hits

oktober 2017

Hvor er folkeskikken?

 

I går tok jeg bussen i fire-tiden fra sentrum for å komme hjem. Det kom en eldre dame inn med hvitt hår. Hun brukte en stokk for å kunne gå. Bussen var full og alle stolene var opptatt. Mange som satt var unge, friske folk. jeg hadde ikke sitteplass heller. Jeg tok hennes hånd og hjalp henne bort fra døra, slik at hun kunne holde seg i noe. Hun takket meg høflig og sa at hun var svimmel. Alle så det. Men de snakket videre med hverandre, de bøyde seg på nytt over mobilen sin, og de snakket i mobilen. Den eldre damen var usynlig for alle i bussen, til og med de unge og sterke mannfolka som satt på setene som er reservert for eldre.

Ved neste stopp reiste en jente seg. Men da hun fant ut at det ikke var den holdeplassen som hun skulle gå av på, satte hun seg på nytt. Jeg spurte henne om hvis hun skulle av på neste holdeplass,om hun kunne være vennlig og gi plassen sin til den eldre damen med stokk. Jenta så meg med et ansiktsuttrykk som ikke var behagelig, og forlot setet sitt. Jeg hjalp den eldre damen å ta plassen hennes. Hun smilte og takket meg for hjelpen. Men jeg følte det jeg hadde gjort var helt normalt og ren folkeskikk. Hun trengte ikke takke meg for dette.

Det er ikke første gang jeg opplever at folk har mistet sin medfølelse til hverandre, til deres medmennesker. Jeg har sett eldre folk med hvitt hår og bøyd rygg stå, mens friske unge menn sitter. Og de ser, men de later som ingenting. De ser, men snur hodet vekk fra de som de ikke vil se. Det samme som skjer med eldre skjer med folk som er operert og går med krykker.  Hvorfor snur vi hodet for folk som trenger hjelp? Hvorfor ser vi ikke? Trenger vi å gå i kirken for å høre presten hver søndag for å huske på nestekjærlighet? Trenger vi en pekefinger hele tiden, slik at vi ser det blå skiltet på plassene som tilhører eldre og syke folk? 

Den eldre damen, den eldre mannen foran oss: det er ikke krigen i Libya eller Syria, det er på bussen i vårt land. Hvor er folkeskikken? Har foreldrene glemt å snakke om folkeskikk og om høflighet med barna? Har lærere på skolen glemt å fortelle elevne sine om folkeskikk og omsorgen til hverandre? Det som gjør oss til mennesker.

Jeg husker Vietnamkrigen. Jeg husker demonstrasjoner, jeg husker folkemengder i hele Europa og selv i Amerika. De brydde seg om folket i Vietnam. De brydde seg om urettferdigheten som skjedde. De brydde seg om barna som ble brent av Napalmbomber, av husene som raste sammen.

Hva engasjerer oss i dag bortsett fra Sophie Elises og Mamma til Michelles blogger, hvilke nye dataspill som kommer og hvilken ny mobiltelefon som kommer i butikkene i morgen. Unge folk sover i telt foran kinoer for å se neste film, for å se neste fotballkamp, for å komme først i salget i butikken.

Men folk, krig, og all elendighet engasjerer dem ikke lenger.  Fordi de ikke ser, fordi de har lært å ikke se det som er vondt, de som trenger hjelp. Denne gamle damen med hvitt hår, mannen med krykken på bussen, ungen som ble banket opp en lørdagskveld, gutten som fortvilet går alene skal sees. Det krever å bry seg om folk. Og mange av den nye generasjonen har ikke lært å bry seg.

Som Gro Harlem Brundtland engang sa «Vi trenger de gamle nabokjerringene». Fordi de hadde lærte å bry seg. De hadde lært å se, og gripe inn for hjelpe den som trenger det. Og til slutt savner jeg politikere som har samme kraft og samme dyktighet som Gro Harlem Brundtland. Vi trenger å vise respekt for hennes generasjon og alle andre eldre folk.

Sensur

 

Nåtidens situasjon her i Norge ligner på tiden før andre verdenskrig,  ting er veldig svart-hvitt. Enten er vi for muslimer, eller mot muslimer. Vi har ingen gråsoner lengre. Dette er skapt gjennom islamismen. Mer islamisme, mer rasisme. 

Det er slik George W. Bush en gang sa «Enten er du med meg, eller mot meg». 

Folk fra begge sider har blitt så intense at de glemmer individet. De glemmer at muslimer er en gruppe mennesker med samme fornuft og følelser som dem selv. Feilen ligger hos ideologien. Vi må kjempe mot den farlige politiske ideologien Islam. Vi må forstå at muslimer selv er ofre for denne ideologien. Det er de som blir drept i deres hus hver dag, og det er denne ideologien som er gjort dem til flyktninger. Det er denne ideologien som kun på én dag gjør at din nærmeste nabo plutselig blir til din verste fiende. 

Denne ideologien skaper kaos mellom muslimske land, og skaper mulighet for at NATO og USA kan utnytte de muslimske landene under den nye imperialismen. 


Det er trist at organisasjonen SSI ikke ønsker å dele innlegg publisert i HRS, Resett eller Document.no. Det er også trist at andre organisasjoner kun deler fra disse tre, men ikke fra motsatte synspunkter. Dette forhindrer at alle kortene blir lagt på bordet. Vi overser individets vurderingsevne, og alt for ofte blir resultatet at en nettside eller avis tar beslutning på vegne av deres lesere - og det blir feil. Det betyr at en nettside eller avis velger å skrive om det de selv mener er viktig og riktig, slik at det kun er denne meningen som kan leses av folket. Akkurat som bevilgningen av statlig støtte går til ulike organisasjoner, hvor politikerne selv velger seg noen selektive organisasjoner som får støtte, som igjen støtter politikerne tilbake. De som kritiserer partiets politikk får ingen støtte. 

 

Alle medier må jobbe for å være folkets media. De må stole på folkets fornuft og vurderingsevne innenfor ulike tema. Det er viktig å være nøytral. Hvis man blir polarisert med meninger kun fra én side, er det vanskelig å forstå saken fra begge sider. Mange riksaviser har mistet denne nøytraliteten og resultatet har blitt at flere heller leser nettsider. Et eksempel er økende antall lesere av HRS. 

Når alle meningene kommer frem, blir kommentarer og spørsmål besvart. Vi må få folk til å tenke høyt, og mulighet til å tenke to ganger. Media skaper er ikke-nøytralt debattklima, og setter sinnet i kok hos folk. Jeg trodde vi hadde lært av 22. Juli 2012. Men nåværende situasjon er i likhet av tiden før andre verdenskrig. De som tror at ved å sensurere seg selv så hjelper man muslimer, de tar feil. Slik sensur av mennesker skaper en ny Holocaust, og denne gangen blir det en muslimsk holocaust. 

De som er kritisk mot Islam må vite at vi ikke kan utrydde muslimer på det grunnlag at Islam er en farlig ideologi. Vi kan ikke utrydde alle nazister heller, selv om nazisme er en farlig ideologi. Vi kan ikke hate komonister og utrydde dem fordi komonisme er en farlig ideologi. 

Hvis vi skal sensurere de meningene vi ikke liker og utrydde de menneskene som tror på annet enn det samme som oss, hvor mange blir igjen? Den eneste vei er å skape et sekulært samfunn - fri for alle ideologiske og religiøse symboler. Samtidig må vi ha et nøytralt mediebilde, med formidling av meninger på tvers av ulike synspunkter. Samtidig må vi satse alt på barn og ungdommer, gjennom å gi dem bedre helse, mer omsorg, større fritidstilbud, mange naturopplevelser og mindre religion.

 

På vei mot parallelle samfunn

 

Oslopolitiets rapport «Oslo 2022 - fremtidens kriminalitetsutfordringer i Oslo» reiser det store spørsmålet: Hvordan få til en reel integrering som fører til at Norge ikke får svenske og danske ghettotilstander, der lovløsheten har tatt overhånd og der det eksempelvis finnes parallelle islamske bank- og rettssystem som myndighetene ikke har innsyn i?

Integrering må foregå på tre steder. skolen, arbeidslivet og hjemme. Oslopolitiets rapport overser dette og gir grunn til bekymringer. Det kan i verste tilfelle gi en langt sterkere utbredelse av det parallelle samfunnet i storbyer. Dette er kina- muren som hindrer integrering.

Etter 25 år i landet tør jeg påstå at jeg og mange av mine venner med muslimske bakgrunn, mener at integrering er blitt en virkelighet hvis vi skal være optimister. Men det finnes mange hull som burde tas i betraktning. Første bud er at barn som begynner på skolen snakker flytende norsk, for de er norske barn. Er det ikke statens oppgave å skape dialog med foreldrene for å finne en løsning? Men dette er ikke hele bildet. I barnehager i Oslo kan kvinner arbeide i niqab. Niqaben kan brukes av muslimske kvinner og vi har et fritt samfunn! Men man kan stille spørsmål som gjelder integrering av muslimske barn. Hvilken verdier signaliseres til barn? I tillegg gis ufaglærte ansvar for barna, som dertil ikke snakker rent norsk. Hvorfor diskuteres ikke dette av politikere?

Neste bud er arbeidet. Norge har uten tvil klarte å oppnå godt resultater når det gjelder å skaffe muslimske innvandrere arbeid. Men prosessen har også mangler. Arbeidsmarkedet er ikke nøytralt, og velferdsstaten skaper passivitet hos noen: om man nekter å jobbe i en kantine fordi man da kommer i kontakt med svinekjøtt, vil Nav aksepterer dette. En slik holdning til religiøs særbehandling forsterker religionens makt over enkeltindividet.

Barnebidrag, ubegrenset barnetrygd og kontantstøtte gjør barn til inntektskilder for mange innvandrerfamilier, der kvinner blir hjemmeværende. Danmark løste dette ved å sette en maksgrense for barnetrygd på tre barn. Burde ikke også våre politikere finne en løsning?

Statistikk viser at muslimske kvinner oftest er i hjemme, men bak statistikken kan det skjule seg en annen virkelighet: enkelte kvinner jobber svart i mannens butikk eller restaurant. Pengene går til mannen, mens kona ikke en gang har bankkort. Slik blir hardt arbeidende kvinner overarbeidet og uføretrygdet. Burde ikke myndighetene prøve å stoppe virksomheten for kvinnens skyld?

Fra tid til annen prøves det å opprette islamske grunnskoler som er styrt av konservative krefter. Man er naiv hvis man tror at det i silke skoler vil det predikeres og praktiseres likestilling, likeverd, religionsfrihet og ytringsfrihet. Har vi ikke nok med koranskoler?

Politikerne burde revurdere sin prioritering av «antirasistisk holdninger», framfor en virkelig antirasistisk holdning som vil se på individets interesse og integreringsutsikter. Det er antirasistisk å stoppe et hvert skritt som bidrar til parallelle samfunn.

Artikkelen ble først publisert i Aftenposten i 2013. Dette er aktuelt også i dag, mens vi har regjeringsskifte. Årsaken er to ting. Det første er den etniske normen og våre politikere er redde for å kritisere islam, fordi de er redde for å bli stemplet som rasister. Det andre at de to store partiene konkurrerer med hverandre om stemmer fra det muslimske miljøet. Mulla Krekar anbefalte sine tilhengere å stemme Arbeiderpartiet  ved forrige valg. Og hvem anbefales av Rabia moskeen?

 

Gatefotografi og støtte til HRS

 

Jeg husker den tiden hvor mine barn gikk på videregående skolen og jeg inviterte en av deres lærerinner hjem på middag. Dette er vanlig i Iran. Da jeg var lærer besøkte jeg mine elever etter jobben og av og til tok jeg en kopp te med dem. Foreldre til mine elever snakket om alt, uformelt, og jeg fikk et bilde av min elevs hjemmesituasjon.

 

Jeg inviterte lærerinnen og hun hadde meg seg gaffel og kniv godt pakket i en serviett. Hun ble forbauset over at vi satt ved bordet og spiste med kniv og gaffel. Så jeg tok de få bildene jeg hadde fra Iran og viste til henne. Bilde av mine brødre som sto sammen med slips og dress og fin frisyre. Pene unge menn som liknet på filmstjerner. Bilder fra mitt bryllup med menn i dress, kvinner som hadde satte opp håret, og hadde miniskjørt på seg. Bordet som var dekket med blomster og fine tallerkener. Jeg viste bilder av skolerevyen jeg spilte i, skoleavslutningen der elver og lærere satt med håret uten tildekning av skjerf eller hijab. Jeg viste bilder av mine søstere, mine kollegaer, tilfeldige bilder under reiser til ulike deler av Iran. Jeg viste bilder av da jeg var 14 år og badet med badedrakten som viste fram hele ryggen min. Lærerinnen ble forbauset, fordi hvert bilde ga henne informasjon om meg, min familie, landsbyen min og tiden under sjahen.

 

Ofte deler iransk folk som har reist fra Iran bilder av sine bestemødre og mødre på Facebook, for å vise hvor vestlig Iran var før Khomeini. Walid al-Kubasi i filmen «muslimske brorskap» viste bilder av egyptiske og irakiske kvinner rundt 1900-tallet og til i dag. Med bilder dokumenterte han at kvinner i den muslimske verden ikke hadde hijab og etter at Khomeini tok makten ble hijab mer og mer brukt i disse landene, slik at i dag er det helt motsatt enn i 1960. Med bilder fra skoleavslutninger og fra universiteter dokumenterte Walid al-Kubaisi at hijab er uniformen til islamister. 

 

I hele verken har det vært normalt å fotografere folk, bygninger, og alt i ulike situasjoner og senere har bildene blitt brukt i historiske museum, folkemuseum og arkeologisk museum og i skolebøker. Hvert bilde dokumenterer kulturelle forandringer i en by, et samfunn eller land. De bildene er verdifulle og hvert bilde forteller mer en hundre sider i en bok. Før fotografiene ble vanlig, som i dag, var det kunstmalere som tok denne oppgaven. Christian Krohgs maleri «Albertine i politilegens venteværelse» viser hvordan rike damer står og ser med forakt på en prostituert jente. Van Goghs maleri «Potetspiserne» viser fattige arbeiderfolk. Tiedemand og Gude «Brudeferden i Hardanger» forteller oss om påkledningen og om kulturen og tradisjonen i Hardanger.

 

Tusenvis av ansikter av vanlig folk i ulike situasjoner ble malt og de forteller oss om krigen, om døden, sykdommen, gleden, dansen og årstidene. Uten de vanlige gatebildene kunne vi ikke vite om den verdifulle arkitekturen som er lagt i ruiner i krigherjede land. Uten bilder fra Vietnam krigen hadde krigen ikke stoppet. Viktigheten av bildene er et faktum og vi ser at USA har lært av Vietnamkrigen. De nekter fotografer å komme til krigsområder før området er ryddet. 

 

Uten de vanlige bildene, gatefotografiene, kunne ikke jeg vist mine barnebarn hvordan deres besteforeldres land og samfunn var før Khomeini. Hvert bilde er unikt. Ingen bilder er like og med de bildene som ble tatt i sekunder etter hverandre, fordi mimikken, fargene og lyset forandres i løpet av et sekund. Fordi et sekund er umulig å få tilbake, på ett sekund skjer aldringsprosessen, Hvert bilde som blir tatt, enten det er på bestilling fra redaktøren i Aftenposten, eller bymuseets sjef eller Hege Storhaug er bildet verdifull dokumentasjon om en verdifull tid som passerer. Da jeg skrev om hijab i Norge for rundt 15 år siden sa feministene til meg «dette er ikke et stort problem, kanskje to hundre kvinner bruker hijab i Oslo.» Samme argument som i dag brukes om niqab. Jeg har ikke noe bilde å vise frem. Hvis jeg hadde bilder av bare Oslo City eller bare fra Sinsen skole kunne jeg dokumentert mitt utsagn om omfanget av hijab i dag. 

 

Hvis vi kunne samle klassebilder fra ulike skoler kunne vi dokumentere i hvor mange bydeler etnisk norske er i minoritet. Men vi har ikke gjort det dessverre, fordi vi vil ikke se at vår politikk har slått feil og assimilering har mer plass enn integrering. Når Hege Storhaug kommer med forslaget om gatefotografi blir det sett ned på, i stedet for at hun får ros. Ikke fordi forslaget er galt. Men fordi Hege Storhaug står bak forslaget. Dessverre er det i vår tankegang ikke plass til en gråsone. Alt skal være svart-hvitt. Listhaug, FRP, HRS de er svartelistet og alle deres forslag er gale og alt skal brukes mot dem for å sette «rasistene» på plass. Alle andre forslag, uansett hvilke moskeer, trossamfunn, islam-venstre står bak, er velkomne. 

 

Jeg ønsket at vi tenker på saken, ikke på personen. Hvis et gatefotografi kan bidra til å åpne øynene til våre politikere, til å se hvorfor de taper terreng til høyresiden, til å forstå hvorfor HRS? side er blitt populær - hvorfor ikke? Hvorfor skal vi ikke dokumentere utviklingen i det norske samfunnet. Hva vi er redd for? Hvordan noen kan si at «de bildene sier meg ingenting».  Jo hvert bilde i hvert eneste sekund sier mye. Mye om folket og situasjonen, men det er viktig å ikke overse bilder, det er viktig å ikke bare se øyne, men mimikken, kroppsholdning og atmosfæren rundt bildene skal sees. Vi ser mange ting uten å se fordi vi er ikke i stand å se nøye, fordi det er vondt å se.

 

Et bilde er en bok, en ren sannhet. Hvordan bildet av denne lille gutten «Alan» som druknet i havet under flukt mobiliserte oss. 

Hege Storhaugs bildeforslag er et forsøk på at vi forstår hverandre. Forstår denne personen som bærer hijaben eller niqaben. Et sekund, et bilde gi deg mulighet til å bedre forstå hverandre. Kanskje hjelpe mange små jentebarn til å slippe barnehijaben, kanskje skape mer forståelse for den personen som bærer hijaben.

 

I over hundre år har vi fotografert kvinner nakne eller i bikini, i pels, lettkledd og påkledd. Og det var ingen katastrofe, det var hyggelig og bare kunst. Jeg husker alle fotokonkurransene og det var bilder av menn og kvinner lettkledd og fult kledd. Ikke noe problem. Men nå er det bare katastrofe fordi kanskje noen kvinner med hijab og niqab blir fotografert.