hits

Min bok

Asylmottaket var et helvete



Min bok. S. 22,23,24.

De hadde mistet tilhrigheten til den familien, de vennene og det landet de hadde arvet gjennom mange generasjoner. Jeg hadde rodd dem langt til havs uten ha en trygg y i sikte. Jeg kunne ikke ta fra dem mer, og for at de ikke skulle miste kontakten med faren, mtte jeg sette alt inn p at ekteskapet skulle fungere. Jeg kunne ikke tillate meg velge meg selv foran barna.
P asylmottaket gikk fire mneder med usikkerhet, med lange dager uten vite om Norge ble siste stopp eller om vi ville bli sendt til andre land. En dag fikk vi beskjed om at vi hadde ftt midlertidig opphold i landet og skulle flyttes til et asylmottak p Srlandet som vi fikk lite informasjon om p forhnd. Vi ble
122
sendt dit med buss. Asylmottaket bestod av fem to-etasjes blokker. I hver blokk bodde det tolv personer. Vi fikk to rom, mannen min skulle bo sammen med oss her. I hver blokk l to dusjer, to toaletter, et kjkken og en liten TV-stue. Ogs her var beboerene fra ulike land. I vr blokk var vi den eneste familien, de andre var en kvinne og flere enslige menn. De fleste var fra Chile. Vi fikk utdelt kjkkenutstyr og sengety, dermed begynte livet vrt her p det nye stedet. To av guttene mine begynte p skolen. Av og til, hvis mannen min kunne passe p den minste, kunne jeg g p norskkurs, men det var ingen fast ordning. Det var svrt drlige hygieniske forhold i disse blokkene. Mennene brydde seg ikke om trke opp etter at de hadde dusjet eller gjre rent p toalettet, og kjkkenet var ubeskrivelig skittent. Ikke orket jeg lage mat i et kjkken som var fullt av rtne matrester, uvasket kjkkenutstyr og tomflasker, og ikke orket jeg tanken p at barna skulle bli syke av denne urensligheten. Dermed var det bare g i gang med rydde og vaske. Disse mennene hadde ikke arbeid g til og kunne sove til langt p dag. Etter middag spilte de fotball eller dro p byen og drakk seg fulle, noen tok med seg damer hjem om kvelden. En del av mennene pleide slakte tiden med pornofilmer. Dette tidsfordrivet var ikke noe diskutere, disse mennene brydde seg ikke om noe som helst. De ble sendt fra asylmottak til asylmottak, de var borte fra familie og ansvar. De var fulle av savn og usikkerhet, de kunne ikke norsk og drmmene de hadde trodd p ble ikke oppfylt, alt sammen hadde dratt dem ned slik at de bare ville drikke eller sove for glemme det meningslse livet p et slikt sted. Et menneske som kan g p arbeid hver morgen og si til seg selv: I dag skal jeg gjre mitt beste og jeg har noe g til, kan utvikle seg, fle seg nyttig og ansvarlig og skape relasjoner til andre. Nr man bor p et asylmottak og er uten arbeid over en lang periode, mister man troen p seg selv og livet blir meningslst. Organiseringen av hverdagen p asylmottakene tar ansvaret fra beboerne. De ansvarlige for asylpolitikken kunne hndert situasjonen annerledes ved tilby beboerne noen sm jobber innenfor den daglige driften og ved
123
likeholdet av mottakene. Jobben trengte ikke vre stor, men den mtte lnnes. En liten lnnet jobb ville hjelpe beboerne til bruke evner, kunnskaper og erfaringer de har med seg, til lre sprket raskere og til lre noe som kanskje vil fre dem p sporet til senere utdanning og yrkesvalg, og ikke minst til fle seg nyttige i det nye samfunnet. Etter oppholdet p mottaket ville de ha nyttig jobberfaring og vre en strre ressurs for det nye landet. Og hvis de skulle bli returnert til hjemlandet, har de iallfall lrt noe som kan vre nyttig der ogs. Ikke minst vil de i strre grad kunne bevare sin stolthet og sin psykiske helse. Den innvandrerpolitikken som styrer asylmottakene, skaper sosialklienter med mange psykiske problemer som depresjon, angst og mistenksomhet. Folk som venter i ett og to r uten sprk og arbeid, blir psykisk skadet og fratatt sin produktivitet. Det er ille ta fra et menneske produktiviteten, og det er enda verre leve med selve usikkerheten ved sitte ett eller to r p et asylmottak og hver dag vente p svar om oppholdstillatelse. Hver dag venter beboerne p svar, og nr svaret kommer er mange s psykisk nedslitte at de har mistet livslysten. Ventetiden og arbeidslsheten skapte irritasjon blant beboerne. Ved den minste bagatell kunne noen bli rde og svette i ansiktet, g ls p hverandre og vifte med kjkkenkniven, true hverandre og bli voldelige. I denne lapskausen av vold, porno, drikking, rot og lengsel var det vanskelig oppdra barna og beskytte dem. Etter hvert klarte jeg fylle en del av lengselen hos de enslige mennene. Jeg hjalp dem med lage mat og rydde opp etter seg, og noen ganger bakte jeg en kake og inviterte dem. Hvis de trengte noe, kunne de lne av meg. Jeg hrte p dem nr de hadde noe p hjertet og var triste eller glade. Nr de stinket alkohol og trene flommet, satt jeg hos dem p kjkkenet og hrte p dem, og de opplevde at noen fremmede brydde seg om dem og flte at jeg kunne vre den moren eller ssteren eller en annen av dem som de savnet mest. Det tok ikke lang tid fr de viste meg respekt og sympati. Etter hvert begynte vi dele p oppgaver som rengjring og kjkkenarbeid. Vi lagde en avtale om at de skulle ta
124
med seg kjresten p rommet sitt hvis barna var p stua og at jeg skulle legge barna klokka tte, senere kunne de se hva de ville p TV. De begynte tmme askebegrene og sluttet legge beina p bordet. N hadde vi ftt ro og orden i blokken vr. Etter hvert flyttet det inn en annen familie og det ble lettere for meg. Dette samarbeidet med de andre i blokken hadde skapt en del krangel i familien. Den hye muren mellom mannen min og meg ble n uoverstigelig, og det tok ikke lang tid fr vi ble separert. 

Falskt pass



Del III
En hne plukke
Nr jeg prver skrive om erfaringene mine her i Norge blir det meget vanskelig, og jeg klarer ikke tenke p dem. Noe sperrer veien for at jeg kan pne meg og det er vondt snakke om dem. Kanskje jeg ubevisst fortrenger dem. Det har gtt nesten fem dager uten at jeg har skrevet noe. Jeg fler det som om jeg er under vann og vil skrike, men kan ikke. Jeg kan ikke huske mye, kanskje alt som skjedde meg har vrt s vanskelig at jeg glemmer det for beskytte meg selv. Jeg gr lange turer i Srkedalen og tenker. Det er viktig skrive litt om disse rene. Kanskje jeg kan illustrere hvor vanskelig det er for en kvinne fra Midtsten komme til et nytt land og begynne p nytt med alt.
Jeg kom til Norge med tre barn og falskt pass. Vi satt p flyplassen og ventet til alle andre hadde gtt gjennom passkontrollen. S tok jeg barna med meg og gikk til passkontrollen, leverte det falske greske passet mitt og skte politisk asyl i Norge. Politiet tok seg av oss med en gang. Vi ble kroppsvisitert og ventet p tolk og en del sprsml. Deretter ble vi kjrt til et annet sted der politiet tok bilder og vi ble sittende i et rom i noen timer uten informasjon. Neste dag kom folk fra Rde Kors og kjrte oss til Mottakssentralen for asylskere p Tanum i Brum. Der mtte vi gjennomg helseunderskelser, ta blodprver og vaksineres. Vi fikk et rom p mottaket og kvotekort p klr fra lageret der. Vi fikk mat to ganger om dagen til bestemte tider i spisesalen, og vi lrte at folk spiste middag klokka fem. Hjemme i Iran spiste vi tre mltider om dagen, frokost, middag og kvelds, der spiste vi middag mellom tolv og to. Men man lrer seg skikkene her og venner seg fort til slike forandringer, man blir sivilisert. 
119
P dette asylmottaket bodde det mange mennesker fra ulike land og i ulike aldre, de fleste var folk fra Asia og Afrika. De snakket hvert sitt sprk og dannet sine egne grupper, og de familiene som hadde sm barn ble lett venner. Hver familie hadde et rom. Midt i mottaket l et kontor med resepsjon. Der kunne vi henvende oss ved sykdom og andre problemer. Av og til hadde vi en times sprkkurs om dagen, men ikke bestandig, det var avhengig av bemanningen og hvem som jobbet i resepsjonen. Noen ganger tok de ansatte oss med p gruppetur til forskjellige steder og spanderte en kvote p 10 kroner p hver av oss. Mest populrt var utflukter til IKEA, jeg skjnte aldri hvorfor. Kunstgallerier og muser sto aldri p timeplanen, kanskje Rde Kors trodde det ville bli for krevende for oss. Matsalen var et mtested for alle, men det var ofte slik at hver nasjon holdt seg til hverandre p grunn av sprket. I matsalen fikk vi servert to hovedmltider, hvis noen kom for sent mtte de vente til neste mltid. Det var ikke lov ta med mat fra matsalen p rommet. Vi fikk litt lommepenger, og for dem mtte vi kjpe for eksempel bleier, spe og andre ndvendige ting. Etter frokosten samlet mange seg p grdsplassen ute og diskuterte maten, politikk og nyheter i hjemlandet, den norske innvandringspolitikken, hvem som hadde ftt oppholdstillatelse eller hva de selv hadde sagt i avhr. Noen hadde lagd lange, triste falske historier som de hadde fortalt til politiet for f opphold eller asyl i Norge. Senere fortalte de disse historiene til hverandre og lo av dem. Det var mange ulike politiske meninger som frte til lange diskusjoner. Ungene spilte fotball. Om kvelden samlet folk seg foran TV-en. Noen ganger oppsto det uenighet om hvilket program man skulle se og personalet mtte gripe inn for f ro. De som ikke var interessert i se p TV, spilte kort. Noen spilte gitar og noen danset, ofte i spontane dansekonkurranser. Folk kom fra ulike land og hadde med seg mange vonde opplevelser og mange drmmer. Hver dag ventet de p svar om oppholdstillatelse. Hver dag henvendte de seg hpefullt til resepsjonen. Mange av beboerne ble usikre og etter hvert utlmodige. Noen mistet kontrollen og ble aggressive.
120
I et slikt milj er det lett havne i krangel. Noen sniker i matken, noen er uenige om hvilket TV-program man skal se p eller om en takling p fotballbanen, noen liker ikke mten andre ser p dem p, alt kan fre til slsskamp og vold, ofte ikke bare mellom to personer men mellom to grupper. Noen ganger dannet noen ungdommer en egen gjeng og ville opprette en uformell styring av hele asylmottaket. Men det holdt ikke lenge, gjengen ble som oftest opplst p en naturlig mte fordi noen av dem ble sendt til andre asylmottak. Da jeg kom til mottaket, kjente jeg ikke et menneske og ikke et sted i dette landet. Jeg kunne ikke sprket, kunne ikke lese aviser eller bker p norsk. Dermed brukte jeg tiden p barna eller strikket klr til minstemann. Noen ganger kom Rde Kors-bussen for hente beboere som skulle sendes til andre steder. P slike dager samlet alle seg rundt bussen for se hvem som skulle reise og hvor. Det ble felt trer og man lovte hverandre holde kontakten og skrive brev, men det var bare der og da. Nr bussen var kjrt, glemte man hverandre og ble opptatt med sin nye verden. De fleste nsket bo i nrheten av Oslo, men alle kunne ikke bli mottatt der. Noen skulle sendes til Nord-Norge og gjorde motstand og ble hentet med makt fra rommet sitt og bannet og truet med sende klagebrev og hevdet at de ble urettferdig behandlet.
Av og til fikk jeg og de tre yngste snnene besk av mannen min og Lille venn, som n var en ung mann p nesten atten r. Det kjentes ut som det sto en hy mur mellom mannen min og meg. Den muren som hadde sttt der i alle r var n mer merkbar enn noensinne, men dette var ikke det rette tidspunktet for ta det opp. Fotballvennen jeg hadde truffet i Beograd var fremdeles i Italia. Han sendte brev og ringte meg jevnlig. Det var vanskelig bruke telefonen fordi det ofte var lang k, det var bare to telefoner p hele asylmottaket og mange som ringte inn. Likevel klarte jeg f snakket med ham og bad ham om glemme meg og fortsette
121
reisen sin videre til Canada. Jeg sa at det ikke var hp for kjrligheten mellom oss, og at jeg ville fortsette i ekteskapet mitt uansett hvor vanskelig det var fordi barna var viktigere enn oss to. Han ville komme til Norge og gifte seg med meg, men for meg var det en drm som mtte glemmes. Jeg skrev til ham at vi var som to vinduer i en murvegg, vi satt fast i muren og kunne aldri nrme oss hverandre. Denne murveggen var det ansvaret jeg hadde for barna mine, og det eneste som kunne fjerne avstanden mellom ham og meg var dden, men den var jeg ikke moden for. Jeg var veldig glad i ham og nsket vre sammen med ham, men det var umulig. Etter noen mneder p asylmottaket, forsto jeg at livet her i Norge var vanskeligere for meg enn det hadde vrt i hjemlandet mitt. Fantasiene mine forvandlet seg til et mareritt i mtet med virkeligheten i et nytt land med mange nye utfordringer. Jeg sto alene med barna og drlig konomi. Da vi bodde i Iran hadde vi slektninger som ogs kunne ta seg av barna, de var ikke helt alene med meg som n, og den gang hadde vi stabil og god konomi. Her kunne vi ikke sprket, uten norskkunnskaper var vi uten forbindelse til alle ndvendige sosiale sammenhenger. Jeg hadde tatt barna med meg til noe verken de eller jeg visste noe om. Jeg mtte ta meg sammen og begynne under nullpunktet, n var barna det eneste jeg mtte tenke p. Jeg hadde allerede tatt nok fra dem. De hadde mistet tilhrigheten til den familien, de vennene og det landet de hadde arvet gjennom mange generasjoner. Jeg hadde rodd dem langt til havs uten ha en trygg y i sikte. Jeg kunne ikke ta fra dem mer, og for at de ikke skulle miste kontakten med faren, mtte jeg sette alt inn p at ekteskapet skulle fungere.

siste del av flukten

Min bok. S.117. siste side av del flukten

Men jeg kaster minstemann i armene hennes og lper ut av flyet, ned flytrappa som er ls og bort til utgangen mot flyplassen. Der str gutten min og grter. Han kan ikke engelsk og roper fortvilet p meg. Jeg tar hnden hans og sier til passkontrollen at han er snnen min, jeg hadde glemt ham. Vi lper i full fart til flyet og opp den lse flytrappen. Flyvertinnen rister p hodet og gir meg minstemann tilbake. N kan jeg telle snnene mine p nytt. Alt stemmer. Jeg spenner sikkerhetsbeltene, stryker
116
over hret til den gjenglemte snnen og sier at dette var dumt av mor, men n er vi sammen, jeg og tre av barna mine. Vi er snart i Norge hos den fjerde, hos eldstesnnen min. De tre andre sier navnet hans hele veien, de er glade og snakker bare om ham og om gavene de skal f av ham og de sm tingene de har tatt med seg for gi til ham. Jeg kan presse hodet bakover mot flysetet og lukke ynene og sprre meg selv om hvor jeg kommer fra. Det vet jeg. Jeg kommer fra Iran. Jeg kommer fra byen som en gang var den vakreste i Lille-Asia, fra den byen der de gule rosene opprinnelig kommer fra, fra den byen der poesi og vin var en del av livet, fra den byen der alle folk var ute hver fredag for feire fridagen sin i naturen med musikk og dans, fra den byen der det elske sin neste og dele med hverandre og hflighet og ironi var en del av kulturen, fra den byen som var kjent for vakre jenter og kunsthndverk, fra en by sydst i Iran, omfavnet av Zagrosfjellene. Jeg kommer fra hovedstaden til Kyros, hovedstaden til han som grunnla det frste kongeriket i Iran og var far til den mektige Dareios, han som svarte p et sprsml om hvor stort riket hans var med de bermte ordene: I mitt rike gr sola aldri ned. Et kapittel i livet mitt er over. Neste kapittel skal begynne i et nytt land. Hva venter p meg? Kan det nye landet bli hjemmet mitt, kan det bli barnas land? 
117

P liv og dd


Kvinner fra muslimske land er reelle flyktninger.
Jeg fler at noe er galt. Jeg har veska mi og minstemann p fanget og ser etter de
to andre barna. Et er borte. Hvor er han? Hva skjedde?

Min bok. S. 115.116.

Neste dag ringer Reza og er veldig usikker p om noen fra
smuglergruppen kommer til ta kontakt med meg. Det viser seg
at to av smuglerne fra Tyrkia og Beograd fortsatt er uvenner.
Beogradsmugleren hadde sendt meg til Wien for slippe truslene
mine, og Tyrkiasmugleren har ingen mellommann i Wien. Reza
anbefaler meg vre tlmodig og bli vrende i Wien til de finner
en person som kan hjelpe meg. Jeg regner sammen pengebe-
114
holdningen, setter opp et budsjett over utgiftene til hotell og mat
for meg og barna og ser at pengene ikke vil rekke til mer enn toppen
to uker, mens ventetiden p en kontaktperson er ubegrenset.
Men jeg har jo de falske passene, tenker jeg. N gjelder det
bare skaffe oss flybilletter og ta enda en sjanse, men risikoen er
stor. Hva skjer med oss hvis det gr galt og noen p flyplassen
oppdager at passene er falske? Returen til Tyrkia henger fortsatt
over hodene vre.
Etter noen dager i Wien uten kontakt med noen mellommann,
bestemmer jeg meg for kjpe flybillett uansett. Jeg gr
til det nrmeste flyselskapet og kjper billetter. Men da selgeren
skal forklare meg noe om mellomlandinger og andre ting rundt
reisen, fr jeg problemer med forst alt han sier. Han smiler og
er hjelpsom og sier at en av de andre ansatte er greker. N skal
han g og hente denne mannen slik at han kan forklare meg p
gresk. Det gr et lite sekund fr jeg yner en katastrofe. Passet er
gresk, men ikke jeg. Da selgeren gr for finne grekeren, snapper
jeg billettene, lper ut av kontoret, kaprer frste drosje og ber
om bli kjrt til hotellet. Neste dag str koffertene klare. Jeg
betaler hotellregningen og bestiller en god lunsj med is og kaffe
etterp p hotellrestauranten. Mens vi sitter og spiser kommer en
ung mann og spr etter meg. Han presenterer seg og forteller at
han skal hjelpe oss med ordne flybilletter.
Jeg takker ham og forteller at alt er i orden og at vi er p vei
til flyplassen. Hvis han vil, kan han vre behjelpelig med kjre
oss dit. Han spr om jeg har med meg et eksemplar av Koranen.
Det har jeg, det ligger p hotellrommet. Han fr lov til hente
det og jeg spr om han er religis. Du vet, de mange tusener av
iranere som n flykter fra Iran, de er muslimer og har Koranen
hjemme, men de tenker annerledes enn presteskapet der. Det er
ikke religionen som driver dere ut av landet, det er presteskapet,
sier han og forteller at han studerer i Wien og har savnet Koranen
p hybelen sin i alle studierene sine.
Han kjrer oss til flyplassen og venter for se hva som skjer
med oss. Jeg og barna str i ken for innsjekking. Knrne mine
115
skjelver og en stund er jeg usikker. Jeg gr tilbake til den unge
mannen. Han omfavner meg, kysser meg p hret og byer seg
og hvisker i ret mitt: Du har klart deg til n, du klarer resten
ogs. Bare g fremover og ikke snu deg. Jeg nsket at alt kunne
stoppe der i favnen hans. Han holder like trygt rundt meg som
yngstebror pleide gjre. Men jeg m g.
Vi sitter p flyet og skal reise til eldstesnnen min i Norge.
Etter to lange r skal jeg snart se ham igjen og omfavne ham.
Men vi har en port igjen til friheten, det viser seg vre en mellomlanding
i Kbenhavn og flybytte der. Det var det billettselgeren
i Wien ville f forklart meg p gresk. Det var det poenget jeg
ikke fikk med meg. I Kbenhavn er det passkontroll p nytt. Der
bruker de data. Jeg ser p denne dataskjermen som min store
fiende, som en lgndetektor, og tror at den kommer til avslre
meg. Maskinen kommer sikkert til finne ut at jeg ikke er gresk.
Kaldsvetten renner fra hele kroppen. Beina forsvinner under
meg. Jeg er svimmel og trr i munnen og alt gr rundt for meg.
Hvert sekund kan avgjre vr skjebne.
Men datamaskinen avslrer oss ikke. Jeg puster dypt, n er alt
i orden bare vi rekker flyet. Vi m lpe, det er heldigvis ingen
lange ganger her. Jeg springer opp flytrappen, finner setene vre,
dumper ned p mitt og sjekker om alt er i orden. Jeg fler at noe
er galt. Jeg har veska mi og minstemann p fanget og ser etter de
to andre barna. Et er borte. Hvor er han? Hva skjedde? Jeg lper
mot flydren. Alt stresset og all angsten gjr meg stum, jeg klarer
ikke snakke med flyvertinnen. Hun stopper meg og sier at
de skal ta bort flytrappen, jeg kan ikke forlate flyet n.

Flukten til Wien

.

Mens han studerer passet,banker hjertet mitt s hyt at jeg tror han m hre det, svetten
renner og beina verker av angst. Jeg smiler s pent jeg kan og prver si mitt eget og barnas navn p gresk. Hvert sekund er en
evighet.

Min bok.S. 112.113.114

Nr jeg tenker p ham og kjrligheten vr, tenker jeg p filmen
Snakk til henne av Pedro Almodvar. Filmen handler om
den ubegripelige kjrligheten som gjr at man gir og gir uten
forvente noe igjen, ja, den strste gleden er gi og glemme seg
selv. I en episode i filmen kommer det budskapet veldig tydelig
frem. Hovedpersonen har drukket noe som har gjort ham bitteliten.
Mens hans elskede sover, drukner han seg i vaginaen hen-
112
nes for gi henne nytelse. En slik kjrlighet er sjelden her i det
vestlige samfunnet. For meg ser det ut som om begjret er sterkere
enn kjrligheten, og at man alltid venter f noe tilbake. Jeg
har opplevd menn og kvinner i faste forhold som sier at de er
glade i partneren sin, men kan glemme ham eller henne hvis de
en kveld treffer en annen. Hvis jeg spr dem, forsvarer de seg
med begrepene individualisme og begjr. N har jeg bodd her
lenge, men jeg er fremdeles like forvirret over disse svarene. Men
n m jeg tilbake til historien min.
Det er tirsdag kveld i Beograd, den dagen jeg har avtalt med
smuglerne. Jeg har pakket og traver frem og tilbake og ser p
klokka og venter p smugleren min. Til slutt kommer smugleren
som avtalt og har med seg et gresk pass med bilde av meg i. Jeg
og barna fr greske navn, smugleren skriver ned noen viktige
greske ord og lrer meg hvordan jeg skal uttale dem. Kjre gud,
hjelp meg, disse navnene er vanskelige huske og tiden er knapp!
Smugleren ler og minner meg p at jeg hadde nektet bleke
hret, kanskje det hadde vrt lettere lre navnene i et svensk
pass. Jeg har to timer p meg til lre alle navnene og pugge
greske uttrykk.
Vi er p jernbanestasjonen og skal med tog til Wien. Smuglerne
forteller at det er mindre kontroll med tog enn med fly,
men barna m vre stille og ikke snakke med hverandre eller med
andre passasjerer. N skal vi vre grekere og sprket kan avslre
oss. Jeg betaler smugleren det vi har avtalt, og han sier at en
mann med visse kjennetegn vil vente p oss p stasjonen i Wien.
Reisen er lang, det er ikke lett for barna vre tause. Srlig
ikke for minstemann, han babler i vei p sitt vanlige babysprk.
De to andre ungene blir etter hvert urolige, de krangler og vil
leke. Det hjelper ikke se strengt p dem. To menn ved siden av
oss glaner nysgjerrig. Jeg prver roe guttene og bruker alle
knep for f dem til vre stille. Nr passkontrollren kommer,
later jeg som han akkurat har vekket oss og m vre forsiktig s
han ikke vekker minstemann ogs. Mens han studerer passet,
banker hjertet mitt s hyt at jeg tror han m hre det, svetten
113
renner og beina verker av angst. Jeg smiler s pent jeg kan og prver
si mitt eget og barnas navn p gresk. Hvert sekund er en
evighet. Endelig fr jeg passet tilbake og kontrollren nsker oss
god reise. Jeg prver ikke briste i grt. For tredje gang har alt
gtt bra. N har vi bare to ganger igjen. Jeg tenker p fotballspilleren.
Jeg tenker p kelneren i mrkebl dress. Jeg hper at noen
venter p oss i Wien. Jeg fler meg utslitt, men vger ikke lukke
ynene og hvile. Jeg m ha kontroll over situasjonen. En aldri s
liten feil n, og vi m tilbake til Tyrkia og starte prosessen p nytt
med mindre penger. Etter ti timer er vi framme i Wien. Vi samler
sammen bagasjen vr og vakler ut p perrongen. Er det noen
her for mte oss ??
Vi er p hovedjernbanestasjonen i Wien. Barna holder hverandre
i hnden og sleper p bagasjen, jeg brer minstemann p
armen. Vi venter og venter, men ingen kommer. Jeg veksler
penger, kjper mat og ringer til Tyrkia og Beograd uten f svar.
Jeg ringer til Reza, han vet ingenting, men lover forske finne
ut av dette. En time senere ringer jeg ham igjen. Han sier at jeg
m finne et hotell og gi ham adressen slik at han kan finne kontaktpersonen
og sende ham til oss. Vi tar en drosje. Det andre
hotellet vi kjrer innom passer fint og ligger sentralt. Vi fr et
rom der. Barna er slitne, minstemann sovner med en gang og de
andre ligger i sengen og ser p TV. Jeg ringer til Reza og gir ham
navn og adresse p hotellet. S tar jeg en dusj og legger meg i
sengen ved siden av minstemann. Jeg betrakter det lille ansiktet
hans og legger armen rundt ham, kjenner duften av ham og lukker
ynene. Etter ti timers reise i usikkerhet og p vakt hvert
eneste sekund, har jeg ingen problemer med sovne.

Flukten og Beogradsmugleren

.

Min bok. S.110.111.112.

Hovedmennene for smuglergruppene ankom, dresskledde og
med mrke solbriller. Begge stilte med to livvakter. Jeg flte det
som om jeg spilte i en film. Jeg var forferdelig redd og flte meg
maktesls. Jeg tenkte at jeg mtte ta kontrollen og srge for at
jeg spilte hovedrollen, ellers ville jeg tape. Jeg ba dem sitte ned
rundt bordet og bestilte drikke til alle sammen. Samtidig ba jeg
dem om ta av seg solbrillene fordi de irriterte meg. Det var sant,
men i denne situasjonen hadde jeg to andre hensikter med be
dem ta av solbrillene. For det frste ville jeg se ynene deres. Nr
jeg ser ynene til folk, kan jeg bruke intuisjonen min og leve meg
inn i tankene og refleksjonene deres og forberede meg p de
neste trekkene i spillet. For det andre ville jeg markere at jeg ikke
var redd for dem og hadde vinnerkort p hnden i dette spillet.
De representerte to grupper som var i konflikt med hverandre,
det ga meg anledning til lede samtalen. Jeg la ut om situasjonen
min og kidnappingen og krevde f dra fra dette stedet s
110
fort som mulig. Smuglerne diskuterte livlig og sendte ballen fra
den ene til den andre, ingen ville ta ansvaret. Jeg ba de to lederne
bli med meg p rommet mitt og sa at de kanskje ville ha lettere
for bli enige nr det bare var de to. Jeg lste dren bak dem og
sa at fr jeg lste opp igjen, mtte de ha funnet en lsning p problemet
mitt. Jeg fortalte at folkene i hotellresepsjonen visste hva
det gjaldt og at hvis jeg tok av telefonrret, ville de ringe politiet.
Jeg sa at jeg ikke hadde kastet bort tiden, jeg kjente telefonnummeret
til noen i smuglergruppen og kunne beskrive andre av
utseende. Hvilken straff de risikerte, visste de bedre enn meg, og
for meg var det skjebnen til barna mine som sto p spill. N hastet
det, for pengene mine ville snart ta slutt. Smuglerne mtte
bestemme en reisedato og gi meg passene som de hadde ftt
betalt for.
De reagerte med trusler, men til slutt ga Beogradsmugleren
opp og ba meg pne dren, og vi ble enige om avreisedag og
klokkeslett. Vi gikk ut sammen, jeg tok passbilder og gikk tilbake
til hotellet. Der klemte jeg barna mine inntil meg og kysset dem.
Vi bestilte mat opp p rommet, og jeg kjente at n var det slutt
p kreftene mine. Spillet var over, jeg hadde vunnet en del, men
vi var enn ikke i sikkerhet. Jeg kjente ikke smuglernes neste trekk
og kunne ikke stole p dem. Den eneste jeg kunne stole p, var
kelneren. Senere ga jeg ham en konvolutt og sa at hvis jeg en dag
skulle vre forsvunnet uten ha sagt farvel til ham, var det galt
fatt med meg. Da mtte han ta konvolutten og barna mine og g
til politiet.
En dag satt jeg i den gamle parken ved Kalemegdan i Beograd
mens ungene sparket fotball. Ballen trillet under benken til en
ung mann, han fant den frem og begynte sparke fotball med
ungene. Vi begynte snakke sammen. Det viste seg at mannen
var fotballspiller fra Nord-Iran og ventet p smugleren sin som
skulle hjelpe ham til Italia, derfra skulle han reise til Canada. Vi
fikk god kontakt og begynte treffe hverandre hver dag. Vi snakket
om bekymringene vre og han spilte fotball med barna mine.
111
Vanligvis traff vi hverandre i lunsjtiden og tilbrakte resten av
dagen sammen. Vi ble gode venner. Han var tjueseks r og hadde
et kjent navn i sin idrett. Han leste dikt for meg og fortalte om
seg selv og sine drmmer om fremtiden.
Nr jeg var alene med ham, gldet kroppen min av begjr. En
dag tok jeg minstemann med meg og gikk for beske ham. Han
ventet p meg, og vi tok heisen opp til etasjen der han bodde. Vi
brant av sterke flelser for hverandre, vi var rde og svette i ansiktet
og vget ikke se p hverandre eller si noe. Da vi kom inn p
rommet hans, pnet han verandadren og gikk ut. Vi var forelsket
i hverandre, men vget ikke innrmme det eller ta p hverandre.
Dette var en slik kjrlighet som man kan lese om i mange
gamle persiske eventyr, en uoppnelig kjrlighet der man bare
elsker i tankene. Men jeg var gift og mtte frst og fremst tenke
p barna mine og hvordan jeg kunne redde dem ut av den usikre
situasjonen vr her i Beograd. Jeg kunne ikke tillate meg tenke
p eller snakke om flelsene mine for ham, og han hadde det p
samme mte. Han prvde f smugleren sin til sende ut meg i
stedet for ham, men det gikk ikke. Smuglerne hadde sine regler
og kunne ikke forsyne seg av andres varer.
Siste kvelden fr den unge mannen reiste s vi p hverandre og
grt begge to, men vi var fortsatt stumme om lidenskapen vr.
Han fikk telefonnummeret til eldstesnnen min i Norge. Dagen
etter reiste han til Italia og jeg ble mer alene. Han ringte mange
ganger om dagen og prvde hjelpe meg, men det kunne han
ikke. Han hadde ikke oppholdstillatelse i Italia og mtte leve i
skjul. Jeg ba ham om ikke bruke penger p meg og om vre
forsiktig, men han fortsatte ringe og risikerte alt.

Jeg mtte finne en ny smugler

Min bok. S. 108.109.

Uten penger har vi ikke noe sted bo, og etter
tre mneder gr turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg gr til politiet, kommer de til sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel.

Jeg ringer Tyrkia, fr snakke med Reza og ber ham om
komme og ordne opp i dette. Han svarer at han ikke har noen
kontroll over konfliktene mellom smuglergruppene, slike konflikter
m lses p toppen. Men han gir meg telefonnummeret og
navnet p smuglersjefen sin i Tyrkia. Jeg ringer denne mannen i
Istanbul og ber ham komme til Beograd neste dag og mte meg
p hotellet, ellers vil jeg g til politiet og fortelle alt. Jeg sier at jeg
ikke kan sette livet til barna mine i fare. Hvis jeg blir her, er barna
mine ikke trygge. Uten penger har vi ikke noe sted bo, og etter
tre mneder gr turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg gr til politiet, kommer de til sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel. Men da blir barna mine levert til
familien min i Iran og redder iallfall livet.
P denne tiden var det hard straff for menneskesmugling, det
var vanlig med livsvarig fengsel og utvisning fra landet. Etter ha
ringt Reza, ringte jeg hovedmannen i Beograd og ba ham gi meg
adressen til landsbyen vi ble frt til. Han nektet og sa at han ikke
kjente til denne saken. Jeg truet ham og sa at hvis han ikke ringte
meg i lpet av en halvtime og ga meg adressen, ville jeg g til
politiet fordi et av barna mine og bagasjen fremdeles var hos smugleren.
Jeg ville ogs ha pengene mine tilbake. Uten noe mer diskusjon
la jeg p rret.
Etter f minutter ringte han tilbake og ga meg adressen. Jeg
tok en drosje, hentet snnen min og bagasjen hos smuglerparet
og dro tilbake til hotellet. Det gikk greit fordi hovedmannen
hadde gitt sin tillatelse. Om kvelden kom han og ga meg alle
pengene tilbake, men sa at han ikke ville ha noe med meg gjre
108
fra n av. N mtte jeg finne en ny smugler som kunne hjelpe
meg, ellers mtte jeg dra tilbake til Tyrkia. Jeg sa at det var greit
for meg, men spurte hvordan det kunne ha seg at han, the big
father, hadde kommet personlig og srget for at jeg hadde ftt
oppfylt alle mine krav. Han svarte at han hadde holdt 75 passasjerer
gjemt rundt omkring i nrheten av Beograd, jeg og barna
mine var de eneste som hadde klart komme oss unna. Det
imponerte ham, og n syntes han at han kjente meg litt og
skjnte at han ikke kunne overse meg.
Jeg ba ham sitte ned og ta en kald drikk sammen med meg og
forklarte at n var det gtt over en mned siden jeg kom til Beograd.
Jeg kjente ingen i denne byen, og det var for sent for ham
trekke seg n. Jeg hadde avtalt med hovedmannen i Tyrkia at
han skulle komme og treffe meg, n mtte ogs han som var
hovedmann i Beograd vre med p den samtalen og hjelpe til
med lse problemet. Jeg sa at jeg verken stolte p ham eller de
tyrkiske smuglerne, det eneste jeg tenkte p var livet til barna
mine. Han ville frst ikke treffe mannen fra Tyrkia fordi tyrkerne
hadde lurt ham, men etter en lang diskusjon forsto han at han
mtte stille opp likevel.
I denne perioden pleide jeg g ned i salongen p hotellet
etter at barna hadde lagt seg og se p TV eller snakke med folk.
Noen ganger kom det studentgrupper fra Sovjet. De var blide og
glade og pratsomme, og vi snakket mye om politikk og marxisme.
De ville ogs gjerne vite mer om meg og hjemlandet mitt.
Noen av dem ble mer interessert i meg og ville snakke lenger og
om mer private ting. Men jeg hadde barna mine tenke p. Jeg
hadde tatt dem med ut av landet deres, vekk fra rttene deres, og
jeg mtte gi dem noe tilbake. De var mitt ansvar og jeg skyldte
dem mye.
P hotellet jobbet det en muslimsk kelner. Han var i sekstirene
og gikk alltid med rak rygg og mrkebl dress. Han var s
preget av yrket sitt at han tok jobben med seg overalt. Nr vi
mttes, viste han meg mye omsorg og respekt uten bruke ord.
Han ga meg en flelse av nrhet, og jeg flte at han skjnte min
109
vanskelige situasjon. Nr jeg er i mine egne tanker, er det iblant
som om jeg kan hre den varme stemme hans og det han pleide
si: Frue, ikke tenk s mye, bare tro p gud, alt kommer til
ordne seg. Av og til om kvelden, etter at han var ferdig med jobben,
spanderte han iskrem i et fint glass p meg og gikk hjem.
Moren min pleide si: Hvis du gjr en god gjerning mot et
menneske uten vente f noe igjen for det, vil du selv f den
hjelpen du trenger den dagen du selv er i nd, men ikke fra
samme hnd. Nr jeg tenker p den situasjonen jeg var i med
alle bekymringene og presset fra de farlige smuglerne som bare
tenkte p penger og lekte med livet vrt, ser jeg for meg denne
fremmede mannen midt i det hele, denne vennlige mannen som
viste at han brydde seg om meg uten vente f noe igjen for
det, og husker hva mor lrte meg. Samme dag som jeg hadde
avtalt mte hovedmennene fra disse smuglergruppene, fortalte
jeg historien min i korte trekk til kelneren. Jeg ba ham om
holde seg i nrheten av telefonen, og hvis han hrte at jeg tok av
rret, uansett om jeg sa noe eller ikke, betydde det at jeg var i fare
og trengte hjelp. Da mtte han ringe politiet med en gang.

Kidnappet

 

Min bok. S.105,106,107.

Dette er vr eneste sjanse til rmme, det str om sekunder.

Det er fremdeles sommer. I dag tar jeg en tur til Sentralbanestasjonen.
Derfra spaserer jeg til Youngstorget og videre mot Glasmagasinet,
oppover Prinsens gate og til Vika, ser p folk og tenker.
Etter fjorten r fler jeg at de er et mysterium for meg. Etter
Parkveien setter jeg meg p Pascal og bestiller kaffe. Denne
kafen ligger i et dyrt omrde. Selv i sommervret er mennene
kledd i dress og slips, noen av dem jobber antakelig i Utenriksdepartementet
som ligger i nrheten, eller i andre fine bygninger.
Jeg ser p den flotte fasaden til disse mennene og lurer p
hva som er bak den. De markerer seg som en slags overklasse i
dette samfunnet.
Det er lenge siden jeg sa farvel til overklassen. En gang tilhrte
jeg overklassen jeg ogs, det er en del av fortiden min. Men den
delen av meg kjennes ut som et gnagsr. Jeg trives ikke riktig her
105
p Pascal, jeg foretrekker sitte p en brun kaf der folk snakker
hyt og er seg selv. Det er mer min plass.
Jeg har ruslet i byen i mer enn seks timer og tar T-banen tilbake
dit jeg bor. Jeg kan ikke si at jeg drar hjem, det ordet klarer
jeg ikke bruke her. Jeg har en flelse av at jeg bare bor her midlertidig.
Kanskje det gjr det lettere for meg bo her, men hver
gang jeg hrer ordet hjem, blir jeg trist. Hjemmet mitt er der
hvor jeg er fdt. Jeg setter meg p T-banen og sender tekstmelding
til en venn: Jeg har en flelse av ikke hre til noe sted, det
er trist. Etterp lukker jeg ynene og tenker meg tilbake til
Jugoslavia.
*
Det er sommer i Beograd. Vinteren er kald der, men om sommeren
kan det bli frti varmegrader. Vi gleder oss over at vi snart
skal reise til Norge og vre sammen igjen hele familien. Ungene
er utlmodige, og om dagen vandrer vi rundt i byen eller langs
bredden av elva Sava, som renner tvers igjennom hjertet av Beograd.
Om kvelden drar vi ofte til den gamle festningen Kalemegdan,
der ligger en stor park hvor ungene kan leke. Tiden gr
mens vi venter og venter, og pengene minsker. Det koster mye
bo p hotell. Jeg er bekymret for hva som kan skje hvis vi m
vente her i mange mneder. Smugleren Reza ringer fra Tyrkia og
vil vite hvordan vi greide slippe gjennom passkontrollen. Alle de
andre iranerne som reiste sammen med oss ble sendt tilbake.
Politiet p flyplassen i Beograd sendte dem tilbake til Istanbul, og
etter det ble det vanskeligere sende folk til Beograd. Reza ringer
ofte til meg og lover at vi skal f reise fra Beograd snart. Minstemann
er mye syk, han tler ikke varmen og har diar og magesmerter.
En dag kommer smugleren vr i Beograd og sier at vi har ti
minutter p oss til pakke og gjre opp for oss p hotellet, i natt
skal vi fly videre. Vi gjr alt smugleren sier og blir kjrt til en liten
landsby langt fra Beograd. Der blir vi installert i huset til smugleren
og kona hans. Huset har bare to rom, det ene er kjkken
106
og spisestue, det andre er et soverom. Det bruker smugleren og
kona, vi skal bo og sove p kjkkenet. Der er det s trangt at vi
ikke kan strekke ut beina. Smugleren krever at jeg skal levere alle
pengene mine til ham. Han sier at vi bare m oppholde oss p
kjkkenet og ikke g ut av huset i det hele tatt. Han vil at barna
skal vre stille. Det blir et problem, minstemann er drlig og grter
ofte om natten. Jeg ber om f lne telefonen for ringe til
Tyrkia eller Norge, men det fr jeg ikke. Jeg spr hvor lenge vi
skal vre der. Han svarer at jeg ikke m sprre s mye, og at vi
m vre der p ubestemt tid. Barna er sultne. Sent p kvelden fr
vi middag. Det er ikke nok mat, jeg lar vre spise, men barna
blir bare halvmette. Smugleren fr pengene mine, men jeg klarer
holde tilbake litt.
I virkeligheten er vi blitt kidnappet. To grupper med menneskesmuglere,
en i Tyrkia og en i Jugoslavia, pleier samarbeide.
Men de er blitt uvenner fordi den jugoslaviske banden er blitt
lurt av den tyrkiske. Derfor har den jugoslaviske banden kidnappet
alle passasjerene som den tyrkiske banden har smuglet til
Beograd og vil holde p dem til de fr pengene de har krav p fra
smuglerbanden i Tyrkia. Ingen av partene i konflikten bryr seg
om oss. De bruker oss bare som en byttevare i denne mafiakrigen
mot hverandre. Livet vrt er ingenting verdt for dem. De plasserer
oss p ukjente steder i sm rom rundt omkring, og vi fr ikke
ta kontakt med omverdenen.
Situasjonen er svrt vanskelig. Vi har lite mat, og hvis minstemann
grter fr jeg kjeft. Tredje dagen gr smuglermannen ut.
Kona hans skal holde ye med oss mens han er borte. Hun er gravid,
og i denne varmen sovner hun i en lenestol. Dette er vr
eneste sjanse til rmme, det str om sekunder. Jeg ser p barna
og gir stille beskjed med ynene og litt tegnsprk. Jeg tar minstemann
og et barn til med meg og kryper sakte ut av dren. Jeg
brer den minste og holder den andre i hnden.Vi lper for livet,
vi vet ikke hvorhen, vi bare lper i panikk og vil komme oss bort
fra dette huset. Det er ikke et menneske se og jeg kjenner ikke
retningen. Mens vi lper ser jeg en bilvei, det m vre hoved-
107
veien. Jeg hrer en bil, og vi stiller oss midt i veien s sjfren m
brbremse. Vi kaster oss inn i bilen og ber ham kjre oss til Beograd,
til Hotell Moskva. Sjfren kan ikke engelsk, men jeg sier
Many dollars og vifter med sedlene. Han kjrer oss tilbake til
Hotell Moskva i Beograd. Jeg bestiller rom og mat og drikke til
barna og ber tolvringen passe p lillebror. Det er ingen tid
miste, jeg m sl til n, smulgerne har fortsatt ett av barna mine
i landsbyen

Ny reise

 



Min bok.S.103.104.

Etter noen uker flyttet vi til en bedre leilighet, men fortsatt var
det vanskelig holde tre unger inne hele dagen. Guttene mine
kjedet seg og var utlmodige, og Reza krevde stadig mer penger.
Jeg prvde bevare vennskapet, men ba om en oversikt over alle
utgifter til pass, falske dokumenter og smring. Reza var blitt
godt kjent med meg og satte pris p at jeg var rlig. I hans verden
var forfalskning, korrupsjon og penger alt. Han spiste av og
til hos meg, det minnet ham om fortiden hans sammen med
familien. Jeg tror at alle mennesker har en kjerne innerst inne og
at vi, uansett hvor vi bor og hva slags roller vi spiller i samfunnet,
har et barn inne i oss med de samme lengsler og det samme behovet
for kjrlighet. Jeg tror at mennesket har en felles eksistensiell
lidenskap.
S kom yeblikket da jeg mtte kle p barna midt p natten,
gripe koffertene som alltid stod klare, og vi ble kjrt til flyplassen.
Der mtte vi vente og vente ? p et tidspunkt som aldri kom.
Vi ble kjrt tilbake til leiligheten, og optimismen vr ble mindre
og mindre. Tiden gikk og ingen visste hvor lenge vi mtte bli i
den leiligheten. Ofte mtte vi sove med klrne p og koffertene
klare. Hvis Reza banket p dren, mtte vi vre klare til reise
med en gang. Ofte satt vi p flyplassen i timevis med bankende
hjerte, redde og usikre. Jeg klemte den yngste snnen min inntil
meg og prvde holde de to andre i ro, vi mtte vre mest mulig
usynlige for ikke vekke oppmerksomhet. Men til slutt kom Reza
og ristet p hodet, og vi ble kjrt tilbake til leiligheten igjen.
Endelig, etter fire mneder, sitter vi p flyet til Jugoslavia med
femten andre fra hjemlandet mitt. Alle ser p hverandre med
frykt og glede. Frykten er mte passkontrollen p flyplassen i
Beograd. Blir vi oppdaget, blir vi sendt tilbake til Tyrkia. Det
betyr ny lang ventetid og strre og strre utgifter. Det eneste jeg
vet er at et ungt par skal vente p oss p flyplassen, kvinnen skal
utgi seg for vre min kusine.
104
Flyet lander og vi m g gjennom passkontrollen. Vi ser p
hverandre og lurer p hvem som skal g frst. Jeg m snart
begynne g og tenker: Hva er verst, bli oppdaget i passkontrollen,
eller vekke oppsikt her jeg bare str og str og bli avslrt
p den mten? Uansett blir resultatet det samme.
Jeg tar barna i hnden og gr ned trappen mot passkontrollen.
Min kusine venter p oss, og jeg holder ye med barna som har
lrt rollene sine godt. De lper bort til den falske kusinen min,
kaster seg om halsen hennes og kysser henne. Ungene vet at livet
vrt avhenger av hvor gode de er til spille. Denne episoden med
mye flelser og klemmer og trer, demper mistenksomheten hos
politiet ved passkontrollen. De fr ikke tid til tenke seg om, men
blir pvirket av dette flelsesladede spillet. Det eneste sprsmlet
av betydning n, er hvor mange dollar jeg har med meg. Jeg sier
ti tusen. Politiet sier at det er for mye, men jeg sier at vi er p ferie
og skal bo p hotell her i tre mneder og kose oss. Politiet er veldig
hflige og nsker oss velkommen, og n er trene vre ikke
rollespill, jeg grter av glede og puster lettet ut. S blir vi kjrt til
Hotel Moskva, et fint hotell midt i sentrum av Beograd.

Flukten til Tyrkia




Min bok,s.101.102.103.

Jeg sitter p bussen som gr fra Tebriz til Ankara. Minstemann blir ett r i dag, men vi har ingen fdselsdagsfeiring. Jeg brer fremdeles sorte srgeklr, det er ikke lenge siden min mor dde. Jeg har mannen min og de tre yngste barna med meg. Vi valgte bussen fordi det er mindre kontroll med den, og hele tiden ber jeg om at vi kommer over grensen mellom Iran og Tyrkia. Det er viktig passere denne grensen, p Tyrkias side er det ikke s grundig kontroll. Politiet der slipper oss inn fordi vi betyr store, feite inntekter for Tyrkia. I Tyrkia er det mange muligheter og mange menneskesmuglere. Disse smuglerne har ordninger med politiet. Hvis man er rik, betaler man smuglerne og de kjper politiet. Man kan bo der s lenge man vil, og hver tredje mned
101
fr man et nytt visum. Hvis man ikke har penger, men er en pen jente, kan man kjpe seg fordeler med seksuelle tjenester. Man kan bli elskerinnen til gamle politimenn og f opphold s lenge de er interessert. Nr de er lei, sender de jenta videre til kolleger. Mange unge jenter fra mitt land har ftt en svart skjebne i Tyrkia. De reiste fra hjemmet sitt fordi de var etterlyst, eller de fikk ikke lov til begynne p universitetet fordi de hadde vrt i fengsel eller ikke hadde den rette politiske tankegangen. Fremdeles blir disse jentene misbrukt av menneskesmuglere og politiet i Tyrkia, som lurer dem og holder p dem s lenge at de ikke lenger har penger til leve for, samtidig kan de ikke dra tilbake til hjemmet. Jentene blir sendt fra arm til arm, siden m de jobbe p nattklubber og andre steder for skaffe penger til seg selv og smuglerne. Hvis man verken er rik eller pen og blir arrestert av politiet for ulovlig opphold, blir man solgt til det iranske sikkerhetspolitiet, SAVAMA. Etter den iranske revolusjonen var hver person verdt hundre dollar nr de ble levert tilbake til den iranske regjeringen. I Tyrkia hadde vi en pris p hodene vre, men i Iran var de samme hodene verdilse. Men uten hode var vi mer verdt, for da kunne vi verken tenke eller sprre. Hizbollah, tilhengerne av Republic Islamic, hengte mennesker for spare p kulene. Hvis man likevel ble skutt, gikk Khomeinitilhengerne til familien og forlangte penger for hvert skudd som gikk med til drepe deres kjre. I Ankara bodde vi hos to jenter som vi kjente fra fr av. De hadde kommet for seks mneder siden under beskyttelse av FN og ventet p f plass i et europeisk land. De leide et fuktig rom med drlig standard i et fattig omrde av Ankara og hadde lite av mat og penger. I Ankara kan vintrene vre svrt kalde, det er helsefarlig vre uten ovn og varme klr. De to jentene var ferdige med videregende skole i Iran. De var glade og livlige som ungdommer flest. De var ikke terrorister og ikke med i opposisjonen, men de hadde lest noen forbudte aviser. Bare dette var nok til at de var blitt fengslet og torturert i mnedsvis. For redde livet og fremtiden hadde de mttet flykte
102
til Tyrkia. I hjemlandet mitt p den tiden var det ikke noe som het vre nytral. Man mtte vre p presteskapets side og vise det ved pkledningen, ved delta i fredagsbnnen og ellers gjre alt slik Hizbollah ville. Hvis man ikke var med dem, betydde det at man var mot dem. Man var en fiende, ikke bare av dem, men en fiende av gud. Presteskapet sa at man var en fiende av gud og Muhammed og mtte drepes, eller lide s man fikk tilbake gudstroen. For presteskapet fantes det ikke noe skille mellom gud og menneske. Fra historiebkene husker jeg at Napoleon den tredje, Hitler og Mussolini viste de samme taktene som presteskapet viste i Iran. Men Khomeini var verre fordi han brukte islam som et mektig vpen. Det er ikke islam som er brutal, det er presteskapet som misbruker sin makt. Makt gir adgang til misbruke religionen for kvitte seg med motstandere. Jentene hadde opplevd mye vondt i fengselet, de var blitt herdet slik at de tlte vinteren i Ankara uten ha ovn p rommet, de kunne g sultne i mange dager, men tilbake til hjemlandet ville de ikke. De var heldige som var kommet under FNs beskyttelse, men jeg tenker p de mange tusen jentene i Ankara og Istanbul som er blitt lekety for politi og menneskesmuglere. Vi bodde hos jentene i to dager fr vi fikk kontakt med en menneskesmugler og reiste til Istanbul. Menneskesmugleren kalte seg Reza. Av sikkerhetsmessige grunner kalte alle smuglerne seg for Reza eller Ali. Reza hadde leid en leilighet med drlig standard til oss i et fattig omrde av byen, p den mten ble vi mindre synlige. Vi kunne ikke forlate leiligheten uten at han var sammen med oss. Reza skulle ordne med falske pass til oss, og vi mtte vente med fly til en dag det jobbet noen han kjente i passkontrollen p flyplassen. Slike bekjentskaper fikk man gjennom korrupsjon. Mannen min hadde pass med turistvisum til Norge. Han reiste til Norge med lomma full av dollar, det var ikke noe problem for ham. Resten av familien mtte bli igjen i Istanbul. Vi bodde fortsatt i den samme leiligheten. Reza og jeg ble etter hvert veldig gode venner. Vi hadde felles interesser nr det gjaldt politikk, og
103
mange av vre kjente hadde mistet livet fordi de tenkte annerledes enn makthaverne. Nr Reza kom p besk, lovte han sende meg ut av Tyrkia s snart som mulig. 

Et par strmpebukser

 

Min bok. S. 99.100.

Jeg lfter mine yne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme
fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Salme 121, 1,2.
Denne bibelteksten str skrevet foran stmark-kapellet. Jeg
har gtt i tre timer i strekk for vre her i nrheten av gudshuset
midt i skogen, langt fra folk. I det siste har jeg isolert meg og
til og med kuttet ut telefonlinjen for konsentrere meg om
skrive denne boken. Men hver gang jeg prver skrive om fortiden,
blir hjertet flerret opp av et lyn av savn og lengsel og trene
presser p.
I dag, p veien til stmark-kapellet, tygget jeg p tankene
mine slik sauer gjr nr de tygger gress. De gr og gresser i
mange timer fr de legger seg ned og gulper opp maten og tygger
den om igjen. Nr tankene mine bare er kaos, pleier jeg ske
ut i skogen for tygge p dem. I de siste fjorten rene har livet
mitt vrt s travelt at jeg ikke har hatt tid til tenke tilbake. N
tar jeg opp denne tiden bit for bit og bearbeider den, men den
verker i hjertet som et stort pent sr, og jeg strever med f sret
til gro s jeg kan g videre i livet.
P denne stien er det lite folk og jeg har den kjlige, harmoniske
og vennlige skogen for meg selv. Jeg kjenner en flelse av
frihet og ro inne i meg her jeg str foran kapellet og leser bibelteksten
og kan le av tankene mine. Jeg skjnner hvorfor guds
nde enn ikke er kommet til meg. Skylden er min egen for guds
99
nde kommer fra himmelen, men jeg ser bare ned p bakken hele
tiden og ser vann og bekker, busker, br og blomster, og nr jeg
ser opp p himmelen blir jeg s opptatt av skyene at jeg glemmer
be gud om nde.
Jeg setter meg ved stmark-kapellet for skrive. Ryggsekken
min str et lite stykke unna. Det kommer en bikkje og letter p
bakbeinet og tisser p sekken min. Nr jeg ser hva som skjer, blir
jeg sint og ler samtidig. Jeg hadde bedt gud om nde og fikk svar
med en gang. En overvektig, skjegget og skallet mann med bar
overkropp roper p bikkja. Har du lrt opp bikkja til tisse p
skjegget ditt? spr jeg. H? svarer han. Ja, for bikkja di tok
feil og tisset p ryggsekken min! sier jeg. Han snur seg. Jvla
utlending! svarer han. P dialekten hrer jeg at han er fra
Trondheim og svarer: Jvla trnder!
Jeg likte ham fordi han var rlig mot meg og seg selv. Jeg kan
sitte og diskutere med folk fra ytterste hyre. Jeg kan tle folk
som skjeller oss ut i fylla p lrdagskvelden. Jeg har respekt for
folk som ser oss rett i ynene og skjeller oss huden full. Det er
vanskeligere med dem som i utgangspunktet later som de mener
noe annet, men praktiserer sin makt p arbeidsplassen og andre
steder. Jeg blir sret av mennesker som kysser meg penlyst mens
de henretter meg i tankene.
Jeg liker trnderdialekten. Den har et sjarmerende tonefall
som hres litt barskt og vulgrt ut, som en slags blues. Nordlandsdialekten
er flott, den har rytme, harmoni og varme og lyder
som vindens sus gjennom bladene i en tett skog. Men bergensdialekten
hrtes rar ut i begynnelsen, lik en frosk p en myr en
mrk natt, som kvekket i vei og blste lyden ut. Skarre-r-en ld
uvant og ubehagelig. Men jeg har vent meg til den n og liker
den godt.
Etter fjorten r i dette landet har jeg lrt svare med samme
mynt, da sparer jeg meg for bli sret. Jeg har ftt nok av vre
hflig. Jeg husker den frste mneden etter at jeg kom fra
Notodden til Oslo. Jeg hadde ftt midlertidig oppholdstillatelse
i Norge og hadde skt om f bo i Oslo. En dag kjpte jeg meg
100
et par strmpebukser i en butikk p Solli plass. Strmpene kostet
frti kroner og jeg ga butikkdamen en hundrelapp. Hun ga meg
ti kroner tilbake. Jeg forklarte henne at hun hadde ftt en hundrelapp
og at jeg skulle ha seksti kroner tilbake og ba henne
sjekke kassa. Da advarte hun meg og sa at jeg bare fikk se forlate
butikken, ellers skulle hun anmelde meg for tyveri til politiet.
Jeg kunne ikke mye norsk den gangen og regnet med at det norske
politiet ville ha lettere for tro p butikkdamen enn en svarthret
utlending. Slik situasjonen var, tenkte jeg det var best
glemme de pengene. Etter hvert lrte jeg at det var best sette
seg p en tom benk nr jeg var i parken og p et ledig dobbeltsete
nr jeg tok bussen, og unng ta kontakt med folk. Ellers
kunne det hende at folk ba meg finne meg et annet sted sitte,
srlig eldre folk.
Det er stille ved stmarkkapellet n. Jeg bretter ut det lille
teppet jeg har stjlet fra Varig flyselskap, legger meg p det og ser
gjennom grnne trr opp p den bl himmelen med sm, hvite
bomullsskyer. Jeg lukker ynene og fler at tiden har stoppet
opp. Jeg hrer bare surret fra insektvinger. Det er herlig, jeg
nsker bare vre her og ikke tenke p noen ting, men tankene
gr av seg selv tilbake i tiden.
*

Jeg trket vekk blod.

 



Jeg valgt dette bilde fra min album,vet ikke hvorfor, men hun minner meg p min avdde sster.

Min bok,s.97,98.

P denne tiden hadde eldstesster og mannen hennes mistet jobben
for lenge siden, og tvillingdtrene deres gikk inn og ut av
fengsel. Eldstesster var lam og led av store smerter. Hun ville
ikke bli innlagt p sykehus. Jeg var ofte hos henne. Hun forberedte
meg p at hun skulle d og vi hadde mye snakke om.
Dden var nr og begge visste det, men hun hadde godtatt det
og jeg nektet, det var forskjellen. Hun var sterkere enn meg. En
mned etter nyttrsfeiringen dde hun. Jeg var hos henne hele
den natten hun dde. Alle ssknene var der. De andre gikk grtende
inn og ut av rommet hennes, jeg ble sittende ved sengekanten
og kjrtegne henne, trke svette fra pannen og blod fra
munnvikene.
Det ble min oppgave utfre ddsseremonien for henne. Jeg
leste noen koranvers og fortalte om de dde i familien som ventet
p henne og om hellige personer som var i dden og ville
hjelpe henne, og fant frem litt leire som var hentet fra Karbala der
barnebarnet til profeten Muhammed er begravd, denne leiren er
hellig og er trket i sm mengder. Jeg opplste den i vann og litt
rosensaft og ga eldstesster av den med en teskje. Jeg nevnte profeten
og tolv etterflgere og ba om fred for den dde, mens jeg
hele tiden trket vekk svette og blod fra ansiktet hennes. I tankene
mine hadde jeg fornektet at hun skulle d. Jeg flte at jeg
var med i et drama, at dette ikke var virkeligheten, men et mareritt
som ville g over. Og jeg grt ikke engang da hun var dd.
Eldstesster hadde fem barn og jeg mtte ta meg av tre av dem
etter at hun dde. Jeg hadde lovet ssteren min sende de to eldste,
tvillingjentene som var politisk aktive, ut av landet fr jeg selv
forlot det. Jeg hadde noen sparepenger, men ikke nok til sende
to personer ut av Iran. Jeg snakket med faren til jentene om dette
og han sa at han ikke kunne hjelpe, men at han ville godkjenne
alt jeg gjorde.
97
I Iran er det vanlig at en jente m ha med seg alt av utstyr til
hjemmet nr hun gifter seg, alt fra kjkkenredskaper til hvitevarer,
gardiner og sofa. For f rd til alt, begynner foreldrene
kjpe utstyr med en gang de har ftt et jentebarn og fortsetter
med kjpe inn etter hvert. Eldstesster hadde fulgt denne tradisjonen.
Fordi jentene skulle flykte, fikk jeg lov til selge det
innkjpte utstyret og skaffe penger nok til at de kunne reise til
Tyrkia, og jeg fikk dem av grde. Veslejenta p fem r s p meg
som en mor, og hver gang hun var lei seg eller savnet mamma,
var hun hos meg eller jeg hos henne. Det ble problematisk for
mannen min. N nr ssteren min var dd var det vel ikke ndvendig
ha kontakt med familien hennes. Etter at jeg sendte tvillingjentene
ut av Iran, mistet jeg enda mer sympati fra familiene
vre. Sympatien var liten fra fr av, men den lille som var ble helt
borte, og jeg hadde brukt opp alle sparepengene vre. Alt sammen
satte meg i et negativt lys. Min eneste sttte var borte og jeg
hadde ingen snakke med. Mor srget og grt over eldstesster
og hadde nok med seg selv. Frti dager etter at eldstesster dde,
fdte jeg min fjerde snn. Ingen i familien min ble sittende p
sykehuset og vente under fdselen, slik man pleide i Iran.
Den lille snnen min minnet meg mye p eldstesster. Hun
hadde kjent p magen min og barnet som sparket og sagt at hun
nsket leve til barnet ble fdt slik at hun kunne se det. Ti mneder
etter at eldstesster dde, dde en av svogerne mine. Det var
han som av og til hadde beskt meg mens jeg var alene, han var
alltid snill mot meg. Hans dd var en sterk pkjenning for meg,
og for frste gang etter at ssteren min dde, klarte jeg grte.
Ni dager senere dde moren min.
P kort tid hadde jeg mistet mange av dem jeg var glad i. Men
en som var igjen var min far. Etter at mor dde ble han fysisk drligere
og mtte bo hos en av snnene sine. Det likte han ikke.
Han ville ikke vre avhengig av hjelp og ba hele tiden om at de
skulle kjre ham tilbake til landsbyen. Han ville d i landsbyen,
det hadde med stoltheten hans gjre. Han ville ikke spise i
andres hus. Han ville lage mat p sitt eget kjkken og spise i sitt
98
eget hus. Det var vanskelig, han var nesten blind og rykte mye,
og alle var bekymret for at han skulle brenne ned huset og skade
seg. Han var blitt veldig mistenksom og ville ikke at noen skulle
bo fast hjemme hos ham og arbeide for ham.
Jeg og mannen min hadde fremdeles vre krangler. Etter hvert
ble vi enige at om vi skulle reise fra landet med de tre yngste snnene,
den eldste var allerede i Norge. ordne det praktiske ble
min jobb, slik det alltid hadde vrt. Jeg solgte unna og han
underskrev papirene, jeg pakket, kjpte dollar og gjorde alt klart.

Islam ble et vendepunkt.

Min bok. S.95.96.

Den vakre hjembyen min sprudlet ikke av liv som fr, n ble
det ikke lenger produsert Shiraz-vin. Det var ikke tillatt produ-
94
sere eller selge vin, de bermte rosene vokste ikke lenger i langs
fortauskantene og de vakre jentene som det var skrevet s mange
dikt og sanger om, var forsvunnet eller satt i fengsel eller mtte
gjemme seg bak sorte slr. Shiraz, hjembyen min som hadde vrt
bermt for vin og roser, dikt og jenter, var delagt.
Denne byen hadde vrt hovedstaden i det gamle perserriket,
og ruinene av Persepolis ligger forsatt i femti kilometer nord for
Shiraz. Persepolis er det greske navnet p folkegruppen akemenidenes
hovedstad i Fars i det srvestre, nvrende Iran og ble
grunnlagt av Dareios ca 500 f.Kr. Men Persepolis ble brent ned
av Aleksander den store i r 330 f.Kr. Marmorruiner, palasser,
klippeskulpturer, kongegraver og inskripsjoner vitner om storsltt
byggekunst og er et av de mest praktfulle monumenter over
gammel persisk kultur. Shiraz trekker til seg mange turister med
ulike interesser. For en tid siden leste jeg en artikkel om hjembyen
min som var skrevet av Andreas Hompland (Dagbladet sndag
8. september 2002) der han nevnte noen av vre bermte
poeter. En av dem er Hafez, den store persiske poeten. Han er
bermt for sitt filosofiske syn p livet, og Goethe leste ham p
tysk og ble s inspirert at han lrte seg persisk. Folk lrer diktene
til Hafez utenat og bkene hans finnes i alle hus. Mange pilegrimer
kommer for se graven til Hafez og lese diktene som str
skrevet p graven hans og be om frelse for ham. Men han var ikke
den eneste store poeten, ogs Saadi kommer fra Shiraz. Saadi var
den poetiske filosofen, og hans hovedverk er Gullistan, som er
oversatt til mange sprk med navn Rosenhagen. Henrik Wergeland
har nevnt Rosenhagen i sitt dikt P sykeleiet. Mange kjente
diktere og filosofer er fdt i Shiraz og turistene strmmer til fra
hele verden for beske graven til de bermte poetene. Men det
nye regimet foraktet denne vakre byen fordi den minnet hele verden
p den gamle kulturen vr, og etter hvert dela presteskapet
mye av arkitekturen og kunsten. De deleggelsen som Aleksander
den store hadde begynt (og senere angret sterkt p) og araberne
fortsatte med da de innfrte islam, ble gjennomfrt av
mullahene da de tok over i Iran.
95
Shiraz, som en gang var et vitnesbyrd om den persiske kulturen
som strakte seg fra Aralsjen til Det arabiske hav, fra India til
Egeerhavet og var delt i 20 stater (satropirer), brant ned under
Aleksander den store. Han brente alt som kunne brennes, men
selve byen var hugget ut i fjell og bygd av stein og ble ikke delagt.
Bde byen og Persia reiste seg igjen etter Aleksander den stores
erobring og ble i sasanidetiden (226-651 e.Kr.) en frende
makt For-Asia. Der blomstret den gamle religionen zarathustrismen
og der fikk den hellige boken Avesta sin skriftlige utforming.
Blomstringstiden varte til den indre maktstriden pnet for arabisk
erobring i 630-640 e.Kr. Innfringen av islam ble et vendepunkt
i persisk historie. All kunst, all skjnnlitteratur og alle vitenskapelige
bker ble brent, alt som var tegn p persisk kultur og religion
ble hatet, brent og delagt. Det ble forbudt skrive og snakke p
persisk, og islam, som var en fremgang for den arabiske verden,
frte til en tilbakegang for persisk kultur og historie og for kvinnenes
situasjon. Fr islam fantes det ikke noe skjerf, burka eller
slr i det persiske kvinneliv. Kvinnene hadde samme arverett som
menn og kunne vre herskere, krigere og diktere og var likestilte
med menn. Men islam og prestenes tolkning av den, skapte etIslam
mannsdominert samfunn som plasserte kvinnene bak veggene. Da
ayatolla Khomeini tok makten, ville han og prestene gjennomfre
dette arbeidet fullt ut. P veggene i Persepolis var det hogd mange
relieffer og symboler fra den gamle religionen vr, zarathustrismen,
for eksempel mannen med vinger, et symbol p Zarathustraprofeten.
Mange av symbolene bekreftet Iran som et monarki og
var i strid med mullahenes synspunkter. Derfor ville Khomeni
delegge Persepolis. Rosene i byen ble erstattet med sppel og
veggene pyntet med bilder av feite prester og krigsillustrasjoner,
og hpet sluknet om at sola nok en gang skulle skinne i Shiraz.
Musikken, diktningen, gleden og skjnnheten var borte.
Jeg tenkte mye p reise bort, finne et sted der barna mine
kunne uttrykke sine tanker og meninger fritt uten bli straffet.
Et sted der man iallfall fikk lov til velge klesfarge eller hre p
musikk uten bli pisket. Det nye regimet hadde prvd samle
96
alle i en skitten kanal som endte i en myr. Jeg ville ikke at barna
mine skulle vokse opp i denne myra og bli bitt av markene og larvene
(prestene) som hadde ynglet i revolusjonens vann.

jeg var under oppsyn av Hizbollah,

MIN BOK: S;92.93.94.

 De sa at jeg burde forske glemme hele saken, at de forsto meg og sto p min side, men at det ikke hjalp noen av oss fordi komiten hadde tatt alle dokumentene fra politiet, som ikke hadde kopier. Tre mneder senere ble jeg innkalt til rettssak. Hovedsmugleren hadde hndjern og ble fulgt av to politifolk fra sjahens tid. Han kom bort til meg og sa at han hadde vrt veldig forelsket i meg, og den dagen han skulle beske meg hadde ssteren hans grtt og bedt ham om ikke reise og sagt at han gikk i en felle, men han hadde stolt p meg og risikert livet for se meg og kunne ha gjort alt for meg. Hvorfor hadde jeg sveket ham? Jeg svarte at jeg hadde stolt p ham og gitt ham snnen min og ba ham innse hva han hadde gjort med ham, det var bare rettferdig at han fikk smake sin egen medisin. Da sa hovedsmugleren at nr han en dag slapp ut av fengselet, ville han finne meg hvor jeg enn var og ta et skikkelig oppgjr med meg. Advokaten min sa at vi mtte g i inn i denne rettssalen, men at hele saken bare var et skuespill. Han fortalte at han hadde blitt invitert til forlik med den andre parten og ikke hadde akseptert det. Dommen var falt, dommerne hadde bestemt seg. Advokaten min ba meg holde meg i ro og ikke reagere p dommen; motparten hadde lagt en felle. Hvis jeg ble sint og sa noe ufordelaktig om regimet, var det nettopp det de ventet p for kunne arrestere meg. Advokaten sa at vi ikke kunne gjre annet enn hre p dommen og forlate salen. Slik ble det. Hovedsmugleren og broren fikk to rs fengsel, noen i smuglergruppen mtte betale erstatning, resten ble frikjent. Advokaten min tok ikke betaling for jobben. Han rdet meg til reise fra dette landet og sa at barna mine trengte meg. Her kunne jeg ikke f skilsmisse eller praktisere sosialismen min, jeg var sterk nok til at jeg og barna ville klare oss i et nytt land. Hr p meg fr de finner p noe sette deg i livsvarig fengsel for, sa han, tenk p barna dine!
92
I denne tiden skjedde det mye. Eldstesster hadde ftt kreft. Hun hadde vrt min venninne og sttte hele livet. Vi sto hverandre svrt nr, og jeg sa ofte til henne at hun mtte ta seg av barna mine hvis jeg ble borte en dag. Jeg levde i en stadig usikkerhet om nr det var min tur til havne i fengsel for alltid eller forsvinne sporlst som vennene mine. Kombinasjonen av arbeide som lrer og vre politisk aktiv var utrygg i seg selv og hadde alt plassert meg i skelyset til svartskjortene. Arrestasjoner og avhr var en del av dette livet. Nr jeg ble arrestert eller satt i fengsel, hadde eldstesster stilt opp for meg og tatt seg av barna mine. Nr jeg slapp ut, ventet hun p meg med en omfavnelse. Nr jeg var syk, var hun hos meg. Hun hadde vrt lreren min i femte klasse, og hver morgen hadde hun flettet hret mitt i to fletter og knyttet hvite slyfer p dem. Jeg husker enn armbndsuret hun kjpte til meg og den bl kjolen hun sydde til meg. Jeg beskte henne nesten hver dag. Nr sorgene mine var for store til bre alene, nr jeg ikke kunne se noen utveier, beskte jeg henne. Jeg kunne dele alle mine sorger og gleder med henne, og hun stttet meg uten dmme meg. Hun var glad i meg som den jeg var med alle galskapene mine, og hun var den eneste som ikke ville at jeg skulle forandre meg for bli likt. Hun ble verre, kreften hadde spredt seg til skjelettet. Hver gang jeg forlot henne, la jeg hodet p bilrattet og grt og nsket at vi kunne byttet kropper. Innerst inne visste jeg at hun ikke hadde lenge igjen, men jeg kunne ikke godta at hun skulle d. Jeg flte meg under sterkt press, bde av hplsheten i at jeg ikke kunne hjelpe henne, og av rettssaken mot menneskesmugleren og tapet av mange av vennene mine. Midt oppe i det hele var jeg under oppsyn av Hizbollah, og alt jeg sa p skolen i Shiraz og alle bevegelsene mine ble registrert. Av og til ble jeg kalt inn eller arrestert og mtte sitte i lange avhr. Men det var lenge siden jeg hadde lest eller skrevet noe om politikk. Presteskapet hadde ikke noe bevis mot meg, men de ga ikke opp og innkalte meg stadig til avhr. Disse avhrene pgikk ofte i mange timer og ble fore
93
tatt av sikkerhetspolitiet. Man mtte sitte p en stol i timevis uten pause og uten f s mye som et glass vann, de som avhrte ropte og skrek, noen ganger truet de meg og noen ganger var de snille, og de samme sprsmlene ble stilt om og om igjen, bare med litt ulike formuleringer. Noen ganger pgikk avhrene i seks eller tte timer og likedan neste dag. Av og til nsket jeg skrive under p alt de ville bare for kunne slappe av, men jeg visste at det ikke bare var meg de var ute etter. Avhrene ble verre og verre, de ville ha meg til angi andre og ville ikke slippe meg uten at jeg hadde gitt dem noen navn. Det var ikke mye sttte f fra familiene vre, de ga meg skylden for alt. Jeg lrte jo aldri oppfre meg som en ordentlig dame, en fin dame. Men jeg var sta og ga ikke opp. Samtidig var jeg sliten av alt og alle. N skte jeg om skilsmisse og var fast bestemt p skilles, men ble det ikke denne gangen. N var jeg gravid med det fjerde barnet. P overflaten s livet mitt helt annerledes ut. Naboene og alle andre trodde jeg var den lykkeligste kvinnen i hele byen, jeg som hadde en rik og pen mann med god jobb, tre snner og mange penger. Vi fremsto som prototypen p den lykkelige familie. Men dette livet liknet p et par dyre sko, sko som alle beskuet og beundret uten vite at de ga meg gnagsr som ble dypere og dypere for hver dag. Situasjonen p jobben og i familien ble verre og jeg vurderte dra til eldstesnnen min i Norge. Mor sa at jeg mtte lre meg svmme med strmmen, ikke mot den, uansett hvor jeg bodde ville det bli slitsomt svmme motstrms og jeg ville ikke komme noen vei. Men for meg var dette vannet ingen elv som til slutt rant ut i et vann eller i havet. Livet mitt var et myrhull som luktet vondt, det rtne vannet dro meg nedover og jeg mistet krefter for hver dag. Jeg mtte komme meg ut av denne myra der det var s trangt at jeg ikke kunne svmme og bare satte meg mer og mer fast for hver bevegelse. De insektene og larvene som ynglet her i myra hadde allerede vokst seg feite og tatt makten p bekostning av millioner av menneskeliv i dette landet. 

De tenkte fremdeles annerledes enn Hizbollah

Min bok:S. 90,91.

Den som holdt gevret
hadde loven i sin hnd. De jobbet tett med svartskjortene
eller var svartskjorter. Med tiden fikk de mer opplring, uniformer
og egne symboler p bilene og ble organisert. Disse to
gruppene, SEPA og BASIG, ble etablert for ta makten fra politiet
og militret og dermed forhindre et militrkupp mot det nye
regimet.

Jeg ringte til ham to-tre ganger hver dag og snakket om alt mulig bortsett fra
det som hadde skjedd med guttene. Etter hvert dro jeg samtalen
over til temaer omkring ham og meg og mannen min som ofte
var borte. Etter en stund innrmmet hovedsmugleren at han var
forelsket i meg. Han ringte ofte og leste dikt for meg i telefonen.
Da jeg var sikker p at jeg hadde taket p ham, gikk jeg til politiet
og snakket med to politioffiserer fra det vanlige politiet (fra
sjahtiden) om alt som var hendt. Jeg ga dem navnet p alle jeg
kjente i menneskesmuglermiljet og p hovedsmugleren, han
som tok snnen min med til Pakistan, og broren hans. Politiet
satte i gang en stor etterforskning, de samarbeidet med politiet i
grensebyen mot Pakistan og fortalte meg at uten hovedsmugleren
var det vanskelig arrestere de andre. De hadde ikke nok
bevis, det var umulig arrestere denne mannen, han hadde vrt
etterlyst i lengre tid og bodde i Pakistan, det var en vanskelig sak.
Jeg lovte dem at jeg skulle f denne store fisken p kroken hvis de
kunne hjelpe meg. En av etterforskerne sa at de kunne avlytte
telefonsamtalene mine. De ga meg privatnummeret til den ene
etterforskeren og sa at jeg kunne ringe hele dgnet og at de ville
komme til meg med en gang hvis det var ndvendig.
Hovedsmugleren sa at han var p vei for beske meg, men sa
ikke nr han kom. Jeg fortalte ham at mannen min skulle komme
tilbake i slutten av uken og at han mtte beske meg fr det. Tidlig
en morgen ringte det p. Jeg vknet og pnet dren, der sto
hovedsmugleren. Jeg ba ham sitte ned p kjkkenet og drikke en
kopp te, og begynte lage frokost og koke te. N var det om
gjre f barna ut av huset s fort som mulig, jeg vekket dem og
sendte dem tidlig p skolen. Jeg lot som jeg var forelsket i smugleren
og sa at jeg mtte ringe jobben og si fra at jeg ikke kom.
Jeg slo det hemmelige nummeret til etterforskeren og mtte late
som jeg snakket med sjefen min fordi smugleren sto der og hrte
p. N var barna ute av faresonen, dren var pen og jeg ventet
p politiet. Jeg holdt smugleren i kjkkenet, han var ung og vakker
og seksuelt pgende. Jeg ba ham om legge bort pistolen
fordi jeg var redd for vpen. Han la den fra seg og jeg prvde
90
dra ham langt bort s han ikke kunne f tak i den. Jeg dro ham
mot soverommet ? og plutselig er politiet overalt i hele huset,
setter hndjern p smugleren og kjrer ham bort. Noen av politimennene
ble igjen ved huset for beskytte meg.
Dette politiet var rester fra sjahens tid. De var ikke hjernevasket,
de tenkte fremdeles annerledes enn Hizbollah og hadde stor
respekt for kvinner. De var medmenneskelige og hadde forstelse
for det som var hendt. Men dette politiet hadde dessverre ikke
stor innflytelse. Etter revolusjonen ble det opprettet to militrmakter
ved siden av politiet, SEPA og BASIG. Politiet mtte
jobbe under disse to organisasjonene, som mest besto av ungdom
med kriminell bakgrunn eller var fra prestefamilier. Disse
ungdommene hadde ingen politiutdanning, bare to mneders
vpenopplring og fulgte en eneste regel: Den som holdt gevret
hadde loven i sin hnd. De jobbet tett med svartskjortene
eller var svartskjorter. Med tiden fikk de mer opplring, uniformer
og egne symboler p bilene og ble organisert. Disse to
gruppene, SEPA og BASIG, ble etablert for ta makten fra politiet
og militret og dermed forhindre et militrkupp mot det nye
regimet.
Samme dag som smugleren ble arrestert, ringte broren hans og
truet meg. Det beviste at denne hovedsmugleren ikke opererte
alene. Neste dag ble broren hans arrestert sammen med alle de
andre som hadde vrt sammen om menneskesmuglingen. I lpet
av de to frste dagene etter at hovedsmugleren ble arrestert, ble
sekstifem andre personer ogs arrestert. Etter en uke kom en
komit med tre mektige prester fra Teheran. Dermed stoppet alt
opp. De to etterforskerne ble tatt av saken og alle smuglerne ble
lslatt, bortsett fra hovedsmugleren og to andre. Beskyttelsen
min falt bort, avhrene var ikke kommet halvveis og avhrsdokumentene
var ikke ferdige da saken ble tatt fra politiet og sendt
til en dommer. Han var ingen vanlig dommer, men en prest. Jeg
kontaktet en advokat og lp hver dag fra det ene kontoret til det
andre og fra en rettssal til en annen for gjre noe og for fort-
91
sette oppklaringen av denne saken der vi hadde masse bevis og
vitner. De to etterforskerne og andre politifolk som kjente meg,
ristet p hodet og fortalte meg at de mektige prestene var involvert,
denne saken var komplisert.

Smuglere

Min bok.S.87,88,89.

Det hadde vrt en kongress i Dhaka og politiet hadde pgrepet
guttene som terrorister fordi det ikke var samsvar mellom forklaringene
deres og de ikke hadde legitimasjon. Politiet torturerte
og mishandlet dem i fengselet for f mer informasjon. De
behandlet guttene som terrorister uten noen rettigheter.
Jeg solgte noen tepper og tok ut noen sparepenger s mannen
min kunne reise til Dhaka med feit lommebok og redde Lille
venn. Men han hadde ikke noe bevis p at denne gutten i fengselet
var vr snn, og snnen vr var redd og ble truet av de andre
kameratene til ikke oppgi navnet sitt eller bruke det falske navnet
som smugleren hadde lrt ham. Mannen min kontaktet en
advokat og kjpte tjenester fra andre smuglere og gikk til utenlandsdirektoratet
og forsvarsministeren og politisjefen i Dhaka
for vise frem bilder og finne snnen vr, men det var helt umulig.
Hver gang politiet eller andre spurte snnen vr i fengselet
om hans virkelige navn eller om han kjente en mann med farens
navn, nektet han. Til slutt lovte en av disse ministerene hjelpe
oss mot tretti tusen USA-dollar. Den summen var for hy for oss.
Mannen min kom hjem etter to mneder. Han var sliten og
syk p grunn av varmen og maten. Han hadde bodd p det beste
hotellet og blitt syk og brukt opp pengene uten srlige resultater.
Det eneste vi hadde oppndd, var at advokaten hadde beskt
fengselet og snakket med snnen vr og bekreftet for oss at han
var der. Advokaten fortalte at bde maten og de hygieniske forholdene
var elendige, og at guttene bodde p samme celle som
voksne internasjonale forbrytere. Jeg hadde forskt redde snnen
min, men n satt han i fengsel. Det viktigste n var redde
livet hans, og det som hadde hendt var min skyld. Hva skulle jeg
gjre? Jeg ringte til utenriksministeren i Iran og fortalte ham om
det jeg hadde gjort og ba ham om kontakte den iranske ambassadren
i Dhaka og redde barna. Jeg forklarte at snnen vr var
umyndig og at det var jeg som hadde sendt ham ut og at jeg ville
ta straffen for det. Jeg hadde ventet at han skulle avvise meg eller
anmelde meg for en straffbar handling, men han var forbausende
grei og forstelsesfull. Han lovte hjelpe meg og ga meg tele-
87
fonnummeret til ambassadren i Dhaka s jeg kunne snakke med
ham og forklare mer. Den iranske ambassadren i Dhaka gjorde
det han hadde lovet og dro til fengselet for treffe barna. Men
de var redde for vise seg frem og nektet treffe ham. Etter at
ambassadren hadde forskt to ganger uten resultat, ringte han
til meg og sa at det var umulig hjelpe guttene hvis de ikke samarbeidet.
Jeg solgte en del verdisaker for skaffe dollar og sendte mannen
min til Dhaka p nytt, n sammen med en mor og en annen
far. De ble der i to mneder og klarte beske guttene og sende
frukt og mat inn i fengselet, men kom tilbake uten annet resultat.
De hadde betalt tre forskjellige advokater og mange politifolk,
alle hadde lovet bde det ene og det andre, men guttene satt
fremdeles i fengsel. Jeg kontaktet noen i familien utenfor Iran og
ba om at alle sendte brev til FNs hykommissr for flyktninger i
Genve og ba om hjelp Vi ringte til alle vi kjente i utlandet og ba
dem om hjelp og om kontakte FN-kontorene, Rde Kors, Kirkens
Ndhjelp og alle andre hjelpeorganisasjoner uansett hvor de
var rundt omkring i verden. N hadde det gtt sju mneder siden
guttene ble satt i fengsel og de satt der fremdeles.
En advokat ringte fra Dhaka og sa at guttene sultestreiket og
var veldig syke, en var dd. Guttene krevde bli flyttet til vanlig
fengselscelle og fikk besk av FNs representant i Dhaka. Til slutt
ndde vi frem. En amerikansk kvinne som jobbet for FN tok
saken p alvor og kom for ordne opp. Hun beskte guttene og
ordnet med sykehusopphold, mat og medisiner, spe og tannbrste,
klr og hndklr, og tok dem under FNs beskyttelse.
Nesten alle guttene var syke. Snnen min hadde mistet sju tenner
og hadde magebldning og betennelse i en fot, alle de andre
var sykere enn ham og alle var psykisk syke p grunn av mishandling
og tortur, og det verste var at de hadde sonet sammen
med voksne internasjonale fanger.
Det var en vanskelig tid, jeg grt og srget inne i meg og
nsket at jeg ikke hadde sendt snnen vr ut av landet. Jeg var
psykisk og fysisk sliten, jeg fikk ingen sttte og det var bare eld-
88
stesster som ville snakke med meg. Jeg gikk til hellige steder og
tente lys og ba gud tilgi meg og redde snnen min. Familiene
vre s p meg som en stor egoist som hadde sendt barnet sitt i
dden, ikke var jeg en god mor og ikke hadde jeg omtanke for
barnet mitt. Jeg hadde ofret alt for drmmene mine og politikken
og de rare ideologiene. Mannen min fikk mye sympati, og alt
som var galt var min skyld.
Tre mneder etter at mannen min kom hjem fra Dhaka for
andre gang, slapp snnen vr og de andre guttene ut av fengselet.
FN-representanten ringte til meg og gratulerte oss og spurte
hvilket land vi ville sende snnen vr til. Hun fortalte at det ville
ta noen mneder komme til Canada eller USA, men at Skandinavia
kunne ta imot flyktninger med en gang. Jeg ba henne om
sende snnen min ut av Dhaka og derfra til hvilket som helst
land i Europa. Han hadde sittet i fengsel i til sammen ti mneder
og n ville jeg ha ham ut av Bangladesh fortest mulig. Kort tid
etter ble snnen min og to andre gutter sendt til Norge, to gutter
til Danmark og de to siste til USA. Alle guttene kom p beina
fysisk, men de er fortsatt preget av dette fengselsoppholdet og sliter
med mareritt og tankene p denne perioden.
Revolusjonen og senere krigen, krevde ikke bare millioner av
menneskeliv og frte til at millioner av mennesker ble handikappede,
men preger ogs livet til oss som har flyktet. Vi har betalt
for mye for komme til et nytt land, ikke bare i penger, de psykiske
pkjenningene er verre. Alle jeg kjenner fra Iran kan fortelle
en historie som likner vr. Og disse historiene er tunge ryggsekker
vi m dra p gjennom livet og frer til at vi sliter mye.
Etter at guttene slapp ut av fengselet, bestemte jeg meg for
rydde opp med hovedsmugleren. Jeg ville at han skulle bli straffet
for det han hadde gjort mot snnen min og de andre guttene.
Jeg begynte ringe rundt for finne spor, og fant til slutt telefonnummeret
hans i Pakistan. Jeg hadde truffet hovedsmugleren
og kameraten hans to ganger og hadde lagt merke til blikket
hans. Han var en meget vakker mann p tjuette r.

Barnesoldater under Khomeini.

 Jeg skjnte at det hadde skjedd noe galt og tenkte mest p det verste, at han var blitt drept av smugleren i Pakistan. 

Min bok,83,84,85,86.

Jeg kunne ikke skille meg og gifte med en prest for at snnen min skulle f lov til ta videre utdanning. Men det kunne ha vrt en lsning, og jeg hadde sluppet vre ?yktning i et skandinavisk land og fryse seks mneder i ret uansett hvor mye klr jeg har p meg.
Etter hvert begynte alle i familiene vre snakke om at det var bedre sende barna til Europa eller andre land for at de kunne studere, men hvordan skulle vi sende dem ut? Frst og fremst var det forbudt for barn i femten-sekstenrsalderen reise ut av landet, dernest var problemet at ingen land, bortsett fra Jugoslavia og Japan, ga visum til folk fra Iran etter okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979. (Etter revolusjonen, i november 1979, okkuperte iranske studenter USAs ambassade i Teheran og tok gisler. Studentene krevde at USA skulle utlevere sjahen, som var blitt dmt til dden i Iran. Gislene ble lslatt i januar 1981, og siden den gang har Iran og USA ikke hatt diplomatisk kontakt. Likevel ble amerikanske vpen stadig eksportert til Iran gjennom israelske mellommenn. Denne vpeneksporten ble avslrt senere og ble en stor skandale. Saken ble kalt North og Pndexerysaken.) Den eneste muligheten var smugle disse ungdommene ut av landet og over til nabolandene, kjpe falske pass der og reise til andre land for ske asyl. Mannen min var veldig uenig, men jeg s ikke noen annen utvei der og da enn sende Lille venn ut av landet. Jeg s for meg at han ville f en usikker fremtid i Iran, kan hende bli sendt i krigen og miste livet eller komme handikappet hjem, og hvis han skulle vre s heldig overleve krigen uten skader, ville det fremdeles vre umulig komme inn p videre
84
utdanning. Jeg hadde snakket med alle jeg kjente, og sommeren fr Lille venn fylte seksten r ringte en bekjent til meg. Hun og mannen hennes drev en klesbutikk som de hadde startet etter at de ble pensjonister. Hun fortalte at snnen hennes og noen andre gutter skulle reise med en smugler til Pakistan og videre til Canada i lpet av to uker. Mannen hennes skulle reise senere og ordne med studieplass og bosted for disse barna. Kvinnen sa at hun kjente smugleren og at det var trygt sende barna med ham. Men jeg hadde bare to dager p meg fr jeg mtte levere snnen min og ti tusen USA-dollar til henne. Nr det var gjort, skulle de to guttene reise til grensen samme kveld og neste dag til Pakistan. Mannen min var bortreist, ti tusen USA-dollar var mange penger og jeg hadde drlig tid. Jeg solgte bilen min og mesteparten av gullsmykkene mine for skaffe penger. Jeg kjpte ogs noen varme klr til snnen min, og bde han og pengene ble levert som avtalt og uten kvittering til kvinnen som drev klesbutikken. Etterp ventet jeg bare p at snnen min skulle ringe, og jeg hadde ikke fortalt til noen hva jeg hadde gjort. Tre dager etter ringte han og fortalte at han bodde p et hotell i Islamabad, hovedstaden i Pakistan, og at det var guds vilje at han hadde overlevd. Smugleren hadde satt dem p to kameler, og da de skulle passere grensen, ble de oppdaget. En av kamelene ble skutt og en av mennene sret i skuddvekslingen. Jeg var glad for at snnen min var i live og tenkte p at han snart skulle reise til Canada og begynne p skole der. Jeg hadde gtt og ftt oversatt alle skoledokumentene for sende dem til ham og ringte hver dag og snakket med ham i telefonen. Mannen min kom hjem og ble sint og veldig lei seg fordi jeg hadde sendt Lille venn ut av landet mens han var borte og ikke kunne ta farvel. Familiene vre fulgte hele utviklingen med spenning, alle hadde barn som skulle sendes ut av landet og ventet p hva som kom til skje med den frste. Jeg hadde hatt og hadde fremdeles mye ansvar hjemme, alt fra oppussing av leiligheten til kjp og salg og gjester og alt som skjedde med barna. Men denne beslutningen som jeg hadde tatt alene gjorde ansvaret mitt tyngre enn
85
fr. Tre mneder gikk og snnen min var fortsatt i Pakistan, smuglerne ?yttet ham fra hotell til hotell, vi var utlmodige og familiene vre stttet mannen min og kritiserte meg for alt jeg hadde gjort. I denne perioden dro den gutten som hadde reist sammen med snnen min, snnen til kleshandlerne, til Canada, og det kom en annen gutt p samme hotellrom som snnen min. En kveld ringte kleshandlerdamen, hun som kjente smugleren, og sa at smuglerne n hadde sendt snnen min og den andre gutten ut av Pakistan og at de satt p ?yet til Canada og ville ringe dagen etter. Dagene gikk. Jeg hrte ingenting fra guttene og ringte tilbake til kleshandlerdamen for f mer informasjon. Da sa hun at hun verken kjente meg eller snnen min og at dette var en ukjent sak for henne. Senere la hun p rret hver gang jeg ringte. Hele familien vr stttet mannen min og var rasende p meg. De beskyldte meg for ha drept snnen min, og jeg srget og grt innvendig og lp rundt for ?nne en lsning. Den eneste som stttet meg og som jeg kunne snakke med, var min kreftsyke eldstesster. Jeg skjnte at det hadde skjedd noe galt og tenkte mest p det verste, at han var blitt drept av smugleren i Pakistan. Noen uker senere ringte telefonen klokka to om natten. En dame grt i telefonen og fortalte at snnen min og seks andre gutter var i hovedfengselet i Dhaka i Bangladesh, damen grt av glede over at barna vre var i live. Hun visste ikke mer enn dette, men jeg ble glad fordi Lille venn fremdeles var i live. Vi var sju familier som hadde sendt barn ut av landet, vi bodde ikke i samme by men hadde daglig kontakt med hverandre. Jeg var ikke helt alene n. Senere kom mer informasjon, det viste seg at guttene var blitt ?yet til Bangladesh og ikke til Canada, og smugleren hadde tatt fra dem alt, penger, klr og den falske legitimasjonen, forlatt dem p et hotell og gtt sin vei. Politiet hadde arrestert guttene, de hadde ingen legitimasjon og kunne ikke si hvem de var eller hvordan de hadde kommet seg dit fordi de var redde for at de skulle bli levert til den iranske ambassaden og sendt tilbake og henrettet fordi de hadde forlatt landet ulovlig, og noen av dem var vernepliktige.

Nkkelen til Paradiset.

Min bok s. 81.82..

De som ble drept i krigen var mest unge gutter fr de hadde ftt smakt p livet, eller mer presist, ofrene var fremdeles bare barn. De var skende og nysgjerrige, det var lett hjernevaske dem. De var stolte, og nr de var blitt hjernevasket endte de med konkurrere med hverandre om d frst for komme frst til paradis. De ble tatt fra skoleveien og utstyrt med vpen og
81
motorsykkel og nkkelen til paradiset hengende om halsen, og tusenvis av dem ble velsignet av prestene og sendt til frste linje i krigen for lpe over minelagte omrder. Enten ble de handikappet for livet eller de kom aldri tilbake. I en vanlig krig sender man tunge vpen frst, i denne krigen mtte de ofre mennesker for bevare krigsmaskiner. Jeg husker disse nettene under krigen. Det var mrkt overalt og jeg vknet av den ulende rde fare-alarmen. Vinduene var dekket med tjukke sorte gardiner s lyset ikke skulle sive ut, men nr alarmen gikk, gikk nesten alltid strmmen samtidig. Vi sov ofte med klrne p. Vi griper tak i barna og lper til utgangen. Vi er ikke helt vkne, mrket og lyden av alarmen gir oss panikk. Hvor er utgangsdren? Hvor er neste trapp? Vi lper fra dden til bomberommet, en stor garasje under jorden i enden av gaten vr. Vi hrer flyet komme og bomben falle, vi hrer den eksplodere, men vet ikke hvor. Vi ser p hverandre og tr ikke sprre, men hper at det ikke er over vrt hus, eller litt stover hos ssteren vr eller litt nordover hos broren vr. Hvilket omrde og hvem ble truffet i natt? Av og til m vi oppholde oss i bomberommet i mange timer. Folk hjelper hverandre og skjelver, angsten er over oss og inne i oss og hjertet banker fort og vi vet ikke nr det er vr tur og hvilket hus eller hvilket familiemedlem som er borte for alltid nr vi kommer ut. Vi hrer p radioen og noen ganger er sendingene ogs borte. Nr den grnne faren-overalarmen gr, strmmer vi ut av bomberommet og oppdager at noen er barbeint eller bare kledd i natty. Vi hrte ikke bomben falle rett i nrheten, det var ikke i gaten vr, kanskje i gaten ovenfor eller hvem vet, og vi lper til radioer og telefoner for ringe til slekt og venner for lokalisere hvor bomben eksploderte. Noen ganger hrer vi grt og skrik fra hus i nabolaget, fra familier som har mistet slekt eller venner i bombingen. Mange r etter at jeg hadde kommet til Norge vknet jeg forsatt om natten og trodde det var krig, og hvis jeg hrte et fly, reagerte jeg med angst og kroppslige symptomer.
82
I begynnelsen av krigen var hele folkets oppmerksomhet, uansett politiske meningsforskjeller, rettet mot den felles fienden. Alle sto hverandre nr og tok imot folk fra krigsomrdene i grensebyene mot Irak. Mange av disse byene ble helt jevnet med jorden, ikke et eneste hus sto igjen etter bombingen og rakettene, og noen byer ble okkupert av nabolandet. Vi hrte p radioen hele dagen, nr vi lagde mat eller kjrte bil og uansett hvor vi befant oss. Radioen var en viktig kilde til opplysninger, ikke bare om krigen, men ogs for beskytte livet. Noen ganger kom angrepene s tett at skolene ble stengt og barna mtte vre hjemme, men vi kunne ikke la dem leke ute fordi vi nr som helst mtte vre forberedt p lpe til bomberommet. Alle hoteller og ledige rom i hvert hus ble delt ut til de som kom fra krigsomrdene, og jeg fikk en del nye elever fra de samme omrdene. Shiraz, hjembyen min, ble vertinne for over en million krigsrammede familier, og alle delte det de hadde med hverandre. Men etter noen r ble krigen en del av hverdagen og mistet dette store hjelpe- og omsorgspotensialet. Etter hvert begynte de ulike politiske gruppene bli aktive igjen fordi krigen ikke hadde stoppet arrestasjoner og henrettelser. N ble alle som var imot regimet stemplet som venner av fienden, de jobbet p fiendens side og hadde solgt seg selv og landet sitt til nabolandet som var i krig med oss. Presteskapet brukte krigen som en unnskyldning for kunne straffe politiske aktivister. Alle demonstrasjoner, partier og aviser var fortsatt forbudt, men tanken p et sosialdemokrati var fortsatt levende i hjertet til mange unge, spesielt hos kvinner. P denne tiden fantes det ikke mange igjen av de politiske aktivistene jeg en gang kjente. Nesten alle i min sosialistgruppe var forsvunnet. Lille venn var n blitt nesten femten r, det var en farlig alder. En dag kunne han bli plukket opp p skoleveien og sendt ut i krigen. Hvis han overlevde, ville det bli vanskelig komme inn p universitetet, alle de gode karakterene hans ville ikke hjelpe. N mtte man vre i nr slekt med en av prestene eller vre barn til en av dem som dde i krigen og ha en bekref
83
telse fra presteskapet p at man stttet regimet for f plass p universitetene. Snnen min var verken i slekt med noen prester eller hadde mistet noen av sine aller nrmeste i krigen, og med en mor som skilte seg ut ved vre politisk aktiv og ikke tenkte som presteskapet, var det ikke lett f denne ndvendige bekreftelsen fra dem. 

krigen mellom Iran og Irak brt ut i 1980

. .
Min bok s, 79,80.

N var det lenge siden jeg hadde sagt farvel til de hyhlte skoene og den ?ne dama. I mange r hadde jeg lidd under et system som var grunnlagt p klasseforskjeller. Denne ?ne dama hadde aldri vrt mitt ideal, men i en periode av livet mitt ble jeg tvunget til spille denne rollen. Dette rollespillet kunne ikke ta stor plass i tankene og flelsene mine. Imidlertid ga rollen meg oppmerksomhet og beundring, men hver eneste natt tenkte jeg at den ikke passet for meg. Etter at vi ?yttet til Shiraz og etter det siste selvmordsforsket, lrte jeg leve ut litt mer av meg selv. Da vknet min interesse for politikk sterkere til live igjen, og i revolusjonsblgene ?kk jeg mer kontakt med studenter og aktivister som hadde sosialistisk tankegang. Jeg leste ?ere bker og ble mer politisk aktiv. Det var ogs derfor jeg hadde valgt undervise p en skole i et fattig omrde. Der forskte jeg forklare elevene mine at de kunne se p fattigdom og sykdom, analfabetisme og kvinneundertrykkelse som resultater av dette systemet. Jeg hadde kjent det p kroppen og tenkte at hvis vi klarte skape et sosialdemokrati i landet vrt, kunne alle kvinner frigjre seg konomisk. Det ville vre en stor mulighet til forandre det mannsdominerte samfunnet. Jeg tenkte p mitt eget liv og ekteskap og at jeg ikke var alene, det var mange andre kvinner i min situasjon. Jeg tenkte p sosialismen som en eneste utvei, den var alt for meg. Jeg enset ikke min manns protester eller min mors trer. Jeg kunne ofre alt for denne ideologien og for at kvinnene skulle slippe en skjebne som min. En dag p skolen tok rektor meg med inn p kontoret sitt og fortalte at han stttet meg, men at jeg n var under oppsyn av Hizbollah. Rektor og noen av elevene mine hadde vrt i avhr, men de var glad i meg og hadde ikke sagt et ord, og det fantes

79
ikke et eneste bevis mot meg. Men rektor var bekymret for meg og kunne overta noen fag og undervise i min klasse, spesielt i de fagene som jeg mente var fulle av lgn og usannheter. Vi ble enige om at jeg ikke skulle ta bker som regimet hadde forbudt med meg inn i klassen. Men nr elevene ikke ?kk lese om lgnene, skulle de f hre om dem. Jeg ville fortelle dem sannheten, jeg var mer glad i elevene mine enn at jeg ville vre med p hjernevaske dem. Noen dager senere kom en nabodame til meg om kvelden. Mannen hennes eide et bakeri, etter hvert ble han en av svartskjortene og s rik at han kunne kjpe hus i samme gate som oss. Kona var gravid, og mannen var enten borte eller hjemme og mishandlet henne. Da hun kom til meg, sa hun at hun hatet mannen sin og hele islam. Hun fortalte at svartskjortene kom til dem hver kveld og planla g til angrep her og der, men hun torde ikke si noe og hun mtte holde seg p rommet sitt til de gikk. Hun hadde hrt at mitt navn ble nevnt og visste at huset vrt var under oppsyn. Derfor ville hun komme og advare meg og be meg om vre forsiktig. Vennene mine levde i skjul eller satt i fengsel, var ?yktet til utlandet eller drept, og resten av sosialistgruppen kunne ikke ta kontakt med meg fordi jeg var under oppsyn av Hizbollah. Slik var situasjonen min til krigen mellom Iran og Irak brt ut i 1980. 
Iran og Irak hadde hatt et anstrengt forhold, men det hadde bedret seg mot slutten av sjahtiden. Etter den iranske revolusjonen i 1979 ble forholdet mellom de to landene stadig mer tilspisset. rsakene var mange. En av dem var interne problemer med den arabisktalende minoriteten i Khozestan, et omrde som ligger ved grensen mot Irak. Disse grenseomrdene er meget oljerike, det har alltid vrt kamp om dem. En annen rsak var den kurdiske bevegelsen i Kurdistan, som krevde sin egen stat. Kurdistan har en lang grense mot Irak, og kurderne hadde trukket seg inn i Irak nr de ble angrepet av iransk militrmakt. Etter revolusjonen ?kk sjiamuslimene i Irak sttte fra presteskapet i
80
Iran, og mange av lederne for sjiamuslimene ?yktet til Iran og drev sin motstand mot Saddam Hussein derfra. En annen viktig rsak var at Saddam Hussein hadde utvist Khomeini fra Irak da han hadde begynt gjre motstand mot sjahen. Og ikke minst foregikk det en stadig maktkamp mellom disse to landene om hvem som hadde strst makt og strst militr inn?ytelse i Midtsten. Disse rsakene og mange andre, utlste i 1980 krigen mellom Iran og Irak, to muslimske land. Det var sommer og vi hadde sovet i hagen. Mannen min vekket meg tidlig om morgenen og sa at vi ble angrepet av krigs?y og at denne dagen var begynnelsen p en krig mellom Iran og Irak, to land med samme religion. Denne krigen varte i tte r og kostet en million menneskeliv bare p iransk side. En krig som ingen vant, det var bare stormaktene som tjente p den fordi de kunne selge alle typer vpen til begge parter. Dessuten hadde Iran og Irak sterkest militrmakt og konomi i Midtsten og var dermed en trussel mot Israel. Krigen holdt de to landene opptatt og knekte dem samtidig, det tok mange r fr de kom p beina igjen. Den nye amerikanske ma?aen tjente p selge vpen og narkotika, prostitusjon og olje, og kunne vre med p pvirke valg av politikere ved sttte kandidater gjennom hvitvask av penger og korrupsjon. Den amerikanske ma?aen ansatte sine medlemmer i USA og i mange andre land, og kunne dermed utlse en krig som trengte vpen et eller annet sted i verden. For dem var en million menneskeliv ikke noe verd. USA selger vpen til begge parter i en krig. Under Golfkrigen solgte de vpen direkte til Irak, og til Iran gjennom Israel. Samtidig hadde Iran og Irak vrt to sterke makter som stttet palestinerne. I Golfkrigen ble begge landene brutt ned s Israel kunne vokse frem. De som ble drept i krigen var mest unge gutter fr de hadde ftt smakt p livet, eller mer presist, ofrene var fremdeles bare barn. 

Under Khomeini

 


Gatene var slagmark i de frste rene etter revolusjonen.

Min bok, s. 75.76.77

Alle som tenkte sosialdemokratisk ble stemplet som kommunister. De islamske prestene definerte kommunistene som ikketroende og gudsfiendtlige, og etter den frnevnte uttalelsen som ble sendt p TV og gjentatt i radio og i alle moskeer, var det lov drepe dem. Tusenvis av unge jenter og gutter ble henrettet, skutt og drept i fengselet eller p pen gate mens folk s p. Foreldrene fikk ikke lov til begrave barna sine p de vanlige gravstedene og mtte bringe sine dde barn ut av byen for finne et sted begrave dem. Foreldrene fikk ikke lov til legge gravstein p gravene og ikke til st der og grte eller srge over barna sine. Hvis disse unge ble begravd p vanlige offentlige gravsteder, kom svartskjortene og gravde likene opp igjen, og hvis foreldrene kom til gravstedet og grt eller la blomster der, ble de sltt ned. Mesteparten av tilhengerne av opposisjonen var skoleelever p videregende og studenter. De var ikke mordere eller terrorister, men de var nysgjerrige og leste blader og bker som var forbudt eller demonstrerte. I begynnelsen ble disse unge opposisjonelle skutt ned. Senere fant mullahene ut at disse kommunistene mtte henges eller kveles slik at det urene blodet deres ikke rant ned p jorden og skitnet den til. Men de som var muslimer og likevel var i opposisjon, kunne f lov til bli skutt. De unge jentene som var ugifte og derfor jomfruer, kunne komme til paradiset etter dden. Men de mtte gifte seg natten fr de skulle d. De ble satt i fengsel natten fr de skulle drepes og der ble de viet til en av svartskjortene som voldtok dem. Neste dag ble jentene skutt eller hengt. Mange av jentene var bare 13?14 r, de var nesten bare barn. Dagen etter hengingen sendte svartskjortene en pakke smkaker til foreldrene som tegn p at datteren deres hadde gif
75
tet seg. Men for familien var det tegn p voldtekt og dd. Samtidig mtte familien betale for patronene som drepte deres kjre.
Det nye regimet gjennomfrte ogs forandringer i skolebkene i historie og naturfag. Lrerne mtte g med p dette og undervise i disse usannhetene eller g i fengsel. Alle aviser, blader og bker, all kunst og alle eventyr ble forbudt. P denne tiden var jeg lrer i barneskolen og underviste i femte klasse. Det var vanskelig og tungt for samvittigheten se p elevene mine og undervise i noe som var en fullstendig forfalskning av sannheten. Jeg kjente mitt ansvar som lrer, men det var ikke lett fortelle sannheten. Mange av vennene mine som ble satt i fengsel kom aldri tilbake. Men jeg kunne ikke gi opp. Jeg kunne ikke tro at det demokratiet som tusener hadde mistet livet for, aldri ville bli virkelighet. Den tanken var umulig tenke, og vi mtte ikke legge ned aviser eller slutte lese bker, vi mtte lfte dem frem og opp og kopiere dem i skjul og sende dem rundt for informere alle nomadene og alle de fattige landsbyboerne, n var det p tide at de sosialistiske idene sprengte seg ut gjennom universitetsveggene. Det skulle ikke mer til for bli henrettet eller torturert og mishandlet enn ha lest en avis eller en bok som var forbudt p grunn av forfatterens navn eller innholdet, og man kunne lett bli sltt ned eller knivstukket av svartskjortene i det offentlige rom midt p lyse dagen p grunn av at skjerfet var for kort eller at man hadde feil farge p klrne. Bare sorte, mrkebrune og mrkebl klr var tillatt. Hvis skjerfet hadde glidd litt ned slik at hret var synlig p en kvinne, ble hele den islamske verden satt p hodet og mullahene lagde mye oppstyr og ble ute av seg av bekymring for at folk skulle beg synd, og svartskjortene stilte opp med motorsykler og teppekniver og ryddet opp. De gikk ls p folk og skar opp ansiktet deres eller stakk kniven gjennom ynene p dem. Hvis man var heldig, kunne man f noen dagers fengsel og femti piskeslag.
76
Min far var muslim, min mor var muslim og jeg har ikke noe mot islam. Jeg har respekt for alle religioner. Men det jeg s og opplevde i Iran etter revolusjonen, hadde ikke noe gjre med islam. Det var regelrett misbruk av religionen for f mer makt og sl ned motstanderne. Prestenes maktmisbruk tok troen p islam fra meg og mange andre. Jeg bar aldri vpen og tenkte aldri p drive terror mot mullahene. Det var nyttelst, og vi som var motstandere av Khomeini kunne heller ikke vinne p den mten. Vr viktigste strategi var informere massene om deres rettigheter og en rettferdig fordeling av godene, massene mtte forst at disse prestene var vanlige mennesker og ikke guddommelige, de hadde heller ikke telepatisk forbindelse med gud eller magiske evner. vre prest var en jobb som andre jobber. Etter mitt syn er det vre prest ingen jobb, min mor pleide si at folk bde kunne d og parre seg uten hjelp fra prestene. vre prest er et parasittyrke, de lever av andres brd. Prestene hadde skaffet seg mye jord og mange eiendommer i islams navn, og denne jorden l i de beste jordbruksomrdene. Eiendommene var mange, og de islamske prestene var like flinke som det norske Stortinget til finne p alle mulige avgifter. I hundrevis av r hadde de islamske prestene sittet hjemme eller i moskeen og skrevet tjukke bker med rare ord og hevdet at man kunne gjre hva man ville hvis man hadde penger til betale for sine onde gjerninger. Men hvis man ikke kunne betale, var man fortapt og havnet i helvete etter dden. For eksempel kan mullahene tolke at det er forbudt drikke vin. Men hvis man drikker likevel, kan man betale med penger og bli tilgitt. Har man ikke penger, fr man piskeslag. Hvis noen dreper en mann, kan de betale 140 kameler (70 kameler for en kvinne) til familien hans (hennes) og bli frikjent. Men hvis det ikke blir betalt, kan familien til avdde ta blodhevn og drepe. Hvis kona har menstruasjon og ekteparet har samleie under menstruasjonen, kan man betale for denne synden med s og s mange gram gull og bli tilgitt. Betaler man ikke, er det en synd. Alt kan kjpes, bortsett fra tilgivelse for tyveri. Blir man tatt i
77
stjele, fr man hnden kuttet av. Denne straffen beskytter de rike. Samtidig vet mullahene at tyvene ofte stjeler p grunn av fattigdom. Da straffen med kutte hnden av tyver ble innfrt p 700tallet etter Kristus, var det bare de fattige som stjal og aldri hadde penger nok til kunne kjpe seg fri for straff. Men jeg mener at ingen av disse reglene str i Koranen, det er regler som prestene har skapt ut fra sin tolkning av den. Prestene har vrt s flinke til beskrive helvete at man skulle tro at de hadde bygd det selv. Man kunne tenke seg at disse prestene som kunne beskrive helvete s grundig og nyaktig med ild og slanger og tusenvis av torturmetoder, hadde vrt styreledere der og nettopp derfor ble prester. De tjukke prestebkene ble ofte illustrert med tegninger og malerier av helvete. Bkene tyter av malerier av syndernes kropper som blir spist av skremmende dyr eller forvandlet til enda mer skremmende dyr med yne fulle av angst og munner fulle av skrik, de tyter av djevler med to sm horn og lang hale og pisk som str og slr de stakkarene som har vrt ulydige mot gud og kanskje stjlet et brd fordi barna sultet og var dden nr. Nr man ser disse bkene blir man forvirret og tenker at maleren eller presten m ha vrt i en psykotisk tilstand. Jeg hadde lest Faust av Goethe og sett filmen med Richard Burton i hovedrollen, men det var vanskelig forst bde boken og filmen. Men da prestene tok makten i Iran, skapte de helvete der. Siden har jeg ikke vrt redd for dden og helvete. Helvete var akkurat der og da i Iran, det eneste som manglet var djevlehalene, de var erstattet med turban, kanskje for skjule hornene? Jeg kunne ikke la vre lese. Jeg kunne ikke la avisene ligge i kjelleren mens de som hadde skrevet dem, vennene mine, var henrettet. Jeg fant frem avisene og kassettene med musikk og sanger med sosialistiske tekster. Jeg kopierte dem og tok p meg det svarte slret og gikk fra hjem til hjem midt p dagen mens folk hvilte middag og skjv bker og kassetter under dren. Det var mange kilometer g, men jeg ble ikke sliten. Jeg gikk hjem til elevene mine og snakket med dem om at de ikke mtte bye
78
seg for prestene. Jeg leste eventyr og fortalte historier om rettferdighet, om nytenkning og om vge si sin mening. Jeg leste de forbudte bkene for elevene mine og fortalte dem at fattigdom verken var skjebne eller guds vilje, men et resultat av et samfunnssystem som var basert p klasseforskjeller, og at dette nye regimet gjorde forskjellene enda strre enn fr. 

Ayatolla Khomeini.

 


Religion ga Khomeni  ubegrenst makt.
Min bok,s.73,74.

Ayatolla Khomeini opprettet en islamsk republikk uten fortelle
hva den innebar, og alle mtte stemme p noe de ikke visste
hva besto av. Khomeini ble den nye diktatoren og hadde mer
makt enn sjahen fordi han ogs hadde religionen i ryggen. Denne
makten gjorde ham mer brutal enn sjahen fordi han ikke trengte
forklare handlingene sine, alt han gjorde var for beskytte gud
og islam. Men i virkeligheten var det en maktdemonstrasjon for
beskytte sin egen posisjon. Folket fikk verken gratis skole eller
gratis strm, godene ble ikke fordelt og klasseforskjellene ble ikke
mindre, fengslene ble utvidet og kirkegrdene stadig strre, kvinnene
mtte g med slr og mullahene fikk stor politisk makt. En
nyrik klasse vokste fort frem og tok makten, den hadde ingen
politisk erfaring eller utdanning, folkene tilhrte ingen klasse og
var ikke lojal mot andre enn sine egne. Vi kalte dem svartskjortene
(lupen), og de kunne gjre hva som helst for beholde makten
og rikdommen. Alle partier og demonstrasjoner ble forbudt
og brutalt sltt ned, kvinnene mtte sitte hjemme, de som hadde
jobb mtte g med skjerf og slr. Universitetet ble stengt og studentene
ble henrettet eller satt i fengsel. Alle som tenkte annerledes
var mot regimet, det ble tolket slik at de var imot gud og
mtte henrettes. Svartskjortene var forferdelig brutale. Vi henretter
dem som er imot oss, hvis de er uskyldige kommer de til
paradis, hvis de er skyldige blir det en motstander mindre, og for
slike henrettelser trenger man verken rettssak eller advokat eller
noe annet, uttalte lederen deres p TV.
P denne tiden var sosialismen enn sterk og tilhengerne var
studenter, lrere og faglrte arbeidere, spesielt de som jobbet i
oljeselskaper og i det offentlige. Det svake punktet blant tilhengerne
av sosialismen var at de i l i strid med hverandre og manglet
en sterk leder. De var ikke organisert og hadde ikke vpen.
Ayatolla Khomeinis prestestyre hadde sttte fra landsbyboere og
73
analfabeter, i et land med seksti prosent analfabeter er de en stor
gruppe. De trodde p regimet og ayatolla Khomeini som en Messias,
en frelser, og at han hadde en hellig og guddommelig makt.
Hvis man ikke stttet den nye profeten, var man fortapt og syndet
mot gud. Khomeinitilhengerne ble s kraftig hjernevasket at
de kunne angi sine egne barn og sende dem rett i fengsel eller til
henrettelse for redde sjelen deres. Det nye regimet hadde en
sterk leder, og i en kort periode etter revolusjonen i 1979 organiserte
tilhengerne av Khomeini seg og tok makten fra politi og
militre. Dette regimet hadde penger og ikke minst religionen
med seg som sitt sterkeste vpen. De som var i opposisjon hadde
ingen av disse fordelene, samtidig var selve uenigheten mellom
de ulike politiske gruppene nedbrytende. Mange tilhengere av de
ulike motstandgruppene ble arrestert under demonstrasjoner
eller p jobb, p studiesteder eller p pen gate. De ble sendt i
fengsel og kom aldri tilbake.
Favorittfargen til det nye regimet var sort og tilhengerne kalte
seg Hizbollah (gudstilhengere) og markerte seg med sorte skjorter.
Hizbollah hadde vpen og kniver, og hver gang det ble
demonstrasjoner stilte de yeblikkelig opp og gikk til angrep p
motstanderne, de slo og drepte folk, skar opp ansiktet p jentene
og forsvant. De ble aldri arrestert av politiet, og ingen av dem ble
noen gang dmt for en eneste av sine ulovlige handlinger. Svartskjortene
var brutale og voldelige og skremte folk fra gjre mer
motstand. De tilhrte ingen klasse, de ble fdt p en natt i revolusjonsdagene
og ble etter hvert sterkere og sterkere. De kunne
gjre hva de ville uten bli straffet. De gjenkjente motstandere
eller dem som kom ut av fengsel og kidnappet og drepte dem,
senere utvidet de arenaen og kunne ogs fjerne opposisjonsledere
i utlandet. Historisk sett kan man sammenlikne svartskjortene
med tilhengerne av Napoleon den tredje, Mussolini og Hitler.
Svartskjortene hadde ikke ststed i noe samfunnslag, og vold
og brutalitet var deres kjennemerke. De fulgte ingen normer eller
regler, og noen av lederne fikk ofte viktige nkkeljobber i den nye
regjeringen og kunne til og med komme inn p Tinghuset.
74
(Det iranske tinghuset har to hus, i det ene sitter sju mullaher
som blir valgt av ayatolla Khomeini, senere av hans etterflgere,
de er faste representanter til de dr. Medlemmene av dette huset
har vetorett i forhold til alle vedtak i det andre huset. I det andre
huset sitter de folkevalgte, de m godkjennes av de sju utvalgte
mullaher og sitter for fire r. Det er allmenn stemmerett fra man
er 16 r.)

Flukten



Min bok.S.71,72.

DEL II
Flukten
Revolusjonsblgene i Iran begynte rulle fra 1976. Det var flere
rsaker til folkets misnye. Sjahen feiret 2500-rs jubileet for
monarkiet i 1971. Den store festen med tusenvis av gjester fra
alle land ble kostbar for folket og gjorde klasseforskjellene enda
tydeligere. Det var smopprr blant studentene og nord i landet,
og mange sosialister ble arrestert og fikk ddsstraff. Folket var
ogs misfornyd med amerikanerne i landet. Mange av dem var
ansatt med feit lnn i oljeselskapene, mens ikke-amerikanere
gjorde samme jobb og fikk mindre betalt. Selve kapitulasjonsloven
innebar at amerikanere ikke kunne dmmes i Iran, uansett
hva de gjorde.
Sjahens styre, som var et ettpartidiktatur uten demokrati,
hadde skapt en blge av misnye hos folk. De begynte snakke
hyt om politikk, og om monarkiet i srdeleshet. Samtidig sto
sjahen ikke like nr USA som fr fordi han ikke ville blande seg
inn mot Sovjetunionen i Afghanistan. Og for USA ville det vre
en fordel om sjahen ble avlst av et islamsk regime, det kunne
hindre kommunistenes fremgang i Midtsten. P denne tiden
stttet Sovjet palestinerne og Libanon og hadde skapt seg et godt
ansikt overfor folk i Midtsten. Mange trodde at Sovjet var den
eneste hindringen for at USA skulle kunne utve mer makt i
denne delen av verden og sympatiserte med denne stormakten.
Jeg kan ikke g i detalj og forklare mer, men alle disse elementene
la grunnlaget for revolusjonen i Iran. Denne revolusjon er en del
av fortiden min og grunnen til at jeg n bor her i Norge.
Hver natt samlet alle vi som var motstandere av sjahen oss
rundt radioen for hre nyheter p BBC og nyhetssendinger fra
ayatolla Khomeini som var i eksil i Frankrike og ledet motstanden
71
mot sjahen derfra. Om dagen var jeg p forskjellige steder for
hre p politiske taler og fortelle innholdet videre. Motstanderne
av sjahen var mange og tilhrte mange ulike politiske retninger,
og vi var fulle av energi og uten angst for dden. Vi delte oss i
grupper og leste forbudte bker og blader og diskuterte disse i
mange timer og forberedte barrikader og gatekriger. Vi hadde
lest og hrt om den russiske og den franske revolusjonen, vi visste
at vi mtte sette makt mot makt, men vi ville ikke at noen
skulle bli drept. Snart sto vi midt oppe i et liv med barrikader og
skudd, blod og ryk, og tusenvis av mennesker som var sinte etter
mange rs diktatur og ropte: Down with the shah, down with
the USA. Studenter og kjpmenn, lrere, arbeidere og husmdre
sto sammen, skulder ved skulder, og hver gang en ble skutt,
tok mange andre dennes plass. Det var lange ker av folk som
ville gi blod til de srete. Jeg hadde ventet i mange r, n var idealene
mine i ferd med bli realisert. Jeg lnte det sorte slret til
mor og klippet hull p hver side s jeg kunne stikke ut hendene
og bruke dem. Jeg var ikke vant med slr, jeg ville ha hendene fri
for bre bker, aviser og andre ting under demonstrasjoner.
Mor var svrt bekymret for meg. Hun grt og ba meg trekke
meg ut av politikken og tenke p barna mine. Men for meg var
barnas fremtid avhengig av revolusjonen. Jeg trodde at vi skulle
felle sjahen for siden virkeliggjre en sosialdemokratisk politikk
med fordeling av godene; helse, skolegang og arbeid til alle, og
ikke minst frigjre kvinnene i dette mannsdominerte samfunnet.
Jeg s p alle lidelser hos kvinner, mine egne og andres, som et
resultat av den konomiske avhengigheten av menn og trodde at
vi i et sosialdemokrati kunne frigjre kvinnene og gi dem mulighet
til vre seg selv. I 1979 dro sjahen i eksil til USA. Ayatolla
Khomeini vendte hjem og monarkiet falt. Vi danset og feiret og
ventet optimistisk p et demokrati for alle, et demokrati med gratis
skole og gratis strm, med fordeling av godene og uten klasseforskjeller,
et demokrati uten politiske fanger, uten pbud om
slr, uten mullahenes innblanding i politikken. Det var disse
kampsakene vi hadde vrt enige om, det var disse forandringene
72
Khomeini hadde lovet oss i talene sine fra Frankrike og mange
hadde ofret livet for. Men slik ble det ikke, og slik er det fremdeles
ikke etter nesten tjuefire r. Denne revolusjonen ble en revolusjon
for bytte diktatorer, ikke noe annet.
 

Far,mitt stdige fjell

 



Min bok,s.69.

Til slutt fortalte jeg ham hva jeg flte.
68
Han tok ansiktet mitt mellom hendene sine og sa at han var glad
i meg, men at vi var bundet til hver vre barn og hvert vrt ekteskap
og av kulturen vr. Han ville ikke sre meg, jeg hadde problemer
nok fra fr og det var bedre at vi glemte hverandre. Jeg la
hodet p brystet hans og grt stille, og han grt sammen med
meg. Noen dager senere ringte han og spurte om vi skulle treffes
hos ham, men jeg mtte ikke opp. Jeg tenkte fremdeles p min
far, han var hyt prioritert og fremdeles mitt stdige fjell. Et r
senere flyttet psykiateren min til USA. Senere har jeg hrt at han
er kjent for vre meget dyktig. Og han hjalp meg med skape
et nytt liv, et liv som nesten var mitt eget.
Jeg begynte g p kunstutstillinger. Hvis jeg likte et maleri,
kjpte jeg det og tok det med hjem. Det passet ikke for andre,
men jeg brydde meg ikke lenger om hva de sa og hengte opp bildene
hvor jeg ville. Andre kunne vise frem bildene og fortelle hva
jeg hadde kjpt og hvordan jeg kastet bort penger, men det var
deres mening og bildene ble hengende. Til slutt ble alle lei av
snakke om disse innkjpene og denne galskapen min. En dag sa
mor til meg at det var vanskelig bevise at man var gal, men nr
man ble stemplet som det, virket man friere og lykkeligere.
Jeg ga ikke lenger mannen min noen plass i tanker og flelser.
Jeg hadde barna mine, familien min og venninnene mine og ikke
minst mine egne interesser og levde ut mye mer av meg selv, men
ikke hele.
Etter hvert ble jeg trukket inn i politiske aktiviteter mot sjahen.
Jeg som hadde vokst opp med en bror som var kommunist
og hadde lest og diskutert revolusjonre teorier siden jeg var
ungjente, var n klar til vre aktiv i politikken.

Jeg kunne ikke velge...

 


 

Min bok,s.67.68.

Dette var uholdbart, og en natt da alle i huset
hadde lagt seg, tok jeg en avgjrelse. Jeg blandet giftpulver med
vann, enn kan jeg huske giftlukten som en hallusinasjon, jeg
kjenner lukten og blir kvalm og fr hodepine. Jeg drakk giften og
66
la meg i sengen. Det var snart midtnatt, alle sov og ingen var
vkne og kunne redde meg. I morgen kan de finne meg dd,
tenkte jeg. Denne gangen var jeg sikker p at jeg hadde tatt mitt
endelige valg og slapp mte hindringer. Men midt p natten
kom noen slektninger p besk. De hadde vrt p fest i Shiraz og
fant ut at de kunne overnatte hos oss fremfor kjre i flere timer
for komme seg hjem.
Mannen min hadde tatt dem imot og fortalt at jeg var sovnet,
men de var i godt humr og ba ham om vekke meg s vi kunne
sitte oppe litt og ta en kopp te. Mannen min gikk opp p soverommet
for vekke meg, men klarte ikke f meg vken. Han
merket giftlukten, hentet en av slektningene og fortalte at det var
noe galt med meg. Samtidig ble en annen av dem mistenksom og
lp opp trappen for finne meg. Hun skrek opp og truet de
andre til kjre meg til sykehuset yeblikkelig og ble med meg
dit. Denne gangen fikk familien ikke lov til ta meg med hjem
igjen, og to dager senere kom en ung mann og fortalte at de
skulle flytte meg til et annet sykehus der han jobbet. Han var psykiater.
Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe valg. Vi har ikke noe valg nr
det gjelder hvor, nr og i hvilken familie vi kommer inn i denne
verden. Og jeg kunne ikke velge nr jeg ville forlate den. Andre
synder og vi soner. En natt et sted holder to svette varme kropper
om hverandre, noen mneder senere blir vi fdt uten at vi har
noe valg, men dden kunne vi ha valgt selv, kanskje det hadde
vrt lettere for mange i min situasjon. Folk dr av sult og i krig
og katastrofer uten ville det, men nr et menneske nsker seg
dden fordi andre har fratatt det valgmulighetene, fr det ikke
lov til d. Jeg tenkte mye p hvem som hadde myndighet til
bestemme nr jeg skulle d. Et liv der man ikke kan vre seg selv
blir en slags ddsdom som stjeler krefter og krenker mennesket
bit for bit. Jeg lurer p hvor mange kvinner i mannsdominerte
samfunn som ville foretrekke d fremfor vre nikkedokker for
dem som sitter og drar i snorene rundt hendene og fttene deres.
Egentlig er det kjettinger de er bundet med, kjettinger som gna-
67
ger dypt i flelsene. Kanskje det er lettere akseptere et slikt liv
hvis man tror p gud eller p skjebnen og legger skylden p den?
Men kvinner som verken er religise eller tror p skjebnen, kvinner
som leter etter meningen med livet og lidelsen i denne
mannsdominerte kulturen, de ser at livet kunne vrt annerledes.
De ser kvinneundertrykkelsen og blir opprrte. Likevel m de se
undertrykkerne rett i ynene og smile, selv om de har lyst til
kvele dem.
Jeg ble flyttet til en nytt sykehus der alt var rent og velstelt og
de som jobbet der hadde tid til oss og var snille og hjelpsomme.
Maten ble servert p rommet, og det stod alltid en liten rose ved
siden av middagen. Jeg var mest p rommet, jeg var apatisk og
ville helst sove, men hver gang jeg pnet ynene, s jeg psykiateren
min. Han var midt i trettirene med sort krllet hr, skjegg
og bart. Han satt p en stol ved sengen min og smilte. Av og til
holdt han hendene mine uten sprre meg om noe eller si mye.
Jeg snudde ryggen til og sovnet igjen, vknet igjen og s ham
sitte der. I min andre uke p sykehuset snakket han rolig med
meg. Av og til fikk han svar, men jeg ville ikke snakke. Han satt
der hver gang jeg vknet, og hvis han mtte bort, l det en liten
beskjed til meg p bordet. Etter hvert spilte vi backhammon og
bridge og han var veldig tlmodig med meg. Jeg ble utskrevet
etter tre uker, men fikk time hos ham en gang i uken fremover.
Nr jeg var hos ham stirret han ikke p klokka eller tok notater,
og jeg begynte snakke. I lpet av seks mneder ble jeg et annet
menneske og usikkerheten min forsvant. Jeg visste hva jeg ville
og hvordan jeg skulle oppn det. Han lrte meg hvordan jeg
kunne leve mitt eget liv innenfor de rammene jeg hadde. Han
lrte meg se p valgmulighetene og vurdere hvert valg med
sine fordeler og ulemper for deretter velge det alternativet som
hadde flest muligheter. Bde han og jeg s p ekteskapet mitt som
noe jeg mtte leve med, men samtidig leve mitt eget liv ved siden
av. Jeg var forelsket. For frste gang i livet var jeg s forelsket i en
mann at jeg bare gikk og ventet p neste gang jeg kunne se ham
og hre stemmen hans.

Regndrpenes blte kyss

 



Min bok. S. 64.65.66.

P den tiden var husholdningen og barna kvinnenes ansvar,
det kunne vre en tung oppgave. En av venninnene mine fortalte
63
meg om hvordan hun strevde. Hvis mannen hennes hadde sett
litt stv rundt en sofaknapp, hvis barna fikk diar eller ble syke,
hvis de ikke fikk seksere p skolen og hvis det og det, var nok til
at det ble krangel og kjefting. De hadde ofte gjester, og hvis noen
beundret maten eller interiret eller noe annet i huset deres,
pekte han p hodet sitt og erklrte hyt og tydelig at det ikke var
noe i veien med maten hennes, det var verre med hodet. Han
kunne ogs sammenlikne maten med noe han hadde spist andre
steder som var mye bedre. Selv kunne han ikke steke et egg.
N hadde jeg bde familie og venninner rundt meg. Men vre
nrmeste mannlige slektninger mtte beske meg nr jeg ikke
var alene. En svoger stakk likevel ofte innom i noen minutter
mens jeg var alene for vise respekt for meg og for f vite hvordan
jeg hadde det. Denne svogeren var et godt menneske. Han
var sosialist og jobbet hardt. Han var rik og bodde i et stort hus
i en by i nrheten. Der holdt han pent hus for folk fra landsbyen
og stttet dem p alle mter. For at de skulle fle seg hjemme hos
ham, kjpte han aldri sofaer eller pyntet opp, det var for hytidelig
og ubekvemt. I stedet bd han landsbyfolkene sitte p
tepper p golvet som de var vant til. Han hadde mange barn og
hjalp kona si med husarbeid og matlaging. Alle likte ham. Da han
dde i ung alder, ble det erklrt offentlig srgedag bde i landsbyen
og i byen. Byen hadde over seks hundre tusen innbyggere
og alle butikkene var stengt p begravelsesdagen hans. I mange
uker var det k foran huset hans av folk som kom for kondolere
familien. Han var kommunist og ble likevel likt av alle. Jeg flte
at han skjnte at jeg hadde det vondt uten at jeg trengte snakke
om det.
Alle disse rene, spesielt de siste med barnepiken, satte sine
spor. Jeg kunne fungere som hustru og god mor, men ikke som
kvinne i det seksuelle forholdet til mannen min. Jeg var fortsatt
trofast, mest av respekt for min far. Det var vanskelig g til sengs
med mannen min, jeg flte at jeg ble voldtatt hver eneste gang
jeg var med p dette spillet, og hver gang mtte jeg g i dusjen
etterp og st under det rennende vannet og vaske meg hundre
64
ganger og fle at jeg fremdeles var skitten. Jeg leste eventyr for
barna og sov hos dem og fant p alle mulige sykdommer for
unng ligge med mannen min. Noen netter brant kroppen min
etter sove i armene til en mann. Nr det regnet, gikk jeg ut i
hagen. Der l et lite bltt basseng med sm rde fisker, ved siden
av sto et sjasmintre og byde seg over bassenget for beskue de
sm fiskene. Der sto jeg i mrket og regnet. Mine trer og himmelens
rant sammen. Jeg kjente ikke kulden og ikke tiden. Kroppen
brant etter en mann elske og etter vre nr en mann. Jeg
nsket meg en mann som kunne kysse meg overalt og at jeg
kunne forsvinne i ham og at vi ble ett med regnet, men her jeg
sto fikk jeg bare regndrpenes blte kyss. Fortsatt elsker jeg regnvr.
Nr jeg opplever regnvr i fjellet, blir jeg glad og fler at den
lille jenta inni meg smiler.
Jeg var tretti r og i den alderen da en kvinne kjenner seg selv og
flelsene sine og vet hva hun vil og hvordan. En alder der man er
ung og likevel har erfaring. Den franske forfatteren Balzac har
skrevet en roman med tittelen La femme de trente ans (Kvinnen
p tretti, direkte oversatt, boken er ikke oversatt til norsk) og
mener det er kvinnens beste alder. I denne alderen flte jeg at jeg
ikke lenger kunne fortsette et liv der jeg mtte vre noe annet
enn jeg var. Jeg levde bare for andre og for oppfylle andres
nsker. Jeg mtte fylle mange roller og var en person for nesteldste
bror sin skyld, en annen av respekt for faren min og en tredje
som hustru, osv. Hvor var det plass til meg selv? Hvor var jeg
selv? Hvor var min plass? Nr kunne jeg leve for min egen skyld
og mine egne drmmer? Og jeg var langtfra alene om leve slik.
I et mannsdominert samfunn som Iran var den gangen hadde en
kvinne ingen plass for seg selv. Hun skulle leve p andres premisser,
for familiens re, for menns re. En kvinne fikk ikke lov til
vre seg selv og kunne ikke leve ut sine flelser, da ville hun miste
sttte fra alle kanter. I andre land i sten, men sjelden i Iran, kan
kvinner fremdeles bli drept hvis de er utro eller lever ut sine flelser.
Det blir ikke tatt i betraktning at en kvinne kan bli giftet bort
65
som 15-ring til en som kunne vrt faren eller bestfaren hennes.
Aldersforskjell og fysisk mishandling er ikke noe snakke om, og
kvinnen m leve p andres premisser og blir et offer for mennene
i familien.
Kjennetegnet p et mannsdominert samfunn er at mennene
sitter med makten og pengene. Det finnes ikke offentlige sttteordninger
som gjr det mulig for en mor forsrge barna sine
alene. P den andre siden er presset fra landets kultur sterkt nok
til at en kvinne m leve i ekteskap for bli respektert. En skilt
kvinne mister venninner fordi gifte kvinner ser p henne som en
trussel og rival for ekteskapet, og gifte menn vil ikke at hun skal
ha kontakt med kona, som kanskje blir pvirket. Ugifte menn ser
p en skilt kvinne som en billig vare og respekterer ikke grensene
hennes. En enslig kvinne kan ikke g ut p restaurant eller andre
steder eller kle seg pent uten at alle holder ye med henne og
leter etter noe kritisere. Under det nye regimet kan en kvinne
ikke bestille hotellrom uten ha med seg enten mannen, faren
eller en bror. Har hun ikke det, m hun g til SAVAMA-kontoret
frst og vise legitimasjon og reisebillett og forklare hvorfor hun
er kommet og hvorfor hun er alene og deretter f en skriftlig tillatelse
som hun kan vise frem p hotellet for f et rom.
I de senere rene har holdningen til skilte kvinner forandret
seg en god del. Tusenvis av kvinner mistet mannen sin i krigen
mellom Iran og Irak og ble enker. Dermed ble det vanlig se
kvinner som var alene med barna, noe som etter hvert ogs pvirket
holdningen til fraskilte kvinner. Antallet skilsmisser har kt,
og fraskilte kvinner er mer akseptert og kan ha familiens sttte.
Men i slutten av 1980-rene var det ikke lett bli skilt, spesielt
ikke hvis man var ung og pen, enda verre hvis man tilhrte en
kjent familie. Alle disse begrensningene ga meg en flelse at jeg
satt i fengsel og var innesperret for resten av livet og at det ikke
fantes noen utvei.

ingen kan stjele andres tanker.


Ingen kan stjele mine tanker, de er mine vinger .
 

Min bok.S.61,62,63.

Jeg kunne ikke godta det, og en mned senere ble vi enige om
at jeg skulle jobbe p landbrukskontoret som representant for
fylkesmannens regnskapskontor. Der var jobben min kontrollere
alle regnskaper og stemple og undertegne alle regnskapspapirene.
Ingen kunne f lnn uten min signatur. Denne jobben var
slitsom med all nyaktigheten og alle tallene som mtte kontrolleres
og alt ansvaret dette innebar, men jeg klarte meg fint. ret
etter begynte jeg jobbe som frskolelrer i den barnehagen der
jeg tidligere hadde vrt styrer. Da var jeg tjueseks r. En stund
etter fikk jeg mitt andre barn og tok et rs permisjon uten lnn.
Nesten et r senere kom det tredje barnet, og mitt frste barn,
Lille venn, begynte i frste klasse p skolen. Jeg og Lille venn
hadde mye moro sammen og dro ofte p stranden der vi lekte og
lp rundt og skremte mkene. Lille venn var ogs min eneste
sttte. Nr jeg var trist og lei meg, kunne han trke trene mine
med de sm snille hendene sine og si: Mamma ikke grt. Dermed
tok han bort smertene, og leken begynte p nytt. Ofte nr
jeg og Lille venn lp etter hverandre rundt huset og lo hyt, ble
det for mye styr og jeg mtte ta meg sammen og oppfre meg
ordentlig. Hvis jeg og Lille venn fikk kjeft, kikket vi p hverandre
og ble stille. S tok vi en kjretur og spiste is og lekte p stranden
eller dro til fiskerne og hrte p sangen deres i solnedgangen.
Da jeg hadde ftt det tredje barnet, fikk vi en frodig, skallet
dame i trettirene som tjenestepike. Jeg betraktet henne ikke som
noen fare i huset. Der tok jeg feil. Jeg tok feil om og om igjen,
og enda en feil spilte ingen rolle. Nr man befinner seg under
vann, spiller det ingen rolle om man har ti eller tretti meter vann
over hodet.
Tjenestepiken skulle vre barnevakt mens jeg var p jobb,
andre skulle ta seg av husarbeidet. Men etter hvert begynte hun
trenge seg inn p mine enemerker. Blant annet begynte hun
lage mat og nektet servere fr husherren kom, og hvis jeg gikk
p kjkkenet for ta meg en matbit, ble hun sur og sint. Jeg
begynte spise middag p jobben og gjorde det i mange mneder.
Jeg hadde vent meg til situasjonen, eller jeg mtte venne
61
meg til den fordi jeg ikke hadde noe valg, og n levde jeg gjennom
barna. De var alt for meg, og jeg lurte p hvilke fremtidsmuligheter
jeg hadde med tre barn og hvilke drer som var pne
for meg. Jeg hadde prvd fr, veiene var stengt. Ba jeg om skilsmisse,
ville jeg verken f sttte, penger eller noe som helst annet.
Jeg tenkte at det var bedre fortsette i ekteskapet fordi barna
hadde mat og klr og et hjem. Barna hadde det bra, og med
hvilke penger skulle jeg forsrge dem hvis jeg flyttet fra mannen
min? Frskolelrerlnnen var ikke stor nok til leie en leilighet,
nesteldste bror kom til si at alt var min skyld, som han pleide,
jeg var sikkert ikke kvinne nok. Jeg fikk stadig hre at jeg ikke var
kvinne nok, og tanken p at det kunne vre sant rammet meg
sterkt. Jeg gikk til familielegen vr og forklarte ham at jeg var kald
og ingen ordentlig kvinne, og bad legen om gi meg en medisin
som kunne gjre meg til en fullverdig kvinne. Legen min forsikret
meg om at jeg var hundre prosent kvinne, det var ikke jeg som
var problemet. Etter hvert visste jeg ikke hvor feilen l og
begynte bli usikker p meg selv. Alle rene i ekteskapet hadde
ikke knust meg. Men se p den barnepiken som gikk rundt og
hadde tatt styringen i huset og nektet meg g p mitt eget kjkken
og lage mat til meg selv, var noe annet. Noen ganger ville
hun p badet sent om kvelden nr jeg hadde tenkt legge meg.
Da mtte jeg vaske henne p ryggen. Dette var en mte knuse
meg p, ikke p grunn av selve arbeidet, men det vaske henne
p ryggen betydde at jeg var hennes underordnede. Det virket
sterkt p meg og rokket ved selvtilliten min. Frste gang det
skjedde nektet jeg, senere fant jeg ut at jeg ikke hadde noe valg.
Jeg hadde ingen steder g, og Lille venn og de andre barna var
i huset. Jeg levde for dem, det var bare de som holdt meg i live.
Hvis det ikke var for dem hadde jeg tatt livet mitt for lenge siden,
men de trengte meg og jeg trengte dem. De tre barna var bndet
mellom meg og livet. Og livet fortsatte med den pene, rike
overflaten og den syke og smertefulle innmaten.
Det var nyttr igjen og vi hadde ftt besk av en svoger og
kona hans. Uten at jeg hadde sagt et ord, oppfattet de hele situa-
62
sjonen den samme kvelden som de kom. De ble rasende p barnepiken,
de forlangte at hun skulle sies opp yeblikkelig og ville
sende oss en ny. Da de reiste begynte situasjonen forandre seg
p overflaten, men barnepiken ble boende, det mtte ha vrt noe
ved henne som gjorde det vanskelig si henne opp. Men n var
hun sint og sjalu og viste det p utspekulerte mter, og en kveld
mannen min og jeg hadde vrt p kino, hadde hun brent hnden
til den lille snnen min p to r.
Til slutt ble jeg og mannen min enige om flytte til Shiraz.
Der bodde mange av venninnene mine og mesteparten av familien
min, og foreldrene mine bare to timer unna med bil.
Vi flyttet til Shiraz, hjembyen min, dermed fulgte store forandringer
og noen nye muligheter for meg. Mannen min kjpte
dyre gullsmykker og en pelskpe til meg. Jeg brukte aldri disse
gavene og skjnte ikke hva han ville oppn med dem. Da jeg giftet
meg hadde kroppen min vrt en byttevare, jeg ble byttet bort
mot hun som n var kona til nesteldste bror. Men jeg eide iallfall
hjertet mitt og tankene mine. Det trstet meg. Friheten i vre
menneske er at ingen andre kan vite hva man tenker og fler ?
uansett hvor man er og hvor mye man blir presset. Ingen kan
stjele andres tanker og flelser. Kanskje den delen av menneskene
som er utilgjengelig for andre hjelper oss til overleve i alt som
skjer rundt oss.
I Shiraz hadde vi ikke mange tjenere, bare en eldre dame som
kom for gjre smting. Vi bodde i et stort hus med to stuer, en
stor gjestesal, fire soverom, to kjkken, to bad og tre WC i et fint
vestkantomrde. Vi hadde tre barn og jeg jobbet som lrer og vi
hadde ofte mange gjester og familieselskaper. Jeg hadde krefter
nok til holde styr p dette alene, det kjentes godt etter alt jeg
hadde opplevd. Ikke minst var jeg glad for kunne vre sammen
med venninnene mine og for at yngstebror bodde i nrheten og
sto ved min side nr jeg hadde det vanskelig.

Solbrente menn


Bilde fra mine bilder.
Minbok, s. 58,59,60.

Jeg likte dra ut til fiskerne. Jeg likte se p nr de la ut og
dro inn garn, hre den rytmiske sangen mens de arbeidet og
trekke inn den stinne lukten av svette, fisk og hav mens mkene
skrek og flakset rundt garnet. Jeg likte disse solbrente mennene
med lange tynne bein og hender fulle av blemmer og mrke
svette bryst som skinte gjennom den lange hvite skjorten. Jeg
58
likte disse kvinnene med burka og broderte trange bukser der de
satt i lange rekker p lrdagsmarkedet og solgte krydder, trrfisk
og hndarbeider og ropte etter kundene og spyttet tobakksklyser.
Jeg elsket sangen fra fiskebtene. Disse sangene var fulle av kjrlighet
til fisk og hav, til kvinner og daddelpalmer. Fiskerne sang
til havet og fortalte om sin kvinne og hvor mange barn han hadde
med henne og ba om mer fisk og fulle garn s de kunne komme
hjem til kone og barn med hendene fulle av gaver. Fiskerne snakket
hyt og smilte bestandig. I den fattige bydelen var basaren
pen hele dagen og butikkene pne fra klokka ni eller ti om morgenen,
men kjpmennene gikk hjem klokka tolv for be til gud
og spise og hvile. De kom tilbake ved sekstiden og fortsatte p
jobb til ti-elleve tiden om kvelden. Butikkene sto pne mens
kjpmennene var hjemme og hvilte, det var ingen vakter og
ingen som stjal noe. Fiskerne var fattige, men de var glade. Nr
de hadde brd og fisk var alt godt. De strevde ikke etter fylle
huset med materielle ting. For disse folkene var tyverier helt uakseptabelt,
ikke p grunn av lovene, men p grunn av kultur og
tradisjoner. Man stjal aldri fra hverandre. Alle kjente hverandre
ved navn og visste hvilken familie man tilhrte.
P denne tiden tilhrte jeg en rik familie med alle materielle
muligheter, med sjfr og to tjenere og alt annet, men jeg hatet
vre en av overklassen. Den besto av syke, smlige og stakkarslige
mennesker som konkurrerte med hverandre bde materielt
og i jobbsammenheng. De lo uten kjenne glede, de kysset hverandre
uten kjenne vennskap, de var fiender og baksnakket hverandre
hele tiden. De var som sopp der de sugde nring av andres
arbeidskraft og vokste i rasende fart uten ha rtter i grunnleggende
menneskelige verdier. Jeg tilhrte denne klassen og kjente
den rtne stanken av den.
Som styrer i denne barnehagen mtte jeg delta p kurs og
seminarer med mannlige kolleger. Etter hvert mtte jeg slutte i
denne jobben ogs. Dermed begynte jeg jobbe som regnskapsfrer
p en avdeling under fylkesmannskontoret. Der fikk jeg
mye oppmerksomhet og mange fordeler. Blant annet kunne jeg
59
velge lnnstrinn. Jeg fikk sekretr og seks ansatte og kunne
bruke firmabilen overalt. Jeg var nestsjef, i realiteten ble jeg
verstkommanderende p dette kontoret og alle nskene mine
gikk raskt i oppfyllelse. Jeg skjnte ikke hvorfor sjefen min var s
snill mot meg. Jeg trodde det var fordi han la vekt p erfaringen
min eller fordi han kjente mannen min. Jeg trodde jeg gjorde en
kjempegod jobb og fortjente bli behandlet slik. Riktignok var
jeg elendig i regnskap, men kanskje hadde jeg noen evner jeg ikke
var klar over, tenkte jeg. Jeg var innbilsk og forsto det ikke selv,
mens alle andre hadde lagt merke til sjefens flelser for meg. En
dag jeg kom p jobben sto det mange rde roser i en fin vase p
bordet mitt. Jeg ble forbauset og visste ikke i hvilken anledning
de var sendt. En kollega p kontoret, en mann som jobbet hardt
og hadde store ambisjoner og betraktet meg som en hindring for
karriereren sin, ga meg en konvolutt og sa at det var sjefen som
hadde sendt blomstene. Jeg pnet konvolutten. Der l en kort
kjrlighetserklring og en invitasjon. Da vknet jeg og inns at
dette ikke var jobben for meg. Det var ikke mitt geniale regnskapstalent
som hadde gitt meg alle fordelene, det var mine
mrke yne. Jeg grep vasen og blomstene, trampet inn p sjefens
kontor og dundret vasen i bordet s glasset sprutet. Jeg var
rasende fordi det var utseendet mitt og ikke arbeidet mitt som
hadde ftt belnning og fordi jeg hadde vrt s blind at jeg
hadde tatt imot. Jeg jagde sjefen rundt og rundt p kontoret
hans, jeg ville sl ham og lre han noe annet. Alle de ansatte samlet
seg rundt oss og s p, men jeg var s opptatt av mitt at jeg
ikke la merke til dem. En av de ansatte ringte til mannen min og
sa at kona hans var s sint at hun kom til drepe sjefen sin hvis
han ikke kom med en eneste gang. Mannen min kom og roet
meg ned. Han tok meg med hjem og lo av hele episoden. Jeg
trengte jo ikke jobbe, vi hadde nok av penger. Hvorfor skulle
jeg jobbe, det var slik p alle arbeidsplasser og ingen sjefer brydde
seg om den jobben en kvinne gjorde, det var strrelsen p puppene
som var avgjrende. Han anbefalte meg glemme hele
jobbkarrieren og sitte hjemme og passe p barna.
60
 

Jeg valgte dden



Min bok. S. 53.54.

Beskjeden var klar, jeg var nitten r og voksen nok til skjnne
hva den kjre broren min hadde sagt og hva det innebar, og jeg
valgte dden. Jeg gikk ut p balkongen, stirret ned p asfalten,
lukket ynene og hoppet ut. I hjemlandet mitt er husene hye og
vi bodde i andre etasje den gangen. Likevel var det bare noen f
53
meter ned til bakken, men det varte en evighet av et sekund fr
jeg mtte bakken for mte dden. Jeg nsket at det sekundet
skulle g fort, jeg ventet p dden og nsket slutten s fort som
mulig. Tiden fra jeg hoppet til jeg traff asfalten spker fremdeles
i tankene mine. Da jeg endelig traff asfalten kjente jeg store smerter,
s besvimte jeg. Da jeg pnet ynene, var far der. Han holdt
rundt meg og smilte og sa at jeg kom til overleve, han visste det
i hjertet sitt.
Men jeg var ikke glad for det. Jeg ville d, jeg orket ikke dette
livet lenger. Det er ikke bare fysiske smerter som gjr vondt, men
ogs flelsen av vre maktesls og hjelpels. Jeg ble fortrt av
hat og sinne uten kunne ta igjen og flte meg totalt verdils.
Dette gjorde s vondt at jeg valgte dden, men dden valgte ikke
meg. Da flte jeg at jeg ikke hadde noen valgmuligheter, uansett
hva jeg gjorde. Jeg kom p sykehus og ble senere sendt med fly
til hovedsykehuset i Shiraz. Noen av ryggvirvlene var skadet og
det var stor fare for at jeg kom til bli lam for resten av livet. Jeg
l p sykehus i to mneder, deretter ble jeg sendt hjem med halskrage
og mtte holde sengen i fire mneder. Far sendte den
gamle kjkkenkokken sin til oss fordi jeg ikke kunne lage mat
eller passe p snnen min. Jeg mistet ogs noe av skolegangen i
siste ret p videregende og kunne ikke ta alle avsluttende eksamener
om vren, men fikk tatt dem om sommeren. Dette selvmordsforsket
forandret ikke livet mitt. Vi ble bare rikere og
rikere og fikk mer og mer dritt dra p.
Hvert r tidlig p sommeren reiste jeg og Lille venn til nesteldste
bror og kona hans i Shiraz. Vi kjpte en del gaver til dem, men
de hjalp ikke p forholdet mellom meg og denne broren min, og
jeg hadde det ikke bra hos ham. Jeg nsket vre hjemme i den
varme byen i stedet, alle rommene hadde luftkjlingsanlegg og vi
gikk ikke ut om dagen, men jeg hadde ikke noe valg. Hvert r
mtte jeg bo hos nesteldste bror og kona i minst i fire mneder.
Det var ikke godt for meg. De var barnlse, det gjorde kona sjalu.
Hun snakket mye stygt om meg, bde bak ryggen min og ansikt
54
til ansikt. Hvis jeg hadde kledd meg pent, spurte hun hvorfor jeg
hadde pyntet meg nr mannen min ikke var der. Hvis jeg tok p
meg vanlige klr, kommentere hun dem og sa at jeg ikke kunne
kle meg riktig og ikke passet for den rike familien hennes. Hvis vi
var ute sammen og menn trodde at jeg var datteren hennes p
grunn av aldersforskjellen eller sa noen beundrende ord til meg,
kunne hun bli rasende. Jeg fikk ikke lov til g ut med snnen
min uten dem. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjre. Hvis barnet
vknet om natten var det galt, hvis han ble syk var det min skyld,
og p mange sagte og usagte mter viste hun meg at vi bare var
til bryderi. Nr sommeroppholdet var slutt og jeg kom hjem
igjen, hadde rengjringshjelpen mye fortelle. Men hva kunne
jeg gjre? Nr mine nrmeste, de som sa at de var glad i meg,
ikke ville hjelpe, kunne ingen andre.
Samme ret diskuterte jeg og mannen min utdanningen min.
Jeg ville fremdeles studere medisin, og for komme inn p medisinstudiet
mtte jeg lre engelsk p universitetsniv. Men det
fantes ikke noe engelskkurs i denne byen som passet for oss. Det
var forbudt danse, tegne, hre p musikk og g p sprkkurs.
Det eneste jeg mtte holde meg til var stelle hus og barn og
delta i selskaper.
Men som ung kvinne flte jeg ogs et behov for vre forelsket
i en mann. Jeg forskte ignorere det s godt jeg kunne.
Mens jeg gikk p videregende hadde jeg snakket en del med en
gutt i friminuttene. Han jobbet som ingenir i marinen og gikk
p kveldsskole samtidig. Han var den peneste gutten p skolen,
han var hy og hadde lyse yne som skiftet farge med skjorten
hans. Han var s forelsket i meg at alle p skolen visste om det,
og han kom ofte bort til meg i friminuttene. Noen ganger hadde
han lagt noen dikt han likte eller hadde skrevet selv inn i boken
min. se ham p skolen, lese kjrlighetsdiktene hans, var en
trst i det elendige livet mitt. Rektor hadde formant ham og sagt
at han lekte med ilden og at jeg var gift med en fremtredende
person i denne byen. Men flelsene hans var sterkere enn fornuften.
Vi var forelsket i hverandre. Men jeg kunne ikke vre utro,
55
jeg tenkte fremdeles p min far og hans re, og gutten var s
forelsket at han ikke ville delegge noe for meg.
Etter mange diskusjoner ble jeg og mannen min enige

Lille venn

 

 



 Min bok. S. 48.49

Jeg var gravid i sjette mned da en mannlig slektning kom p
besk. Jeg hadde lagd middag og skulle akkurat servere den, da
jeg fikk beskjed om at slektningen og mannen min skulle ut og
ikke ville spise. Middagen kunne jeg bare kaste i spla. De dro.
P denne tiden var det et nederlag for en mann sprre kona om
f g ut. Og jeg satt alene igjen hjemme. Jeg hadde hrt mye
om denne store byen, men jeg var ikke kjent der. Vi bodde i frste
etasje, bare en liten hage skilte inngangsdren fra gaten. Jeg
var redd. Etter at jeg ble gravid var jeg redd for mrket, spkelser
og denne byen. Jeg satt p en sofa og holdt ye med dren
og tenkte p den lave hagemuren og at noen kunne klatre inn.
TV-programmet var slutt for lenge siden, men jeg torde ikke sl
av TV-en eller lukke ynene. Mannfolkene kom sent hjem, og fra
denne kvelden ble det store forandringer i livet mitt. Jeg ble mer
alene enn fr mens barnet vokste i magen min.
Jeg visste ingenting om fde eller om stelle en baby. Jeg var
siste barnet hjemme og hadde vrt opptatt med skole, tegning
og volleyball. Etter at jeg giftet meg var jeg alene i denne byen
og hadde ingen venninner sprre. En dag da mannen min kom
hjem, fortalte jeg at jeg hadde veldig sterke smerter i ryggen og
magen. Han sa at jeg mtte ha spist noe jeg ikke tlte, jeg spiste
jo s mange sure epler. Han foreslo at vi kunne g en tur, da ville
det sikkert bli bedre. Etter noen meter klarte jeg ikke g videre,
vi mtte snu. Smertene ble verre. Ved midnatt merket jeg at det
rant ut noe vann som var blandet med blod. Jeg mtte vekke
mannen min og be om hjelp. Han lp opp trappen og vekket
naboen vr. Hun kom ned og sa at fdselen var i gang, vi mtte
dra til sykehuset yeblikkelig. Vi kjrte til nrmeste sykehus, et
49
gratis sykehus for fattigfolk der de sendte mdrene hjem rett
etter fdselen. Vi hadde ikke bestilt andre sykehus, n var det for
sent fordi barnet vrt kom for tidlig.
Jeg kom hjem med en baby p armen og var helt alene. Jeg s
p babyen og visste ikke hvordan den skulle ammes. Jeg torde
ikke rre babyen p grunn av den sre navlen dens, jeg var mest
redd for navlen og var sikker p at det var noe galt med den, og
jeg var redd for at jeg kunne skade den lille som jeg n elsket mest
av alle. Jeg bldde selv, det var ikke mer enn noen timer siden
min Lille venn kom til verden. Likevel mtte jeg gjre husarbeid
og lage mat. Babyen var sulten og skrek og jeg grt. Til slutt gikk
jeg til nabokona. Hun var en voksen snill dame og lrte meg
amme og skifte p Lille venn, og hun lagde mat denne dagen.
Men to dager senere bldde jeg ustoppelig og nabokona tilkalte
en lege som kom hjem til oss. Etter underskelsen sa han at jeg
mtte holde sengen eller d av bldningen. Noen mtte passe p
meg, og jeg mtte f nok drikke og god mat. Det ble ringt til
mor. Hun kom seks dager etter fdselen. I den tiden var jeg svak
og syk p grunn av fdselen og bldningene, og om natten sov
jeg alene med babyen. Jeg var mor og mtte bli voksen.
Mor kom med masse klr og alt annet som trengtes til babyen
og hadde sydd og brodert alt utstyret selv. Hun ble hos meg i en
mned, det var godt Hun stelte meg og babyen, hun lrte meg
stelle Lille venn og lage mat og mange andre ndvendige ting.
Etter en mned mtte hun dra. Hvis jeg ikke kunne stelle babyen
og huset alene n, var det ikke behov for meg og jeg kunne like
godt dra tilbake til mor og far.
N var jeg mor og ikke alene lenger om natten, Lille venn var
hos meg. Jeg vknet ved den minste lyd fra ham, og nr jeg var
trist og hadde smerter, kunne jeg kunne holde rundt Lille venn
og klemme ham mot brystet og snakke med ham. Da glemte jeg
at jeg hadde det vondt. Etter hver flyttet vi til en ny stor leilighet.
Den l i et dyrt omrde og jeg kunne g lange turer hver dag med
Lille venn og se i butikker og spise ute og leke og le sammen med
ham. Vi hadde det veldig bra nr det var bare var oss to.
 

Bryllups skoene


Min bok.S.47.48.

Bryllupskaken med fem etasjer og det lykkelige lille brudeparet helt p toppen var ferdig. Bryllupet ble feiret p et av de beste hotellene i Shiraz. Det var mange gjester, den rike kona til eldstebror var der med hele familien sin og det var frste gang jeg s henne. Mor orket ikke vre til stede under selve vielsen, hun satt i et rom for seg selv og grt. Far var trist og stille, men nesteldste bror var n snill og glad og i full fart. Jeg hadde veldig lyst til spise bryllupskake, men fikk ikke lov. Betjeningen skulle sende den opp p rommet senere, n var det tid for oppfre meg pent. De hyhlte skoene var det
aller verste. Helst ville jeg bare trkke ut av dem og hive dem i bassenget, jeg var sliten av all hndhilsingen og ville sitte barbein,p gresset alene og spise masse kake. Jeg nsket at noen av venninnene mine eller noen fra klassen min hadde vrt der, noen le sammen med. Jeg lette etter dem. Men de var ikke invitert.
Familiene vre hadde invitert de kjedeligste menneskene i byen. Mannfolkene med sort dress og slips liknet p pingviner, og etter
servering av alle typer drikke, fra l og vin til whisky, og alt i ubegrensedemengder, ble pingvinene ganske fulle utp kvelden.
Feite kvinnfolk med mange smykker rundt halsen skravlet ustoppelig, byde hodet bakover og lo og minnet meg om kalkuner.
Jeg betraktet gjestene og sammenliknet dem med dyr. Det hjalp meg til f tiden til g. Nr vi skulle bevege oss, mtte jeg holde
brudgommen hardt i armen. Jeg var ikke vant med hyhlte sko og var redd for falle. Da festen var slutt, fikk jeg beskjed om at jeg mtte sove sammen
med brudgommen p et pyntet rom p hotellet. Jeg sa til eldstesster at jeg snart skulle reise til Teheran og at jeg ville sove
hjemme de siste nettene. Hun snakket med brudgommen uten at de ble enige om dette. Vi sov p hotellrommet og jeg fikk vre
i fred p bryllupsnatten. Neste natt sov vi hjemme hos foreldrene mine. Midt p natten vknet jeg og oppdaget en mann i sengen
min. Jeg hylte og skrek og hadde glemt at jeg var gift. Mor kom
47
inn og omfavnet meg og roet meg ned. N begynte et ekteskap fjernt fra de klassiske filmene jeg hadde sett og midt oppe i en virkelighet
veldig fjernt fra en femtenring idealer. Det hadde gtt nesten en mned og mannen min hadde ikke ftt lov til rre meg. Han hadde vrt ungkar lenge og hadde erfaring med kvinner, mens jeg var den ville svarte hesten som ingen hadde ridd p. Dermed ble bryllupsnatten utsatt i en mned.
Mannen min prvde gjre alt for forberede meg, men kroppen min var ikke forberedt og tankene mine ikke modne. Til slutt
mtte han ringe til mor og be om hjelp. Hun kom og snakket med meg og sa at hvis jeg ikke ville la mannen min sove med
meg, kom han til sende meg tilbake til nesteldste bror. Der kom alle til tro at det var noe galt med meg, det var ikke det beste
som kunne skje. For beholde familiens re mtte jeg g til sengs med ham. Og familiens re ble reddet takket vre den lille jomfruhinnen.
I hjemlandet mitt kunne en liten hinne redde bde den ene og den andre. En mned senere var jeg gravid og mannen min hadde ftt bekreftelse p at han var en mann og kunne befrukte en kvinne. Det eneste jeg tenkte p, var hvordan jeg kunne g ut med stor
mage. Jeg tenkte ikke p ansvaret som fulgte med f barn. Mannen min var snill og glad og kom hver dag hjem med roser og tok
meg med p kino og nattklubb. P kinoen sovnet han fr reklamen var slutt, og jeg vekket ham nr filmen var slutt. Jeg hadde
ingen venninner p min egen alder i denne byen, ingen grnn ker lpe rundt i og ingen fjell. I Teheran var det asfalt og hye
bygninger, store selskaper og hyhlte sko. I selskapene var det bare voksne p alder med mannen min. N mtte jeg oppfre
meg som en voksen dame fra overklassen. Jeg kunne ikke leke eller snakke om ting jeg var opptatt av, kunne ikke bare legge
hodet bakover og le hyt. Jeg mtte passe p at fargen p skoene mine matchet veska og klrne. Hestehalen var borte, jeg mtte sitte hos frisrdamen minst to ganger i uken for f satt opp det lange hret mitt. Til slutt s jeg ut som en filmstjerne man kunne
48
ta med overalt og vise frem. Det ble slutt p danse, bevegelsene mine var erotiske og ingen mtte se dem. Nesteldste bror tok fra
meg tegningen, og pliktene som l i vre en ordentlig kvinne tok fra meg dansen. P den mten ble jeg brutt ned, jeg var ikke
meg selv eller fikk ikke lov til vre meg selv. Jeg var gift og snart mor og en overklassekvinne som skulle sitte p utstilling for vise frem rikdommen.

Frukthagen



Min bok.S. 45.46.

Det som reddet mitt og guttens liv, var at han hadde skrevet i
brevet hvordan han hadde ftt navnet mitt og at vi til n ikke
hadde hatt kontakt. Men han mtte slutte p skolen og flytte tilbake
til byen han kom fra. Og jeg hadde ikke livets rett. Den
eneste utveien var gifte meg bort, mente nesteldste bror. Hver
natt sov jeg mellom nesteldste sster og yngstebror. De forskte
hindre at jeg ble alene hjemme med nesteldste bror, de visste at
han var klar til drepe meg eller sl meg helsels. Jeg var alltid
full av angst og torde ikke se p ham fordi jeg ikke visste nr han
kom til g ls p meg. Drapstrusselen l i luften hele tiden og
han truet med g til far med kjrlighetsbrevet. Heldigvis
skjedde denne katastrofen frst i slutten av 10. klasse. Fordi det
bare var en mned igjen til eksamen, slapp jeg bli tatt ut midt i
skoleret og sendt hjem til foreldrene mine.
En ettermiddag satt jeg p rommet og leste til en historieprve.
Noen banket p dren min og fikk lov til komme inn.
Det var en mannlig slektning, han var broren til den jenta som
nesteldste bror var forelsket i. Han var ferdig med seks rs utdanning
i Europa og var nettopp kommet hjem og hadde ftt en god
jobb. Han kom fra en rik familie og var fjorten r eldre enn meg.
Vi hadde ofte danset sammen p fester, men at han kom inn p
rommet mitt var noe nytt. Han snakket om skolen min og jobben
sin og var glad og blid. Jeg var redd for at nesteldste bror
skulle komme inn og se at han hadde satt seg p sengekanten ved
siden av meg. Jeg var ikke helt ferdig med den forrige katastrofen
og ville ikke gjre situasjonen min verre enn den var. Jeg var
svett, hjertet slo hardt i brystet og jeg nsket at denne mannen
skulle forlate rommet, men jeg var for hflig til be ham g. Han
viste meg et nydelig album med en liten rosa ballerina som danset
til en pianomelodi nr man pnet det. Jeg skulle f albumet
nr jeg kom til Teheran, sa han og gikk. Noen dager senere var
skoleret slutt. Vi reiste til landsbyen alle sammen, og slektningen
vr var sammen med oss hele tiden.
En dag jeg lekte ute i frukthagen, kom mor bort til meg.
ynene hennes var rde, jeg kunne se at hun hadde grtt mye.
45
Hun sa at eldstebror og nesteldste bror kom til sprre meg om
jeg ville gifte meg med denne slektningen min. Men det hres
ut som de allerede har bestemt seg. Jeg har sagt mitt, men det er
ikke noe valg. Bare si til dem at de kan ta valget selv og at du vil
akseptere det valget brdrene dine har tatt, sa hun og begynte
grte igjen. Hun omfavnet meg og grt lenge. Jeg skjnte ikke
hvorfor hun grt. Jeg hadde sett mange klassiske filmer med fine
damer som gikk rundt med fine kjoler i store fine hus, der fantes
bare selskaper og fester og noen ganger s de fine folkene romantisk
p hverandre og ga hverandre et mt kyss. Det var mitt bilde
av ekteskapet, og det var slett ikke verst. Hvorfor grt mor? Han
som skulle gifte seg med meg var vakker, velstende og velutdannet.
Vi skulle reise til Teheran og bo der, vi kunne danse mye
sammen og jeg slapp bo hos nesteldste bror. Jeg skal jo bare
gifte meg, jeg skal ikke d! Hvorfor er du s trist? spurte jeg
mor.
Jeg var 15 r og yngstebarnet og visste ingenting om seksualitet
og forholdet mellom kvinne og mann. Jeg visste ingenting
om graviditet og fdsel eller forventningene til en hustru, og jeg
s p ekteskapet som et par som holdt hverandre i hnden og
danset. Det var ikke seksualundervisning p skolen, temaet var
forbudt p TV, og hjemme snakket de voksne ikke om slikt med
oss barn. Dessuten var jeg s opptatt av skolen og aktivitetene
mine og mange nye politiske ideer at jeg ikke tenkte p slike ting.
Den optimale forelskelse var synet av den unge gutten p skoleveien
og smilet hans. Det var den eneste erfaringen jeg hadde
med en mann.
Vi reiste fra landsbyen og tilbake til Shiraz. Alt gikk for fort. Invitasjonskortene
med de to ste sm slvfargede duene som holdt
en gullring i nebbet, ble sendt til fire hundre gjester. Brudekjolen
skulle syes, og brudgommen mtte reise til Teheran for
kjpe 600 sm perler som liknet regndrper til brodere p brudekjolen.
Hver dag gikk jeg og min vordende ektemann sammen
med noen fra familiene vre fra butikk til butikk for kjpe sko,
46
smykker og mange andre ting. Skredderen sydde en grnn kjole
til selve vielsen og en hvit brudekjole til bryllupsfesten og bryllupsnatten
og mange andre kjoler.

Vonde minner..



Min bok. S. 43.44.

En fredag etter kinoen tegnet jeg en mann som kysset en
dame. Jeg hadde sett en kyssescene i en amerikansk film og hadde
lest den boken som filmen bygde p. Tegningen min viste kyssescenen
i filmen. Eldstebror fant tegningen noen dager senere.
Den tegningen ble min siste. Han rev i stykker hele tegneblokken,
og jeg fikk juling og klar beskjed om at det var slutt med
tegningen. I det minste visste jeg for frste gang hva galt jeg
hadde gjort og hvorfor jeg fikk juling.
Jeg har mange vonde minner fra dette ret, men noen er vondere
enn andre. En tirsdag jeg kom hjem fra skolen, var far p
besk. Jeg fortalte at jeg mtte kjpe en matematikkbok fordi jeg
skulle ha den med p skolen dagen etter. Denne matematikkboken
var billig, men jeg hadde ikke lommepenger fordi eldstesster
hadde flyttet til annen by og sjelden kunne beske oss. Far ga
meg penger til kjpe boken, men nesteldste bror tok pengene
fra meg og kastet dem ut av vinduet og spurte far om hvorfor
han, som hadde penger, ikke kunne ta den bortskjemte jenta si
med seg hjem og f p henne. Far reiste seg. Gud vet jeg at jeg
ikke har penger, og hvis jeg hadde, ville jeg ikke latt henne vre
hos deg! tordnet han. S kysset han meg mellom yenbrynene
og gikk sin vei. Aldri fr hadde noen snakket slik til ham, og aldri
siden kom han for beske oss. Nesteldste bror lot sinnet sitt g
utover meg. Ingen var hjemme og kunne beskytte meg. Det
eneste jeg kunne gjre var holde hendene foran ansiktet for
beskytte det. Jeg ville ikke at skolekameratene mine skulle f vite
at jeg ble sltt. P skolen var jeg den tffe jenta som alltid hadde
svaret klart eller en munter replikk p lur. Bde elever og lrere
hadde godtatt meg som en uformell leder i skolemiljet. De som
ble mobbet kom ofte til meg, og jeg kunne sette mobberne p
plass midt i skolegrden. Jeg fikk ogs mye sttte fra landsby-og
43
nomadejentene. Mange av lrerne skjnte at de mtte ha noen
uskrevne avtaler med meg for f det stille og rolig i en klasse p
seksti elever. Alt dette hindret meg ikke i gjre leksene mine
skikkelig eller i vre hflig mot lrerne mine og hjelpe svake
elever. Alt dette, sammen med mine sterke politiske meninger, ga
meg en positiv posisjon. Jeg kunne ikke fortelle skolekameratene
mine at denne tffe jenta ble sltt av broren sin nesten hver dag.
Nesteldste bror eller yngstebror mtte flge meg til og fra skolen
hver dag. Jeg gikk p en jenteskole. Vegg i vegg l en gutteskole,
og der gikk en tynn gutt med lysebrune yne. Han gikk alltid
med dress og sto ofte ved den veien jeg mtte krysse for
komme p skolen. Hvis det var nesteldste bror som fulgte meg
snudde gutten seg bort, hvis det var yngstebror, smilte gutten til
meg og hilste, og glimtet i ynene hans varmet som solskinn i
hjertet. Hver dag bad jeg til gud om at denne gutten mtte st
der p skoleveien min, og bare ved se ham kunne jeg glemme
alt det smertefulle og vre lykkelig. Han snakket til meg med
blikket, et blikk fylt med tusen stumme kjrlighetsdikt. Han
trengte ikke ord, blikket fortalte mer enn nok. Gutten kom fra en
annen by og bodde hos slektninger. Datteren i denne familien
gikk i parallellklassen min. En dag hadde han spurt henne hva jeg
het og skrevet en langt brev til meg. Like etter kalte rektor meg
inn p kontoret sitt og sa at hun visste at foreldrene mine ikke
bodde i byen, men nesteldste bror mtte komme p skolen.
Da jeg kom hjem fra skolen den dagen, fortalte jeg ham at han
mtte mte p skolen dagen etter. Jeg visste ikke at jeg med dette
budskapet pnet helvetes ild mot meg selv. Neste dag hentet yngstebror
meg p skolen og vi hadde det moro til vi kom hjem.
Nesteldste bror ventet p meg, grep meg i hestehalen og gikk ls
p meg. Han dro meg i hret og kastet meg inn i stua. Jeg s meg
rundt, og der s jeg gutten. Han som hadde ventet p meg p
skoleveien og som jeg ikke visste navnet p. Han satt grtende
med byd hode og hadde sikkert ftt juling. Eldstebror, som var
fremmed for meg og ikke ville presentere oss for den rike kona si,
var ogs der.
44

Porselensdukker



Pfuglen er den persiske nasjonalfuglen. (alle bilder som jeg bruker i "Min bok" har jeg fotografert selv)

Min bok s.40.41

Det er en del av meg som er forsvunnet, jeg leter bestandig etter henne
og nsker henne tilbake slik at vi kan vre ett, men hun er dd
inne i meg.
Tidligere i r var jeg sammen med en venn i Flekkefjord. Der
var jeg lykkelig i noen dager, og den glade jenta jeg en gang var,
vknet litt til live igjen. De hye fjellene som spisset seg mot himmelen
minnet meg om fjellene i hjemlandet mitt. Og regnvret,
bade naken i bekken med smeltevann, klatre i fjellene med
vennen min, alt dette ga meg en flelse av at denne helgen var en
reise tilbake til fortiden min, og jeg og den glade jenta kom hverandre
veldig nr.
Nesteldste bror hadde en treroms leilighet i andre etasje midt i
Shiraz. Han var ofte sur p meg. Han snakket hele tiden om at
nesteldste sster og yngstebror ville bli ferdig med skolen og
begynne jobbe til neste r, mens jeg bare gikk i 10. klasse. Han
kunne ikke vente en evighet p at jeg ble ferdig med skolen, han
mtte tenke p sitt eget liv ogs. Han kunne sl meg uten at jeg
visste hva jeg hadde gjort galt og hvorfor det var galt.
Jeg hadde fremdeles beste karakter i naturfag, litteratur og
tegning. Jeg var aktiv i skoleavisen, og ulike aktivitetsgrupper p
skolen konkurrerte ofte med hverandre for f meg til tegne
avisforside for dem. Jeg hadde vunnet noen tegnekonkurranser
og en frstepremie i grafikk, men jeg fikk ikke ros fra nesteldste
bror og visste ikke hva som var galt med meg og plagde ham slik.
En dag kunne han sl meg med beltet sitt fordi jeg hadde pnet
inngangsdren nr noen ringte p, en annen dag fordi jeg ikke
hadde pnet den. Noen ganger mens vi spiste middag, kunne han
plutselig sl meg i ansiktet uten si hva som var galt.
En dag slo han meg til han ikke orket mer. Dagen etter kom
det frem at rektor hadde ringt ham og fortalt at skolen skulle
melde meg p til Miss Universe konkurransen i Teheran. Den
foregikk p den mten at hver skole valgte en kandidat, og en av
disse ble valgt til fylkets kandidat. En av fylkeskandidatene ble
valgt til miss Iran, og hun kunne delta i Miss Universe. I sjahens
41
tid vant to kvinner fra Iran denne tittelen med kort tids mellomrom.
Jeg hadde ikke meldt meg p konkurransen og ante ikke at
jeg ble valgt som skolens representant fra en skole med tolv hundre
elever. Rektor hadde ringt nesteldste bror for f tillatelse til
melde meg p. Det var nok til at han gikk ls p meg. Nesteldste
sster stttet meg og sa at jeg var en god kandidat og at denne
konkurransen var en sjanse mange nsket seg. Nesteldste bror ble
sint og gjv ls p henne ogs, slo henne med beltet sitt og sparket
ls p henne.
Det var nesteldste bror som hadde det praktiske tilsynet med
oss mens vi bodde hos ham for g p skolen, og utgiftene ble
dekket av nestyngste glade bror som bodde i nord. Eldstesster,
som da var gift, ga oss litt lommepenger eller kjpte noen klr til
oss. Lommepengene var ikke mange, men jeg prvde spare dem
til tegnesaker. Hvis nesteldste bror fikk vite at eldstesster hjalp
oss, kjeftet han p henne og bad henne passe sine egne saker.
En kort periode skulle jeg bor hos eldstesster, men mannen
hennes likte ikke dette bryderiet og signaliserte det nr ssteren
min sov eller var borte, og etter et par mneder mtte jeg reise
tilbake til nesteldste bror. Der var yngstebror min beste sttte.
Hvis han var hjemme, torde ikke nesteldste bror sl meg s mye
fordi yngstebror sto imot ham og ikke brydde seg om at han fikk
en del av sparkene og belteslagene. Dette gjorde nesteldste bror
enda sintere, han kunne ta igjen for den minste ting nr yngstebror
var borte.
Fredagskveldene var mitt himmerike. Hver fredag tok yngstebror
meg med p kino, etterp kunne vi sitte p kaf og spise is.
Han spanderte ofte p meg selv om han ogs hadde lite penger.
Han var mer enn en bror, han var min beste sttte og lekekamerat.
Hvis han kom hjem og s at jeg hadde grtt, fortalte han vitser
til jeg begynte le eller etterliknet nesteldste bror, det var
snarveien til latteren min. Hvis han hadde penger, kunne han
stikke ut etterp og kjpe is til meg. Hjemme i landsbyen hadde
jeg hatt mange porselensdukker og andre dukker som mor hadde
sydd, men jeg hadde vokst fra dem og kunne ikke ta dem med til
42
byen. En gang yngstebror fikk en liten jobb, kjpte han den
dyreste og peneste dukken han kunne finne til meg. Den dukken
hadde jeg i mange r etter at jeg giftet meg. Den var en gave fra
yngstebror, han hadde brukt hele lnnen sin for kjpe den til
meg.
 

Bror kom fra eksil

Min bok s.34.35.

Jeg var sju r og skulle begynne i andre klasse. Vi hadde solgt
huset i byen og hadde ikke penger til leie et. N mtte jeg og
yngstebror g p skolen i landsbyen, mens nesteldste sster gikk
i ttende klasse p en skole i byen og bodde hos mors bror. Han
hadde tte barn selv og jobbet som internt postbud p et kontor.
Familien hadde det vanskelig. Nesteldste sster fikk et rom i kjelleren
hos dem. Hun kom hjem p fredagene for bade og vaske
ty, og fikk med seg mat og frukt for hele uken tilbake. Hun grt
fordi hun hadde det s vanskelig hos onkel. Kjelleren var kald og
fuktig og krydde av kakerlakker s hun hadde problemer med
sove. Hun kunne ikke bruke strm, men hadde en oljelampe.
Neste r ble det lettere fordi nesteldste bror ble lrer og kunne
hjelpe oss litt med konomien. Han hadde et motsetningsfylt
forhold til far og mente at far prioriterte dtrene sine og ga oss
mer kjrlighet enn snnene, og at det var mors skyld. Han mente
at vi sstrene kunne gifte oss. N leide mor en etasje hos en slektning
i byen. Nesteldste sster, yngstebror og jeg bodde hos mor
i byen, og yngstebror og jeg begynte p byskolen igjen. Mor
34
sydde om gamle klr s de ble som nye og holdt oss s rene og
fine at folk trodde vi fortsatt var rike.
Da jeg gikk i fjerde klasse, ble eldstesster lrer i den samme
byen. Og da jeg begynte i femte klasse, ble hun lreren min. ret
etter leide eldstesster et hus. Nesteldste sster, yngstebror og
jeg flyttet til henne, og mor kom ofte fra landsbyen for vre
sammen med oss. Eldstesster ble som en mor for oss, hun jobbet,
lagde mat og sydde klr, flettet hret mitt og pyntet det med
hvite slyfer.
Etter hvert kom eldstebror tilbake fra eksil og flyttet inn hos
oss. Han var blitt skilt fra landsbyjenta da han ble arrestert. N
var han uten jobb og trodde at far hadde penger som fr. Han
hadde mange venner og ville slse litt med penger. N hadde han
gjort sitt for fedrelandet, og etter mange r i fengsel og eksil syntes
han at han kunne unne seg leve litt. Han ville at eldstesster
skulle overlate hele lnnen sin til ham og ville invitere vennene
sine p gode middager bde titt og ofte. Men vi hadde ikke
engang penger til det aller ndvendigste.
Etter noen mneder mtte mor be ham om flytte og finne
seg en jobb. Da ble han veldig sret, og mor mtte gjre seg sterk
for f ham ut. Han reiste til Shiraz der han kjente mange og fikk
seg jobb med en gang. Men han var veldig glad i damer og
brukte mye av lnnen p dem, og hadde ofte problemer med
konomien. Senere giftet han seg med en meget rik dame og
sluttet bde med andre damer og politikk. Han tok videregende
skole p kort tid. Senere tok han universitetsutdanning og underviste
i engelsk p den skolen der kona hans var rektor. Denne
videregende skolen var en av de bermte skolene i denne byen.
Etter at eldstebor hadde giftet seg med rektoren, ba han oss om
holde avstand. Han ville ikke at kona skulle f vite hva som
hadde skjedd med familien vr og at vi var blitt fattige.
Nestyngste bror studerte landbruk. Han fikk jobb samme ret
som han ble ferdig med hyskolen. Han hjalp far med nedbetale
banklnet, og borgen og frukthagen ble fri fra pantegjelden.
Etter hvert gikk det litt bedre med konomien fordi alle br-
35
drene mine (unntatt den yngste) og eldstesster hadde jobb.
Men det var bare danseglade nestyngste bror, som var blitt ingenir,
og eldstesster, som kunne hjelpe oss konomisk s yngstebror
og jeg kunne fortsette p skolen. Eldstesster dekket husleie
og utgifter til mat, nestyngste bror kjpte klr og sko og dekket
utgifter til skolen. Han var alltid glad. Nr han kom p besk, ble
det musikk og dans over hele huset, han gjorde oss alle lykkelige.
Han brydde seg mye om ssknene sine og bar ikke p hat og sjalusi.
Men det tok ikke lang tid fr han giftet seg, da ble det mindre
hjelp p oss.
 

Huset i byren


Min bok. s. 31.32.

I denne svarte natten som knekte far, reiste mor seg og tok p seg hele ansvaret for alt og alle alene. Hun innkalte alle som jobbet for far og forklarte den vanskelige situasjonen. Hun rdet dem til ta seg jobb hos andre og sa at hun og far var like glad i dem uansett hvem de jobbet for, men n hadde vi ikke mer penger. Folkene grt, kysset hendene hennes og tok farvel. Noen reiste til byen for f seg jobb der, andre fikk jobb hos andre jordbrukere, men noen var s trofaste at de ville bli hos far likevel og arbeide bare for kosten. Mor reiste rundt og beskte alle som far hadde lnt penger av. Hun snakket med dem og fikk ordnet med nye tilbakebetalingskontrakter. Hun solgte huset i byen og mye av den dyrkbare jorden og mange husdyr s hun kunne betale en del. Men den store herskapelige borgen var i tilbakegang. Mor beholdt den store borgen og frukthagen og det hun selv eide av den dyrkbare jorden. Far ville ikke at mor skulle selge noe av det hun hadde arvet, det var en stor skam for ham. Mor gikk til banken og pantsatte borgen og frukthagen for skaffe penger. Hun brente brudekjolen sin som var brodert med slvtrder og fikk seks kilo slv fra asken. Hun solgte dette slvet og alle gullsmykkene sine. Hun solgte alt det var mulig selge for at far ikke skulle bli satt i gjeldsfengsel, for beskytte fars navn og for kunne beholde hjemmet hun og far hadde bygd sammen. Far kunne ikke gjre annet enn sitte og glane i veggen mens han drakk teen sin og rykte. Han hadde jobbet hardt, hadde kommet seg opp fra ingenting og hadde hatt en vond barndom. Farfar hadde hatt fire koner og mange elskerinner. Hver gang han var blitt forelsket i en kvinne hadde han kjpt henne med gullmynter, giftet seg med henne og tatt henne med seg hjem. Det ble fortalt at en gang farfar var i et bryllup, ble han forelsket
32
i bruden. Han dro frem gevret, truet presten til vie ham selv og bruden, satte bruden p hesten og red hjem med henne. Far hadde ikke mange gode minner fra barndommen. Moren hans dde da han ble fdt, og han hadde vokst opp med alle de forskjellige stemdrene sine som ikke var snille mot ham. Han hadde jobbet hardt siden han var liten og hadde giftet seg med mor da han bare var atten r gammel. Han hadde slitt og strevd for bygge opp alt han hadde, men n var det bare aske og gjeld igjen av alt sammen. Mor snakket mye om at vi kunne flytte til en annen by langt fra hjemstedet der far kunne f seg jobb p et offentlig kontor. Men far var analfabet og kunne derfor ikke f noen god jobb, ikke ville han jobbe for andre heller. Han sa at det var bedre sulte enn jobbe for andre. Han isolerte seg og ville ikke at folk skulle synes synd p ham. Han var stolt som Zagrosfjellene. Jeg m fortelle om Zagros. De eldste vitnesbyrdene om mennesker i hjemlandet mitt er omtrent hundre tusen r gamle og stammer fra Zagrosfjellene. I disse fjellene ble det utviklet det edleste jordbruk, og den fineste keramikken som ble lagd 7? 8000 r fr Kristus ble funnet her. Disse fjellene har en mektig symbolverdi for landet vrt, og i dem bor de persiske nomadene. Opp gjennom tidene har de aldri byd seg for makthaverne. Far var en del av Zagros, han ville ikke bye seg for andre enn gud. For ikke lenge siden var jeg i Flekkefjord. Fjellene deromkring likner fjellene hjemme og er s bratte og hye at toppene er skjult i skyene, og da regnet plasket ned p dem, ble jeg varm av glede. Hjertet mitt ble som en sommerfugl som ville flagre fritt, og jeg kjente at jeg var hos far. Far liknet Zagrosfjellene, og fjellene ved Flekkefjord liknet Zagros. Far isolerte seg i mange r i borgen og frukthagen. Han arbeidet i hagen og dyrket alle slags grnnsaker overalt, til og med under daddelpalmene. Han hstet s mye at vi kunne selge noe. Mennene i landsbyen kom fortsatt p besk og rdfrte seg med ham om alt mulig. De tok av seg hatten og sto med hendene p hjertet foran ham, og alle reiste seg hvis han passerte dem p veien. De kom og tilbd seg, sa at de kunne gjre hva som helst
33
for ham bare han sa fra. Men far likte ikke krig, og bare en sjelden gang tok han gevret med seg. Fienden vr hadde tent p avlingen og knekt far, men far sa at gud var den eneste som kunne straffe dem, vi mennesker skulle ikke tenke p hevne oss. Mennene i landsbyen ville ha hevn, men far mente annerledes. I en blodig krig var det ingen vinnere, bare tapere, mente han, og hvis noen ville hevne en blodig nese, frte det rett til blodbad. Han sa til mennene som kom til ham at de frst og fremst skulle tenke p barna sine, som trengte forsrgere. G hjem og forsrg familien deres, ta ikke p dere den oppgaven som er guds og hans alene, sa han. Landsbyens menn var trofaste mot far og gikk til slutt, men de ville ikke jobbe for fiendene hans. Mor snakket med mennene. Vi er glad i dere, men dere trenger mat og m f dere jobb et annet sted. Det er arbeidskraften dere selger, ikke hjertet. Vi vet at hjertet deres er her hos oss, og dere vil alltid vre velkommen her, sa hun.

Rde dragen



Nr jeg skriver om min barndom bruker jeg blomsterbilder eller noen bilder som har sammenheng med persia.

Min bok. S. 29.30.

 I frste rekke gjaldt det
29
kommunister, eldstebroren min var en av dem. Han var etterlyst
og kunne komme hjem midt p natten og forsvinne etter noen
timer. Ofte fikk vi besk av militre som uten forvarsel kom for
arrestere ham. De gikk fra landsby til landsby og fra hus til hus
og lette etter ham og kunne ofte okkuperte borgen vr i noen
timer. Der veltet og gjennomskte de alt: melet, kornet og bomullen,
stallene der de rev ned vegger for se etter hemmelige rom
der vi kunne ha skjult bker og blader, skytevpen eller eldstebror.
Noen ganger kom det sm grupper med soldater og en offiser
med tre stjerner p skulderen, noen ganger var gruppene
store og ble ledet av en offiser med fem stjerner. Nr de patruljerte
mot landsbyen og frstemann der fikk ye p dem, lp vedkommende
og ga beskjed til nestemann, og sendebudene lp
kilometer etter kilometer med budskapet som ble overlevert fra
munn til munn for advare oss. Portene hjemme ble lst. De
militre mtte banke p og vente til noen pnet. Dette ga mor
tid til skjule aviser, bker og vpen i slrene til tjenestejentene
eller sstrene mine, som ble sendt ut p skjulte veier for fjerne
alle spor etter eldstebror. De militre patruljerte med bil, s vi
hadde liten tid p oss. Borgmurene av soltrket leire var tykke og
mor krafset hull i dem og brukte dem ofte til skjule ting, men
etter hvert ble det ikke trygt der heller. De militre banket i vegger
og murer, og fikk de den minste mistanke, rev de dem ned.
Far hadde en stor, gul hund. Den hunden beskyttet oss mot
sinte okser eller slanger, og ogs mot militre som kom for
arrestere eldstebror. Om natten voktet hunden hele eiendommen
og bjeffet og vekket far hvis noe ikke var som det skulle. En gang
hadde hunden stanset hele militrparaden foran hovedporten.
Den bjeffet s rasende at ingen kunne komme inn i borgen. Hunden
visste at eldstebror var hjemme og ville stanse de militre slik
at han fikk tid til flykte. En kaptein lagde en egen perm for
denne hunden med bilde av den, og hadde skrevet at hunden la
hindringer i veien slik at de ikke kom til og kunne arrestere eldstebror.
Hunden var en virkelig helt og reddet oss i mange situasjoner.
Men til slutt ble den skutt av en militr.
30
Eldstebroren min ble til slutt arrestert da han skulle rmme til
Sovjet over Det kaspiske hav. De militre torturerte ham. De lot
ham henge fra taket med hodet ned, de brente ham under fotslene
og trakk ut negler, de trakk ut friske tenner uten bedvelse.
Til slutt ble han dmt til dden. Mor og far reiste lange veier og
betalte penger i st og vest, til slutt klarte de redde livet hans
med bestikkelser. Eldstebror fikk ny rettssak og livstidsdom, og
etter noen r ble han sendt i eksil til en liten landsby i Persiabukta.
Han var blitt skilt fra landsbyjenta da han ble arrestert.
Far og mor hadde solgt en del av eiendommen for f penger til
bestikkelsene og rettssaken, de var ikke helt ferdig med alt dette
da trkerene begynte. I tre r falt det ikke en regndrpe. For
kjpe skorn og bomull og betale arbeiderne lnn, mtte far lne
penger til skyhye renter eller betale av egen lomme. Far dyrket
avling etter avling, men ingenting ble det hste.
Det fjerde ret regnet det. Alle i landsbyen jublet, og det ble
en mektig avling dette ret. Hveten var hstet og l til trk p
keren i store kasser, og folk ventet p at hveten skulle bli s trr
at kornet kunne treskes. P den tiden brukte de okser til trekke
et tungt treskeverk av tre med jernbeslag. Oksene vandret rundt
og rundt og treskeverket skilte kornet fra halmen. Kornet var
tyngre enn halmen, og vinden sorterte hveten til den ene siden
og halmen til den andre. Kornet ble samlet i store sekker og halmen
og agnene ble brukt til husdyrfr om vinteren. Denne prosessen
tok lang tid.
En natt mens vi ventet p at hveten skulle trke, ble vi vekket
midt p natten av folk som banket p portene, ropte og skrek.
Alle i huset vknet og gikk ut p den store verandaen. Ute p keren
brant det overalt. De store flammene fortrte alt kornet. Den
store, rde dragen slukte hele avlingen vr og fr til himmels. Jeg
s p faren min, s p de to trene som gled nedover kinnene hans
og den skjelvende gr barten. Han var ikke en mann som grt,
aldri hadde noen sett ham grte, ikke da broren hans ble skutt og
ikke da barna dde i armene hans. Men n grt han, og dette var
31
et grusomt slag som han aldri kom seg etter. Han dro ikke lenger
ut p keren og red ikke lenger p den gr hesten sin. Men han
var fremdeles lensmann, de offentlige myndigheter fant aldri
noen som kunne erstatte ham i den jobben. Hele landsbyen ville
fortsatt ha ham.
I