hits

desember 2017

Islam eller ukultur



Etter 2006 har det  blitt vanskeligere å kritisere islam som den politiske ideologien den er. Islam er ikke bare religion, fordi fra første dag prøvde «profeten» Muhammed å kombinere politikk med religion. Han var meget dyktig i politikken og han brukte alle brutale metoder fra lurerier til halshugging og total brutalitet for å kombinere de to. Han var en god politiker, kriger, og slavehandler. Slik kunne han kombinere makten med troen og beholde makten for seg selv og etterkommende kalifater.

I iransk historie ser vi hver eneste gang det ble opprør mot et regime, og folk ønsker seg demokrati kommer islamske ledere og hindrer demokratisering av landet. Gode eksempler på dette er hendelser fra 1953 og 1979. Det skjedde også under den arabiske våren i Egypt. Siden islam og politikk ikke kan skilles fra hverandre har dette blitt en hindring av demokratiseringenav mange land i Asia og Afrika.

Kairo-avtalen som ble undertegnet for ca tredve år siden og alle muslimske land undertegnet en bekreftelse på at islam er en politisk ideologi. Dette er en menneskeerklæring for muslimer og dette er mot menneskerettighetserklæringen som er godkjent av FN.

To grupper kom til Norge. En gruppe var muslimer som praktiserer islam. De begynte å gå i moskeene.  De dannet organisjoner, etablerte bedehus og organiserte seg. Mange norske politikere og media ga, i sin uvitenhet eller «snillisme»,stor plass til denne gruppen. 

Den andre gruppen var flyktninger som hadde rømt fra islam og de hadde sett og visste hva islam var. De hadde kommet til Norge med drømmen om demokrati, men nå så de at demokratiet og menneskerettighetene er truet av Islam/islamisme/ Euro-islam.

De begynte å forsvare menneskerettigheter og demokratiet ved å informere om sharialover, om kvinneundertrykkelse, om kjønnsdiskriminering og om islam generelt. En av de første og viktigste var Walid al-Kubaisi som har bakgrunn innen islamsk teologi og er fra Irak.

I denne debatten gikk islamister i offerrollen, og de fikk støtte av media og venstresiden som allerede hadde mistet sine borgerlige velgere. All kritikk av islam ble tolket som «krenkelser» for muslimer. Hver kritikk ble kvalt under stempelet«rasisme» og «islamofobi». Og islamkritikere fikk problemer med å bli hørt på grunn av at media kjempet om å støtte «stakkars» muslimer.

«Antirasistene» ble de verste rasistene, selv om de handlet i god tro. Fordi de nedvurderte muslimenes utviklings- ogtilpasningsevne. De mente muslimer ikke kunne tilpasse seg europeiske verdier og ville la dem leve i sitt liv i den «kulturen»de er vant til. Vi måtte ikke stille krav til dem. Så de kunne ikke tilpasse seg demokratiet. Vi måtte tilpasse oss dem og fra denne kulturen kom begrepet multikultur.

Islamkritikere så at det ble vanskelig å stå frem som anti-islam, ex-muslim eller generelt å kritisere islam.  så de fant på andre ting å kalle seg, som sekulære muslimer, kulturelle muslimer, «jeg som muslim» men det hjalp ikke. Kritikk av islam betydde å ikke bli hørt. Ikke bli tatt på alvor. Og mye sjikane.

De erstattet kritikk av islam med kritikk av «ukultur». På denne måten ble kritikken ufarliggjort. Nå kunne man snakke om æresdrap, om æresvold, sosial kontroll, hijab, kvinneundertrykkelse, og homofiles rettigheter under «ukulturen».

Men hvor kommer «ukulturen» fra? Er ikke denne «ukulturen» mest spredt i de muslimske landene eller der hvor muslimer er i flertall?


Uansett vi må huske på at religion gir en ekstra tyngde og legitimerer de konservative holdningene. Spesielt når det gjelder spørsmål om toleranse for annerledes tro, kjønn, seksualitet, holdninger til homofili, skam, ære, kjæreste , sex utenfor ekteskapet, ekteskap med «vantro», gifte seg på tvers av religion, arv, rett til skilsmisse, rett til økonomi, rett til jobb, rett til barna etter skilsmisse, å gifte seg på tvers av religion, unges autonomi, foreldres autonomi, være ateist, konvertering, religiøs praktisk, alkohol, spott mot Gud eller profeten, og mye annet.

Alle disse punktene er kritikkverdige når de overser individets rett til å velge og leve sitt eget liv. Fordi livet er hellig, og ingen andre har lov å ta dette livet fra oss i form av drap eller ta fra oss friheten til å leve slik vi ønsker.

Men denne kritikken er akseptert under betegnelsen «ukultur», men ikke under navnet «islam». For muslimer har fått stor makt over politikere og media. Men er det riktig å snakke om bare ukultur? Det som å snakke om symptomer, men ikke om årsaken.

Behandle symptomer kan demper symptomene, men årsaken er der fortsatt.  Når som helst kan symptomene blusse opp igjen og til slutt tar livet av pasienten. Et samfunn som er preget av islam og praktiserer islam i form av alle de tingene som ble nevnt ovenfor blir et sykt samfunn. Og et sykt samfunn hvor problemene ligger i bunnen, men som på overflaten er fint, vil ende i anarki og kaos.  

For å ha et sunt samfunn må man se på årsaken.  Hvis islam er årsaken til sosial kontroll, til hat mot homofili, til æresvold, og alt som ble nevnt ovenfor, må vi ta dette alvorlig. Vi må ha en viss oversikt og kontroll over hva som skjer i moskeene. Vi må få et nøytralt samfunn uten noen religiøst eller politisk uniformerte.

Vi må ha samme krav, kontroll, oversikt over moskeene som vi har over kirkene. Vi må slutte å fremme islamske symboler i media. Profeten Muhammed kombinerte politikk og religion. Etter 1400 år hvor historien har overbevist oss om ulemper med hans ideologi må vi skille religion og politikk.  Ikke blande islam og moskeene inn i politikken eller dagligliv til dem som kommer hit.

 

Fordi de kom her av eget valg, eget initiativ. Det betyr på en eller annen måte har de det bedre her enn i sitt land, uansett hvor  mye de prøver å svartmale her. I 1400 år har islamske lærde og de som vil ha "Norsk islam" sagt at originalen av Koranen er i himmelen. Jeg tror det er på tide at vi laster den ned for å se hva som står i den. Alle de versene som er mot kvinner finnes i originalen eller er de oppdiktet av skjeggete menn på jorden?

Det som er viktig å huske at mye av «ukulturen» er skrevet i Koranen og hadither , og det er viktig å kritisere islam og sette inn tiltak mot islamsk politisk ideologi. Skyve islam bort fra gater, TV-skjermer, aviser , statsråders kontorer og Stortinget til moskeer. Der islam hører hjemme. 

 

Der  trengs det også kontroll og oversikt for å ikke forgifte våre ungdommer. Islam må bli en tro og tro praktiseres hjemme og i moskeen. Det er ikke plass til å ha fredagsbønnen midt i gata, feire  eid på Fornebu og Ashura på gata på Grønnland. Offentlige rom har ikke plass til markering av ideologier som er basert på diskriminering av folk basert på rase, religion, hudfarge, kjønn eller legning. uansett om ideologiene er religiøse eller politiske. 


 

Hvem har ansvar?

 

Debattklimaet i Norge har stagnert og stoppet der det har vært de siste tjue årene. Tema som religion, ukultur, terror, gjengkriminalitet, innvandring og integrering kommer opp i media med jevne mellomrom og  forsvinner og blir erstattet med noe annet. Ingen tiltak eller løsning for den eller andre.

Men en ting har blitt verre. En skribent må velge side, du er med eller imot. Denne gråsonen som gir frihet til en skribent å bevege på ulike arenadebatt og kritisere de situasjoner som er kritikkverdige, er blitt veldig smal.

På en side er du som har blitt puttet inn i gruppen av dem som er «mot» islam og på den andre siden de som er «for» islam. Det blir vanskelig å skrive, fordi en skribent har ansvar for sin penn. Det er redaktøren som er ansvarlig for hele avisen uansett om den er en nettavis eller papiravis. En skribent eller samfunnskritiker skriver innlegget og er ansvarlig for sitt innlegg, ikke for resten av det som står i avisen.

Jeg er en av dem som har skrevet for ulike aviser i mange år. Jeg skriver et innlegg, kronikk og sender til en avis. Hvis det blir ikke antatt av de første sender skribenten videre til neste avis. Eller skribenten har et innlegg til en avis på et bestemt tidspunkt.. En skribent skriver for å sette et tema på fokus og åpner for en debatt, for at kommer ulike synspunkter frem.

Hvis avisen Dagen trykker mitt innlegg er det fint, men det betyr ikke at jeg har ansvar for alle religiøse eller ikke-religiøse innlegg og kronikker i den. Samme som hvis Resett legge ut min kronikk er det fint, men det betyr ikke at jeg ansvarlig for alt som står i Resett. Ytringsfriheten gir mulighet til ulike skribenter å skrive om ulike temaer. Ytringsfriheten også gi frihet til at en redaktør forme avisen som han vil. Ytringsfriheten gir frihet til meg som et fritt individ til jeg kan tenke fritt og skrive fritt . De som på en eller annen måte vil sensurerer seg selv, eller meg eller en redaktør jobber de for et samfunn der alle skal tenke likt, skrive likt og si likt, Det blir en hierarkisk samfunn der  en gruppe skal bestemme hva ,hvem som få lov å skrive.

De redaktørene også som velger bare å trykke innlegg fra de som er enige med dem   da er de arrogante. "Jeg vet best". At jeg vet best for dere, det er dette dere skal lese. De tror at deres lesere har ikke fornuft og vurderingsevne. På denne måte at denne redaktøren nedvurderer sine leseres intelligens.  

Jeg står ansvarlig for innholdet i min blogge. Jeg er ansvarlig for min penn. Jeg signerer mitt innlegg og ikke alt innholdet i avisen som gir ut mine kronikker. Det samme med mine intervjuer.

Det svart-hvite debattklimaet er ødeleggende for skribenter. Fordi det setter oss i en bås: mot islam/for islam. Dette er farlig. En skribent må kunne skrive i hvilken som helst avis, gi intervju til hvilken som helst avis og være ansvarlig for det hun/han skriver eller sier. Hvis det hun skriver er krenkende for en person eller gruppe er det Pressens Faglige Utvalg som vurderer dette.

 Islam trenger i likhet med alle andre religioner kritikk. Norske politikere, som alle andre politikere, trenger kritikk. Media i Norge, som alle andre media, trenger kritikk når situasjonen er kritikkverdig. En skribent trenger et nøytralt debattklima for å kunne skrive kritikken uten å bli stemplet, sjikanert, utsatt for vold i form av ord, trusler, eller fysiske vold. 

Ytringsfriheten er hellig. Ytringsfriheten kan ikke misbrukes for å sensurere ulike ytringer. Religion, politikerne, media og de som på en eller annen måte har makt, må tåle få kritikk. Å plassere en skribent i «mot eller for»-sonen er å gi munnkurv til de som tør å kritisere kritikkverdige forhold.