hits

sensur

Når avsender er viktigere enn budskapet.

Jeg tror det var rundt 2004 da jeg ble invitert til å holde foredrag hos Røde Kors i Bømlo. Thorvald Stoltenberg, daværende generalsekretær for Norges Røde Kors var der for å åpne den nye avdelingen av Røde Kors. 

Da jeg skulle ta flyet fra Oslo hadde jeg med meg en liten paraply.  Jeg fikk beskjed at jeg måtte levere den til spesialbagasje. Etter åpningen av Røde Kors var jeg heldig og var noen timer sammen med kjære Thorvald Stoltenberg. Det var noen timers reisevei og ventetid for å komme tilbake til Bergen for å ta flyet til Oslo. Vi snakket om vår barn. Han snakket om sin kjære datter Ninni med omsorg og varme. Jeg forsto at denne klokke mannen var glad i sine barn fordi de finnes, fordi de var hans barn. Ikke på grunn av det de hadde blitt.

Jeg snakket også om Tooji og mobbing, og de andre barna. Da vi var på flyplassen i Bergen sa jeg at jeg må gå for å levere paraplyen til spesialbagasje som jeg hadde blitt bedt om å gjøre på flyturen nedover. Han sa til meg «jeg kan bære din paraply» og han tok min paraply og vi gikk rett på flyet. Alle smilte og ingen reagerte på paraplyen.

På flyet sa jeg til han at det var ikke paraplyen som var problemet, det var den som holde paraplyen som var problemet. Det var en berikelse å snakke med ham, han er en god far, et godt menneske og en dyktig politiker. Av den typen som mann sjelden treffer i dag.

Av og til  får noen stor mediedekning  uten at de fortjener den. Jeg tenker på min paraply  i 2004 på flyplassen i Bergen. Samme paraply, men to ulike personer som holder paraplyen og to ulike reaksjoner kommer frem.

I saken om HRS og gatefotografering av innvandrere synes jeg ideen var god, men det ble en stor sak av det, til og med ble det en sak på Stortinget om å kutte støtte til HRS. Men fordi Hege Storhaug sto bak prosjektet ble det totalt feil.

Og nå Boka til Bushra Ishaq. Mange har skrevet bøker i årevis, om innvandring, integrering, islam og mye annet. Men boken til Mohammad Usman Rana og Bushra Ishaq  ble anmeldt i alle aviser til og med A-magasinet bruker 14 sider på den. Gir denne boka noe nytt til oss? 1000 muslimer deltar i en undersøkelse. Er de representaitivt for alle muslimer? Hvordan ble spørsmålene stilt? Hvilken spørsmål og til hvem?

I den nøytrale undersøkelsen vil også forskeren komme med de spørsmålene som bekrefter forskerens hypotese. Og i denne undersøkelsen som Bushra har gjort, er hun ikke helt nøytral fordi hun alltid har oversett de negative sidene ved  islam. Hun og andre islamister påstå altid at islam og demokrati har ingen motsettinger.  
Hvis man spør hvert eneste individ i verden:  Er du for demokrati - vil alle svare ja. Er du for likestilling-  svarer de ja. Men hva vet de om demokrati? Hva vet de om likestilling? Hva demokrati eller likestilling innebærer for ham er noe annet. I mange land har det vært mange revolusjoner og slagordene er alltid «vi vil ha demokrati». Men det som skjer er at de bytter en diktator med  en ny diktator. For folk vet ikke hva demokrati er. De har ikke vokst opp med demokrati. Under den «arabiske våren» var slagordet likhet, frihet, demokrati. Likevel voldtok de jenter på Tahirplassen.

Jeg holdt et kurs for flyktninger. Alle deltakerne i kurset var for demokrati og likestilling. Jeg spurte en afghansk advokat: - Du er for likestilling og demokrati? 

«Ja, absolutt», svarte han.  

- Men kan din datter være ute om natten med en mann?

 «Nei. Jeg ville drept min datter for det.»  

- Men du bor i Norge sa jeg . Her er det demokrati og likestilling. 

«Min familie bor i Afghanistan og andre afghanere bor i Norge. De kommer til å vite. Min familie mister æren. De kan ikke gå ut av døra. Folk ler av dem», svarte han.

Hvor mange av den samme typen har svart på Bushras undersøkelse?

Hvis spørsmålene hadde vært : hva synes du om homofili? Og kan vi ha homofile imamer? Bigami, arv, kvinnelige imamer. Positiviteten til dette hadde vært mye mindre en  de 97 prosentene som er for demokratiet. Denne boka er ikke mer verdt en «Norsk islam». Den gir ikke mer integrering eller mindre terror. De hinder ikke polariseringen i samfunnet heller. Så hvorfor får denne boka får så mye medieoppmerksomhet? Fordi en muslimsk kvinne har skrevet  den med rosa penn.

Hvis 97 prosent av muslimer er for demokratiet,  hvorfor har vi æresvold og æresdrap? Hvorfor vi har de skamløsjentene som står frem med en hellig kamp mot sosial kontroll?  Hvorfor vi har ikke kvinnelig imam og hvorfor kvinner og menn kan ikke stå ved siden av hverandre og be i moskeen.? Hvorfor kvinner må dekke seg: hvorfor i koranskoler og Eid feiringer sitter kvinner og menn adskilt.

Hvis 97 prosent av muslimer er for demokrati og likestilling hvorfor bruker vi så mye penger og resurser på integrering? Kan vi ikke avslutte hele integreringssaken, og bruke de pengene på eldreomsorg? Vi kan sove godt på silkeputa som vi har sovet på de siste 20 årene. Nå vi har et bevis også.

Boka konklusjoner er ikke basert på sannhet, og er ingen riktig beskrivelse  av fleste muslimer i Norge eller Europa. Det er ikke boken, men det som er viktig er at Bushra har skrevet den. De islamelskerne, de som skal late som alt fungere som det skal, har ventet på at noen muslimer skulle skrive noe positivt om islam. Derfor setter de henne på pidestall. Det er ikke boken som er viktig eller hva som står i den. Det er viktig at Bushra har skrevet den. Ideen hennes er god, men hennes ærlighet er ikke god nok til å finne eller se sannheten. 

Hvor er folkeskikken?

 

I går tok jeg bussen i fire-tiden fra sentrum for å komme hjem. Det kom en eldre dame inn med hvitt hår. Hun brukte en stokk for å kunne gå. Bussen var full og alle stolene var opptatt. Mange som satt var unge, friske folk. jeg hadde ikke sitteplass heller. Jeg tok hennes hånd og hjalp henne bort fra døra, slik at hun kunne holde seg i noe. Hun takket meg høflig og sa at hun var svimmel. Alle så det. Men de snakket videre med hverandre, de bøyde seg på nytt over mobilen sin, og de snakket i mobilen. Den eldre damen var usynlig for alle i bussen, til og med de unge og sterke mannfolka som satt på setene som er reservert for eldre.

Ved neste stopp reiste en jente seg. Men da hun fant ut at det ikke var den holdeplassen som hun skulle gå av på, satte hun seg på nytt. Jeg spurte henne om hvis hun skulle av på neste holdeplass,om hun kunne være vennlig og gi plassen sin til den eldre damen med stokk. Jenta så meg med et ansiktsuttrykk som ikke var behagelig, og forlot setet sitt. Jeg hjalp den eldre damen å ta plassen hennes. Hun smilte og takket meg for hjelpen. Men jeg følte det jeg hadde gjort var helt normalt og ren folkeskikk. Hun trengte ikke takke meg for dette.

Det er ikke første gang jeg opplever at folk har mistet sin medfølelse til hverandre, til deres medmennesker. Jeg har sett eldre folk med hvitt hår og bøyd rygg stå, mens friske unge menn sitter. Og de ser, men de later som ingenting. De ser, men snur hodet vekk fra de som de ikke vil se. Det samme som skjer med eldre skjer med folk som er operert og går med krykker.  Hvorfor snur vi hodet for folk som trenger hjelp? Hvorfor ser vi ikke? Trenger vi å gå i kirken for å høre presten hver søndag for å huske på nestekjærlighet? Trenger vi en pekefinger hele tiden, slik at vi ser det blå skiltet på plassene som tilhører eldre og syke folk? 

Den eldre damen, den eldre mannen foran oss: det er ikke krigen i Libya eller Syria, det er på bussen i vårt land. Hvor er folkeskikken? Har foreldrene glemt å snakke om folkeskikk og om høflighet med barna? Har lærere på skolen glemt å fortelle elevne sine om folkeskikk og omsorgen til hverandre? Det som gjør oss til mennesker.

Jeg husker Vietnamkrigen. Jeg husker demonstrasjoner, jeg husker folkemengder i hele Europa og selv i Amerika. De brydde seg om folket i Vietnam. De brydde seg om urettferdigheten som skjedde. De brydde seg om barna som ble brent av Napalmbomber, av husene som raste sammen.

Hva engasjerer oss i dag bortsett fra Sophie Elises og Mamma til Michelles blogger, hvilke nye dataspill som kommer og hvilken ny mobiltelefon som kommer i butikkene i morgen. Unge folk sover i telt foran kinoer for å se neste film, for å se neste fotballkamp, for å komme først i salget i butikken.

Men folk, krig, og all elendighet engasjerer dem ikke lenger.  Fordi de ikke ser, fordi de har lært å ikke se det som er vondt, de som trenger hjelp. Denne gamle damen med hvitt hår, mannen med krykken på bussen, ungen som ble banket opp en lørdagskveld, gutten som fortvilet går alene skal sees. Det krever å bry seg om folk. Og mange av den nye generasjonen har ikke lært å bry seg.

Som Gro Harlem Brundtland engang sa «Vi trenger de gamle nabokjerringene». Fordi de hadde lærte å bry seg. De hadde lært å se, og gripe inn for hjelpe den som trenger det. Og til slutt savner jeg politikere som har samme kraft og samme dyktighet som Gro Harlem Brundtland. Vi trenger å vise respekt for hennes generasjon og alle andre eldre folk.

Sensur

 

Nåtidens situasjon her i Norge ligner på tiden før andre verdenskrig,  ting er veldig svart-hvitt. Enten er vi for muslimer, eller mot muslimer. Vi har ingen gråsoner lengre. Dette er skapt gjennom islamismen. Mer islamisme, mer rasisme. 

Det er slik George W. Bush en gang sa «Enten er du med meg, eller mot meg». 

Folk fra begge sider har blitt så intense at de glemmer individet. De glemmer at muslimer er en gruppe mennesker med samme fornuft og følelser som dem selv. Feilen ligger hos ideologien. Vi må kjempe mot den farlige politiske ideologien Islam. Vi må forstå at muslimer selv er ofre for denne ideologien. Det er de som blir drept i deres hus hver dag, og det er denne ideologien som er gjort dem til flyktninger. Det er denne ideologien som kun på én dag gjør at din nærmeste nabo plutselig blir til din verste fiende. 

Denne ideologien skaper kaos mellom muslimske land, og skaper mulighet for at NATO og USA kan utnytte de muslimske landene under den nye imperialismen. 


Det er trist at organisasjonen SSI ikke ønsker å dele innlegg publisert i HRS, Resett eller Document.no. Det er også trist at andre organisasjoner kun deler fra disse tre, men ikke fra motsatte synspunkter. Dette forhindrer at alle kortene blir lagt på bordet. Vi overser individets vurderingsevne, og alt for ofte blir resultatet at en nettside eller avis tar beslutning på vegne av deres lesere - og det blir feil. Det betyr at en nettside eller avis velger å skrive om det de selv mener er viktig og riktig, slik at det kun er denne meningen som kan leses av folket. Akkurat som bevilgningen av statlig støtte går til ulike organisasjoner, hvor politikerne selv velger seg noen selektive organisasjoner som får støtte, som igjen støtter politikerne tilbake. De som kritiserer partiets politikk får ingen støtte. 

 

Alle medier må jobbe for å være folkets media. De må stole på folkets fornuft og vurderingsevne innenfor ulike tema. Det er viktig å være nøytral. Hvis man blir polarisert med meninger kun fra én side, er det vanskelig å forstå saken fra begge sider. Mange riksaviser har mistet denne nøytraliteten og resultatet har blitt at flere heller leser nettsider. Et eksempel er økende antall lesere av HRS. 

Når alle meningene kommer frem, blir kommentarer og spørsmål besvart. Vi må få folk til å tenke høyt, og mulighet til å tenke to ganger. Media skaper er ikke-nøytralt debattklima, og setter sinnet i kok hos folk. Jeg trodde vi hadde lært av 22. Juli 2012. Men nåværende situasjon er i likhet av tiden før andre verdenskrig. De som tror at ved å sensurere seg selv så hjelper man muslimer, de tar feil. Slik sensur av mennesker skaper en ny Holocaust, og denne gangen blir det en muslimsk holocaust. 

De som er kritisk mot Islam må vite at vi ikke kan utrydde muslimer på det grunnlag at Islam er en farlig ideologi. Vi kan ikke utrydde alle nazister heller, selv om nazisme er en farlig ideologi. Vi kan ikke hate komonister og utrydde dem fordi komonisme er en farlig ideologi. 

Hvis vi skal sensurere de meningene vi ikke liker og utrydde de menneskene som tror på annet enn det samme som oss, hvor mange blir igjen? Den eneste vei er å skape et sekulært samfunn - fri for alle ideologiske og religiøse symboler. Samtidig må vi ha et nøytralt mediebilde, med formidling av meninger på tvers av ulike synspunkter. Samtidig må vi satse alt på barn og ungdommer, gjennom å gi dem bedre helse, mer omsorg, større fritidstilbud, mange naturopplevelser og mindre religion.