hits

voldtekt/ barnebrud

Der pedofilien er velsignet.

Businessman sitting in chair and holding in palms man and woman
Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Kan vi fjerne «mann» fra ordbøkene for å dempe mannsjåvinismen?

 

Jeg kommer fra en kultur der man ikke snakker om voldtekt, homofili og barneekteskap. Fordi det i landet vårt og i mange av våre naboland ikke finnes ting som homofili. Alt er klar, vi er bare menn og kvinner. Vi er bare gift med hverandre og pedofilien er akseptert på grunn av vår kjære profet. Jentebarna som blir voldtatt er gift og de er velsignet av Gud og profeten. Ingen har noe å si.  Aldersforskjellen mellom de to, makt og avmakt. Klarer den lille kroppen å tåle barnefødselen? Hvilken konsekvens har det for henne eller barnet? Hun som skulle sittet på skolebenken og leke med sine jevnaldrende.

 

Hun må jobbe døgnet rundt for svigerforeldre og til og med for kona nummer én. Disse spørsmålene blir ikke stilt i media eller innen jussen i disse landene. Fordi det er vår religion og det er ikke ulovlig. Det er lovfestet i Sharialoven.  

Og barna får juling av foreldre, av onkel og tante  og av alle voksne i familien. Fordi alle «bry seg om»  ungene. Og de ungene vokser mesteparten av dagen utenfor hjemmet. De ungene blir utsatt for overgrep, spesielt guttene, av dem som «bry seg» om dem. Mest av alt fra onklene og sønnene deres eller nabogutter til og med butikkmennene. Og  ungene sier ikke noe fordi det finnes ikke voldtekt i dette landet. De kan risikere livet ved å si noe stygg om onkelen eller den gamle gode naboen. Det kostet livet og mange år med trussel og slåsskamp.

 

Jomfruhinnen er en beskyttelsesfaktor for jentene slik at de blir ikke utsatt for samleie. Og de jentene som ble gravid eller under bryllupsnatten ble avslørt, forsvinner.  De blir matforgiftet, de  faller ned fra en høyde, de forsvinner. Fordi de var skyldige.  De nærmeste vil ikke finne ut hvem som står bak ugjerningen heller. Til og med da jeg var over 30 år og lærer og viftet med det røde flagget, visste jeg ikke om homofili eller pedofili. Så jeg kom der ifra hvor det ikke  finnes noen feil. Fordi ingen vil snakke om feilene.

 

Og jeg kommer til Norge og leser, studerer, får norske venner og finner ut at det finnes andre religioner. Man kan være venn med dem, det finnes homoseksuelle som kan leve og elske hverandre. De finnes partnere som bor mange år sammen og har barn uten å være gift. Jentene kan ha kjæreste uten å bli kalt hore. Jentene kan kle seg som de vil og drikke og være ute og de får ingen trussel fra bror eller onkel. Og det beste var at barna ikke får  juling fra foreldrene. Så perfekt samfunn. Men det dukker opp seksuelle misbruk av barn, det dukker opp voldtekt. Til og med i min gate som er i hjertet av Oslo ble en jente voldtatt kl. 05 på morgenen for to år siden.

 

Jeg ble så glad at for at folk i Norge snakker om slike ting, og rettvesenet beskytter offeret.  Man kan anmelde,  saksøke, peke ut gjerningsmannen,  men hva så? Ofte tar det lang tid til anmeldelsen havner i rettssystemet. Offeret må gå gjennom langvarige avhør. Hvilke klær hadde du  på?  Hva hadde du drukket? Hadde du tatt stoff? Var du alene? Hvor var du? Hvorfor var du der? Kjente du ham fra før?  Hva hadde han på seg? Hvordan kysset han deg? Hvordan kledde han av deg? Hvordan holdt han deg? Hvorfor skrek du ikke? Hvorfor, hvor, hva og slag etter slag.

En jente som blir voldtatt er i sjokk og ofte husker hun ikke det som skjedde under det seksuelle overgrepet. Og hun skal gå gjennom voldtekten om igjen og om igjen. Først i politiavhør, så hos advokaten sin og til slutt i rettsalen. Under mange skarpe og kritiske øyne skal hun utlevere hver minste detalj og husker voldtektene på nytt.

 

Offeret blir voldtatt på ny fordi hun husker bilder, lukten, og smerten, håpløsheten, avmakten og angsten, sinne mot seg selv og andre. Hun blir voldtatt psykisk på nytt for å bevise overgrepet. Hva skjer så? Etter 24 timer i  varetekt, 6 måneders ubetinget fengsel? Hvis jenta er heldig og blir trodd av fagdommeren og meddommer. Er dette nok for en voldtektsmann?  Jenta som har fått et dypt sår for resten av livet. Hvordan skal hun komme seg på beina? Hvordan skal hun gå videre? Hun trenger mange år hos psykolog hjelp for å komme over. I de verste tilfellene voldtektsmenn blir frikjent på grunn av  dommerens holdninger. «Hva hadde hun på seg? Hadde hun drukket? Hun ble med ham hjem osv.»

 

Holdninger som preget av mannsdominert tenkning basert på religion eller gammel kultur. Mange gutter er også utsatt for voldtekt, fordi de føler seg sikrere som mann og de er mer ute, drikker mer eller drar med fremmede på nachspiel og hytte og fester. Men det er en stor krenkelse og nederlag for en gutt som er utsatt for voldtekt så han anmelder sjelden.

Når mitt barnebarn på 19 år skal ut jeg må si til henne, ha mobilen med seg. Hvis det blir seint ta taxi hjem. Ikke legg drikke fra deg. Ikke ta i mot åpent drikke fra andre, ikke bli med menn hjem. Passe på deg selv.

 

Hvorfor kan ikke jeg bare si «dra ut og kose deg» og legge meg i senga å sove uten å tenke når er hun hjemme. Hvorfor er sex, som kan være den optimale kjærlighetsopplevelsen mellom to personer, ha blitt misbrukt på denne måten? Kanskje vi må nøytralisere holdningen gjennom å nøytralisere ordene som Lagmannsrett, fylkesmann, postmann, sidemann, fagmann, politimann, brannmann, mannskap, sysselmann, sjømann. Kan vi ta et oppgjør med denne formen som ikke er riktig i dag. Ord har makt. Vi formulere tankene med ord, så et nøytralt samfunn trenger nøytrale ord.

Voldtekt er voldtekt

 



 

For noen uker siden var jeg inviterte til en mann som jeg kjente via hans organisasjon og fra media. Etter besøket var jeg på vei ut og  rakte ham hånda for å si ha det. Han sa «Nei vi må gi hverandre en ordentlig klem, som min far sa.»Han dro meg til seg og klemte meg , eller presset meg til seg. Jeg dro meg vekk og uten å snu hodet sa jeg bare «Ha det». En vemmelighet eller kvalmende følelse tok over meg. Bare en ufrivillig klem fra en mann vekket mye sinne i meg overfor han og meg selv.

Jeg tenkte jeg var med på noe som var ikke frivillig.  Jeg sendte ikke «takk for middag»-sms og jeg har ikke tenkt til å treffe ham igjen. Etter dette tenkte jeg på dem som blir utsatt for voldtekt og hvor vanskelig de har det. Hvor mye sinne og maktløshet vekkes i dem? Kan de leve et normal liv uten konstant angst, utrygghet og uten å føler seg skitten?Det er ikke bare kroppen som er utsatt, men den psykisk påkjenningen henger igjen.

 

Tirsdag  kveld traff jeg en av dem, en ung ,vakre jente som satt en rad foran meg. Helt tett inntil veggen. Hun gjorde lite øyekontakt og var beskjeden. Hun fanget min oppmerksomhet på grunn av sin uskyld og tristhet.

Tirsdag så jeg henne på utdelingen av Jenteprisen 2016 fordi jeg var så heldig at jeg var nominert for andre gang til denne prisen. Det er femte gang  Plan Internasjonal Norge deler ut Jenteprisen for å hedre en organisasjon eller person som har gjort en ekstra innsats for å stoppe krenkelser mot jenter og sikre deres rett til beskyttelse og frihet til å gjøre egne valg.

 

Når det hvert andre sekund står en jente barnebrud, har vi en lang vei å gå for å beskytte jenters rettigheter. Når millioner av jenter blir giftet bort i tvangsekteskap og «arrangerte» ekteskap er veien lang. Når kvinner og barn blir utsatt for voldtekt i hver eneste krig  har organisasjonen Plan Internasjonal og hver av oss et plikt til å  bekjempe krigen, fattigdommen, religionen og kulturen.

Jenteprisen 2015 gikk til Deeyah Khan. Vel fortjent. Hun er menneskerettighetsaktivisten, filmskaperen og sangeren vi er stolt av. En jente som satt fokus på ukulturen æresdrap.

Og i år gikk Jenteprisen 2016  til Andrea Voll Voldum fra Lærdal. Velfortjent. Hun fikk prisen for sitt mot. For hennes kamp som er ikke bare for henne selv, men en kamp for alle jenter som blir voldtatt. Hun utfordret våre holdninger, hun engasjerte hele Norge rundt voldtekt. Hun sto frem og ga et ansikt til mange voldtektsofre som ikke tør å anmelde overgrepene fordi de vet at dommeren eller pårørende ikke tror på dem.

 

Andrea Voll Voldum-saken er et bevis på at vårt samfunn fortsatt tenker feil om kvinner. En kvinne kan ikke ha samme friheten i det offentlige rom som en mann.. Når ordføreren i Köln sa at jenter må holde menn på en armlengdes avstand etter nyttårs-voldtektene, når noen anbefaler jenter å gå med sykkelbukse for å ikke bli voldtatt, når de sier at hun var full og var på leken.  Når Hallingdal tingrett slår fast at Andrea ble dopet og voldtatt av tre menn, men de tre mennene bli frikjent i Borgarting lagmannsrett. Da betyr det at vi i det norske samfunnet må jobbe med vår holdninger overfor jenter og kvinner. Det er skammelig at tre fagdommere og en lekdommer frikjenner mennene.

27-åringen som hadde invitert Andrea til nachspiel sa i avhør « jeg ble henrykt, siden jeg hadde ikke hatt sex på ett år» Denne dommen er en skam. Holdningene til de tre fagdommerne og en lekdommer er forkastelige og kvalmende.

 

Det er mange jenter og gutter som har blitt voldtatt, men de tør ikke å anmelde eller stå frem, takket være slike dommere som hører på denne 27-åringen og frikjenner ham. De er ikke nøytrale fordi deres holdning er ikke nøytrale overfor jenter. Jenteprisen 2016 var et slag mot de holdningene som fortsatt lever i vårt samfunn. Da hennes navn ble lest opp av juryen, reist hun seg som en ung rose, sterk som et bjørketre og smilte som en sol. Hun rettet ryggen, kom ut og alle reiste seg og klappet for henne. Hun gikk stolt  og tok imot prisen for sitt mot. Hun viste at hun hadde vunnet over urettferdigheten. Hun viste at hun hadde skrevet seg inn i våre hjerter, i hjertene til alle som kjemper for individets frihet. Gratulerer kjære Andrea Voll Voldum. Jeg er stolt av deg. Og en stor takk til organisasjonen Plan internasjonal Norge.