hits

august 2016

Helt Forkastelig

Indisk barnebrud fra 2006. Illustrasjonsfoto: AFP

I begynnelse av februar var hele media preget av barnebrudene som kom til Norge.  Tall fra UDI og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viste at minst 61 mindrerige var gift da de kom til Norge som asylskere i fjor. Minst ti jenter var under 16 r og de var hovedsakelig fra Afghanistan, Irak og Syria. Mari Trommald i Bufdir sa at den yngste er 11 r. Hun sa videre at Vi ser veldig alvorlig p at barn under 18 r er i risiko for bli utsatt for seksuelle overgrep, vold, og tvangshandlinger. Dette kan vre en straffesak.

En 14 r gammel gravid jente fra Syria kom for snart to uker siden til Kirkenes. Med seg hadde hun ektemannen p 23. Og en liten gutt p 18 mneder.

Helt forkastelig har blitt akseptert?

Og ingen verken politi, UDI eller Hero, som driver transittmottaket, reagerte p at en s ung jente snart skal bli mor for andre gang. Eller at hun trolig ble tvangsgiftet bort som 11-12-ring i Syria. I en periode leste vi konstant om de jentebarna, og etter hvert de ble glemt. Alvoret hos Mari Trommald ble borte. Ingen straffesak kom opp. De 61 jentene ble en av 700 millioner jenter og kvinner som ble giftet bort som barn. En av tre jenter i utviklingsland tvinges inn i ekteskap fr de er 18 r. Norge er ikke et utviklingsland, men 61 jenter under giftealder er gift og bor her. Fortsatt kan det komme flere i 2016.

 Innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug (Frp), mente det er helt forkastelig at man gifter seg med barn.

Og i dag etter seks mneder etter kan jeg spr deg Sylvi Listhaug: Hva har du gjort med disse barna? Hvor bor disse jentene og hvilken hjelp har de ftt? Var de 61 barna de siste eller har det kommet flere jenter i denne situasjon til Norge? Du kalte det helt forkastelig og jeg er enig med deg. Men hva skjedde med de barna? Hva skjedde med dette som er ulovlig i Norge? Bor disse barna med ektefellen sin? Fr de lov praktisere dette i Norge?  Hvorfor forsvarer du ikke disse jentene? Hvorfor skal vi glemme deres lidelse fordi det er deres kultur? Jeg krever et svar fra deg. Hvis vi ikke gjr noe for bekjempe barneekteskap de neste ti rene, vil over 140 millioner mindrerige jenter bli giftet bort. Vi kan ikke redde alle disse jentene, men vi kan redde de 61 jentene som bor i Norge. Hvilke tiltak fikk du gjennomfrt for at forkastelig ikke skjer i et moderne land som Norge? Klarte du stoppe urett mot de 61 jentebarna? Eller lever de med sine ektemenn fortsatt?

Vi m ikke tolerere barneekteskap i religion eller kulturs navn

For en jente som blir tidlig gift er ikke bare barndommen delagt, hele fremtiden er delagt. Det er ikke bare den fysiske helsa som er i fare med alt det innebrer for en alt for ung kropp bli gravid og s deretter ta vare p et barn. Hvis hun i det hele tatt overlever fdselen. En jente kan aldri bli et selvstendig menneske i et slikt ekteskap. Ofte blir en barnebrud brukt som sexslave av sin mann og til slavearbeid for mannens familie.

Barnebrudene er utsatt for vold, trusler og diskriminering. De har ingen rett til utdanning eller egen konomi. De blir tilintetgjort bryllupsnatten. Ingen hrer p dem, hele familien dytter jenta tilbake til mannen uansett grusomheten han kan ha begtt, fordi skilsmisse betyr urbarhet. En afghansk advokat fortalte meg at: - Hvis jeg skiller meg fra kona blir jeg steinet og latterliggjort av alle, men hvis jeg dreper kona kan jeg gifte meg med hennes sster neste dag, fordi jeg er en rbar mann.

Som flge av reskulturen har jentebarnet ingen vei til frihet.

Vre fedre, brdre og onkler hadde rett til bestemme over vre hjerter og vre kropper.

Jeg og mange andre mdre har vrt gjennom dette. Fordi vi ble fdt i en muslimsk familie. Vi arvet religionen enten vi ville det eller ei, og forlate den kan medfre dden. I henhold til lovverket skal man la seg styre i alle gjreml av islamsk lov, og man skal ogs d som muslim.

Fare for mor og barn

Barneekteskap er det samme som tvangsekteskap. Barnet er ikke modent psykisk eller fysisk til velge livspartneren sin. Det er familiens forsrger eller overhode som tar beslutningen om gifte bort jentebarnet. vre gravid s ung og st i en situasjon med redselen for seg selv, for barnets liv og for hva slags kjnn barnet har, det er vanskelig bre i ni mneder. Og nr det lille barnet er fdt, har jenta gjerne vanskelig for amme, mate og stelle barnet. Hun har ikke mye kjrlighet gi. Barnet er ofte unnfanget i en smertefull voldtektstilstand. Iflge en UNICEF-rapport har barnet til en mor som er under 18 r 60 prosent strre sjanse for d i dets frste leveret enn barnet til en mor eldre enn 19 r.

Hva vi flte betd ingen ting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og sltt.

Ble formet av familiene

Jeg og millioner av mine medsstre ble ikke direkte tvangsgiftet. Det var ikke fysisk vold i bildet. Vi ble formet av familiene vre gjennom begrensninger i livet. Det var forbud mot forelskelse og pflgende gifteml. Vi ble behandlet som umyndige, annenrangs individer. Vre fedre, brdre og onkler hadde rett til bestemme over vre hjerter og vre kropper. Vi var objekter som gjennom ekteskap skulle skape sterke bnd mellom to familier eller to klaner, eller vi skulle bringe mer rikdom til kollektivet.

Hva vi flte betd ingenting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og sltt. Vi ble vant til denne tilstanden, og med rene var det nesten som vi likte det: Det var en normaltilstand, en kjent tilstand. Gjennom mdrene vre hadde vi lrt ikke forvente annet. For bli ansett som en god muslim skal du som kvinne underkaste deg ektemannen blindt. Det er hans rett og vilje som gjelder i ett og alt. Dette budskapet er spikret i Koranen.

I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt gifte seg med jentebarn helt ned i 9-rsalderen.

Ukultur knyttet til islam

Barnebrud er en ukultur som Europa er ferdig med, fordi Europa er ferdig med klankulturen og med religionen. For Europa er menneskerettighetskonvensjonen helligere enn Bibelen. Samtidig, ordningen med barnebrud fortsetter og har blitt forsterket i de muslimske land. Fordi Muhammed var en profet, kriger, kommandant, dommer, leder, tyrann og slaveeier og gift med et barn (i henhold til alle Sahih Hadith-bkene, s vel som Ibn Ishaq (704-767): The Life of Mohammed (den tidligste kilde om profetens liv i Islamsk historie). Og han har blitt forbilde for alle muslimer. I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt gifte seg med jentebarn helt ned i 9 -rsalderen. For brudgommen er dette helt normalt og etter lovverket og kulturen. Hans far, onkel, bestefar, imamen og profeten har gjort det samme. Sharialoven er viktigere enn menneskerettigheter og alle andre lover, fordi sharia er Guds lov og Gud er ufeilbar. Andre lover er menneskeskapte og er feilbarlige. Dermed er sharia evig og kan ikke forandres.

For mye aksept

Nr staten aksepterer adskilte bnnerom, adskilte sitteplasser p skoler og p seminarer. Nr staten aksepterer barnehijab stikk i strid med FNs barnekonvensjon. Nr staten aksepterer adskilte innganger i moskeene, nr staten sttter moskeene som driver kjnnsdiskriminering, nr staten ikke har oversikt over hvor mange ekteskap som inngs i moskeene, eller nr en partileder sier at vi m aksepterer at noen ikke vil hndhilse p motsatt kjnn. Nr et statsoverhode sier at kvinner m holde menn p en armlengdes avstand for ikke bli voldtatt. Ja, da er det ikke mye hp om stoppe ukulturen som har spredd seg til Europa.

Staten m stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster.

For hindre praktisering av sharia som tillater barnebruder, kjnnsdiskriminering og underkastelse, m staten ta ansvar for likestilling i innvandrermiljet. Vi lever i Europa og verdsetter menneskerettigheter. Da m staten stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster. Staten og media m kreve at sentrale moskeer og Islamsk Rd m komme p banen og at muslimske kvinner gjres fri til ekte akkurat den de vil etter sitt eget hjerte i en voksen alder. Moskeene m ta klart og tydelig avstand fra de sataniske vers i Koranen som er kjnnsdiskriminerende og hadithene som er basert p Muhammeds seksualliv. Staten m kort og godt prioritere menneskerettigheter og FNs barnekonvensjon over religion.

 

Jeg mtte finne en ny smugler

Min bok. S. 108.109.

Uten penger har vi ikke noe sted bo, og etter
tre mneder gr turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg gr til politiet, kommer de til sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel.

Jeg ringer Tyrkia, fr snakke med Reza og ber ham om
komme og ordne opp i dette. Han svarer at han ikke har noen
kontroll over konfliktene mellom smuglergruppene, slike konflikter
m lses p toppen. Men han gir meg telefonnummeret og
navnet p smuglersjefen sin i Tyrkia. Jeg ringer denne mannen i
Istanbul og ber ham komme til Beograd neste dag og mte meg
p hotellet, ellers vil jeg g til politiet og fortelle alt. Jeg sier at jeg
ikke kan sette livet til barna mine i fare. Hvis jeg blir her, er barna
mine ikke trygge. Uten penger har vi ikke noe sted bo, og etter
tre mneder gr turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg gr til politiet, kommer de til sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel. Men da blir barna mine levert til
familien min i Iran og redder iallfall livet.
P denne tiden var det hard straff for menneskesmugling, det
var vanlig med livsvarig fengsel og utvisning fra landet. Etter ha
ringt Reza, ringte jeg hovedmannen i Beograd og ba ham gi meg
adressen til landsbyen vi ble frt til. Han nektet og sa at han ikke
kjente til denne saken. Jeg truet ham og sa at hvis han ikke ringte
meg i lpet av en halvtime og ga meg adressen, ville jeg g til
politiet fordi et av barna mine og bagasjen fremdeles var hos smugleren.
Jeg ville ogs ha pengene mine tilbake. Uten noe mer diskusjon
la jeg p rret.
Etter f minutter ringte han tilbake og ga meg adressen. Jeg
tok en drosje, hentet snnen min og bagasjen hos smuglerparet
og dro tilbake til hotellet. Det gikk greit fordi hovedmannen
hadde gitt sin tillatelse. Om kvelden kom han og ga meg alle
pengene tilbake, men sa at han ikke ville ha noe med meg gjre
108
fra n av. N mtte jeg finne en ny smugler som kunne hjelpe
meg, ellers mtte jeg dra tilbake til Tyrkia. Jeg sa at det var greit
for meg, men spurte hvordan det kunne ha seg at han, the big
father, hadde kommet personlig og srget for at jeg hadde ftt
oppfylt alle mine krav. Han svarte at han hadde holdt 75 passasjerer
gjemt rundt omkring i nrheten av Beograd, jeg og barna
mine var de eneste som hadde klart komme oss unna. Det
imponerte ham, og n syntes han at han kjente meg litt og
skjnte at han ikke kunne overse meg.
Jeg ba ham sitte ned og ta en kald drikk sammen med meg og
forklarte at n var det gtt over en mned siden jeg kom til Beograd.
Jeg kjente ingen i denne byen, og det var for sent for ham
trekke seg n. Jeg hadde avtalt med hovedmannen i Tyrkia at
han skulle komme og treffe meg, n mtte ogs han som var
hovedmann i Beograd vre med p den samtalen og hjelpe til
med lse problemet. Jeg sa at jeg verken stolte p ham eller de
tyrkiske smuglerne, det eneste jeg tenkte p var livet til barna
mine. Han ville frst ikke treffe mannen fra Tyrkia fordi tyrkerne
hadde lurt ham, men etter en lang diskusjon forsto han at han
mtte stille opp likevel.
I denne perioden pleide jeg g ned i salongen p hotellet
etter at barna hadde lagt seg og se p TV eller snakke med folk.
Noen ganger kom det studentgrupper fra Sovjet. De var blide og
glade og pratsomme, og vi snakket mye om politikk og marxisme.
De ville ogs gjerne vite mer om meg og hjemlandet mitt.
Noen av dem ble mer interessert i meg og ville snakke lenger og
om mer private ting. Men jeg hadde barna mine tenke p. Jeg
hadde tatt dem med ut av landet deres, vekk fra rttene deres, og
jeg mtte gi dem noe tilbake. De var mitt ansvar og jeg skyldte
dem mye.
P hotellet jobbet det en muslimsk kelner. Han var i sekstirene
og gikk alltid med rak rygg og mrkebl dress. Han var s
preget av yrket sitt at han tok jobben med seg overalt. Nr vi
mttes, viste han meg mye omsorg og respekt uten bruke ord.
Han ga meg en flelse av nrhet, og jeg flte at han skjnte min
109
vanskelige situasjon. Nr jeg er i mine egne tanker, er det iblant
som om jeg kan hre den varme stemme hans og det han pleide
si: Frue, ikke tenk s mye, bare tro p gud, alt kommer til
ordne seg. Av og til om kvelden, etter at han var ferdig med jobben,
spanderte han iskrem i et fint glass p meg og gikk hjem.
Moren min pleide si: Hvis du gjr en god gjerning mot et
menneske uten vente f noe igjen for det, vil du selv f den
hjelpen du trenger den dagen du selv er i nd, men ikke fra
samme hnd. Nr jeg tenker p den situasjonen jeg var i med
alle bekymringene og presset fra de farlige smuglerne som bare
tenkte p penger og lekte med livet vrt, ser jeg for meg denne
fremmede mannen midt i det hele, denne vennlige mannen som
viste at han brydde seg om meg uten vente f noe igjen for
det, og husker hva mor lrte meg. Samme dag som jeg hadde
avtalt mte hovedmennene fra disse smuglergruppene, fortalte
jeg historien min i korte trekk til kelneren. Jeg ba ham om
holde seg i nrheten av telefonen, og hvis han hrte at jeg tok av
rret, uansett om jeg sa noe eller ikke, betydde det at jeg var i fare
og trengte hjelp. Da mtte han ringe politiet med en gang.

Kidnappet

 

Min bok. S.105,106,107.

Dette er vr eneste sjanse til rmme, det str om sekunder.

Det er fremdeles sommer. I dag tar jeg en tur til Sentralbanestasjonen.
Derfra spaserer jeg til Youngstorget og videre mot Glasmagasinet,
oppover Prinsens gate og til Vika, ser p folk og tenker.
Etter fjorten r fler jeg at de er et mysterium for meg. Etter
Parkveien setter jeg meg p Pascal og bestiller kaffe. Denne
kafen ligger i et dyrt omrde. Selv i sommervret er mennene
kledd i dress og slips, noen av dem jobber antakelig i Utenriksdepartementet
som ligger i nrheten, eller i andre fine bygninger.
Jeg ser p den flotte fasaden til disse mennene og lurer p
hva som er bak den. De markerer seg som en slags overklasse i
dette samfunnet.
Det er lenge siden jeg sa farvel til overklassen. En gang tilhrte
jeg overklassen jeg ogs, det er en del av fortiden min. Men den
delen av meg kjennes ut som et gnagsr. Jeg trives ikke riktig her
105
p Pascal, jeg foretrekker sitte p en brun kaf der folk snakker
hyt og er seg selv. Det er mer min plass.
Jeg har ruslet i byen i mer enn seks timer og tar T-banen tilbake
dit jeg bor. Jeg kan ikke si at jeg drar hjem, det ordet klarer
jeg ikke bruke her. Jeg har en flelse av at jeg bare bor her midlertidig.
Kanskje det gjr det lettere for meg bo her, men hver
gang jeg hrer ordet hjem, blir jeg trist. Hjemmet mitt er der
hvor jeg er fdt. Jeg setter meg p T-banen og sender tekstmelding
til en venn: Jeg har en flelse av ikke hre til noe sted, det
er trist. Etterp lukker jeg ynene og tenker meg tilbake til
Jugoslavia.
*
Det er sommer i Beograd. Vinteren er kald der, men om sommeren
kan det bli frti varmegrader. Vi gleder oss over at vi snart
skal reise til Norge og vre sammen igjen hele familien. Ungene
er utlmodige, og om dagen vandrer vi rundt i byen eller langs
bredden av elva Sava, som renner tvers igjennom hjertet av Beograd.
Om kvelden drar vi ofte til den gamle festningen Kalemegdan,
der ligger en stor park hvor ungene kan leke. Tiden gr
mens vi venter og venter, og pengene minsker. Det koster mye
bo p hotell. Jeg er bekymret for hva som kan skje hvis vi m
vente her i mange mneder. Smugleren Reza ringer fra Tyrkia og
vil vite hvordan vi greide slippe gjennom passkontrollen. Alle de
andre iranerne som reiste sammen med oss ble sendt tilbake.
Politiet p flyplassen i Beograd sendte dem tilbake til Istanbul, og
etter det ble det vanskeligere sende folk til Beograd. Reza ringer
ofte til meg og lover at vi skal f reise fra Beograd snart. Minstemann
er mye syk, han tler ikke varmen og har diar og magesmerter.
En dag kommer smugleren vr i Beograd og sier at vi har ti
minutter p oss til pakke og gjre opp for oss p hotellet, i natt
skal vi fly videre. Vi gjr alt smugleren sier og blir kjrt til en liten
landsby langt fra Beograd. Der blir vi installert i huset til smugleren
og kona hans. Huset har bare to rom, det ene er kjkken
106
og spisestue, det andre er et soverom. Det bruker smugleren og
kona, vi skal bo og sove p kjkkenet. Der er det s trangt at vi
ikke kan strekke ut beina. Smugleren krever at jeg skal levere alle
pengene mine til ham. Han sier at vi bare m oppholde oss p
kjkkenet og ikke g ut av huset i det hele tatt. Han vil at barna
skal vre stille. Det blir et problem, minstemann er drlig og grter
ofte om natten. Jeg ber om f lne telefonen for ringe til
Tyrkia eller Norge, men det fr jeg ikke. Jeg spr hvor lenge vi
skal vre der. Han svarer at jeg ikke m sprre s mye, og at vi
m vre der p ubestemt tid. Barna er sultne. Sent p kvelden fr
vi middag. Det er ikke nok mat, jeg lar vre spise, men barna
blir bare halvmette. Smugleren fr pengene mine, men jeg klarer
holde tilbake litt.
I virkeligheten er vi blitt kidnappet. To grupper med menneskesmuglere,
en i Tyrkia og en i Jugoslavia, pleier samarbeide.
Men de er blitt uvenner fordi den jugoslaviske banden er blitt
lurt av den tyrkiske. Derfor har den jugoslaviske banden kidnappet
alle passasjerene som den tyrkiske banden har smuglet til
Beograd og vil holde p dem til de fr pengene de har krav p fra
smuglerbanden i Tyrkia. Ingen av partene i konflikten bryr seg
om oss. De bruker oss bare som en byttevare i denne mafiakrigen
mot hverandre. Livet vrt er ingenting verdt for dem. De plasserer
oss p ukjente steder i sm rom rundt omkring, og vi fr ikke
ta kontakt med omverdenen.
Situasjonen er svrt vanskelig. Vi har lite mat, og hvis minstemann
grter fr jeg kjeft. Tredje dagen gr smuglermannen ut.
Kona hans skal holde ye med oss mens han er borte. Hun er gravid,
og i denne varmen sovner hun i en lenestol. Dette er vr
eneste sjanse til rmme, det str om sekunder. Jeg ser p barna
og gir stille beskjed med ynene og litt tegnsprk. Jeg tar minstemann
og et barn til med meg og kryper sakte ut av dren. Jeg
brer den minste og holder den andre i hnden.Vi lper for livet,
vi vet ikke hvorhen, vi bare lper i panikk og vil komme oss bort
fra dette huset. Det er ikke et menneske se og jeg kjenner ikke
retningen. Mens vi lper ser jeg en bilvei, det m vre hoved-
107
veien. Jeg hrer en bil, og vi stiller oss midt i veien s sjfren m
brbremse. Vi kaster oss inn i bilen og ber ham kjre oss til Beograd,
til Hotell Moskva. Sjfren kan ikke engelsk, men jeg sier
Many dollars og vifter med sedlene. Han kjrer oss tilbake til
Hotell Moskva i Beograd. Jeg bestiller rom og mat og drikke til
barna og ber tolvringen passe p lillebror. Det er ingen tid
miste, jeg m sl til n, smulgerne har fortsatt ett av barna mine
i landsbyen

Ny reise

 



Min bok.S.103.104.

Etter noen uker flyttet vi til en bedre leilighet, men fortsatt var
det vanskelig holde tre unger inne hele dagen. Guttene mine
kjedet seg og var utlmodige, og Reza krevde stadig mer penger.
Jeg prvde bevare vennskapet, men ba om en oversikt over alle
utgifter til pass, falske dokumenter og smring. Reza var blitt
godt kjent med meg og satte pris p at jeg var rlig. I hans verden
var forfalskning, korrupsjon og penger alt. Han spiste av og
til hos meg, det minnet ham om fortiden hans sammen med
familien. Jeg tror at alle mennesker har en kjerne innerst inne og
at vi, uansett hvor vi bor og hva slags roller vi spiller i samfunnet,
har et barn inne i oss med de samme lengsler og det samme behovet
for kjrlighet. Jeg tror at mennesket har en felles eksistensiell
lidenskap.
S kom yeblikket da jeg mtte kle p barna midt p natten,
gripe koffertene som alltid stod klare, og vi ble kjrt til flyplassen.
Der mtte vi vente og vente ? p et tidspunkt som aldri kom.
Vi ble kjrt tilbake til leiligheten, og optimismen vr ble mindre
og mindre. Tiden gikk og ingen visste hvor lenge vi mtte bli i
den leiligheten. Ofte mtte vi sove med klrne p og koffertene
klare. Hvis Reza banket p dren, mtte vi vre klare til reise
med en gang. Ofte satt vi p flyplassen i timevis med bankende
hjerte, redde og usikre. Jeg klemte den yngste snnen min inntil
meg og prvde holde de to andre i ro, vi mtte vre mest mulig
usynlige for ikke vekke oppmerksomhet. Men til slutt kom Reza
og ristet p hodet, og vi ble kjrt tilbake til leiligheten igjen.
Endelig, etter fire mneder, sitter vi p flyet til Jugoslavia med
femten andre fra hjemlandet mitt. Alle ser p hverandre med
frykt og glede. Frykten er mte passkontrollen p flyplassen i
Beograd. Blir vi oppdaget, blir vi sendt tilbake til Tyrkia. Det
betyr ny lang ventetid og strre og strre utgifter. Det eneste jeg
vet er at et ungt par skal vente p oss p flyplassen, kvinnen skal
utgi seg for vre min kusine.
104
Flyet lander og vi m g gjennom passkontrollen. Vi ser p
hverandre og lurer p hvem som skal g frst. Jeg m snart
begynne g og tenker: Hva er verst, bli oppdaget i passkontrollen,
eller vekke oppsikt her jeg bare str og str og bli avslrt
p den mten? Uansett blir resultatet det samme.
Jeg tar barna i hnden og gr ned trappen mot passkontrollen.
Min kusine venter p oss, og jeg holder ye med barna som har
lrt rollene sine godt. De lper bort til den falske kusinen min,
kaster seg om halsen hennes og kysser henne. Ungene vet at livet
vrt avhenger av hvor gode de er til spille. Denne episoden med
mye flelser og klemmer og trer, demper mistenksomheten hos
politiet ved passkontrollen. De fr ikke tid til tenke seg om, men
blir pvirket av dette flelsesladede spillet. Det eneste sprsmlet
av betydning n, er hvor mange dollar jeg har med meg. Jeg sier
ti tusen. Politiet sier at det er for mye, men jeg sier at vi er p ferie
og skal bo p hotell her i tre mneder og kose oss. Politiet er veldig
hflige og nsker oss velkommen, og n er trene vre ikke
rollespill, jeg grter av glede og puster lettet ut. S blir vi kjrt til
Hotel Moskva, et fint hotell midt i sentrum av Beograd.

Lars Gule og rasister.



Du kan ikke vurdere kunst og karikatur, Lars Gule. Dette er ikke ditt felt. N vil du bli Norges Qaradawi eller Abu Laban, som vurderte Muhammeds karikaturtegning som krenkelse. De skapte internasjonalt problem. Vi har nok av de gale, Lars. Itillegg har vi erfaring om at kommunister ikke kan vurdere kunst ettersom de ikke tror p ndelighet.

Lars Gule komentar p Face book:

Hei Lily Bandehy, hvor har du det fra at jeg mener vi m akseptere at pakistanske kvinner har tte barn og sitter hjemme fordi det er deres kultur? Har jeg sagt det noen gang?

P den annen side, hvordan har du tenkt hindre pakistanske eller norske kvinner f barn? Er det du som bestemmer hvilket antall som er OK?

(For egen del, uten at jeg har sagt eller skrevet noe srlig om det, det kan nok vre greit REDUSERE barnetrygden jo flere barn man fr. Det har med den globale populasjonsutviklingen gjre - og barn/voksne i Norge belaster nok verdens ressurser mer enn indiske og pakistanske - i India og Pakistan).

Jeg m ogs sprre, hvorfor har du illustrert kronikken/blogginnlegget med en usedvanlig griste og rasistisk tegning

Lily Svar:

Lars Gule, ja, du har sagt dette. Jeg hrte det fra et par som siterte deg og de var enige med deg; mannen er en pensjonert professor. Jeg sa p et foredrag at det er en utvei fra dagens islamske situasjon, nemlig at vi muslimer moderniserer vr kultur.  Jeg kom i en diskusjon med professoren. Han svarte: ?Dette er svrt vanskelig resept.?

Professoren nevnte at forsker Lars Gule var p lansering av Gunnar Skirbekks bok om krise og innvandring eller flyktninger. Da mente du, Lars Gule, at ?kulturell modernisering er svrt vanskelig?  fordi ?pakistanske kvinner har levd i tte generasjoner med sitte hjemme og passe p ti barn.?

Jeg mente da at dette er rasistisk holdning uansett om det er Max Hermansen sa det eller Lars Gule. Fordi dette bildet er blitt endret i Norge og blant pakistanere av den nye generasjon fins leger og arbeidskvinner og journalister.

Jeg tvilte ikke p at dette er noe du kunne ha sagt ettersom du har i revis vrt solidarisk med de mest konservative skumle typer som er kledd i hijab, eller sttter de religise krefter som hindrer integrering. Ditt milj du forsvarer og satser p, er enten generalsekretr i islamsk rd eller Lena Larsen og Linda Nor.  Har du noen gang prvd sttte en sekulr muslim som kritiserer islamsk rd for ekse.?

Derfor det hjelper ikke akkurat n om du vil skifte holdning  eller hevder du ikke ha sagt dette eller du gjenformulererer og nyansererer det du sa om pakistanske kvinner. Du har selv bidratt til at du blir sett p som ?tkete, pratsom, PR-kt som er preget av selvhat og sttter alle som vil skape et bilde av islam som skaper rasisme.? Du trenger bevise det motsatte og bygge tillit til muslimer og nordmenn om at du er for sekularisme i islam ogs, og du sttter kritiske syn p islam, og at du ikke ser p hijab og fanatikere,  og neglisjererer de sekulre krefter blant muslimene.

Nr det gjelder tegningen, s betegner du den som rasistisk. Igjen generaliserer du ditt syn og tolker alt p en vrang mte.  Lars Gule, tegningene blir tolket p forskjellige mter. Det er kunst, det er ikke akademisk analyse. Bruk av tegninger blir ogs tegnet p forskjellige mter. For deg er verden delt til rasister og antitasister. De som ikke er enige med Lars Gule, er rasister. Du har tendens til bruke din posisjon til sverte og stemple dine meningsmotstandere som rasister. Dette kan du ikke gjre mot meg ettersom jeg har vrt muslim og forteller om hvordan jeg selv har opplevd islam.

Du kan ikke vurdere kunst og karikatur, Lars Gule. Dette er ikke ditt felt. N vil du bli Norges Qaradawi eller Abu Laban, som vurderte Muhammeds karikaturtegning som krenkelse. De skapte internasjonalt problem. Vi har nok av de gale, Lars. Itillegg har vi erfaring om at kommunister ikke kan vurdere kunst ettersom de ikke tror p ndelighet. Lars Gule, - kommunisme styrte Russland som hadde en fantastisk litteratur og kultur. Men i mer enn 70-80 r har de ikke klart gi verden en internasjonal litterater eller en stor kunstner. Den kommunistiske ideologi dreper evnen til vurdere kunst eller lete etter noble tolkninger av tegninger.  Din ndimensjonelle mentalitet er i ferd med bekrefte at du er ?en ateistisk klovn som prver bli populr blant muslimer,? Slik en av muslimene sa til meg om deg. Jeg likte ikke det ettersom jeg er ogs innvandrer. Men jeg sier det til deg mens jeg sier til deg ogs: Du m gjre noe med dette, ikke bare for din skyld, men for vr skyld. Hper at du oppfater dette som rd, og at ditt EGO ikke blir sret.

PS. Knarvik stemplet du som rasist. Jeg og mange andre med muslimsk bakgrunn mtte knarvik. Vi flte at du hadde fordommer mot kunstneren.  Det svekket din troverdighet blant oss, Lars Gule. Jeg anbefaler deg revurdere dine holdninger og ditt syn p andre. Tenk fr du kommer med lse skudd og uttalelser.

 

 

Flukten til Tyrkia




Min bok,s.101.102.103.

Jeg sitter p bussen som gr fra Tebriz til Ankara. Minstemann blir ett r i dag, men vi har ingen fdselsdagsfeiring. Jeg brer fremdeles sorte srgeklr, det er ikke lenge siden min mor dde. Jeg har mannen min og de tre yngste barna med meg. Vi valgte bussen fordi det er mindre kontroll med den, og hele tiden ber jeg om at vi kommer over grensen mellom Iran og Tyrkia. Det er viktig passere denne grensen, p Tyrkias side er det ikke s grundig kontroll. Politiet der slipper oss inn fordi vi betyr store, feite inntekter for Tyrkia. I Tyrkia er det mange muligheter og mange menneskesmuglere. Disse smuglerne har ordninger med politiet. Hvis man er rik, betaler man smuglerne og de kjper politiet. Man kan bo der s lenge man vil, og hver tredje mned
101
fr man et nytt visum. Hvis man ikke har penger, men er en pen jente, kan man kjpe seg fordeler med seksuelle tjenester. Man kan bli elskerinnen til gamle politimenn og f opphold s lenge de er interessert. Nr de er lei, sender de jenta videre til kolleger. Mange unge jenter fra mitt land har ftt en svart skjebne i Tyrkia. De reiste fra hjemmet sitt fordi de var etterlyst, eller de fikk ikke lov til begynne p universitetet fordi de hadde vrt i fengsel eller ikke hadde den rette politiske tankegangen. Fremdeles blir disse jentene misbrukt av menneskesmuglere og politiet i Tyrkia, som lurer dem og holder p dem s lenge at de ikke lenger har penger til leve for, samtidig kan de ikke dra tilbake til hjemmet. Jentene blir sendt fra arm til arm, siden m de jobbe p nattklubber og andre steder for skaffe penger til seg selv og smuglerne. Hvis man verken er rik eller pen og blir arrestert av politiet for ulovlig opphold, blir man solgt til det iranske sikkerhetspolitiet, SAVAMA. Etter den iranske revolusjonen var hver person verdt hundre dollar nr de ble levert tilbake til den iranske regjeringen. I Tyrkia hadde vi en pris p hodene vre, men i Iran var de samme hodene verdilse. Men uten hode var vi mer verdt, for da kunne vi verken tenke eller sprre. Hizbollah, tilhengerne av Republic Islamic, hengte mennesker for spare p kulene. Hvis man likevel ble skutt, gikk Khomeinitilhengerne til familien og forlangte penger for hvert skudd som gikk med til drepe deres kjre. I Ankara bodde vi hos to jenter som vi kjente fra fr av. De hadde kommet for seks mneder siden under beskyttelse av FN og ventet p f plass i et europeisk land. De leide et fuktig rom med drlig standard i et fattig omrde av Ankara og hadde lite av mat og penger. I Ankara kan vintrene vre svrt kalde, det er helsefarlig vre uten ovn og varme klr. De to jentene var ferdige med videregende skole i Iran. De var glade og livlige som ungdommer flest. De var ikke terrorister og ikke med i opposisjonen, men de hadde lest noen forbudte aviser. Bare dette var nok til at de var blitt fengslet og torturert i mnedsvis. For redde livet og fremtiden hadde de mttet flykte
102
til Tyrkia. I hjemlandet mitt p den tiden var det ikke noe som het vre nytral. Man mtte vre p presteskapets side og vise det ved pkledningen, ved delta i fredagsbnnen og ellers gjre alt slik Hizbollah ville. Hvis man ikke var med dem, betydde det at man var mot dem. Man var en fiende, ikke bare av dem, men en fiende av gud. Presteskapet sa at man var en fiende av gud og Muhammed og mtte drepes, eller lide s man fikk tilbake gudstroen. For presteskapet fantes det ikke noe skille mellom gud og menneske. Fra historiebkene husker jeg at Napoleon den tredje, Hitler og Mussolini viste de samme taktene som presteskapet viste i Iran. Men Khomeini var verre fordi han brukte islam som et mektig vpen. Det er ikke islam som er brutal, det er presteskapet som misbruker sin makt. Makt gir adgang til misbruke religionen for kvitte seg med motstandere. Jentene hadde opplevd mye vondt i fengselet, de var blitt herdet slik at de tlte vinteren i Ankara uten ha ovn p rommet, de kunne g sultne i mange dager, men tilbake til hjemlandet ville de ikke. De var heldige som var kommet under FNs beskyttelse, men jeg tenker p de mange tusen jentene i Ankara og Istanbul som er blitt lekety for politi og menneskesmuglere. Vi bodde hos jentene i to dager fr vi fikk kontakt med en menneskesmugler og reiste til Istanbul. Menneskesmugleren kalte seg Reza. Av sikkerhetsmessige grunner kalte alle smuglerne seg for Reza eller Ali. Reza hadde leid en leilighet med drlig standard til oss i et fattig omrde av byen, p den mten ble vi mindre synlige. Vi kunne ikke forlate leiligheten uten at han var sammen med oss. Reza skulle ordne med falske pass til oss, og vi mtte vente med fly til en dag det jobbet noen han kjente i passkontrollen p flyplassen. Slike bekjentskaper fikk man gjennom korrupsjon. Mannen min hadde pass med turistvisum til Norge. Han reiste til Norge med lomma full av dollar, det var ikke noe problem for ham. Resten av familien mtte bli igjen i Istanbul. Vi bodde fortsatt i den samme leiligheten. Reza og jeg ble etter hvert veldig gode venner. Vi hadde felles interesser nr det gjaldt politikk, og
103
mange av vre kjente hadde mistet livet fordi de tenkte annerledes enn makthaverne. Nr Reza kom p besk, lovte han sende meg ut av Tyrkia s snart som mulig. 

Nordmenn, de er rasister.

Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Ordet rasist har mistet sin tyngde fordi det blir brukt i ulike sammenhenger. Jeg kan fortelle om tre episoder der dette ordet ble brukt uten at det hadde noe med rasisme gjre.

1. Det er klokka 22.30 p kvelden og jeg er ferdig p jobben. Jeg gr mot T-banestasjonen for ta toget. Bak meg er en gjeng ungdommer som snakker med hy stemme, sparker p alt som er i veien og dytter hverandre. De er afrikansk-norske.

 Da toget stopper gr jeg inn og setter meg p et sete. Guttene str og holder leven. Noen flytte seg fra der guttene str p grunn av det hye lydnivet og sparkene. Jeg reiser meg, gr til dem og ber dem om oppfre seg litt roligere. Er du rasist, sier en av guttene. Jeg sier Nei, hvorfor skal jeg vre rasist?  En av guttene gr til den som har kalte meg rasist og sier Faen, ser du ikke, hun er som oss. Hun er ikke rasist.

Jeg sier til dem Jeg er ikke rasist, men deres oppfrsel skaper rasister. En av guttene sier Vi er i Norge, vi kan gjre alt vi vil.

 Jeg setter meg ned og guttene setter seg rundt meg Ja, du har rett, vi er i Norge, men i Norge er det ogs lover og regler. I Norge m man ogs ha folkeskikk.  Kan dere fortelle meg hvordan dere behandler deres bestemdre? Hvorfor behandlet dere ikke hun eldre dama, hun som mtte flytte seg fra setet sitt p grunn av brket deres, med respekt? Samme respekt som dere viser for deres bestemdre? Fy... faen. Hun har rett sier en av dem. De sitter som sm barnehagebarn rundt meg og jeg snakker med dem med ro om vre hflig og det som er felles i alle kulturer. Nr jeg skal g av toget, reiser guttene seg og gir meg klemmer.

 Jeg tenker p de guttene som friske, glade og hyggelig ungdommer som sine jevnaldrende. Men deres forstelse for Norge er feil. De har ftt med seg at vi har frihet, men ingen har forklart dem at deres frihet ikke m delegge andres frihet. De hadde ftt med seg at de er i Norge og er fri, men ingen hadde snakket med dem om folkeskikk i Norge. Mens jeg gikk av toget tenkte jeg p ungdommene og hvordan de kan utvikle seg positivt i et sekulrt samfunn, eller blir martyrer hvis de havner i feil milj. Et milj preget av paradiset og helvete. De har blanke ark.  Hvem har ansvaret for farge dem?

 2. Jeg tar buss 37 mot sentrum, Setter meg i et sete i frste del av bussen. En norskafrikansk kvinne som har lett sommerkjole p seg sitter foran meg og tygger tyggegummi ivrig. Hun byer seg mot hyre side av stolen for plukke opp en seddel. Samtidig kommer en hnd ned og plukker seddelen raskere enn henne. (500 norske kroner). Den norskafrikanske damen reiser seg for f pengene, fordi hun hadde sett dem frst. Den andre dame med lyst hr sier nei, det er hennes penger.

Jeg drar litt i kjolen til den norskafrikanske damen og ber henne om sette seg og ikke lage brk p bussen. Hun hrer p meg og setter seg og sier Ja, du har rett og smiler til meg. Dama med lyst hr gr mot utgangen midt i bussen. Vi to snakker hyggelig sammen. Det kommer en skjeggete mann som utseendemessig kan vre pakistansk og sier til den norskafrikanske damen Har du ikke hrt hva hun kalte deg? Jeg hrte. Hun er rasist og du m anmelde henne.

Han er s bestemt at damen reiser seg overbevist og gr til damen med lyst hr: Politi, politi. Hun er rasist. De to damene krangler, og den norskafrikanske damen lar ikke den andre damen g av. Bussen stopper, bussjfren ber dem g ut. De hrer ikke. Bussen kjrer videre til holdeplassen ved Grnland politistasjon og de to gr av bussen. Mens den ene drar i den andre og roper til politiet Rasist, rasist.

Bussen kjrer videre. Jeg tenker p den skjeggete mannen og hans hevnlyst som frer til dette teaterstykket. En anmeldelse p feil grunnlag, slik at han fr en bekreftelse p at nordmenn er rasister og alle andre, spesielt menn med skjegg og kjortel er ofre.

 3. Jeg er p Bislett Bad for svmme. Det er 7-8 personer i bassenget, flest kvinner. Alt er rolig, lysebltt vann, hvit atmosfre og en rolig musikk. Men roen brytes av barneskrik og hy prating. Syv barn fra to r, med bleier, til tte r hopper fra ulike kanter ned i bassenget. Uten at de har dusjet fr de kommer inn.

Tre burkakledde kvinner med en baby i en babysekk setter seg p en benk inne ved bassenget. De snakker hyt p sitt sprk. Skriker til barna sine og spiser frukt. De oppfrer seg som de er i et privat hus p piknik. De snakker hyt og sender blikk til oss syndige mennesker i vannet.  Vi som er Kafir (vantro) m forlate bassenget fordi vi fler oss mer nakne enn vi er og mer syndige enn vi er. Vi gr til garderoben for kle oss. En jente sier Det var ubehagelig. Jeg flte meg s naken. Andre sier: Nr tre stykker sitter helt dekket fra topp til t blir man ukomfortabel i bikinien. Vi blir enig om si ifra til resepsjonen. 

Vi snakker med mannen i resepsjon. Han sier at om sommeren kan barn svmme p hverdager i bassenget, og fordi de ikke har badevakt kan en av foreldre vre med barnet. Og at han ikke kan nekte folk g med klrne sine.

Jeg er ikke rasist. De m f lov til kle seg som de vil. Det er deres religion. En av damene sier at reglene sier at de m dusje fr de kommer inn. Og de damene har ikke dusjet. Hvordan vet du at de kan svmme? Med de klrne blir de s tung og forstyrret at de kan ikke redde barnet ved et uhell.

Men mannen i resepsjonen str p sitt. Han er ikke rasist og m akseptere andres religion. Jeg sa at disse klesdraktene ikke er religion, det er ideologi, en farlig ideologi. Denne ideologien tar livet av mange uskyldig i hele verden. Hvis det er slik, m du akseptere at jeg kommer med Ku Klux Klan-hette i morgen og setter meg ved bassenget. Mannen overser badereglene for ikke vre rasist. Han er ikke alene i dagenes Norge.

4. P jobben sier rengjringsmannen til meg De er rasister. De sier at jeg ikke vasker godt under skrivebordet og p hjrnet. Han rister p hodet og repeterer Nordmenn, de er rasister.

Jeg kan fortelle om og beskrive hundrevis av episoder hvor folk kaller hverandre rasister for den minste ting, spesielt hvis en av partene er norske.  I de siste rene har ordet rasist blitt brukt s mye i ulike sammenhenger at det har mistet sin betydning.

Ordet rasist har blitt misbrukt for avsekularisere samfunnet. Ordet rasist har blitt misbrukt for stoppe all kunst, tekster, filmer og tegninger som p en eller andre mte kritiserer religion eller ukultur.

Det som er rart er at alle rasister er hvite menn Norsk. De som str for kjnnsdiskriminering er ikke rasister. Imamer som hindrer at en kvinne leder bnn er ikke rasister. To adskilte drer i moskeen er ikke rasistisk bare religion. Tvangsekteskap og vold i familien for hindre at datteren eller snnen gifter seg med partner med andre religioner er ikke rasistiske. hindre kona lre norsk er ikke heler rasistisk. hindre sine barn spise godteri eller delta i bursdager og andre felles fester med nordmenn er ikke rasistisk heller.

All kjnnsdiskriminering og undertrykkelse som skjer i innvandrermiljet kan begrunnes med kultur og religion.  Men hver minste misforstelse er rasistisk, hvis en av to er norsk. Rasisme ble brukt fr nr raseforskjellen var rsak til diskriminering. I vr tid snakker vi ikke om rase, men kultur. At hyresida bruker kulturforskjellen for skape avstand og diskriminering.

Antirasistisk bevegelse adopterte en ny definisjon av rasisme, New rasisme.

Denne definisjonen betrakter kritikk av andre kultur,  som rsak til skape rasisme. Derfor nekter venstresida kritisere reaksjonre muslimer, fordi de mener dette blir brukt av rasister til skape rasisme.

Dette er et dilemma for venstresida fordi de hindrer utviklingen av de muslimske minoritetene, fordi utvikling finner sted via kritikk. Det norske samfunnet utviklet seg gjennom kritikk. Venstresida hindrer utviklingen av muslimene. Vi har utallige eksempler p dette, feks. Hylland Eriksens samfunnsbok som sammenlikner hijab med norske bunader.

Lars Gule som mener at vi m akseptere at pakistanske kvinner kan ha 8 barn og sitte hjemme fordi det er deres kultur. Jonas Gahr Stre som mener at vi m akseptere at menn og kvinner kan ikke hilse p hverandre.

Alt dette bidrar til avsekulalisere samfunnet gjennom ha religise plagg og symboler i ofentlige rom. Dette skaper regresjon i og polarisering av samfunnet som vi har sett. De antirastiske venstre skaper flere rasister og flere konservative muslimer. Fordi de er med p bleke sekularismen og gi grunnbunn til at konservative krefter kan vokse frem.

Nye definisjoner gir mulighet for at muslimer kan kvele all kritikk ved hjelp skylde p rasisme.  Resultater er at det flerkulturelle samfunnet forsvant mens det parallelle samfunnet dukket opp.

 

 

Et par strmpebukser

 

Min bok. S. 99.100.

Jeg lfter mine yne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme
fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Salme 121, 1,2.
Denne bibelteksten str skrevet foran stmark-kapellet. Jeg
har gtt i tre timer i strekk for vre her i nrheten av gudshuset
midt i skogen, langt fra folk. I det siste har jeg isolert meg og
til og med kuttet ut telefonlinjen for konsentrere meg om
skrive denne boken. Men hver gang jeg prver skrive om fortiden,
blir hjertet flerret opp av et lyn av savn og lengsel og trene
presser p.
I dag, p veien til stmark-kapellet, tygget jeg p tankene
mine slik sauer gjr nr de tygger gress. De gr og gresser i
mange timer fr de legger seg ned og gulper opp maten og tygger
den om igjen. Nr tankene mine bare er kaos, pleier jeg ske
ut i skogen for tygge p dem. I de siste fjorten rene har livet
mitt vrt s travelt at jeg ikke har hatt tid til tenke tilbake. N
tar jeg opp denne tiden bit for bit og bearbeider den, men den
verker i hjertet som et stort pent sr, og jeg strever med f sret
til gro s jeg kan g videre i livet.
P denne stien er det lite folk og jeg har den kjlige, harmoniske
og vennlige skogen for meg selv. Jeg kjenner en flelse av
frihet og ro inne i meg her jeg str foran kapellet og leser bibelteksten
og kan le av tankene mine. Jeg skjnner hvorfor guds
nde enn ikke er kommet til meg. Skylden er min egen for guds
99
nde kommer fra himmelen, men jeg ser bare ned p bakken hele
tiden og ser vann og bekker, busker, br og blomster, og nr jeg
ser opp p himmelen blir jeg s opptatt av skyene at jeg glemmer
be gud om nde.
Jeg setter meg ved stmark-kapellet for skrive. Ryggsekken
min str et lite stykke unna. Det kommer en bikkje og letter p
bakbeinet og tisser p sekken min. Nr jeg ser hva som skjer, blir
jeg sint og ler samtidig. Jeg hadde bedt gud om nde og fikk svar
med en gang. En overvektig, skjegget og skallet mann med bar
overkropp roper p bikkja. Har du lrt opp bikkja til tisse p
skjegget ditt? spr jeg. H? svarer han. Ja, for bikkja di tok
feil og tisset p ryggsekken min! sier jeg. Han snur seg. Jvla
utlending! svarer han. P dialekten hrer jeg at han er fra
Trondheim og svarer: Jvla trnder!
Jeg likte ham fordi han var rlig mot meg og seg selv. Jeg kan
sitte og diskutere med folk fra ytterste hyre. Jeg kan tle folk
som skjeller oss ut i fylla p lrdagskvelden. Jeg har respekt for
folk som ser oss rett i ynene og skjeller oss huden full. Det er
vanskeligere med dem som i utgangspunktet later som de mener
noe annet, men praktiserer sin makt p arbeidsplassen og andre
steder. Jeg blir sret av mennesker som kysser meg penlyst mens
de henretter meg i tankene.
Jeg liker trnderdialekten. Den har et sjarmerende tonefall
som hres litt barskt og vulgrt ut, som en slags blues. Nordlandsdialekten
er flott, den har rytme, harmoni og varme og lyder
som vindens sus gjennom bladene i en tett skog. Men bergensdialekten
hrtes rar ut i begynnelsen, lik en frosk p en myr en
mrk natt, som kvekket i vei og blste lyden ut. Skarre-r-en ld
uvant og ubehagelig. Men jeg har vent meg til den n og liker
den godt.
Etter fjorten r i dette landet har jeg lrt svare med samme
mynt, da sparer jeg meg for bli sret. Jeg har ftt nok av vre
hflig. Jeg husker den frste mneden etter at jeg kom fra
Notodden til Oslo. Jeg hadde ftt midlertidig oppholdstillatelse
i Norge og hadde skt om f bo i Oslo. En dag kjpte jeg meg
100
et par strmpebukser i en butikk p Solli plass. Strmpene kostet
frti kroner og jeg ga butikkdamen en hundrelapp. Hun ga meg
ti kroner tilbake. Jeg forklarte henne at hun hadde ftt en hundrelapp
og at jeg skulle ha seksti kroner tilbake og ba henne
sjekke kassa. Da advarte hun meg og sa at jeg bare fikk se forlate
butikken, ellers skulle hun anmelde meg for tyveri til politiet.
Jeg kunne ikke mye norsk den gangen og regnet med at det norske
politiet ville ha lettere for tro p butikkdamen enn en svarthret
utlending. Slik situasjonen var, tenkte jeg det var best
glemme de pengene. Etter hvert lrte jeg at det var best sette
seg p en tom benk nr jeg var i parken og p et ledig dobbeltsete
nr jeg tok bussen, og unng ta kontakt med folk. Ellers
kunne det hende at folk ba meg finne meg et annet sted sitte,
srlig eldre folk.
Det er stille ved stmarkkapellet n. Jeg bretter ut det lille
teppet jeg har stjlet fra Varig flyselskap, legger meg p det og ser
gjennom grnne trr opp p den bl himmelen med sm, hvite
bomullsskyer. Jeg lukker ynene og fler at tiden har stoppet
opp. Jeg hrer bare surret fra insektvinger. Det er herlig, jeg
nsker bare vre her og ikke tenke p noen ting, men tankene
gr av seg selv tilbake i tiden.
*

Jeg trket vekk blod.

 



Jeg valgt dette bilde fra min album,vet ikke hvorfor, men hun minner meg p min avdde sster.

Min bok,s.97,98.

P denne tiden hadde eldstesster og mannen hennes mistet jobben
for lenge siden, og tvillingdtrene deres gikk inn og ut av
fengsel. Eldstesster var lam og led av store smerter. Hun ville
ikke bli innlagt p sykehus. Jeg var ofte hos henne. Hun forberedte
meg p at hun skulle d og vi hadde mye snakke om.
Dden var nr og begge visste det, men hun hadde godtatt det
og jeg nektet, det var forskjellen. Hun var sterkere enn meg. En
mned etter nyttrsfeiringen dde hun. Jeg var hos henne hele
den natten hun dde. Alle ssknene var der. De andre gikk grtende
inn og ut av rommet hennes, jeg ble sittende ved sengekanten
og kjrtegne henne, trke svette fra pannen og blod fra
munnvikene.
Det ble min oppgave utfre ddsseremonien for henne. Jeg
leste noen koranvers og fortalte om de dde i familien som ventet
p henne og om hellige personer som var i dden og ville
hjelpe henne, og fant frem litt leire som var hentet fra Karbala der
barnebarnet til profeten Muhammed er begravd, denne leiren er
hellig og er trket i sm mengder. Jeg opplste den i vann og litt
rosensaft og ga eldstesster av den med en teskje. Jeg nevnte profeten
og tolv etterflgere og ba om fred for den dde, mens jeg
hele tiden trket vekk svette og blod fra ansiktet hennes. I tankene
mine hadde jeg fornektet at hun skulle d. Jeg flte at jeg
var med i et drama, at dette ikke var virkeligheten, men et mareritt
som ville g over. Og jeg grt ikke engang da hun var dd.
Eldstesster hadde fem barn og jeg mtte ta meg av tre av dem
etter at hun dde. Jeg hadde lovet ssteren min sende de to eldste,
tvillingjentene som var politisk aktive, ut av landet fr jeg selv
forlot det. Jeg hadde noen sparepenger, men ikke nok til sende
to personer ut av Iran. Jeg snakket med faren til jentene om dette
og han sa at han ikke kunne hjelpe, men at han ville godkjenne
alt jeg gjorde.
97
I Iran er det vanlig at en jente m ha med seg alt av utstyr til
hjemmet nr hun gifter seg, alt fra kjkkenredskaper til hvitevarer,
gardiner og sofa. For f rd til alt, begynner foreldrene
kjpe utstyr med en gang de har ftt et jentebarn og fortsetter
med kjpe inn etter hvert. Eldstesster hadde fulgt denne tradisjonen.
Fordi jentene skulle flykte, fikk jeg lov til selge det
innkjpte utstyret og skaffe penger nok til at de kunne reise til
Tyrkia, og jeg fikk dem av grde. Veslejenta p fem r s p meg
som en mor, og hver gang hun var lei seg eller savnet mamma,
var hun hos meg eller jeg hos henne. Det ble problematisk for
mannen min. N nr ssteren min var dd var det vel ikke ndvendig
ha kontakt med familien hennes. Etter at jeg sendte tvillingjentene
ut av Iran, mistet jeg enda mer sympati fra familiene
vre. Sympatien var liten fra fr av, men den lille som var ble helt
borte, og jeg hadde brukt opp alle sparepengene vre. Alt sammen
satte meg i et negativt lys. Min eneste sttte var borte og jeg
hadde ingen snakke med. Mor srget og grt over eldstesster
og hadde nok med seg selv. Frti dager etter at eldstesster dde,
fdte jeg min fjerde snn. Ingen i familien min ble sittende p
sykehuset og vente under fdselen, slik man pleide i Iran.
Den lille snnen min minnet meg mye p eldstesster. Hun
hadde kjent p magen min og barnet som sparket og sagt at hun
nsket leve til barnet ble fdt slik at hun kunne se det. Ti mneder
etter at eldstesster dde, dde en av svogerne mine. Det var
han som av og til hadde beskt meg mens jeg var alene, han var
alltid snill mot meg. Hans dd var en sterk pkjenning for meg,
og for frste gang etter at ssteren min dde, klarte jeg grte.
Ni dager senere dde moren min.
P kort tid hadde jeg mistet mange av dem jeg var glad i. Men
en som var igjen var min far. Etter at mor dde ble han fysisk drligere
og mtte bo hos en av snnene sine. Det likte han ikke.
Han ville ikke vre avhengig av hjelp og ba hele tiden om at de
skulle kjre ham tilbake til landsbyen. Han ville d i landsbyen,
det hadde med stoltheten hans gjre. Han ville ikke spise i
andres hus. Han ville lage mat p sitt eget kjkken og spise i sitt
98
eget hus. Det var vanskelig, han var nesten blind og rykte mye,
og alle var bekymret for at han skulle brenne ned huset og skade
seg. Han var blitt veldig mistenksom og ville ikke at noen skulle
bo fast hjemme hos ham og arbeide for ham.
Jeg og mannen min hadde fremdeles vre krangler. Etter hvert
ble vi enige at om vi skulle reise fra landet med de tre yngste snnene,
den eldste var allerede i Norge. ordne det praktiske ble
min jobb, slik det alltid hadde vrt. Jeg solgte unna og han
underskrev papirene, jeg pakket, kjpte dollar og gjorde alt klart.

Islam ble et vendepunkt.

Min bok. S.95.96.

Den vakre hjembyen min sprudlet ikke av liv som fr, n ble
det ikke lenger produsert Shiraz-vin. Det var ikke tillatt produ-
94
sere eller selge vin, de bermte rosene vokste ikke lenger i langs
fortauskantene og de vakre jentene som det var skrevet s mange
dikt og sanger om, var forsvunnet eller satt i fengsel eller mtte
gjemme seg bak sorte slr. Shiraz, hjembyen min som hadde vrt
bermt for vin og roser, dikt og jenter, var delagt.
Denne byen hadde vrt hovedstaden i det gamle perserriket,
og ruinene av Persepolis ligger forsatt i femti kilometer nord for
Shiraz. Persepolis er det greske navnet p folkegruppen akemenidenes
hovedstad i Fars i det srvestre, nvrende Iran og ble
grunnlagt av Dareios ca 500 f.Kr. Men Persepolis ble brent ned
av Aleksander den store i r 330 f.Kr. Marmorruiner, palasser,
klippeskulpturer, kongegraver og inskripsjoner vitner om storsltt
byggekunst og er et av de mest praktfulle monumenter over
gammel persisk kultur. Shiraz trekker til seg mange turister med
ulike interesser. For en tid siden leste jeg en artikkel om hjembyen
min som var skrevet av Andreas Hompland (Dagbladet sndag
8. september 2002) der han nevnte noen av vre bermte
poeter. En av dem er Hafez, den store persiske poeten. Han er
bermt for sitt filosofiske syn p livet, og Goethe leste ham p
tysk og ble s inspirert at han lrte seg persisk. Folk lrer diktene
til Hafez utenat og bkene hans finnes i alle hus. Mange pilegrimer
kommer for se graven til Hafez og lese diktene som str
skrevet p graven hans og be om frelse for ham. Men han var ikke
den eneste store poeten, ogs Saadi kommer fra Shiraz. Saadi var
den poetiske filosofen, og hans hovedverk er Gullistan, som er
oversatt til mange sprk med navn Rosenhagen. Henrik Wergeland
har nevnt Rosenhagen i sitt dikt P sykeleiet. Mange kjente
diktere og filosofer er fdt i Shiraz og turistene strmmer til fra
hele verden for beske graven til de bermte poetene. Men det
nye regimet foraktet denne vakre byen fordi den minnet hele verden
p den gamle kulturen vr, og etter hvert dela presteskapet
mye av arkitekturen og kunsten. De deleggelsen som Aleksander
den store hadde begynt (og senere angret sterkt p) og araberne
fortsatte med da de innfrte islam, ble gjennomfrt av
mullahene da de tok over i Iran.
95
Shiraz, som en gang var et vitnesbyrd om den persiske kulturen
som strakte seg fra Aralsjen til Det arabiske hav, fra India til
Egeerhavet og var delt i 20 stater (satropirer), brant ned under
Aleksander den store. Han brente alt som kunne brennes, men
selve byen var hugget ut i fjell og bygd av stein og ble ikke delagt.
Bde byen og Persia reiste seg igjen etter Aleksander den stores
erobring og ble i sasanidetiden (226-651 e.Kr.) en frende
makt For-Asia. Der blomstret den gamle religionen zarathustrismen
og der fikk den hellige boken Avesta sin skriftlige utforming.
Blomstringstiden varte til den indre maktstriden pnet for arabisk
erobring i 630-640 e.Kr. Innfringen av islam ble et vendepunkt
i persisk historie. All kunst, all skjnnlitteratur og alle vitenskapelige
bker ble brent, alt som var tegn p persisk kultur og religion
ble hatet, brent og delagt. Det ble forbudt skrive og snakke p
persisk, og islam, som var en fremgang for den arabiske verden,
frte til en tilbakegang for persisk kultur og historie og for kvinnenes
situasjon. Fr islam fantes det ikke noe skjerf, burka eller
slr i det persiske kvinneliv. Kvinnene hadde samme arverett som
menn og kunne vre herskere, krigere og diktere og var likestilte
med menn. Men islam og prestenes tolkning av den, skapte etIslam
mannsdominert samfunn som plasserte kvinnene bak veggene. Da
ayatolla Khomeini tok makten, ville han og prestene gjennomfre
dette arbeidet fullt ut. P veggene i Persepolis var det hogd mange
relieffer og symboler fra den gamle religionen vr, zarathustrismen,
for eksempel mannen med vinger, et symbol p Zarathustraprofeten.
Mange av symbolene bekreftet Iran som et monarki og
var i strid med mullahenes synspunkter. Derfor ville Khomeni
delegge Persepolis. Rosene i byen ble erstattet med sppel og
veggene pyntet med bilder av feite prester og krigsillustrasjoner,
og hpet sluknet om at sola nok en gang skulle skinne i Shiraz.
Musikken, diktningen, gleden og skjnnheten var borte.
Jeg tenkte mye p reise bort, finne et sted der barna mine
kunne uttrykke sine tanker og meninger fritt uten bli straffet.
Et sted der man iallfall fikk lov til velge klesfarge eller hre p
musikk uten bli pisket. Det nye regimet hadde prvd samle
96
alle i en skitten kanal som endte i en myr. Jeg ville ikke at barna
mine skulle vokse opp i denne myra og bli bitt av markene og larvene
(prestene) som hadde ynglet i revolusjonens vann.

Fred og forbannelse

Fahad Qureshi


Fahad, og den fredelige profeten

Om eplet som kan stoppe en muslimsk misjonr

 Ekstremistiske og konservative muslimer i vrt samfunn innser hvor stor makt ordene kan ha, positiv makt eller negativ makt. De vet hvordan ord kan utve innflytelse p andre, srlig ungdommen. Og vi m ikke glemme at vi bor i et moderne og sekulrt samfunn hvor religionen fr respekt nr den holder seg til et tilbedelsessted.

Religionen i et demokrati har en bevart plass begrenset til den private sfren. Religion er en sak mellom individet og Gud. Alts: Kristne i offentlighet opptrer som norske borgere, men p sndag kan de ta familien og dra til kirken. Nr de spiser, ber de: Gledens herre, vr vr gjest.. Nr de skal sove, ber de aftenbnn. Men de har respekt for samfunnet og for andre borgere, for de vet at opptre offentlig med religionen, vil skade andres oppfatning av Kristus og skader det sekulre samfunnet. Jeg har hatt mange etnisk norske venner i revis som jeg ved en tilfeldighet fikk vite at de var kristne. Jeg respekterer en slik religion, en slik tro. Og vi som muslimsk minoritet, eller folk med muslimsk bakgrunn, fr ikke respekt for tro og kultur uten flge samme spor.

Jeg overnattet hos min venninne en dag. Hun bor i tredje etasje i en blokk i Oslogryta. Om natten ble jeg vekket av en stemme av en mann som resiterer Koranen. Jeg gikk til stua og da s jeg min venninne ogs vknet av denne stemmen som roper veldig hyt.

Han vekket hele nabolaget. Vi flte vi var ndt til snakke til ham. Han hevdet at han ba. Alle er redde komme i konflikt med disse typer av redsel for vold og represalier eller rasismeanklager og islamofobi.

Jeg gikk til kjkkenbordet og tok et eple fra fruktfatet. Jeg pnet vinduet og kastet eplet ned og traff rett ved ham. TRAFF HODET! Han ropte og kjeftet. Men koranens stemme ble siden borte.

Det fins mange slike typer som tror virkelig at Koranen har makt og kraft som endrer folk slik at de blir muslimer. Vandrende skrner blant muslimene er mange:

En mann reiste med bt fra Sr-Europa til Nord-Afrika. Han s at muslimer som var p bten, samlet seg og bad felles bnn. De leste da Koranen. En serbisk kvinne kom til dem og spurte dem mens hun grt: Hva var det dere resiterte? Det fikk meg til fle trygghet. Da de sa til henne at det var vers fra Koranen og at de er muslimer, sa hun til dem:

Jeg bevitner at det ikke fins en Gud utenom Allah og at Muhammed er hans sendebud.

Slike skrner overbeviser meg ikke. Jeg kjper ikke slike historier, for jeg har respekt for min forstand. Men denne religise misjoneringen fungerer heller ikke hos nordmenn. S vr s snill spar oss for slike Korangreier.

Jeg kjrte en gang til Gardermoen da sjfren hele veien hadde CDen p og det var Koran-resitasjon. Jeg spurte ham pent:

Hva er grunnen til dette?

 Han svarte meg at hre Koranen gjr sjelene rolige, for Koranens ndelighet mangler sidestykke i verdens musikk.

Jeg svarte ham:

Du tror sikkert at koran-resitasjonen er bedre enn Mozarts og Wagners musikk?

Han svarte: Uten tvil. Det er Guds ord.

Jeg svarte ham ikke. Men han spurte s:

Unnskyld, hvem er Mozart og Wagner?

Jeg lo og svarte: To kamel-gjetere fra Somalia!

Det virker som om disse muslimer ikke har ftt med seg at de bor i et demokrati med frihet og at frihet ikke er slik muslimene forstr; at friheten er absolutt kaos. Nei. Individets frihet stopper nr den kolliderer med den andre borgerens frihet og med offentlighetens grenser.

Og s kommer vi til Fahad Qureshi. For denne mannen er i ferd med snu den norske befolknings holdning mot oss. Med misjonere en form for islam som irriterer nordmenn og muslimer, klarer han som PR-kt delegge alt vi bygger av humanisme, penhet og kamp mot radikalisering. Han benytter anledningen til sende signaler via ord. Hver gang han nevner profeten Muhammed, sier han etter det: Fred vre med ham. Hver gang han nevner Muhammed, sier de fleste Fred vre med oss, - for Fahad og IS-tilhengere har skremt vettet av oss, og alle begynte bli redde for Muhammed.

Fred vre med ham, - denne formen omtale profeten p, gir tre signaler:

1.      At en muslim taler Roma midt imot. Man dyrker og roser sin egen profet i et samfunn som er sekulrt og vantro.

2.       Denne muslimen gir en signal til den nye generasjon om skille seg i sprket fra resten. Se p meg. Jeg sier Fred vre med profeten. Det skiller meg fra resten av muslimer og nordmenn. Det oppmuntrer ungdommen til vise sitt opprr mot samfunnet p en religis mte.

3.       Fahad Q. prver med Fred vre med profeten  overse den sekulre offentligheten. Han vet at han m opptre som borger frst, men han opptrer som religist vesen frst. Han vet at religionen er en privat sak, men han opptrer med den misjon at islam ikke er privat, men offentlig. Han vet at i det sekulre samfunn m man respekterer sekularismen og ikke tvinger religisiteten p den. Offentlighet er for alle. Derfor prver alle kristne opptre med et veltalende sekulrt sprk, mens Fahad benytter anledningen til islamisere det offentlige sprket og dyrke religisiteten.

Og her vil jeg si at samfunnet garanterer ytringsfriheten for alle. Og dette med rosende ord om profeten, alts; Fred over profeten, kan provosere noen borgere. Aksepterer Fahad at noen skriver  Gud forbanner ham. Hvordan reagerer Fahad p dette? For slik han prver rose profeten overfor lesere som er kristne, jder, ateister, buddhister, hinduer, kan folk svare p dette med det de mener om profeten, i hvert fall for hindre sine barn bli pvirket av den billige propaganda av Fahad om sin fredelige profet.

For hver gang Fahad nevner profeten med tilhengeren Fred vre med ham, nsker jeg om Fahad sier dette under mitt vindu. S lper jeg til kjkkenet for lete etter et eple.

jeg var under oppsyn av Hizbollah,

MIN BOK: S;92.93.94.

 De sa at jeg burde forske glemme hele saken, at de forsto meg og sto p min side, men at det ikke hjalp noen av oss fordi komiten hadde tatt alle dokumentene fra politiet, som ikke hadde kopier. Tre mneder senere ble jeg innkalt til rettssak. Hovedsmugleren hadde hndjern og ble fulgt av to politifolk fra sjahens tid. Han kom bort til meg og sa at han hadde vrt veldig forelsket i meg, og den dagen han skulle beske meg hadde ssteren hans grtt og bedt ham om ikke reise og sagt at han gikk i en felle, men han hadde stolt p meg og risikert livet for se meg og kunne ha gjort alt for meg. Hvorfor hadde jeg sveket ham? Jeg svarte at jeg hadde stolt p ham og gitt ham snnen min og ba ham innse hva han hadde gjort med ham, det var bare rettferdig at han fikk smake sin egen medisin. Da sa hovedsmugleren at nr han en dag slapp ut av fengselet, ville han finne meg hvor jeg enn var og ta et skikkelig oppgjr med meg. Advokaten min sa at vi mtte g i inn i denne rettssalen, men at hele saken bare var et skuespill. Han fortalte at han hadde blitt invitert til forlik med den andre parten og ikke hadde akseptert det. Dommen var falt, dommerne hadde bestemt seg. Advokaten min ba meg holde meg i ro og ikke reagere p dommen; motparten hadde lagt en felle. Hvis jeg ble sint og sa noe ufordelaktig om regimet, var det nettopp det de ventet p for kunne arrestere meg. Advokaten sa at vi ikke kunne gjre annet enn hre p dommen og forlate salen. Slik ble det. Hovedsmugleren og broren fikk to rs fengsel, noen i smuglergruppen mtte betale erstatning, resten ble frikjent. Advokaten min tok ikke betaling for jobben. Han rdet meg til reise fra dette landet og sa at barna mine trengte meg. Her kunne jeg ikke f skilsmisse eller praktisere sosialismen min, jeg var sterk nok til at jeg og barna ville klare oss i et nytt land. Hr p meg fr de finner p noe sette deg i livsvarig fengsel for, sa han, tenk p barna dine!
92
I denne tiden skjedde det mye. Eldstesster hadde ftt kreft. Hun hadde vrt min venninne og sttte hele livet. Vi sto hverandre svrt nr, og jeg sa ofte til henne at hun mtte ta seg av barna mine hvis jeg ble borte en dag. Jeg levde i en stadig usikkerhet om nr det var min tur til havne i fengsel for alltid eller forsvinne sporlst som vennene mine. Kombinasjonen av arbeide som lrer og vre politisk aktiv var utrygg i seg selv og hadde alt plassert meg i skelyset til svartskjortene. Arrestasjoner og avhr var en del av dette livet. Nr jeg ble arrestert eller satt i fengsel, hadde eldstesster stilt opp for meg og tatt seg av barna mine. Nr jeg slapp ut, ventet hun p meg med en omfavnelse. Nr jeg var syk, var hun hos meg. Hun hadde vrt lreren min i femte klasse, og hver morgen hadde hun flettet hret mitt i to fletter og knyttet hvite slyfer p dem. Jeg husker enn armbndsuret hun kjpte til meg og den bl kjolen hun sydde til meg. Jeg beskte henne nesten hver dag. Nr sorgene mine var for store til bre alene, nr jeg ikke kunne se noen utveier, beskte jeg henne. Jeg kunne dele alle mine sorger og gleder med henne, og hun stttet meg uten dmme meg. Hun var glad i meg som den jeg var med alle galskapene mine, og hun var den eneste som ikke ville at jeg skulle forandre meg for bli likt. Hun ble verre, kreften hadde spredt seg til skjelettet. Hver gang jeg forlot henne, la jeg hodet p bilrattet og grt og nsket at vi kunne byttet kropper. Innerst inne visste jeg at hun ikke hadde lenge igjen, men jeg kunne ikke godta at hun skulle d. Jeg flte meg under sterkt press, bde av hplsheten i at jeg ikke kunne hjelpe henne, og av rettssaken mot menneskesmugleren og tapet av mange av vennene mine. Midt oppe i det hele var jeg under oppsyn av Hizbollah, og alt jeg sa p skolen i Shiraz og alle bevegelsene mine ble registrert. Av og til ble jeg kalt inn eller arrestert og mtte sitte i lange avhr. Men det var lenge siden jeg hadde lest eller skrevet noe om politikk. Presteskapet hadde ikke noe bevis mot meg, men de ga ikke opp og innkalte meg stadig til avhr. Disse avhrene pgikk ofte i mange timer og ble fore
93
tatt av sikkerhetspolitiet. Man mtte sitte p en stol i timevis uten pause og uten f s mye som et glass vann, de som avhrte ropte og skrek, noen ganger truet de meg og noen ganger var de snille, og de samme sprsmlene ble stilt om og om igjen, bare med litt ulike formuleringer. Noen ganger pgikk avhrene i seks eller tte timer og likedan neste dag. Av og til nsket jeg skrive under p alt de ville bare for kunne slappe av, men jeg visste at det ikke bare var meg de var ute etter. Avhrene ble verre og verre, de ville ha meg til angi andre og ville ikke slippe meg uten at jeg hadde gitt dem noen navn. Det var ikke mye sttte f fra familiene vre, de ga meg skylden for alt. Jeg lrte jo aldri oppfre meg som en ordentlig dame, en fin dame. Men jeg var sta og ga ikke opp. Samtidig var jeg sliten av alt og alle. N skte jeg om skilsmisse og var fast bestemt p skilles, men ble det ikke denne gangen. N var jeg gravid med det fjerde barnet. P overflaten s livet mitt helt annerledes ut. Naboene og alle andre trodde jeg var den lykkeligste kvinnen i hele byen, jeg som hadde en rik og pen mann med god jobb, tre snner og mange penger. Vi fremsto som prototypen p den lykkelige familie. Men dette livet liknet p et par dyre sko, sko som alle beskuet og beundret uten vite at de ga meg gnagsr som ble dypere og dypere for hver dag. Situasjonen p jobben og i familien ble verre og jeg vurderte dra til eldstesnnen min i Norge. Mor sa at jeg mtte lre meg svmme med strmmen, ikke mot den, uansett hvor jeg bodde ville det bli slitsomt svmme motstrms og jeg ville ikke komme noen vei. Men for meg var dette vannet ingen elv som til slutt rant ut i et vann eller i havet. Livet mitt var et myrhull som luktet vondt, det rtne vannet dro meg nedover og jeg mistet krefter for hver dag. Jeg mtte komme meg ut av denne myra der det var s trangt at jeg ikke kunne svmme og bare satte meg mer og mer fast for hver bevegelse. De insektene og larvene som ynglet her i myra hadde allerede vokst seg feite og tatt makten p bekostning av millioner av menneskeliv i dette landet. 

De tenkte fremdeles annerledes enn Hizbollah

Min bok:S. 90,91.

Den som holdt gevret
hadde loven i sin hnd. De jobbet tett med svartskjortene
eller var svartskjorter. Med tiden fikk de mer opplring, uniformer
og egne symboler p bilene og ble organisert. Disse to
gruppene, SEPA og BASIG, ble etablert for ta makten fra politiet
og militret og dermed forhindre et militrkupp mot det nye
regimet.

Jeg ringte til ham to-tre ganger hver dag og snakket om alt mulig bortsett fra
det som hadde skjedd med guttene. Etter hvert dro jeg samtalen
over til temaer omkring ham og meg og mannen min som ofte
var borte. Etter en stund innrmmet hovedsmugleren at han var
forelsket i meg. Han ringte ofte og leste dikt for meg i telefonen.
Da jeg var sikker p at jeg hadde taket p ham, gikk jeg til politiet
og snakket med to politioffiserer fra det vanlige politiet (fra
sjahtiden) om alt som var hendt. Jeg ga dem navnet p alle jeg
kjente i menneskesmuglermiljet og p hovedsmugleren, han
som tok snnen min med til Pakistan, og broren hans. Politiet
satte i gang en stor etterforskning, de samarbeidet med politiet i
grensebyen mot Pakistan og fortalte meg at uten hovedsmugleren
var det vanskelig arrestere de andre. De hadde ikke nok
bevis, det var umulig arrestere denne mannen, han hadde vrt
etterlyst i lengre tid og bodde i Pakistan, det var en vanskelig sak.
Jeg lovte dem at jeg skulle f denne store fisken p kroken hvis de
kunne hjelpe meg. En av etterforskerne sa at de kunne avlytte
telefonsamtalene mine. De ga meg privatnummeret til den ene
etterforskeren og sa at jeg kunne ringe hele dgnet og at de ville
komme til meg med en gang hvis det var ndvendig.
Hovedsmugleren sa at han var p vei for beske meg, men sa
ikke nr han kom. Jeg fortalte ham at mannen min skulle komme
tilbake i slutten av uken og at han mtte beske meg fr det. Tidlig
en morgen ringte det p. Jeg vknet og pnet dren, der sto
hovedsmugleren. Jeg ba ham sitte ned p kjkkenet og drikke en
kopp te, og begynte lage frokost og koke te. N var det om
gjre f barna ut av huset s fort som mulig, jeg vekket dem og
sendte dem tidlig p skolen. Jeg lot som jeg var forelsket i smugleren
og sa at jeg mtte ringe jobben og si fra at jeg ikke kom.
Jeg slo det hemmelige nummeret til etterforskeren og mtte late
som jeg snakket med sjefen min fordi smugleren sto der og hrte
p. N var barna ute av faresonen, dren var pen og jeg ventet
p politiet. Jeg holdt smugleren i kjkkenet, han var ung og vakker
og seksuelt pgende. Jeg ba ham om legge bort pistolen
fordi jeg var redd for vpen. Han la den fra seg og jeg prvde
90
dra ham langt bort s han ikke kunne f tak i den. Jeg dro ham
mot soverommet ? og plutselig er politiet overalt i hele huset,
setter hndjern p smugleren og kjrer ham bort. Noen av politimennene
ble igjen ved huset for beskytte meg.
Dette politiet var rester fra sjahens tid. De var ikke hjernevasket,
de tenkte fremdeles annerledes enn Hizbollah og hadde stor
respekt for kvinner. De var medmenneskelige og hadde forstelse
for det som var hendt. Men dette politiet hadde dessverre ikke
stor innflytelse. Etter revolusjonen ble det opprettet to militrmakter
ved siden av politiet, SEPA og BASIG. Politiet mtte
jobbe under disse to organisasjonene, som mest besto av ungdom
med kriminell bakgrunn eller var fra prestefamilier. Disse
ungdommene hadde ingen politiutdanning, bare to mneders
vpenopplring og fulgte en eneste regel: Den som holdt gevret
hadde loven i sin hnd. De jobbet tett med svartskjortene
eller var svartskjorter. Med tiden fikk de mer opplring, uniformer
og egne symboler p bilene og ble organisert. Disse to
gruppene, SEPA og BASIG, ble etablert for ta makten fra politiet
og militret og dermed forhindre et militrkupp mot det nye
regimet.
Samme dag som smugleren ble arrestert, ringte broren hans og
truet meg. Det beviste at denne hovedsmugleren ikke opererte
alene. Neste dag ble broren hans arrestert sammen med alle de
andre som hadde vrt sammen om menneskesmuglingen. I lpet
av de to frste dagene etter at hovedsmugleren ble arrestert, ble
sekstifem andre personer ogs arrestert. Etter en uke kom en
komit med tre mektige prester fra Teheran. Dermed stoppet alt
opp. De to etterforskerne ble tatt av saken og alle smuglerne ble
lslatt, bortsett fra hovedsmugleren og to andre. Beskyttelsen
min falt bort, avhrene var ikke kommet halvveis og avhrsdokumentene
var ikke ferdige da saken ble tatt fra politiet og sendt
til en dommer. Han var ingen vanlig dommer, men en prest. Jeg
kontaktet en advokat og lp hver dag fra det ene kontoret til det
andre og fra en rettssal til en annen for gjre noe og for fort-
91
sette oppklaringen av denne saken der vi hadde masse bevis og
vitner. De to etterforskerne og andre politifolk som kjente meg,
ristet p hodet og fortalte meg at de mektige prestene var involvert,
denne saken var komplisert.

Gud er analfabet


Bildet er tatt i Sri Lanka. te plukkere.
I dag leste jeg en dikt skrevet av Mahammad al- Maghout og  det er over satt av Walid al-Kubaisi. Diktet beskriver hvordan tortureres politiske fanger i Midtstens fengsler. Hvordan folk har i disse landene.   Jeg leste diktet  og tenkte  p alle politiske fanger i Iran og Tyrkia. jeg nsker dele diktet med mine lesere. Stor takk til Walid al Kubasi.

Postbudets angst

Dere, fanger,overalt

send meg alt dere har

av frykt,sutring og kjedsommelighet

Dere,fisker, ved en hvilken som helst kyst

send meg alt det dere har av tomme fiskegarn og sjsyke

Dere,bnder,overalt p jorden

send meg alt det dere har

av roser og utslitte tystykker

sendt meg alt det dere har

av opprevne bryster

av gjennomborede mager

av uttrukne negler

Send meg alt dette til min adresse...

...p en hvilken som helst kafe...

..i en hvilken som helst gate i verden

for jeg holder p skrive en stor rapport

om menneskehetenes lidelse

for sende den til Gud

umiddelbart etter ha undertegnet den

med sultnes lepper og de ventendes yenvipper 

Men, dere, miserable, overalt

det jeg er mest engstelig for,

er at Gud er analfabet.
 

 

Smuglere

Min bok.S.87,88,89.

Det hadde vrt en kongress i Dhaka og politiet hadde pgrepet
guttene som terrorister fordi det ikke var samsvar mellom forklaringene
deres og de ikke hadde legitimasjon. Politiet torturerte
og mishandlet dem i fengselet for f mer informasjon. De
behandlet guttene som terrorister uten noen rettigheter.
Jeg solgte noen tepper og tok ut noen sparepenger s mannen
min kunne reise til Dhaka med feit lommebok og redde Lille
venn. Men han hadde ikke noe bevis p at denne gutten i fengselet
var vr snn, og snnen vr var redd og ble truet av de andre
kameratene til ikke oppgi navnet sitt eller bruke det falske navnet
som smugleren hadde lrt ham. Mannen min kontaktet en
advokat og kjpte tjenester fra andre smuglere og gikk til utenlandsdirektoratet
og forsvarsministeren og politisjefen i Dhaka
for vise frem bilder og finne snnen vr, men det var helt umulig.
Hver gang politiet eller andre spurte snnen vr i fengselet
om hans virkelige navn eller om han kjente en mann med farens
navn, nektet han. Til slutt lovte en av disse ministerene hjelpe
oss mot tretti tusen USA-dollar. Den summen var for hy for oss.
Mannen min kom hjem etter to mneder. Han var sliten og
syk p grunn av varmen og maten. Han hadde bodd p det beste
hotellet og blitt syk og brukt opp pengene uten srlige resultater.
Det eneste vi hadde oppndd, var at advokaten hadde beskt
fengselet og snakket med snnen vr og bekreftet for oss at han
var der. Advokaten fortalte at bde maten og de hygieniske forholdene
var elendige, og at guttene bodde p samme celle som
voksne internasjonale forbrytere. Jeg hadde forskt redde snnen
min, men n satt han i fengsel. Det viktigste n var redde
livet hans, og det som hadde hendt var min skyld. Hva skulle jeg
gjre? Jeg ringte til utenriksministeren i Iran og fortalte ham om
det jeg hadde gjort og ba ham om kontakte den iranske ambassadren
i Dhaka og redde barna. Jeg forklarte at snnen vr var
umyndig og at det var jeg som hadde sendt ham ut og at jeg ville
ta straffen for det. Jeg hadde ventet at han skulle avvise meg eller
anmelde meg for en straffbar handling, men han var forbausende
grei og forstelsesfull. Han lovte hjelpe meg og ga meg tele-
87
fonnummeret til ambassadren i Dhaka s jeg kunne snakke med
ham og forklare mer. Den iranske ambassadren i Dhaka gjorde
det han hadde lovet og dro til fengselet for treffe barna. Men
de var redde for vise seg frem og nektet treffe ham. Etter at
ambassadren hadde forskt to ganger uten resultat, ringte han
til meg og sa at det var umulig hjelpe guttene hvis de ikke samarbeidet.
Jeg solgte en del verdisaker for skaffe dollar og sendte mannen
min til Dhaka p nytt, n sammen med en mor og en annen
far. De ble der i to mneder og klarte beske guttene og sende
frukt og mat inn i fengselet, men kom tilbake uten annet resultat.
De hadde betalt tre forskjellige advokater og mange politifolk,
alle hadde lovet bde det ene og det andre, men guttene satt
fremdeles i fengsel. Jeg kontaktet noen i familien utenfor Iran og
ba om at alle sendte brev til FNs hykommissr for flyktninger i
Genve og ba om hjelp Vi ringte til alle vi kjente i utlandet og ba
dem om hjelp og om kontakte FN-kontorene, Rde Kors, Kirkens
Ndhjelp og alle andre hjelpeorganisasjoner uansett hvor de
var rundt omkring i verden. N hadde det gtt sju mneder siden
guttene ble satt i fengsel og de satt der fremdeles.
En advokat ringte fra Dhaka og sa at guttene sultestreiket og
var veldig syke, en var dd. Guttene krevde bli flyttet til vanlig
fengselscelle og fikk besk av FNs representant i Dhaka. Til slutt
ndde vi frem. En amerikansk kvinne som jobbet for FN tok
saken p alvor og kom for ordne opp. Hun beskte guttene og
ordnet med sykehusopphold, mat og medisiner, spe og tannbrste,
klr og hndklr, og tok dem under FNs beskyttelse.
Nesten alle guttene var syke. Snnen min hadde mistet sju tenner
og hadde magebldning og betennelse i en fot, alle de andre
var sykere enn ham og alle var psykisk syke p grunn av mishandling
og tortur, og det verste var at de hadde sonet sammen
med voksne internasjonale fanger.
Det var en vanskelig tid, jeg grt og srget inne i meg og
nsket at jeg ikke hadde sendt snnen vr ut av landet. Jeg var
psykisk og fysisk sliten, jeg fikk ingen sttte og det var bare eld-
88
stesster som ville snakke med meg. Jeg gikk til hellige steder og
tente lys og ba gud tilgi meg og redde snnen min. Familiene
vre s p meg som en stor egoist som hadde sendt barnet sitt i
dden, ikke var jeg en god mor og ikke hadde jeg omtanke for
barnet mitt. Jeg hadde ofret alt for drmmene mine og politikken
og de rare ideologiene. Mannen min fikk mye sympati, og alt
som var galt var min skyld.
Tre mneder etter at mannen min kom hjem fra Dhaka for
andre gang, slapp snnen vr og de andre guttene ut av fengselet.
FN-representanten ringte til meg og gratulerte oss og spurte
hvilket land vi ville sende snnen vr til. Hun fortalte at det ville
ta noen mneder komme til Canada eller USA, men at Skandinavia
kunne ta imot flyktninger med en gang. Jeg ba henne om
sende snnen min ut av Dhaka og derfra til hvilket som helst
land i Europa. Han hadde sittet i fengsel i til sammen ti mneder
og n ville jeg ha ham ut av Bangladesh fortest mulig. Kort tid
etter ble snnen min og to andre gutter sendt til Norge, to gutter
til Danmark og de to siste til USA. Alle guttene kom p beina
fysisk, men de er fortsatt preget av dette fengselsoppholdet og sliter
med mareritt og tankene p denne perioden.
Revolusjonen og senere krigen, krevde ikke bare millioner av
menneskeliv og frte til at millioner av mennesker ble handikappede,
men preger ogs livet til oss som har flyktet. Vi har betalt
for mye for komme til et nytt land, ikke bare i penger, de psykiske
pkjenningene er verre. Alle jeg kjenner fra Iran kan fortelle
en historie som likner vr. Og disse historiene er tunge ryggsekker
vi m dra p gjennom livet og frer til at vi sliter mye.
Etter at guttene slapp ut av fengselet, bestemte jeg meg for
rydde opp med hovedsmugleren. Jeg ville at han skulle bli straffet
for det han hadde gjort mot snnen min og de andre guttene.
Jeg begynte ringe rundt for finne spor, og fant til slutt telefonnummeret
hans i Pakistan. Jeg hadde truffet hovedsmugleren
og kameraten hans to ganger og hadde lagt merke til blikket
hans. Han var en meget vakker mann p tjuette r.

"Ja, vi elsker"



Jeg er s lettet at jeg kan synge hyt Ja, vi elsker

Det er morgen og jeg sitter ved kjkkenbordet. Nytrukket Silver-te i kombinasjon med ferskt brd og ost kombineres med livlig stemming fra gaten. Stemmene trenger seg gjennom vinduspningen til meg. Jeg kan se for meg det lille barnet i barnevognen. Kvinnen eller mannen som triller vogna mens han eller hun snakker i mobiltelefonen. Det er litt regnvr, og regnet faller mykt over de grnne trrne. Midt i dette ser jeg kirketrnet p Gamle Aker kirke. Jeg er s lykkelig n, jeg har det bra. Jeg har tak over hodet. Mat p bordet. Barna klarer seg bra og viktigst av alt, jeg har frihet til lese hva jeg vil. Tre aviser er p bordet. Dagen med bibelske vers p frste side, Aftenposten med Til mine barnebarn, beklager av Henrik Snsteb og Dag Og Tid med bilde av Ayann Hisri Ali Kampen mot islamisme.

 Jeg ser ikke noe negativt i vre en patriot

S lykkelig jeg er fordi jeg bor i Norge. Jeg kan lese tre aviser i dag med ulike meninger. Jeg kan g p nett og skrive hva jeg synes om Gud eller profetene eller kongen. Dagen er min,  uansett regn eller sol. Og jeg kan benytte dagen som jeg vil. Jeg er s lettet at jeg kan synge hyt Ja, vi elsker

Jeg tenker at naboen hrer meg, og tenker at jeg har blitt gal. Spiler ingen rolle. Jeg tenker at noen p gata hrer meg og tror jeg er nasjonalist. Spiler ingen rolle. Jeg er glad i norske verdier og jeg kan ofre alt for dem. Jeg ser ikke noe negativt i vre en patriot.

Grdighet

Det frste jeg leser er min kjre Walid al- Kubasis korte innlegg p side 3 i Dag og Tid. Hver eneste uke gleder jeg meg til lese hans lille innlegg, en liten fortelling med et hav av meninger. I dag han har en Epistel. Det tredje brdet. Han begynner slik:

Mor fortalte meg om ein gang Jesus reiste sammen med ein mann. Jesus hadde med seg tre Nan brd og bad mannen om ta vare p dei i tynnettet sitt. Det gikk til dei vart svoltene.

Legg brdstykka framfor oss, sa Jesus

Mannen la fram. Det var berre to, sa mannen.

Det t og heldt fram reisa.

Historien fortsette med at mannen fr en haug med gull. Jesus reiser videre, senere kom Jesus tilbake fra reisen. Han gikk samme veien og s fire menn liggende dde p bakken. Mannen med gullet er en av dem. Fordi mannen tenker at han heller vil ha gullet for seg selv, kjper han gift og putter giften i maten til sine venner. Mens mannen er borte tenker de tre mennene det samme og de sier vi dreper vr venn og deler utbyttet mellom oss. Da mannen kom tilbake, dro de frem sverdet og drepte ham. De delte gullet mellom seg og de spiste maten.

Da Jesus ser de dde sier han menneske, nr skal du innse at grdigskap er din egen morder

Og jeg tenkte p denne grdighet vi mennesker har og hvordan den har delagt for oss. Vi som har flyktet fra krig, eller diktatorer eller konomiske vansker. Vi har funnet et hjem her i Norge, med alle muligheter til begynne et nytt liv i et ferdig land, langt fra all elendighet som fikk oss til flykte.

Hvorfor er ikke dette nok?  

Hvorfor mange av oss prver f verten ut av eget oss?  Hvorfor har de ftt et hus med mange vinduer til lyset, men de vil dekke vinduene, de vil ha male alt svart? Hvorfor vil de ikke sette pris p det som de har ftt av verten og prve bidra mer?

Hvorfor skal de ta over det offentlige rom med sin hijab og burka og burkini? Hvorfor vil de ha julefeiring uten svinekjtt og alkohol? Hvorfor skal alle tegningene av grisene forsvinner? Hvorfor skal en norske avis trykke tekster som hrer hjemme i moskeen?  Hvorfor skal det vre bnnerom p alle offentlige steder? Verten finansierte deres moskeer og imamer. Hvorfor skal de legge bnneteppe midt i hans stue ogs? Hvorfor skal bikini bli forbudt? Og hvorfor skal de vre s grdig at de vil ha norske flagg med rd halvmne midt i?

Hvorfor tr ikke verten si at han elsker dette huset, sitt hus. Fordi han blir stemplet som rasist. Jeg kommer med et eksempel. Det er feiring i en barnehage og foreldre med ulike nasjonalitet er tilstede. Det er godterier i mange sm boller p bordet. En burkakledd dame reiser seg og gr fra en godteribolle til en annen og plukker  bort godterier, og lar bare sjokoladene ligge igjen. Fordi godteriet har svinegelatin og er Haram. Er ikke dette total grdighet?

Ja hun og hennes barn lar vre spise godteriet. Hvorfor skal andre barn la vre spise godteriet, fordi hun er muslim? Det er hennes valg, hvordan kan hun tillate seg nekte andre barn spise det de vil?

Vr grdighet har skjvet verten til drstokken i sitt hus, hans tlmodighet er snart over.

Vi som kom hit har ftt alt, til og med rett og konomiske sttte til praktisere vr religion. Men hvorfor vi skal tillate oss islamisere hele landet gjennom islamisere offentlige rom? Hvorfor er vi s grdige at vertens kone og dtre ikke kan bevege seg i sitt hus nr de vil og hvor de vil? Vr grdighet har skjvet verten til drstokken i sitt hus, hans tlmodighet er snart over. Han kommer til be oss dra, fordi vi har blitt s grdig at han fler seg fremmed i eget hus.

Det er aldri nok. Vi vil ha mer og mer. Hvor stopper vi? Og nr?  Det som skjer i Midtsten er ikke bare Vestens skyld. Det er grdighetens skyld at sjia og sunnier dreper hverandre. Deres grdighet etter makt og penger er deres drapsmann.

Frste generasjons innvandrere var fornyd med jobben og det som de fikk til. De var muslimer, men i sitt hjerte. De ba hjemme og i moskeen. S kom andre og tredje generasjon og grdigheten vokste med generasjonene. Det er ikke nok med jobb og hus og frihet. Alt skal forandres ut ifra deres religion og krav.  

Vaktmesteren brer et skilt p den gamle frakken sin som sier jeg elsker multikulturalisme .

Hvis vi var ikke s grdige, ville verten hatt mer plass til nye gjester. Men vi har skremte ham, nr vi tatt friheten fra hans familie. Han ser at tryggheten hans er borte. Hans vinduer er blokkerte med svarte tanker og det har begynt ta fyr i kjelleren. Takket vre venstresidas vaktmester i huset. Vaktmesteren brer et skilt p den gamle frakken sin som sier jeg elsker multikulturalisme .

 

 

 

 

 

Barnesoldater under Khomeini.

 Jeg skjnte at det hadde skjedd noe galt og tenkte mest p det verste, at han var blitt drept av smugleren i Pakistan. 

Min bok,83,84,85,86.

Jeg kunne ikke skille meg og gifte med en prest for at snnen min skulle f lov til ta videre utdanning. Men det kunne ha vrt en lsning, og jeg hadde sluppet vre ?yktning i et skandinavisk land og fryse seks mneder i ret uansett hvor mye klr jeg har p meg.
Etter hvert begynte alle i familiene vre snakke om at det var bedre sende barna til Europa eller andre land for at de kunne studere, men hvordan skulle vi sende dem ut? Frst og fremst var det forbudt for barn i femten-sekstenrsalderen reise ut av landet, dernest var problemet at ingen land, bortsett fra Jugoslavia og Japan, ga visum til folk fra Iran etter okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979. (Etter revolusjonen, i november 1979, okkuperte iranske studenter USAs ambassade i Teheran og tok gisler. Studentene krevde at USA skulle utlevere sjahen, som var blitt dmt til dden i Iran. Gislene ble lslatt i januar 1981, og siden den gang har Iran og USA ikke hatt diplomatisk kontakt. Likevel ble amerikanske vpen stadig eksportert til Iran gjennom israelske mellommenn. Denne vpeneksporten ble avslrt senere og ble en stor skandale. Saken ble kalt North og Pndexerysaken.) Den eneste muligheten var smugle disse ungdommene ut av landet og over til nabolandene, kjpe falske pass der og reise til andre land for ske asyl. Mannen min var veldig uenig, men jeg s ikke noen annen utvei der og da enn sende Lille venn ut av landet. Jeg s for meg at han ville f en usikker fremtid i Iran, kan hende bli sendt i krigen og miste livet eller komme handikappet hjem, og hvis han skulle vre s heldig overleve krigen uten skader, ville det fremdeles vre umulig komme inn p videre
84
utdanning. Jeg hadde snakket med alle jeg kjente, og sommeren fr Lille venn fylte seksten r ringte en bekjent til meg. Hun og mannen hennes drev en klesbutikk som de hadde startet etter at de ble pensjonister. Hun fortalte at snnen hennes og noen andre gutter skulle reise med en smugler til Pakistan og videre til Canada i lpet av to uker. Mannen hennes skulle reise senere og ordne med studieplass og bosted for disse barna. Kvinnen sa at hun kjente smugleren og at det var trygt sende barna med ham. Men jeg hadde bare to dager p meg fr jeg mtte levere snnen min og ti tusen USA-dollar til henne. Nr det var gjort, skulle de to guttene reise til grensen samme kveld og neste dag til Pakistan. Mannen min var bortreist, ti tusen USA-dollar var mange penger og jeg hadde drlig tid. Jeg solgte bilen min og mesteparten av gullsmykkene mine for skaffe penger. Jeg kjpte ogs noen varme klr til snnen min, og bde han og pengene ble levert som avtalt og uten kvittering til kvinnen som drev klesbutikken. Etterp ventet jeg bare p at snnen min skulle ringe, og jeg hadde ikke fortalt til noen hva jeg hadde gjort. Tre dager etter ringte han og fortalte at han bodde p et hotell i Islamabad, hovedstaden i Pakistan, og at det var guds vilje at han hadde overlevd. Smugleren hadde satt dem p to kameler, og da de skulle passere grensen, ble de oppdaget. En av kamelene ble skutt og en av mennene sret i skuddvekslingen. Jeg var glad for at snnen min var i live og tenkte p at han snart skulle reise til Canada og begynne p skole der. Jeg hadde gtt og ftt oversatt alle skoledokumentene for sende dem til ham og ringte hver dag og snakket med ham i telefonen. Mannen min kom hjem og ble sint og veldig lei seg fordi jeg hadde sendt Lille venn ut av landet mens han var borte og ikke kunne ta farvel. Familiene vre fulgte hele utviklingen med spenning, alle hadde barn som skulle sendes ut av landet og ventet p hva som kom til skje med den frste. Jeg hadde hatt og hadde fremdeles mye ansvar hjemme, alt fra oppussing av leiligheten til kjp og salg og gjester og alt som skjedde med barna. Men denne beslutningen som jeg hadde tatt alene gjorde ansvaret mitt tyngre enn
85
fr. Tre mneder gikk og snnen min var fortsatt i Pakistan, smuglerne ?yttet ham fra hotell til hotell, vi var utlmodige og familiene vre stttet mannen min og kritiserte meg for alt jeg hadde gjort. I denne perioden dro den gutten som hadde reist sammen med snnen min, snnen til kleshandlerne, til Canada, og det kom en annen gutt p samme hotellrom som snnen min. En kveld ringte kleshandlerdamen, hun som kjente smugleren, og sa at smuglerne n hadde sendt snnen min og den andre gutten ut av Pakistan og at de satt p ?yet til Canada og ville ringe dagen etter. Dagene gikk. Jeg hrte ingenting fra guttene og ringte tilbake til kleshandlerdamen for f mer informasjon. Da sa hun at hun verken kjente meg eller snnen min og at dette var en ukjent sak for henne. Senere la hun p rret hver gang jeg ringte. Hele familien vr stttet mannen min og var rasende p meg. De beskyldte meg for ha drept snnen min, og jeg srget og grt innvendig og lp rundt for ?nne en lsning. Den eneste som stttet meg og som jeg kunne snakke med, var min kreftsyke eldstesster. Jeg skjnte at det hadde skjedd noe galt og tenkte mest p det verste, at han var blitt drept av smugleren i Pakistan. Noen uker senere ringte telefonen klokka to om natten. En dame grt i telefonen og fortalte at snnen min og seks andre gutter var i hovedfengselet i Dhaka i Bangladesh, damen grt av glede over at barna vre var i live. Hun visste ikke mer enn dette, men jeg ble glad fordi Lille venn fremdeles var i live. Vi var sju familier som hadde sendt barn ut av landet, vi bodde ikke i samme by men hadde daglig kontakt med hverandre. Jeg var ikke helt alene n. Senere kom mer informasjon, det viste seg at guttene var blitt ?yet til Bangladesh og ikke til Canada, og smugleren hadde tatt fra dem alt, penger, klr og den falske legitimasjonen, forlatt dem p et hotell og gtt sin vei. Politiet hadde arrestert guttene, de hadde ingen legitimasjon og kunne ikke si hvem de var eller hvordan de hadde kommet seg dit fordi de var redde for at de skulle bli levert til den iranske ambassaden og sendt tilbake og henrettet fordi de hadde forlatt landet ulovlig, og noen av dem var vernepliktige.

Nkkelen til Paradiset.

Min bok s. 81.82..

De som ble drept i krigen var mest unge gutter fr de hadde ftt smakt p livet, eller mer presist, ofrene var fremdeles bare barn. De var skende og nysgjerrige, det var lett hjernevaske dem. De var stolte, og nr de var blitt hjernevasket endte de med konkurrere med hverandre om d frst for komme frst til paradis. De ble tatt fra skoleveien og utstyrt med vpen og
81
motorsykkel og nkkelen til paradiset hengende om halsen, og tusenvis av dem ble velsignet av prestene og sendt til frste linje i krigen for lpe over minelagte omrder. Enten ble de handikappet for livet eller de kom aldri tilbake. I en vanlig krig sender man tunge vpen frst, i denne krigen mtte de ofre mennesker for bevare krigsmaskiner. Jeg husker disse nettene under krigen. Det var mrkt overalt og jeg vknet av den ulende rde fare-alarmen. Vinduene var dekket med tjukke sorte gardiner s lyset ikke skulle sive ut, men nr alarmen gikk, gikk nesten alltid strmmen samtidig. Vi sov ofte med klrne p. Vi griper tak i barna og lper til utgangen. Vi er ikke helt vkne, mrket og lyden av alarmen gir oss panikk. Hvor er utgangsdren? Hvor er neste trapp? Vi lper fra dden til bomberommet, en stor garasje under jorden i enden av gaten vr. Vi hrer flyet komme og bomben falle, vi hrer den eksplodere, men vet ikke hvor. Vi ser p hverandre og tr ikke sprre, men hper at det ikke er over vrt hus, eller litt stover hos ssteren vr eller litt nordover hos broren vr. Hvilket omrde og hvem ble truffet i natt? Av og til m vi oppholde oss i bomberommet i mange timer. Folk hjelper hverandre og skjelver, angsten er over oss og inne i oss og hjertet banker fort og vi vet ikke nr det er vr tur og hvilket hus eller hvilket familiemedlem som er borte for alltid nr vi kommer ut. Vi hrer p radioen og noen ganger er sendingene ogs borte. Nr den grnne faren-overalarmen gr, strmmer vi ut av bomberommet og oppdager at noen er barbeint eller bare kledd i natty. Vi hrte ikke bomben falle rett i nrheten, det var ikke i gaten vr, kanskje i gaten ovenfor eller hvem vet, og vi lper til radioer og telefoner for ringe til slekt og venner for lokalisere hvor bomben eksploderte. Noen ganger hrer vi grt og skrik fra hus i nabolaget, fra familier som har mistet slekt eller venner i bombingen. Mange r etter at jeg hadde kommet til Norge vknet jeg forsatt om natten og trodde det var krig, og hvis jeg hrte et fly, reagerte jeg med angst og kroppslige symptomer.
82
I begynnelsen av krigen var hele folkets oppmerksomhet, uansett politiske meningsforskjeller, rettet mot den felles fienden. Alle sto hverandre nr og tok imot folk fra krigsomrdene i grensebyene mot Irak. Mange av disse byene ble helt jevnet med jorden, ikke et eneste hus sto igjen etter bombingen og rakettene, og noen byer ble okkupert av nabolandet. Vi hrte p radioen hele dagen, nr vi lagde mat eller kjrte bil og uansett hvor vi befant oss. Radioen var en viktig kilde til opplysninger, ikke bare om krigen, men ogs for beskytte livet. Noen ganger kom angrepene s tett at skolene ble stengt og barna mtte vre hjemme, men vi kunne ikke la dem leke ute fordi vi nr som helst mtte vre forberedt p lpe til bomberommet. Alle hoteller og ledige rom i hvert hus ble delt ut til de som kom fra krigsomrdene, og jeg fikk en del nye elever fra de samme omrdene. Shiraz, hjembyen min, ble vertinne for over en million krigsrammede familier, og alle delte det de hadde med hverandre. Men etter noen r ble krigen en del av hverdagen og mistet dette store hjelpe- og omsorgspotensialet. Etter hvert begynte de ulike politiske gruppene bli aktive igjen fordi krigen ikke hadde stoppet arrestasjoner og henrettelser. N ble alle som var imot regimet stemplet som venner av fienden, de jobbet p fiendens side og hadde solgt seg selv og landet sitt til nabolandet som var i krig med oss. Presteskapet brukte krigen som en unnskyldning for kunne straffe politiske aktivister. Alle demonstrasjoner, partier og aviser var fortsatt forbudt, men tanken p et sosialdemokrati var fortsatt levende i hjertet til mange unge, spesielt hos kvinner. P denne tiden fantes det ikke mange igjen av de politiske aktivistene jeg en gang kjente. Nesten alle i min sosialistgruppe var forsvunnet. Lille venn var n blitt nesten femten r, det var en farlig alder. En dag kunne han bli plukket opp p skoleveien og sendt ut i krigen. Hvis han overlevde, ville det bli vanskelig komme inn p universitetet, alle de gode karakterene hans ville ikke hjelpe. N mtte man vre i nr slekt med en av prestene eller vre barn til en av dem som dde i krigen og ha en bekref
83
telse fra presteskapet p at man stttet regimet for f plass p universitetene. Snnen min var verken i slekt med noen prester eller hadde mistet noen av sine aller nrmeste i krigen, og med en mor som skilte seg ut ved vre politisk aktiv og ikke tenkte som presteskapet, var det ikke lett f denne ndvendige bekreftelsen fra dem. 

krigen mellom Iran og Irak brt ut i 1980

. .
Min bok s, 79,80.

N var det lenge siden jeg hadde sagt farvel til de hyhlte skoene og den ?ne dama. I mange r hadde jeg lidd under et system som var grunnlagt p klasseforskjeller. Denne ?ne dama hadde aldri vrt mitt ideal, men i en periode av livet mitt ble jeg tvunget til spille denne rollen. Dette rollespillet kunne ikke ta stor plass i tankene og flelsene mine. Imidlertid ga rollen meg oppmerksomhet og beundring, men hver eneste natt tenkte jeg at den ikke passet for meg. Etter at vi ?yttet til Shiraz og etter det siste selvmordsforsket, lrte jeg leve ut litt mer av meg selv. Da vknet min interesse for politikk sterkere til live igjen, og i revolusjonsblgene ?kk jeg mer kontakt med studenter og aktivister som hadde sosialistisk tankegang. Jeg leste ?ere bker og ble mer politisk aktiv. Det var ogs derfor jeg hadde valgt undervise p en skole i et fattig omrde. Der forskte jeg forklare elevene mine at de kunne se p fattigdom og sykdom, analfabetisme og kvinneundertrykkelse som resultater av dette systemet. Jeg hadde kjent det p kroppen og tenkte at hvis vi klarte skape et sosialdemokrati i landet vrt, kunne alle kvinner frigjre seg konomisk. Det ville vre en stor mulighet til forandre det mannsdominerte samfunnet. Jeg tenkte p mitt eget liv og ekteskap og at jeg ikke var alene, det var mange andre kvinner i min situasjon. Jeg tenkte p sosialismen som en eneste utvei, den var alt for meg. Jeg enset ikke min manns protester eller min mors trer. Jeg kunne ofre alt for denne ideologien og for at kvinnene skulle slippe en skjebne som min. En dag p skolen tok rektor meg med inn p kontoret sitt og fortalte at han stttet meg, men at jeg n var under oppsyn av Hizbollah. Rektor og noen av elevene mine hadde vrt i avhr, men de var glad i meg og hadde ikke sagt et ord, og det fantes

79
ikke et eneste bevis mot meg. Men rektor var bekymret for meg og kunne overta noen fag og undervise i min klasse, spesielt i de fagene som jeg mente var fulle av lgn og usannheter. Vi ble enige om at jeg ikke skulle ta bker som regimet hadde forbudt med meg inn i klassen. Men nr elevene ikke ?kk lese om lgnene, skulle de f hre om dem. Jeg ville fortelle dem sannheten, jeg var mer glad i elevene mine enn at jeg ville vre med p hjernevaske dem. Noen dager senere kom en nabodame til meg om kvelden. Mannen hennes eide et bakeri, etter hvert ble han en av svartskjortene og s rik at han kunne kjpe hus i samme gate som oss. Kona var gravid, og mannen var enten borte eller hjemme og mishandlet henne. Da hun kom til meg, sa hun at hun hatet mannen sin og hele islam. Hun fortalte at svartskjortene kom til dem hver kveld og planla g til angrep her og der, men hun torde ikke si noe og hun mtte holde seg p rommet sitt til de gikk. Hun hadde hrt at mitt navn ble nevnt og visste at huset vrt var under oppsyn. Derfor ville hun komme og advare meg og be meg om vre forsiktig. Vennene mine levde i skjul eller satt i fengsel, var ?yktet til utlandet eller drept, og resten av sosialistgruppen kunne ikke ta kontakt med meg fordi jeg var under oppsyn av Hizbollah. Slik var situasjonen min til krigen mellom Iran og Irak brt ut i 1980. 
Iran og Irak hadde hatt et anstrengt forhold, men det hadde bedret seg mot slutten av sjahtiden. Etter den iranske revolusjonen i 1979 ble forholdet mellom de to landene stadig mer tilspisset. rsakene var mange. En av dem var interne problemer med den arabisktalende minoriteten i Khozestan, et omrde som ligger ved grensen mot Irak. Disse grenseomrdene er meget oljerike, det har alltid vrt kamp om dem. En annen rsak var den kurdiske bevegelsen i Kurdistan, som krevde sin egen stat. Kurdistan har en lang grense mot Irak, og kurderne hadde trukket seg inn i Irak nr de ble angrepet av iransk militrmakt. Etter revolusjonen ?kk sjiamuslimene i Irak sttte fra presteskapet i
80
Iran, og mange av lederne for sjiamuslimene ?yktet til Iran og drev sin motstand mot Saddam Hussein derfra. En annen viktig rsak var at Saddam Hussein hadde utvist Khomeini fra Irak da han hadde begynt gjre motstand mot sjahen. Og ikke minst foregikk det en stadig maktkamp mellom disse to landene om hvem som hadde strst makt og strst militr inn?ytelse i Midtsten. Disse rsakene og mange andre, utlste i 1980 krigen mellom Iran og Irak, to muslimske land. Det var sommer og vi hadde sovet i hagen. Mannen min vekket meg tidlig om morgenen og sa at vi ble angrepet av krigs?y og at denne dagen var begynnelsen p en krig mellom Iran og Irak, to land med samme religion. Denne krigen varte i tte r og kostet en million menneskeliv bare p iransk side. En krig som ingen vant, det var bare stormaktene som tjente p den fordi de kunne selge alle typer vpen til begge parter. Dessuten hadde Iran og Irak sterkest militrmakt og konomi i Midtsten og var dermed en trussel mot Israel. Krigen holdt de to landene opptatt og knekte dem samtidig, det tok mange r fr de kom p beina igjen. Den nye amerikanske ma?aen tjente p selge vpen og narkotika, prostitusjon og olje, og kunne vre med p pvirke valg av politikere ved sttte kandidater gjennom hvitvask av penger og korrupsjon. Den amerikanske ma?aen ansatte sine medlemmer i USA og i mange andre land, og kunne dermed utlse en krig som trengte vpen et eller annet sted i verden. For dem var en million menneskeliv ikke noe verd. USA selger vpen til begge parter i en krig. Under Golfkrigen solgte de vpen direkte til Irak, og til Iran gjennom Israel. Samtidig hadde Iran og Irak vrt to sterke makter som stttet palestinerne. I Golfkrigen ble begge landene brutt ned s Israel kunne vokse frem. De som ble drept i krigen var mest unge gutter fr de hadde ftt smakt p livet, eller mer presist, ofrene var fremdeles bare barn. 

Havfruen i burkini

Eksempel p burkini. Foto: AFP

I dag var jeg p Bislet for ta en svmmetur. Det er alltid hyggelig vre p gamle Bislet Bad. Gamle bygninger, rikelig lys fra taket, hvite marmorvegger og det lysebl bassenget.  Etter noen svmmetak gr jeg ut for sette meg i boblebadet og slapp av. Det er en kraftig mann med skjegg og badebukse som sitter i boblebadet. Jeg glir inn og setter meg i det varme vannet og se rett frem. En kvinne i burkini reiser seg fra vannet og setter seg p den hvite kanten av boblebadet. Det er frste gang jeg ser en kvinne med burkini.

Kvinner er mer sexy i burkini

Den mrke bl burkinien strammet rundt de runde, unge puppene hennes. Brystvortene er tydelige under den mrke burkinien.  Det samme er navlen og lret. Hun miner meg om de gamle James Bond-filmer, da Ursula Andress kommer ut av vannet i sin Afrodite-kropp. Denne unge kvinnen minner meg om filmen og om havfruen, bare uten hr. Hret som er samlet i burkinihetta fr frem hennes former. Hun er mer sexy og tiltrekkende enn alle de bikinikledde damene i bassengene. Vi kan ikke se brystvortene til andre kvinner i bikini men det er hun i burkini som gjr at mine tanker flyr avgrde og ser alle havfruer i sin nakenhet.

Burkini er s sexy at religise argumenter faller bort:

For frste gang ser jeg at burkinien er absurd i den religise konteksten. Burkini dekker kroppen men formene er der. Kvinneformene er tydelige og mer sexy enn i vanlig badedrakt. Som en oppblsbar dukke i mrkbl eller sort. Den virker mot sin hensikt.

Mannlig kropp er sexy for kvinner

Mannen hennes er dobbelt s gammel som henne. Han har p seg bare badeshorts. Hvorfor amputerer den muslimske mentaliteten kvinnelige flelser? Kvinner har ogs samme seksuell kraft, behov, fantasier og flelser og de kan bli forstyrret av en mannlig kropp. Menn har ikke enerett p seksualitet eller fantasier. S kvinner kan se en manns kropp og fantasere og den mannlige kroppen kan hindre deres nrhet til Gud.

For unng synd skal begge kjnn ikles burkini:

Kvinner dekker seg for mannens skyld. Mannen  m dekke seg for kvinnens skyld. For unng synd. Hvis muslimer skal unng synd er det viktig at begge kjnn dekker seg til. Det betyr at Omar ikke tler Ajeshas navle og Ajesha m g i burkini. Vi m forstr at Aisha har flelser ogs og ikke tler se overkroppen til Omar.  S Omar m dekke seg til ogs for Ajeshas skyld. Hvis det er likestilling m vi akseptere kvinners seksualitet, flelser og fantasier. Hvis det er likestilling skal muslimsk menn ogs g med burkini. Det eneste problemet er at menn i burkini ikke er s sexy som kvinner i burkini.

 

Under Khomeini

 


Gatene var slagmark i de frste rene etter revolusjonen.

Min bok, s. 75.76.77

Alle som tenkte sosialdemokratisk ble stemplet som kommunister. De islamske prestene definerte kommunistene som ikketroende og gudsfiendtlige, og etter den frnevnte uttalelsen som ble sendt p TV og gjentatt i radio og i alle moskeer, var det lov drepe dem. Tusenvis av unge jenter og gutter ble henrettet, skutt og drept i fengselet eller p pen gate mens folk s p. Foreldrene fikk ikke lov til begrave barna sine p de vanlige gravstedene og mtte bringe sine dde barn ut av byen for finne et sted begrave dem. Foreldrene fikk ikke lov til legge gravstein p gravene og ikke til st der og grte eller srge over barna sine. Hvis disse unge ble begravd p vanlige offentlige gravsteder, kom svartskjortene og gravde likene opp igjen, og hvis foreldrene kom til gravstedet og grt eller la blomster der, ble de sltt ned. Mesteparten av tilhengerne av opposisjonen var skoleelever p videregende og studenter. De var ikke mordere eller terrorister, men de var nysgjerrige og leste blader og bker som var forbudt eller demonstrerte. I begynnelsen ble disse unge opposisjonelle skutt ned. Senere fant mullahene ut at disse kommunistene mtte henges eller kveles slik at det urene blodet deres ikke rant ned p jorden og skitnet den til. Men de som var muslimer og likevel var i opposisjon, kunne f lov til bli skutt. De unge jentene som var ugifte og derfor jomfruer, kunne komme til paradiset etter dden. Men de mtte gifte seg natten fr de skulle d. De ble satt i fengsel natten fr de skulle drepes og der ble de viet til en av svartskjortene som voldtok dem. Neste dag ble jentene skutt eller hengt. Mange av jentene var bare 13?14 r, de var nesten bare barn. Dagen etter hengingen sendte svartskjortene en pakke smkaker til foreldrene som tegn p at datteren deres hadde gif
75
tet seg. Men for familien var det tegn p voldtekt og dd. Samtidig mtte familien betale for patronene som drepte deres kjre.
Det nye regimet gjennomfrte ogs forandringer i skolebkene i historie og naturfag. Lrerne mtte g med p dette og undervise i disse usannhetene eller g i fengsel. Alle aviser, blader og bker, all kunst og alle eventyr ble forbudt. P denne tiden var jeg lrer i barneskolen og underviste i femte klasse. Det var vanskelig og tungt for samvittigheten se p elevene mine og undervise i noe som var en fullstendig forfalskning av sannheten. Jeg kjente mitt ansvar som lrer, men det var ikke lett fortelle sannheten. Mange av vennene mine som ble satt i fengsel kom aldri tilbake. Men jeg kunne ikke gi opp. Jeg kunne ikke tro at det demokratiet som tusener hadde mistet livet for, aldri ville bli virkelighet. Den tanken var umulig tenke, og vi mtte ikke legge ned aviser eller slutte lese bker, vi mtte lfte dem frem og opp og kopiere dem i skjul og sende dem rundt for informere alle nomadene og alle de fattige landsbyboerne, n var det p tide at de sosialistiske idene sprengte seg ut gjennom universitetsveggene. Det skulle ikke mer til for bli henrettet eller torturert og mishandlet enn ha lest en avis eller en bok som var forbudt p grunn av forfatterens navn eller innholdet, og man kunne lett bli sltt ned eller knivstukket av svartskjortene i det offentlige rom midt p lyse dagen p grunn av at skjerfet var for kort eller at man hadde feil farge p klrne. Bare sorte, mrkebrune og mrkebl klr var tillatt. Hvis skjerfet hadde glidd litt ned slik at hret var synlig p en kvinne, ble hele den islamske verden satt p hodet og mullahene lagde mye oppstyr og ble ute av seg av bekymring for at folk skulle beg synd, og svartskjortene stilte opp med motorsykler og teppekniver og ryddet opp. De gikk ls p folk og skar opp ansiktet deres eller stakk kniven gjennom ynene p dem. Hvis man var heldig, kunne man f noen dagers fengsel og femti piskeslag.
76
Min far var muslim, min mor var muslim og jeg har ikke noe mot islam. Jeg har respekt for alle religioner. Men det jeg s og opplevde i Iran etter revolusjonen, hadde ikke noe gjre med islam. Det var regelrett misbruk av religionen for f mer makt og sl ned motstanderne. Prestenes maktmisbruk tok troen p islam fra meg og mange andre. Jeg bar aldri vpen og tenkte aldri p drive terror mot mullahene. Det var nyttelst, og vi som var motstandere av Khomeini kunne heller ikke vinne p den mten. Vr viktigste strategi var informere massene om deres rettigheter og en rettferdig fordeling av godene, massene mtte forst at disse prestene var vanlige mennesker og ikke guddommelige, de hadde heller ikke telepatisk forbindelse med gud eller magiske evner. vre prest var en jobb som andre jobber. Etter mitt syn er det vre prest ingen jobb, min mor pleide si at folk bde kunne d og parre seg uten hjelp fra prestene. vre prest er et parasittyrke, de lever av andres brd. Prestene hadde skaffet seg mye jord og mange eiendommer i islams navn, og denne jorden l i de beste jordbruksomrdene. Eiendommene var mange, og de islamske prestene var like flinke som det norske Stortinget til finne p alle mulige avgifter. I hundrevis av r hadde de islamske prestene sittet hjemme eller i moskeen og skrevet tjukke bker med rare ord og hevdet at man kunne gjre hva man ville hvis man hadde penger til betale for sine onde gjerninger. Men hvis man ikke kunne betale, var man fortapt og havnet i helvete etter dden. For eksempel kan mullahene tolke at det er forbudt drikke vin. Men hvis man drikker likevel, kan man betale med penger og bli tilgitt. Har man ikke penger, fr man piskeslag. Hvis noen dreper en mann, kan de betale 140 kameler (70 kameler for en kvinne) til familien hans (hennes) og bli frikjent. Men hvis det ikke blir betalt, kan familien til avdde ta blodhevn og drepe. Hvis kona har menstruasjon og ekteparet har samleie under menstruasjonen, kan man betale for denne synden med s og s mange gram gull og bli tilgitt. Betaler man ikke, er det en synd. Alt kan kjpes, bortsett fra tilgivelse for tyveri. Blir man tatt i
77
stjele, fr man hnden kuttet av. Denne straffen beskytter de rike. Samtidig vet mullahene at tyvene ofte stjeler p grunn av fattigdom. Da straffen med kutte hnden av tyver ble innfrt p 700tallet etter Kristus, var det bare de fattige som stjal og aldri hadde penger nok til kunne kjpe seg fri for straff. Men jeg mener at ingen av disse reglene str i Koranen, det er regler som prestene har skapt ut fra sin tolkning av den. Prestene har vrt s flinke til beskrive helvete at man skulle tro at de hadde bygd det selv. Man kunne tenke seg at disse prestene som kunne beskrive helvete s grundig og nyaktig med ild og slanger og tusenvis av torturmetoder, hadde vrt styreledere der og nettopp derfor ble prester. De tjukke prestebkene ble ofte illustrert med tegninger og malerier av helvete. Bkene tyter av malerier av syndernes kropper som blir spist av skremmende dyr eller forvandlet til enda mer skremmende dyr med yne fulle av angst og munner fulle av skrik, de tyter av djevler med to sm horn og lang hale og pisk som str og slr de stakkarene som har vrt ulydige mot gud og kanskje stjlet et brd fordi barna sultet og var dden nr. Nr man ser disse bkene blir man forvirret og tenker at maleren eller presten m ha vrt i en psykotisk tilstand. Jeg hadde lest Faust av Goethe og sett filmen med Richard Burton i hovedrollen, men det var vanskelig forst bde boken og filmen. Men da prestene tok makten i Iran, skapte de helvete der. Siden har jeg ikke vrt redd for dden og helvete. Helvete var akkurat der og da i Iran, det eneste som manglet var djevlehalene, de var erstattet med turban, kanskje for skjule hornene? Jeg kunne ikke la vre lese. Jeg kunne ikke la avisene ligge i kjelleren mens de som hadde skrevet dem, vennene mine, var henrettet. Jeg fant frem avisene og kassettene med musikk og sanger med sosialistiske tekster. Jeg kopierte dem og tok p meg det svarte slret og gikk fra hjem til hjem midt p dagen mens folk hvilte middag og skjv bker og kassetter under dren. Det var mange kilometer g, men jeg ble ikke sliten. Jeg gikk hjem til elevene mine og snakket med dem om at de ikke mtte bye
78
seg for prestene. Jeg leste eventyr og fortalte historier om rettferdighet, om nytenkning og om vge si sin mening. Jeg leste de forbudte bkene for elevene mine og fortalte dem at fattigdom verken var skjebne eller guds vilje, men et resultat av et samfunnssystem som var basert p klasseforskjeller, og at dette nye regimet gjorde forskjellene enda strre enn fr.