hits

desember 2017

Islam eller ukultur



Etter 2006 har det  blitt vanskeligere kritisere islam som den politiske ideologien den er. Islam er ikke bare religion, fordi fra frste dag prvde profeten Muhammed kombinere politikk med religion. Han var meget dyktig i politikken og han brukte alle brutale metoder fra lurerier til halshugging og total brutalitet for kombinere de to. Han var en god politiker, kriger, og slavehandler. Slik kunne han kombinere makten med troen og beholde makten for seg selv og etterkommende kalifater.

I iransk historie ser vi hver eneste gang det ble opprr mot et regime, og folk nsker seg demokrati kommer islamske ledere og hindrer demokratisering av landet. Gode eksempler p dette er hendelser fra 1953 og 1979. Det skjedde ogs under den arabiske vren i Egypt. Siden islam og politikk ikke kan skilles fra hverandre har dette blitt en hindring av demokratiseringenav mange land i Asia og Afrika.

Kairo-avtalen som ble undertegnet for ca tredve r siden og alle muslimske land undertegnet en bekreftelse p at islam er en politisk ideologi. Dette er en menneskeerklring for muslimer og dette er mot menneskerettighetserklringen som er godkjent av FN.

To grupper kom til Norge. En gruppe var muslimer som praktiserer islam. De begynte g i moskeene.  De dannet organisjoner, etablerte bedehus og organiserte seg. Mange norske politikere og media ga, i sin uvitenhet eller snillisme,stor plass til denne gruppen. 

Den andre gruppen var flyktninger som hadde rmt fra islam og de hadde sett og visste hva islam var. De hadde kommet til Norge med drmmen om demokrati, men n s de at demokratiet og menneskerettighetene er truet av Islam/islamisme/ Euro-islam.

De begynte  forsvare menneskerettigheter og demokratiet ved  informere om sharialover, om kvinneundertrykkelse, om kjnnsdiskriminering og om islam generelt. En av de frste og viktigste var Walid al-Kubaisi som har bakgrunn innen islamsk teologi og er fra Irak.

I denne debatten gikk islamister i offerrollen, og de fikk sttte av media og venstresiden som allerede hadde mistet sine borgerlige velgere. All kritikk av islam ble tolket som krenkelser for muslimer. Hver kritikk ble kvalt under stempeletrasisme og islamofobi. Og islamkritikere fikk problemer med  bli hrt p grunn av at media kjempet om  sttte stakkars muslimer.

Antirasistene ble de verste rasistene, selv om de handlet i god tro. Fordi de nedvurderte muslimenes utviklings- ogtilpasningsevne. De mente muslimer ikke kunne tilpasse seg europeiske verdier og ville la dem leve i sitt liv i den kulturende er vant til. Vi mtte ikke stille krav til dem. S de kunne ikke tilpasse seg demokratiet. Vi mtte tilpasse oss dem og fra denne kulturen kom begrepet multikultur.

Islamkritikere s at det ble vanskelig st frem som anti-islam, ex-muslim eller generelt kritisere islam.  s de fant p andre ting kalle seg, som sekulre muslimer, kulturelle muslimer, jeg som muslim men det hjalp ikke. Kritikk av islam betydde ikke bli hrt. Ikke bli tatt p alvor. Og mye sjikane.

De erstattet kritikk av islam med kritikk av ukultur. P denne mten ble kritikken ufarliggjort. N kunne man snakke om resdrap, om resvold, sosial kontroll, hijab, kvinneundertrykkelse, og homofiles rettigheter under ukulturen.

Men hvor kommer ukulturen fra? Er ikke denne ukulturen mest spredt i de muslimske landene eller der hvor muslimer er i flertall?


Uansett vi m huske p at religion gir en ekstra tyngde og legitimerer de konservative holdningene. Spesielt nr det gjelder sprsml om toleranse for annerledes tro, kjnn, seksualitet, holdninger til homofili, skam, re, kjreste , sex utenfor ekteskapet, ekteskap med vantro, gifte seg p tvers av religion, arv, rett til skilsmisse, rett til konomi, rett til jobb, rett til barna etter skilsmisse,  gifte seg p tvers av religion, unges autonomi, foreldres autonomi, vre ateist, konvertering, religis praktisk, alkohol, spott mot Gud eller profeten, og mye annet.

Alle disse punktene er kritikkverdige nr de overser individets rett til velge og leve sitt eget liv. Fordi livet er hellig, og ingen andre har lov ta dette livet fra oss i form av drap eller ta fra oss friheten til leve slik vi nsker.

Men denne kritikken er akseptert under betegnelsen ukultur, men ikke under navnet islam. For muslimer har ftt stor makt over politikere og media. Men er det riktig snakke om bare ukultur? Det som snakke om symptomer, men ikke om rsaken.

Behandle symptomer kan demper symptomene, men rsaken er der fortsatt.  Nr som helst kan symptomene blusse opp igjen og til slutt tar livet av pasienten. Et samfunn som er preget av islam og praktiserer islam i form av alle de tingene som ble nevnt ovenfor blir et sykt samfunn. Og et sykt samfunn hvor problemene ligger i bunnen, men som p overflaten er fint, vil ende i anarki og kaos.  

For ha et sunt samfunn m man se p rsaken.  Hvis islam er rsaken til sosial kontroll, til hat mot homofili, til resvold, og alt som ble nevnt ovenfor, m vi ta dette alvorlig. Vi m ha en viss oversikt og kontroll over hva som skjer i moskeene. Vi m f et nytralt samfunn uten noen religist eller politisk uniformerte.

Vi m ha samme krav, kontroll, oversikt over moskeene som vi har over kirkene. Vi m slutte fremme islamske symboler i media. Profeten Muhammed kombinerte politikk og religion. Etter 1400 r hvor historien har overbevist oss om ulemper med hans ideologi m vi skille religion og politikk.  Ikke blande islam og moskeene inn i politikken eller dagligliv til dem som kommer hit.

 

Fordi de kom her av eget valg, eget initiativ. Det betyr p en eller annen mte har de det bedre her enn i sitt land, uansett hvor  mye de prver svartmale her. I 1400 r har islamske lrde og de som vil ha "Norsk islam" sagt at originalen av Koranen er i himmelen. Jeg tror det er p tide at vi laster den ned for se hva som str i den. Alle de versene som er mot kvinner finnes i originalen eller er de oppdiktet av skjeggete menn p jorden?

Det som er viktig huske at mye av ukulturen er skrevet i Koranen og hadither , og det er viktig kritisere islam og sette inn tiltak mot islamsk politisk ideologi. Skyve islam bort fra gater, TV-skjermer, aviser , statsrders kontorer og Stortinget til moskeer. Der islam hrer hjemme. 

 

Der  trengs det ogs kontroll og oversikt for ikke forgifte vre ungdommer. Islam m bli en tro og tro praktiseres hjemme og i moskeen. Det er ikke plass til ha fredagsbnnen midt i gata, feire  eid p Fornebu og Ashura p gata p Grnnland. Offentlige rom har ikke plass til markering av ideologier som er basert p diskriminering av folk basert p rase, religion, hudfarge, kjnn eller legning. uansett om ideologiene er religise eller politiske. 


 

Hvem har ansvar?

 

Debattklimaet i Norge har stagnert og stoppet der det har vrt de siste tjue rene. Tema som religion, ukultur, terror, gjengkriminalitet, innvandring og integrering kommer opp i media med jevne mellomrom og  forsvinner og blir erstattet med noe annet. Ingen tiltak eller lsning for den eller andre.

Men en ting har blitt verre. En skribent m velge side, du er med eller imot. Denne grsonen som gir frihet til en skribent bevege p ulike arenadebatt og kritisere de situasjoner som er kritikkverdige, er blitt veldig smal.

P en side er du som har blitt puttet inn i gruppen av dem som er mot islam og p den andre siden de som er for islam. Det blir vanskelig skrive, fordi en skribent har ansvar for sin penn. Det er redaktren som er ansvarlig for hele avisen uansett om den er en nettavis eller papiravis. En skribent eller samfunnskritiker skriver innlegget og er ansvarlig for sitt innlegg, ikke for resten av det som str i avisen.

Jeg er en av dem som har skrevet for ulike aviser i mange r. Jeg skriver et innlegg, kronikk og sender til en avis. Hvis det blir ikke antatt av de frste sender skribenten videre til neste avis. Eller skribenten har et innlegg til en avis p et bestemt tidspunkt.. En skribent skriver for sette et tema p fokus og pner for en debatt, for at kommer ulike synspunkter frem.

Hvis avisen Dagen trykker mitt innlegg er det fint, men det betyr ikke at jeg har ansvar for alle religise eller ikke-religise innlegg og kronikker i den. Samme som hvis Resett legge ut min kronikk er det fint, men det betyr ikke at jeg ansvarlig for alt som str i Resett. Ytringsfriheten gir mulighet til ulike skribenter skrive om ulike temaer. Ytringsfriheten ogs gi frihet til at en redaktr forme avisen som han vil. Ytringsfriheten gir frihet til meg som et fritt individ til jeg kan tenke fritt og skrive fritt . De som p en eller annen mte vil sensurerer seg selv, eller meg eller en redaktr jobber de for et samfunn der alle skal tenke likt, skrive likt og si likt, Det blir en hierarkisk samfunn der  en gruppe skal bestemme hva ,hvem som f lov skrive.

De redaktrene ogs som velger bare trykke innlegg fra de som er enige med dem   da er de arrogante. "Jeg vet best". At jeg vet best for dere, det er dette dere skal lese. De tror at deres lesere har ikke fornuft og vurderingsevne. P denne mte at denne redaktren nedvurderer sine leseres intelligens.  

Jeg str ansvarlig for innholdet i min blogge. Jeg er ansvarlig for min penn. Jeg signerer mitt innlegg og ikke alt innholdet i avisen som gir ut mine kronikker. Det samme med mine intervjuer.

Det svart-hvite debattklimaet er deleggende for skribenter. Fordi det setter oss i en bs: mot islam/for islam. Dette er farlig. En skribent m kunne skrive i hvilken som helst avis, gi intervju til hvilken som helst avis og vre ansvarlig for det hun/han skriver eller sier. Hvis det hun skriver er krenkende for en person eller gruppe er det Pressens Faglige Utvalg som vurderer dette.

 Islam trenger i likhet med alle andre religioner kritikk. Norske politikere, som alle andre politikere, trenger kritikk. Media i Norge, som alle andre media, trenger kritikk nr situasjonen er kritikkverdig. En skribent trenger et nytralt debattklima for kunne skrive kritikken uten bli stemplet, sjikanert, utsatt for vold i form av ord, trusler, eller fysiske vold. 

Ytringsfriheten er hellig. Ytringsfriheten kan ikke misbrukes for sensurere ulike ytringer. Religion, politikerne, media og de som p en eller annen mte har makt, m tle f kritikk. plassere en skribent i mot eller for-sonen er gi munnkurv til de som tr kritisere kritikkverdige forhold.