hits

Min bok

Asylmottaket var et helvete



Min bok. S. 22,23,24.

De hadde mistet tilhørigheten til den familien, de vennene og det landet de hadde arvet gjennom mange generasjoner. Jeg hadde rodd dem langt til havs uten å ha en trygg øy i sikte. Jeg kunne ikke ta fra dem mer, og for at de ikke skulle miste kontakten med faren, måtte jeg sette alt inn på at ekteskapet skulle fungere. Jeg kunne ikke tillate meg å velge meg selv foran barna.
På asylmottaket gikk fire måneder med usikkerhet, med lange dager uten å vite om Norge ble siste stopp eller om vi ville bli sendt til andre land. En dag fikk vi beskjed om at vi hadde fått midlertidig opphold i landet og skulle flyttes til et asylmottak på Sørlandet som vi fikk lite informasjon om på forhånd. Vi ble
122
sendt dit med buss. Asylmottaket bestod av fem to-etasjes blokker. I hver blokk bodde det tolv personer. Vi fikk to rom, mannen min skulle bo sammen med oss her. I hver blokk lå to dusjer, to toaletter, et kjøkken og en liten TV-stue. Også her var beboerene fra ulike land. I vår blokk var vi den eneste familien, de andre var en kvinne og flere enslige menn. De fleste var fra Chile. Vi fikk utdelt kjøkkenutstyr og sengetøy, dermed begynte livet vårt her på det nye stedet. To av guttene mine begynte på skolen. Av og til, hvis mannen min kunne passe på den minste, kunne jeg gå på norskkurs, men det var ingen fast ordning. Det var svært dårlige hygieniske forhold i disse blokkene. Mennene brydde seg ikke om å tørke opp etter at de hadde dusjet eller å gjøre rent på toalettet, og kjøkkenet var ubeskrivelig skittent. Ikke orket jeg å lage mat i et kjøkken som var fullt av råtne matrester, uvasket kjøkkenutstyr og tomflasker, og ikke orket jeg tanken på at barna skulle bli syke av denne urensligheten. Dermed var det bare å gå i gang med å rydde og vaske. Disse mennene hadde ikke arbeid å gå til og kunne sove til langt på dag. Etter middag spilte de fotball eller dro på byen og drakk seg fulle, noen tok med seg damer hjem om kvelden. En del av mennene pleide å slakte tiden med pornofilmer. Dette tidsfordrivet var ikke noe å diskutere, disse mennene brydde seg ikke om noe som helst. De ble sendt fra asylmottak til asylmottak, de var borte fra familie og ansvar. De var fulle av savn og usikkerhet, de kunne ikke norsk og drømmene de hadde trodd på ble ikke oppfylt, alt sammen hadde dratt dem ned slik at de bare ville drikke eller sove for å glemme det meningsløse livet på et slikt sted. Et menneske som kan gå på arbeid hver morgen og si til seg selv: «I dag skal jeg gjøre mitt beste og jeg har noe å gå til», kan utvikle seg, føle seg nyttig og ansvarlig og skape relasjoner til andre. Når man bor på et asylmottak og er uten arbeid over en lang periode, mister man troen på seg selv og livet blir meningsløst. Organiseringen av hverdagen på asylmottakene tar ansvaret fra beboerne. De ansvarlige for asylpolitikken kunne håndert situasjonen annerledes ved å tilby beboerne noen små jobber innenfor den daglige driften og ved
123
likeholdet av mottakene. Jobben trengte ikke være stor, men den måtte lønnes. En liten lønnet jobb ville hjelpe beboerne til å bruke evner, kunnskaper og erfaringer de har med seg, til å lære språket raskere og til å lære noe som kanskje vil føre dem på sporet til senere utdanning og yrkesvalg, og ikke minst til å føle seg nyttige i det nye samfunnet. Etter oppholdet på mottaket ville de ha nyttig jobberfaring og være en større ressurs for det nye landet. Og hvis de skulle bli returnert til hjemlandet, har de iallfall lært noe som kan være nyttig der også. Ikke minst vil de i større grad kunne bevare sin stolthet og sin psykiske helse. Den innvandrerpolitikken som styrer asylmottakene, skaper sosialklienter med mange psykiske problemer som depresjon, angst og mistenksomhet. Folk som venter i ett og to år uten språk og arbeid, blir psykisk skadet og fratatt sin produktivitet. Det er ille å ta fra et menneske produktiviteten, og det er enda verre å leve med selve usikkerheten ved å sitte ett eller to år på et asylmottak og hver dag vente på svar om oppholdstillatelse. Hver dag venter beboerne på svar, og når svaret kommer er mange så psykisk nedslitte at de har mistet livslysten. Ventetiden og arbeidsløsheten skapte irritasjon blant beboerne. Ved den minste bagatell kunne noen bli røde og svette i ansiktet, gå løs på hverandre og vifte med kjøkkenkniven, true hverandre og bli voldelige. I denne lapskausen av vold, porno, drikking, rot og lengsel var det vanskelig å oppdra barna og beskytte dem. Etter hvert klarte jeg å fylle en del av lengselen hos de enslige mennene. Jeg hjalp dem med å lage mat og å rydde opp etter seg, og noen ganger bakte jeg en kake og inviterte dem. Hvis de trengte noe, kunne de låne av meg. Jeg hørte på dem når de hadde noe på hjertet og var triste eller glade. Når de stinket alkohol og tårene flommet, satt jeg hos dem på kjøkkenet og hørte på dem, og de opplevde at noen fremmede brydde seg om dem og følte at jeg kunne være den moren eller søsteren eller en annen av dem som de savnet mest. Det tok ikke lang tid før de viste meg respekt og sympati. Etter hvert begynte vi å dele på oppgaver som rengjøring og kjøkkenarbeid. Vi lagde en avtale om at de skulle ta
124
med seg kjæresten på rommet sitt hvis barna var på stua og at jeg skulle legge barna klokka åtte, senere kunne de se hva de ville på TV. De begynte å tømme askebegrene og sluttet å legge beina på bordet. Nå hadde vi fått ro og orden i blokken vår. Etter hvert flyttet det inn en annen familie og det ble lettere for meg. Dette samarbeidet med de andre i blokken hadde skapt en del krangel i familien. Den høye muren mellom mannen min og meg ble nå uoverstigelig, og det tok ikke lang tid før vi ble separert. 

Falskt pass



Del III
En høne å plukke
Når jeg prøver å skrive om erfaringene mine her i Norge blir det meget vanskelig, og jeg klarer ikke å tenke på dem. Noe sperrer veien for at jeg kan åpne meg og det er vondt å snakke om dem. Kanskje jeg ubevisst fortrenger dem. Det har gått nesten fem dager uten at jeg har skrevet noe. Jeg føler det som om jeg er under vann og vil skrike, men kan ikke. Jeg kan ikke huske mye, kanskje alt som skjedde meg har vært så vanskelig at jeg glemmer det for å beskytte meg selv. Jeg går lange turer i Sørkedalen og tenker. Det er viktig å skrive litt om disse årene. Kanskje jeg kan illustrere hvor vanskelig det er for en kvinne fra Midtøsten å komme til et nytt land og begynne på nytt med alt.
Jeg kom til Norge med tre barn og falskt pass. Vi satt på flyplassen og ventet til alle andre hadde gått gjennom passkontrollen. Så tok jeg barna med meg og gikk til passkontrollen, leverte det falske greske passet mitt og søkte politisk asyl i Norge. Politiet tok seg av oss med en gang. Vi ble kroppsvisitert og ventet på tolk og en del spørsmål. Deretter ble vi kjørt til et annet sted der politiet tok bilder og vi ble sittende i et rom i noen timer uten informasjon. Neste dag kom folk fra Røde Kors og kjørte oss til Mottakssentralen for asylsøkere på Tanum i Bærum. Der måtte vi gjennomgå helseundersøkelser, ta blodprøver og vaksineres. Vi fikk et rom på mottaket og kvotekort på klær fra lageret der. Vi fikk mat to ganger om dagen til bestemte tider i spisesalen, og vi lærte at folk spiste middag klokka fem. Hjemme i Iran spiste vi tre måltider om dagen, frokost, middag og kvelds, der spiste vi middag mellom tolv og to. Men man lærer seg skikkene her og venner seg fort til slike forandringer, man blir «sivilisert». 
119
På dette asylmottaket bodde det mange mennesker fra ulike land og i ulike aldre, de fleste var folk fra Asia og Afrika. De snakket hvert sitt språk og dannet sine egne grupper, og de familiene som hadde små barn ble lett venner. Hver familie hadde et rom. Midt i mottaket lå et kontor med resepsjon. Der kunne vi henvende oss ved sykdom og andre problemer. Av og til hadde vi en times språkkurs om dagen, men ikke bestandig, det var avhengig av bemanningen og hvem som jobbet i resepsjonen. Noen ganger tok de ansatte oss med på gruppetur til forskjellige steder og spanderte en kvote på 10 kroner på hver av oss. Mest populært var utflukter til IKEA, jeg skjønte aldri hvorfor. Kunstgallerier og muséer sto aldri på timeplanen, kanskje Røde Kors trodde det ville bli for krevende for oss. Matsalen var et møtested for alle, men det var ofte slik at hver nasjon holdt seg til hverandre på grunn av språket. I matsalen fikk vi servert to hovedmåltider, hvis noen kom for sent måtte de vente til neste måltid. Det var ikke lov å ta med mat fra matsalen på rommet. Vi fikk litt lommepenger, og for dem måtte vi kjøpe for eksempel bleier, såpe og andre nødvendige ting. Etter frokosten samlet mange seg på gårdsplassen ute og diskuterte maten, politikk og nyheter i hjemlandet, den norske innvandringspolitikken, hvem som hadde fått oppholdstillatelse eller hva de selv hadde sagt i avhør. Noen hadde lagd lange, triste falske historier som de hadde fortalt til politiet for å få opphold eller asyl i Norge. Senere fortalte de disse historiene til hverandre og lo av dem. Det var mange ulike politiske meninger som førte til lange diskusjoner. Ungene spilte fotball. Om kvelden samlet folk seg foran TV-en. Noen ganger oppsto det uenighet om hvilket program man skulle se og personalet måtte gripe inn for å få ro. De som ikke var interessert i å se på TV, spilte kort. Noen spilte gitar og noen danset, ofte i spontane dansekonkurranser. Folk kom fra ulike land og hadde med seg mange vonde opplevelser og mange drømmer. Hver dag ventet de på svar om oppholdstillatelse. Hver dag henvendte de seg håpefullt til resepsjonen. Mange av beboerne ble usikre og etter hvert utålmodige. Noen mistet kontrollen og ble aggressive.
120
I et slikt miljø er det lett å havne i krangel. Noen sniker i matkøen, noen er uenige om hvilket TV-program man skal se på eller om en takling på fotballbanen, noen liker ikke måten andre ser på dem på, alt kan føre til slåsskamp og vold, ofte ikke bare mellom to personer men mellom to grupper. Noen ganger dannet noen ungdommer en egen gjeng og ville opprette en uformell styring av hele asylmottaket. Men det holdt ikke lenge, gjengen ble som oftest oppløst på en naturlig måte fordi noen av dem ble sendt til andre asylmottak. Da jeg kom til mottaket, kjente jeg ikke et menneske og ikke et sted i dette landet. Jeg kunne ikke språket, kunne ikke lese aviser eller bøker på norsk. Dermed brukte jeg tiden på barna eller strikket klær til minstemann. Noen ganger kom Røde Kors-bussen for å hente beboere som skulle sendes til andre steder. På slike dager samlet alle seg rundt bussen for å se hvem som skulle reise og hvor. Det ble felt tårer og man lovte hverandre å holde kontakten og å skrive brev, men det var bare der og da. Når bussen var kjørt, glemte man hverandre og ble opptatt med sin nye verden. De fleste ønsket å bo i nærheten av Oslo, men alle kunne ikke bli mottatt der. Noen skulle sendes til Nord-Norge og gjorde motstand og ble hentet med makt fra rommet sitt og bannet og truet med å sende klagebrev og hevdet at de ble urettferdig behandlet.
Av og til fikk jeg og de tre yngste sønnene besøk av mannen min og Lille venn, som nå var en ung mann på nesten atten år. Det kjentes ut som det sto en høy mur mellom mannen min og meg. Den muren som hadde stått der i alle år var nå mer merkbar enn noensinne, men dette var ikke det rette tidspunktet for å ta det opp. Fotballvennen jeg hadde truffet i Beograd var fremdeles i Italia. Han sendte brev og ringte meg jevnlig. Det var vanskelig å bruke telefonen fordi det ofte var lang kø, det var bare to telefoner på hele asylmottaket og mange som ringte inn. Likevel klarte jeg å få snakket med ham og bad ham om å glemme meg og fortsette
121
reisen sin videre til Canada. Jeg sa at det ikke var håp for kjærligheten mellom oss, og at jeg ville fortsette i ekteskapet mitt uansett hvor vanskelig det var fordi barna var viktigere enn oss to. Han ville komme til Norge og gifte seg med meg, men for meg var det en drøm som måtte glemmes. Jeg skrev til ham at vi var som to vinduer i en murvegg, vi satt fast i muren og kunne aldri nærme oss hverandre. Denne murveggen var det ansvaret jeg hadde for barna mine, og det eneste som kunne fjerne avstanden mellom ham og meg var døden, men den var jeg ikke moden for. Jeg var veldig glad i ham og ønsket å være sammen med ham, men det var umulig. Etter noen måneder på asylmottaket, forsto jeg at livet her i Norge var vanskeligere for meg enn det hadde vært i hjemlandet mitt. Fantasiene mine forvandlet seg til et mareritt i møtet med virkeligheten i et nytt land med mange nye utfordringer. Jeg sto alene med barna og dårlig økonomi. Da vi bodde i Iran hadde vi slektninger som også kunne ta seg av barna, de var ikke helt alene med meg som nå, og den gang hadde vi stabil og god økonomi. Her kunne vi ikke språket, uten norskkunnskaper var vi uten forbindelse til alle nødvendige sosiale sammenhenger. Jeg hadde tatt barna med meg til noe verken de eller jeg visste noe om. Jeg måtte ta meg sammen og begynne under nullpunktet, nå var barna det eneste jeg måtte tenke på. Jeg hadde allerede tatt nok fra dem. De hadde mistet tilhørigheten til den familien, de vennene og det landet de hadde arvet gjennom mange generasjoner. Jeg hadde rodd dem langt til havs uten å ha en trygg øy i sikte. Jeg kunne ikke ta fra dem mer, og for at de ikke skulle miste kontakten med faren, måtte jeg sette alt inn på at ekteskapet skulle fungere.

siste del av flukten

Min bok. S.117. siste side av del flukten

Men jeg kaster minstemann i armene hennes og løper ut av flyet, ned flytrappa som er løs og bort til utgangen mot flyplassen. Der står gutten min og gråter. Han kan ikke engelsk og roper fortvilet på meg. Jeg tar hånden hans og sier til passkontrollen at han er sønnen min, jeg hadde glemt ham. Vi løper i full fart til flyet og opp den løse flytrappen. Flyvertinnen rister på hodet og gir meg minstemann tilbake. Nå kan jeg telle sønnene mine på nytt. Alt stemmer. Jeg spenner sikkerhetsbeltene, stryker
116
over håret til den gjenglemte sønnen og sier at dette var dumt av mor, men nå er vi sammen, jeg og tre av barna mine. Vi er snart i Norge hos den fjerde, hos eldstesønnen min. De tre andre sier navnet hans hele veien, de er glade og snakker bare om ham og om gavene de skal få av ham og de små tingene de har tatt med seg for å gi til ham. Jeg kan presse hodet bakover mot flysetet og lukke øynene og spørre meg selv om hvor jeg kommer fra. Det vet jeg. Jeg kommer fra Iran. Jeg kommer fra byen som en gang var den vakreste i Lille-Asia, fra den byen der de gule rosene opprinnelig kommer fra, fra den byen der poesi og vin var en del av livet, fra den byen der alle folk var ute hver fredag for å feire fridagen sin i naturen med musikk og dans, fra den byen der det å elske sin neste og dele med hverandre og høflighet og ironi var en del av kulturen, fra den byen som var kjent for vakre jenter og kunsthåndverk, fra en by sydøst i Iran, omfavnet av Zagrosfjellene. Jeg kommer fra hovedstaden til Kyros, hovedstaden til han som grunnla det første kongeriket i Iran og var far til den mektige Dareios, han som svarte på et spørsmål om hvor stort riket hans var med de berømte ordene: «I mitt rike går sola aldri ned.» Et kapittel i livet mitt er over. Neste kapittel skal begynne i et nytt land. Hva venter på meg? Kan det nye landet bli hjemmet mitt, kan det bli barnas land? 
117

På liv og død


Kvinner fra muslimske land er reelle flyktninger.
Jeg føler at noe er galt. Jeg har veska mi og minstemann på fanget og ser etter de
to andre barna. Et er borte. Hvor er han? Hva skjedde?

Min bok. S. 115.116.

Neste dag ringer Reza og er veldig usikker på om noen fra
smuglergruppen kommer til å ta kontakt med meg. Det viser seg
at to av smuglerne fra Tyrkia og Beograd fortsatt er uvenner.
Beogradsmugleren hadde sendt meg til Wien for å slippe truslene
mine, og Tyrkiasmugleren har ingen mellommann i Wien. Reza
anbefaler meg å være tålmodig og å bli værende i Wien til de finner
en person som kan hjelpe meg. Jeg regner sammen pengebe-
114
holdningen, setter opp et budsjett over utgiftene til hotell og mat
for meg og barna og ser at pengene ikke vil rekke til mer enn toppen
to uker, mens ventetiden på en kontaktperson er ubegrenset.
«Men jeg har jo de falske passene,» tenker jeg. Nå gjelder det
bare å skaffe oss flybilletter og ta enda en sjanse, men risikoen er
stor. Hva skjer med oss hvis det går galt og noen på flyplassen
oppdager at passene er falske? Returen til Tyrkia henger fortsatt
over hodene våre.
Etter noen dager i Wien uten kontakt med noen mellommann,
bestemmer jeg meg for å kjøpe flybillett uansett. Jeg går
til det nærmeste flyselskapet og kjøper billetter. Men da selgeren
skal forklare meg noe om mellomlandinger og andre ting rundt
reisen, får jeg problemer med å forstå alt han sier. Han smiler og
er hjelpsom og sier at en av de andre ansatte er greker. Nå skal
han gå og hente denne mannen slik at han kan forklare meg på
gresk. Det går et lite sekund før jeg øyner en katastrofe. Passet er
gresk, men ikke jeg. Da selgeren går for å finne grekeren, snapper
jeg billettene, løper ut av kontoret, kaprer første drosje og ber
om å bli kjørt til hotellet. Neste dag står koffertene klare. Jeg
betaler hotellregningen og bestiller en god lunsj med is og kaffe
etterpå på hotellrestauranten. Mens vi sitter og spiser kommer en
ung mann og spør etter meg. Han presenterer seg og forteller at
han skal hjelpe oss med å ordne flybilletter.
Jeg takker ham og forteller at alt er i orden og at vi er på vei
til flyplassen. Hvis han vil, kan han være behjelpelig med å kjøre
oss dit. Han spør om jeg har med meg et eksemplar av Koranen.
Det har jeg, det ligger på hotellrommet. Han får lov til å hente
det og jeg spør om han er religiøs. «Du vet, de mange tusener av
iranere som nå flykter fra Iran, de er muslimer og har Koranen
hjemme, men de tenker annerledes enn presteskapet der. Det er
ikke religionen som driver dere ut av landet, det er presteskapet,»
sier han og forteller at han studerer i Wien og har savnet Koranen
på hybelen sin i alle studieårene sine.
Han kjører oss til flyplassen og venter for å se hva som skjer
med oss. Jeg og barna står i køen for innsjekking. Knærne mine
115
skjelver og en stund er jeg usikker. Jeg går tilbake til den unge
mannen. Han omfavner meg, kysser meg på håret og bøyer seg
og hvisker i øret mitt: «Du har klart deg til nå, du klarer resten
også. Bare gå fremover og ikke snu deg.» Jeg ønsket at alt kunne
stoppe der i favnen hans. Han holder like trygt rundt meg som
yngstebror pleide å gjøre. Men jeg må gå.
Vi sitter på flyet og skal reise til eldstesønnen min i Norge.
Etter to lange år skal jeg snart se ham igjen og omfavne ham.
Men vi har en port igjen til friheten, det viser seg å være en mellomlanding
i København og flybytte der. Det var det billettselgeren
i Wien ville få forklart meg på gresk. Det var det poenget jeg
ikke fikk med meg. I København er det passkontroll på nytt. Der
bruker de data. Jeg ser på denne dataskjermen som min store
fiende, som en løgndetektor, og tror at den kommer til å avsløre
meg. Maskinen kommer sikkert til å finne ut at jeg ikke er gresk.
Kaldsvetten renner fra hele kroppen. Beina forsvinner under
meg. Jeg er svimmel og tørr i munnen og alt går rundt for meg.
Hvert sekund kan avgjøre vår skjebne.
Men datamaskinen avslører oss ikke. Jeg puster dypt, nå er alt
i orden bare vi rekker flyet. Vi må løpe, det er heldigvis ingen
lange ganger her. Jeg springer opp flytrappen, finner setene våre,
dumper ned på mitt og sjekker om alt er i orden. Jeg føler at noe
er galt. Jeg har veska mi og minstemann på fanget og ser etter de
to andre barna. Et er borte. Hvor er han? Hva skjedde? Jeg løper
mot flydøren. Alt stresset og all angsten gjør meg stum, jeg klarer
ikke å snakke med flyvertinnen. Hun stopper meg og sier at
de skal ta bort flytrappen, jeg kan ikke forlate flyet nå.

Flukten til Wien

.

Mens han studerer passet,banker hjertet mitt så høyt at jeg tror han må høre det, svetten
renner og beina verker av angst. Jeg smiler så pent jeg kan og prøver å si mitt eget og barnas navn på gresk. Hvert sekund er en
evighet.

Min bok.S. 112.113.114

Når jeg tenker på ham og kjærligheten vår, tenker jeg på filmen
«Snakk til henne» av Pedro Almodóvar. Filmen handler om
den ubegripelige kjærligheten som gjør at man gir og gir uten å
forvente noe igjen, ja, den største gleden er å gi og glemme seg
selv. I en episode i filmen kommer det budskapet veldig tydelig
frem. Hovedpersonen har drukket noe som har gjort ham bitteliten.
Mens hans elskede sover, drukner han seg i vaginaen hen-
112
nes for å gi henne nytelse. En slik kjærlighet er sjelden her i det
vestlige samfunnet. For meg ser det ut som om begjæret er sterkere
enn kjærligheten, og at man alltid venter å få noe tilbake. Jeg
har opplevd menn og kvinner i faste forhold som sier at de er
glade i partneren sin, men kan glemme ham eller henne hvis de
en kveld treffer en annen. Hvis jeg spør dem, forsvarer de seg
med begrepene individualisme og begjær. Nå har jeg bodd her
lenge, men jeg er fremdeles like forvirret over disse svarene. Men
nå må jeg tilbake til historien min.
Det er tirsdag kveld i Beograd, den dagen jeg har avtalt med
smuglerne. Jeg har pakket og traver frem og tilbake og ser på
klokka og venter på smugleren min. Til slutt kommer smugleren
som avtalt og har med seg et gresk pass med bilde av meg i. Jeg
og barna får greske navn, smugleren skriver ned noen viktige
greske ord og lærer meg hvordan jeg skal uttale dem. Kjære gud,
hjelp meg, disse navnene er vanskelige å huske og tiden er knapp!
Smugleren ler og minner meg på at jeg hadde nektet å bleke
håret, kanskje det hadde vært lettere å lære navnene i et svensk
pass. Jeg har to timer på meg til å lære alle navnene og pugge
greske uttrykk.
Vi er på jernbanestasjonen og skal med tog til Wien. Smuglerne
forteller at det er mindre kontroll med tog enn med fly,
men barna må være stille og ikke snakke med hverandre eller med
andre passasjerer. Nå skal vi være grekere og språket kan avsløre
oss. Jeg betaler smugleren det vi har avtalt, og han sier at en
mann med visse kjennetegn vil vente på oss på stasjonen i Wien.
Reisen er lang, det er ikke lett for barna å være tause. Særlig
ikke for minstemann, han babler i vei på sitt vanlige babyspråk.
De to andre ungene blir etter hvert urolige, de krangler og vil
leke. Det hjelper ikke å se strengt på dem. To menn ved siden av
oss glaner nysgjerrig. Jeg prøver å roe guttene og bruker alle
knep for å få dem til å være stille. Når passkontrolløren kommer,
later jeg som han akkurat har vekket oss og må være forsiktig så
han ikke vekker minstemann også. Mens han studerer passet,
banker hjertet mitt så høyt at jeg tror han må høre det, svetten
113
renner og beina verker av angst. Jeg smiler så pent jeg kan og prøver
å si mitt eget og barnas navn på gresk. Hvert sekund er en
evighet. Endelig får jeg passet tilbake og kontrolløren ønsker oss
god reise. Jeg prøver å ikke briste i gråt. For tredje gang har alt
gått bra. Nå har vi bare to ganger igjen. Jeg tenker på fotballspilleren.
Jeg tenker på kelneren i mørkeblå dress. Jeg håper at noen
venter på oss i Wien. Jeg føler meg utslitt, men våger ikke lukke
øynene og hvile. Jeg må ha kontroll over situasjonen. En aldri så
liten feil nå, og vi må tilbake til Tyrkia og starte prosessen på nytt
med mindre penger. Etter ti timer er vi framme i Wien. Vi samler
sammen bagasjen vår og vakler ut på perrongen. Er det noen
her for å møte oss ??
Vi er på hovedjernbanestasjonen i Wien. Barna holder hverandre
i hånden og sleper på bagasjen, jeg bærer minstemann på
armen. Vi venter og venter, men ingen kommer. Jeg veksler
penger, kjøper mat og ringer til Tyrkia og Beograd uten å få svar.
Jeg ringer til Reza, han vet ingenting, men lover å forsøke å finne
ut av dette. En time senere ringer jeg ham igjen. Han sier at jeg
må finne et hotell og gi ham adressen slik at han kan finne kontaktpersonen
og sende ham til oss. Vi tar en drosje. Det andre
hotellet vi kjører innom passer fint og ligger sentralt. Vi får et
rom der. Barna er slitne, minstemann sovner med en gang og de
andre ligger i sengen og ser på TV. Jeg ringer til Reza og gir ham
navn og adresse på hotellet. Så tar jeg en dusj og legger meg i
sengen ved siden av minstemann. Jeg betrakter det lille ansiktet
hans og legger armen rundt ham, kjenner duften av ham og lukker
øynene. Etter ti timers reise i usikkerhet og på vakt hvert
eneste sekund, har jeg ingen problemer med å sovne.

Flukten og Beogradsmugleren

.

Min bok. S.110.111.112.

Hovedmennene for smuglergruppene ankom, dresskledde og
med mørke solbriller. Begge stilte med to livvakter. Jeg følte det
som om jeg spilte i en film. Jeg var forferdelig redd og følte meg
maktesløs. Jeg tenkte at jeg måtte ta kontrollen og sørge for at
jeg spilte hovedrollen, ellers ville jeg tape. Jeg ba dem sitte ned
rundt bordet og bestilte drikke til alle sammen. Samtidig ba jeg
dem om å ta av seg solbrillene fordi de irriterte meg. Det var sant,
men i denne situasjonen hadde jeg to andre hensikter med å be
dem ta av solbrillene. For det første ville jeg se øynene deres. Når
jeg ser øynene til folk, kan jeg bruke intuisjonen min og leve meg
inn i tankene og refleksjonene deres og forberede meg på de
neste trekkene i spillet. For det andre ville jeg markere at jeg ikke
var redd for dem og hadde vinnerkort på hånden i dette spillet.
De representerte to grupper som var i konflikt med hverandre,
det ga meg anledning til å lede samtalen. Jeg la ut om situasjonen
min og kidnappingen og krevde å få dra fra dette stedet så
110
fort som mulig. Smuglerne diskuterte livlig og sendte ballen fra
den ene til den andre, ingen ville ta ansvaret. Jeg ba de to lederne
bli med meg på rommet mitt og sa at de kanskje ville ha lettere
for å bli enige når det bare var de to. Jeg låste døren bak dem og
sa at før jeg låste opp igjen, måtte de ha funnet en løsning på problemet
mitt. Jeg fortalte at folkene i hotellresepsjonen visste hva
det gjaldt og at hvis jeg tok av telefonrøret, ville de ringe politiet.
Jeg sa at jeg ikke hadde kastet bort tiden, jeg kjente telefonnummeret
til noen i smuglergruppen og kunne beskrive andre av
utseende. Hvilken straff de risikerte, visste de bedre enn meg, og
for meg var det skjebnen til barna mine som sto på spill. Nå hastet
det, for pengene mine ville snart ta slutt. Smuglerne måtte
bestemme en reisedato og gi meg passene som de hadde fått
betalt for.
De reagerte med trusler, men til slutt ga Beogradsmugleren
opp og ba meg åpne døren, og vi ble enige om avreisedag og
klokkeslett. Vi gikk ut sammen, jeg tok passbilder og gikk tilbake
til hotellet. Der klemte jeg barna mine inntil meg og kysset dem.
Vi bestilte mat opp på rommet, og jeg kjente at nå var det slutt
på kreftene mine. Spillet var over, jeg hadde vunnet en del, men
vi var ennå ikke i sikkerhet. Jeg kjente ikke smuglernes neste trekk
og kunne ikke stole på dem. Den eneste jeg kunne stole på, var
kelneren. Senere ga jeg ham en konvolutt og sa at hvis jeg en dag
skulle være forsvunnet uten å ha sagt farvel til ham, var det galt
fatt med meg. Da måtte han ta konvolutten og barna mine og gå
til politiet.
En dag satt jeg i den gamle parken ved Kalemegdan i Beograd
mens ungene sparket fotball. Ballen trillet under benken til en
ung mann, han fant den frem og begynte å sparke fotball med
ungene. Vi begynte å snakke sammen. Det viste seg at mannen
var fotballspiller fra Nord-Iran og ventet på smugleren sin som
skulle hjelpe ham til Italia, derfra skulle han reise til Canada. Vi
fikk god kontakt og begynte å treffe hverandre hver dag. Vi snakket
om bekymringene våre og han spilte fotball med barna mine.
111
Vanligvis traff vi hverandre i lunsjtiden og tilbrakte resten av
dagen sammen. Vi ble gode venner. Han var tjueseks år og hadde
et kjent navn i sin idrett. Han leste dikt for meg og fortalte om
seg selv og sine drømmer om fremtiden.
Når jeg var alene med ham, glødet kroppen min av begjær. En
dag tok jeg minstemann med meg og gikk for å besøke ham. Han
ventet på meg, og vi tok heisen opp til etasjen der han bodde. Vi
brant av sterke følelser for hverandre, vi var røde og svette i ansiktet
og våget ikke å se på hverandre eller si noe. Da vi kom inn på
rommet hans, åpnet han verandadøren og gikk ut. Vi var forelsket
i hverandre, men våget ikke innrømme det eller ta på hverandre.
Dette var en slik kjærlighet som man kan lese om i mange
gamle persiske eventyr, en uoppnåelig kjærlighet der man bare
elsker i tankene. Men jeg var gift og måtte først og fremst tenke
på barna mine og hvordan jeg kunne redde dem ut av den usikre
situasjonen vår her i Beograd. Jeg kunne ikke tillate meg å tenke
på eller snakke om følelsene mine for ham, og han hadde det på
samme måte. Han prøvde å få smugleren sin til å sende ut meg i
stedet for ham, men det gikk ikke. Smuglerne hadde sine regler
og kunne ikke forsyne seg av andres varer.
Siste kvelden før den unge mannen reiste så vi på hverandre og
gråt begge to, men vi var fortsatt stumme om lidenskapen vår.
Han fikk telefonnummeret til eldstesønnen min i Norge. Dagen
etter reiste han til Italia og jeg ble mer alene. Han ringte mange
ganger om dagen og prøvde å hjelpe meg, men det kunne han
ikke. Han hadde ikke oppholdstillatelse i Italia og måtte leve i
skjul. Jeg ba ham om å ikke bruke penger på meg og om å være
forsiktig, men han fortsatte å ringe og risikerte alt.

Jeg måtte finne en ny smugler

Min bok. S. 108.109.

Uten penger har vi ikke noe sted å bo, og etter
tre måneder går turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg går til politiet, kommer de til å sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel.

Jeg ringer Tyrkia, får snakke med Reza og ber ham om å
komme og ordne opp i dette. Han svarer at han ikke har noen
kontroll over konfliktene mellom smuglergruppene, slike konflikter
må løses på toppen. Men han gir meg telefonnummeret og
navnet på smuglersjefen sin i Tyrkia. Jeg ringer denne mannen i
Istanbul og ber ham komme til Beograd neste dag og møte meg
på hotellet, ellers vil jeg gå til politiet og fortelle alt. Jeg sier at jeg
ikke kan sette livet til barna mine i fare. Hvis jeg blir her, er barna
mine ikke trygge. Uten penger har vi ikke noe sted å bo, og etter
tre måneder går turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg går til politiet, kommer de til å sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel. Men da blir barna mine levert til
familien min i Iran og redder iallfall livet.
På denne tiden var det hard straff for menneskesmugling, det
var vanlig med livsvarig fengsel og utvisning fra landet. Etter å ha
ringt Reza, ringte jeg hovedmannen i Beograd og ba ham gi meg
adressen til landsbyen vi ble ført til. Han nektet og sa at han ikke
kjente til denne saken. Jeg truet ham og sa at hvis han ikke ringte
meg i løpet av en halvtime og ga meg adressen, ville jeg gå til
politiet fordi et av barna mine og bagasjen fremdeles var hos smugleren.
Jeg ville også ha pengene mine tilbake. Uten noe mer diskusjon
la jeg på røret.
Etter få minutter ringte han tilbake og ga meg adressen. Jeg
tok en drosje, hentet sønnen min og bagasjen hos smuglerparet
og dro tilbake til hotellet. Det gikk greit fordi hovedmannen
hadde gitt sin tillatelse. Om kvelden kom han og ga meg alle
pengene tilbake, men sa at han ikke ville ha noe med meg å gjøre
108
fra nå av. Nå måtte jeg finne en ny smugler som kunne hjelpe
meg, ellers måtte jeg dra tilbake til Tyrkia. Jeg sa at det var greit
for meg, men spurte hvordan det kunne ha seg at han, «the big
father», hadde kommet personlig og sørget for at jeg hadde fått
oppfylt alle mine krav. Han svarte at han hadde holdt 75 passasjerer
gjemt rundt omkring i nærheten av Beograd, jeg og barna
mine var de eneste som hadde klart å komme oss unna. Det
imponerte ham, og nå syntes han at han kjente meg litt og
skjønte at han ikke kunne overse meg.
Jeg ba ham sitte ned og ta en kald drikk sammen med meg og
forklarte at nå var det gått over en måned siden jeg kom til Beograd.
Jeg kjente ingen i denne byen, og det var for sent for ham
å trekke seg nå. Jeg hadde avtalt med hovedmannen i Tyrkia at
han skulle komme og treffe meg, nå måtte også han som var
hovedmann i Beograd være med på den samtalen og hjelpe til
med å løse problemet. Jeg sa at jeg verken stolte på ham eller de
tyrkiske smuglerne, det eneste jeg tenkte på var livet til barna
mine. Han ville først ikke treffe mannen fra Tyrkia fordi tyrkerne
hadde lurt ham, men etter en lang diskusjon forsto han at han
måtte stille opp likevel.
I denne perioden pleide jeg å gå ned i salongen på hotellet
etter at barna hadde lagt seg og se på TV eller snakke med folk.
Noen ganger kom det studentgrupper fra Sovjet. De var blide og
glade og pratsomme, og vi snakket mye om politikk og marxisme.
De ville også gjerne vite mer om meg og hjemlandet mitt.
Noen av dem ble mer interessert i meg og ville snakke lenger og
om mer private ting. Men jeg hadde barna mine å tenke på. Jeg
hadde tatt dem med ut av landet deres, vekk fra røttene deres, og
jeg måtte gi dem noe tilbake. De var mitt ansvar og jeg skyldte
dem mye.
På hotellet jobbet det en muslimsk kelner. Han var i sekstiårene
og gikk alltid med rak rygg og mørkeblå dress. Han var så
preget av yrket sitt at han tok jobben med seg overalt. Når vi
møttes, viste han meg mye omsorg og respekt uten å bruke ord.
Han ga meg en følelse av nærhet, og jeg følte at han skjønte min
109
vanskelige situasjon. Når jeg er i mine egne tanker, er det iblant
som om jeg kan høre den varme stemme hans og det han pleide
å si: «Frue, ikke tenk så mye, bare tro på gud, alt kommer til å
ordne seg.» Av og til om kvelden, etter at han var ferdig med jobben,
spanderte han iskrem i et fint glass på meg og gikk hjem.
Moren min pleide å si: «Hvis du gjør en god gjerning mot et
menneske uten å vente å få noe igjen for det, vil du selv få den
hjelpen du trenger den dagen du selv er i nød, men ikke fra
samme hånd.» Når jeg tenker på den situasjonen jeg var i med
alle bekymringene og presset fra de farlige smuglerne som bare
tenkte på penger og lekte med livet vårt, ser jeg for meg denne
fremmede mannen midt i det hele, denne vennlige mannen som
viste at han brydde seg om meg uten å vente å få noe igjen for
det, og husker hva mor lærte meg. Samme dag som jeg hadde
avtalt å møte hovedmennene fra disse smuglergruppene, fortalte
jeg historien min i korte trekk til kelneren. Jeg ba ham om å
holde seg i nærheten av telefonen, og hvis han hørte at jeg tok av
røret, uansett om jeg sa noe eller ikke, betydde det at jeg var i fare
og trengte hjelp. Da måtte han ringe politiet med en gang.

Kidnappet

 

Min bok. S.105,106,107.

Dette er vår eneste sjanse til å rømme, det står om sekunder.

Det er fremdeles sommer. I dag tar jeg en tur til Sentralbanestasjonen.
Derfra spaserer jeg til Youngstorget og videre mot Glasmagasinet,
oppover Prinsens gate og til Vika, ser på folk og tenker.
Etter fjorten år føler jeg at de er et mysterium for meg. Etter
Parkveien setter jeg meg på Pascal og bestiller kaffe. Denne
kaféen ligger i et dyrt område. Selv i sommerværet er mennene
kledd i dress og slips, noen av dem jobber antakelig i Utenriksdepartementet
som ligger i nærheten, eller i andre fine bygninger.
Jeg ser på den flotte fasaden til disse mennene og lurer på
hva som er bak den. De markerer seg som en slags overklasse i
dette samfunnet.
Det er lenge siden jeg sa farvel til overklassen. En gang tilhørte
jeg overklassen jeg også, det er en del av fortiden min. Men den
delen av meg kjennes ut som et gnagsår. Jeg trives ikke riktig her
105
på Pascal, jeg foretrekker å sitte på en brun kafé der folk snakker
høyt og er seg selv. Det er mer min plass.
Jeg har ruslet i byen i mer enn seks timer og tar T-banen tilbake
dit jeg bor. Jeg kan ikke si at jeg drar hjem, det ordet klarer
jeg ikke å bruke her. Jeg har en følelse av at jeg bare bor her midlertidig.
Kanskje det gjør det lettere for meg å bo her, men hver
gang jeg hører ordet hjem, blir jeg trist. Hjemmet mitt er der
hvor jeg er født. Jeg setter meg på T-banen og sender tekstmelding
til en venn: «Jeg har en følelse av ikke å høre til noe sted, det
er trist.» Etterpå lukker jeg øynene og tenker meg tilbake til
Jugoslavia.
*
Det er sommer i Beograd. Vinteren er kald der, men om sommeren
kan det bli førti varmegrader. Vi gleder oss over at vi snart
skal reise til Norge og være sammen igjen hele familien. Ungene
er utålmodige, og om dagen vandrer vi rundt i byen eller langs
bredden av elva Sava, som renner tvers igjennom hjertet av Beograd.
Om kvelden drar vi ofte til den gamle festningen Kalemegdan,
der ligger en stor park hvor ungene kan leke. Tiden går
mens vi venter og venter, og pengene minsker. Det koster mye å
bo på hotell. Jeg er bekymret for hva som kan skje hvis vi må
vente her i mange måneder. Smugleren Reza ringer fra Tyrkia og
vil vite hvordan vi greide å slippe gjennom passkontrollen. Alle de
andre iranerne som reiste sammen med oss ble sendt tilbake.
Politiet på flyplassen i Beograd sendte dem tilbake til Istanbul, og
etter det ble det vanskeligere å sende folk til Beograd. Reza ringer
ofte til meg og lover at vi skal få reise fra Beograd snart. Minstemann
er mye syk, han tåler ikke varmen og har diaré og magesmerter.
En dag kommer smugleren vår i Beograd og sier at vi har ti
minutter på oss til å pakke og gjøre opp for oss på hotellet, i natt
skal vi fly videre. Vi gjør alt smugleren sier og blir kjørt til en liten
landsby langt fra Beograd. Der blir vi installert i huset til smugleren
og kona hans. Huset har bare to rom, det ene er kjøkken
106
og spisestue, det andre er et soverom. Det bruker smugleren og
kona, vi skal bo og sove på kjøkkenet. Der er det så trangt at vi
ikke kan strekke ut beina. Smugleren krever at jeg skal levere alle
pengene mine til ham. Han sier at vi bare må oppholde oss på
kjøkkenet og ikke gå ut av huset i det hele tatt. Han vil at barna
skal være stille. Det blir et problem, minstemann er dårlig og gråter
ofte om natten. Jeg ber om å få låne telefonen for å ringe til
Tyrkia eller Norge, men det får jeg ikke. Jeg spør hvor lenge vi
skal være der. Han svarer at jeg ikke må spørre så mye, og at vi
må være der på ubestemt tid. Barna er sultne. Sent på kvelden får
vi middag. Det er ikke nok mat, jeg lar være å spise, men barna
blir bare halvmette. Smugleren får pengene mine, men jeg klarer
å holde tilbake litt.
I virkeligheten er vi blitt kidnappet. To grupper med menneskesmuglere,
en i Tyrkia og en i Jugoslavia, pleier å samarbeide.
Men de er blitt uvenner fordi den jugoslaviske banden er blitt
lurt av den tyrkiske. Derfor har den jugoslaviske banden kidnappet
alle passasjerene som den tyrkiske banden har smuglet til
Beograd og vil holde på dem til de får pengene de har krav på fra
smuglerbanden i Tyrkia. Ingen av partene i konflikten bryr seg
om oss. De bruker oss bare som en byttevare i denne mafiakrigen
mot hverandre. Livet vårt er ingenting verdt for dem. De plasserer
oss på ukjente steder i små rom rundt omkring, og vi får ikke
ta kontakt med omverdenen.
Situasjonen er svært vanskelig. Vi har lite mat, og hvis minstemann
gråter får jeg kjeft. Tredje dagen går smuglermannen ut.
Kona hans skal holde øye med oss mens han er borte. Hun er gravid,
og i denne varmen sovner hun i en lenestol. Dette er vår
eneste sjanse til å rømme, det står om sekunder. Jeg ser på barna
og gir stille beskjed med øynene og litt tegnspråk. Jeg tar minstemann
og et barn til med meg og kryper sakte ut av døren. Jeg
bærer den minste og holder den andre i hånden.Vi løper for livet,
vi vet ikke hvorhen, vi bare løper i panikk og vil komme oss bort
fra dette huset. Det er ikke et menneske å se og jeg kjenner ikke
retningen. Mens vi løper ser jeg en bilvei, det må være hoved-
107
veien. Jeg hører en bil, og vi stiller oss midt i veien så sjåføren må
bråbremse. Vi kaster oss inn i bilen og ber ham kjøre oss til Beograd,
til Hotell Moskva. Sjåføren kan ikke engelsk, men jeg sier
«Many dollars» og vifter med sedlene. Han kjører oss tilbake til
Hotell Moskva i Beograd. Jeg bestiller rom og mat og drikke til
barna og ber tolvåringen passe på lillebror. Det er ingen tid å
miste, jeg må slå til nå, smulgerne har fortsatt ett av barna mine
i landsbyen

Ny reise

 



Min bok.S.103.104.

Etter noen uker flyttet vi til en bedre leilighet, men fortsatt var
det vanskelig å holde tre unger inne hele dagen. Guttene mine
kjedet seg og var utålmodige, og Reza krevde stadig mer penger.
Jeg prøvde å bevare vennskapet, men ba om en oversikt over alle
utgifter til pass, falske dokumenter og «smøring». Reza var blitt
godt kjent med meg og satte pris på at jeg var ærlig. I hans verden
var forfalskning, korrupsjon og penger alt. Han spiste av og
til hos meg, det minnet ham om fortiden hans sammen med
familien. Jeg tror at alle mennesker har en kjerne innerst inne og
at vi, uansett hvor vi bor og hva slags roller vi spiller i samfunnet,
har et barn inne i oss med de samme lengsler og det samme behovet
for kjærlighet. Jeg tror at mennesket har en felles eksistensiell
lidenskap.
Så kom øyeblikket da jeg måtte kle på barna midt på natten,
gripe koffertene som alltid stod klare, og vi ble kjørt til flyplassen.
Der måtte vi vente og vente ? på et tidspunkt som aldri kom.
Vi ble kjørt tilbake til leiligheten, og optimismen vår ble mindre
og mindre. Tiden gikk og ingen visste hvor lenge vi måtte bli i
den leiligheten. Ofte måtte vi sove med klærne på og koffertene
klare. Hvis Reza banket på døren, måtte vi være klare til å reise
med en gang. Ofte satt vi på flyplassen i timevis med bankende
hjerte, redde og usikre. Jeg klemte den yngste sønnen min inntil
meg og prøvde å holde de to andre i ro, vi måtte være mest mulig
usynlige for ikke å vekke oppmerksomhet. Men til slutt kom Reza
og ristet på hodet, og vi ble kjørt tilbake til leiligheten igjen.
Endelig, etter fire måneder, sitter vi på flyet til Jugoslavia med
femten andre fra hjemlandet mitt. Alle ser på hverandre med
frykt og glede. Frykten er å møte passkontrollen på flyplassen i
Beograd. Blir vi oppdaget, blir vi sendt tilbake til Tyrkia. Det
betyr ny lang ventetid og større og større utgifter. Det eneste jeg
vet er at et ungt par skal vente på oss på flyplassen, kvinnen skal
utgi seg for å være min kusine.
104
Flyet lander og vi må gå gjennom passkontrollen. Vi ser på
hverandre og lurer på hvem som skal gå først. Jeg må snart
begynne å gå og tenker: «Hva er verst, å bli oppdaget i passkontrollen,
eller å vekke oppsikt her jeg bare står og står og bli avslørt
på den måten? Uansett blir resultatet det samme.»
Jeg tar barna i hånden og går ned trappen mot passkontrollen.
«Min kusine» venter på oss, og jeg holder øye med barna som har
lært rollene sine godt. De løper bort til den falske kusinen min,
kaster seg om halsen hennes og kysser henne. Ungene vet at livet
vårt avhenger av hvor gode de er til å spille. Denne episoden med
mye følelser og klemmer og tårer, demper mistenksomheten hos
politiet ved passkontrollen. De får ikke tid til å tenke seg om, men
blir påvirket av dette følelsesladede spillet. Det eneste spørsmålet
av betydning nå, er hvor mange dollar jeg har med meg. Jeg sier
ti tusen. Politiet sier at det er for mye, men jeg sier at vi er på ferie
og skal bo på hotell her i tre måneder og kose oss. Politiet er veldig
høflige og ønsker oss velkommen, og nå er tårene våre ikke
rollespill, jeg gråter av glede og puster lettet ut. Så blir vi kjørt til
Hotel Moskva, et fint hotell midt i sentrum av Beograd.

Flukten til Tyrkia




Min bok,s.101.102.103.

Jeg sitter på bussen som går fra Tebriz til Ankara. Minstemann blir ett år i dag, men vi har ingen fødselsdagsfeiring. Jeg bærer fremdeles sorte sørgeklær, det er ikke lenge siden min mor døde. Jeg har mannen min og de tre yngste barna med meg. Vi valgte bussen fordi det er mindre kontroll med den, og hele tiden ber jeg om at vi kommer over grensen mellom Iran og Tyrkia. Det er viktig å passere denne grensen, på Tyrkias side er det ikke så grundig kontroll. Politiet der slipper oss inn fordi vi betyr store, feite inntekter for Tyrkia. I Tyrkia er det mange muligheter og mange menneskesmuglere. Disse smuglerne har ordninger med politiet. Hvis man er rik, betaler man smuglerne og de kjøper politiet. Man kan bo der så lenge man vil, og hver tredje måned
101
får man et nytt visum. Hvis man ikke har penger, men er en pen jente, kan man kjøpe seg fordeler med seksuelle tjenester. Man kan bli elskerinnen til gamle politimenn og få opphold så lenge de er interessert. Når de er lei, sender de jenta videre til kolleger. Mange unge jenter fra mitt land har fått en svart skjebne i Tyrkia. De reiste fra hjemmet sitt fordi de var etterlyst, eller de fikk ikke lov til å begynne på universitetet fordi de hadde vært i fengsel eller ikke hadde den rette politiske tankegangen. Fremdeles blir disse jentene misbrukt av menneskesmuglere og politiet i Tyrkia, som lurer dem og holder på dem så lenge at de ikke lenger har penger til å leve for, samtidig kan de ikke dra tilbake til hjemmet. Jentene blir sendt fra arm til arm, siden må de jobbe på nattklubber og andre steder for å skaffe penger til seg selv og smuglerne. Hvis man verken er rik eller pen og blir arrestert av politiet for ulovlig opphold, blir man solgt til det iranske sikkerhetspolitiet, SAVAMA. Etter den iranske revolusjonen var hver person verdt hundre dollar når de ble levert tilbake til den iranske regjeringen. I Tyrkia hadde vi en pris på hodene våre, men i Iran var de samme hodene verdiløse. Men uten hode var vi mer verdt, for da kunne vi verken tenke eller spørre. Hizbollah, tilhengerne av Republic Islamic, hengte mennesker for å spare på kulene. Hvis man likevel ble skutt, gikk Khomeinitilhengerne til familien og forlangte penger for hvert skudd som gikk med til å drepe deres kjære. I Ankara bodde vi hos to jenter som vi kjente fra før av. De hadde kommet for seks måneder siden under beskyttelse av FN og ventet på å få plass i et europeisk land. De leide et fuktig rom med dårlig standard i et fattig område av Ankara og hadde lite av mat og penger. I Ankara kan vintrene være svært kalde, det er helsefarlig å være uten ovn og varme klær. De to jentene var ferdige med videregående skole i Iran. De var glade og livlige som ungdommer flest. De var ikke terrorister og ikke med i opposisjonen, men de hadde lest noen forbudte aviser. Bare dette var nok til at de var blitt fengslet og torturert i månedsvis. For å redde livet og fremtiden hadde de måttet flykte
102
til Tyrkia. I hjemlandet mitt på den tiden var det ikke noe som het å være nøytral. Man måtte være på presteskapets side og vise det ved påkledningen, ved å delta i fredagsbønnen og ellers gjøre alt slik Hizbollah ville. Hvis man ikke var med dem, betydde det at man var mot dem. Man var en fiende, ikke bare av dem, men en fiende av gud. Presteskapet sa at man var en fiende av gud og Muhammed og måtte drepes, eller lide så man fikk tilbake gudstroen. For presteskapet fantes det ikke noe skille mellom gud og menneske. Fra historiebøkene husker jeg at Napoleon den tredje, Hitler og Mussolini viste de samme taktene som presteskapet viste i Iran. Men Khomeini var verre fordi han brukte islam som et mektig våpen. Det er ikke islam som er brutal, det er presteskapet som misbruker sin makt. Makt gir adgang til å misbruke religionen for å kvitte seg med motstandere. Jentene hadde opplevd mye vondt i fengselet, de var blitt herdet slik at de tålte vinteren i Ankara uten å ha ovn på rommet, de kunne gå sultne i mange dager, men tilbake til hjemlandet ville de ikke. De var heldige som var kommet under FNs beskyttelse, men jeg tenker på de mange tusen jentene i Ankara og Istanbul som er blitt leketøy for politi og menneskesmuglere. Vi bodde hos jentene i to dager før vi fikk kontakt med en menneskesmugler og reiste til Istanbul. Menneskesmugleren kalte seg Reza. Av sikkerhetsmessige grunner kalte alle smuglerne seg for Reza eller Ali. Reza hadde leid en leilighet med dårlig standard til oss i et fattig område av byen, på den måten ble vi mindre synlige. Vi kunne ikke forlate leiligheten uten at han var sammen med oss. Reza skulle ordne med falske pass til oss, og vi måtte vente med å fly til en dag det jobbet noen han kjente i passkontrollen på flyplassen. Slike bekjentskaper fikk man gjennom korrupsjon. Mannen min hadde pass med turistvisum til Norge. Han reiste til Norge med lomma full av dollar, det var ikke noe problem for ham. Resten av familien måtte bli igjen i Istanbul. Vi bodde fortsatt i den samme leiligheten. Reza og jeg ble etter hvert veldig gode venner. Vi hadde felles interesser når det gjaldt politikk, og
103
mange av våre kjente hadde mistet livet fordi de tenkte annerledes enn makthaverne. Når Reza kom på besøk, lovte han å sende meg ut av Tyrkia så snart som mulig. 

Et par strømpebukser

 

Min bok. S. 99.100.

«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme
fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
» Salme 121, 1,2.
Denne bibelteksten står skrevet foran Østmark-kapellet. Jeg
har gått i tre timer i strekk for å være her i nærheten av gudshuset
midt i skogen, langt fra folk. I det siste har jeg isolert meg og
til og med kuttet ut telefonlinjen for å konsentrere meg om å
skrive denne boken. Men hver gang jeg prøver å skrive om fortiden,
blir hjertet flerret opp av et lyn av savn og lengsel og tårene
presser på.
I dag, på veien til Østmark-kapellet, tygget jeg på tankene
mine slik sauer gjør når de tygger gress. De går og gresser i
mange timer før de legger seg ned og gulper opp maten og tygger
den om igjen. Når tankene mine bare er kaos, pleier jeg å søke
ut i skogen for å tygge på dem. I de siste fjorten årene har livet
mitt vært så travelt at jeg ikke har hatt tid til å tenke tilbake. Nå
tar jeg opp denne tiden bit for bit og bearbeider den, men den
verker i hjertet som et stort åpent sår, og jeg strever med å få såret
til å gro så jeg kan gå videre i livet.
På denne stien er det lite folk og jeg har den kjølige, harmoniske
og vennlige skogen for meg selv. Jeg kjenner en følelse av
frihet og ro inne i meg her jeg står foran kapellet og leser bibelteksten
og kan le av tankene mine. Jeg skjønner hvorfor guds
nåde ennå ikke er kommet til meg. Skylden er min egen for guds
99
nåde kommer fra himmelen, men jeg ser bare ned på bakken hele
tiden og ser vann og bekker, busker, bær og blomster, og når jeg
ser opp på himmelen blir jeg så opptatt av skyene at jeg glemmer
å be gud om nåde.
Jeg setter meg ved Østmark-kapellet for å skrive. Ryggsekken
min står et lite stykke unna. Det kommer en bikkje og letter på
bakbeinet og tisser på sekken min. Når jeg ser hva som skjer, blir
jeg sint og ler samtidig. Jeg hadde bedt gud om nåde og fikk svar
med en gang. En overvektig, skjegget og skallet mann med bar
overkropp roper på bikkja. «Har du lært opp bikkja til å tisse på
skjegget ditt?» spør jeg. «Hæ?» svarer han. «Ja, for bikkja di tok
feil og tisset på ryggsekken min!» sier jeg. Han snur seg. «Jævla
utlending!» svarer han. På dialekten hører jeg at han er fra
Trondheim og svarer: «Jævla trønder!»
Jeg likte ham fordi han var ærlig mot meg og seg selv. Jeg kan
sitte og diskutere med folk fra ytterste høyre. Jeg kan tåle folk
som skjeller oss ut i fylla på lørdagskvelden. Jeg har respekt for
folk som ser oss rett i øynene og skjeller oss huden full. Det er
vanskeligere med dem som i utgangspunktet later som de mener
noe annet, men praktiserer sin makt på arbeidsplassen og andre
steder. Jeg blir såret av mennesker som kysser meg åpenlyst mens
de henretter meg i tankene.
Jeg liker trønderdialekten. Den har et sjarmerende tonefall
som høres litt barskt og vulgært ut, som en slags blues. Nordlandsdialekten
er flott, den har rytme, harmoni og varme og lyder
som vindens sus gjennom bladene i en tett skog. Men bergensdialekten
hørtes rar ut i begynnelsen, lik en frosk på en myr en
mørk natt, som kvekket i vei og blåste lyden ut. Skarre-r-en lød
uvant og ubehagelig. Men jeg har vent meg til den nå og liker
den godt.
Etter fjorten år i dette landet har jeg lært å svare med samme
mynt, da sparer jeg meg for å bli såret. Jeg har fått nok av å være
høflig. Jeg husker den første måneden etter at jeg kom fra
Notodden til Oslo. Jeg hadde fått midlertidig oppholdstillatelse
i Norge og hadde søkt om å få bo i Oslo. En dag kjøpte jeg meg
100
et par strømpebukser i en butikk på Solli plass. Strømpene kostet
førti kroner og jeg ga butikkdamen en hundrelapp. Hun ga meg
ti kroner tilbake. Jeg forklarte henne at hun hadde fått en hundrelapp
og at jeg skulle ha seksti kroner tilbake og ba henne
sjekke kassa. Da advarte hun meg og sa at jeg bare fikk se å forlate
butikken, ellers skulle hun anmelde meg for tyveri til politiet.
Jeg kunne ikke mye norsk den gangen og regnet med at det norske
politiet ville ha lettere for å tro på butikkdamen enn en svarthåret
utlending. Slik situasjonen var, tenkte jeg det var best å
glemme de pengene. Etter hvert lærte jeg at det var best å sette
seg på en tom benk når jeg var i parken og på et ledig dobbeltsete
når jeg tok bussen, og å unngå å ta kontakt med folk. Ellers
kunne det hende at folk ba meg finne meg et annet sted å sitte,
særlig eldre folk.
Det er stille ved Østmarkkapellet nå. Jeg bretter ut det lille
teppet jeg har stjålet fra Varig flyselskap, legger meg på det og ser
gjennom grønne trær opp på den blå himmelen med små, hvite
bomullsskyer. Jeg lukker øynene og føler at tiden har stoppet
opp. Jeg hører bare surret fra insektvinger. Det er herlig, jeg
ønsker bare å være her og ikke tenke på noen ting, men tankene
går av seg selv tilbake i tiden.
*

Jeg tørket vekk blod.

 



Jeg valgt dette bilde fra min album,vet ikke hvorfor, men hun minner meg på min avdøde søster.

Min bok,s.97,98.

På denne tiden hadde eldstesøster og mannen hennes mistet jobben
for lenge siden, og tvillingdøtrene deres gikk inn og ut av
fengsel. Eldstesøster var lam og led av store smerter. Hun ville
ikke bli innlagt på sykehus. Jeg var ofte hos henne. Hun forberedte
meg på at hun skulle dø og vi hadde mye å snakke om.
Døden var nær og begge visste det, men hun hadde godtatt det
og jeg nektet, det var forskjellen. Hun var sterkere enn meg. En
måned etter nyttårsfeiringen døde hun. Jeg var hos henne hele
den natten hun døde. Alle søsknene var der. De andre gikk gråtende
inn og ut av rommet hennes, jeg ble sittende ved sengekanten
og kjærtegne henne, tørke svette fra pannen og blod fra
munnvikene.
Det ble min oppgave å utføre dødsseremonien for henne. Jeg
leste noen koranvers og fortalte om de døde i familien som ventet
på henne og om hellige personer som var i døden og ville
hjelpe henne, og fant frem litt leire som var hentet fra Karbala der
barnebarnet til profeten Muhammed er begravd, denne leiren er
hellig og er tørket i små mengder. Jeg oppløste den i vann og litt
rosensaft og ga eldstesøster av den med en teskje. Jeg nevnte profeten
og tolv etterfølgere og ba om fred for den døde, mens jeg
hele tiden tørket vekk svette og blod fra ansiktet hennes. I tankene
mine hadde jeg fornektet at hun skulle dø. Jeg følte at jeg
var med i et drama, at dette ikke var virkeligheten, men et mareritt
som ville gå over. Og jeg gråt ikke engang da hun var død.
Eldstesøster hadde fem barn og jeg måtte ta meg av tre av dem
etter at hun døde. Jeg hadde lovet søsteren min å sende de to eldste,
tvillingjentene som var politisk aktive, ut av landet før jeg selv
forlot det. Jeg hadde noen sparepenger, men ikke nok til å sende
to personer ut av Iran. Jeg snakket med faren til jentene om dette
og han sa at han ikke kunne hjelpe, men at han ville godkjenne
alt jeg gjorde.
97
I Iran er det vanlig at en jente må ha med seg alt av utstyr til
hjemmet når hun gifter seg, alt fra kjøkkenredskaper til hvitevarer,
gardiner og sofa. For å få råd til alt, begynner foreldrene å
kjøpe utstyr med en gang de har fått et jentebarn og fortsetter
med å kjøpe inn etter hvert. Eldstesøster hadde fulgt denne tradisjonen.
Fordi jentene skulle flykte, fikk jeg lov til å selge det
innkjøpte utstyret og skaffe penger nok til at de kunne reise til
Tyrkia, og jeg fikk dem av gårde. Veslejenta på fem år så på meg
som en mor, og hver gang hun var lei seg eller savnet mamma,
var hun hos meg eller jeg hos henne. Det ble problematisk for
mannen min. Nå når søsteren min var død var det vel ikke nødvendig
å ha kontakt med familien hennes. Etter at jeg sendte tvillingjentene
ut av Iran, mistet jeg enda mer sympati fra familiene
våre. Sympatien var liten fra før av, men den lille som var ble helt
borte, og jeg hadde brukt opp alle sparepengene våre. Alt sammen
satte meg i et negativt lys. Min eneste støtte var borte og jeg
hadde ingen å snakke med. Mor sørget og gråt over eldstesøster
og hadde nok med seg selv. Førti dager etter at eldstesøster døde,
fødte jeg min fjerde sønn. Ingen i familien min ble sittende på
sykehuset og vente under fødselen, slik man pleide i Iran.
Den lille sønnen min minnet meg mye på eldstesøster. Hun
hadde kjent på magen min og barnet som sparket og sagt at hun
ønsket å leve til barnet ble født slik at hun kunne se det. Ti måneder
etter at eldstesøster døde, døde en av svogerne mine. Det var
han som av og til hadde besøkt meg mens jeg var alene, han var
alltid snill mot meg. Hans død var en sterk påkjenning for meg,
og for første gang etter at søsteren min døde, klarte jeg å gråte.
Ni dager senere døde moren min.
På kort tid hadde jeg mistet mange av dem jeg var glad i. Men
en som var igjen var min far. Etter at mor døde ble han fysisk dårligere
og måtte bo hos en av sønnene sine. Det likte han ikke.
Han ville ikke være avhengig av hjelp og ba hele tiden om at de
skulle kjøre ham tilbake til landsbyen. Han ville dø i landsbyen,
det hadde med stoltheten hans å gjøre. Han ville ikke spise i
andres hus. Han ville lage mat på sitt eget kjøkken og spise i sitt
98
eget hus. Det var vanskelig, han var nesten blind og røykte mye,
og alle var bekymret for at han skulle brenne ned huset og skade
seg. Han var blitt veldig mistenksom og ville ikke at noen skulle
bo fast hjemme hos ham og arbeide for ham.
Jeg og mannen min hadde fremdeles våre krangler. Etter hvert
ble vi enige at om vi skulle reise fra landet med de tre yngste sønnene,
den eldste var allerede i Norge. Å ordne det praktiske ble
min jobb, slik det alltid hadde vært. Jeg solgte unna og han
underskrev papirene, jeg pakket, kjøpte dollar og gjorde alt klart.

Islam ble et vendepunkt.

Min bok. S.95.96.

Den vakre hjembyen min sprudlet ikke av liv som før, nå ble
det ikke lenger produsert Shiraz-vin. Det var ikke tillatt å produ-
94
sere eller selge vin, de berømte rosene vokste ikke lenger i langs
fortauskantene og de vakre jentene som det var skrevet så mange
dikt og sanger om, var forsvunnet eller satt i fengsel eller måtte
gjemme seg bak sorte slør. Shiraz, hjembyen min som hadde vært
berømt for vin og roser, dikt og jenter, var ødelagt.
Denne byen hadde vært hovedstaden i det gamle perserriket,
og ruinene av Persepolis ligger forsatt i femti kilometer nord for
Shiraz. Persepolis er det greske navnet på folkegruppen akemenidenes
hovedstad i Fars i det sørvestre, nåværende Iran og ble
grunnlagt av Dareios ca 500 f.Kr. Men Persepolis ble brent ned
av Aleksander den store i år 330 f.Kr. Marmorruiner, palasser,
klippeskulpturer, kongegraver og inskripsjoner vitner om storslått
byggekunst og er et av de mest praktfulle monumenter over
gammel persisk kultur. Shiraz trekker til seg mange turister med
ulike interesser. For en tid siden leste jeg en artikkel om hjembyen
min som var skrevet av Andreas Hompland (Dagbladet søndag
8. september 2002) der han nevnte noen av våre berømte
poeter. En av dem er Hafez, den store persiske poeten. Han er
berømt for sitt filosofiske syn på livet, og Goethe leste ham på
tysk og ble så inspirert at han lærte seg persisk. Folk lærer diktene
til Hafez utenat og bøkene hans finnes i alle hus. Mange pilegrimer
kommer for å se graven til Hafez og lese diktene som står
skrevet på graven hans og be om frelse for ham. Men han var ikke
den eneste store poeten, også Saadi kommer fra Shiraz. Saadi var
den poetiske filosofen, og hans hovedverk er Gullistan, som er
oversatt til mange språk med navn Rosenhagen. Henrik Wergeland
har nevnt Rosenhagen i sitt dikt På sykeleiet. Mange kjente
diktere og filosofer er født i Shiraz og turistene strømmer til fra
hele verden for å besøke graven til de berømte poetene. Men det
nye regimet foraktet denne vakre byen fordi den minnet hele verden
på den gamle kulturen vår, og etter hvert ødela presteskapet
mye av arkitekturen og kunsten. De ødeleggelsen som Aleksander
den store hadde begynt (og senere angret sterkt på) og araberne
fortsatte med da de innførte islam, ble gjennomført av
mullahene da de tok over i Iran.
95
Shiraz, som en gang var et vitnesbyrd om den persiske kulturen
som strakte seg fra Aralsjøen til Det arabiske hav, fra India til
Egeerhavet og var delt i 20 stater (satropirer), brant ned under
Aleksander den store. Han brente alt som kunne brennes, men
selve byen var hugget ut i fjell og bygd av stein og ble ikke ødelagt.
Både byen og Persia reiste seg igjen etter Aleksander den stores
erobring og ble i sasanidetiden (226-651 e.Kr.) en førende
makt For-Asia. Der blomstret den gamle religionen zarathustrismen
og der fikk den hellige boken Avesta sin skriftlige utforming.
Blomstringstiden varte til den indre maktstriden åpnet for arabisk
erobring i 630-640 e.Kr. Innføringen av islam ble et vendepunkt
i persisk historie. All kunst, all skjønnlitteratur og alle vitenskapelige
bøker ble brent, alt som var tegn på persisk kultur og religion
ble hatet, brent og ødelagt. Det ble forbudt å skrive og snakke på
persisk, og islam, som var en fremgang for den arabiske verden,
førte til en tilbakegang for persisk kultur og historie og for kvinnenes
situasjon. Før islam fantes det ikke noe skjerf, burka eller
slør i det persiske kvinneliv. Kvinnene hadde samme arverett som
menn og kunne være herskere, krigere og diktere og var likestilte
med menn. Men islam og prestenes tolkning av den, skapte etIslam
mannsdominert samfunn som plasserte kvinnene bak veggene. Da
ayatolla Khomeini tok makten, ville han og prestene gjennomføre
dette arbeidet fullt ut. På veggene i Persepolis var det hogd mange
relieffer og symboler fra den gamle religionen vår, zarathustrismen,
for eksempel mannen med vinger, et symbol på Zarathustraprofeten.
Mange av symbolene bekreftet Iran som et monarki og
var i strid med mullahenes synspunkter. Derfor ville Khomeni
ødelegge Persepolis. Rosene i byen ble erstattet med søppel og
veggene pyntet med bilder av feite prester og krigsillustrasjoner,
og håpet sluknet om at sola nok en gang skulle skinne i Shiraz.
Musikken, diktningen, gleden og skjønnheten var borte.
Jeg tenkte mye på å reise bort, finne et sted der barna mine
kunne uttrykke sine tanker og meninger fritt uten å bli straffet.
Et sted der man iallfall fikk lov til å velge klesfarge eller høre på
musikk uten å bli pisket. Det nye regimet hadde prøvd å samle
96
alle i en skitten kanal som endte i en myr. Jeg ville ikke at barna
mine skulle vokse opp i denne myra og bli bitt av markene og larvene
(prestene) som hadde ynglet i revolusjonens vann.

jeg var under oppsyn av Hizbollah,

MIN BOK: S;92.93.94.

 De sa at jeg burde forsøke å glemme hele saken, at de forsto meg og sto på min side, men at det ikke hjalp noen av oss fordi komitéen hadde tatt alle dokumentene fra politiet, som ikke hadde kopier. Tre måneder senere ble jeg innkalt til rettssak. Hovedsmugleren hadde håndjern og ble fulgt av to politifolk fra sjahens tid. Han kom bort til meg og sa at han hadde vært veldig forelsket i meg, og den dagen han skulle besøke meg hadde søsteren hans grått og bedt ham om ikke å reise og sagt at han gikk i en felle, men han hadde stolt på meg og risikert livet for å se meg og kunne ha gjort alt for meg. Hvorfor hadde jeg sveket ham? Jeg svarte at jeg hadde stolt på ham og gitt ham sønnen min og ba ham innse hva han hadde gjort med ham, det var bare rettferdig at han fikk smake sin egen medisin. Da sa hovedsmugleren at når han en dag slapp ut av fengselet, ville han finne meg hvor jeg enn var og ta et skikkelig oppgjør med meg. Advokaten min sa at vi måtte gå i inn i denne rettssalen, men at hele saken bare var et skuespill. Han fortalte at han hadde blitt invitert til forlik med den andre parten og ikke hadde akseptert det. Dommen var falt, dommerne hadde bestemt seg. Advokaten min ba meg holde meg i ro og ikke reagere på dommen; motparten hadde lagt en felle. Hvis jeg ble sint og sa noe ufordelaktig om regimet, var det nettopp det de ventet på for å kunne arrestere meg. Advokaten sa at vi ikke kunne gjøre annet enn å høre på dommen og forlate salen. Slik ble det. Hovedsmugleren og broren fikk to års fengsel, noen i smuglergruppen måtte betale erstatning, resten ble frikjent. Advokaten min tok ikke betaling for jobben. Han rådet meg til å reise fra dette landet og sa at barna mine trengte meg. Her kunne jeg ikke få skilsmisse eller praktisere sosialismen min, jeg var sterk nok til at jeg og barna ville klare oss i et nytt land. «Hør på meg før de finner på noe å sette deg i livsvarig fengsel for,» sa han, «tenk på barna dine!»
92
I denne tiden skjedde det mye. Eldstesøster hadde fått kreft. Hun hadde vært min venninne og støtte hele livet. Vi sto hverandre svært nær, og jeg sa ofte til henne at hun måtte ta seg av barna mine hvis jeg ble borte en dag. Jeg levde i en stadig usikkerhet om når det var min tur til å havne i fengsel for alltid eller forsvinne sporløst som vennene mine. Kombinasjonen av å arbeide som lærer og å være politisk aktiv var utrygg i seg selv og hadde alt plassert meg i søkelyset til svartskjortene. Arrestasjoner og avhør var en del av dette livet. Når jeg ble arrestert eller satt i fengsel, hadde eldstesøster stilt opp for meg og tatt seg av barna mine. Når jeg slapp ut, ventet hun på meg med en omfavnelse. Når jeg var syk, var hun hos meg. Hun hadde vært læreren min i femte klasse, og hver morgen hadde hun flettet håret mitt i to fletter og knyttet hvite sløyfer på dem. Jeg husker ennå armbåndsuret hun kjøpte til meg og den blå kjolen hun sydde til meg. Jeg besøkte henne nesten hver dag. Når sorgene mine var for store til å bære alene, når jeg ikke kunne se noen utveier, besøkte jeg henne. Jeg kunne dele alle mine sorger og gleder med henne, og hun støttet meg uten å dømme meg. Hun var glad i meg som den jeg var med alle galskapene mine, og hun var den eneste som ikke ville at jeg skulle forandre meg for å bli likt. Hun ble verre, kreften hadde spredt seg til skjelettet. Hver gang jeg forlot henne, la jeg hodet på bilrattet og gråt og ønsket at vi kunne byttet kropper. Innerst inne visste jeg at hun ikke hadde lenge igjen, men jeg kunne ikke godta at hun skulle dø. Jeg følte meg under sterkt press, både av håpløsheten i at jeg ikke kunne hjelpe henne, og av rettssaken mot menneskesmugleren og tapet av mange av vennene mine. Midt oppe i det hele var jeg under oppsyn av Hizbollah, og alt jeg sa på skolen i Shiraz og alle bevegelsene mine ble registrert. Av og til ble jeg kalt inn eller arrestert og måtte sitte i lange avhør. Men det var lenge siden jeg hadde lest eller skrevet noe om politikk. Presteskapet hadde ikke noe bevis mot meg, men de ga ikke opp og innkalte meg stadig til avhør. Disse avhørene pågikk ofte i mange timer og ble fore
93
tatt av sikkerhetspolitiet. Man måtte sitte på en stol i timevis uten pause og uten å få så mye som et glass vann, de som avhørte ropte og skrek, noen ganger truet de meg og noen ganger var de snille, og de samme spørsmålene ble stilt om og om igjen, bare med litt ulike formuleringer. Noen ganger pågikk avhørene i seks eller åtte timer og likedan neste dag. Av og til ønsket jeg å skrive under på alt de ville bare for å kunne slappe av, men jeg visste at det ikke bare var meg de var ute etter. Avhørene ble verre og verre, de ville ha meg til å angi andre og ville ikke slippe meg uten at jeg hadde gitt dem noen navn. Det var ikke mye støtte å få fra familiene våre, de ga meg skylden for alt. Jeg lærte jo aldri å oppføre meg som en ordentlig dame, en fin dame. Men jeg var sta og ga ikke opp. Samtidig var jeg sliten av alt og alle. Nå søkte jeg om skilsmisse og var fast bestemt på å skilles, men ble det ikke denne gangen. Nå var jeg gravid med det fjerde barnet. På overflaten så livet mitt helt annerledes ut. Naboene og alle andre trodde jeg var den lykkeligste kvinnen i hele byen, jeg som hadde en rik og pen mann med god jobb, tre sønner og mange penger. Vi fremsto som prototypen på den lykkelige familie. Men dette livet liknet på et par dyre sko, sko som alle beskuet og beundret uten å vite at de ga meg gnagsår som ble dypere og dypere for hver dag. Situasjonen på jobben og i familien ble verre og jeg vurderte å dra til eldstesønnen min i Norge. Mor sa at jeg måtte lære meg å svømme med strømmen, ikke mot den, uansett hvor jeg bodde ville det bli slitsomt å svømme motstrøms og jeg ville ikke komme noen vei. Men for meg var dette vannet ingen elv som til slutt rant ut i et vann eller i havet. Livet mitt var et myrhull som luktet vondt, det råtne vannet dro meg nedover og jeg mistet krefter for hver dag. Jeg måtte komme meg ut av denne myra der det var så trangt at jeg ikke kunne svømme og bare satte meg mer og mer fast for hver bevegelse. De insektene og larvene som ynglet her i myra hadde allerede vokst seg feite og tatt makten på bekostning av millioner av menneskeliv i dette landet. 

De tenkte fremdeles annerledes enn Hizbollah

Min bok:S. 90,91.

Den som holdt geværet
hadde loven i sin hånd. De jobbet tett med svartskjortene
eller var svartskjorter. Med tiden fikk de mer opplæring, uniformer
og egne symboler på bilene og ble organisert. Disse to
gruppene, SEPA og BASIG, ble etablert for å ta makten fra politiet
og militæret og dermed forhindre et militærkupp mot det nye
regimet.

Jeg ringte til ham to-tre ganger hver dag og snakket om alt mulig bortsett fra
det som hadde skjedd med guttene. Etter hvert dro jeg samtalen
over til temaer omkring ham og meg og mannen min som ofte
var borte. Etter en stund innrømmet hovedsmugleren at han var
forelsket i meg. Han ringte ofte og leste dikt for meg i telefonen.
Da jeg var sikker på at jeg hadde taket på ham, gikk jeg til politiet
og snakket med to politioffiserer fra det vanlige politiet (fra
sjahtiden) om alt som var hendt. Jeg ga dem navnet på alle jeg
kjente i menneskesmuglermiljøet og på hovedsmugleren, han
som tok sønnen min med til Pakistan, og broren hans. Politiet
satte i gang en stor etterforskning, de samarbeidet med politiet i
grensebyen mot Pakistan og fortalte meg at uten hovedsmugleren
var det vanskelig å arrestere de andre. De hadde ikke nok
bevis, det var umulig å arrestere denne mannen, han hadde vært
etterlyst i lengre tid og bodde i Pakistan, det var en vanskelig sak.
Jeg lovte dem at jeg skulle få denne store fisken på kroken hvis de
kunne hjelpe meg. En av etterforskerne sa at de kunne avlytte
telefonsamtalene mine. De ga meg privatnummeret til den ene
etterforskeren og sa at jeg kunne ringe hele døgnet og at de ville
komme til meg med en gang hvis det var nødvendig.
Hovedsmugleren sa at han var på vei for å besøke meg, men sa
ikke når han kom. Jeg fortalte ham at mannen min skulle komme
tilbake i slutten av uken og at han måtte besøke meg før det. Tidlig
en morgen ringte det på. Jeg våknet og åpnet døren, der sto
hovedsmugleren. Jeg ba ham sitte ned på kjøkkenet og drikke en
kopp te, og begynte å lage frokost og koke te. Nå var det om å
gjøre å få barna ut av huset så fort som mulig, jeg vekket dem og
sendte dem tidlig på skolen. Jeg lot som jeg var forelsket i smugleren
og sa at jeg måtte ringe jobben og si fra at jeg ikke kom.
Jeg slo det hemmelige nummeret til etterforskeren og måtte late
som jeg snakket med sjefen min fordi smugleren sto der og hørte
på. Nå var barna ute av faresonen, døren var åpen og jeg ventet
på politiet. Jeg holdt smugleren i kjøkkenet, han var ung og vakker
og seksuelt pågående. Jeg ba ham om å legge bort pistolen
fordi jeg var redd for våpen. Han la den fra seg og jeg prøvde å
90
dra ham langt bort så han ikke kunne få tak i den. Jeg dro ham
mot soverommet ? og plutselig er politiet overalt i hele huset,
setter håndjern på smugleren og kjører ham bort. Noen av politimennene
ble igjen ved huset for å beskytte meg.
Dette politiet var rester fra sjahens tid. De var ikke hjernevasket,
de tenkte fremdeles annerledes enn Hizbollah og hadde stor
respekt for kvinner. De var medmenneskelige og hadde forståelse
for det som var hendt. Men dette politiet hadde dessverre ikke
stor innflytelse. Etter revolusjonen ble det opprettet to militærmakter
ved siden av politiet, SEPA og BASIG. Politiet måtte
jobbe under disse to organisasjonene, som mest besto av ungdom
med kriminell bakgrunn eller var fra prestefamilier. Disse
ungdommene hadde ingen politiutdanning, bare to måneders
våpenopplæring og fulgte en eneste regel: Den som holdt geværet
hadde loven i sin hånd. De jobbet tett med svartskjortene
eller var svartskjorter. Med tiden fikk de mer opplæring, uniformer
og egne symboler på bilene og ble organisert. Disse to
gruppene, SEPA og BASIG, ble etablert for å ta makten fra politiet
og militæret og dermed forhindre et militærkupp mot det nye
regimet.
Samme dag som smugleren ble arrestert, ringte broren hans og
truet meg. Det beviste at denne hovedsmugleren ikke opererte
alene. Neste dag ble broren hans arrestert sammen med alle de
andre som hadde vært sammen om menneskesmuglingen. I løpet
av de to første dagene etter at hovedsmugleren ble arrestert, ble
sekstifem andre personer også arrestert. Etter en uke kom en
komité med tre mektige prester fra Teheran. Dermed stoppet alt
opp. De to etterforskerne ble tatt av saken og alle smuglerne ble
løslatt, bortsett fra hovedsmugleren og to andre. Beskyttelsen
min falt bort, avhørene var ikke kommet halvveis og avhørsdokumentene
var ikke ferdige da saken ble tatt fra politiet og sendt
til en dommer. Han var ingen vanlig dommer, men en prest. Jeg
kontaktet en advokat og løp hver dag fra det ene kontoret til det
andre og fra en rettssal til en annen for å gjøre noe og for å fort-
91
sette oppklaringen av denne saken der vi hadde masse bevis og
vitner. De to etterforskerne og andre politifolk som kjente meg,
ristet på hodet og fortalte meg at de mektige prestene var involvert,
denne saken var komplisert.

Smuglere

Min bok.S.87,88,89.

Det hadde vært en kongress i Dhaka og politiet hadde pågrepet
guttene som terrorister fordi det ikke var samsvar mellom forklaringene
deres og de ikke hadde legitimasjon. Politiet torturerte
og mishandlet dem i fengselet for å få mer informasjon. De
behandlet guttene som terrorister uten noen rettigheter.
Jeg solgte noen tepper og tok ut noen sparepenger så mannen
min kunne reise til Dhaka med feit lommebok og redde Lille
venn. Men han hadde ikke noe bevis på at denne gutten i fengselet
var vår sønn, og sønnen vår var redd og ble truet av de andre
kameratene til ikke å oppgi navnet sitt eller bruke det falske navnet
som smugleren hadde lært ham. Mannen min kontaktet en
advokat og kjøpte tjenester fra andre smuglere og gikk til utenlandsdirektoratet
og forsvarsministeren og politisjefen i Dhaka
for å vise frem bilder og finne sønnen vår, men det var helt umulig.
Hver gang politiet eller andre spurte sønnen vår i fengselet
om hans virkelige navn eller om han kjente en mann med farens
navn, nektet han. Til slutt lovte en av disse ministerene å hjelpe
oss mot tretti tusen USA-dollar. Den summen var for høy for oss.
Mannen min kom hjem etter to måneder. Han var sliten og
syk på grunn av varmen og maten. Han hadde bodd på det beste
hotellet og blitt syk og brukt opp pengene uten særlige resultater.
Det eneste vi hadde oppnådd, var at advokaten hadde besøkt
fengselet og snakket med sønnen vår og bekreftet for oss at han
var der. Advokaten fortalte at både maten og de hygieniske forholdene
var elendige, og at guttene bodde på samme celle som
voksne internasjonale forbrytere. Jeg hadde forsøkt å redde sønnen
min, men nå satt han i fengsel. Det viktigste nå var å redde
livet hans, og det som hadde hendt var min skyld. Hva skulle jeg
gjøre? Jeg ringte til utenriksministeren i Iran og fortalte ham om
det jeg hadde gjort og ba ham om å kontakte den iranske ambassadøren
i Dhaka og å redde barna. Jeg forklarte at sønnen vår var
umyndig og at det var jeg som hadde sendt ham ut og at jeg ville
ta straffen for det. Jeg hadde ventet at han skulle avvise meg eller
anmelde meg for en straffbar handling, men han var forbausende
grei og forståelsesfull. Han lovte å hjelpe meg og ga meg tele-
87
fonnummeret til ambassadøren i Dhaka så jeg kunne snakke med
ham og forklare mer. Den iranske ambassadøren i Dhaka gjorde
det han hadde lovet og dro til fengselet for å treffe barna. Men
de var redde for å vise seg frem og nektet å treffe ham. Etter at
ambassadøren hadde forsøkt to ganger uten resultat, ringte han
til meg og sa at det var umulig å hjelpe guttene hvis de ikke samarbeidet.
Jeg solgte en del verdisaker for å skaffe dollar og sendte mannen
min til Dhaka på nytt, nå sammen med en mor og en annen
far. De ble der i to måneder og klarte å besøke guttene og sende
frukt og mat inn i fengselet, men kom tilbake uten annet resultat.
De hadde betalt tre forskjellige advokater og mange politifolk,
alle hadde lovet både det ene og det andre, men guttene satt
fremdeles i fengsel. Jeg kontaktet noen i familien utenfor Iran og
ba om at alle sendte brev til FNs høykommissær for flyktninger i
Genève og ba om hjelp Vi ringte til alle vi kjente i utlandet og ba
dem om hjelp og om å kontakte FN-kontorene, Røde Kors, Kirkens
Nødhjelp og alle andre hjelpeorganisasjoner uansett hvor de
var rundt omkring i verden. Nå hadde det gått sju måneder siden
guttene ble satt i fengsel og de satt der fremdeles.
En advokat ringte fra Dhaka og sa at guttene sultestreiket og
var veldig syke, en var død. Guttene krevde å bli flyttet til vanlig
fengselscelle og fikk besøk av FNs representant i Dhaka. Til slutt
nådde vi frem. En amerikansk kvinne som jobbet for FN tok
saken på alvor og kom for å ordne opp. Hun besøkte guttene og
ordnet med sykehusopphold, mat og medisiner, såpe og tannbørste,
klær og håndklær, og tok dem under FNs beskyttelse.
Nesten alle guttene var syke. Sønnen min hadde mistet sju tenner
og hadde mageblødning og betennelse i en fot, alle de andre
var sykere enn ham og alle var psykisk syke på grunn av mishandling
og tortur, og det verste var at de hadde sonet sammen
med voksne internasjonale fanger.
Det var en vanskelig tid, jeg gråt og sørget inne i meg og
ønsket at jeg ikke hadde sendt sønnen vår ut av landet. Jeg var
psykisk og fysisk sliten, jeg fikk ingen støtte og det var bare eld-
88
stesøster som ville snakke med meg. Jeg gikk til hellige steder og
tente lys og ba gud tilgi meg og redde sønnen min. Familiene
våre så på meg som en stor egoist som hadde sendt barnet sitt i
døden, ikke var jeg en god mor og ikke hadde jeg omtanke for
barnet mitt. Jeg hadde ofret alt for drømmene mine og politikken
og de rare ideologiene. Mannen min fikk mye sympati, og alt
som var galt var min skyld.
Tre måneder etter at mannen min kom hjem fra Dhaka for
andre gang, slapp sønnen vår og de andre guttene ut av fengselet.
FN-representanten ringte til meg og gratulerte oss og spurte
hvilket land vi ville sende sønnen vår til. Hun fortalte at det ville
ta noen måneder å komme til Canada eller USA, men at Skandinavia
kunne ta imot flyktninger med en gang. Jeg ba henne om
å sende sønnen min ut av Dhaka og derfra til hvilket som helst
land i Europa. Han hadde sittet i fengsel i til sammen ti måneder
og nå ville jeg ha ham ut av Bangladesh fortest mulig. Kort tid
etter ble sønnen min og to andre gutter sendt til Norge, to gutter
til Danmark og de to siste til USA. Alle guttene kom på beina
fysisk, men de er fortsatt preget av dette fengselsoppholdet og sliter
med mareritt og tankene på denne perioden.
Revolusjonen og senere krigen, krevde ikke bare millioner av
menneskeliv og førte til at millioner av mennesker ble handikappede,
men preger også livet til oss som har flyktet. Vi har betalt
for mye for å komme til et nytt land, ikke bare i penger, de psykiske
påkjenningene er verre. Alle jeg kjenner fra Iran kan fortelle
en historie som likner vår. Og disse historiene er tunge ryggsekker
vi må dra på gjennom livet og fører til at vi sliter mye.
Etter at guttene slapp ut av fengselet, bestemte jeg meg for å
rydde opp med hovedsmugleren. Jeg ville at han skulle bli straffet
for det han hadde gjort mot sønnen min og de andre guttene.
Jeg begynte å ringe rundt for å finne spor, og fant til slutt telefonnummeret
hans i Pakistan. Jeg hadde truffet hovedsmugleren
og kameraten hans to ganger og hadde lagt merke til blikket
hans. Han var en meget vakker mann på tjueåtte år.

Barnesoldater under Khomeini.

 Jeg skjønte at det hadde skjedd noe galt og tenkte mest på det verste, at han var blitt drept av smugleren i Pakistan. 

Min bok,83,84,85,86.

Jeg kunne ikke skille meg og gifte med en prest for at sønnen min skulle få lov til å ta videre utdanning. Men det kunne ha vært en løsning, og jeg hadde sluppet å være ?yktning i et skandinavisk land og fryse seks måneder i året uansett hvor mye klær jeg har på meg.
Etter hvert begynte alle i familiene våre å snakke om at det var bedre å sende barna til Europa eller andre land for at de kunne studere, men hvordan skulle vi sende dem ut? Først og fremst var det forbudt for barn i femten-sekstenårsalderen å reise ut av landet, dernest var problemet at ingen land, bortsett fra Jugoslavia og Japan, ga visum til folk fra Iran etter okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979. (Etter revolusjonen, i november 1979, okkuperte iranske studenter USAs ambassade i Teheran og tok gisler. Studentene krevde at USA skulle utlevere sjahen, som var blitt dømt til døden i Iran. Gislene ble løslatt i januar 1981, og siden den gang har Iran og USA ikke hatt diplomatisk kontakt. Likevel ble amerikanske våpen stadig eksportert til Iran gjennom israelske mellommenn. Denne våpeneksporten ble avslørt senere og ble en stor skandale. Saken ble kalt North og Pndexerysaken.) Den eneste muligheten var å smugle disse ungdommene ut av landet og over til nabolandene, kjøpe falske pass der og reise til andre land for å søke asyl. Mannen min var veldig uenig, men jeg så ikke noen annen utvei der og da enn å sende Lille venn ut av landet. Jeg så for meg at han ville få en usikker fremtid i Iran, kan hende bli sendt i krigen og miste livet eller komme handikappet hjem, og hvis han skulle være så heldig å overleve krigen uten skader, ville det fremdeles være umulig å komme inn på videre
84
utdanning. Jeg hadde snakket med alle jeg kjente, og sommeren før Lille venn fylte seksten år ringte en bekjent til meg. Hun og mannen hennes drev en klesbutikk som de hadde startet etter at de ble pensjonister. Hun fortalte at sønnen hennes og noen andre gutter skulle reise med en smugler til Pakistan og videre til Canada i løpet av to uker. Mannen hennes skulle reise senere og ordne med studieplass og bosted for disse barna. Kvinnen sa at hun kjente smugleren og at det var trygt å sende barna med ham. Men jeg hadde bare to dager på meg før jeg måtte levere sønnen min og ti tusen USA-dollar til henne. Når det var gjort, skulle de to guttene reise til grensen samme kveld og neste dag til Pakistan. Mannen min var bortreist, ti tusen USA-dollar var mange penger og jeg hadde dårlig tid. Jeg solgte bilen min og mesteparten av gullsmykkene mine for å skaffe penger. Jeg kjøpte også noen varme klær til sønnen min, og både han og pengene ble levert som avtalt og uten kvittering til kvinnen som drev klesbutikken. Etterpå ventet jeg bare på at sønnen min skulle ringe, og jeg hadde ikke fortalt til noen hva jeg hadde gjort. Tre dager etter ringte han og fortalte at han bodde på et hotell i Islamabad, hovedstaden i Pakistan, og at det var guds vilje at han hadde overlevd. Smugleren hadde satt dem på to kameler, og da de skulle passere grensen, ble de oppdaget. En av kamelene ble skutt og en av mennene såret i skuddvekslingen. Jeg var glad for at sønnen min var i live og tenkte på at han snart skulle reise til Canada og begynne på skole der. Jeg hadde gått og fått oversatt alle skoledokumentene for å sende dem til ham og ringte hver dag og snakket med ham i telefonen. Mannen min kom hjem og ble sint og veldig lei seg fordi jeg hadde sendt Lille venn ut av landet mens han var borte og ikke kunne ta farvel. Familiene våre fulgte hele utviklingen med spenning, alle hadde barn som skulle sendes ut av landet og ventet på hva som kom til å skje med den første. Jeg hadde hatt og hadde fremdeles mye ansvar hjemme, alt fra oppussing av leiligheten til kjøp og salg og gjester og alt som skjedde med barna. Men denne beslutningen som jeg hadde tatt alene gjorde ansvaret mitt tyngre enn
85
før. Tre måneder gikk og sønnen min var fortsatt i Pakistan, smuglerne ?yttet ham fra hotell til hotell, vi var utålmodige og familiene våre støttet mannen min og kritiserte meg for alt jeg hadde gjort. I denne perioden dro den gutten som hadde reist sammen med sønnen min, sønnen til kleshandlerne, til Canada, og det kom en annen gutt på samme hotellrom som sønnen min. En kveld ringte kleshandlerdamen, hun som kjente smugleren, og sa at smuglerne nå hadde sendt sønnen min og den andre gutten ut av Pakistan og at de satt på ?yet til Canada og ville ringe dagen etter. Dagene gikk. Jeg hørte ingenting fra guttene og ringte tilbake til kleshandlerdamen for å få mer informasjon. Da sa hun at hun verken kjente meg eller sønnen min og at dette var en ukjent sak for henne. Senere la hun på røret hver gang jeg ringte. Hele familien vår støttet mannen min og var rasende på meg. De beskyldte meg for å ha drept sønnen min, og jeg sørget og gråt innvendig og løp rundt for å ?nne en løsning. Den eneste som støttet meg og som jeg kunne snakke med, var min kreftsyke eldstesøster. Jeg skjønte at det hadde skjedd noe galt og tenkte mest på det verste, at han var blitt drept av smugleren i Pakistan. Noen uker senere ringte telefonen klokka to om natten. En dame gråt i telefonen og fortalte at sønnen min og seks andre gutter var i hovedfengselet i Dhaka i Bangladesh, damen gråt av glede over at barna våre var i live. Hun visste ikke mer enn dette, men jeg ble glad fordi Lille venn fremdeles var i live. Vi var sju familier som hadde sendt barn ut av landet, vi bodde ikke i samme by men hadde daglig kontakt med hverandre. Jeg var ikke helt alene nå. Senere kom mer informasjon, det viste seg at guttene var blitt ?øyet til Bangladesh og ikke til Canada, og smugleren hadde tatt fra dem alt, penger, klær og den falske legitimasjonen, forlatt dem på et hotell og gått sin vei. Politiet hadde arrestert guttene, de hadde ingen legitimasjon og kunne ikke si hvem de var eller hvordan de hadde kommet seg dit fordi de var redde for at de skulle bli levert til den iranske ambassaden og sendt tilbake og henrettet fordi de hadde forlatt landet ulovlig, og noen av dem var vernepliktige.

Nøkkelen til Paradiset.

Min bok s. 81.82..

De som ble drept i krigen var mest unge gutter før de hadde fått smakt på livet, eller mer presist, ofrene var fremdeles bare barn. De var søkende og nysgjerrige, det var lett å hjernevaske dem. De var stolte, og når de var blitt hjernevasket endte de med å konkurrere med hverandre om å dø først for å komme først til paradis. De ble tatt fra skoleveien og utstyrt med våpen og
81
motorsykkel og nøkkelen til paradiset hengende om halsen, og tusenvis av dem ble velsignet av prestene og sendt til første linje i krigen for å løpe over minelagte områder. Enten ble de handikappet for livet eller de kom aldri tilbake. I en vanlig krig sender man tunge våpen først, i denne krigen måtte de ofre mennesker for å bevare krigsmaskiner. Jeg husker disse nettene under krigen. Det var mørkt overalt og jeg våknet av den ulende røde fare-alarmen. Vinduene var dekket med tjukke sorte gardiner så lyset ikke skulle sive ut, men når alarmen gikk, gikk nesten alltid strømmen samtidig. Vi sov ofte med klærne på. Vi griper tak i barna og løper til utgangen. Vi er ikke helt våkne, mørket og lyden av alarmen gir oss panikk. Hvor er utgangsdøren? Hvor er neste trapp? Vi løper fra døden til bomberommet, en stor garasje under jorden i enden av gaten vår. Vi hører flyet komme og bomben falle, vi hører den eksplodere, men vet ikke hvor. Vi ser på hverandre og tør ikke spørre, men håper at det ikke er over vårt hus, eller litt østover hos søsteren vår eller litt nordover hos broren vår. Hvilket område og hvem ble truffet i natt? Av og til må vi oppholde oss i bomberommet i mange timer. Folk hjelper hverandre og skjelver, angsten er over oss og inne i oss og hjertet banker fort og vi vet ikke når det er vår tur og hvilket hus eller hvilket familiemedlem som er borte for alltid når vi kommer ut. Vi hører på radioen og noen ganger er sendingene også borte. Når den grønne faren-overalarmen går, strømmer vi ut av bomberommet og oppdager at noen er barbeint eller bare kledd i nattøy. Vi hørte ikke bomben falle rett i nærheten, det var ikke i gaten vår, kanskje i gaten ovenfor eller hvem vet, og vi løper til radioer og telefoner for å ringe til slekt og venner for å lokalisere hvor bomben eksploderte. Noen ganger hører vi gråt og skrik fra hus i nabolaget, fra familier som har mistet slekt eller venner i bombingen. Mange år etter at jeg hadde kommet til Norge våknet jeg forsatt om natten og trodde det var krig, og hvis jeg hørte et fly, reagerte jeg med angst og kroppslige symptomer.
82
I begynnelsen av krigen var hele folkets oppmerksomhet, uansett politiske meningsforskjeller, rettet mot den felles fienden. Alle sto hverandre nær og tok imot folk fra krigsområdene i grensebyene mot Irak. Mange av disse byene ble helt jevnet med jorden, ikke et eneste hus sto igjen etter bombingen og rakettene, og noen byer ble okkupert av nabolandet. Vi hørte på radioen hele dagen, når vi lagde mat eller kjørte bil og uansett hvor vi befant oss. Radioen var en viktig kilde til opplysninger, ikke bare om krigen, men også for å beskytte livet. Noen ganger kom angrepene så tett at skolene ble stengt og barna måtte være hjemme, men vi kunne ikke la dem leke ute fordi vi når som helst måtte være forberedt på å løpe til bomberommet. Alle hoteller og ledige rom i hvert hus ble delt ut til de som kom fra krigsområdene, og jeg fikk en del nye elever fra de samme områdene. Shiraz, hjembyen min, ble vertinne for over en million krigsrammede familier, og alle delte det de hadde med hverandre. Men etter noen år ble krigen en del av hverdagen og mistet dette store hjelpe- og omsorgspotensialet. Etter hvert begynte de ulike politiske gruppene å bli aktive igjen fordi krigen ikke hadde stoppet arrestasjoner og henrettelser. Nå ble alle som var imot regimet stemplet som venner av fienden, de jobbet på fiendens side og hadde solgt seg selv og landet sitt til nabolandet som var i krig med oss. Presteskapet brukte krigen som en unnskyldning for å kunne straffe politiske aktivister. Alle demonstrasjoner, partier og aviser var fortsatt forbudt, men tanken på et sosialdemokrati var fortsatt levende i hjertet til mange unge, spesielt hos kvinner. På denne tiden fantes det ikke mange igjen av de politiske aktivistene jeg en gang kjente. Nesten alle i min sosialistgruppe var forsvunnet. Lille venn var nå blitt nesten femten år, det var en farlig alder. En dag kunne han bli plukket opp på skoleveien og sendt ut i krigen. Hvis han overlevde, ville det bli vanskelig å komme inn på universitetet, alle de gode karakterene hans ville ikke hjelpe. Nå måtte man være i nær slekt med en av prestene eller være barn til en av dem som døde i krigen og ha en bekref
83
telse fra presteskapet på at man støttet regimet for å få plass på universitetene. Sønnen min var verken i slekt med noen prester eller hadde mistet noen av sine aller nærmeste i krigen, og med en mor som skilte seg ut ved å være politisk aktiv og ikke tenkte som presteskapet, var det ikke lett å få denne nødvendige bekreftelsen fra dem. 

krigen mellom Iran og Irak brøt ut i 1980

. .
Min bok s, 79,80.

Nå var det lenge siden jeg hadde sagt farvel til de høyhælte skoene og den ?ne dama. I mange år hadde jeg lidd under et system som var grunnlagt på klasseforskjeller. Denne ?ne dama hadde aldri vært mitt ideal, men i en periode av livet mitt ble jeg tvunget til å spille denne rollen. Dette rollespillet kunne ikke ta stor plass i tankene og følelsene mine. Imidlertid ga rollen meg oppmerksomhet og beundring, men hver eneste natt tenkte jeg at den ikke passet for meg. Etter at vi ?yttet til Shiraz og etter det siste selvmordsforsøket, lærte jeg å leve ut litt mer av meg selv. Da våknet min interesse for politikk sterkere til live igjen, og i revolusjonsbølgene ?kk jeg mer kontakt med studenter og aktivister som hadde sosialistisk tankegang. Jeg leste ?ere bøker og ble mer politisk aktiv. Det var også derfor jeg hadde valgt å undervise på en skole i et fattig område. Der forsøkte jeg å forklare elevene mine at de kunne se på fattigdom og sykdom, analfabetisme og kvinneundertrykkelse som resultater av dette systemet. Jeg hadde kjent det på kroppen og tenkte at hvis vi klarte å skape et sosialdemokrati i landet vårt, kunne alle kvinner frigjøre seg økonomisk. Det ville være en stor mulighet til å forandre det mannsdominerte samfunnet. Jeg tenkte på mitt eget liv og ekteskap og at jeg ikke var alene, det var mange andre kvinner i min situasjon. Jeg tenkte på sosialismen som en eneste utvei, den var alt for meg. Jeg enset ikke min manns protester eller min mors tårer. Jeg kunne ofre alt for denne ideologien og for at kvinnene skulle slippe en skjebne som min. En dag på skolen tok rektor meg med inn på kontoret sitt og fortalte at han støttet meg, men at jeg nå var under oppsyn av Hizbollah. Rektor og noen av elevene mine hadde vært i avhør, men de var glad i meg og hadde ikke sagt et ord, og det fantes

79
ikke et eneste bevis mot meg. Men rektor var bekymret for meg og kunne overta noen fag og undervise i min klasse, spesielt i de fagene som jeg mente var fulle av løgn og usannheter. Vi ble enige om at jeg ikke skulle ta bøker som regimet hadde forbudt med meg inn i klassen. Men når elevene ikke ?kk lese om løgnene, skulle de få høre om dem. Jeg ville fortelle dem sannheten, jeg var mer glad i elevene mine enn at jeg ville være med på å hjernevaske dem. Noen dager senere kom en nabodame til meg om kvelden. Mannen hennes eide et bakeri, etter hvert ble han en av svartskjortene og så rik at han kunne kjøpe hus i samme gate som oss. Kona var gravid, og mannen var enten borte eller hjemme og mishandlet henne. Da hun kom til meg, sa hun at hun hatet mannen sin og hele islam. Hun fortalte at svartskjortene kom til dem hver kveld og planla å gå til angrep her og der, men hun torde ikke si noe og hun måtte holde seg på rommet sitt til de gikk. Hun hadde hørt at mitt navn ble nevnt og visste at huset vårt var under oppsyn. Derfor ville hun komme og advare meg og be meg om å være forsiktig. Vennene mine levde i skjul eller satt i fengsel, var ?yktet til utlandet eller drept, og resten av sosialistgruppen kunne ikke ta kontakt med meg fordi jeg var under oppsyn av Hizbollah. Slik var situasjonen min til krigen mellom Iran og Irak brøt ut i 1980. 
Iran og Irak hadde hatt et anstrengt forhold, men det hadde bedret seg mot slutten av sjahtiden. Etter den iranske revolusjonen i 1979 ble forholdet mellom de to landene stadig mer tilspisset. Årsakene var mange. En av dem var interne problemer med den arabisktalende minoriteten i Khozestan, et område som ligger ved grensen mot Irak. Disse grenseområdene er meget oljerike, det har alltid vært kamp om dem. En annen årsak var den kurdiske bevegelsen i Kurdistan, som krevde sin egen stat. Kurdistan har en lang grense mot Irak, og kurderne hadde trukket seg inn i Irak når de ble angrepet av iransk militærmakt. Etter revolusjonen ?kk sjiamuslimene i Irak støtte fra presteskapet i
80
Iran, og mange av lederne for sjiamuslimene ?yktet til Iran og drev sin motstand mot Saddam Hussein derfra. En annen viktig årsak var at Saddam Hussein hadde utvist Khomeini fra Irak da han hadde begynt å gjøre motstand mot sjahen. Og ikke minst foregikk det en stadig maktkamp mellom disse to landene om hvem som hadde størst makt og størst militær inn?ytelse i Midtøsten. Disse årsakene og mange andre, utløste i 1980 krigen mellom Iran og Irak, to muslimske land. Det var sommer og vi hadde sovet i hagen. Mannen min vekket meg tidlig om morgenen og sa at vi ble angrepet av krigs?y og at denne dagen var begynnelsen på en krig mellom Iran og Irak, to land med samme religion. Denne krigen varte i åtte år og kostet en million menneskeliv bare på iransk side. En krig som ingen vant, det var bare stormaktene som tjente på den fordi de kunne selge alle typer våpen til begge parter. Dessuten hadde Iran og Irak sterkest militærmakt og økonomi i Midtøsten og var dermed en trussel mot Israel. Krigen holdt de to landene opptatt og knekte dem samtidig, det tok mange år før de kom på beina igjen. Den nye amerikanske ma?aen tjente på å selge våpen og narkotika, prostitusjon og olje, og kunne være med på å påvirke valg av politikere ved å støtte kandidater gjennom hvitvask av penger og korrupsjon. Den amerikanske ma?aen ansatte sine medlemmer i USA og i mange andre land, og kunne dermed utløse en krig som trengte våpen et eller annet sted i verden. For dem var en million menneskeliv ikke noe verd. USA selger våpen til begge parter i en krig. Under Golfkrigen solgte de våpen direkte til Irak, og til Iran gjennom Israel. Samtidig hadde Iran og Irak vært to sterke makter som støttet palestinerne. I Golfkrigen ble begge landene brutt ned så Israel kunne vokse frem. De som ble drept i krigen var mest unge gutter før de hadde fått smakt på livet, eller mer presist, ofrene var fremdeles bare barn. 

Under Khomeini

 


Gatene var slagmark i de første årene etter revolusjonen.

Min bok, s. 75.76.77

Alle som tenkte sosialdemokratisk ble stemplet som kommunister. De islamske prestene definerte kommunistene som ikketroende og gudsfiendtlige, og etter den førnevnte uttalelsen som ble sendt på TV og gjentatt i radio og i alle moskeer, var det lov å drepe dem. Tusenvis av unge jenter og gutter ble henrettet, skutt og drept i fengselet eller på åpen gate mens folk så på. Foreldrene fikk ikke lov til å begrave barna sine på de vanlige gravstedene og måtte bringe sine døde barn ut av byen for å finne et sted å begrave dem. Foreldrene fikk ikke lov til å legge gravstein på gravene og ikke til å stå der og gråte eller sørge over barna sine. Hvis disse unge ble begravd på vanlige offentlige gravsteder, kom svartskjortene og gravde likene opp igjen, og hvis foreldrene kom til gravstedet og gråt eller la blomster der, ble de slått ned. Mesteparten av tilhengerne av opposisjonen var skoleelever på videregående og studenter. De var ikke mordere eller terrorister, men de var nysgjerrige og leste blader og bøker som var forbudt eller demonstrerte. I begynnelsen ble disse unge opposisjonelle skutt ned. Senere fant mullahene ut at disse kommunistene måtte henges eller kveles slik at det urene blodet deres ikke rant ned på jorden og skitnet den til. Men de som var muslimer og likevel var i opposisjon, kunne få lov til å bli skutt. De unge jentene som var ugifte og derfor jomfruer, kunne komme til paradiset etter døden. Men de måtte gifte seg natten før de skulle dø. De ble satt i fengsel natten før de skulle drepes og der ble de viet til en av svartskjortene som voldtok dem. Neste dag ble jentene skutt eller hengt. Mange av jentene var bare 13?14 år, de var nesten bare barn. Dagen etter hengingen sendte svartskjortene en pakke småkaker til foreldrene som tegn på at datteren deres hadde gif
75
tet seg. Men for familien var det tegn på voldtekt og død. Samtidig måtte familien betale for patronene som drepte deres kjære.
Det nye regimet gjennomførte også forandringer i skolebøkene i historie og naturfag. Lærerne måtte gå med på dette og undervise i disse usannhetene eller gå i fengsel. Alle aviser, blader og bøker, all kunst og alle eventyr ble forbudt. På denne tiden var jeg lærer i barneskolen og underviste i femte klasse. Det var vanskelig og tungt for samvittigheten å se på elevene mine og undervise i noe som var en fullstendig forfalskning av sannheten. Jeg kjente mitt ansvar som lærer, men det var ikke lett å fortelle sannheten. Mange av vennene mine som ble satt i fengsel kom aldri tilbake. Men jeg kunne ikke gi opp. Jeg kunne ikke tro at det demokratiet som tusener hadde mistet livet for, aldri ville bli virkelighet. Den tanken var umulig å tenke, og vi måtte ikke legge ned aviser eller slutte å lese bøker, vi måtte løfte dem frem og opp og kopiere dem i skjul og sende dem rundt for å informere alle nomadene og alle de fattige landsbyboerne, nå var det på tide at de sosialistiske idéene sprengte seg ut gjennom universitetsveggene. Det skulle ikke mer til for å bli henrettet eller torturert og mishandlet enn å ha lest en avis eller en bok som var forbudt på grunn av forfatterens navn eller innholdet, og man kunne lett bli slått ned eller knivstukket av svartskjortene i det offentlige rom midt på lyse dagen på grunn av at skjerfet var for kort eller at man hadde feil farge på klærne. Bare sorte, mørkebrune og mørkeblå klær var tillatt. Hvis skjerfet hadde glidd litt ned slik at håret var synlig på en kvinne, ble hele den islamske verden satt på hodet og mullahene lagde mye oppstyr og ble ute av seg av bekymring for at folk skulle begå synd, og svartskjortene stilte opp med motorsykler og teppekniver og ryddet opp. De gikk løs på folk og skar opp ansiktet deres eller stakk kniven gjennom øynene på dem. Hvis man var heldig, kunne man få noen dagers fengsel og femti piskeslag.
76
Min far var muslim, min mor var muslim og jeg har ikke noe mot islam. Jeg har respekt for alle religioner. Men det jeg så og opplevde i Iran etter revolusjonen, hadde ikke noe å gjøre med islam. Det var regelrett misbruk av religionen for å få mer makt og slå ned motstanderne. Prestenes maktmisbruk tok troen på islam fra meg og mange andre. Jeg bar aldri våpen og tenkte aldri på å drive terror mot mullahene. Det var nytteløst, og vi som var motstandere av Khomeini kunne heller ikke vinne på den måten. Vår viktigste strategi var å informere massene om deres rettigheter og en rettferdig fordeling av godene, massene måtte forstå at disse prestene var vanlige mennesker og ikke guddommelige, de hadde heller ikke telepatisk forbindelse med gud eller magiske evner. Å være prest var en jobb som andre jobber. Etter mitt syn er det å være prest ingen jobb, min mor pleide å si at folk både kunne dø og parre seg uten hjelp fra prestene. Å være prest er et parasittyrke, de lever av andres brød. Prestene hadde skaffet seg mye jord og mange eiendommer i islams navn, og denne jorden lå i de beste jordbruksområdene. Eiendommene var mange, og de islamske prestene var like flinke som det norske Stortinget til å finne på alle mulige avgifter. I hundrevis av år hadde de islamske prestene sittet hjemme eller i moskeen og skrevet tjukke bøker med rare ord og hevdet at man kunne gjøre hva man ville hvis man hadde penger til å betale for sine onde gjerninger. Men hvis man ikke kunne betale, var man fortapt og havnet i helvete etter døden. For eksempel kan mullahene tolke at det er forbudt å drikke vin. Men hvis man drikker likevel, kan man betale med penger og bli tilgitt. Har man ikke penger, får man piskeslag. Hvis noen dreper en mann, kan de betale 140 kameler (70 kameler for en kvinne) til familien hans (hennes) og bli frikjent. Men hvis det ikke blir betalt, kan familien til avdøde ta blodhevn og drepe. Hvis kona har menstruasjon og ekteparet har samleie under menstruasjonen, kan man betale for denne synden med så og så mange gram gull og bli tilgitt. Betaler man ikke, er det en synd. Alt kan kjøpes, bortsett fra tilgivelse for tyveri. Blir man tatt i å
77
stjele, får man hånden kuttet av. Denne straffen beskytter de rike. Samtidig vet mullahene at tyvene ofte stjeler på grunn av fattigdom. Da straffen med å kutte hånden av tyver ble innført på 700tallet etter Kristus, var det bare de fattige som stjal og aldri hadde penger nok til å kunne kjøpe seg fri for straff. Men jeg mener at ingen av disse reglene står i Koranen, det er regler som prestene har skapt ut fra sin tolkning av den. Prestene har vært så flinke til å beskrive helvete at man skulle tro at de hadde bygd det selv. Man kunne tenke seg at disse prestene som kunne beskrive helvete så grundig og nøyaktig med ild og slanger og tusenvis av torturmetoder, hadde vært styreledere der og nettopp derfor ble prester. De tjukke prestebøkene ble ofte illustrert med tegninger og malerier av helvete. Bøkene tyter av malerier av syndernes kropper som blir spist av skremmende dyr eller forvandlet til enda mer skremmende dyr med øyne fulle av angst og munner fulle av skrik, de tyter av djevler med to små horn og lang hale og pisk som står og slår de stakkarene som har vært ulydige mot gud og kanskje stjålet et brød fordi barna sultet og var døden nær. Når man ser disse bøkene blir man forvirret og tenker at maleren eller presten må ha vært i en psykotisk tilstand. Jeg hadde lest Faust av Goethe og sett filmen med Richard Burton i hovedrollen, men det var vanskelig å forstå både boken og filmen. Men da prestene tok makten i Iran, skapte de helvete der. Siden har jeg ikke vært redd for døden og helvete. Helvete var akkurat der og da i Iran, det eneste som manglet var djevlehalene, de var erstattet med turban, kanskje for å skjule hornene? Jeg kunne ikke la være å lese. Jeg kunne ikke la avisene ligge i kjelleren mens de som hadde skrevet dem, vennene mine, var henrettet. Jeg fant frem avisene og kassettene med musikk og sanger med sosialistiske tekster. Jeg kopierte dem og tok på meg det svarte sløret og gikk fra hjem til hjem midt på dagen mens folk hvilte middag og skjøv bøker og kassetter under døren. Det var mange kilometer å gå, men jeg ble ikke sliten. Jeg gikk hjem til elevene mine og snakket med dem om at de ikke måtte bøye
78
seg for prestene. Jeg leste eventyr og fortalte historier om rettferdighet, om nytenkning og om å våge å si sin mening. Jeg leste de forbudte bøkene for elevene mine og fortalte dem at fattigdom verken var skjebne eller guds vilje, men et resultat av et samfunnssystem som var basert på klasseforskjeller, og at dette nye regimet gjorde forskjellene enda større enn før. 

Ayatolla Khomeini.

 


Religion ga Khomeni  ubegrenst makt.
Min bok,s.73,74.

Ayatolla Khomeini opprettet en islamsk republikk uten å fortelle
hva den innebar, og alle måtte stemme på noe de ikke visste
hva besto av. Khomeini ble den nye diktatoren og hadde mer
makt enn sjahen fordi han også hadde religionen i ryggen. Denne
makten gjorde ham mer brutal enn sjahen fordi han ikke trengte
å forklare handlingene sine, alt han gjorde var for å beskytte gud
og islam. Men i virkeligheten var det en maktdemonstrasjon for
å beskytte sin egen posisjon. Folket fikk verken gratis skole eller
gratis strøm, godene ble ikke fordelt og klasseforskjellene ble ikke
mindre, fengslene ble utvidet og kirkegårdene stadig større, kvinnene
måtte gå med slør og mullahene fikk stor politisk makt. En
nyrik klasse vokste fort frem og tok makten, den hadde ingen
politisk erfaring eller utdanning, folkene tilhørte ingen klasse og
var ikke lojal mot andre enn sine egne. Vi kalte dem svartskjortene
(lupen), og de kunne gjøre hva som helst for å beholde makten
og rikdommen. Alle partier og demonstrasjoner ble forbudt
og brutalt slått ned, kvinnene måtte sitte hjemme, de som hadde
jobb måtte gå med skjerf og slør. Universitetet ble stengt og studentene
ble henrettet eller satt i fengsel. Alle som tenkte annerledes
var mot regimet, det ble tolket slik at de var imot gud og
måtte henrettes. Svartskjortene var forferdelig brutale. «Vi henretter
dem som er imot oss, hvis de er uskyldige kommer de til
paradis, hvis de er skyldige blir det en motstander mindre, og for
slike henrettelser trenger man verken rettssak eller advokat eller
noe annet,» uttalte lederen deres på TV.
På denne tiden var sosialismen ennå sterk og tilhengerne var
studenter, lærere og faglærte arbeidere, spesielt de som jobbet i
oljeselskaper og i det offentlige. Det svake punktet blant tilhengerne
av sosialismen var at de i lå i strid med hverandre og manglet
en sterk leder. De var ikke organisert og hadde ikke våpen.
Ayatolla Khomeinis prestestyre hadde støtte fra landsbyboere og
73
analfabeter, i et land med seksti prosent analfabeter er de en stor
gruppe. De trodde på regimet og ayatolla Khomeini som en Messias,
en frelser, og at han hadde en hellig og guddommelig makt.
Hvis man ikke støttet den nye profeten, var man fortapt og syndet
mot gud. Khomeinitilhengerne ble så kraftig hjernevasket at
de kunne angi sine egne barn og sende dem rett i fengsel eller til
henrettelse for å redde sjelen deres. Det nye regimet hadde en
sterk leder, og i en kort periode etter revolusjonen i 1979 organiserte
tilhengerne av Khomeini seg og tok makten fra politi og
militære. Dette regimet hadde penger og ikke minst religionen
med seg som sitt sterkeste våpen. De som var i opposisjon hadde
ingen av disse fordelene, samtidig var selve uenigheten mellom
de ulike politiske gruppene nedbrytende. Mange tilhengere av de
ulike motstandgruppene ble arrestert under demonstrasjoner
eller på jobb, på studiesteder eller på åpen gate. De ble sendt i
fengsel og kom aldri tilbake.
Favorittfargen til det nye regimet var sort og tilhengerne kalte
seg Hizbollah (gudstilhengere) og markerte seg med sorte skjorter.
Hizbollah hadde våpen og kniver, og hver gang det ble
demonstrasjoner stilte de øyeblikkelig opp og gikk til angrep på
motstanderne, de slo og drepte folk, skar opp ansiktet på jentene
og forsvant. De ble aldri arrestert av politiet, og ingen av dem ble
noen gang dømt for en eneste av sine ulovlige handlinger. Svartskjortene
var brutale og voldelige og skremte folk fra å gjøre mer
motstand. De tilhørte ingen klasse, de ble født på en natt i revolusjonsdagene
og ble etter hvert sterkere og sterkere. De kunne
gjøre hva de ville uten å bli straffet. De gjenkjente motstandere
eller dem som kom ut av fengsel og kidnappet og drepte dem,
senere utvidet de arenaen og kunne også fjerne opposisjonsledere
i utlandet. Historisk sett kan man sammenlikne svartskjortene
med tilhengerne av Napoleon den tredje, Mussolini og Hitler.
Svartskjortene hadde ikke ståsted i noe samfunnslag, og vold
og brutalitet var deres kjennemerke. De fulgte ingen normer eller
regler, og noen av lederne fikk ofte viktige nøkkeljobber i den nye
regjeringen og kunne til og med komme inn på Tinghuset.
74
(Det iranske tinghuset har to hus, i det ene sitter sju mullaher
som blir valgt av ayatolla Khomeini, senere av hans etterfølgere,
de er faste representanter til de dør. Medlemmene av dette huset
har vetorett i forhold til alle vedtak i det andre huset. I det andre
huset sitter de folkevalgte, de må godkjennes av de sju utvalgte
mullaher og sitter for fire år. Det er allmenn stemmerett fra man
er 16 år.)

Flukten



Min bok.S.71,72.

DEL II
Flukten
Revolusjonsbølgene i Iran begynte å rulle fra 1976. Det var flere
årsaker til folkets misnøye. Sjahen feiret 2500-års jubileet for
monarkiet i 1971. Den store festen med tusenvis av gjester fra
alle land ble kostbar for folket og gjorde klasseforskjellene enda
tydeligere. Det var småopprør blant studentene og nord i landet,
og mange sosialister ble arrestert og fikk dødsstraff. Folket var
også misfornøyd med amerikanerne i landet. Mange av dem var
ansatt med feit lønn i oljeselskapene, mens ikke-amerikanere
gjorde samme jobb og fikk mindre betalt. Selve kapitulasjonsloven
innebar at amerikanere ikke kunne dømmes i Iran, uansett
hva de gjorde.
Sjahens styre, som var et ettpartidiktatur uten demokrati,
hadde skapt en bølge av misnøye hos folk. De begynte å snakke
høyt om politikk, og om monarkiet i særdeleshet. Samtidig sto
sjahen ikke like nær USA som før fordi han ikke ville blande seg
inn mot Sovjetunionen i Afghanistan. Og for USA ville det være
en fordel om sjahen ble avløst av et islamsk regime, det kunne
hindre kommunistenes fremgang i Midtøsten. På denne tiden
støttet Sovjet palestinerne og Libanon og hadde skapt seg et godt
ansikt overfor folk i Midtøsten. Mange trodde at Sovjet var den
eneste hindringen for at USA skulle kunne utøve mer makt i
denne delen av verden og sympatiserte med denne stormakten.
Jeg kan ikke gå i detalj og forklare mer, men alle disse elementene
la grunnlaget for revolusjonen i Iran. Denne revolusjon er en del
av fortiden min og grunnen til at jeg nå bor her i Norge.
Hver natt samlet alle vi som var motstandere av sjahen oss
rundt radioen for å høre nyheter på BBC og nyhetssendinger fra
ayatolla Khomeini som var i eksil i Frankrike og ledet motstanden
71
mot sjahen derfra. Om dagen var jeg på forskjellige steder for å
høre på politiske taler og fortelle innholdet videre. Motstanderne
av sjahen var mange og tilhørte mange ulike politiske retninger,
og vi var fulle av energi og uten angst for døden. Vi delte oss i
grupper og leste forbudte bøker og blader og diskuterte disse i
mange timer og forberedte barrikader og gatekriger. Vi hadde
lest og hørt om den russiske og den franske revolusjonen, vi visste
at vi måtte sette makt mot makt, men vi ville ikke at noen
skulle bli drept. Snart sto vi midt oppe i et liv med barrikader og
skudd, blod og røyk, og tusenvis av mennesker som var sinte etter
mange års diktatur og ropte: «Down with the shah, down with
the USA.» Studenter og kjøpmenn, lærere, arbeidere og husmødre
sto sammen, skulder ved skulder, og hver gang en ble skutt,
tok mange andre dennes plass. Det var lange køer av folk som
ville gi blod til de sårete. Jeg hadde ventet i mange år, nå var idealene
mine i ferd med å bli realisert. Jeg lånte det sorte sløret til
mor og klippet hull på hver side så jeg kunne stikke ut hendene
og bruke dem. Jeg var ikke vant med slør, jeg ville ha hendene fri
for å bære bøker, aviser og andre ting under demonstrasjoner.
Mor var svært bekymret for meg. Hun gråt og ba meg trekke
meg ut av politikken og tenke på barna mine. Men for meg var
barnas fremtid avhengig av revolusjonen. Jeg trodde at vi skulle
felle sjahen for siden å virkeliggjøre en sosialdemokratisk politikk
med fordeling av godene; helse, skolegang og arbeid til alle, og
ikke minst frigjøre kvinnene i dette mannsdominerte samfunnet.
Jeg så på alle lidelser hos kvinner, mine egne og andres, som et
resultat av den økonomiske avhengigheten av menn og trodde at
vi i et sosialdemokrati kunne frigjøre kvinnene og gi dem mulighet
til å være seg selv. I 1979 dro sjahen i eksil til USA. Ayatolla
Khomeini vendte hjem og monarkiet falt. Vi danset og feiret og
ventet optimistisk på et demokrati for alle, et demokrati med gratis
skole og gratis strøm, med fordeling av godene og uten klasseforskjeller,
et demokrati uten politiske fanger, uten påbud om
slør, uten mullahenes innblanding i politikken. Det var disse
kampsakene vi hadde vært enige om, det var disse forandringene
72
Khomeini hadde lovet oss i talene sine fra Frankrike og mange
hadde ofret livet for. Men slik ble det ikke, og slik er det fremdeles
ikke etter nesten tjuefire år. Denne revolusjonen ble en revolusjon
for å bytte diktatorer, ikke noe annet.
 

Far,mitt stødige fjell

 



Min bok,s.69.

Til slutt fortalte jeg ham hva jeg følte.
68
Han tok ansiktet mitt mellom hendene sine og sa at han var glad
i meg, men at vi var bundet til hver våre barn og hvert vårt ekteskap
og av kulturen vår. Han ville ikke såre meg, jeg hadde problemer
nok fra før og det var bedre at vi glemte hverandre. Jeg la
hodet på brystet hans og gråt stille, og han gråt sammen med
meg. Noen dager senere ringte han og spurte om vi skulle treffes
hos ham, men jeg møtte ikke opp. Jeg tenkte fremdeles på min
far, han var høyt prioritert og fremdeles mitt stødige fjell. Et år
senere flyttet psykiateren min til USA. Senere har jeg hørt at han
er kjent for å være meget dyktig. Og han hjalp meg med å skape
et nytt liv, et liv som nesten var mitt eget.
Jeg begynte å gå på kunstutstillinger. Hvis jeg likte et maleri,
kjøpte jeg det og tok det med hjem. Det passet ikke for andre,
men jeg brydde meg ikke lenger om hva de sa og hengte opp bildene
hvor jeg ville. Andre kunne vise frem bildene og fortelle hva
jeg hadde kjøpt og hvordan jeg kastet bort penger, men det var
deres mening og bildene ble hengende. Til slutt ble alle lei av å
snakke om disse innkjøpene og denne galskapen min. En dag sa
mor til meg at det var vanskelig å bevise at man var gal, men når
man ble stemplet som det, virket man friere og lykkeligere.
Jeg ga ikke lenger mannen min noen plass i tanker og følelser.
Jeg hadde barna mine, familien min og venninnene mine og ikke
minst mine egne interesser og levde ut mye mer av meg selv, men
ikke hele.
Etter hvert ble jeg trukket inn i politiske aktiviteter mot sjahen.
Jeg som hadde vokst opp med en bror som var kommunist
og hadde lest og diskutert revolusjonære teorier siden jeg var
ungjente, var nå klar til å være aktiv i politikken.

Jeg kunne ikke velge...

 


 

Min bok,s.67.68.

Dette var uholdbart, og en natt da alle i huset
hadde lagt seg, tok jeg en avgjørelse. Jeg blandet giftpulver med
vann, ennå kan jeg huske giftlukten som en hallusinasjon, jeg
kjenner lukten og blir kvalm og får hodepine. Jeg drakk giften og
66
la meg i sengen. Det var snart midtnatt, alle sov og ingen var
våkne og kunne redde meg. «I morgen kan de finne meg død,»
tenkte jeg. Denne gangen var jeg sikker på at jeg hadde tatt mitt
endelige valg og slapp å møte hindringer. Men midt på natten
kom noen slektninger på besøk. De hadde vært på fest i Shiraz og
fant ut at de kunne overnatte hos oss fremfor å kjøre i flere timer
for komme seg hjem.
Mannen min hadde tatt dem imot og fortalt at jeg var sovnet,
men de var i godt humør og ba ham om å vekke meg så vi kunne
sitte oppe litt og ta en kopp te. Mannen min gikk opp på soverommet
for å vekke meg, men klarte ikke å få meg våken. Han
merket giftlukten, hentet en av slektningene og fortalte at det var
noe galt med meg. Samtidig ble en annen av dem mistenksom og
løp opp trappen for å finne meg. Hun skrek opp og truet de
andre til å kjøre meg til sykehuset øyeblikkelig og ble med meg
dit. Denne gangen fikk familien ikke lov til å ta meg med hjem
igjen, og to dager senere kom en ung mann og fortalte at de
skulle flytte meg til et annet sykehus der han jobbet. Han var psykiater.
Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe valg. Vi har ikke noe valg når
det gjelder hvor, når og i hvilken familie vi kommer inn i denne
verden. Og jeg kunne ikke velge når jeg ville forlate den. Andre
synder og vi soner. En natt et sted holder to svette varme kropper
om hverandre, noen måneder senere blir vi født uten at vi har
noe valg, men døden kunne vi ha valgt selv, kanskje det hadde
vært lettere for mange i min situasjon. Folk dør av sult og i krig
og katastrofer uten å ville det, men når et menneske ønsker seg
døden fordi andre har fratatt det valgmulighetene, får det ikke
lov til å dø. Jeg tenkte mye på hvem som hadde myndighet til å
bestemme når jeg skulle dø. Et liv der man ikke kan være seg selv
blir en slags dødsdom som stjeler krefter og krenker mennesket
bit for bit. Jeg lurer på hvor mange kvinner i mannsdominerte
samfunn som ville foretrekke å dø fremfor å være nikkedokker for
dem som sitter og drar i snorene rundt hendene og føttene deres.
Egentlig er det kjettinger de er bundet med, kjettinger som gna-
67
ger dypt i følelsene. Kanskje det er lettere å akseptere et slikt liv
hvis man tror på gud eller på skjebnen og legger skylden på den?
Men kvinner som verken er religiøse eller tror på skjebnen, kvinner
som leter etter meningen med livet og lidelsen i denne
mannsdominerte kulturen, de ser at livet kunne vært annerledes.
De ser kvinneundertrykkelsen og blir opprørte. Likevel må de se
undertrykkerne rett i øynene og smile, selv om de har lyst til å
kvele dem.
Jeg ble flyttet til en nytt sykehus der alt var rent og velstelt og
de som jobbet der hadde tid til oss og var snille og hjelpsomme.
Maten ble servert på rommet, og det stod alltid en liten rose ved
siden av middagen. Jeg var mest på rommet, jeg var apatisk og
ville helst sove, men hver gang jeg åpnet øynene, så jeg psykiateren
min. Han var midt i trettiårene med sort krøllet hår, skjegg
og bart. Han satt på en stol ved sengen min og smilte. Av og til
holdt han hendene mine uten å spørre meg om noe eller si mye.
Jeg snudde ryggen til og sovnet igjen, våknet igjen og så ham
sitte der. I min andre uke på sykehuset snakket han rolig med
meg. Av og til fikk han svar, men jeg ville ikke snakke. Han satt
der hver gang jeg våknet, og hvis han måtte bort, lå det en liten
beskjed til meg på bordet. Etter hvert spilte vi backhammon og
bridge og han var veldig tålmodig med meg. Jeg ble utskrevet
etter tre uker, men fikk time hos ham en gang i uken fremover.
Når jeg var hos ham stirret han ikke på klokka eller tok notater,
og jeg begynte å snakke. I løpet av seks måneder ble jeg et annet
menneske og usikkerheten min forsvant. Jeg visste hva jeg ville
og hvordan jeg skulle oppnå det. Han lærte meg hvordan jeg
kunne leve mitt eget liv innenfor de rammene jeg hadde. Han
lærte meg å se på valgmulighetene og vurdere hvert valg med
sine fordeler og ulemper for deretter å velge det alternativet som
hadde flest muligheter. Både han og jeg så på ekteskapet mitt som
noe jeg måtte leve med, men samtidig leve mitt eget liv ved siden
av. Jeg var forelsket. For første gang i livet var jeg så forelsket i en
mann at jeg bare gikk og ventet på neste gang jeg kunne se ham
og høre stemmen hans.

Regndråpenes bløte kyss

 



Min bok. S. 64.65.66.

På den tiden var husholdningen og barna kvinnenes ansvar,
det kunne være en tung oppgave. En av venninnene mine fortalte
63
meg om hvordan hun strevde. Hvis mannen hennes hadde sett
litt støv rundt en sofaknapp, hvis barna fikk diaré eller ble syke,
hvis de ikke fikk seksere på skolen og hvis det og det, var nok til
at det ble krangel og kjefting. De hadde ofte gjester, og hvis noen
beundret maten eller interiøret eller noe annet i huset deres,
pekte han på hodet sitt og erklærte høyt og tydelig at det ikke var
noe i veien med maten hennes, det var verre med hodet. Han
kunne også sammenlikne maten med noe han hadde spist andre
steder som var mye bedre. Selv kunne han ikke steke et egg.
Nå hadde jeg både familie og venninner rundt meg. Men våre
nærmeste mannlige slektninger måtte besøke meg når jeg ikke
var alene. En svoger stakk likevel ofte innom i noen minutter
mens jeg var alene for å vise respekt for meg og for å få vite hvordan
jeg hadde det. Denne svogeren var et godt menneske. Han
var sosialist og jobbet hardt. Han var rik og bodde i et stort hus
i en by i nærheten. Der holdt han åpent hus for folk fra landsbyen
og støttet dem på alle måter. For at de skulle føle seg hjemme hos
ham, kjøpte han aldri sofaer eller pyntet opp, det var for høytidelig
og ubekvemt. I stedet bød han landsbyfolkene å sitte på
tepper på golvet som de var vant til. Han hadde mange barn og
hjalp kona si med husarbeid og matlaging. Alle likte ham. Da han
døde i ung alder, ble det erklært offentlig sørgedag både i landsbyen
og i byen. Byen hadde over seks hundre tusen innbyggere
og alle butikkene var stengt på begravelsesdagen hans. I mange
uker var det kø foran huset hans av folk som kom for å kondolere
familien. Han var kommunist og ble likevel likt av alle. Jeg følte
at han skjønte at jeg hadde det vondt uten at jeg trengte å snakke
om det.
Alle disse årene, spesielt de siste med barnepiken, satte sine
spor. Jeg kunne fungere som hustru og god mor, men ikke som
kvinne i det seksuelle forholdet til mannen min. Jeg var fortsatt
trofast, mest av respekt for min far. Det var vanskelig å gå til sengs
med mannen min, jeg følte at jeg ble voldtatt hver eneste gang
jeg var med på dette spillet, og hver gang måtte jeg gå i dusjen
etterpå og stå under det rennende vannet og vaske meg hundre
64
ganger og føle at jeg fremdeles var skitten. Jeg leste eventyr for
barna og sov hos dem og fant på alle mulige sykdommer for å
unngå å ligge med mannen min. Noen netter brant kroppen min
etter å sove i armene til en mann. Når det regnet, gikk jeg ut i
hagen. Der lå et lite blått basseng med små røde fisker, ved siden
av sto et sjasmintre og bøyde seg over bassenget for å beskue de
små fiskene. Der sto jeg i mørket og regnet. Mine tårer og himmelens
rant sammen. Jeg kjente ikke kulden og ikke tiden. Kroppen
brant etter en mann å elske og etter å være nær en mann. Jeg
ønsket meg en mann som kunne kysse meg overalt og at jeg
kunne forsvinne i ham og at vi ble ett med regnet, men her jeg
sto fikk jeg bare regndråpenes bløte kyss. Fortsatt elsker jeg regnvær.
Når jeg opplever regnvær i fjellet, blir jeg glad og føler at den
lille jenta inni meg smiler.
Jeg var tretti år og i den alderen da en kvinne kjenner seg selv og
følelsene sine og vet hva hun vil og hvordan. En alder der man er
ung og likevel har erfaring. Den franske forfatteren Balzac har
skrevet en roman med tittelen La femme de trente ans (Kvinnen
på tretti, direkte oversatt, boken er ikke oversatt til norsk) og
mener det er kvinnens beste alder. I denne alderen følte jeg at jeg
ikke lenger kunne fortsette et liv der jeg måtte være noe annet
enn jeg var. Jeg levde bare for andre og for å oppfylle andres
ønsker. Jeg måtte fylle mange roller og var en person for nesteldste
bror sin skyld, en annen av respekt for faren min og en tredje
som hustru, osv. Hvor var det plass til meg selv? Hvor var jeg
selv? Hvor var min plass? Når kunne jeg leve for min egen skyld
og mine egne drømmer? Og jeg var langtfra alene om å leve slik.
I et mannsdominert samfunn som Iran var den gangen hadde en
kvinne ingen plass for seg selv. Hun skulle leve på andres premisser,
for familiens ære, for menns ære. En kvinne fikk ikke lov til å
være seg selv og kunne ikke leve ut sine følelser, da ville hun miste
støtte fra alle kanter. I andre land i Østen, men sjelden i Iran, kan
kvinner fremdeles bli drept hvis de er utro eller lever ut sine følelser.
Det blir ikke tatt i betraktning at en kvinne kan bli giftet bort
65
som 15-åring til en som kunne vært faren eller bestfaren hennes.
Aldersforskjell og fysisk mishandling er ikke noe å snakke om, og
kvinnen må leve på andres premisser og blir et offer for mennene
i familien.
Kjennetegnet på et mannsdominert samfunn er at mennene
sitter med makten og pengene. Det finnes ikke offentlige støtteordninger
som gjør det mulig for en mor å forsørge barna sine
alene. På den andre siden er presset fra landets kultur sterkt nok
til at en kvinne må leve i ekteskap for å bli respektert. En skilt
kvinne mister venninner fordi gifte kvinner ser på henne som en
trussel og rival for ekteskapet, og gifte menn vil ikke at hun skal
ha kontakt med kona, som kanskje blir påvirket. Ugifte menn ser
på en skilt kvinne som en billig vare og respekterer ikke grensene
hennes. En enslig kvinne kan ikke gå ut på restaurant eller andre
steder eller kle seg pent uten at alle holder øye med henne og
leter etter noe å kritisere. Under det nye regimet kan en kvinne
ikke bestille hotellrom uten å ha med seg enten mannen, faren
eller en bror. Har hun ikke det, må hun gå til SAVAMA-kontoret
først og vise legitimasjon og reisebillett og forklare hvorfor hun
er kommet og hvorfor hun er alene og deretter få en skriftlig tillatelse
som hun kan vise frem på hotellet for å få et rom.
I de senere årene har holdningen til skilte kvinner forandret
seg en god del. Tusenvis av kvinner mistet mannen sin i krigen
mellom Iran og Irak og ble enker. Dermed ble det vanlig å se
kvinner som var alene med barna, noe som etter hvert også påvirket
holdningen til fraskilte kvinner. Antallet skilsmisser har økt,
og fraskilte kvinner er mer akseptert og kan ha familiens støtte.
Men i slutten av 1980-årene var det ikke lett å bli skilt, spesielt
ikke hvis man var ung og pen, enda verre hvis man tilhørte en
kjent familie. Alle disse begrensningene ga meg en følelse at jeg
satt i fengsel og var innesperret for resten av livet og at det ikke
fantes noen utvei.

ingen kan stjele andres tanker.


Ingen kan stjele mine tanker, de er mine vinger .
 

Min bok.S.61,62,63.

Jeg kunne ikke godta det, og en måned senere ble vi enige om
at jeg skulle jobbe på landbrukskontoret som representant for
fylkesmannens regnskapskontor. Der var jobben min å kontrollere
alle regnskaper og stemple og undertegne alle regnskapspapirene.
Ingen kunne få lønn uten min signatur. Denne jobben var
slitsom med all nøyaktigheten og alle tallene som måtte kontrolleres
og alt ansvaret dette innebar, men jeg klarte meg fint. Året
etter begynte jeg å jobbe som førskolelærer i den barnehagen der
jeg tidligere hadde vært styrer. Da var jeg tjueseks år. En stund
etter fikk jeg mitt andre barn og tok et års permisjon uten lønn.
Nesten et år senere kom det tredje barnet, og mitt første barn,
Lille venn, begynte i første klasse på skolen. Jeg og Lille venn
hadde mye moro sammen og dro ofte på stranden der vi lekte og
løp rundt og skremte måkene. Lille venn var også min eneste
støtte. Når jeg var trist og lei meg, kunne han tørke tårene mine
med de små snille hendene sine og si: «Mamma ikke gråt». Dermed
tok han bort smertene, og leken begynte på nytt. Ofte når
jeg og Lille venn løp etter hverandre rundt huset og lo høyt, ble
det for mye styr og jeg måtte ta meg sammen og oppføre meg
ordentlig. Hvis jeg og Lille venn fikk kjeft, kikket vi på hverandre
og ble stille. Så tok vi en kjøretur og spiste is og lekte på stranden
eller dro til fiskerne og hørte på sangen deres i solnedgangen.
Da jeg hadde fått det tredje barnet, fikk vi en frodig, skallet
dame i trettiårene som tjenestepike. Jeg betraktet henne ikke som
noen fare i huset. Der tok jeg feil. Jeg tok feil om og om igjen,
og enda en feil spilte ingen rolle. Når man befinner seg under
vann, spiller det ingen rolle om man har ti eller tretti meter vann
over hodet.
Tjenestepiken skulle være barnevakt mens jeg var på jobb,
andre skulle ta seg av husarbeidet. Men etter hvert begynte hun
å trenge seg inn på mine enemerker. Blant annet begynte hun å
lage mat og nektet å servere før husherren kom, og hvis jeg gikk
på kjøkkenet for å ta meg en matbit, ble hun sur og sint. Jeg
begynte å spise middag på jobben og gjorde det i mange måneder.
Jeg hadde vent meg til situasjonen, eller jeg måtte venne
61
meg til den fordi jeg ikke hadde noe valg, og nå levde jeg gjennom
barna. De var alt for meg, og jeg lurte på hvilke fremtidsmuligheter
jeg hadde med tre barn og hvilke dører som var åpne
for meg. Jeg hadde prøvd før, veiene var stengt. Ba jeg om skilsmisse,
ville jeg verken få støtte, penger eller noe som helst annet.
Jeg tenkte at det var bedre å fortsette i ekteskapet fordi barna
hadde mat og klær og et hjem. Barna hadde det bra, og med
hvilke penger skulle jeg forsørge dem hvis jeg flyttet fra mannen
min? Førskolelærerlønnen var ikke stor nok til å leie en leilighet,
nesteldste bror kom til å si at alt var min skyld, som han pleide,
jeg var sikkert ikke kvinne nok. Jeg fikk stadig høre at jeg ikke var
kvinne nok, og tanken på at det kunne være sant rammet meg
sterkt. Jeg gikk til familielegen vår og forklarte ham at jeg var kald
og ingen ordentlig kvinne, og bad legen om å gi meg en medisin
som kunne gjøre meg til en fullverdig kvinne. Legen min forsikret
meg om at jeg var hundre prosent kvinne, det var ikke jeg som
var problemet. Etter hvert visste jeg ikke hvor feilen lå og
begynte å bli usikker på meg selv. Alle årene i ekteskapet hadde
ikke knust meg. Men å se på den barnepiken som gikk rundt og
hadde tatt styringen i huset og nektet meg å gå på mitt eget kjøkken
og lage mat til meg selv, var noe annet. Noen ganger ville
hun på badet sent om kvelden når jeg hadde tenkt å legge meg.
Da måtte jeg vaske henne på ryggen. Dette var en måte å knuse
meg på, ikke på grunn av selve arbeidet, men det å vaske henne
på ryggen betydde at jeg var hennes underordnede. Det virket
sterkt på meg og rokket ved selvtilliten min. Første gang det
skjedde nektet jeg, senere fant jeg ut at jeg ikke hadde noe valg.
Jeg hadde ingen steder å gå, og Lille venn og de andre barna var
i huset. Jeg levde for dem, det var bare de som holdt meg i live.
Hvis det ikke var for dem hadde jeg tatt livet mitt for lenge siden,
men de trengte meg og jeg trengte dem. De tre barna var båndet
mellom meg og livet. Og livet fortsatte med den pene, rike
overflaten og den syke og smertefulle innmaten.
Det var nyttår igjen og vi hadde fått besøk av en svoger og
kona hans. Uten at jeg hadde sagt et ord, oppfattet de hele situa-
62
sjonen den samme kvelden som de kom. De ble rasende på barnepiken,
de forlangte at hun skulle sies opp øyeblikkelig og ville
sende oss en ny. Da de reiste begynte situasjonen å forandre seg
på overflaten, men barnepiken ble boende, det måtte ha vært noe
ved henne som gjorde det vanskelig å si henne opp. Men nå var
hun sint og sjalu og viste det på utspekulerte måter, og en kveld
mannen min og jeg hadde vært på kino, hadde hun brent hånden
til den lille sønnen min på to år.
Til slutt ble jeg og mannen min enige om å flytte til Shiraz.
Der bodde mange av venninnene mine og mesteparten av familien
min, og foreldrene mine bare to timer unna med bil.
Vi flyttet til Shiraz, hjembyen min, dermed fulgte store forandringer
og noen nye muligheter for meg. Mannen min kjøpte
dyre gullsmykker og en pelskåpe til meg. Jeg brukte aldri disse
gavene og skjønte ikke hva han ville oppnå med dem. Da jeg giftet
meg hadde kroppen min vært en byttevare, jeg ble byttet bort
mot hun som nå var kona til nesteldste bror. Men jeg eide iallfall
hjertet mitt og tankene mine. Det trøstet meg. Friheten i å være
menneske er at ingen andre kan vite hva man tenker og føler ?
uansett hvor man er og hvor mye man blir presset. Ingen kan
stjele andres tanker og følelser. Kanskje den delen av menneskene
som er utilgjengelig for andre hjelper oss til å overleve i alt som
skjer rundt oss.
I Shiraz hadde vi ikke mange tjenere, bare en eldre dame som
kom for å gjøre småting. Vi bodde i et stort hus med to stuer, en
stor gjestesal, fire soverom, to kjøkken, to bad og tre WC i et fint
vestkantområde. Vi hadde tre barn og jeg jobbet som lærer og vi
hadde ofte mange gjester og familieselskaper. Jeg hadde krefter
nok til å holde styr på dette alene, det kjentes godt etter alt jeg
hadde opplevd. Ikke minst var jeg glad for å kunne være sammen
med venninnene mine og for at yngstebror bodde i nærheten og
sto ved min side når jeg hadde det vanskelig.

Solbrente menn


Bilde fra mine bilder.
Minbok, s. 58,59,60.

Jeg likte å dra ut til fiskerne. Jeg likte å se på når de la ut og
dro inn garn, å høre den rytmiske sangen mens de arbeidet og å
trekke inn den stinne lukten av svette, fisk og hav mens måkene
skrek og flakset rundt garnet. Jeg likte disse solbrente mennene
med lange tynne bein og hender fulle av blemmer og mørke
svette bryst som skinte gjennom den lange hvite skjorten. Jeg
58
likte disse kvinnene med burka og broderte trange bukser der de
satt i lange rekker på lørdagsmarkedet og solgte krydder, tørrfisk
og håndarbeider og ropte etter kundene og spyttet tobakksklyser.
Jeg elsket sangen fra fiskebåtene. Disse sangene var fulle av kjærlighet
til fisk og hav, til kvinner og daddelpalmer. Fiskerne sang
til havet og fortalte om sin kvinne og hvor mange barn han hadde
med henne og ba om mer fisk og fulle garn så de kunne komme
hjem til kone og barn med hendene fulle av gaver. Fiskerne snakket
høyt og smilte bestandig. I den fattige bydelen var basaren
åpen hele dagen og butikkene åpne fra klokka ni eller ti om morgenen,
men kjøpmennene gikk hjem klokka tolv for å be til gud
og spise og hvile. De kom tilbake ved sekstiden og fortsatte på
jobb til ti-elleve tiden om kvelden. Butikkene sto åpne mens
kjøpmennene var hjemme og hvilte, det var ingen vakter og
ingen som stjal noe. Fiskerne var fattige, men de var glade. Når
de hadde brød og fisk var alt godt. De strevde ikke etter å fylle
huset med materielle ting. For disse folkene var tyverier helt uakseptabelt,
ikke på grunn av lovene, men på grunn av kultur og
tradisjoner. Man stjal aldri fra hverandre. Alle kjente hverandre
ved navn og visste hvilken familie man tilhørte.
På denne tiden tilhørte jeg en rik familie med alle materielle
muligheter, med sjåfør og to tjenere og alt annet, men jeg hatet
å være en av overklassen. Den besto av syke, smålige og stakkarslige
mennesker som konkurrerte med hverandre både materielt
og i jobbsammenheng. De lo uten å kjenne glede, de kysset hverandre
uten å kjenne vennskap, de var fiender og baksnakket hverandre
hele tiden. De var som sopp der de sugde næring av andres
arbeidskraft og vokste i rasende fart uten å ha røtter i grunnleggende
menneskelige verdier. Jeg tilhørte denne klassen og kjente
den råtne stanken av den.
Som styrer i denne barnehagen måtte jeg delta på kurs og
seminarer med mannlige kolleger. Etter hvert måtte jeg slutte i
denne jobben også. Dermed begynte jeg å jobbe som regnskapsfører
på en avdeling under fylkesmannskontoret. Der fikk jeg
mye oppmerksomhet og mange fordeler. Blant annet kunne jeg
59
velge lønnstrinn. Jeg fikk sekretær og seks ansatte og kunne
bruke firmabilen overalt. Jeg var nestsjef, i realiteten ble jeg
øverstkommanderende på dette kontoret og alle ønskene mine
gikk raskt i oppfyllelse. Jeg skjønte ikke hvorfor sjefen min var så
snill mot meg. Jeg trodde det var fordi han la vekt på erfaringen
min eller fordi han kjente mannen min. Jeg trodde jeg gjorde en
kjempegod jobb og fortjente å bli behandlet slik. Riktignok var
jeg elendig i regnskap, men kanskje hadde jeg noen evner jeg ikke
var klar over, tenkte jeg. Jeg var innbilsk og forsto det ikke selv,
mens alle andre hadde lagt merke til sjefens følelser for meg. En
dag jeg kom på jobben sto det mange røde roser i en fin vase på
bordet mitt. Jeg ble forbauset og visste ikke i hvilken anledning
de var sendt. En kollega på kontoret, en mann som jobbet hardt
og hadde store ambisjoner og betraktet meg som en hindring for
karriereren sin, ga meg en konvolutt og sa at det var sjefen som
hadde sendt blomstene. Jeg åpnet konvolutten. Der lå en kort
kjærlighetserklæring og en invitasjon. Da våknet jeg og innså at
dette ikke var jobben for meg. Det var ikke mitt geniale regnskapstalent
som hadde gitt meg alle fordelene, det var mine
mørke øyne. Jeg grep vasen og blomstene, trampet inn på sjefens
kontor og dundret vasen i bordet så glasset sprutet. Jeg var
rasende fordi det var utseendet mitt og ikke arbeidet mitt som
hadde fått belønning og fordi jeg hadde vært så blind at jeg
hadde tatt imot. Jeg jagde sjefen rundt og rundt på kontoret
hans, jeg ville slå ham og lære han noe annet. Alle de ansatte samlet
seg rundt oss og så på, men jeg var så opptatt av mitt at jeg
ikke la merke til dem. En av de ansatte ringte til mannen min og
sa at kona hans var så sint at hun kom til å drepe sjefen sin hvis
han ikke kom med en eneste gang. Mannen min kom og roet
meg ned. Han tok meg med hjem og lo av hele episoden. Jeg
trengte jo ikke å jobbe, vi hadde nok av penger. Hvorfor skulle
jeg jobbe, det var slik på alle arbeidsplasser og ingen sjefer brydde
seg om den jobben en kvinne gjorde, det var størrelsen på puppene
som var avgjørende. Han anbefalte meg å glemme hele
jobbkarrieren og sitte hjemme og passe på barna.
60
 

Jeg valgte døden



Min bok. S. 53.54.

Beskjeden var klar, jeg var nitten år og voksen nok til å skjønne
hva den kjære broren min hadde sagt og hva det innebar, og jeg
valgte døden. Jeg gikk ut på balkongen, stirret ned på asfalten,
lukket øynene og hoppet ut. I hjemlandet mitt er husene høye og
vi bodde i andre etasje den gangen. Likevel var det bare noen få
53
meter ned til bakken, men det varte en evighet av et sekund før
jeg møtte bakken for å møte døden. Jeg ønsket at det sekundet
skulle gå fort, jeg ventet på døden og ønsket slutten så fort som
mulig. Tiden fra jeg hoppet til jeg traff asfalten spøker fremdeles
i tankene mine. Da jeg endelig traff asfalten kjente jeg store smerter,
så besvimte jeg. Da jeg åpnet øynene, var far der. Han holdt
rundt meg og smilte og sa at jeg kom til å overleve, han visste det
i hjertet sitt.
Men jeg var ikke glad for det. Jeg ville dø, jeg orket ikke dette
livet lenger. Det er ikke bare fysiske smerter som gjør vondt, men
også følelsen av å være maktesløs og hjelpeløs. Jeg ble fortært av
hat og sinne uten å kunne ta igjen og følte meg totalt verdiløs.
Dette gjorde så vondt at jeg valgte døden, men døden valgte ikke
meg. Da følte jeg at jeg ikke hadde noen valgmuligheter, uansett
hva jeg gjorde. Jeg kom på sykehus og ble senere sendt med fly
til hovedsykehuset i Shiraz. Noen av ryggvirvlene var skadet og
det var stor fare for at jeg kom til å bli lam for resten av livet. Jeg
lå på sykehus i to måneder, deretter ble jeg sendt hjem med halskrage
og måtte holde sengen i fire måneder. Far sendte den
gamle kjøkkenkokken sin til oss fordi jeg ikke kunne lage mat
eller passe på sønnen min. Jeg mistet også noe av skolegangen i
siste året på videregående og kunne ikke ta alle avsluttende eksamener
om våren, men fikk tatt dem om sommeren. Dette selvmordsforsøket
forandret ikke livet mitt. Vi ble bare rikere og
rikere og fikk mer og mer dritt å dra på.
Hvert år tidlig på sommeren reiste jeg og Lille venn til nesteldste
bror og kona hans i Shiraz. Vi kjøpte en del gaver til dem, men
de hjalp ikke på forholdet mellom meg og denne broren min, og
jeg hadde det ikke bra hos ham. Jeg ønsket å være hjemme i den
varme byen i stedet, alle rommene hadde luftkjølingsanlegg og vi
gikk ikke ut om dagen, men jeg hadde ikke noe valg. Hvert år
måtte jeg bo hos nesteldste bror og kona i minst i fire måneder.
Det var ikke godt for meg. De var barnløse, det gjorde kona sjalu.
Hun snakket mye stygt om meg, både bak ryggen min og ansikt
54
til ansikt. Hvis jeg hadde kledd meg pent, spurte hun hvorfor jeg
hadde pyntet meg når mannen min ikke var der. Hvis jeg tok på
meg vanlige klær, kommentere hun dem og sa at jeg ikke kunne
kle meg riktig og ikke passet for den rike familien hennes. Hvis vi
var ute sammen og menn trodde at jeg var datteren hennes på
grunn av aldersforskjellen eller sa noen beundrende ord til meg,
kunne hun bli rasende. Jeg fikk ikke lov til å gå ut med sønnen
min uten dem. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvis barnet
våknet om natten var det galt, hvis han ble syk var det min skyld,
og på mange sagte og usagte måter viste hun meg at vi bare var
til bryderi. Når sommeroppholdet var slutt og jeg kom hjem
igjen, hadde rengjøringshjelpen mye å fortelle. Men hva kunne
jeg gjøre? Når mine nærmeste, de som sa at de var glad i meg,
ikke ville hjelpe, kunne ingen andre.
Samme året diskuterte jeg og mannen min utdanningen min.
Jeg ville fremdeles studere medisin, og for å komme inn på medisinstudiet
måtte jeg lære engelsk på universitetsnivå. Men det
fantes ikke noe engelskkurs i denne byen som passet for oss. Det
var forbudt å danse, tegne, høre på musikk og gå på språkkurs.
Det eneste jeg måtte holde meg til var å stelle hus og barn og
delta i selskaper.
Men som ung kvinne følte jeg også et behov for å være forelsket
i en mann. Jeg forsøkte å ignorere det så godt jeg kunne.
Mens jeg gikk på videregående hadde jeg snakket en del med en
gutt i friminuttene. Han jobbet som ingeniør i marinen og gikk
på kveldsskole samtidig. Han var den peneste gutten på skolen,
han var høy og hadde lyse øyne som skiftet farge med skjorten
hans. Han var så forelsket i meg at alle på skolen visste om det,
og han kom ofte bort til meg i friminuttene. Noen ganger hadde
han lagt noen dikt han likte eller hadde skrevet selv inn i boken
min. Å se ham på skolen, å lese kjærlighetsdiktene hans, var en
trøst i det elendige livet mitt. Rektor hadde formant ham og sagt
at han lekte med ilden og at jeg var gift med en fremtredende
person i denne byen. Men følelsene hans var sterkere enn fornuften.
Vi var forelsket i hverandre. Men jeg kunne ikke være utro,
55
jeg tenkte fremdeles på min far og hans ære, og gutten var så
forelsket at han ikke ville ødelegge noe for meg.
Etter mange diskusjoner ble jeg og mannen min enige

Lille venn

 

 



 Min bok. S. 48.49

Jeg var gravid i sjette måned da en mannlig slektning kom på
besøk. Jeg hadde lagd middag og skulle akkurat servere den, da
jeg fikk beskjed om at slektningen og mannen min skulle ut og
ikke ville spise. Middagen kunne jeg bare kaste i søpla. De dro.
På denne tiden var det et nederlag for en mann å spørre kona om
å få gå ut. Og jeg satt alene igjen hjemme. Jeg hadde hørt mye
om denne store byen, men jeg var ikke kjent der. Vi bodde i første
etasje, bare en liten hage skilte inngangsdøren fra gaten. Jeg
var redd. Etter at jeg ble gravid var jeg redd for mørket, spøkelser
og denne byen. Jeg satt på en sofa og holdt øye med døren
og tenkte på den lave hagemuren og at noen kunne klatre inn.
TV-programmet var slutt for lenge siden, men jeg torde ikke å slå
av TV-en eller lukke øynene. Mannfolkene kom sent hjem, og fra
denne kvelden ble det store forandringer i livet mitt. Jeg ble mer
alene enn før mens barnet vokste i magen min.
Jeg visste ingenting om å føde eller om å stelle en baby. Jeg var
siste barnet hjemme og hadde vært opptatt med skole, tegning
og volleyball. Etter at jeg giftet meg var jeg alene i denne byen
og hadde ingen venninner å spørre. En dag da mannen min kom
hjem, fortalte jeg at jeg hadde veldig sterke smerter i ryggen og
magen. Han sa at jeg måtte ha spist noe jeg ikke tålte, jeg spiste
jo så mange sure epler. Han foreslo at vi kunne gå en tur, da ville
det sikkert bli bedre. Etter noen meter klarte jeg ikke å gå videre,
vi måtte snu. Smertene ble verre. Ved midnatt merket jeg at det
rant ut noe vann som var blandet med blod. Jeg måtte vekke
mannen min og be om hjelp. Han løp opp trappen og vekket
naboen vår. Hun kom ned og sa at fødselen var i gang, vi måtte
dra til sykehuset øyeblikkelig. Vi kjørte til nærmeste sykehus, et
49
gratis sykehus for fattigfolk der de sendte mødrene hjem rett
etter fødselen. Vi hadde ikke bestilt andre sykehus, nå var det for
sent fordi barnet vårt kom for tidlig.
Jeg kom hjem med en baby på armen og var helt alene. Jeg så
på babyen og visste ikke hvordan den skulle ammes. Jeg torde
ikke å røre babyen på grunn av den såre navlen dens, jeg var mest
redd for navlen og var sikker på at det var noe galt med den, og
jeg var redd for at jeg kunne skade den lille som jeg nå elsket mest
av alle. Jeg blødde selv, det var ikke mer enn noen timer siden
min Lille venn kom til verden. Likevel måtte jeg gjøre husarbeid
og lage mat. Babyen var sulten og skrek og jeg gråt. Til slutt gikk
jeg til nabokona. Hun var en voksen snill dame og lærte meg å
amme og å skifte på Lille venn, og hun lagde mat denne dagen.
Men to dager senere blødde jeg ustoppelig og nabokona tilkalte
en lege som kom hjem til oss. Etter undersøkelsen sa han at jeg
måtte holde sengen eller dø av blødningen. Noen måtte passe på
meg, og jeg måtte få nok drikke og god mat. Det ble ringt til
mor. Hun kom seks dager etter fødselen. I den tiden var jeg svak
og syk på grunn av fødselen og blødningene, og om natten sov
jeg alene med babyen. Jeg var mor og måtte bli voksen.
Mor kom med masse klær og alt annet som trengtes til babyen
og hadde sydd og brodert alt utstyret selv. Hun ble hos meg i en
måned, det var godt Hun stelte meg og babyen, hun lærte meg
å stelle Lille venn og å lage mat og mange andre nødvendige ting.
Etter en måned måtte hun dra. Hvis jeg ikke kunne stelle babyen
og huset alene nå, var det ikke behov for meg og jeg kunne like
godt dra tilbake til mor og far.
Nå var jeg mor og ikke alene lenger om natten, Lille venn var
hos meg. Jeg våknet ved den minste lyd fra ham, og når jeg var
trist og hadde smerter, kunne jeg kunne holde rundt Lille venn
og klemme ham mot brystet og snakke med ham. Da glemte jeg
at jeg hadde det vondt. Etter hver flyttet vi til en ny stor leilighet.
Den lå i et dyrt område og jeg kunne gå lange turer hver dag med
Lille venn og se i butikker og spise ute og leke og le sammen med
ham. Vi hadde det veldig bra når det var bare var oss to.
 

Bryllups skoene


Min bok.S.47.48.

Bryllupskaken med fem etasjer og det lykkelige lille brudeparet helt på toppen var ferdig. Bryllupet ble feiret på et av de beste hotellene i Shiraz. Det var mange gjester, den rike kona til eldstebror var der med hele familien sin og det var første gang jeg så henne. Mor orket ikke å være til stede under selve vielsen, hun satt i et rom for seg selv og gråt. Far var trist og stille, men nesteldste bror var nå snill og glad og i full fart. Jeg hadde veldig lyst til å spise bryllupskake, men fikk ikke lov. Betjeningen skulle sende den opp på rommet senere, nå var det tid for å oppføre meg pent. De høyhælte skoene var det
aller verste. Helst ville jeg bare tråkke ut av dem og hive dem i bassenget, jeg var sliten av all håndhilsingen og ville sitte barbein,på gresset alene og spise masse kake. Jeg ønsket at noen av venninnene mine eller noen fra klassen min hadde vært der, noen å le sammen med. Jeg lette etter dem. Men de var ikke invitert.
Familiene våre hadde invitert de kjedeligste menneskene i byen. Mannfolkene med sort dress og slips liknet på pingviner, og etter
servering av alle typer drikke, fra øl og vin til whisky, og alt i ubegrensedemengder, ble pingvinene ganske fulle utpå kvelden.
Feite kvinnfolk med mange smykker rundt halsen skravlet ustoppelig, bøyde hodet bakover og lo og minnet meg om kalkuner.
Jeg betraktet gjestene og sammenliknet dem med dyr. Det hjalp meg til å få tiden til å gå. Når vi skulle bevege oss, måtte jeg holde
brudgommen hardt i armen. Jeg var ikke vant med høyhælte sko og var redd for å falle. Da festen var slutt, fikk jeg beskjed om at jeg måtte sove sammen
med brudgommen på et pyntet rom på hotellet. Jeg sa til eldstesøster at jeg snart skulle reise til Teheran og at jeg ville sove
hjemme de siste nettene. Hun snakket med brudgommen uten at de ble enige om dette. Vi sov på hotellrommet og jeg fikk være
i fred på bryllupsnatten. Neste natt sov vi hjemme hos foreldrene mine. Midt på natten våknet jeg og oppdaget en mann i sengen
min. Jeg hylte og skrek og hadde glemt at jeg var gift. Mor kom
47
inn og omfavnet meg og roet meg ned. Nå begynte et ekteskap fjernt fra de klassiske filmene jeg hadde sett og midt oppe i en virkelighet
veldig fjernt fra en femtenåring idealer. Det hadde gått nesten en måned og mannen min hadde ikke fått lov til å røre meg. Han hadde vært ungkar lenge og hadde erfaring med kvinner, mens jeg var den ville svarte hesten som ingen hadde ridd på. Dermed ble bryllupsnatten utsatt i en måned.
Mannen min prøvde å gjøre alt for å forberede meg, men kroppen min var ikke forberedt og tankene mine ikke modne. Til slutt
måtte han ringe til mor og be om hjelp. Hun kom og snakket med meg og sa at hvis jeg ikke ville la mannen min sove med
meg, kom han til å sende meg tilbake til nesteldste bror. Der kom alle til å tro at det var noe galt med meg, det var ikke det beste
som kunne skje. For å beholde familiens ære måtte jeg gå til sengs med ham. Og familiens ære ble reddet takket være den lille jomfruhinnen.
I hjemlandet mitt kunne en liten hinne redde både den ene og den andre. En måned senere var jeg gravid og mannen min hadde fått bekreftelse på at han var en mann og kunne befrukte en kvinne. Det eneste jeg tenkte på, var hvordan jeg kunne gå ut med stor
mage. Jeg tenkte ikke på ansvaret som fulgte med å få barn. Mannen min var snill og glad og kom hver dag hjem med roser og tok
meg med på kino og nattklubb. På kinoen sovnet han før reklamen var slutt, og jeg vekket ham når filmen var slutt. Jeg hadde
ingen venninner på min egen alder i denne byen, ingen grønn åker å løpe rundt i og ingen fjell. I Teheran var det asfalt og høye
bygninger, store selskaper og høyhælte sko. I selskapene var det bare voksne på alder med mannen min. Nå måtte jeg oppføre
meg som en voksen dame fra overklassen. Jeg kunne ikke leke eller snakke om ting jeg var opptatt av, kunne ikke bare legge
hodet bakover og le høyt. Jeg måtte passe på at fargen på skoene mine matchet veska og klærne. Hestehalen var borte, jeg måtte sitte hos frisørdamen minst to ganger i uken for få satt opp det lange håret mitt. Til slutt så jeg ut som en filmstjerne man kunne
48
ta med overalt og vise frem. Det ble slutt på å danse, bevegelsene mine var erotiske og ingen måtte se dem. Nesteldste bror tok fra
meg tegningen, og pliktene som lå i å være en ordentlig kvinne tok fra meg dansen. På den måten ble jeg brutt ned, jeg var ikke
meg selv eller fikk ikke lov til å være meg selv. Jeg var gift og snart mor og en overklassekvinne som skulle sitte på utstilling for å vise frem rikdommen.

Frukthagen



Min bok.S. 45.46.

Det som reddet mitt og guttens liv, var at han hadde skrevet i
brevet hvordan han hadde fått navnet mitt og at vi til nå ikke
hadde hatt kontakt. Men han måtte slutte på skolen og flytte tilbake
til byen han kom fra. Og jeg hadde ikke livets rett. Den
eneste utveien var å gifte meg bort, mente nesteldste bror. Hver
natt sov jeg mellom nesteldste søster og yngstebror. De forsøkte
å hindre at jeg ble alene hjemme med nesteldste bror, de visste at
han var klar til å drepe meg eller slå meg helseløs. Jeg var alltid
full av angst og torde ikke å se på ham fordi jeg ikke visste når han
kom til å gå løs på meg. Drapstrusselen lå i luften hele tiden og
han truet med å gå til far med kjærlighetsbrevet. Heldigvis
skjedde denne katastrofen først i slutten av 10. klasse. Fordi det
bare var en måned igjen til eksamen, slapp jeg å bli tatt ut midt i
skoleåret og sendt hjem til foreldrene mine.
En ettermiddag satt jeg på rommet og leste til en historieprøve.
Noen banket på døren min og fikk lov til å komme inn.
Det var en mannlig slektning, han var broren til den jenta som
nesteldste bror var forelsket i. Han var ferdig med seks års utdanning
i Europa og var nettopp kommet hjem og hadde fått en god
jobb. Han kom fra en rik familie og var fjorten år eldre enn meg.
Vi hadde ofte danset sammen på fester, men at han kom inn på
rommet mitt var noe nytt. Han snakket om skolen min og jobben
sin og var glad og blid. Jeg var redd for at nesteldste bror
skulle komme inn og se at han hadde satt seg på sengekanten ved
siden av meg. Jeg var ikke helt ferdig med den forrige katastrofen
og ville ikke gjøre situasjonen min verre enn den var. Jeg var
svett, hjertet slo hardt i brystet og jeg ønsket at denne mannen
skulle forlate rommet, men jeg var for høflig til å be ham gå. Han
viste meg et nydelig album med en liten rosa ballerina som danset
til en pianomelodi når man åpnet det. Jeg skulle få albumet
når jeg kom til Teheran, sa han og gikk. Noen dager senere var
skoleåret slutt. Vi reiste til landsbyen alle sammen, og slektningen
vår var sammen med oss hele tiden.
En dag jeg lekte ute i frukthagen, kom mor bort til meg.
Øynene hennes var røde, jeg kunne se at hun hadde grått mye.
45
Hun sa at eldstebror og nesteldste bror kom til å spørre meg om
jeg ville gifte meg med denne slektningen min. «Men det høres
ut som de allerede har bestemt seg. Jeg har sagt mitt, men det er
ikke noe valg. Bare si til dem at de kan ta valget selv og at du vil
akseptere det valget brødrene dine har tatt,» sa hun og begynte
å gråte igjen. Hun omfavnet meg og gråt lenge. Jeg skjønte ikke
hvorfor hun gråt. Jeg hadde sett mange klassiske filmer med fine
damer som gikk rundt med fine kjoler i store fine hus, der fantes
bare selskaper og fester og noen ganger så de fine folkene romantisk
på hverandre og ga hverandre et ømt kyss. Det var mitt bilde
av ekteskapet, og det var slett ikke verst. Hvorfor gråt mor? Han
som skulle gifte seg med meg var vakker, velstående og velutdannet.
Vi skulle reise til Teheran og bo der, vi kunne danse mye
sammen og jeg slapp å bo hos nesteldste bror. «Jeg skal jo bare
gifte meg, jeg skal ikke dø! Hvorfor er du så trist?» spurte jeg
mor.
Jeg var 15 år og yngstebarnet og visste ingenting om seksualitet
og forholdet mellom kvinne og mann. Jeg visste ingenting
om graviditet og fødsel eller forventningene til en hustru, og jeg
så på ekteskapet som et par som holdt hverandre i hånden og
danset. Det var ikke seksualundervisning på skolen, temaet var
forbudt på TV, og hjemme snakket de voksne ikke om slikt med
oss barn. Dessuten var jeg så opptatt av skolen og aktivitetene
mine og mange nye politiske ideer at jeg ikke tenkte på slike ting.
Den optimale forelskelse var synet av den unge gutten på skoleveien
og smilet hans. Det var den eneste erfaringen jeg hadde
med en mann.
Vi reiste fra landsbyen og tilbake til Shiraz. Alt gikk for fort. Invitasjonskortene
med de to søte små sølvfargede duene som holdt
en gullring i nebbet, ble sendt til fire hundre gjester. Brudekjolen
skulle syes, og brudgommen måtte reise til Teheran for å
kjøpe 600 små perler som liknet regndråper til å brodere på brudekjolen.
Hver dag gikk jeg og min vordende ektemann sammen
med noen fra familiene våre fra butikk til butikk for å kjøpe sko,
46
smykker og mange andre ting. Skredderen sydde en grønn kjole
til selve vielsen og en hvit brudekjole til bryllupsfesten og bryllupsnatten
og mange andre kjoler.

Vonde minner..



Min bok. S. 43.44.

En fredag etter kinoen tegnet jeg en mann som kysset en
dame. Jeg hadde sett en kyssescene i en amerikansk film og hadde
lest den boken som filmen bygde på. Tegningen min viste kyssescenen
i filmen. Eldstebror fant tegningen noen dager senere.
Den tegningen ble min siste. Han rev i stykker hele tegneblokken,
og jeg fikk juling og klar beskjed om at det var slutt med
tegningen. I det minste visste jeg for første gang hva galt jeg
hadde gjort og hvorfor jeg fikk juling.
Jeg har mange vonde minner fra dette året, men noen er vondere
enn andre. En tirsdag jeg kom hjem fra skolen, var far på
besøk. Jeg fortalte at jeg måtte kjøpe en matematikkbok fordi jeg
skulle ha den med på skolen dagen etter. Denne matematikkboken
var billig, men jeg hadde ikke lommepenger fordi eldstesøster
hadde flyttet til annen by og sjelden kunne besøke oss. Far ga
meg penger til å kjøpe boken, men nesteldste bror tok pengene
fra meg og kastet dem ut av vinduet og spurte far om hvorfor
han, som hadde penger, ikke kunne ta den bortskjemte jenta si
med seg hjem og fø på henne. Far reiste seg. «Gud vet jeg at jeg
ikke har penger, og hvis jeg hadde, ville jeg ikke latt henne være
hos deg!» tordnet han. Så kysset han meg mellom øyenbrynene
og gikk sin vei. Aldri før hadde noen snakket slik til ham, og aldri
siden kom han for å besøke oss. Nesteldste bror lot sinnet sitt gå
utover meg. Ingen var hjemme og kunne beskytte meg. Det
eneste jeg kunne gjøre var å holde hendene foran ansiktet for å
beskytte det. Jeg ville ikke at skolekameratene mine skulle få vite
at jeg ble slått. På skolen var jeg den tøffe jenta som alltid hadde
svaret klart eller en munter replikk på lur. Både elever og lærere
hadde godtatt meg som en uformell leder i skolemiljøet. De som
ble mobbet kom ofte til meg, og jeg kunne sette mobberne på
plass midt i skolegården. Jeg fikk også mye støtte fra landsby-og
43
nomadejentene. Mange av lærerne skjønte at de måtte ha noen
uskrevne avtaler med meg for å få det stille og rolig i en klasse på
seksti elever. Alt dette hindret meg ikke i å gjøre leksene mine
skikkelig eller i å være høflig mot lærerne mine og hjelpe svake
elever. Alt dette, sammen med mine sterke politiske meninger, ga
meg en positiv posisjon. Jeg kunne ikke fortelle skolekameratene
mine at denne tøffe jenta ble slått av broren sin nesten hver dag.
Nesteldste bror eller yngstebror måtte følge meg til og fra skolen
hver dag. Jeg gikk på en jenteskole. Vegg i vegg lå en gutteskole,
og der gikk en tynn gutt med lysebrune øyne. Han gikk alltid
med dress og sto ofte ved den veien jeg måtte krysse for å
komme på skolen. Hvis det var nesteldste bror som fulgte meg
snudde gutten seg bort, hvis det var yngstebror, smilte gutten til
meg og hilste, og glimtet i øynene hans varmet som solskinn i
hjertet. Hver dag bad jeg til gud om at denne gutten måtte stå
der på skoleveien min, og bare ved å se ham kunne jeg glemme
alt det smertefulle og være lykkelig. Han snakket til meg med
blikket, et blikk fylt med tusen stumme kjærlighetsdikt. Han
trengte ikke ord, blikket fortalte mer enn nok. Gutten kom fra en
annen by og bodde hos slektninger. Datteren i denne familien
gikk i parallellklassen min. En dag hadde han spurt henne hva jeg
het og skrevet en langt brev til meg. Like etter kalte rektor meg
inn på kontoret sitt og sa at hun visste at foreldrene mine ikke
bodde i byen, men nesteldste bror måtte komme på skolen.
Da jeg kom hjem fra skolen den dagen, fortalte jeg ham at han
måtte møte på skolen dagen etter. Jeg visste ikke at jeg med dette
budskapet åpnet helvetes ild mot meg selv. Neste dag hentet yngstebror
meg på skolen og vi hadde det moro til vi kom hjem.
Nesteldste bror ventet på meg, grep meg i hestehalen og gikk løs
på meg. Han dro meg i håret og kastet meg inn i stua. Jeg så meg
rundt, og der så jeg gutten. Han som hadde ventet på meg på
skoleveien og som jeg ikke visste navnet på. Han satt gråtende
med bøyd hode og hadde sikkert fått juling. Eldstebror, som var
fremmed for meg og ikke ville presentere oss for den rike kona si,
var også der.
44

Porselensdukker



Påfuglen er den persiske nasjonalfuglen. (alle bilder som jeg bruker i "Min bok" har jeg fotografert selv)

Min bok s.40.41

Det er en del av meg som er forsvunnet, jeg leter bestandig etter henne
og ønsker henne tilbake slik at vi kan være ett, men hun er død
inne i meg.
Tidligere i år var jeg sammen med en venn i Flekkefjord. Der
var jeg lykkelig i noen dager, og den glade jenta jeg en gang var,
våknet litt til live igjen. De høye fjellene som spisset seg mot himmelen
minnet meg om fjellene i hjemlandet mitt. Og regnværet,
å bade naken i bekken med smeltevann, å klatre i fjellene med
vennen min, alt dette ga meg en følelse av at denne helgen var en
reise tilbake til fortiden min, og jeg og den glade jenta kom hverandre
veldig nær.
Nesteldste bror hadde en treroms leilighet i andre etasje midt i
Shiraz. Han var ofte sur på meg. Han snakket hele tiden om at
nesteldste søster og yngstebror ville bli ferdig med skolen og
begynne å jobbe til neste år, mens jeg bare gikk i 10. klasse. Han
kunne ikke vente en evighet på at jeg ble ferdig med skolen, han
måtte tenke på sitt eget liv også. Han kunne slå meg uten at jeg
visste hva jeg hadde gjort galt og hvorfor det var galt.
Jeg hadde fremdeles beste karakter i naturfag, litteratur og
tegning. Jeg var aktiv i skoleavisen, og ulike aktivitetsgrupper på
skolen konkurrerte ofte med hverandre for å få meg til å tegne
avisforside for dem. Jeg hadde vunnet noen tegnekonkurranser
og en førstepremie i grafikk, men jeg fikk ikke ros fra nesteldste
bror og visste ikke hva som var galt med meg og plagde ham slik.
En dag kunne han slå meg med beltet sitt fordi jeg hadde åpnet
inngangsdøren når noen ringte på, en annen dag fordi jeg ikke
hadde åpnet den. Noen ganger mens vi spiste middag, kunne han
plutselig slå meg i ansiktet uten å si hva som var galt.
En dag slo han meg til han ikke orket mer. Dagen etter kom
det frem at rektor hadde ringt ham og fortalt at skolen skulle
melde meg på til Miss Universe konkurransen i Teheran. Den
foregikk på den måten at hver skole valgte en kandidat, og en av
disse ble valgt til fylkets kandidat. En av fylkeskandidatene ble
valgt til miss Iran, og hun kunne delta i Miss Universe. I sjahens
41
tid vant to kvinner fra Iran denne tittelen med kort tids mellomrom.
Jeg hadde ikke meldt meg på konkurransen og ante ikke at
jeg ble valgt som skolens representant fra en skole med tolv hundre
elever. Rektor hadde ringt nesteldste bror for å få tillatelse til
å melde meg på. Det var nok til at han gikk løs på meg. Nesteldste
søster støttet meg og sa at jeg var en god kandidat og at denne
konkurransen var en sjanse mange ønsket seg. Nesteldste bror ble
sint og gjøv løs på henne også, slo henne med beltet sitt og sparket
løs på henne.
Det var nesteldste bror som hadde det praktiske tilsynet med
oss mens vi bodde hos ham for å gå på skolen, og utgiftene ble
dekket av nestyngste glade bror som bodde i nord. Eldstesøster,
som da var gift, ga oss litt lommepenger eller kjøpte noen klær til
oss. Lommepengene var ikke mange, men jeg prøvde å spare dem
til tegnesaker. Hvis nesteldste bror fikk vite at eldstesøster hjalp
oss, kjeftet han på henne og bad henne passe sine egne saker.
En kort periode skulle jeg bor hos eldstesøster, men mannen
hennes likte ikke dette bryderiet og signaliserte det når søsteren
min sov eller var borte, og etter et par måneder måtte jeg reise
tilbake til nesteldste bror. Der var yngstebror min beste støtte.
Hvis han var hjemme, torde ikke nesteldste bror slå meg så mye
fordi yngstebror sto imot ham og ikke brydde seg om at han fikk
en del av sparkene og belteslagene. Dette gjorde nesteldste bror
enda sintere, han kunne ta igjen for den minste ting når yngstebror
var borte.
Fredagskveldene var mitt himmerike. Hver fredag tok yngstebror
meg med på kino, etterpå kunne vi sitte på kafé og spise is.
Han spanderte ofte på meg selv om han også hadde lite penger.
Han var mer enn en bror, han var min beste støtte og lekekamerat.
Hvis han kom hjem og så at jeg hadde grått, fortalte han vitser
til jeg begynte å le eller etterliknet nesteldste bror, det var
snarveien til latteren min. Hvis han hadde penger, kunne han
stikke ut etterpå og kjøpe is til meg. Hjemme i landsbyen hadde
jeg hatt mange porselensdukker og andre dukker som mor hadde
sydd, men jeg hadde vokst fra dem og kunne ikke ta dem med til
42
byen. En gang yngstebror fikk en liten jobb, kjøpte han den
dyreste og peneste dukken han kunne finne til meg. Den dukken
hadde jeg i mange år etter at jeg giftet meg. Den var en gave fra
yngstebror, han hadde brukt hele lønnen sin for å kjøpe den til
meg.
 

Bror kom fra eksil

Min bok s.34.35.

Jeg var sju år og skulle begynne i andre klasse. Vi hadde solgt
huset i byen og hadde ikke penger til å leie et. Nå måtte jeg og
yngstebror gå på skolen i landsbyen, mens nesteldste søster gikk
i åttende klasse på en skole i byen og bodde hos mors bror. Han
hadde åtte barn selv og jobbet som internt postbud på et kontor.
Familien hadde det vanskelig. Nesteldste søster fikk et rom i kjelleren
hos dem. Hun kom hjem på fredagene for å bade og vaske
tøy, og fikk med seg mat og frukt for hele uken tilbake. Hun gråt
fordi hun hadde det så vanskelig hos onkel. Kjelleren var kald og
fuktig og krydde av kakerlakker så hun hadde problemer med å
sove. Hun kunne ikke bruke strøm, men hadde en oljelampe.
Neste år ble det lettere fordi nesteldste bror ble lærer og kunne
hjelpe oss litt med økonomien. Han hadde et motsetningsfylt
forhold til far og mente at far prioriterte døtrene sine og ga oss
mer kjærlighet enn sønnene, og at det var mors skyld. Han mente
at vi søstrene kunne gifte oss. Nå leide mor en etasje hos en slektning
i byen. Nesteldste søster, yngstebror og jeg bodde hos mor
i byen, og yngstebror og jeg begynte på byskolen igjen. Mor
34
sydde om gamle klær så de ble som nye og holdt oss så rene og
fine at folk trodde vi fortsatt var rike.
Da jeg gikk i fjerde klasse, ble eldstesøster lærer i den samme
byen. Og da jeg begynte i femte klasse, ble hun læreren min. Året
etter leide eldstesøster et hus. Nesteldste søster, yngstebror og
jeg flyttet til henne, og mor kom ofte fra landsbyen for å være
sammen med oss. Eldstesøster ble som en mor for oss, hun jobbet,
lagde mat og sydde klær, flettet håret mitt og pyntet det med
hvite sløyfer.
Etter hvert kom eldstebror tilbake fra eksil og flyttet inn hos
oss. Han var blitt skilt fra landsbyjenta da han ble arrestert. Nå
var han uten jobb og trodde at far hadde penger som før. Han
hadde mange venner og ville sløse litt med penger. Nå hadde han
gjort sitt for fedrelandet, og etter mange år i fengsel og eksil syntes
han at han kunne unne seg å leve litt. Han ville at eldstesøster
skulle overlate hele lønnen sin til ham og ville invitere vennene
sine på gode middager både titt og ofte. Men vi hadde ikke
engang penger til det aller nødvendigste.
Etter noen måneder måtte mor be ham om å flytte og finne
seg en jobb. Da ble han veldig såret, og mor måtte gjøre seg sterk
for å få ham ut. Han reiste til Shiraz der han kjente mange og fikk
seg jobb med en gang. Men han var veldig glad i damer og
brukte mye av lønnen på dem, og hadde ofte problemer med
økonomien. Senere giftet han seg med en meget rik dame og
sluttet både med andre damer og politikk. Han tok videregående
skole på kort tid. Senere tok han universitetsutdanning og underviste
i engelsk på den skolen der kona hans var rektor. Denne
videregående skolen var en av de berømte skolene i denne byen.
Etter at eldstebor hadde giftet seg med rektoren, ba han oss om
å holde avstand. Han ville ikke at kona skulle få vite hva som
hadde skjedd med familien vår og at vi var blitt fattige.
Nestyngste bror studerte landbruk. Han fikk jobb samme året
som han ble ferdig med høyskolen. Han hjalp far med å nedbetale
banklånet, og borgen og frukthagen ble fri fra pantegjelden.
Etter hvert gikk det litt bedre med økonomien fordi alle brø-
35
drene mine (unntatt den yngste) og eldstesøster hadde jobb.
Men det var bare danseglade nestyngste bror, som var blitt ingeniør,
og eldstesøster, som kunne hjelpe oss økonomisk så yngstebror
og jeg kunne fortsette på skolen. Eldstesøster dekket husleie
og utgifter til mat, nestyngste bror kjøpte klær og sko og dekket
utgifter til skolen. Han var alltid glad. Når han kom på besøk, ble
det musikk og dans over hele huset, han gjorde oss alle lykkelige.
Han brydde seg mye om søsknene sine og bar ikke på hat og sjalusi.
Men det tok ikke lang tid før han giftet seg, da ble det mindre
hjelp på oss.
 

Huset i byren


Min bok. s. 31.32.

I denne svarte natten som knekte far, reiste mor seg og tok på seg hele ansvaret for alt og alle alene. Hun innkalte alle som jobbet for far og forklarte den vanskelige situasjonen. Hun rådet dem til å ta seg jobb hos andre og sa at hun og far var like glad i dem uansett hvem de jobbet for, men nå hadde vi ikke mer penger. Folkene gråt, kysset hendene hennes og tok farvel. Noen reiste til byen for å få seg jobb der, andre fikk jobb hos andre jordbrukere, men noen var så trofaste at de ville bli hos far likevel og arbeide bare for kosten. Mor reiste rundt og besøkte alle som far hadde lånt penger av. Hun snakket med dem og fikk ordnet med nye tilbakebetalingskontrakter. Hun solgte huset i byen og mye av den dyrkbare jorden og mange husdyr så hun kunne betale en del. Men den store herskapelige borgen var i tilbakegang. Mor beholdt den store borgen og frukthagen og det hun selv eide av den dyrkbare jorden. Far ville ikke at mor skulle selge noe av det hun hadde arvet, det var en stor skam for ham. Mor gikk til banken og pantsatte borgen og frukthagen for å skaffe penger. Hun brente brudekjolen sin som var brodert med sølvtråder og fikk seks kilo sølv fra asken. Hun solgte dette sølvet og alle gullsmykkene sine. Hun solgte alt det var mulig å selge for at far ikke skulle bli satt i gjeldsfengsel, for å beskytte fars navn og for å kunne beholde hjemmet hun og far hadde bygd sammen. Far kunne ikke gjøre annet enn å sitte og glane i veggen mens han drakk teen sin og røykte. Han hadde jobbet hardt, hadde kommet seg opp fra ingenting og hadde hatt en vond barndom. Farfar hadde hatt fire koner og mange elskerinner. Hver gang han var blitt forelsket i en kvinne hadde han kjøpt henne med gullmynter, giftet seg med henne og tatt henne med seg hjem. Det ble fortalt at en gang farfar var i et bryllup, ble han forelsket
32
i bruden. Han dro frem geværet, truet presten til å vie ham selv og bruden, satte bruden på hesten og red hjem med henne. Far hadde ikke mange gode minner fra barndommen. Moren hans døde da han ble født, og han hadde vokst opp med alle de forskjellige stemødrene sine som ikke var snille mot ham. Han hadde jobbet hardt siden han var liten og hadde giftet seg med mor da han bare var atten år gammel. Han hadde slitt og strevd for å bygge opp alt han hadde, men nå var det bare aske og gjeld igjen av alt sammen. Mor snakket mye om at vi kunne flytte til en annen by langt fra hjemstedet der far kunne få seg jobb på et offentlig kontor. Men far var analfabet og kunne derfor ikke få noen god jobb, ikke ville han jobbe for andre heller. Han sa at det var bedre å sulte enn å jobbe for andre. Han isolerte seg og ville ikke at folk skulle synes synd på ham. Han var stolt som Zagrosfjellene. Jeg må fortelle om Zagros. De eldste vitnesbyrdene om mennesker i hjemlandet mitt er omtrent hundre tusen år gamle og stammer fra Zagrosfjellene. I disse fjellene ble det utviklet det edleste jordbruk, og den fineste keramikken som ble lagd 7? 8000 år før Kristus ble funnet her. Disse fjellene har en mektig symbolverdi for landet vårt, og i dem bor de persiske nomadene. Opp gjennom tidene har de aldri bøyd seg for makthaverne. Far var en del av Zagros, han ville ikke bøye seg for andre enn gud. For ikke lenge siden var jeg i Flekkefjord. Fjellene deromkring likner fjellene hjemme og er så bratte og høye at toppene er skjult i skyene, og da regnet plasket ned på dem, ble jeg varm av glede. Hjertet mitt ble som en sommerfugl som ville flagre fritt, og jeg kjente at jeg var hos far. Far liknet Zagrosfjellene, og fjellene ved Flekkefjord liknet Zagros. Far isolerte seg i mange år i borgen og frukthagen. Han arbeidet i hagen og dyrket alle slags grønnsaker overalt, til og med under daddelpalmene. Han høstet så mye at vi kunne selge noe. Mennene i landsbyen kom fortsatt på besøk og rådførte seg med ham om alt mulig. De tok av seg hatten og sto med hendene på hjertet foran ham, og alle reiste seg hvis han passerte dem på veien. De kom og tilbød seg, sa at de kunne gjøre hva som helst
33
for ham bare han sa fra. Men far likte ikke krig, og bare en sjelden gang tok han geværet med seg. Fienden vår hadde tent på avlingen og knekt far, men far sa at gud var den eneste som kunne straffe dem, vi mennesker skulle ikke tenke på å hevne oss. Mennene i landsbyen ville ha hevn, men far mente annerledes. I en blodig krig var det ingen vinnere, bare tapere, mente han, og hvis noen ville hevne en blodig nese, førte det rett til blodbad. Han sa til mennene som kom til ham at de først og fremst skulle tenke på barna sine, som trengte forsørgere. «Gå hjem og forsørg familien deres, ta ikke på dere den oppgaven som er guds og hans alene,» sa han. Landsbyens menn var trofaste mot far og gikk til slutt, men de ville ikke jobbe for fiendene hans. Mor snakket med mennene. «Vi er glad i dere, men dere trenger mat og må få dere jobb et annet sted. Det er arbeidskraften dere selger, ikke hjertet. Vi vet at hjertet deres er her hos oss, og dere vil alltid være velkommen her,» sa hun.

Røde dragen



Når jeg skriver om min barndom bruker jeg blomsterbilder eller noen bilder som har sammenheng med persia.

Min bok. S. 29.30.

 I første rekke gjaldt det
29
kommunister, eldstebroren min var en av dem. Han var etterlyst
og kunne komme hjem midt på natten og forsvinne etter noen
timer. Ofte fikk vi besøk av militære som uten forvarsel kom for
å arrestere ham. De gikk fra landsby til landsby og fra hus til hus
og lette etter ham og kunne ofte okkuperte borgen vår i noen
timer. Der veltet og gjennomsøkte de alt: melet, kornet og bomullen,
stallene der de rev ned vegger for å se etter hemmelige rom
der vi kunne ha skjult bøker og blader, skytevåpen eller eldstebror.
Noen ganger kom det små grupper med soldater og en offiser
med tre stjerner på skulderen, noen ganger var gruppene
store og ble ledet av en offiser med fem stjerner. Når de patruljerte
mot landsbyen og førstemann der fikk øye på dem, løp vedkommende
og ga beskjed til nestemann, og sendebudene løp
kilometer etter kilometer med budskapet som ble overlevert fra
munn til munn for å advare oss. Portene hjemme ble låst. De
militære måtte banke på og vente til noen åpnet. Dette ga mor
tid til å skjule aviser, bøker og våpen i slørene til tjenestejentene
eller søstrene mine, som ble sendt ut på skjulte veier for å fjerne
alle spor etter eldstebror. De militære patruljerte med bil, så vi
hadde liten tid på oss. Borgmurene av soltørket leire var tykke og
mor krafset hull i dem og brukte dem ofte til å skjule ting, men
etter hvert ble det ikke trygt der heller. De militære banket i vegger
og murer, og fikk de den minste mistanke, rev de dem ned.
Far hadde en stor, gul hund. Den hunden beskyttet oss mot
sinte okser eller slanger, og også mot militære som kom for å
arrestere eldstebror. Om natten voktet hunden hele eiendommen
og bjeffet og vekket far hvis noe ikke var som det skulle. En gang
hadde hunden stanset hele militærparaden foran hovedporten.
Den bjeffet så rasende at ingen kunne komme inn i borgen. Hunden
visste at eldstebror var hjemme og ville stanse de militære slik
at han fikk tid til å flykte. En kaptein lagde en egen perm for
denne hunden med bilde av den, og hadde skrevet at hunden la
hindringer i veien slik at de ikke kom til og kunne arrestere eldstebror.
Hunden var en virkelig helt og reddet oss i mange situasjoner.
Men til slutt ble den skutt av en militær.
30
Eldstebroren min ble til slutt arrestert da han skulle rømme til
Sovjet over Det kaspiske hav. De militære torturerte ham. De lot
ham henge fra taket med hodet ned, de brente ham under fotsålene
og trakk ut negler, de trakk ut friske tenner uten bedøvelse.
Til slutt ble han dømt til døden. Mor og far reiste lange veier og
betalte penger i øst og vest, til slutt klarte de å redde livet hans
med bestikkelser. Eldstebror fikk ny rettssak og livstidsdom, og
etter noen år ble han sendt i eksil til en liten landsby i Persiabukta.
Han var blitt skilt fra landsbyjenta da han ble arrestert.
Far og mor hadde solgt en del av eiendommen for å få penger til
bestikkelsene og rettssaken, de var ikke helt ferdig med alt dette
da tørkeårene begynte. I tre år falt det ikke en regndråpe. For å
kjøpe såkorn og bomull og betale arbeiderne lønn, måtte far låne
penger til skyhøye renter eller betale av egen lomme. Far dyrket
avling etter avling, men ingenting ble det å høste.
Det fjerde året regnet det. Alle i landsbyen jublet, og det ble
en mektig avling dette året. Hveten var høstet og lå til tørk på
åkeren i store kasser, og folk ventet på at hveten skulle bli så tørr
at kornet kunne treskes. På den tiden brukte de okser til å trekke
et tungt treskeverk av tre med jernbeslag. Oksene vandret rundt
og rundt og treskeverket skilte kornet fra halmen. Kornet var
tyngre enn halmen, og vinden sorterte hveten til den ene siden
og halmen til den andre. Kornet ble samlet i store sekker og halmen
og agnene ble brukt til husdyrfôr om vinteren. Denne prosessen
tok lang tid.
En natt mens vi ventet på at hveten skulle tørke, ble vi vekket
midt på natten av folk som banket på portene, ropte og skrek.
Alle i huset våknet og gikk ut på den store verandaen. Ute på åkeren
brant det overalt. De store flammene fortærte alt kornet. Den
store, røde dragen slukte hele avlingen vår og fór til himmels. Jeg
så på faren min, så på de to tårene som gled nedover kinnene hans
og den skjelvende grå barten. Han var ikke en mann som gråt,
aldri hadde noen sett ham gråte, ikke da broren hans ble skutt og
ikke da barna døde i armene hans. Men nå gråt han, og dette var
31
et grusomt slag som han aldri kom seg etter. Han dro ikke lenger
ut på åkeren og red ikke lenger på den grå hesten sin. Men han
var fremdeles lensmann, de offentlige myndigheter fant aldri
noen som kunne erstatte ham i den jobben. Hele landsbyen ville
fortsatt ha ham.
I