hits

september 2016

Asylmottaket var et helvete



Min bok. S. 22,23,24.

De hadde mistet tilhrigheten til den familien, de vennene og det landet de hadde arvet gjennom mange generasjoner. Jeg hadde rodd dem langt til havs uten ha en trygg y i sikte. Jeg kunne ikke ta fra dem mer, og for at de ikke skulle miste kontakten med faren, mtte jeg sette alt inn p at ekteskapet skulle fungere. Jeg kunne ikke tillate meg velge meg selv foran barna.
P asylmottaket gikk fire mneder med usikkerhet, med lange dager uten vite om Norge ble siste stopp eller om vi ville bli sendt til andre land. En dag fikk vi beskjed om at vi hadde ftt midlertidig opphold i landet og skulle flyttes til et asylmottak p Srlandet som vi fikk lite informasjon om p forhnd. Vi ble
122
sendt dit med buss. Asylmottaket bestod av fem to-etasjes blokker. I hver blokk bodde det tolv personer. Vi fikk to rom, mannen min skulle bo sammen med oss her. I hver blokk l to dusjer, to toaletter, et kjkken og en liten TV-stue. Ogs her var beboerene fra ulike land. I vr blokk var vi den eneste familien, de andre var en kvinne og flere enslige menn. De fleste var fra Chile. Vi fikk utdelt kjkkenutstyr og sengety, dermed begynte livet vrt her p det nye stedet. To av guttene mine begynte p skolen. Av og til, hvis mannen min kunne passe p den minste, kunne jeg g p norskkurs, men det var ingen fast ordning. Det var svrt drlige hygieniske forhold i disse blokkene. Mennene brydde seg ikke om trke opp etter at de hadde dusjet eller gjre rent p toalettet, og kjkkenet var ubeskrivelig skittent. Ikke orket jeg lage mat i et kjkken som var fullt av rtne matrester, uvasket kjkkenutstyr og tomflasker, og ikke orket jeg tanken p at barna skulle bli syke av denne urensligheten. Dermed var det bare g i gang med rydde og vaske. Disse mennene hadde ikke arbeid g til og kunne sove til langt p dag. Etter middag spilte de fotball eller dro p byen og drakk seg fulle, noen tok med seg damer hjem om kvelden. En del av mennene pleide slakte tiden med pornofilmer. Dette tidsfordrivet var ikke noe diskutere, disse mennene brydde seg ikke om noe som helst. De ble sendt fra asylmottak til asylmottak, de var borte fra familie og ansvar. De var fulle av savn og usikkerhet, de kunne ikke norsk og drmmene de hadde trodd p ble ikke oppfylt, alt sammen hadde dratt dem ned slik at de bare ville drikke eller sove for glemme det meningslse livet p et slikt sted. Et menneske som kan g p arbeid hver morgen og si til seg selv: I dag skal jeg gjre mitt beste og jeg har noe g til, kan utvikle seg, fle seg nyttig og ansvarlig og skape relasjoner til andre. Nr man bor p et asylmottak og er uten arbeid over en lang periode, mister man troen p seg selv og livet blir meningslst. Organiseringen av hverdagen p asylmottakene tar ansvaret fra beboerne. De ansvarlige for asylpolitikken kunne hndert situasjonen annerledes ved tilby beboerne noen sm jobber innenfor den daglige driften og ved
123
likeholdet av mottakene. Jobben trengte ikke vre stor, men den mtte lnnes. En liten lnnet jobb ville hjelpe beboerne til bruke evner, kunnskaper og erfaringer de har med seg, til lre sprket raskere og til lre noe som kanskje vil fre dem p sporet til senere utdanning og yrkesvalg, og ikke minst til fle seg nyttige i det nye samfunnet. Etter oppholdet p mottaket ville de ha nyttig jobberfaring og vre en strre ressurs for det nye landet. Og hvis de skulle bli returnert til hjemlandet, har de iallfall lrt noe som kan vre nyttig der ogs. Ikke minst vil de i strre grad kunne bevare sin stolthet og sin psykiske helse. Den innvandrerpolitikken som styrer asylmottakene, skaper sosialklienter med mange psykiske problemer som depresjon, angst og mistenksomhet. Folk som venter i ett og to r uten sprk og arbeid, blir psykisk skadet og fratatt sin produktivitet. Det er ille ta fra et menneske produktiviteten, og det er enda verre leve med selve usikkerheten ved sitte ett eller to r p et asylmottak og hver dag vente p svar om oppholdstillatelse. Hver dag venter beboerne p svar, og nr svaret kommer er mange s psykisk nedslitte at de har mistet livslysten. Ventetiden og arbeidslsheten skapte irritasjon blant beboerne. Ved den minste bagatell kunne noen bli rde og svette i ansiktet, g ls p hverandre og vifte med kjkkenkniven, true hverandre og bli voldelige. I denne lapskausen av vold, porno, drikking, rot og lengsel var det vanskelig oppdra barna og beskytte dem. Etter hvert klarte jeg fylle en del av lengselen hos de enslige mennene. Jeg hjalp dem med lage mat og rydde opp etter seg, og noen ganger bakte jeg en kake og inviterte dem. Hvis de trengte noe, kunne de lne av meg. Jeg hrte p dem nr de hadde noe p hjertet og var triste eller glade. Nr de stinket alkohol og trene flommet, satt jeg hos dem p kjkkenet og hrte p dem, og de opplevde at noen fremmede brydde seg om dem og flte at jeg kunne vre den moren eller ssteren eller en annen av dem som de savnet mest. Det tok ikke lang tid fr de viste meg respekt og sympati. Etter hvert begynte vi dele p oppgaver som rengjring og kjkkenarbeid. Vi lagde en avtale om at de skulle ta
124
med seg kjresten p rommet sitt hvis barna var p stua og at jeg skulle legge barna klokka tte, senere kunne de se hva de ville p TV. De begynte tmme askebegrene og sluttet legge beina p bordet. N hadde vi ftt ro og orden i blokken vr. Etter hvert flyttet det inn en annen familie og det ble lettere for meg. Dette samarbeidet med de andre i blokken hadde skapt en del krangel i familien. Den hye muren mellom mannen min og meg ble n uoverstigelig, og det tok ikke lang tid fr vi ble separert. 

Barnehijab



Barnehijab er et plagg som hindrer full deltagelse i lek, undervisning, utforskning av egen identitet, og som skiller jenter fra guttene. Et plagg som ogs skiller dem fra deres norske venninner.

Det er viktig beskytte muslimske barns rettigheter til lek, lring og mentale helse. Myndighetene har en sentral rolle for sikre at barns rettigheter blir tolket og ivaretatt likt i Norge.

Vi skal ikke forvente at barn skal ha styrke og mot til st frem mot tvang fra foreldre eller gruppen sin. Det ansvaret m vi voksne ta. Ansvaret ligger hos staten og likestillingsombudet.

Argumentet om religion faller bort

Staten m beskytte muslimske jenter mot hijab-tvang, og ikke ta hensyn til foreldrenes nske . Det er ingen tvil om at vi skal forsvare religionsfriheten og kvinners rett til velge selv. Barnehijab er imidlertid ikke pbudt i islam, dermed religionsargumentet faller bort.

Inntil de siste rene har det vrt helt uvanlig la barn bruke hijab i muslimske land. Fremmarsjen av politisk islam har gjort hijab til et politisk symbol som n ogs ptvinges barn.

  • Barnekonvensjonen stadfester at staten har et ansvar for beskytte barnet mot utnytting som kan vre til skade for barnets ve og vel (art 36). Barnehijab er en praksis som foreldre tyr til for hindre at jenter blir for norske og frigjorte. I FNs konvensjon om barns rettigheter, sies det ingenting om religise og politiske symboler, men artikkel 14 stadfester barns rett til tanke , samvittighets? og religionsfrihet. Foreldre har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, og det presiseres at barnets beste skal for foreldrene komme i frste rekke (art.18). Barnet har rett til si sin mening i alt som vedrrer det, og barnets meninger skal tillegges vekt (art.12). Barnekonvensjonen sttter alts ikke det eierforhold menn fra patriarkalske samfunn fler knyttet til kone og barn, og da srlig jenter, og heller ikke at foreldre uten tanke om barnets beste kan bestemme for barnet.
  • Utdanning skal ta sikte p utvikle barnets personlighet, talenter og evner s langt det er mulig (art.29). Barnet skal forberedes til et liv i et fritt samfunn i en nd av forstelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjnnene og vennskap mellom alle folkeslag. Fra et barneperspektiv kan hijab i barnehagen og skolen vre til hinder for god undervisning, virke stigmatiserende og skape skiller mellom jenter med hijab og dem uten, de rene og de urene. Ved manglende kontakt mellom barn av ulik etnisk og religis bakgrunn, og p tvers av kjnn, hemmes ogs integreringen av jenter i vrt moderne samfunn. Hijab gir ogs utfordringer idet muslimske jenter kan g glipp av obligatorisk undervisning som for eksempel lre svmme. Her er hijaben til hinder for at skolen skal f oppfylt sine forpliktelser overfor disse jentene.Det er problematisk nr foreldre utver press p sine barn til dekke seg med slr eller hijab, i den hensikt kunne kontrollere deres adferd og utvikling.

Med denne praksisen fratas muslimske jentebarn deres rett til samme muligheter for lring og inkludering som andre barn.

  • Det er ogs grunn til minne om barnekonvensjonenes art. 24. 3, som sier at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse. Tildekking av nrmest all hud kan fre til vitamin D-mangel, med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn.
  • Hijab begrunnes i islam med at kvinner skal unng vekke seksuelt begjr hos mannen. Barnehijab er derfor en misforsttt mte for foreldre kontrollere jenter p, for paradoksalt nok blir hijab en form for seksualisering av jenter. Nr staten aksepterer at smjenter skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at man kvier seg for ta grep som man ville gjort dersom det var etnisk norske barn. Et plagg p mindrerige jenter som hindrer deres livsutfoldelse og som har til hensikt unng vekke seksuelt begjr hos menn, kan ikke aksepteres i norske samfunn.
  • Foreldre skal bidra til gjre skolehverdagen best mulig for barnas lring og utvikling. Samtidig er det skolens ansvar sikre at alle barn fr samme muligheter. Skolen kan forby barnehijab av hygieniske, helsemessige og utviklingsmessige rsaker. Hvis skolen, likestillingsombudet eller staten aksepterer barnehijab, betyr det at de diskriminerer barna i religionens navn. Dette dreier seg om barns rett til vre barn sammen med andre barn - uten hindres av sitt kjnn eller foreldrenes tro.Hvem er ansvarlig? Det er historielst og misforsttt toleranse for annen kultur nr politikere ikke tr si nei til barnehijab. Det er ikke religion vi kjemper mot, men en ukultur som frarver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling som frie individer.

Vi m kjempe for beskytte barna mot kamuflering, indoktrinering og tvang.

(En del av artikkelen er publisert i aften posten des.2015)

les:

http://www.nrk.no/ytring/jentebarna-som-giftes-bort-1.12783486

Likestillings-ombudets misforstelse

Oslo 20151023.Tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrm (Ap) blir nytt likestillings- og diskrimineringsombud.Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Likestillingsombud Hanne Bjurstrm. Foto: NTB Scanpix

For over tolv r siden da skrev jeg om hijabforbudet sa mange at hijab ikke er noe problem, det er ikke mer enn 200-300 hundre som brer hijab. Etter kort tid, spesielt etter 2006, har hijabbruken blitt stor, til og med barn i barnehage bruker hijab. Fordi hijab har blitt en politisk maktmakering for ideologien islamisme. De skal vise makt mot salafistene og mot andre religioner.  Og etter at Islam Nett Norge har ftt innflytelse i det norske samfunnet, krever niqaben sin rett til en plass. 

Og snart blir det s mange brukere at det blir vanskelig med et forbud. Niqabkledde kvinner bruker samme retorikken som hijabkledde kvinner har brukt i mange r hvor er min rett til praktisere islam?  begrepet min rett min identitet praktiserende muslim og det er likestilling Men mange som har grundig kunnskap om islam (for eks. Jamal Al Bana islam historiker og filosof i Egypt, Ajatolah Taleghani islamsk leder i Iran som ble myrdet av Khomeini etter sin tale om hijab og diktaturet) vet de at hverken hijab eller niqab har noe med religion gjre.

Begge to er uniformer for to farlige ideologier som er inspirert av fundamentalistisk religion. De er farligere enn fascisme og nazisme. Fordi i andre ideologier p en eller andre mte er i kompromisser med kongen, kirken eller nasjonaliteten, men islamisme er kompromisslse og hver eneste maktsyk kan tolke den og bruke den. Vi har sett det i forhold til Khomeini eller Daesh sin leder.

De tilhengere av salafismen som gr med niqab og svarte hansker og snakker om likestilling for misbruke likestilling. Hvordan kan en som forsvarer Talibans tenkning forsvare likestilling eller demokratiet? De mistolker og misbruker islam, og skaper bevisst en assosiasjon mellom niqab og islam. Min far var en praktiserende muslim og han ba til Gud fem ganger om dagen, fastet mer enn 40 dager og bygget moske med sine egne hender, men han snakket aldri om hijab eller niqab. For islam var religion for ham. Ikke ideologi.

Politiske grupperinger har symboler og uniformer som viser tilhrighet. Symbolet m ha makt, og representere noe som folk skal tro p. Religion er allmakten. Nr symboler brukes over mange r, glir disse symbolene inn som en del av religionsutvelsen, selv om de er mistolket i utgangspunktet. Menneskets intellekt gir oss ansvar for finne andre sider av religise symboler.

Nr Hanne Bjurstrm leder i Likestillingsombudet vil sette en absolutt bom for nekte hijabkledde damer i inn i hjemmene til folk som trenger pleie og omsorg betyr det at hun har misforsttt hijaben. Hver gang noen tar hensyn til norske verdier, eldres vanskeligheter og bedriftens retningslinjer gr de hijab- og burkakledde kvinnene i offerrollen og lper til Likestillingsombudet. Som gjr en motsatt jobb av sin tittel pga sin misforsttte oppfatting av hijab , burka og niqab. Jenta som hadde ikke ftt jobb som assisterende hjelpepleier blir nedfor og skal tas hensyn til, men de eldre som er redde og fr psykiske belastninger av se slike uniformer skal ikke tas hensyn til. Det er ikke frste gang at vre feminister og de som skal beskytte likestilling gjr det motsatte av sin jobb.

Det er ikke lenge siden at Martine Aurdal ville g i hijab for sttte dem, eller LO-lederen var p markering av hijabdagen. I diskusjonen om hijab i politiet og i Alnabru ansettelse av hijabkvinner var likestillingsombudet engasjert som n. Jeg er fra Iran, men jeg nsker ikke komme p sykehus eller sykehjem og bli pleiet av hijab- eller burkakledde damer. De gir meg minner om de damene som torturerte meg i fengselet. Og jeg vet om ideologien bake hijaben.

Kvinnen som har hijab ser p meg som  Kafar vantro, uren og i hennes mening fortjener jeg d. I hennes mening har ikke jeg samme verdi som henne. Vi er ikke likestilt. En dame som prioritere hijaben eller niqaben det er hennes valg. Hun prioritere sin ideologi, det er ikke religion. Bare ideologien. Likestillingsombudet m forstr at niqab og hijab er politisk ideologiske symboler, og de har ingenting med religionen gjr. For forst dette m de lese Koranen nye, lese historien ril de muslimske landene og Persia, sette de tre versene som er i Koran i sammenheng med historien og tiden for forst  disse symbolene.

Etter andre verdenskrig ble vi mer bevisst hakekorset og det ble forbudt. Hvis en mann med hakekors p armen hadde bedt om konomisk sttte til holde foredrag, hadde de ikke ftt denne sttten fordi vi kjenner symbolet. Men kvinner med niqab fr konomisk hjelp fordi hennes niqab mistolkes som religis tildekking. Hvis et Ku Klux Klan-medlem med sin hvite hette hadde skrevet innlegg og lagt ved bilde, eller hadde skt konomiske sttte hadde han blitt avvist fordi nordmenn har kunnskap om rasisme og nazisme.

Og likestillingsombudet hadde ikke bryd seg om at En jente med Ku klux Klan hodeplagg hadde ikke ftt jobben. Men de har ikke nok kunnskap om islamisme og wahabisme og de tolker at de uniformene som inspirert av religis fundamentalisme som ingen fare for demokratiet. Politikere, media og feministene sttter noe uten ha kjennskap til budskapet bak uniformen fordi de kobler niqab og hijab til religion og ikke politikk. De som brer niqab representerer en tenkning som er mot verdiene i et demokratisk samfunn.

De er sterk motstander av likestilling og sprer en tolkning av islam basert p vold og krig. Hver gang temaet Niqab forbudet er aktuelt kommer de med samme replikken. N de gr i offer rollen og spille det som norske feminister f p kroken. folk har slutta, de tar ikke av seg niqaben fr fortsette i studie Nr de kan offer studie, jobb for sin hijab eller niqab hvorfor de kan ikke offer de konomiske godene og dra til de landene som alle gr med hijab og niqab som Iran, eller arabiske land? Hvorfor de gjr vanskelig for seg selv?  

Hvis de drar til Saudi Arabia er de nrmere til Mekka ogs og de kan praktisere sin politiskideologi. De bor i Norge som Gahr Strre sa. De m forstr at de bor i Norge og her er det vanlig se hverandres ansikt og nonverbale kommunikasjon for kunne snakke sammen. Her er Wergeland landet og ikke Taliban, Bukoharam, Dajesh /Is eller Hizbulah og brorskapetsland. Hvis de viste at hvis de takke nei til jobb og studie blir vanskelig med konomien hadde de tatt av seg hijaben, men de vet at velferdssystemet gir dem alt uten at de trenger ofre noe.

Og de konomiske mulighetene holder dem i Norge. De fr ikke alt servert p en fatt i sitt land. Kan vi sprre niqabkledd jenter om du som er s religis at du m g med niqab hvorfor bor du i det vantrolandet med s mange kafarrundt deg?  Jeg er for det at folk kan velge der som de vil bo, men hvorfor niqab sstre velger her? Her er likestilling slik at mann og kvinne kan tler hverandres kropp og hr men dessverre de bruke den likestillingen for delegge likestillingen, Det er poenget som Hanne Bjurstrm m f med seg.  Hvis det norske samfunnet sttter Talibans tenkning, hva gjr vi i Afghanistan etter 2001 til n, hva gjr vi i Syria ? Var ikke meningen med Afghanistan-krigen velte Taliban og frigjre kvinnene fra burkaen og undertrykkelsen?

Jeg er meget glad for at Jonas Gahr Stre og Arbeiderpartiet sttter et forbud mot heldekket ansikt p skole og universitet. Det hadde vrt meget fornuftig hvis det var et forbudt mot niqab i offentlige rom. Det er vanskelig kommunisere med en som dekker ansiktet. En vet ikke hvem er som under niqaben. Er mann eller kvinne. Dersom det trengs vise legitimasjon, som p buss og bank eller hos politi blir det vanskelig identifisere personen.  Jeg hper at Frp som har svelget mange kameler i lpet av de tre rene sttter Arbeiderpartiets forslag. Under valget vil ha Frp ha forbud mot niqab men n har gitt fra seg alle slagordene som fikk velgerne til stemme p partiet. Neste valg er i 2017.   svelge kameler for sitte i regjeringen er ikke det beste et parti kan gjre fordi de mister sin troverdighet hos velgerne.

 

Lysbakken undergraver velferdssystemet

Oslo 20160129.SV-leder Audun Lysbakken under partiets sentralstyremte p Tyen i Oslo fredag.Foto: Hkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
SV-leder Audun Lysbakken. Foto: Hkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

 Fattige innvandrerfamilier har med kulturen og religionen gjre, men vre politikere, spesielt SV, velger behandle symptomene i stedet for se p rsaken, fordi de mangler kunnskapen til forst sammenhengen

I perioden 2006 - 2012 viser tallene at antall innvandrerbarn i lavinntektshusholdninger kte fra 26 100 til 38 200, om lag 50 prosent, mens barn uten. l ganske stabilt p ca 40 000. Det er en liten tendens til nedgang i sistnevnte gruppe.

 Hvis vi ser p nasjonale grupper i Norge i SSBs statistikk fra 2014, blir bildet slende: lavinntektsfamilier fra Somalia, 70 prosent. Dernest Irak p om lag 55 prosent. Tredjeplassen gr til familier fra Afghanistan p like i underkant av 50 prosent. Pakistanske familier med botid p snart et halvt rhundre i Norge ligger p 40 prosent. Og hvordan skal politikeren Audun Lysbakken (SV)hindre dette?

Han skrive i slutten av sin kronikk derfor burde vi istedenfor en ny diskusjon om behovsprving og kutt av barnetrygden, diskutere hvor kraftig barnetrygden br kes. SV mener det er p hy tid at barnetrygden reguleres igjen hvert r, og at den skal kes for aleneforsrgere og folk med mange barn, siden mange fattig i denne situasjonen. VG.19 sep. Har SV ikke lrt av sine erfaringer at deres politikk er med p ke fattigdommen? Spesielt hos fattige barn med innvandrer bakgrunn.

ke barnetrygden reduserer ikke fattigdom hos hverken barn eller familier med innvandrerbakgrunn i helt tatt. Dette ker antall barnefdsler i innvandrerfamilier og dette er med p hindre at kvinner med innvandrerbakgrunn kommer seg ut av huset og skaffer seg jobb. Det er viktig for norske politikere lre fra Danmark og begrense barnetrygden til tre barn. De etniske norske familiene har sjelden mer enn tre barn.

I ikke-etnisk norske familier, spesielt de som er mest tilknyttet til kulturen fra opprinnelseslandet og de med religis bakgrunn, er barn blitt en inntektskilde for foreldre gjennom ulike velferdsordninger og spesielt barnetrygd og barnestnad. Og en unnskyldning for menn til  holde kona hjemme. Etter fem eller seks fdsler er mora s sliten og syk og opp i alder at hun ikke har energi til sprkopplring eller utdanning og jobbmuligheter. Audun Lysbakken m skaffe seg mer kunnskap om kulturen og religionens makt hos familier med innvandrerbakgrunn for forst rsaken til fattigdommen.  

Fattige innvandrerfamilier har med kulturen og religionen gjre, men vre politikere, spesielt SV, velger behandle symptomene i stedet for se p rsaken, fordi de mangler kunnskapen til forst sammenhengen.

Unni Wikan tok allerede i 1995 i boken Mot en ny norsk underklasse: innvandrere, kultur og integrering opp dette. Wikans motiv med boken var f politikerne til vkne og ta innvandrere p alvor. Behandle dem som folk med respekt. Respekt er stille krav til dem, fordi politikere ser dem med samme intelligensen som etniske norske og forstr at de kan forandre seg og blir aktive i arbeidslivet. Stille krav til nye borgere: Krav til norskkunnskap, til arbeidsdeltakelse, til legge menneskefiendtlige praksiser bak seg (tvangsekteskap).

Slik kan innvandrere f et verdig liv i Norge, argumenterte Wikan. Men Wikan ble stemplet som rasist. I stedet for hre p henne og forstr henne, bidrar SV-politikere til at folk med innvandrerbakgrunn, spesielt familiene, blir avhengige av norske velferdssystem og de str hver mned med lua i hnda og venter p velferdsgodene som kommer uten at de har bidratt.Tankegangen til Audun Lysbakken bidrar til fire ting:

1. Undergrave velferdssystemet p grunn av stor belastning p velferdssystemet.

2. Mer bigami og henting av flere barn fra hjemlandet uten ta hensyn til hverken mor eller barn.

3. At folk med innvandrerbakgrunn lrer seg st med lua i hnda hver mned.

4. Polarisering av samfunnet.

Da jeg kom til Norge, strevde jeg hardt for f en jobb. Etter ha ftt jobb p et sykehjem, kom en dame fra Somalia som jeg kjente og spurte meg: Hvor mye tjener du? Da jeg fortalte henne det, smilte hun og sa: Er du idiot? Du jobber tte timer pr. dag og delegger ryggen din, mens jeg som sitter hjemme og koser meg hele dagen, tjener mer enn deg! 

Hun tenkte fornuftig, ut fra den kulturelle sammenhengen hun hrer til. Dette er bakgrunnen til fattigdommen. Mentaliteten er at kvinner sitter hjemme og fder barn. Kjnnsdiskriminering basert p religion er rsaken til fattigdom hos familier med innvandrerfamilier. kt barnetrygd bidrar til at mor blir mer hjemme og produserer flere fattige barn. En familie med innvandrerbakgrunn fr samme konomiske sttte fra staten og samme muligheter som en etnisk norsk familie fr. Grunnen til fattigdommen hos barn med innvandrerbakgrunn, ligger i kulturen, og i den kravlse, likegyldige norske politikken.  

Hvorfor vil de ikke lre sprket? Hvorfor snakker di sitt sprk eller engelsk etter s mange r i Norge? I noen innvandrermilj for eksempel det somaliske miljet hender det at de som jobber mobbes av sine landsmenn: Jobb er kun for kvinner. Og de forteller seg imellom at mannen skal vre mann og sitte og tygge khat. De har ftt med seg at bare man fr innpass i systemet, s ordner resten seg. Derfor bryr de seg ikke om lre sprket eller jobbe.   

Mange familier med innvandrerbakgrunn bruker heller ikke barnetrygd og barnebidrag p barnet. I stedet sender foreldrene pengene til familiemedlemmer. Noen av dem kjper eiendom i opprinnelseslandet eller forsrger ssken, onkel og tante. Alt dette gr ut over vre norske barn med innvandrerforeldre.

Andre kulturelle forskjeller er at for innvandrerfamilier er det nok med mat p bordet og klr, kanskje en dyr mobiltelefon, ikke mer.  Det handler ikke om kunne dra p ferie eller klasseturer, ikke vre med p fritidsaktiviteter og ikke g i bursdager. I mange land blir barna spesielt guttene, voksne i gate, de trenger ikke noe annet. Kjenner man den religise mentaliteten forstr man at mange innvandrerfamilier hindrer barna i delta i sosialt liv. Mange innvandrerfamilier er ogs muslimer, og de nsker ikke at barna deltar p klassetur, i bursdager eller andre fritidsaktiviteter. Spesielt jentene.

Vi vet det ofte oppstr store konflikter mellom foreldre og barn, at trusler brukes for at barna ikke skal blande seg med nordmenn. Lsningen er derfor ikke ke barnetrygden, slik Audun Lysbakken anbefaler, men begrense barnetrygden som andre europeiske land og sette krav til innvandrere. Inkluderer dem i de norske samfunnet. F dem til  forst at de er i Norge ikke bare geografisk men ogs mentalt.

Nr vi stiller krav, begrenser barnetrygden, barnestnad og alle andre velferdsytelser, behandler vi folk som folk med samme intelligens og med samme respekt. Da begynner politikerne  komme ut av myra som de sitter dypt i. Barnetrygden har ikke endret seg p 20 r. For 20 r siden var Norge helt annerledes. N trenge vi noen dramatiske grep, men det er ikke ke barnetrygden derimot  begrense den til tre barn og redusere den. Familien som tar sine jente barn ut av skolen skal ikke f barnetrygd. 

Falskt pass



Del III
En hne plukke
Nr jeg prver skrive om erfaringene mine her i Norge blir det meget vanskelig, og jeg klarer ikke tenke p dem. Noe sperrer veien for at jeg kan pne meg og det er vondt snakke om dem. Kanskje jeg ubevisst fortrenger dem. Det har gtt nesten fem dager uten at jeg har skrevet noe. Jeg fler det som om jeg er under vann og vil skrike, men kan ikke. Jeg kan ikke huske mye, kanskje alt som skjedde meg har vrt s vanskelig at jeg glemmer det for beskytte meg selv. Jeg gr lange turer i Srkedalen og tenker. Det er viktig skrive litt om disse rene. Kanskje jeg kan illustrere hvor vanskelig det er for en kvinne fra Midtsten komme til et nytt land og begynne p nytt med alt.
Jeg kom til Norge med tre barn og falskt pass. Vi satt p flyplassen og ventet til alle andre hadde gtt gjennom passkontrollen. S tok jeg barna med meg og gikk til passkontrollen, leverte det falske greske passet mitt og skte politisk asyl i Norge. Politiet tok seg av oss med en gang. Vi ble kroppsvisitert og ventet p tolk og en del sprsml. Deretter ble vi kjrt til et annet sted der politiet tok bilder og vi ble sittende i et rom i noen timer uten informasjon. Neste dag kom folk fra Rde Kors og kjrte oss til Mottakssentralen for asylskere p Tanum i Brum. Der mtte vi gjennomg helseunderskelser, ta blodprver og vaksineres. Vi fikk et rom p mottaket og kvotekort p klr fra lageret der. Vi fikk mat to ganger om dagen til bestemte tider i spisesalen, og vi lrte at folk spiste middag klokka fem. Hjemme i Iran spiste vi tre mltider om dagen, frokost, middag og kvelds, der spiste vi middag mellom tolv og to. Men man lrer seg skikkene her og venner seg fort til slike forandringer, man blir sivilisert. 
119
P dette asylmottaket bodde det mange mennesker fra ulike land og i ulike aldre, de fleste var folk fra Asia og Afrika. De snakket hvert sitt sprk og dannet sine egne grupper, og de familiene som hadde sm barn ble lett venner. Hver familie hadde et rom. Midt i mottaket l et kontor med resepsjon. Der kunne vi henvende oss ved sykdom og andre problemer. Av og til hadde vi en times sprkkurs om dagen, men ikke bestandig, det var avhengig av bemanningen og hvem som jobbet i resepsjonen. Noen ganger tok de ansatte oss med p gruppetur til forskjellige steder og spanderte en kvote p 10 kroner p hver av oss. Mest populrt var utflukter til IKEA, jeg skjnte aldri hvorfor. Kunstgallerier og muser sto aldri p timeplanen, kanskje Rde Kors trodde det ville bli for krevende for oss. Matsalen var et mtested for alle, men det var ofte slik at hver nasjon holdt seg til hverandre p grunn av sprket. I matsalen fikk vi servert to hovedmltider, hvis noen kom for sent mtte de vente til neste mltid. Det var ikke lov ta med mat fra matsalen p rommet. Vi fikk litt lommepenger, og for dem mtte vi kjpe for eksempel bleier, spe og andre ndvendige ting. Etter frokosten samlet mange seg p grdsplassen ute og diskuterte maten, politikk og nyheter i hjemlandet, den norske innvandringspolitikken, hvem som hadde ftt oppholdstillatelse eller hva de selv hadde sagt i avhr. Noen hadde lagd lange, triste falske historier som de hadde fortalt til politiet for f opphold eller asyl i Norge. Senere fortalte de disse historiene til hverandre og lo av dem. Det var mange ulike politiske meninger som frte til lange diskusjoner. Ungene spilte fotball. Om kvelden samlet folk seg foran TV-en. Noen ganger oppsto det uenighet om hvilket program man skulle se og personalet mtte gripe inn for f ro. De som ikke var interessert i se p TV, spilte kort. Noen spilte gitar og noen danset, ofte i spontane dansekonkurranser. Folk kom fra ulike land og hadde med seg mange vonde opplevelser og mange drmmer. Hver dag ventet de p svar om oppholdstillatelse. Hver dag henvendte de seg hpefullt til resepsjonen. Mange av beboerne ble usikre og etter hvert utlmodige. Noen mistet kontrollen og ble aggressive.
120
I et slikt milj er det lett havne i krangel. Noen sniker i matken, noen er uenige om hvilket TV-program man skal se p eller om en takling p fotballbanen, noen liker ikke mten andre ser p dem p, alt kan fre til slsskamp og vold, ofte ikke bare mellom to personer men mellom to grupper. Noen ganger dannet noen ungdommer en egen gjeng og ville opprette en uformell styring av hele asylmottaket. Men det holdt ikke lenge, gjengen ble som oftest opplst p en naturlig mte fordi noen av dem ble sendt til andre asylmottak. Da jeg kom til mottaket, kjente jeg ikke et menneske og ikke et sted i dette landet. Jeg kunne ikke sprket, kunne ikke lese aviser eller bker p norsk. Dermed brukte jeg tiden p barna eller strikket klr til minstemann. Noen ganger kom Rde Kors-bussen for hente beboere som skulle sendes til andre steder. P slike dager samlet alle seg rundt bussen for se hvem som skulle reise og hvor. Det ble felt trer og man lovte hverandre holde kontakten og skrive brev, men det var bare der og da. Nr bussen var kjrt, glemte man hverandre og ble opptatt med sin nye verden. De fleste nsket bo i nrheten av Oslo, men alle kunne ikke bli mottatt der. Noen skulle sendes til Nord-Norge og gjorde motstand og ble hentet med makt fra rommet sitt og bannet og truet med sende klagebrev og hevdet at de ble urettferdig behandlet.
Av og til fikk jeg og de tre yngste snnene besk av mannen min og Lille venn, som n var en ung mann p nesten atten r. Det kjentes ut som det sto en hy mur mellom mannen min og meg. Den muren som hadde sttt der i alle r var n mer merkbar enn noensinne, men dette var ikke det rette tidspunktet for ta det opp. Fotballvennen jeg hadde truffet i Beograd var fremdeles i Italia. Han sendte brev og ringte meg jevnlig. Det var vanskelig bruke telefonen fordi det ofte var lang k, det var bare to telefoner p hele asylmottaket og mange som ringte inn. Likevel klarte jeg f snakket med ham og bad ham om glemme meg og fortsette
121
reisen sin videre til Canada. Jeg sa at det ikke var hp for kjrligheten mellom oss, og at jeg ville fortsette i ekteskapet mitt uansett hvor vanskelig det var fordi barna var viktigere enn oss to. Han ville komme til Norge og gifte seg med meg, men for meg var det en drm som mtte glemmes. Jeg skrev til ham at vi var som to vinduer i en murvegg, vi satt fast i muren og kunne aldri nrme oss hverandre. Denne murveggen var det ansvaret jeg hadde for barna mine, og det eneste som kunne fjerne avstanden mellom ham og meg var dden, men den var jeg ikke moden for. Jeg var veldig glad i ham og nsket vre sammen med ham, men det var umulig. Etter noen mneder p asylmottaket, forsto jeg at livet her i Norge var vanskeligere for meg enn det hadde vrt i hjemlandet mitt. Fantasiene mine forvandlet seg til et mareritt i mtet med virkeligheten i et nytt land med mange nye utfordringer. Jeg sto alene med barna og drlig konomi. Da vi bodde i Iran hadde vi slektninger som ogs kunne ta seg av barna, de var ikke helt alene med meg som n, og den gang hadde vi stabil og god konomi. Her kunne vi ikke sprket, uten norskkunnskaper var vi uten forbindelse til alle ndvendige sosiale sammenhenger. Jeg hadde tatt barna med meg til noe verken de eller jeg visste noe om. Jeg mtte ta meg sammen og begynne under nullpunktet, n var barna det eneste jeg mtte tenke p. Jeg hadde allerede tatt nok fra dem. De hadde mistet tilhrigheten til den familien, de vennene og det landet de hadde arvet gjennom mange generasjoner. Jeg hadde rodd dem langt til havs uten ha en trygg y i sikte. Jeg kunne ikke ta fra dem mer, og for at de ikke skulle miste kontakten med faren, mtte jeg sette alt inn p at ekteskapet skulle fungere.

Facebook og imam Khomeini



Den ikoniske bilde av vietnamesiske Kim Phuc, som ble frst sensurert av Facebook 

Da jeg var i Iran pleide min mor si til meg frste hre, s tenke, s prate. Dette har blitt en del av meg. Og dette gir ulemper for meg, fordi dagens medievirkelighet er som et bakeri. Det som selger best er ferskt brd. Fra jeg har begynt lese ulike synspunkter og begynt tenke rundt et tema har brdet blitt s gammelt at ingen redaktr vil trykke det. Det er ikke aktuelt n.  Tilbake til Facebook og Imam Khomeini Gud forbanne ham

Da jeg var ung likte jeg tegne. I ttende klasse p videregende vant jeg en stor tegnekonkurranse, men etter at jeg var p kino og s p filmen Katt p hett blikktak kom hjem og tegnet en mann som kysset ei jente, ble tegneblokka revet i stykke og jeg fikk ikke lov tegne mer. Det var gode hensikter bak dette. De ville hindre at ssteren ble lett p trden. Ellers ville de tape familiens re. Ogs da jeg etter tiendeklasse giftet meg, ble det ikke tid til  tegne fordi det var nok med takle overgangen fra barn til voksen dame med barn, hus og alt ansvaret.

Senere ble det en trst for meg g p utstillinger og se p kunstmalerier. Under Sjahen var det nok av alle typer kunst i Iran. Fra realismen til kubismen og mye annet, fra karikaturtegninger til miniatyrer. Diktbker ble pyntet med miniatyrer. Og det var hndverkere som drev med kunst p lr, treskjring, metall og alt annet.

I all kunst var kvinner hovedtemaet, kvinnehr, kvinnepupper, kvinnenavler og hele hennes skjnnhet ble beundret av kunstnere.  Store malerier av kvinner pyntet store kunstgallerier i storbyer. Kvinnelige engler pyntet takene p slott og store bygninger.  Kvinner som viste nakne kropper bak tynne kjoler under blomstrende kirsebr, ble satt opp for pynte portene langs gatene av sm keramikere. Hver diktbok av Hafez, Rumi, Khayyam og andre klassiske persiske poeter ble illustrert med miniatyrer der kvinner med langt hr, gjennomsiktige klr skjenket vin i glasset til sin elskede under druetrr eller blomstrende mandeltrr. Kvinner var over alt der det var kunst eller kultur. De danset ballett p scenen, de danset folkedans, de var i filmer, de var i reklamer og de var en del av livet, naturen og kulturen.  Vi hrte stemmene deres fra radioen og vi s dem p konserter, kinoer, og tv-skjermer. Det var kvinner med pupper, lr og hr, de var pkledd og halvnakne og nakne.

S kom ret 1979 og det ble revolusjon. Khomeini tok makten, og iransk grunnloven ble erstattet med Sharia. Kongeriket Persia ble forvandlet til Islamic Republic og da kvinner ble forbundet med erotiske lyster, med kjnnsorgan og noe som forstyrer mannens  nrhet til Guden.

Kvinner ble redusert til  vre en skikkelse som skal holde seg skjult, noe som ikke skal vre synlig, heller ikke i kunstform. Hennes stemme var synd. Og er fortsatt synd. Kvinnelige sangere og sang ble helt borte fra alt av media og scene. Kvinnehr mtte dekkes. Hijab ble obligatoriske, Kvinnedans ble forbudt. Plutselig ble alle diktbkene med miniatyrene borte.  Som om de aldri hadde fantes. Og ett r etter at Khomeini hadde kommet til Iran, kunne man ikke et eneste maleri av kvinner i bker eller p gallerier eller p treskjringer eller andre hndverk. Jeg skulle kjpe et miniatyrbilde p dyreskinn. Det var det vanligste man kunne kjpe. Jeg skulle gi det i gave til en venn som skulle reise bort. Jeg lettet etter det i basaren og alle andre gatene som hndverkere holdt til i, men nei. De har tatt alt bort og det er ikke lov selge sa selgere til meg.

Jeg svarte men det er kunst, Det er kultur. Hvordan kan miniatyrbildene bli borte? Men de var borte. Fotografiene ble helt borte fra fotobutikken. Kvinnekroppen var borte, hret var borte. Kvinnen som skjenket vin under druetrrne var borte og kvinnene med gjennomsiktige klr som satt under kirsebrtrrne var borte. Er det mulig? De var der, det var normalt at de var der, i bkene, i fotobutikkene, i galleriene, under blomstene. Det var forbudt stille sprsml. Naturen var amputert. Kulturarven var brent eller smuglet til utlandet eller skjult under jorda. Den persiske kulturen ble sensurert av Imam Khomeini Gud forbanne Ham.

Og det skjer fortsatt i dag, selv om Khomeini er dd. Facebook sensurerer. Et historisk fotografien fra Vietnamkrigen forsts som en naken jente, dette bildet vi har forsttt som total lidelse, smerte og angst. Men i dag er fokuset p nakenheten, ikke budskapet. Bilde av et japansk tresnitt fra 1750 som viste nakenhet ble sensurert. N er det lenge siden Khomeini dde, men hans tanker som ikke aksepterte nakenhet,spesielt kvinnekropp, skal styre media i form av Facebooks retningslinjer.  Fordi nr et visst antall rapporterer inn et bilde eller tekst varsles en moderator. Sprsmlet er hvem er disse varslerne?

Millioner av Khomeinis tilhengere, eller IS -tilhengere? Folka i Riyadh eller Karachi, Jemen eller i moskeene i Kabul. Hvem er de varslerne? Er de opplyste folk fra Europa som arver Voltaire eller de som fortsatt sitter fast i et mrkt rom p 600-tallet? Skal media og nettsider i Europa la seg bli sensurert av de folka som sier majoriteten helvete er kvinner. Eller Kvinne er deres ker. Skal historiske fotografier, malerier og statuer av nakne kropper som har vrt en del av europeisk kulturarv blir offer for Facebooks retningslinjer? Persisk kultur ble offer for muhammedanske retningslinjer p 600-tallet og det tok over ett tusen r for perserne f tilbake litt av sin kultur. De ble rammet av Khomeinis retningslinjer i 1979 og de sitter fast fortsatt.

Facebook er en global plattform for  utveksle informasjon og vitenskap og kultur. Facebook skal vre et redskap til pne folks yne for det som ikke tler ytringsfrihetens lys. Facebook skal vre en global plattform for en global utvikling. Utvikling av kultur. Og kultur er musikk, arkitektur, maleri, fotografier, mat og mye annet. Facebook kan bidra til at ungdommene fra disse landene ser p kvinner som en helhet, ikke bare kjnnsorgan. F dem til bli vant til  se en naken kropp, uten tenke at det er synd eller katastrofe og de forstr at dette er naturlig. Facebook kan ikke bli et bremskloss for utviklingen i Europa. De nakne fotografiene og bildene har vrt i mange r og de ble sendt p nett. I form av e-post, via mobil og de ble trykket i aviser og bker. Det var ikke noe problem. Hvorfor skal de sensureres? Facebook kan skape regresjon i europeisk kultur p grunn av sine retningslinjer som skal ta hensyn til mennene i Bangladesh. Sensur i kulturen bidrar til sensur i tanker.  

Tusen takk til Espen Egil Hansen, sjefredaktr og adm. dir. i Aftenposten som med sin sterke penn vekket oss. 

 

siste del av flukten

Min bok. S.117. siste side av del flukten

Men jeg kaster minstemann i armene hennes og lper ut av flyet, ned flytrappa som er ls og bort til utgangen mot flyplassen. Der str gutten min og grter. Han kan ikke engelsk og roper fortvilet p meg. Jeg tar hnden hans og sier til passkontrollen at han er snnen min, jeg hadde glemt ham. Vi lper i full fart til flyet og opp den lse flytrappen. Flyvertinnen rister p hodet og gir meg minstemann tilbake. N kan jeg telle snnene mine p nytt. Alt stemmer. Jeg spenner sikkerhetsbeltene, stryker
116
over hret til den gjenglemte snnen og sier at dette var dumt av mor, men n er vi sammen, jeg og tre av barna mine. Vi er snart i Norge hos den fjerde, hos eldstesnnen min. De tre andre sier navnet hans hele veien, de er glade og snakker bare om ham og om gavene de skal f av ham og de sm tingene de har tatt med seg for gi til ham. Jeg kan presse hodet bakover mot flysetet og lukke ynene og sprre meg selv om hvor jeg kommer fra. Det vet jeg. Jeg kommer fra Iran. Jeg kommer fra byen som en gang var den vakreste i Lille-Asia, fra den byen der de gule rosene opprinnelig kommer fra, fra den byen der poesi og vin var en del av livet, fra den byen der alle folk var ute hver fredag for feire fridagen sin i naturen med musikk og dans, fra den byen der det elske sin neste og dele med hverandre og hflighet og ironi var en del av kulturen, fra den byen som var kjent for vakre jenter og kunsthndverk, fra en by sydst i Iran, omfavnet av Zagrosfjellene. Jeg kommer fra hovedstaden til Kyros, hovedstaden til han som grunnla det frste kongeriket i Iran og var far til den mektige Dareios, han som svarte p et sprsml om hvor stort riket hans var med de bermte ordene: I mitt rike gr sola aldri ned. Et kapittel i livet mitt er over. Neste kapittel skal begynne i et nytt land. Hva venter p meg? Kan det nye landet bli hjemmet mitt, kan det bli barnas land? 
117

P liv og dd


Kvinner fra muslimske land er reelle flyktninger.
Jeg fler at noe er galt. Jeg har veska mi og minstemann p fanget og ser etter de
to andre barna. Et er borte. Hvor er han? Hva skjedde?

Min bok. S. 115.116.

Neste dag ringer Reza og er veldig usikker p om noen fra
smuglergruppen kommer til ta kontakt med meg. Det viser seg
at to av smuglerne fra Tyrkia og Beograd fortsatt er uvenner.
Beogradsmugleren hadde sendt meg til Wien for slippe truslene
mine, og Tyrkiasmugleren har ingen mellommann i Wien. Reza
anbefaler meg vre tlmodig og bli vrende i Wien til de finner
en person som kan hjelpe meg. Jeg regner sammen pengebe-
114
holdningen, setter opp et budsjett over utgiftene til hotell og mat
for meg og barna og ser at pengene ikke vil rekke til mer enn toppen
to uker, mens ventetiden p en kontaktperson er ubegrenset.
Men jeg har jo de falske passene, tenker jeg. N gjelder det
bare skaffe oss flybilletter og ta enda en sjanse, men risikoen er
stor. Hva skjer med oss hvis det gr galt og noen p flyplassen
oppdager at passene er falske? Returen til Tyrkia henger fortsatt
over hodene vre.
Etter noen dager i Wien uten kontakt med noen mellommann,
bestemmer jeg meg for kjpe flybillett uansett. Jeg gr
til det nrmeste flyselskapet og kjper billetter. Men da selgeren
skal forklare meg noe om mellomlandinger og andre ting rundt
reisen, fr jeg problemer med forst alt han sier. Han smiler og
er hjelpsom og sier at en av de andre ansatte er greker. N skal
han g og hente denne mannen slik at han kan forklare meg p
gresk. Det gr et lite sekund fr jeg yner en katastrofe. Passet er
gresk, men ikke jeg. Da selgeren gr for finne grekeren, snapper
jeg billettene, lper ut av kontoret, kaprer frste drosje og ber
om bli kjrt til hotellet. Neste dag str koffertene klare. Jeg
betaler hotellregningen og bestiller en god lunsj med is og kaffe
etterp p hotellrestauranten. Mens vi sitter og spiser kommer en
ung mann og spr etter meg. Han presenterer seg og forteller at
han skal hjelpe oss med ordne flybilletter.
Jeg takker ham og forteller at alt er i orden og at vi er p vei
til flyplassen. Hvis han vil, kan han vre behjelpelig med kjre
oss dit. Han spr om jeg har med meg et eksemplar av Koranen.
Det har jeg, det ligger p hotellrommet. Han fr lov til hente
det og jeg spr om han er religis. Du vet, de mange tusener av
iranere som n flykter fra Iran, de er muslimer og har Koranen
hjemme, men de tenker annerledes enn presteskapet der. Det er
ikke religionen som driver dere ut av landet, det er presteskapet,
sier han og forteller at han studerer i Wien og har savnet Koranen
p hybelen sin i alle studierene sine.
Han kjrer oss til flyplassen og venter for se hva som skjer
med oss. Jeg og barna str i ken for innsjekking. Knrne mine
115
skjelver og en stund er jeg usikker. Jeg gr tilbake til den unge
mannen. Han omfavner meg, kysser meg p hret og byer seg
og hvisker i ret mitt: Du har klart deg til n, du klarer resten
ogs. Bare g fremover og ikke snu deg. Jeg nsket at alt kunne
stoppe der i favnen hans. Han holder like trygt rundt meg som
yngstebror pleide gjre. Men jeg m g.
Vi sitter p flyet og skal reise til eldstesnnen min i Norge.
Etter to lange r skal jeg snart se ham igjen og omfavne ham.
Men vi har en port igjen til friheten, det viser seg vre en mellomlanding
i Kbenhavn og flybytte der. Det var det billettselgeren
i Wien ville f forklart meg p gresk. Det var det poenget jeg
ikke fikk med meg. I Kbenhavn er det passkontroll p nytt. Der
bruker de data. Jeg ser p denne dataskjermen som min store
fiende, som en lgndetektor, og tror at den kommer til avslre
meg. Maskinen kommer sikkert til finne ut at jeg ikke er gresk.
Kaldsvetten renner fra hele kroppen. Beina forsvinner under
meg. Jeg er svimmel og trr i munnen og alt gr rundt for meg.
Hvert sekund kan avgjre vr skjebne.
Men datamaskinen avslrer oss ikke. Jeg puster dypt, n er alt
i orden bare vi rekker flyet. Vi m lpe, det er heldigvis ingen
lange ganger her. Jeg springer opp flytrappen, finner setene vre,
dumper ned p mitt og sjekker om alt er i orden. Jeg fler at noe
er galt. Jeg har veska mi og minstemann p fanget og ser etter de
to andre barna. Et er borte. Hvor er han? Hva skjedde? Jeg lper
mot flydren. Alt stresset og all angsten gjr meg stum, jeg klarer
ikke snakke med flyvertinnen. Hun stopper meg og sier at
de skal ta bort flytrappen, jeg kan ikke forlate flyet n.

Flukten til Wien

.

Mens han studerer passet,banker hjertet mitt s hyt at jeg tror han m hre det, svetten
renner og beina verker av angst. Jeg smiler s pent jeg kan og prver si mitt eget og barnas navn p gresk. Hvert sekund er en
evighet.

Min bok.S. 112.113.114

Nr jeg tenker p ham og kjrligheten vr, tenker jeg p filmen
Snakk til henne av Pedro Almodvar. Filmen handler om
den ubegripelige kjrligheten som gjr at man gir og gir uten
forvente noe igjen, ja, den strste gleden er gi og glemme seg
selv. I en episode i filmen kommer det budskapet veldig tydelig
frem. Hovedpersonen har drukket noe som har gjort ham bitteliten.
Mens hans elskede sover, drukner han seg i vaginaen hen-
112
nes for gi henne nytelse. En slik kjrlighet er sjelden her i det
vestlige samfunnet. For meg ser det ut som om begjret er sterkere
enn kjrligheten, og at man alltid venter f noe tilbake. Jeg
har opplevd menn og kvinner i faste forhold som sier at de er
glade i partneren sin, men kan glemme ham eller henne hvis de
en kveld treffer en annen. Hvis jeg spr dem, forsvarer de seg
med begrepene individualisme og begjr. N har jeg bodd her
lenge, men jeg er fremdeles like forvirret over disse svarene. Men
n m jeg tilbake til historien min.
Det er tirsdag kveld i Beograd, den dagen jeg har avtalt med
smuglerne. Jeg har pakket og traver frem og tilbake og ser p
klokka og venter p smugleren min. Til slutt kommer smugleren
som avtalt og har med seg et gresk pass med bilde av meg i. Jeg
og barna fr greske navn, smugleren skriver ned noen viktige
greske ord og lrer meg hvordan jeg skal uttale dem. Kjre gud,
hjelp meg, disse navnene er vanskelige huske og tiden er knapp!
Smugleren ler og minner meg p at jeg hadde nektet bleke
hret, kanskje det hadde vrt lettere lre navnene i et svensk
pass. Jeg har to timer p meg til lre alle navnene og pugge
greske uttrykk.
Vi er p jernbanestasjonen og skal med tog til Wien. Smuglerne
forteller at det er mindre kontroll med tog enn med fly,
men barna m vre stille og ikke snakke med hverandre eller med
andre passasjerer. N skal vi vre grekere og sprket kan avslre
oss. Jeg betaler smugleren det vi har avtalt, og han sier at en
mann med visse kjennetegn vil vente p oss p stasjonen i Wien.
Reisen er lang, det er ikke lett for barna vre tause. Srlig
ikke for minstemann, han babler i vei p sitt vanlige babysprk.
De to andre ungene blir etter hvert urolige, de krangler og vil
leke. Det hjelper ikke se strengt p dem. To menn ved siden av
oss glaner nysgjerrig. Jeg prver roe guttene og bruker alle
knep for f dem til vre stille. Nr passkontrollren kommer,
later jeg som han akkurat har vekket oss og m vre forsiktig s
han ikke vekker minstemann ogs. Mens han studerer passet,
banker hjertet mitt s hyt at jeg tror han m hre det, svetten
113
renner og beina verker av angst. Jeg smiler s pent jeg kan og prver
si mitt eget og barnas navn p gresk. Hvert sekund er en
evighet. Endelig fr jeg passet tilbake og kontrollren nsker oss
god reise. Jeg prver ikke briste i grt. For tredje gang har alt
gtt bra. N har vi bare to ganger igjen. Jeg tenker p fotballspilleren.
Jeg tenker p kelneren i mrkebl dress. Jeg hper at noen
venter p oss i Wien. Jeg fler meg utslitt, men vger ikke lukke
ynene og hvile. Jeg m ha kontroll over situasjonen. En aldri s
liten feil n, og vi m tilbake til Tyrkia og starte prosessen p nytt
med mindre penger. Etter ti timer er vi framme i Wien. Vi samler
sammen bagasjen vr og vakler ut p perrongen. Er det noen
her for mte oss ??
Vi er p hovedjernbanestasjonen i Wien. Barna holder hverandre
i hnden og sleper p bagasjen, jeg brer minstemann p
armen. Vi venter og venter, men ingen kommer. Jeg veksler
penger, kjper mat og ringer til Tyrkia og Beograd uten f svar.
Jeg ringer til Reza, han vet ingenting, men lover forske finne
ut av dette. En time senere ringer jeg ham igjen. Han sier at jeg
m finne et hotell og gi ham adressen slik at han kan finne kontaktpersonen
og sende ham til oss. Vi tar en drosje. Det andre
hotellet vi kjrer innom passer fint og ligger sentralt. Vi fr et
rom der. Barna er slitne, minstemann sovner med en gang og de
andre ligger i sengen og ser p TV. Jeg ringer til Reza og gir ham
navn og adresse p hotellet. S tar jeg en dusj og legger meg i
sengen ved siden av minstemann. Jeg betrakter det lille ansiktet
hans og legger armen rundt ham, kjenner duften av ham og lukker
ynene. Etter ti timers reise i usikkerhet og p vakt hvert
eneste sekund, har jeg ingen problemer med sovne.

Flukten og Beogradsmugleren

.

Min bok. S.110.111.112.

Hovedmennene for smuglergruppene ankom, dresskledde og
med mrke solbriller. Begge stilte med to livvakter. Jeg flte det
som om jeg spilte i en film. Jeg var forferdelig redd og flte meg
maktesls. Jeg tenkte at jeg mtte ta kontrollen og srge for at
jeg spilte hovedrollen, ellers ville jeg tape. Jeg ba dem sitte ned
rundt bordet og bestilte drikke til alle sammen. Samtidig ba jeg
dem om ta av seg solbrillene fordi de irriterte meg. Det var sant,
men i denne situasjonen hadde jeg to andre hensikter med be
dem ta av solbrillene. For det frste ville jeg se ynene deres. Nr
jeg ser ynene til folk, kan jeg bruke intuisjonen min og leve meg
inn i tankene og refleksjonene deres og forberede meg p de
neste trekkene i spillet. For det andre ville jeg markere at jeg ikke
var redd for dem og hadde vinnerkort p hnden i dette spillet.
De representerte to grupper som var i konflikt med hverandre,
det ga meg anledning til lede samtalen. Jeg la ut om situasjonen
min og kidnappingen og krevde f dra fra dette stedet s
110
fort som mulig. Smuglerne diskuterte livlig og sendte ballen fra
den ene til den andre, ingen ville ta ansvaret. Jeg ba de to lederne
bli med meg p rommet mitt og sa at de kanskje ville ha lettere
for bli enige nr det bare var de to. Jeg lste dren bak dem og
sa at fr jeg lste opp igjen, mtte de ha funnet en lsning p problemet
mitt. Jeg fortalte at folkene i hotellresepsjonen visste hva
det gjaldt og at hvis jeg tok av telefonrret, ville de ringe politiet.
Jeg sa at jeg ikke hadde kastet bort tiden, jeg kjente telefonnummeret
til noen i smuglergruppen og kunne beskrive andre av
utseende. Hvilken straff de risikerte, visste de bedre enn meg, og
for meg var det skjebnen til barna mine som sto p spill. N hastet
det, for pengene mine ville snart ta slutt. Smuglerne mtte
bestemme en reisedato og gi meg passene som de hadde ftt
betalt for.
De reagerte med trusler, men til slutt ga Beogradsmugleren
opp og ba meg pne dren, og vi ble enige om avreisedag og
klokkeslett. Vi gikk ut sammen, jeg tok passbilder og gikk tilbake
til hotellet. Der klemte jeg barna mine inntil meg og kysset dem.
Vi bestilte mat opp p rommet, og jeg kjente at n var det slutt
p kreftene mine. Spillet var over, jeg hadde vunnet en del, men
vi var enn ikke i sikkerhet. Jeg kjente ikke smuglernes neste trekk
og kunne ikke stole p dem. Den eneste jeg kunne stole p, var
kelneren. Senere ga jeg ham en konvolutt og sa at hvis jeg en dag
skulle vre forsvunnet uten ha sagt farvel til ham, var det galt
fatt med meg. Da mtte han ta konvolutten og barna mine og g
til politiet.
En dag satt jeg i den gamle parken ved Kalemegdan i Beograd
mens ungene sparket fotball. Ballen trillet under benken til en
ung mann, han fant den frem og begynte sparke fotball med
ungene. Vi begynte snakke sammen. Det viste seg at mannen
var fotballspiller fra Nord-Iran og ventet p smugleren sin som
skulle hjelpe ham til Italia, derfra skulle han reise til Canada. Vi
fikk god kontakt og begynte treffe hverandre hver dag. Vi snakket
om bekymringene vre og han spilte fotball med barna mine.
111
Vanligvis traff vi hverandre i lunsjtiden og tilbrakte resten av
dagen sammen. Vi ble gode venner. Han var tjueseks r og hadde
et kjent navn i sin idrett. Han leste dikt for meg og fortalte om
seg selv og sine drmmer om fremtiden.
Nr jeg var alene med ham, gldet kroppen min av begjr. En
dag tok jeg minstemann med meg og gikk for beske ham. Han
ventet p meg, og vi tok heisen opp til etasjen der han bodde. Vi
brant av sterke flelser for hverandre, vi var rde og svette i ansiktet
og vget ikke se p hverandre eller si noe. Da vi kom inn p
rommet hans, pnet han verandadren og gikk ut. Vi var forelsket
i hverandre, men vget ikke innrmme det eller ta p hverandre.
Dette var en slik kjrlighet som man kan lese om i mange
gamle persiske eventyr, en uoppnelig kjrlighet der man bare
elsker i tankene. Men jeg var gift og mtte frst og fremst tenke
p barna mine og hvordan jeg kunne redde dem ut av den usikre
situasjonen vr her i Beograd. Jeg kunne ikke tillate meg tenke
p eller snakke om flelsene mine for ham, og han hadde det p
samme mte. Han prvde f smugleren sin til sende ut meg i
stedet for ham, men det gikk ikke. Smuglerne hadde sine regler
og kunne ikke forsyne seg av andres varer.
Siste kvelden fr den unge mannen reiste s vi p hverandre og
grt begge to, men vi var fortsatt stumme om lidenskapen vr.
Han fikk telefonnummeret til eldstesnnen min i Norge. Dagen
etter reiste han til Italia og jeg ble mer alene. Han ringte mange
ganger om dagen og prvde hjelpe meg, men det kunne han
ikke. Han hadde ikke oppholdstillatelse i Italia og mtte leve i
skjul. Jeg ba ham om ikke bruke penger p meg og om vre
forsiktig, men han fortsatte ringe og risikerte alt.

Kongens tale

Kongens tale under hagefesten p slottet var meget god, ekte kjrlighet rett fra hjertet. Kongens tale rrte meg ogs, til og med jeg som er iraner, og iranere ble ikke nevnt i konges tale som Pakistanere og somaliere. Fordi iranere har blitt s norske s de regnes ikke med. De er ikke veldig religise heller.

Kongens tale var fantastisk, var ekte kjrlighet, var god og ikke minst historisk. Kongen og konges tale er historisk i den betydning at historien tilhrer fortiden. Det som har skjedd, det var engang.

Kongens tale var helt p topp, det manglet bare en setning:  ?Norge er hijab, burkaer og burkinier?

Vi kan skylde p alderen. Noen setninger blir glemt, det flger med alderen.

Kongens tale var ekte kjrlighet og kongen var s snill, akkurat som alle andre konger i eventyrene. De kongene er s snille at de kan gi bort dattera og halve kongeriket uten sprre dattera eller folket i kongeriket. Kongens tale var s snill og inkluderende at den minnet meg p Per Fugellis taler.

 

Var Wergeland rasist?



I Aftenposten 28. august 2016 str det p lederplass: Nei til burkiniforbud.

 Nei til burkiniforbud forsvares med at dette er en form for sosial kontroll og er en form for tvang. Samme argument brukes nr det snakkes om et forbud mot barnehijab og burka. Slike argumenter hindrer utviklingen i samfunnet og stopper debatten p nullpunktet.
For kunne ha et skille mellom stat og religion trenger vi lover. Nr det gjelder kristendom er lover og regler klare, som eksempel er det likestilling i ansettelser av prester og biskoper uansett kjnn eller legning.

Alle lover tillater eller nekter folk p en slik mte at ytringsfriheten blir ivaretatt

Nr det gjelder samfunnet, har vi lover om ikke ryke i offentlige rom, salg av alkohol til kl 18.00 med aldersgrenser, forbud mot bigami, ekteskapsaldersgrense, salg av sex og mye annet.  Alle lover tillater eller nekter folk p en slik mte at ytringsfriheten blir ivaretatt og samfunnet utvikler seg og tilpasser seg tid og sted.

Men nr det gjelder noen forbud som skal berre den muslimske norske befolkningen, tolkes forbudet som sosial kontroll. Vi har lover om at man ikke kan kle seg naken i offentlige rom, dette btelegges og er straffbart. Hva er forskjellen mellom forbud mot g naken eller forbud mot burka og burkini? Alle lover kan tolkes som sosial kontroll, men det er ndvendig. Hvorfor er det forbudt med nazi-hakkekors, men ikke med rosenkrans? Hvorfor forbud mot Ku Kluks Klan-hette, men ikke forbud mot burkini eller burka?

Vi trenger den nasjonale identiteten ikke en religis identitet.

Alle slike klesdrakter og symboler avnytraliserer samfunnet og danner grunnlag for parallelle kulturer som har hver sine sannheter som skal forsvares. Det skaper uro fordi folk ikke blir samlet under den norske nasjonen. Tilhrigheten til Norge blir borte, og tilhrigheten til sin egen kultur, klan og religion blir sterkere. Folk blir delt i muslimer, jder og alt annet enn at de fler seg som norske.  Muslimer trekker seg inn i sine religise festninger og beskytter seg mot nordmenn, og nordmenn gjr det samme. Mer Odins soldater, mer Jundollah soldater (Alah soldater). Vi m ha et flerkulturelt samfunn i denne nasjonale rammen der staten skiller seg fra religion. Vi trenger den nasjonale identiteten ikke en religis identitet.

Men Wergeland ville ikke akseptere jdene som de var, men aksepterte dem som mennesker med evne til inng i en nasjonal prosess

Hvorfor svikter media, som skal vre arvtakere etter Wergeland, hans drm om Norge som landet med frihet for alle etnisiteter og religioner? Wergelands kamp for jdene og hans korstog mot grunnlovens intoleranse glemmer vi ikke. Men Wergeland ville ikke akseptere jdene som de var, men aksepterte dem som mennesker med evne til inng i en nasjonal prosess. For inng i denne prosessen m man gi avkall p en del av sin religise eller kulturelle bagasje.

Han skrev i boka Jdinne:

Kast dit slr, jdinne, kast det,

O  vindunderskjnne Rachel

Og trd frem, og, om behves,

Knl for disse Nordens mnd,

Som dit folk nu skulle dmmes

Strngere end Eli dmte.

Wergelands nske var reell integrering basert p at de som kom utenfra, aksepterte den norske kulturen. Dette bidro til at norske jder er mer knyttet til kristne nordmenn enn til jder i sitt hjemland.

Hvis Wergeland levde i dag og skrev p samme mte om muslimske kvinner, ville han da bli tolket som islamofob

Kan Aftenposten p lederplass skrive og tr kreve, at de muslimske hijabkledde kvinner kaster sin hijab. Nei de forsvarer tilslringen av de muslimske kvinnene. Hvis Wergeland levde i dag og skrev p samme mte om muslimske kvinner, ville han da bli tolket som islamofob, islamhater, rasist og intolerant av de redaktrer som iherdig trykker alle innlegg som forsvarer slret. Vi ser at samfunnsdebattanter og skribenter som kritiserer hijab, burka og burkini ikke blir hrt og at de blir stemplet som sekulre fanatikere eller islamofober. Mine sprsml til Aftenpostens redaktr er:

Er det noen forskjell mellom jdiske kvinner og muslimske kvinner?

Hadde Henrik Wergeland behov for sosial kontroll?

Var Wergeland rasist?

Hvis ditt svar til disse sprsmlene er nei, hvorfor skriver du da nei til burkiniforbudet? Ditt nei til forbudet er akseptere burkini. Vi m tenke over og lre fra tiden som har gtt. Skal vi jobbe sammen for en reell integrering, s trenger vi noen forbud. I mange r har det ikke vrt forbud mot bruk av hijab og burka.  Hva har skjedd? Har det blitt bedre eller verre?

Denne kronikken ble retunert av Aftenposten.