hits

norske verdier

Var det verdt det?

Etter snart 26 år i Norge blir jeg snart pensjonist. Et viktig veiskille i livet gir rom for ettertanke: var flukten med barna mine fra Iran verd alt tapet.

Vi mister familien, naboene, hjemme, landet, lukten, folket, språket. Vi mistet alt generasjonene hadde bygget opp. Vi kappet røttene og kastet grener på ny jord. Som voksen er et slikt valg dramatisk.

To individer

Hadde jeg vært bestemor i dag i Iran, kunne jeg sagt til mitt barnebarn «jeg elsker deg» på persisk uten at barna så på meg med skrekkslagne øyner og trakk seg bort. Jeg ville vært den gamle bestemoren som familien hadde slått ring rundt meg og rådført seg med.

Jeg tenker nå oftere og oftere på alt jeg ga fra meg, fordi jeg ville leve i et demokrati: var det verdt det? Kom jeg i mål med drømmen?

For noen uker siden satt jeg meg alene i salen på kino Victoria med en kald pils i hånden for å se «The Wolf of Wall Street» like etter satt Kronprinsparet seg på raden foran meg, med Farris i hver sin hånd. Hverdagslig kledd som oss andre. Ingen politi å spore, ei heller sikkerhets vakter kunne ses. Ingen i salen forstyrret dem. Det var ikke fremtidens Kongepar som satt benkeraden foran meg, bare to individer.

Frihet og Likeverd

Gleden tok jeg med meg i hjertet på vei hjem etter filmen. Jeg hadde fått svaret: flukten var ikke forgjeves, alt det tapte, det var verdt det. Opplevelsen betydning sank dypt ned i mitt indre: jeg er borger av et land som setter den personlige friheten og likeverd mellom alle mennesker øverst.

Som muslimsk kvinne betyr det at jeg kan gå på kino alene, med eller uten en pils, for ikke å snakke om uten at en mann i familien min skal fotfølge meg som min såkalte «beskytter»

Som Kronprinsparet er jeg beskyttet av samme personvern, av samme sekulære lovverk. Jeg tok det rette valget i 1988 da jeg forlot mitt elskede Iran, konkluderte jeg den kvelden. Mine barn og barnebarn har slått røtter i et fritt land. De kan nyte den selvfølgelige friheten til å ta personlige valg, de kan være seg selv, si sine meninger ? høyt og tydelig, de kan leve ut sin legning, elske den de vil. For i Norge, som tidligere debatt -og kulturredaktør i Aftenposten en gang formulerte det, i Norge har vi «liberale rettigheter» for «individet, ikke for kollektivet».

Så brast gleden, Ubaydullah Hussain, tidligere leder av de voldsforherligende sharia- forkjemperne i profeten Ummah, frikjennes av Oslo tingrett for å ta til orde for steining av homofile.

Ikke bare truer Hussain homofile, han forfekter at drap er en religiøs plikt. Tingretten begrunnet frikjennelsen todelt: 1.-) Steining var ikke ment utført i Norge, men i et land styrt av sharia. Altså aksepterer Oslo tingrett steining av homofile i andre land? 2.)  Hussain henviser til «hellige tekster» Altså aksepterer norsk jus trusler og hatefulle ytringer mot grupper dersom man kan peke på en Koranen eller hadith. Skal norsk jus virkelig definerer disse oppfordringene som «hellig» når det tas til ord for å drepe mennesker? Og. Skal norsk domstol opptre som en religiøs fortolker?

Grunnloven

For meg er individet hellig. Den norske grunnloven er hellig, de vil si denne er verneverdig. Og både det enkelte individet og grunnloven er langt mer hellig enn religiøs tekster formulert for over 1400 år siden, i en annen tid, i en annen kultur og et annet samfunn.

Norsk jus skal ikke akseptere trusler mot meninger, legninger og ytringer som av noen defineres som upassende eller Haram.

Ekstremistenes mål er nettopp å bruke hatefulle ytringer og vold for å skremme oss til å skjule vår identitet, legge lokk på våre meninger, til å leve på deres premisser. Vi så den første gang på norsk jord da skuddene falt i Dagaliveien i 1993, og William Nygaard overlevde som vet et mirakel. Vi har sett det i nyere tid, når journalisters penn blitt forsøkt truet til nedleggelse: avslørende og sannhetssøkende journalistikk oppleves av ekstreme som en trussel mot deres virke.

Jeg undrer meg: hvor lenge skal vi passivt vitne at disse miljøene og kreftene vokser seg større? For er det ikke som har skjedd?

For ti år siden var det «kun» attentat mot Nygaard og demonstrasjonen i Oslo i 1989 mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers, som uskyldsrene Norge hadde opplevd i nyere tid. I år er det ti år siden Theo van Gogh ble skutt i Amsterdam og deretter fikk strupen skåret over fordi  han fokuserte på islam kvinneundertrykking. For lang kortere tid siden, ble Kurt Westgaard forsøkt drept i sitt eget hjem i Danmark, det samme skjedde med Lars Vilks i Sverige. Vi har ingen garanti for ta ikke det samme vil skje i Norge i tiden som ligger foran oss.

Mekka midt imot

Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirkes oss alle. Det handler ikke kun om Amal Aden eller gruppes legning. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt imot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en «hellig ytring»

Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati.

Trusler som dette må bekjempes med den røde boken. Hvis ikke vil vi våkne en dag til et innskrenket demokrati, der liberale verdier er underlagt «hellige» tekster.

(Denne kronikken skrevet jeg etter Ubaydullah Hussain ble frikjent i Oslo tingrett og Kronikken ble publisert i avisen VG på søndag 16. mars 2014.)

 

 

  

 

 

Det var verdt det, men hva nå?

Foto: Paul Weaver/NA bilder

 

Innlegget ble først publisert for tre år siden.

Etter snart 26 år i Norge blir jeg snart pensjonist. Et viktig veiskille i livet gir rom for ettertanke: var flukten med barna mine fra Iran verdt alt tapet? Vi mistet familien, naboene, hjemmet, landet, luktene, folket, språket. Vi mistet alt generasjoner hadde bygget opp. Vi kappet røttene og kastet grener på ny jord. Som voksen er et slikt valg dramatisk.


Hadde jeg vært bestemor i dag i Iran, kunne jeg sagt til mitt barnebarn «jeg elsker deg» på persisk uten at barnet så på meg med skrekkslagne øyner og trakk seg bort. Jeg ville vært den gamle bestemoren som familien hadde slått ring rundt og rådført seg med. Jeg tenker nå oftere og oftere på alt jeg ga fra meg, fordi jeg ville leve i et demokrati: var det verdt det? Kom jeg i mål med drømmen?


For noen uker siden satt jeg meg alene i salen på Kino Victoria med en kald pils i hånden for å se «The Wolf of Wall Street». Like etter satte Kronprinsparet seg på raden foran meg, med Farris i hver sin hånd. Hverdagslig kledd som oss andre. Ingen politi å spore, ei heller sikkerhetsvakter kunne ses. Ingen i salen forstyrret dem. Det var ikke fremtidens kongepar som satt på benkeraden foran meg, det var to individer.


Gleden tok jeg med meg i hjertet på vei hjem etter filmen. Jeg hadde fått svaret: Flukten var ikke forgjeves, alt det tapte, det var verdt det. Opplevelsens betydning sank dypt ned i mitt indre: Jeg er borger av et land som setter den personlige friheten og likeverd mellom alle mennesker øverst. Som muslimsk kvinne betyr det at jeg kan gå på kino alene, med eller uten en pils, for ikke å snakke om uten at en mann i familien min skal fotfølge meg som min såkalte «beskytter».

Som Kronprinsparet er jeg beskyttet av samme personvern, av samme sekulære lovverk. Jeg tok det rette valget i 1988 da jeg forlot mitt elskede Iran, konkluderte jeg den kvelden. Mine barn og mine barnebarn har slått røtter i et fritt land. De kan nyte den selvfølgelige friheten til å ta personlige valg, de kan være seg selv, si sine meninger - høyt og tydelig - de kan leve ut sin legning, elske den de vil. For i Norge, som tidligere debatt- og kulturredaktør i Aftenposten en gang formulerte det, i Norge har vi «liberale rettigheter» for «individet, ikke for kollektivet».


Så brast gleden. Ubaydullah Hussein, tidligere leder av de voldsforherligende shariaforkjemperne i Profetens Ummah, frikjennes av Oslo tingrett for å ta til orde for steining av homofile. Ikke bare truer Hussain homofile, han forfekter at drap er en religiøs plikt. Tingretten begrunnet frikjennelsen todelt:

1. Steiningen var ikke ment utført i Norge, men i et land styrt av sharia. Altså aksepterer Oslo tingrett steining av homofile - i andre land?

2. Hussain henviser til «hellige tekster». Altså aksepterer norsk juss trusler og hatefulle ytringer mot grupper dersom man kan peke på en Koranen eller hadith (hva islams grunnlegger Muhammed skal ha sagt eller gjort). Skal norsk juss virkelig definerer disse oppfordringene som «hellige»? Kan overhodet Koranen eller hadith anses for å være «hellige» når det tas til orde for å drepe mennesker? Og: Skal norsk domstol opptre som en religiøs fortolker? 


For meg er individet hellig. Den norske grunnloven er hellig, det vil si dens grunnpilarer er verneverdig. Og både det enkelte individet og grunnloven er langt mer hellig enn religiøse tekster formulert for over 1 400 år siden, i en annen tid, i en annen kultur og et annet samfunn.


Norsk juss skal ikke akseptere trusler mot meninger, legninger og ytringer som av noen defineres som upassende eller haram, forbudt etter islamsk lov sharia. Ekstremistenes mål er nettopp å bruke hatefulle ytringer og vold for å skremme oss til å skjule vår identitet, legge lokk på våre meninger, til å leve på deres premisser.

Vi så den første gang på norsk jord da skuddene falt i Dagaliveien i 1993, og William Nygaard overlevde som vet et mirakel. Vi har sett det i nyere tid, når journalisters penn er blitt forsøkt truet til nedleggelse: avslørende og sannhetssøkende journalistikk oppleves av de ekstreme som en trussel mot deres virke. Jeg undrer meg: hvor lenge skal vi passivt vitne at disse miljøene og kreftene vokser seg større? For er det ikke dette som har skjedd?

For ti år siden var det «kun» attentatet mot Nygaard og demonstrasjonen i Oslo i 1989 mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers, som uskyldsrene Norge hadde opplevd i nyere tid. I år er det ti år siden Theo van Gogh ble skutt i Amsterdam og deretter fikk strupen skåret over fordi han satte fokus på islams kvinneundertrykking. For langt kortere tid siden, ble Kurt Westergaard forsøkt drept i sitt eget hjem i Danmark, det samme skjedde med Lars Vilks i Sverige. Vi har ingen garanti for at ikke det samme vil skje i Norge i tiden som ligger foran oss. 


Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirker oss alle. Det handler ikke kun om Amal Aden eller en gruppes legning. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt i mot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en «hellig ytring». Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati.


Trusler som dette må bekjempes med den røde boken. Hvis ikke vil vi våkne en dag til et innskrenket demokrati, der liberale verdier er underlagt «hellige» tekster.

Kvalm av nøytraliteten

Rektor ved Nylund skole opplyser at elevene skal synge julesanger, men ikke gå i kirken under årets juleavslutning. Foto: Google Maps

«- Tanken er en slags nøytralitet, sier FAU-leder Arvid Berentsen til Aftenbladet, som sier at skolens juleavslutning har vært et betent tema i flere år.»

Tanken er identitetløshet. Tanken er å miste alt som kjennetegner norske verdier og demokrati. For meg er denne nøytraliteten kvalmende. Hvordan kan man hate seg selv og sin kulturelle identitet slik at man vil erstatte alle ord som har med jul og julesanger, som er en del av den norske tradisjon, å gjøre. Hvorfor skal vi i helvete være så nøytrale? Vi bor i Norge og vi trenger den norske identiteten, det norske språket, den norske kulturen , den norske musikken og norske verdier.

Skolen har nå tilbakevist at de vil sensurere julesangene, men at dette kun ble diskutert innad på skolen. 

Hvorfor skal vi være nøytrale slik at hvilken som helst religion og farlige ideologier kan farge oss så fort. Det er ikke rart at 3000 nordmenn har konvertert. Det er ikke rart at norske ungdommer blir konvertert og dra for å bli IS-krigere, fordi deres identitet er borte. De har ingenting å stå for. Hver gang jeg snakker om hvor god norske mat er sier mine kollegaer «nei, vi har bare poteter og kålrabi» og de roser karri og sushi.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Hvis jeg sier jeg liker norske folkemusikk sier de «Nei, den hardingfela og hallingdans.» Og så beundrer de salsa og hiphop. Hvis jeg sier Norge er paradiset , sier de «Nei det er kaldt, Spania og Thailand er best». Norske verdier blir redusert til pinnekjøtt. Hvor kommer dette selvhatet hos etnisk norske fra? Hvor er deres patriotiske følelsene for landet sitt? Dere klarte å vise motstand mot tyskere og dere er stolt av deres historie. Nå tar dere flagget under foten og tråkker på det. Hvor er dere på vei? 

Les også: Jeg er for en sekulær skole, men vi må feire jul på skolen

Når en dame skriver «vi trenger ikke at de som kom til Norge lærer norsk, fordi engelsk er internasjonalt og vi må snakke engelsk» Når mange skoler går inn for å erstatte ord jul og nisse og julefeiring og sang med «nøytrale ord», er ikke rart at norske ungdommer blir identitetløse. Det er ikke rart at de som kom til Norge ikke vil lære norsk eller intrigere seg i det norske samfunnet.

Når etniske nordmenn har satt i gang en «utslettelse» av seg selv,  hvorfor skal andre bry seg med å bli integrert og få norske verdier? Nå er det nok av nøytraliseringen. Nå er det tid for en porsjon av det forbudte ordet «nasjonalisme» for å vekke etnisk nordmenn. 

Kjære rektoren på Nylund skole. Du kan hate deg selv, men du kan ikke hate Norge og norske tradisjoner og kulturen og språket. Jeg er her for å være i Norge, med kjøttkaker, med hallingdans, med hardingfela, med jul og julenisse. Jeg oppdrar mine barn og mine barnebarn til å synge julesanger av full hals, de gleder seg over julaften og julenissen. Og jeg gleder meg til julekonserten. 

Lei av å snakke om islam

Christmas party toast
Licensed from: olga_sweet / yayimages.com


 

Jeg er lei av snakke om islam og tar alle verdens bekymringer innover meg. Jeg vil feire jul.

Jeg har lagt merke til at nordmenn er lei av å snakke om islam. Det er ikke rart. De har gått gjennom lange perioder med kristendom og de var ferdig med det. Det er nok å være kristen og  ha barnedåp, konfirmasjon, minneseremonier, og vielse i kirka. Resten av året vies livet til å jobbe og reise på hytta og turer, eller kort sagt leve livet.

Så kom innvandrere og flyktninger og mange av dem var muslimer. Noen som har islam som tro og andre islam som politikk. De fikk et sted å bo, barna gikk på skolen, de fikk stønader, barnetrygd og alle andre muligheter som velferdsstaten bød på. Så mange av dem så paradiset, de manglet bare de 72 jomfruene.  Så de tenkte hvorfor ikke? Og folket var i god tro og brød seg ikke om religion.

Det var en åpen plass for å plante et nytt tre. Frukten var bitter ingen visste om den. Nordmenn i god tro så på dette eksotiske treet med lukten av karri. Treet ble større og større, tok mer plass og la en mørk sky over plassen. Treet ble vannet med velferdsgodene og statlig støtte. Frukten kom i form av hijab og burka og krav etter krav, fengselsimamer, sykehusimamer, bedehus og moskeer, og muslimske organisasjoner, halal og haram, bønnerom, pause for bønn og ære og ikke ære.  

Venstre islam klappet, og danset rundt treet og tillot alt for de trodde på det flerkulturelle samfunnet. Mange sekulære muslimer advarte, men ingen hørte på dem, de var bare islamofober. Etniske nordmenn og sekulære muslimer som følte seg norske og satte pris på å bo i Norge snudde hodet på hver side for å lese ulike meninger om islam. I 2006 da Mohammed-karikaturene satt fart på veksten av islam i Europa hørte nordmenn om islam men nå de er slitne.

De er lei av islam og alt som har med islam å gjøre. De ønsker å ta livet som det var. Julepynt i vinduene, rød- og sølvfarget pynte på bordet, juletre i bakgården og i stua. Julesanger og julekonserter. Klementiner, julegløgg på bordet, pepperkakehus er store glede for barna. Å bake de små julekakene er glede for bestemødre. La oss slakte grisen, kjøpe pinnekjøttet, henge små hjerter av pepperkaker med røde bånd i vinduet, kjenne på duften av nellik og kanel, nystekte lefser, og kose oss med julebordet.

La våre jenter ta på seg rød leppestift og korte skjørt, slå ut håret og mennene ta på sine flotteste dress og holde våre barn og barnebarns hender og danser rundt juletreet og synge glad jul ,hellige jul.

La oss at vi feire jul med felles julebord og flørte og kysse hverandre. La oss heve ølglasset og skåle for hverandre. Jeg ønsker julen velkommen med akevitt og juleøl med rød leppestift og julemiddag. La oss  feire jul som før og la oss høre på juleevangeliet på julekvelden.

Vi er bare mennesker og vi vil leve som mennesker. La oss feire jul, og vi invitere de som vil feire jul med oss på julebordet , hjem til oss men de må feire jul som oss. De må forstå at mange av oss liker et glass pils, grisekjøtt og julegodterier og det er vårt hjem. Vi feirer som vi vil.

Ja vi tenker på alle ofre i krigen, vi tenker på de som mistet livet under flukten, ja vi tenker på verdens fremtid med ny president i USA. Ja alt er i tankene våre, men en gang i året er det jul, la alle bekymringer bli borte, glede oss over jul og glede oss over barnas glede. Feire jul med små norske flagg på kransekakene. Feire jul som dere har gjort 100 år i Norge. Skål for jul!

 

Først muslim, så ....

 
Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB Scanpix



Knut Arild Hareide deltok i en TV-debatt på NRK denne uka. Hans klare og tydelige budskap var at han først er kristen, deretter norsk. Han forklarte at det er å velge mellom Gud og kongen og i da han sa det pekte han opp når han nevnte Gud og ned da han nevnte kongen.

Det er så beklagelig at en norsk politiker i år 2016 ser på de norske verdiene bare i kongens symbol og lukker øyne for en 1000 år lang kamp for å komme hit vi er i dag.

Han klarer ikke å si at valget er mellom ytringsfrihet, demokratiet og Jesus.  Det er ikke noe valg. Vi bor i Norge, Vi er norsk , troen kom etter på.  Han begrenser norske verdier med kongen. Og han er rask med å påpeke at første sykehus, første skole osv. kom fra kristendommen. Hvor gammel er kristendommen? Hvor har kristendommen hentet sitt opphav? Er ikke det gamle testamentet felles for tre religioner?

Innlegget fortsetter



 

Det betyr at kristendom kommer fra jøder og før jødedommen har det vært andre religioner for eksempel i Iran hadde vi Zoroasthustra. Og før de aller første religionene kom, var det mennesket og sivilisasjonen. Det var kultur og var barmhjertighet og nestekjærlighet. Folk tok seg av sine syke, gamle og barn og de stelte de som blir såret i jakt eller krig.

De lærte bort sin lærdom til barna. Om jakt, skaffe mat, finne et sted å bo og ta seg av dyrene. Det betyr at kulturen og sivilisasjonen er mye eldre enn kristendommen. Og islam er yngre enn kristendommen. Religion er en gjentagelse av det som har skjedd i fortiden. Og religionshistorien er full av fortellinger hvor ikke alt kan stemme med fornuft eller vitenskap. Men norske verdier er basert på menneskets erfaringer, livet og vitenskapen. Norske verdier er basert på erkjennelse av menneske som bevege seg mot fremtiden. Religionsfortellinger er historie.

Jean Paul Sartre sier «Eksisten kommer forut for essensen». Hvis essensen går ut for eksistensen betyr det at mennesker ikke skaper sin personlighet. Det er ikke menneske, de trenger ikke utvikling eller vitenskap fordi essensen er først og alt er klargjort. Mennesket trenger ikke fornuft heller. Sartre sier også at «Menneske er en bevegelse mot fremtiden» men religion er fortiden fordi religion uansett ser tilbake og etterligner fortiden.

Vi ser at alle religioner stammer fra den forrige. Norske verdier er høyrere og viktigere enn alle religiøse tekster uansett om de stammer fra islam eller kristendom.  De er menneskeskapt og de retter seg mot fremtiden. For meg er det viktigere å klare å være norsk enn å være Iraner eller mitt religiøse opphav. Jeg bor her og jeg ser opp til og lever etter de norske verdiene. De verdiene som er mine bånd til andre som bor i dette landet.   

Norske verdier beveger seg mot fremtiden, beveger seg med menneskets behov for å være menneske med sin helhet. Etter menneskelige erfaringer, og menneskets søk etter nyskapning.

Hvordan kan en norske politiker sammenlikner de to på denne lettvinte måten «hvis jeg skal velge mellom Jesus og kongen velger jeg absolutt Jesus». Det er ikke snakke om to personer. Det er å snakke om verdier. Mennesket trenger å se, observere, tenke, persipere, vurdere og finne løsningen, hun trenger ikke å bla i en bok som er skrevet av en eller annen profet for tusen år siden for å finne løsninger. Mennesket må finne løsninger som passer for hennes tid.

Kristendom er en del av den norske kulturen og en del av norske verdier, men ikke hele den og ikke over den.

Det som Hareide sier om jeg er kristen og deretter norsk, minner meg på dikteren Al-Maarri sier «Det finnes to slags mennesker i verden: De som har en religion har ikke fornuft. Og de som ikke har religion og har en fornuft.»

Å definere seg først som kristen tilhører tiden med klankulturen der alle definerte seg til en klan eller menighet. I dag i trengs en felles identitet som gruppe, ikke oss i ulike menigheter, muslimer, kristne, jøder.

Skal hver og en av oss skal markere seg med sine symboler og farge offentlige rom for å vise frem at «jeg er muslim jeg er stolt av min identitet» jeg må gå med hijab for å markere min religion?  Eller «jeg er kristen, jeg må gå med et stort kors for å vise min identitet?

Og de ulike gruppene sitter med den sanne sannheten. Dette skaper en maktkamp som skal symboliseres, markeres, skilles fra hverandre, der Ola blir mer kristne enn paven og Ali blir mer muslim enn profeten. Det er absurd at en norsk toppolitiker bruker samme retorikken som en nyimportert imam fra en liten landsby i Afghanistan bruker.  En politiker må påpeke det som skaper felleskap.  

Det er viktig at alle som bor i dette landet uansett religion eller legning tilhører fellesskapet og føler seg norske. Vi trenger den norske identiteten basert på norske verdier for å skape felleskap og tilhørighet. Vi trenger å være patriotisk mot norske verdier slik at vi kan utvikle oss mot en felles fremtid.  

Jeg må fortelle en fortelling om Nicolas Sarkozy da han var president i Frankrike. Det var et stort EU-møte, der møtelederen som var fransk ønsket deltakere velkommen på engelsk. Sarkozy reiste seg med sitt følge på to og forlot salen. Han sa til møtelederen at du snakker Shakespeares språk istedenfor Voltaires språk. Vi er i Voltaires land og vi må snakke Voltaires språk. Jeg ønsker at mange av de norske politikerne hadde vært like patriotisk mot Wergelands land.