hits

niqab

Gatefotografi og støtte til HRS

 

Jeg husker den tiden hvor mine barn gikk på videregående skolen og jeg inviterte en av deres lærerinner hjem på middag. Dette er vanlig i Iran. Da jeg var lærer besøkte jeg mine elever etter jobben og av og til tok jeg en kopp te med dem. Foreldre til mine elever snakket om alt, uformelt, og jeg fikk et bilde av min elevs hjemmesituasjon.

 

Jeg inviterte lærerinnen og hun hadde meg seg gaffel og kniv godt pakket i en serviett. Hun ble forbauset over at vi satt ved bordet og spiste med kniv og gaffel. Så jeg tok de få bildene jeg hadde fra Iran og viste til henne. Bilde av mine brødre som sto sammen med slips og dress og fin frisyre. Pene unge menn som liknet på filmstjerner. Bilder fra mitt bryllup med menn i dress, kvinner som hadde satte opp håret, og hadde miniskjørt på seg. Bordet som var dekket med blomster og fine tallerkener. Jeg viste bilder av skolerevyen jeg spilte i, skoleavslutningen der elver og lærere satt med håret uten tildekning av skjerf eller hijab. Jeg viste bilder av mine søstere, mine kollegaer, tilfeldige bilder under reiser til ulike deler av Iran. Jeg viste bilder av da jeg var 14 år og badet med badedrakten som viste fram hele ryggen min. Lærerinnen ble forbauset, fordi hvert bilde ga henne informasjon om meg, min familie, landsbyen min og tiden under sjahen.

 

Ofte deler iransk folk som har reist fra Iran bilder av sine bestemødre og mødre på Facebook, for å vise hvor vestlig Iran var før Khomeini. Walid al-Kubasi i filmen «muslimske brorskap» viste bilder av egyptiske og irakiske kvinner rundt 1900-tallet og til i dag. Med bilder dokumenterte han at kvinner i den muslimske verden ikke hadde hijab og etter at Khomeini tok makten ble hijab mer og mer brukt i disse landene, slik at i dag er det helt motsatt enn i 1960. Med bilder fra skoleavslutninger og fra universiteter dokumenterte Walid al-Kubaisi at hijab er uniformen til islamister. 

 

I hele verken har det vært normalt å fotografere folk, bygninger, og alt i ulike situasjoner og senere har bildene blitt brukt i historiske museum, folkemuseum og arkeologisk museum og i skolebøker. Hvert bilde dokumenterer kulturelle forandringer i en by, et samfunn eller land. De bildene er verdifulle og hvert bilde forteller mer en hundre sider i en bok. Før fotografiene ble vanlig, som i dag, var det kunstmalere som tok denne oppgaven. Christian Krohgs maleri «Albertine i politilegens venteværelse» viser hvordan rike damer står og ser med forakt på en prostituert jente. Van Goghs maleri «Potetspiserne» viser fattige arbeiderfolk. Tiedemand og Gude «Brudeferden i Hardanger» forteller oss om påkledningen og om kulturen og tradisjonen i Hardanger.

 

Tusenvis av ansikter av vanlig folk i ulike situasjoner ble malt og de forteller oss om krigen, om døden, sykdommen, gleden, dansen og årstidene. Uten de vanlige gatebildene kunne vi ikke vite om den verdifulle arkitekturen som er lagt i ruiner i krigherjede land. Uten bilder fra Vietnam krigen hadde krigen ikke stoppet. Viktigheten av bildene er et faktum og vi ser at USA har lært av Vietnamkrigen. De nekter fotografer å komme til krigsområder før området er ryddet. 

 

Uten de vanlige bildene, gatefotografiene, kunne ikke jeg vist mine barnebarn hvordan deres besteforeldres land og samfunn var før Khomeini. Hvert bilde er unikt. Ingen bilder er like og med de bildene som ble tatt i sekunder etter hverandre, fordi mimikken, fargene og lyset forandres i løpet av et sekund. Fordi et sekund er umulig å få tilbake, på ett sekund skjer aldringsprosessen, Hvert bilde som blir tatt, enten det er på bestilling fra redaktøren i Aftenposten, eller bymuseets sjef eller Hege Storhaug er bildet verdifull dokumentasjon om en verdifull tid som passerer. Da jeg skrev om hijab i Norge for rundt 15 år siden sa feministene til meg «dette er ikke et stort problem, kanskje to hundre kvinner bruker hijab i Oslo.» Samme argument som i dag brukes om niqab. Jeg har ikke noe bilde å vise frem. Hvis jeg hadde bilder av bare Oslo City eller bare fra Sinsen skole kunne jeg dokumentert mitt utsagn om omfanget av hijab i dag. 

 

Hvis vi kunne samle klassebilder fra ulike skoler kunne vi dokumentere i hvor mange bydeler etnisk norske er i minoritet. Men vi har ikke gjort det dessverre, fordi vi vil ikke se at vår politikk har slått feil og assimilering har mer plass enn integrering. Når Hege Storhaug kommer med forslaget om gatefotografi blir det sett ned på, i stedet for at hun får ros. Ikke fordi forslaget er galt. Men fordi Hege Storhaug står bak forslaget. Dessverre er det i vår tankegang ikke plass til en gråsone. Alt skal være svart-hvitt. Listhaug, FRP, HRS de er svartelistet og alle deres forslag er gale og alt skal brukes mot dem for å sette «rasistene» på plass. Alle andre forslag, uansett hvilke moskeer, trossamfunn, islam-venstre står bak, er velkomne. 

 

Jeg ønsket at vi tenker på saken, ikke på personen. Hvis et gatefotografi kan bidra til å åpne øynene til våre politikere, til å se hvorfor de taper terreng til høyresiden, til å forstå hvorfor HRS? side er blitt populær - hvorfor ikke? Hvorfor skal vi ikke dokumentere utviklingen i det norske samfunnet. Hva vi er redd for? Hvordan noen kan si at «de bildene sier meg ingenting».  Jo hvert bilde i hvert eneste sekund sier mye. Mye om folket og situasjonen, men det er viktig å ikke overse bilder, det er viktig å ikke bare se øyne, men mimikken, kroppsholdning og atmosfæren rundt bildene skal sees. Vi ser mange ting uten å se fordi vi er ikke i stand å se nøye, fordi det er vondt å se.

 

Et bilde er en bok, en ren sannhet. Hvordan bildet av denne lille gutten «Alan» som druknet i havet under flukt mobiliserte oss. 

Hege Storhaugs bildeforslag er et forsøk på at vi forstår hverandre. Forstår denne personen som bærer hijaben eller niqaben. Et sekund, et bilde gi deg mulighet til å bedre forstå hverandre. Kanskje hjelpe mange små jentebarn til å slippe barnehijaben, kanskje skape mer forståelse for den personen som bærer hijaben.

 

I over hundre år har vi fotografert kvinner nakne eller i bikini, i pels, lettkledd og påkledd. Og det var ingen katastrofe, det var hyggelig og bare kunst. Jeg husker alle fotokonkurransene og det var bilder av menn og kvinner lettkledd og fult kledd. Ikke noe problem. Men nå er det bare katastrofe fordi kanskje noen kvinner med hijab og niqab blir fotografert.

Diskriminering av muslimske barn.

Det er lov å nekte elver å bruke caps og lue innendørs. Hijab derimot, kan ikke skolen forby fordi det anses som religionsutøvelse. Jeg vokst opp i en muslimsk familie og sier jeg at hijab er et hodeplagg som skal forbys på skolen på like linje med caps og lue.

Bruk av hijaben begrunnes i Sharia med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Hijab signaliserer en form for seksualisering av jenter. Samfunnet kan ikke akseptere at selv små jenter skal bli betraktet som seksuelle objekter.

Hijaben visker bort andre kulturelle trekk. Man ikke kan se om kvinnen som bærer hijab er tyrkisk, iransk, norsk eller arabisk. Hijaben kveler mangfoldet blant muslimer og fører til at vi ser en dominerende retning, «islamisme». Islamismen er en politisk retning som vil ha et samfunn basert på Sharialovene.

I islam er kjønnsrollene strengt definert. Kvinnen er underordnet mannen. Lydighet er en religiøs plikt som blir lært, forsterket og markert ved å bære hijab. Hijab skal vise at du er ren og ærbare, mens de som ikke har hijab er urene og uærbare. Hijab minner deg på hva som er tillatt og ikke tillatt for jenter. Som resultat av dette forsterkes skille mellom jenter og gutter og det er med på å hindre likestilling og integrering.

Et plagg som hindrer jenter i deres livsutfoldelse og som motvirker likestilling og integrering kan ikke aksepteres i norsk skole. Når noe så ukontroversielt som caps og lue kan forbys i klasserom av hygieniske årsaker eller med henvisning til folkeskikk, må staten kunne forby hijab av mange viktigere årsaker.

Her er det allerede en inkonsekvens ved at skolen tillater seg å blande seg inn i påkledningen til noen barn, men ikke til muslimske jentebarn. Diskriminering ville man sagt om det var motsatt.

(Innlegget var publisert i Aften Posten tirsdag 24 januar 2012.)

OG i dag har blitt mye verre fordi hijab har blitt normalisert gjennom media spesielt NRK.

Lov mot ansiktsdekkende plagg.

Forslag til lov om forbud mot ansiktsdekkende plagg.

Dette er en artikkel om barnehijab som angår ovenstående lovforslag

1.-Hijab og ansiktsdekkende plagg hindrer full deltagelse i lek, undervisning, utforskning av egen identitet, og som skiller jenter fra guttene. Et plagg som også skiller dem fra deres norske venninner.

Det er viktig å beskytte muslimske barns rettigheter til lek, læring og mental helse. Myndighetene har en sentral rolle i å sikre at barns rettigheter blir tolket og ivaretatt likt i Norge. Vi skal ikke forvente at barn skal ha styrke og mot til å stå frem mot tvang fra sine foreldre eller sin gruppe. Det ansvaret må vi voksne ta. Ansvaret ligger hos staten og likestillingsombudet.

Staten må ta hensyn til å beskytte muslimske jenter mot hijab-tvang , og ikke ta hensyn til foreldrenes ønske . Det er ingen tvil om at vi skal forsvare religionsfriheten og kvinners rett til å velge selv. Barnehijab er imidlertid ikke påbudt i islam, så religionsargumentet faller bort. Inntil de siste årene har det vært helt uvanlig å la barn bruke hijab i muslimske land. Frammarsj av politisk islam har gjort hijab til et politisk symbol som nå også påtvinges barn.

 2.-Barnekonvensjonen stadfester at staten har et ansvar for å beskytte barnet mot utnytting som kan være til skade for barnets ve og vel (art 36). Barnehijab er en praksis som foreldre tyr til for å hindre at jenter blir ?for norske og frigjorte?.  I FNs konvensjon om barns rettigheter sies det ingenting om religiøse og politiske symboler, men artikkel 14 stadfester barns rett til tanke‑, samvittighets- og religionsfrihet. Foreldre har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, og det presiseres at barnets beste skal komme i første rekke foran foreldre(art.18). Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og dets meninger skal tillegges vekt (art.12). Barnekonvensjonen støtter altså ikke det eierforhold menn fra patriarkalske samfunn føler i forhold til kone og barn, og da særlig jenter, og heller ikke at foreldre kan bestemme for barnet uten tanke om barnets beste.

3.-Utdanning skal ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og evner så langt det er mulig (art.29).  Barnet skal forberedes til et liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag. Fra et barneperspektiv kan hijab i barnehagen og skolen være til hinder for god undervisning, virke stigmatiserende og skape skiller mellom jenter med hijab og dem uten, ?de rene og de urene?. Ved manglende kontakt mellom barn av ulik etnisk og religiøs bakgrunn, og på tvers av kjønn, hemmes også integreringen av jenter i vårt moderne samfunn. Hijab gir også utfordringer idet muslimske jenter kan gå glipp av obligatorisk undervisning som for eksempel å lære å svømme. Her er hijaben til hinder for at skolen skal få oppfylt sine forpliktelser overfor disse jentene.

Det er problematisk når foreldre utøver press på sine barn til å dekke seg med slør eller hijab i den hensikt å kunne kontrollere deres adferd og utvikling. Med denne praksisen fratas muslimske jentebarn deres rett til samme muligheter for læring og inkludering som andre barn.

4.-Helse:Det er grunn til å minne om barnekonvensjonens art. 24. 3. som sier at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse. Tildekking av nærmest all hud kan føre til vitamin D- mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn.

5.-Seksualisering. Hijab og ansiktsdekkende plagg begrunnes i islam med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Barnehijab er derfor en misforstått måte for foreldre å kontrollere jenter på, for paradoksalt nok blir hijab en form for seksualisering av jenter. Når staten aksepterer at småjenter skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at man kvier seg for å ta grep som man ville gjort dersom det var etnisk norske barn. Et plagg på mindreårige jenter som hindrer deres livsutfoldelse og som har til hensikt å unngå å vekke seksuelt begjær hos menn, kan ikke aksepteres i norske samfunn.

6.- Diskriminering. Foreldre skal bidra til å gjøre skolehverdagen best mulig for sine barns  læring og utvikling. Samtidig er det skolens ansvar å sikre at alle barn får samme muligheter. Skolen kan forby barnehijab av hygieniske, helsemessige og utviklingsmessige årsaker. Hvis skolen, likestillingsombudet eller staten aksepterer barnehijab, betyr det at de diskriminerer barna i religionens navn.  Dette dreier seg om barns rett til å være barn sammen med andre barn uten å hindres av sitt kjønn eller sine foreldres tro.

Hvem er ansvarlig?| Det er historieløst og misforstått toleranse for annen kultur når politikere ikke tør å si nei til hijab og ansiktsdekkende plagg i undervisningssammenheng. Det er ikke religion vi kjemper mot, men en ukultur som frarøver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling som frie individer som andre barn. Vi må altså kjempe for beskyttelse av barna mot kamuflering, indoktrinering og tvang.

 

 

 

 

Hvor er feministene i kampen mot barnehijab?

Asian Muslem girl, plays grass flower.
Foto: Istock

I går i 11-tiden sto jeg på Helsfyr bussholdeplass og ventet på buss 401. En mor med en gutt og to jenter på ca. åtte og tre år ventet også på bussen. Gutten var normalt kledd med bukse og kortermet t-skjorte. Begge jentene hadde bukse, lang kjole og hijab. Den minste jenta på tre år lekte mens hun løp rundt moren. Underveis kom hijaben stadig i veien i ansiktet hennes. Hennes lille hånd prøvde å dra hijaben bort fra ansiktet. Det så slitsom ut, og tok konsentrasjonen bort fra leken.

Den lille familien minner meg om andre steder i Oslo. De minner meg om Sognsvann, Hvervenbukta, Ingierstrand. Alle steder der far og sønn går rundt i bar overkropp, mens de koser seg i vannet. De er glade og stolte over seg selv, sin mannlighet og kan vise frem kroppen sin. Mens dette skjer må mor og døtre sitte pent og se ut over havet. Den lille jenta får ikke oppleve samme glede som sin bror. Ingen sol på den lille kroppen. Hun bor i et land med lite sol og mangel på vitamin D er ofte et stort problem for slike som henne. Hun skal lære seg sine begrensinger fordi hun er kvinne, og at hun aldri vil få samme rettigheter som sin bror. Hennes kropp er en synd. Indoktrinert fra tidlig fase slik at aldri hun kan finne veie til den normale identiteten sin. Til det som hun er egentlig.

Håret hennes kan gjøre den allmektig gud sint. Dette er en gud som lar alt ligge, og som bruker all sin tid på å passe på hvert hårstrå til millioner av kvinner. En gud som sitter med registreringsboka og setter en rød strek på hver eneste kvinne og jentebarn som viser håret frem. Det er en stor og krevende jobb. Når den mektige guden ikke har tid til annet en kvinners hår, er det ikke rart at alle muslimske land brenner i helvete uten at deres allmektige gud løfter en finger.

Det var ikke sånn da jeg kom til Norge, men det ble verre og verre med tiden. Først begynte voksne kvinner, etter hvert gikk det til å inkludere jenter og til slutt også barn. Fra 2006 fikk islam stor makt over samfunnet. Islam har blitt så dominerende at Norge må ofre sine verdier om barnerettigheter og likestilling. Nå ser vi små jenter med hijab over alt - på lekeplassen, stranden, skolen, kjøpesenteret og bussholdeplassen. Og snart som programleder for NRK. Staten ser bort fra sin ansvar mot barnerettigheter. Barn er barn, de har ikke noe valg. For en jente på tre år vet ikke hvordan hun kan ta valg. Mor og far tar valget for henne. Omskjæring av guttebarn og hijab på jentebarn er begge overgrep. Begge er vold mot barn.

Disse barna er norske barn. De er født her. Hvorfor går vi i en kollektiv taushet over disse overgrepene. «Barnehijab», som Lena Larsen skrev for mange år siden i Klassekampen, har ingen rot i Islam. «Barnehijab» er også i seg selv uislamsk. Barnehijab er mot barnekonvensjonens paragraf 13. Men våre politikere tar hensyn til foreldre, og overser barnas rettigheter. De overser overgrep mot barn. Barnehijab tar barndommen fra disse små jentene. Barnehijab indoktrinerer jentene fra barndommen, og bestemmer at deres kropp, hår, følelser er synd, at de ikke er likeverdig sin bror.

A young woman walks along the shore of the Persian Gulf with her child, against the background of an orange towboat standing on the shallows.
Foto: Istock

Barnehijab gjør en treårig jente til et sexobjekt, og redusere alle muslimske menn til perverse. Budskapet for hijab er at «kvinner dekker håret for å ikke forstyrre mannens nærhet til gud». Med andre ord at mannen ikke skal bli opphisset seksuelt. Og når et lite barn går med hijab betyr det at hun skjuler håret fordi hennes hår kan være seksuelt opphissende for menn.

Våre politikere er tause. Statsministeren deltar på Eid-feiring, der menn og kvinner sitter adskilt. Statsministeren besøker koranskoler der små jentebarn sitter med hijab. Johans Gahr Støre roser bruken av hijab. Dronning Sonja besøker moskeer tildekket med skjerf på. Det er moskeen som står bak indoktrinering av denne tankegangen at kvinners hår er synd og skal tildekkes. I moskeene er jentebarn nede i niårsalderen sett på som en voksen kvinne, og klar for å gifte seg. I moskeene blir det lest sataniske vers som undertrykker kvinner. Ved at slike som Jonas Gahr Støre og Dronning Sonja besøker moskeene, blir det som en aksept av barnehijab, barnebrud og undertrykkelse av kvinner. Deres aksept av kjønndiskriminering.

Gjennom mange år har våre kjære statsministere og politikere gitt støtte til moskeene og det religiøse miljøet. Dere har ikke nok kunnskap om islam. Dere har gitt alt, og en overdose av toleranse. Hva har skjedd? Har vi gått baklengs innenfor kampen for likestilling og ytringsfrihet? Skal vi fortsette å tolerere at små barn mister barndommen sin? Tolerere at at små barn lærer seg å bli undertrykket av menn? Lære seg å føle at de ikke er verd like mye som sin mann? Lære seg å ikke leke, synge, danse, gå på bursdager, klasseturer og skoleturer fordi de er jenter? Lære seg at folk skal sees bak en gardin av religiøsitet, og ikke tanker og handlinger. 

Hvorfor er alle tause mot overgrep mot muslimske jenter? Er dere rasister?

Når caps i klasserommet er forbudt, hvorfor er da hijab tillatt? Fordi det er forskjell mellom Kari og Fatima? Fordi Kari skal beskyttes mot alle typer overgrep. Kari skal være barn og utvikle seg gjennom lek og læring. Overgrep av Fatima skal tolereres av politikere, lærere og folk på gaten. Fordi Fatima er muslim? Er de ikke rasister de som ikke tør å stoppe bruken av barnehijab, fordi de ikke vil ta i noe som har med islam å gjøre? Fordi de er redde for å bli kalt rasist, islamhater eller miste velgeren fra det muslimske miljøet. 

Disse menneskene ofrer den lille jenta for en valgseddel. Venstre og feminister, hvor er dere? Hva har skjedd med deres sosialistiske syn? Likestilling for alle kvinner. Fatima er norsk. Fatima trenger beskyttelse. Fatima er ikke likestilt som sin bror. Er det nok med å ta på seg røde strømper og rød leppestift? Hvor er deres samvittighet og engasjement for overgrepet mot Fatima, og mot alle andre muslimske jenter? Hvor er deres lojalitet mot disse jentene?

Dere skriver til meg at dere er imot barnehijab, men at et forbud ikke er riktig. Over tretti år med tomsnakk og toleranse, hvor langt har dere kommet? Har det blitt flere med barnehijab eller mindre? Fantes barnehijab for ti år siden, og hvordan er det i dag? Dere snakker om dialog, men dere glemmer at dialog må baseres på kunnskap om dialogpartneren og preget av troverdighet til den man har dialog med. Når dere partner snakker med to tunger og hans kunnskap er basert på islamisme. Hva oppnår dere? De som du ønsker å ha dialog med ler av dine ideer, ler av menneskerettigheter, ler av likestilling.

Vi har forbud mot røyking i det offentlige rom og aldersgrense for alkoholkjøp, så hvorfor har vi ikke en aldersgrense for hijab? Dette går både psykisk og fysisk utover disse små jentene, for å ikke snakke om deres fremtid. Ved å ikke gjøre noe aksepterer dere at barna vokser opp i et glasshus, som bare blir vanskeligere å knuse med tiden. Disse barna vil etter hvert venne seg til kjønnsdiskriminering. 

 Det er på tide at vi står sammen og går for et forbud/aldersgrense for barn, frem til de har fylt 18 år. Uansett hvilket parti som fremmer et slikt forslag så må vi støtte dem. For det er ikke partiet som er viktig - det er barnet. Vi må slutte med kollektiv taushet av overgrep mot barn - uansett om hun heter Kari eller Fatima.

Amputering av kvinnen

Lily Bandehy (i midten) sammen med Oslos ordfører Marianne Borgen og Lilys sønn Tooji under årets Pride-feiring.


Da jeg kom til Norge høsten 1988 var det ikke noen med burka her. De siste årene har burkaen farget det offentlige rom her og der. Burkakledde jenter fikk stipend til å dra til skoler og holde foredrag. Etter hvert dukket de opp med helt tildekkedee ansikter på NRK-debatt og programmer. Mange aviser og NRK prøvde å normalisere burkaen i det norske samfunnet. De klarte å normalisere hijaben og nå var det tid for burkaen. Vi blir påvirket bevisst og ubevisst av det som vi blir servert gjennom media. I 2017 ble en burkakledd jente ansiktet til Islamsk Råd Norge. Det var ikke noe rart med det fordi IRN er en konservativ organisasjon med to ansikter. Nå hadde de avslørt seg.

Jeg tenkte mye på hvordan det er å gå i burka, spesielt i sommervarmen. Hvordan ser jeg folk utenfor og hvordan reagerer folk på meg med burka? Så jeg bestemte meg for å gå med burka på lørdag da jeg skulle danse med min sønn på Pride. Jeg tok burkaen, dekket ansiktet og gikk en time i stua for å venne meg til det. Så dro jeg ut for å ta bussen. Men på hodeplagget hadde jeg regnbue. Det var ikke mye reaksjon fra etniske nordmenn. På bussen trakk ingen seg vekk fra meg eller sa ubehagelige ord. Noen norske borgere med annen bakgrunn reagerte med å stirre på burkaen og Pride-symbolet. De følte at noe ikke stemte.

To ting var plagsomt vanskelig med burka på. Først var varmen plagsom, og for det andre: jeg kunne ikke drikke vann eller spise uten å løfte på hodeplagget. Det gikk greit etter hvert. Jeg lot være å spise is. Det kunne blitt svært vanskelig å slikke på en diger softis. Men utover dagen kjente jeg ikke kroppen min. Jeg hadde ikke noen kropp å tenke på, som om jeg ikke fantes. Jeg var  totalt usynlig. Ingen kunne vite hvem jeg var, hvordan jeg så ut, eller hva jeg hadde på meg under den svarte burkaen. Det ga meg frihet på en merkelig måte.

Det var ikke en verden utenfor meg. Fordi jeg var ikke en person med kropp, bein, hår eller noe tilgjengelig. Det var ikke tosidighet mellom meg og de andre rundt meg. Jeg var fysisk amputert, til bare synet. De delene som jeg hadde vokst opp med, de delene som hadde dannet Lily, de som folk kjente, var borte. Frihet og tomhet på samme tid.



Jeg begynte å tenke: Det er ikke rart at i muslimske land tvinges kvinner inn i burkaen, til og med straffes med døden hvis burkaen ikke er på plass. Mennene bruker alle brutale straffemetoder til å få kvinnen i burka. Fordi under burkaen blir kvinnen usynliggjort, tilintetgjort for andre og for seg selv. Når hun er alene med sin mann, der mannen trenger henne bare for seg selv, får hun lov å ta burkaen bort. Der blir hun synlig for en bestemt person som trenger henne for sin del.

Men burkaen gjør noe med kvinnen selv også. Hun blir usynlig for andre og seg selv. Min følelse av at jeg ikke hadde kropp, var spesiell og vanskelig for meg å forstå. Fordi jeg har vokst opp med kroppen min. Jeg hadde vendt meg til det fysiske meg, som min sjel. Men de som tar på seg burkaen fra ung alder eller på en eller annen måte blir tvunget til å gå med burka eller «velger» å gå med burka, venner de seg til dette? De kjenner følelsen av frihet når de er usynlig for seg selv og andre når de ikke har kropp. De har lært at kvinnekropp og hår er synd. De har lært at de er de utvalgte, de som kommer til paradiset, de som blir likt av Gud og hans menn på jorda. Burkaen gir følelse av frihet, frihet av kropp, frihet av synd. Burkaen gir makt til de som definerer synd.

Burka er en total amputering av kvinnen. Dette plagget er urettferdig, umenneskelig og vi kan begrave det med de muslimske lærde som har funnet på det. Jeg ønsker sterkt et forbud mot alle typer klær som amputerer kvinners kropp og hår. Jeg føler meg fullkommen når jeg er meg selv, som gud har skapt meg.  Aldri en time med burka på. Jeg vil ikke venne meg til det. Jeg vil ikke la burkaen blir min frihet. Fordi denne friheten er den samme friheten som når en ligger i graven. Mørk og svart. 

 

Halal-poteter og norske politikere

Middagsmat på en tallerken. Kjøttkaker, poteter, saus, rotgrønnsaker og tyttebærsyltetøy. Et glass rød saft. Bestikk, kniv, gaffel og skje.Illustrasjonsbilde. Heiko Junge / SCANPIXNB Modellklarert.
Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1991, på ulike steder fra sykehjem til somatikk, rus og psykiatri. På de ulike stedene kommer middagen fra et hovedkjøkken. Vi serverte den og pasientene spiste. Det var store matbeholdere som inneholdt hovedretten og tilbehør. På sykehjemmet eller i geriatrien kom det «puré-mat» til dem som hadde dårlig tenner.

Eller hvert ble det mer variasjon med laktosefri og glutenfri mat. Senere også vegetarmat. Og noen ganger hadde vi pasienter fra muslimske land som de sa de vil ha vegetarmat eller kylling.

Men de siste to-tre årene kom det noe nytt. Halal-mat. Og hva er halal-mat?  Muslimer spiser ikke svin, helt ok. Det er mange andre typer kjøtt som de kan spise, men halal er kjøtt fra dyr som før slakting blir velsignet av en imam (mullah) . Han legger hånden på hodet til dyret og sier noen vers fra koranen. Så blir dyret slaktet på den måten det skal. Dette er også ok.

Men vi er i år 2016, og spiser hamburger og pizza. Og så skal det slaktes dyr på denne måten, som det ble gjort for 1400 år siden. Og mange reportasjer har blitt skrevet om at denne typen slakting ikke er dyrevennlig. Denne typen slakting av dyr og de arabiske ordene har ikke noen betydning på kvaliteten på kjøttet. Det øker ikke vitaminer eller proteiner og det reduserer ikke kolesterol i kjøttet. Men det skal skje fordi det har skjedd før. Og det har blitt en inntektskilde for imamen og for organisasjoner som Islamsk råd Norge som selger halal-stempel for 76.000 kroner.

Ok. Det betyr at kjøttkakene som skal komme fra hovedkjøkkenet skal være av type halal-kjøtt. Men når mattralla kommer er det ikke bare kjøttkakene som er halal. Men det er slik : 4 små matbeholdere. Jeg åpner første som hvor det står «halalmat», det er kjøttkaker, helt greit. Neste matbeholder står det også «halalmat» på. Da jeg tar av lokket er det to kokte poteter. Matbeholder nummer tre som også har påskriften «halalmat». Jeg åpner den og det ligger det noen få kokte grønnsaker. I den siste boksen med «halamat»-merke er det brun saus. Ingen etniske norske medarbeidere reagerer. 

Ikke visste jeg om halal-poteter og grønnsaker. Hvordan dyrkes eller høstes disse potetene og hva brukes som gjødsel? Er det en imam som sitter og lese koranen for grønnsakene i åkeren?

jeg tenkte det er gjort en feil, eller at noen fra hovedkjøkkenet setter ting på spissen og tuller med oss. Men nei, det kom hver dag de samme halal-potetene og grønnsakene fra kjøkkenet. Dette beviser to ting, kravstore muslimer og dumsnille nordmenn.  

De halal-potetene minner meg om våre politikere og moskeene. I muslimsk land har hver moské en imam. Imamen lever av almisser og leder fredagsbønn, leser koranen, vier folk og skiller folk. Hvis det er et religiøst spørsmål går folk til imamen. De guttene som ikke klarer å fullføre videregående skole pga økonomien eller intelligensen, slutter i 9.klasse og går to år på madresse (islamskole). Etterpå får de turban og blir imam og sendt til ulike moskéer. I gamle dager kunne de begynne etter folkeskolen (6. klasse).

Når disse imamene kommer til Norge blir de behandlet som en prest som har fullført videregående og sju år på teologisk fakultetet på universitet eller menighetsfakultet. Den importe imamen får statlig lån, moskéen hans får også statstøtte. Imamen og hans moské får alle typer støtte til ulike anledninger. Imamen blir invitert til ulike politihus, media og departement for å veilede og rådføres i alt mulig fra ungdomskriminalitet, integrering, hindre terror, hindre radikalisering og hindre kriminalitet.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Oslo 20150224.Statsminister Erna Solberg (H) får en omvisning i Islamic Cultural Centre sin moské ved Tøyenbekken i Oslo tirsdag kveld.Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg (H) får en omvisning i Islamic Cultural Centre sin moské ved Tøyenbekken i Oslo i 2015. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Døra til kulturdepartementet, familiedepartement og alle andre er åpen og  imamen får klippekort av NRK og alle andre TV- og radiokanaler. I muslimske land har vi hverken sykehus-imam eller fengsel-imam. Men her får de mange tilbud. Den imamen som kommer her for å lede bønn og lese koranen får alle roller og blir satt på tronen fra første dag. Han får til og med besøk av kongefamilien og de blir talsmenn for alle innvandrere og flyktninger som bor i Norge, uansett.  De får roller de aldri ville fått i de muslimsk landene (bortsett fra Iran etter Khomeini) og de utnytter den rollen maksimalt. Akkurat som pasienten som bestiller halal-kjøtt får halal-poteter og halal-grønnsaker i tillegg.

Og nest dag ønsker han seg litt mer krydder og tilbehør. Imamen ser alle muligheter, hvorfor ikke? Hvorfor ikke mer penger? Hvorfor ikke mer makt? Hvorfor ikke større moské og hvorfor ikke større oppmerksomhet?

En vertinne med manglende kunnskap om islam i kombinasjon med snillisme, naivisme og dårlig samvittighet over kolonitiden, kan det være noe bedre? De imamene og deres menighet blir prinsessen på erten, den minste ting og de blir krenket. De har erfart at offerrollen er best. Mer oppmerksomhet, mer makt og mer penger. Og de misbruker ord og begrep for å parkere debatten og kritikken av islam og profeten. De vet at kritikk vekker tvil, og tvil har ikke plass i islam.

Kjøkkensjefen må lese mer om halal-kjøtt og politikerne må lese mer om imamens rolle. Kjøkkensjefen trenger ikke å sende halal-poteter og politikerne må stopp statsstøtten til moskéen.

Blind tro og Nav

Foto: Menahem Kahana/AFP

«Niqab og andre heldekkende plagg er noe vi ikke ønsker i skolen eller på offentlig plass i Norge. Dessverre har vi sett en sterk vekst i slike plagg i mange europeiske land», skrev Nettavisen i forrige uke.

Denne bekymringen må tas alvorlig av politikerne. Mange samfunnsdebattanter som er sekulære muslimer eller har muslimsk bakgrunn støtter Nettavisens redaktør og ønsker et forbudt mot niqab og burka i det offentlig rom.  

Jeg er en av dem. Forbudet mot burka og niqab er ikke noe et lokalsamfunn kan bestemme. Vi kan ikke utsette en skolerektor for direkte trussel og vold. Vi trenger et nasjonalt forbud. Da jeg kom til Norge for 28 år siden var ikke niqab et tema, fordi det fantes ikke. Og i 2004 da jeg skrev om forbudet mot hijab fikk jeg som svar at «hijab er ikke noe problem og det er ikke mange som går med hijab». Og «hvis det blir et hijab-forbud slutter de 100 hijabkledde å gå på skolen». Eller «det er bedre at de har hijab på seg og er i Norge enn at de blir sendt til Pakistan».

De som var imot forbudet mot hijab brukte samme argumenter som de bruker mot niqab-forbudet i dag.

1. Når en epidemi starter begynner helsemyndighetene med forebyggende arbeid for å hindre mer sykdom eller dødsfall. Når de skal bygge veier, tunneler og offentlige bygg tar man hensyn til fremtiden og begrenser seg ikke til her og nå. I begynnelsen av utbredelsen av epidemien dør ikke alle, men kanskje en eller to. Vi kan ikke vente på at 1000 mennesker blir smittet før vi ser faren. Kampen mot niqab-epidemien må være forbyggende, og forbudet skal lovfestes i dag. Om to år er det for sent.

Etter at IS mistet mange områder i Midtøsten har deres sympatisører og de som tenker i samme konservative retningen markert seg mer i Europa gjennom å bruke slike klær. Det er vanskelig å identifisere folk med niqab. Hvem som helst kan være under niqaben. De kan bære hvilket som helst ting under en burka. For nasjonal sikkerhet og trygghet må dette plagget blir forbudt. Terrorgrupper som Taliban, Boko Haram og Daesh tvinge kvinner i deres områder til å dekke seg til med burka og niqab. Det er eneste påkledning for kvinner som er godkjent av de disse gruppene. Mens vi kjemper mot disse terrorgruppene, hvordan kan vi akseptere markering av deres tankemåte i det offentlige rom?

Norge deltok i Afghanistan-krigen for å frigjøre kvinner fra burkaen. Hvorfor får så den samme burkaen og niqaben plass i det offentlige samfunnet i Norge? Hvordan kan norske politikere og feminister tillate at kvinnerbegraver seg selv levende?  

2. Den første kontakten mellom to mennesker går via ansiktet. Gjennom ansiktsuttrykket danner to personer seg et inntrykk av hverandre. Kommunikasjonen blir vanskelig og blir forstyrret av personen som dekker ansiktet. Mesteparten av kommunikasjonen er nonverbal kommunikasjon.

Det er bedre at to eller tre går glipp av skolen i dag, enn at to hundre går glipp av skolen i morgen. Og uansett, de som dekker ansiktet på grunn av religiøse argumenter, vil heller ikke jobbe i mange bransjer der det finnes alkohol, svinekjøtt, eller kontakt med det motsatte kjønn eller alt annet som kan tolkes som synd. Og det er vanskelig å ansette dem på grunn av deres plagg.

De som dekker seg med niqab er så religiøse at de ikke vil akseptere de norske verdiene i form av aktivitet, påkledning og folkeskikk. Burde de heller bosette seg i Saudi Arabia, Jemen, Oman eller andre steder der folk kler seg slik? Det vil ha i pose og sekk? Er de her fordi de elsker å gå på ski under den lange vinteren eller er de her på grunn av NAV? Er de i Europa for å misjonere om barnebrud, sexslaveriet, kvinneunderkastelse og blind tro og terror?

3. Hvis niqab blir forbudt kanskje jentene blir sendt til hjemlandet? Dette argumentet faller bort fordi de nye fraværsreglene i skolen gjør at barna må møte på skolen og ikke sitte hjemme. Hvis noen barn blir sendt til hjemlandet til foreldre er det foreldrene som må stilles til ansvar slik at myndighetene kan hente barna hjem. I slike tilfeller må foreldre miste all økonomisk støtte. De jentene som ble sendt til hjemlandet til foreldre og mister barndommen, kommer senere til å søke erstatning av staten for omsorgssvikt.

Når fem partier er enige om forbudet, hvorfor vil ingen av dem komme med et lovforslag? Hvorfor nøler de? Skal dette brukes i valgkampen før neste stortingsvalg? Skal de prøve å få Frp-velgerne på sin side? Det er ikke noen bekymring fordi Siv Jensen har svelget mange kameler og mistet mange velgere allerede. Å vente til neste stortingsvalg er en stor feil. Epidemien er her allerede og det må settes i gang forebyggende tiltak. Et forbud mot niqab og burka hjelper mange andre jenter å ikke bli presset til å ta på seg niqab. Forbudet mot niqab og burka er den eneste fornuftige veien å gå. Eneste måten å hindre at andre jenter begraver seg levende. Takk til Nettavisens redaktør som tør å ta opp temaet.