hits

september 2017

Et falskmiljø skapt av politikere.

«Takk for svar, kjære B?. Burkini er i samme retning som hijab ? begge to markerer den muslimske identiteten og ikke den norske. ?.. Det er kjønnsdiskriminering. Å bruke burkini eller hijab bekrefter også at kvinner ikke har følelser eller seksualitet, men at kvinner er med å bekrefte at kvinner ikke er et fullkommet individ. Det reduserer henne til et kjønnsorgan som skal tilfredsstille mannen. Hijab, burka og burkini av nøytraliserer det offentlige rom.» Lily

B: «Jeg er enig med hvert eneste ord her. Jeg vil bare få innpass hos muslimer, Lily. Vi trenger deg i denne debatten. Klem»

B er en mann. Han er samfunnsdebattant, er leder for en organisasjon.  Han viser til seg selv i sine kronikker med formuleringen «jeg som muslim».

C?

Jeg treffer en mann som er leder for en annen organisasjon, og har en viktig stemme i debatten om Islam. Han blogger også. Vi er på en middag, og snakker godt sammen fordi vi kjenner hverandre fra før. Han sier det samme som B. «Jeg er enig med hvert eneste ord du skriver, men jeg kan ikke dele det på Facebook fordi jeg leder denne organisasjonen og må ta hensyn til det. Vi må ta hensyn til politikere».

D?

Jeg snakker med min gode, gamle venn, som jeg har kjent i mange år ? jeg vet også at han ikke lever som muslim. Han sier at både C og D har rett. Fordi de bruker formuleringen «jeg som muslim», blir det enklere å bli hørt av andre muslimer, bli hørt av venstresiden, media og generelt sett tatt seriøst. Samtidig er det også lettere å få økonomisk støtte. Hvis en sier «jeg er tidligere muslim» eller at man ikke er en muslim er det desto vanskeligere å bli tatt seriøst. Da får man verken innpass i politikken eller media.

Det som min venn sier minner med på en venninne av meg. Hun er utdannet sosialantropolog og fra Afghanistan og hadde et ønsket å etablere en egen organisasjon. Hun fikk da beskjed om at hvis hun ønsket å få støtte, måtte organisasjonen kobles opp mot Islam. Hun valgte selv å ikke følge dette rådet, og innen kort tid ble organisasjonen avviklet.

«Jeg som muslim» for å bli hørt:

Når jeg ser på disse tilbakemeldingene, sitter jeg igjen med inntrykket av at mennesker som har flyktet fra islam, eller dens tro, er kommet i en situasjon som ikke er noe bedre enn det de flyktet fra. Kort sagt må de være muslim i offentligheten for å bli hørt. De må da opptre som muslimer i offentligheten for å få innpass i media eller økonomiske sammenhenger. Politikere eller mediene har skapt en atmosfære som gjør at mange ateister, agnostikere og tidligere muslimer lever et dobbeltliv. De kjenner Islam godt og ønsker egentlig ikke å ha noe med Islam å gjøre lenger, men sier «jeg er sekulær muslim» «jeg er kulturell muslim» «jeg som muslim»» for å bli hørt, for å nå ut til folk og for å bli tatt på alvor. Likt er det med Iran. Alle iranere er muslimer i det offentlige rom, men hjemme og på det private er dem imot Islam. De er ateister eller har konvertert til vår gamle persiske religion, Zaradoshtisme. Men for å bli akseptert av staten og politikere, må de være under den «Islamske paraply».

Personer nevnt i dette innlegget og mange andre som jeg kjenner har gått under «jeg som muslim» bare for å få innpass i media, statskassa eller for å ikke bli ignorert. Jeg kjenner dem godt, og ingen av dem ber, faster, betaler almisser (zekat) eller har noen framtidsplaner om å besøke Mekka. Mange av dem kan heller ikke be, nettopp fordi de ikke kan tradisjonene. De har samme mening som meg om profeten, og en av dem som kaller seg muslim har til og med sagt til meg at «Jeg leser koran når jeg sitter på do».

Et falskmiljø skapt av politikere

Våre politikere har skapt denne situasjonen ved å gi stor plass til moskeer, religiøse ledere og islamske organisasjoner. Samfunnet i seg selv bærer større preg av islam enn norske flagg og symboler. I mange år har man hørt på ledere for islamske moskeer og organisasjoner. Det norske samfunnet reduserte alle muslimer til en homogen gruppe. For å få åpnet døren til en statsråd, få en utmerkelse eller oppnå en karriere innen media må det nesten stå muslim i pannen på en.

Jeg lurer på hva de menneskene som dekker seg bak masken ? «jeg som muslim» har oppnådd med dette. Bortsett fra et lite beløp til din organisasjon og en karriere i politikken. Hva har du som ikke tør å være den du egentlig er oppnådd for andre enn deg selv? Du «som muslim», har det skjedd noen forandring som jeg ikke ser? Samme temaer som et berg og dalbane som kommer og går i media med jevne mellomrom uten noe forandringen i loven. Og antall hijab, burka, bigami. Æresvold og æresdrap øker.

Islam har spredd seg som en kreftcelle i hele Europe. Islam drar oss alle til en ny holocaust fordi Islam er en politisk ideologi, som vil ha makt. Islam har brukt demokratiet for å nå målet.

Erdogan sa:

«Demokratiet er et tog. Man bruker den, men når den kommer frem, forlater man toget»

De som bruker denne teknikken «jeg som muslim» for å nå målet, og de har vært på samme tog som islamistene. De har lyge om at de er muslim for å få sitte på toget, men klarer de å kaste islamistene ut av toget ? klarer de å redde demokratiet?

Hvis dere hadde stått frem og vært ærlig fra begynnelsen av, hvis dere hadde bygget en egen konsensus utenfor «islams paraply», da hadde vi hatt større sjans for å nå ut til politikere og media. Etniske nordmenn hadde fått tilgang til mer informasjon om islam, og de kunne ha sett hvordan ting faktisk er. Etniske nordmenn setter pris på ærlighet. De tror dere driver med «Taghaih».

Etniske nordmenn er vanlige folk, som har bygget opp dette landet med verdier fra Voltaire, Wergeland og Camilla Collett. De har skilte lag med hellige vers. De er trofaste mot europeiske verdier, og de støtter oss akkurat slik vi er uansett om vi er ateister, agnostikere eller ex-muslimer.

Det er på tide å kaste masken. Det er på tida å være seg selv!  Vær ærlig ? det er det folk setter pris på. Dere som ikke tør å komme ut av «islamskapet». Dere har et stort ansvar, fordi hvis «du» tør, tør også andre. Din penn har makt. Bruk din penn med ærlighet.

 

(Taghih= det er tillat å lyve i islam hvis islam tjener på det)

 

 

 

 

 

Hvem er rasist?

 

Shurika Hansen har blitt kjent for sitt engasjement mot æreskulturen og kontrollering av kvinner i minoritetskulturer.

«Noen sitter bak burka og hijab, noen sitter på jenterommet og ser drømmende ut av vinduet, mens brødre og andre privilegerte jenter leker ute side ved side uten anstrengelse. 

Andre er fengslet i sine egne tanker. Tanker som omhandler hvilken plass hun har i verden, om hun i det hele tatt har en verdi. Et fåtall av disse jentene befrir seg fra dette fengselet. Enda færre blir sluppet ut av den kontrollerte sonen.» Shurika Hansen

Tusen takk kjære Shurika Hansen for din fantastiske kronikk i VG. 13 september. Du skriver fra ditt hjerte. Du kjenner på smertene, på blemmen i hjertet til en jente som er fanget av æreskulturen. Du kjenner på de smertene som jeg og mange millioner av dine bestemødre og mødre har opplevd. De smertene i fangenskapet som jeg trodde din generasjon, spesielt de som bor i Europa, ikke skulle ha.

Jeg føler meg sliten av å skrive om kvinnelivet i et mannssjåvinistisk samfunn basert på religionen islam. Men når jeg leste din kronikk fikk jeg en ro i hjertet. Og at den dagen som min penn ligger stille ved siden av min kalde kropp, vil du og mange andre som deg skrive om kvinnens fangenskap i burka, bikini, hijab, tvangsekteskap, æresdrap, æresvold, æres-selvmord, steining og alt som har tatt friheten fra kvinner. Friheten til å være et individ med rett til å ha en verdi lik sin bror.

Ja, vi kvinner har ikke samme verdi som en mann, vi er ikke privilegert i hverken Guds øyne eller hans profet. Vi er skapt med vinger, men fra første dag blir vingene klippet brutalt av oss i form av kjønnslemlestelse og barnehijab. 

Gitteret blitt normalisert for oss

Og vi vokser med i fangenskapet fra vi blir født til vi dør. Våre små jentebarn går med fangenskapsdrakten ikke bare i Jemen, men i Oslos gater. Vi ser dem i barnehagen, på bussholdeplassen og lekeplassen. Vi smiler til dem også, men vi ser ikke gitteret. Takket være media har gitteret blitt normalisert for oss.

Vår statsminister feirer Eid med de ulykkelige jentene som sitter bak gitter, med kvinner som sitter fengslet uten å se virkeligheten. Feirer med dem en kultur, en religion som aksepterer at kvinner er i fangenskap. Hun besøke islamskoler og roser dem mens hun ser små jenter sitte adskilt fra gutter og de er bak gitter mens guttene er frie.

Støre går lengre «vi må aksepterer at noen ikke vil håndhilse på motsatt kjønn». Har Støre tenkt på hvorfor de ikke kan håndhilse på motsatt kjønn? Hva er tanken bak dette? 

Kjære Jonas Gahr Støre fordi det er mann og kvinne, fordi der er bomull og flamme, fordi mannen bli hisset opp hvis han tar på en kvinnes hånd? Fordi islam har reduserte meg til et kjønnsorgan?  Du forstår ikke årsaken bak handlingen, du er opptatt med økonomien og partiet.

Som. Krf-leder Knut Arild Hareide mener arrangerte ekteskap ikke er tvang, og ikke bør forbys». Kan det være fordi Krf-lederen ikke forstår at arrangert ekteskap er det samme som tvangsekteskap? I begge tilfeller blir ekteparet satt sammen av to familier og blir giftet sammen på grunn av familienes interesse. 

Dette er ok. Men han forstår ikke at denne kvinnen som blir plassert i en «arrangert «ekteskap aldri får lov til å skille seg. Hvis hun nevner skilsmisse blir hun drept. Krf-lederen forstår ikke at «En rose er en rose uansett hva du kaller den» og en livstid i fangenskap kan kalles tvang eller arrangert. Begge to er ett.

Alle politikere ser barnehijaben, ser burkaen, ser hijaben, ser æreskulturen ,men de gjør ingenting fordi det er religionsfrihet. De diskriminerer minoriteters jentebarn og kvinner under navnet toleranse, under navnet religionsfrihet, respekt for andre kulturer. De aksepterer æreskultur, lar jentene være i fangenskap, la de jentene sitte på jenterommet og se andre barns lek og frihet, fordi det er «deres kultur». Slike antirasister er de verste rasister.

De skal befri oss bare med «dialog». En dialog er tragikomikk i sin verste form. En på en side av bordet snakker om kvinners frihet og den andre på andre siden av bordet smiler og nikker, men tenker på «horeri». 

Staten har ansvar for å frigjøre våre kvinner fra fangenskapet med å se på muslimske kvinner med perspektiv fra norske lover, fra den europeiske menneskerettigheter og ikke fra kulturelle og religiøse verdier som er baser på mannssjåvinisme.

Våre politikere, feminister, antirasister er de verste rasister fordi de ser fangene, men de går på premisser med vokteren. De innvilger til og med store summer fra stat og kommune, slik at fangevokteren får mer makt over fangen. De vil stoppe æresdrap med «dialog». Hvor mange år det tar, hvor mange liv går tapt, hvor mye smerte blir påført våre jentebarn, mødre og døtre er ikke viktig. De er døve og hører ikke våre skrik, de er døve som Gud.

For å frigjøre jentebarn og kvinner trenger vi lover og regler som kan hjelpe oss å kaste hijaben og burkaen som er symbolet på fangenskap for å kunne si "Nei, det er mitt liv, og jeg vil leve det som jeg vil» «for å si «Ja. Nå er det nok, jeg vill skille meg". For å si "Stopp, du har ikke lov å slå meg fordi jeg vil dra på klasseturen" for å si «Gud skapte meg med vinger, la meg fly».

 Slaveriet hadde aldri tatt slutt hvis det ikke hadde blitt et lovforbud mot det.

Vi trenger nasjonale lover for å beskytte oss. Vi trenger et lovforbud mot alt fangenskap i form av hijab, burka, arrangert ekteskap slik at foreldrene våre kan unngå press fra naboer og familien og de kan stå ved siden av sin datter med loven i hånden. 

Toleransen i religions navn kostet mange jenters liv. Nå er det nok. Med takk til Shurika.

Diskriminering av muslimske barn.

Det er lov å nekte elver å bruke caps og lue innendørs. Hijab derimot, kan ikke skolen forby fordi det anses som religionsutøvelse. Jeg vokst opp i en muslimsk familie og sier jeg at hijab er et hodeplagg som skal forbys på skolen på like linje med caps og lue.

Bruk av hijaben begrunnes i Sharia med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Hijab signaliserer en form for seksualisering av jenter. Samfunnet kan ikke akseptere at selv små jenter skal bli betraktet som seksuelle objekter.

Hijaben visker bort andre kulturelle trekk. Man ikke kan se om kvinnen som bærer hijab er tyrkisk, iransk, norsk eller arabisk. Hijaben kveler mangfoldet blant muslimer og fører til at vi ser en dominerende retning, «islamisme». Islamismen er en politisk retning som vil ha et samfunn basert på Sharialovene.

I islam er kjønnsrollene strengt definert. Kvinnen er underordnet mannen. Lydighet er en religiøs plikt som blir lært, forsterket og markert ved å bære hijab. Hijab skal vise at du er ren og ærbare, mens de som ikke har hijab er urene og uærbare. Hijab minner deg på hva som er tillatt og ikke tillatt for jenter. Som resultat av dette forsterkes skille mellom jenter og gutter og det er med på å hindre likestilling og integrering.

Et plagg som hindrer jenter i deres livsutfoldelse og som motvirker likestilling og integrering kan ikke aksepteres i norsk skole. Når noe så ukontroversielt som caps og lue kan forbys i klasserom av hygieniske årsaker eller med henvisning til folkeskikk, må staten kunne forby hijab av mange viktigere årsaker.

Her er det allerede en inkonsekvens ved at skolen tillater seg å blande seg inn i påkledningen til noen barn, men ikke til muslimske jentebarn. Diskriminering ville man sagt om det var motsatt.

(Innlegget var publisert i Aften Posten tirsdag 24 januar 2012.)

OG i dag har blitt mye verre fordi hijab har blitt normalisert gjennom media spesielt NRK.

Lov mot ansiktsdekkende plagg.

Forslag til lov om forbud mot ansiktsdekkende plagg.

Dette er en artikkel om barnehijab som angår ovenstående lovforslag

1.-Hijab og ansiktsdekkende plagg hindrer full deltagelse i lek, undervisning, utforskning av egen identitet, og som skiller jenter fra guttene. Et plagg som også skiller dem fra deres norske venninner.

Det er viktig å beskytte muslimske barns rettigheter til lek, læring og mental helse. Myndighetene har en sentral rolle i å sikre at barns rettigheter blir tolket og ivaretatt likt i Norge. Vi skal ikke forvente at barn skal ha styrke og mot til å stå frem mot tvang fra sine foreldre eller sin gruppe. Det ansvaret må vi voksne ta. Ansvaret ligger hos staten og likestillingsombudet.

Staten må ta hensyn til å beskytte muslimske jenter mot hijab-tvang , og ikke ta hensyn til foreldrenes ønske . Det er ingen tvil om at vi skal forsvare religionsfriheten og kvinners rett til å velge selv. Barnehijab er imidlertid ikke påbudt i islam, så religionsargumentet faller bort. Inntil de siste årene har det vært helt uvanlig å la barn bruke hijab i muslimske land. Frammarsj av politisk islam har gjort hijab til et politisk symbol som nå også påtvinges barn.

 2.-Barnekonvensjonen stadfester at staten har et ansvar for å beskytte barnet mot utnytting som kan være til skade for barnets ve og vel (art 36). Barnehijab er en praksis som foreldre tyr til for å hindre at jenter blir ?for norske og frigjorte?.  I FNs konvensjon om barns rettigheter sies det ingenting om religiøse og politiske symboler, men artikkel 14 stadfester barns rett til tanke‑, samvittighets- og religionsfrihet. Foreldre har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, og det presiseres at barnets beste skal komme i første rekke foran foreldre(art.18). Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og dets meninger skal tillegges vekt (art.12). Barnekonvensjonen støtter altså ikke det eierforhold menn fra patriarkalske samfunn føler i forhold til kone og barn, og da særlig jenter, og heller ikke at foreldre kan bestemme for barnet uten tanke om barnets beste.

3.-Utdanning skal ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og evner så langt det er mulig (art.29).  Barnet skal forberedes til et liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag. Fra et barneperspektiv kan hijab i barnehagen og skolen være til hinder for god undervisning, virke stigmatiserende og skape skiller mellom jenter med hijab og dem uten, ?de rene og de urene?. Ved manglende kontakt mellom barn av ulik etnisk og religiøs bakgrunn, og på tvers av kjønn, hemmes også integreringen av jenter i vårt moderne samfunn. Hijab gir også utfordringer idet muslimske jenter kan gå glipp av obligatorisk undervisning som for eksempel å lære å svømme. Her er hijaben til hinder for at skolen skal få oppfylt sine forpliktelser overfor disse jentene.

Det er problematisk når foreldre utøver press på sine barn til å dekke seg med slør eller hijab i den hensikt å kunne kontrollere deres adferd og utvikling. Med denne praksisen fratas muslimske jentebarn deres rett til samme muligheter for læring og inkludering som andre barn.

4.-Helse:Det er grunn til å minne om barnekonvensjonens art. 24. 3. som sier at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse. Tildekking av nærmest all hud kan føre til vitamin D- mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn.

5.-Seksualisering. Hijab og ansiktsdekkende plagg begrunnes i islam med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Barnehijab er derfor en misforstått måte for foreldre å kontrollere jenter på, for paradoksalt nok blir hijab en form for seksualisering av jenter. Når staten aksepterer at småjenter skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at man kvier seg for å ta grep som man ville gjort dersom det var etnisk norske barn. Et plagg på mindreårige jenter som hindrer deres livsutfoldelse og som har til hensikt å unngå å vekke seksuelt begjær hos menn, kan ikke aksepteres i norske samfunn.

6.- Diskriminering. Foreldre skal bidra til å gjøre skolehverdagen best mulig for sine barns  læring og utvikling. Samtidig er det skolens ansvar å sikre at alle barn får samme muligheter. Skolen kan forby barnehijab av hygieniske, helsemessige og utviklingsmessige årsaker. Hvis skolen, likestillingsombudet eller staten aksepterer barnehijab, betyr det at de diskriminerer barna i religionens navn.  Dette dreier seg om barns rett til å være barn sammen med andre barn uten å hindres av sitt kjønn eller sine foreldres tro.

Hvem er ansvarlig?| Det er historieløst og misforstått toleranse for annen kultur når politikere ikke tør å si nei til hijab og ansiktsdekkende plagg i undervisningssammenheng. Det er ikke religion vi kjemper mot, men en ukultur som frarøver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling som frie individer som andre barn. Vi må altså kjempe for beskyttelse av barna mot kamuflering, indoktrinering og tvang.

 

 

 

 

Var det verdt det?

Etter snart 26 år i Norge blir jeg snart pensjonist. Et viktig veiskille i livet gir rom for ettertanke: var flukten med barna mine fra Iran verd alt tapet.

Vi mister familien, naboene, hjemme, landet, lukten, folket, språket. Vi mistet alt generasjonene hadde bygget opp. Vi kappet røttene og kastet grener på ny jord. Som voksen er et slikt valg dramatisk.

To individer

Hadde jeg vært bestemor i dag i Iran, kunne jeg sagt til mitt barnebarn «jeg elsker deg» på persisk uten at barna så på meg med skrekkslagne øyner og trakk seg bort. Jeg ville vært den gamle bestemoren som familien hadde slått ring rundt meg og rådført seg med.

Jeg tenker nå oftere og oftere på alt jeg ga fra meg, fordi jeg ville leve i et demokrati: var det verdt det? Kom jeg i mål med drømmen?

For noen uker siden satt jeg meg alene i salen på kino Victoria med en kald pils i hånden for å se «The Wolf of Wall Street» like etter satt Kronprinsparet seg på raden foran meg, med Farris i hver sin hånd. Hverdagslig kledd som oss andre. Ingen politi å spore, ei heller sikkerhets vakter kunne ses. Ingen i salen forstyrret dem. Det var ikke fremtidens Kongepar som satt benkeraden foran meg, bare to individer.

Frihet og Likeverd

Gleden tok jeg med meg i hjertet på vei hjem etter filmen. Jeg hadde fått svaret: flukten var ikke forgjeves, alt det tapte, det var verdt det. Opplevelsen betydning sank dypt ned i mitt indre: jeg er borger av et land som setter den personlige friheten og likeverd mellom alle mennesker øverst.

Som muslimsk kvinne betyr det at jeg kan gå på kino alene, med eller uten en pils, for ikke å snakke om uten at en mann i familien min skal fotfølge meg som min såkalte «beskytter»

Som Kronprinsparet er jeg beskyttet av samme personvern, av samme sekulære lovverk. Jeg tok det rette valget i 1988 da jeg forlot mitt elskede Iran, konkluderte jeg den kvelden. Mine barn og barnebarn har slått røtter i et fritt land. De kan nyte den selvfølgelige friheten til å ta personlige valg, de kan være seg selv, si sine meninger ? høyt og tydelig, de kan leve ut sin legning, elske den de vil. For i Norge, som tidligere debatt -og kulturredaktør i Aftenposten en gang formulerte det, i Norge har vi «liberale rettigheter» for «individet, ikke for kollektivet».

Så brast gleden, Ubaydullah Hussain, tidligere leder av de voldsforherligende sharia- forkjemperne i profeten Ummah, frikjennes av Oslo tingrett for å ta til orde for steining av homofile.

Ikke bare truer Hussain homofile, han forfekter at drap er en religiøs plikt. Tingretten begrunnet frikjennelsen todelt: 1.-) Steining var ikke ment utført i Norge, men i et land styrt av sharia. Altså aksepterer Oslo tingrett steining av homofile i andre land? 2.)  Hussain henviser til «hellige tekster» Altså aksepterer norsk jus trusler og hatefulle ytringer mot grupper dersom man kan peke på en Koranen eller hadith. Skal norsk jus virkelig definerer disse oppfordringene som «hellig» når det tas til ord for å drepe mennesker? Og. Skal norsk domstol opptre som en religiøs fortolker?

Grunnloven

For meg er individet hellig. Den norske grunnloven er hellig, de vil si denne er verneverdig. Og både det enkelte individet og grunnloven er langt mer hellig enn religiøs tekster formulert for over 1400 år siden, i en annen tid, i en annen kultur og et annet samfunn.

Norsk jus skal ikke akseptere trusler mot meninger, legninger og ytringer som av noen defineres som upassende eller Haram.

Ekstremistenes mål er nettopp å bruke hatefulle ytringer og vold for å skremme oss til å skjule vår identitet, legge lokk på våre meninger, til å leve på deres premisser. Vi så den første gang på norsk jord da skuddene falt i Dagaliveien i 1993, og William Nygaard overlevde som vet et mirakel. Vi har sett det i nyere tid, når journalisters penn blitt forsøkt truet til nedleggelse: avslørende og sannhetssøkende journalistikk oppleves av ekstreme som en trussel mot deres virke.

Jeg undrer meg: hvor lenge skal vi passivt vitne at disse miljøene og kreftene vokser seg større? For er det ikke som har skjedd?

For ti år siden var det «kun» attentat mot Nygaard og demonstrasjonen i Oslo i 1989 mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers, som uskyldsrene Norge hadde opplevd i nyere tid. I år er det ti år siden Theo van Gogh ble skutt i Amsterdam og deretter fikk strupen skåret over fordi  han fokuserte på islam kvinneundertrykking. For lang kortere tid siden, ble Kurt Westgaard forsøkt drept i sitt eget hjem i Danmark, det samme skjedde med Lars Vilks i Sverige. Vi har ingen garanti for ta ikke det samme vil skje i Norge i tiden som ligger foran oss.

Mekka midt imot

Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirkes oss alle. Det handler ikke kun om Amal Aden eller gruppes legning. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt imot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en «hellig ytring»

Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati.

Trusler som dette må bekjempes med den røde boken. Hvis ikke vil vi våkne en dag til et innskrenket demokrati, der liberale verdier er underlagt «hellige» tekster.

(Denne kronikken skrevet jeg etter Ubaydullah Hussain ble frikjent i Oslo tingrett og Kronikken ble publisert i avisen VG på søndag 16. mars 2014.)