hits

august 2016

«Helt Forkastelig»

Indisk barnebrud fra 2006. Illustrasjonsfoto: AFP

I begynnelse av februar var hele media preget av barnebrudene som kom til Norge.  Tall fra UDI og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viste at minst 61 mindreårige var gift da de kom til Norge som asylsøkere i fjor. Minst ti jenter var under 16 år og de var hovedsakelig fra Afghanistan, Irak og Syria. Mari Trommald i Bufdir sa at den yngste er 11 år. Hun sa videre at «Vi ser veldig alvorlig på at barn under 18 år er i risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep, vold, og tvangshandlinger. Dette kan være en straffesak.»

«En 14 år gammel gravid jente fra Syria kom for snart to uker siden til Kirkenes. Med seg hadde hun ektemannen på 23. Og en liten gutt på 18 måneder.»

«Helt forkastelig» har blitt akseptert?

Og ingen verken politi, UDI eller Hero, som driver transittmottaket, reagerte på at en så ung jente snart skal bli mor for andre gang. Eller at hun trolig ble tvangsgiftet bort som 11-12-åring i Syria. I en periode leste vi konstant om de jentebarna, og etter hvert de ble glemt. Alvoret hos Mari Trommald ble borte. Ingen straffesak kom opp. De 61 jentene ble en av 700 millioner jenter og kvinner som ble giftet bort som barn. En av tre jenter i utviklingsland tvinges inn i ekteskap før de er 18 år. Norge er ikke et utviklingsland, men 61 jenter under giftealder er gift og bor her. Fortsatt kan det komme flere i 2016.

 Innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug (Frp), mente det er «helt forkastelig at man gifter seg med barn».

Og i dag etter seks måneder etter kan jeg spør deg Sylvi Listhaug: Hva har du gjort med disse barna? Hvor bor disse jentene og hvilken hjelp har de fått? Var de 61 barna de siste eller har det kommet flere jenter i denne situasjon til Norge? Du kalte det «helt forkastelig» og jeg er enig med deg. Men hva skjedde med de barna? Hva skjedde med dette som er ulovlig i Norge? Bor disse barna med ektefellen sin? Får de lov å praktisere dette i Norge?  Hvorfor forsvarer du ikke disse jentene? Hvorfor skal vi glemme deres lidelse fordi det er deres kultur? Jeg krever et svar fra deg. Hvis vi ikke gjør noe for å bekjempe barneekteskap de neste ti årene, vil over 140 millioner mindreårige jenter bli giftet bort. Vi kan ikke redde alle disse jentene, men vi kan redde de 61 jentene som bor i Norge. Hvilke tiltak fikk du gjennomført for at «forkastelig» ikke skjer i et moderne land som Norge? Klarte du å stoppe urett mot de 61 jentebarna? Eller lever de med sine ektemenn fortsatt?

Vi må ikke tolerere barneekteskap i religion eller kulturs navn

For en jente som blir tidlig gift er ikke bare barndommen ødelagt, hele fremtiden er ødelagt. Det er ikke bare den fysiske helsa som er i fare med alt det innebærer for en alt for ung kropp å bli gravid og så deretter å ta vare på et barn. Hvis hun i det hele tatt overlever fødselen. En jente kan aldri bli et selvstendig menneske i et slikt ekteskap. Ofte blir en barnebrud brukt som sexslave av sin mann og til slavearbeid for mannens familie.

Barnebrudene er utsatt for vold, trusler og diskriminering. De har ingen rett til utdanning eller egen økonomi. De blir tilintetgjort bryllupsnatten. Ingen hører på dem, hele familien dytter jenta tilbake til mannen uansett grusomheten han kan ha begått, fordi skilsmisse betyr uærbarhet. En afghansk advokat fortalte meg at: - Hvis jeg skiller meg fra kona blir jeg steinet og latterliggjort av alle, men hvis jeg dreper kona kan jeg gifte meg med hennes søster neste dag, fordi jeg er en ærbar mann.

Som følge av æreskulturen har jentebarnet ingen vei til frihet.

Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper.

Jeg og mange andre mødre har vært gjennom dette. Fordi vi ble født i en muslimsk familie. Vi arvet religionen enten vi ville det eller ei, og å forlate den kan medføre døden. I henhold til lovverket skal man la seg styre i alle gjøremål av islamsk lov, og man skal også dø som muslim.

Fare for mor og barn

Barneekteskap er det samme som tvangsekteskap. Barnet er ikke modent psykisk eller fysisk til å velge livspartneren sin. Det er familiens forsørger eller overhode som tar beslutningen om å gifte bort jentebarnet. Å være gravid så ung og å stå i en situasjon med redselen for seg selv, for barnets liv og for hva slags kjønn barnet har, det er vanskelig å bære i ni måneder. Og når det lille barnet er født, har jenta gjerne vanskelig for å amme, mate og stelle barnet. Hun har ikke mye kjærlighet å gi. Barnet er ofte unnfanget i en smertefull voldtektstilstand. Ifølge en UNICEF-rapport har «barnet til en mor som er under 18 år 60 prosent større sjanse for å dø i dets første leveåret enn barnet til en mor eldre enn 19 år».

Hva vi følte betød ingen ting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått.

Ble formet av familiene

Jeg og millioner av mine medsøstre ble ikke direkte tvangsgiftet. Det var ikke fysisk vold i bildet. Vi ble formet av familiene våre gjennom begrensninger i livet. Det var forbud mot forelskelse og påfølgende giftemål. Vi ble behandlet som umyndige, annenrangs individer. Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper. Vi var objekter som gjennom ekteskap skulle skape sterke bånd mellom to familier eller to klaner, eller vi skulle bringe mer rikdom til kollektivet.

Hva vi følte betød ingenting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått. Vi ble vant til denne tilstanden, og med årene var det nesten som vi likte det: Det var en normaltilstand, en kjent tilstand. Gjennom mødrene våre hadde vi lært å ikke forvente annet. For å bli ansett som en god muslim skal du som kvinne underkaste deg ektemannen blindt. Det er hans rett og vilje som gjelder i ett og alt. Dette budskapet er spikret i Koranen.

I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt å gifte seg med jentebarn helt ned i 9-årsalderen.

Ukultur knyttet til islam

Barnebrud er en ukultur som Europa er ferdig med, fordi Europa er ferdig med klankulturen og med religionen. For Europa er menneskerettighetskonvensjonen helligere enn Bibelen. Samtidig, ordningen med barnebrud fortsetter og har blitt forsterket i de muslimske land. Fordi Muhammed var en profet, kriger, kommandant, dommer, leder, tyrann og slaveeier og gift med et barn (i henhold til alle Sahih Hadith-bøkene, så vel som Ibn Ishaq (704-767): The Life of Mohammed (den tidligste kilde om profetens liv i Islamsk historie). Og han har blitt forbilde for alle muslimer. I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt å gifte seg med jentebarn helt ned i 9 -årsalderen. For brudgommen er dette helt normalt og etter lovverket og kulturen. Hans far, onkel, bestefar, imamen og profeten har gjort det samme. Sharialoven er viktigere enn menneskerettigheter og alle andre lover, fordi sharia er Guds lov og Gud er ufeilbar. Andre lover er menneskeskapte og er feilbarlige. Dermed er sharia evig og kan ikke forandres.

For mye aksept

Når staten aksepterer adskilte bønnerom, adskilte sitteplasser på skoler og på seminarer. Når staten aksepterer barnehijab stikk i strid med FNs barnekonvensjon. Når staten aksepterer adskilte innganger i moskeene, når staten støtter moskeene som driver kjønnsdiskriminering, når staten ikke har oversikt over hvor mange ekteskap som inngås i moskeene, eller når en partileder sier at vi må aksepterer at noen ikke vil håndhilse på motsatt kjønn. Når et statsoverhode sier at kvinner må holde menn på en armlengdes avstand for ikke å bli voldtatt. Ja, da er det ikke mye håp om å stoppe ukulturen som har spredd seg til Europa.

Staten må stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster.

For å hindre praktisering av sharia som tillater barnebruder, kjønnsdiskriminering og underkastelse, må staten ta ansvar for likestilling i innvandrermiljøet. Vi lever i Europa og verdsetter menneskerettigheter. Da må staten stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster. Staten og media må kreve at sentrale moskeer og Islamsk Råd må komme på banen og at muslimske kvinner gjøres fri til å ekte akkurat den de vil etter sitt eget hjerte i en voksen alder. Moskeene må ta klart og tydelig avstand fra de sataniske vers i Koranen som er kjønnsdiskriminerende og hadithene som er basert på Muhammeds seksualliv. Staten må kort og godt prioritere menneskerettigheter og FNs barnekonvensjon over religion.

 

Jeg måtte finne en ny smugler

Min bok. S. 108.109.

Uten penger har vi ikke noe sted å bo, og etter
tre måneder går turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg går til politiet, kommer de til å sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel.

Jeg ringer Tyrkia, får snakke med Reza og ber ham om å
komme og ordne opp i dette. Han svarer at han ikke har noen
kontroll over konfliktene mellom smuglergruppene, slike konflikter
må løses på toppen. Men han gir meg telefonnummeret og
navnet på smuglersjefen sin i Tyrkia. Jeg ringer denne mannen i
Istanbul og ber ham komme til Beograd neste dag og møte meg
på hotellet, ellers vil jeg gå til politiet og fortelle alt. Jeg sier at jeg
ikke kan sette livet til barna mine i fare. Hvis jeg blir her, er barna
mine ikke trygge. Uten penger har vi ikke noe sted å bo, og etter
tre måneder går turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg går til politiet, kommer de til å sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel. Men da blir barna mine levert til
familien min i Iran og redder iallfall livet.
På denne tiden var det hard straff for menneskesmugling, det
var vanlig med livsvarig fengsel og utvisning fra landet. Etter å ha
ringt Reza, ringte jeg hovedmannen i Beograd og ba ham gi meg
adressen til landsbyen vi ble ført til. Han nektet og sa at han ikke
kjente til denne saken. Jeg truet ham og sa at hvis han ikke ringte
meg i løpet av en halvtime og ga meg adressen, ville jeg gå til
politiet fordi et av barna mine og bagasjen fremdeles var hos smugleren.
Jeg ville også ha pengene mine tilbake. Uten noe mer diskusjon
la jeg på røret.
Etter få minutter ringte han tilbake og ga meg adressen. Jeg
tok en drosje, hentet sønnen min og bagasjen hos smuglerparet
og dro tilbake til hotellet. Det gikk greit fordi hovedmannen
hadde gitt sin tillatelse. Om kvelden kom han og ga meg alle
pengene tilbake, men sa at han ikke ville ha noe med meg å gjøre
108
fra nå av. Nå måtte jeg finne en ny smugler som kunne hjelpe
meg, ellers måtte jeg dra tilbake til Tyrkia. Jeg sa at det var greit
for meg, men spurte hvordan det kunne ha seg at han, «the big
father», hadde kommet personlig og sørget for at jeg hadde fått
oppfylt alle mine krav. Han svarte at han hadde holdt 75 passasjerer
gjemt rundt omkring i nærheten av Beograd, jeg og barna
mine var de eneste som hadde klart å komme oss unna. Det
imponerte ham, og nå syntes han at han kjente meg litt og
skjønte at han ikke kunne overse meg.
Jeg ba ham sitte ned og ta en kald drikk sammen med meg og
forklarte at nå var det gått over en måned siden jeg kom til Beograd.
Jeg kjente ingen i denne byen, og det var for sent for ham
å trekke seg nå. Jeg hadde avtalt med hovedmannen i Tyrkia at
han skulle komme og treffe meg, nå måtte også han som var
hovedmann i Beograd være med på den samtalen og hjelpe til
med å løse problemet. Jeg sa at jeg verken stolte på ham eller de
tyrkiske smuglerne, det eneste jeg tenkte på var livet til barna
mine. Han ville først ikke treffe mannen fra Tyrkia fordi tyrkerne
hadde lurt ham, men etter en lang diskusjon forsto han at han
måtte stille opp likevel.
I denne perioden pleide jeg å gå ned i salongen på hotellet
etter at barna hadde lagt seg og se på TV eller snakke med folk.
Noen ganger kom det studentgrupper fra Sovjet. De var blide og
glade og pratsomme, og vi snakket mye om politikk og marxisme.
De ville også gjerne vite mer om meg og hjemlandet mitt.
Noen av dem ble mer interessert i meg og ville snakke lenger og
om mer private ting. Men jeg hadde barna mine å tenke på. Jeg
hadde tatt dem med ut av landet deres, vekk fra røttene deres, og
jeg måtte gi dem noe tilbake. De var mitt ansvar og jeg skyldte
dem mye.
På hotellet jobbet det en muslimsk kelner. Han var i sekstiårene
og gikk alltid med rak rygg og mørkeblå dress. Han var så
preget av yrket sitt at han tok jobben med seg overalt. Når vi
møttes, viste han meg mye omsorg og respekt uten å bruke ord.
Han ga meg en følelse av nærhet, og jeg følte at han skjønte min
109
vanskelige situasjon. Når jeg er i mine egne tanker, er det iblant
som om jeg kan høre den varme stemme hans og det han pleide
å si: «Frue, ikke tenk så mye, bare tro på gud, alt kommer til å
ordne seg.» Av og til om kvelden, etter at han var ferdig med jobben,
spanderte han iskrem i et fint glass på meg og gikk hjem.
Moren min pleide å si: «Hvis du gjør en god gjerning mot et
menneske uten å vente å få noe igjen for det, vil du selv få den
hjelpen du trenger den dagen du selv er i nød, men ikke fra
samme hånd.» Når jeg tenker på den situasjonen jeg var i med
alle bekymringene og presset fra de farlige smuglerne som bare
tenkte på penger og lekte med livet vårt, ser jeg for meg denne
fremmede mannen midt i det hele, denne vennlige mannen som
viste at han brydde seg om meg uten å vente å få noe igjen for
det, og husker hva mor lærte meg. Samme dag som jeg hadde
avtalt å møte hovedmennene fra disse smuglergruppene, fortalte
jeg historien min i korte trekk til kelneren. Jeg ba ham om å
holde seg i nærheten av telefonen, og hvis han hørte at jeg tok av
røret, uansett om jeg sa noe eller ikke, betydde det at jeg var i fare
og trengte hjelp. Da måtte han ringe politiet med en gang.

Kidnappet

 

Min bok. S.105,106,107.

Dette er vår eneste sjanse til å rømme, det står om sekunder.

Det er fremdeles sommer. I dag tar jeg en tur til Sentralbanestasjonen.
Derfra spaserer jeg til Youngstorget og videre mot Glasmagasinet,
oppover Prinsens gate og til Vika, ser på folk og tenker.
Etter fjorten år føler jeg at de er et mysterium for meg. Etter
Parkveien setter jeg meg på Pascal og bestiller kaffe. Denne
kaféen ligger i et dyrt område. Selv i sommerværet er mennene
kledd i dress og slips, noen av dem jobber antakelig i Utenriksdepartementet
som ligger i nærheten, eller i andre fine bygninger.
Jeg ser på den flotte fasaden til disse mennene og lurer på
hva som er bak den. De markerer seg som en slags overklasse i
dette samfunnet.
Det er lenge siden jeg sa farvel til overklassen. En gang tilhørte
jeg overklassen jeg også, det er en del av fortiden min. Men den
delen av meg kjennes ut som et gnagsår. Jeg trives ikke riktig her
105
på Pascal, jeg foretrekker å sitte på en brun kafé der folk snakker
høyt og er seg selv. Det er mer min plass.
Jeg har ruslet i byen i mer enn seks timer og tar T-banen tilbake
dit jeg bor. Jeg kan ikke si at jeg drar hjem, det ordet klarer
jeg ikke å bruke her. Jeg har en følelse av at jeg bare bor her midlertidig.
Kanskje det gjør det lettere for meg å bo her, men hver
gang jeg hører ordet hjem, blir jeg trist. Hjemmet mitt er der
hvor jeg er født. Jeg setter meg på T-banen og sender tekstmelding
til en venn: «Jeg har en følelse av ikke å høre til noe sted, det
er trist.» Etterpå lukker jeg øynene og tenker meg tilbake til
Jugoslavia.
*
Det er sommer i Beograd. Vinteren er kald der, men om sommeren
kan det bli førti varmegrader. Vi gleder oss over at vi snart
skal reise til Norge og være sammen igjen hele familien. Ungene
er utålmodige, og om dagen vandrer vi rundt i byen eller langs
bredden av elva Sava, som renner tvers igjennom hjertet av Beograd.
Om kvelden drar vi ofte til den gamle festningen Kalemegdan,
der ligger en stor park hvor ungene kan leke. Tiden går
mens vi venter og venter, og pengene minsker. Det koster mye å
bo på hotell. Jeg er bekymret for hva som kan skje hvis vi må
vente her i mange måneder. Smugleren Reza ringer fra Tyrkia og
vil vite hvordan vi greide å slippe gjennom passkontrollen. Alle de
andre iranerne som reiste sammen med oss ble sendt tilbake.
Politiet på flyplassen i Beograd sendte dem tilbake til Istanbul, og
etter det ble det vanskeligere å sende folk til Beograd. Reza ringer
ofte til meg og lover at vi skal få reise fra Beograd snart. Minstemann
er mye syk, han tåler ikke varmen og har diaré og magesmerter.
En dag kommer smugleren vår i Beograd og sier at vi har ti
minutter på oss til å pakke og gjøre opp for oss på hotellet, i natt
skal vi fly videre. Vi gjør alt smugleren sier og blir kjørt til en liten
landsby langt fra Beograd. Der blir vi installert i huset til smugleren
og kona hans. Huset har bare to rom, det ene er kjøkken
106
og spisestue, det andre er et soverom. Det bruker smugleren og
kona, vi skal bo og sove på kjøkkenet. Der er det så trangt at vi
ikke kan strekke ut beina. Smugleren krever at jeg skal levere alle
pengene mine til ham. Han sier at vi bare må oppholde oss på
kjøkkenet og ikke gå ut av huset i det hele tatt. Han vil at barna
skal være stille. Det blir et problem, minstemann er dårlig og gråter
ofte om natten. Jeg ber om å få låne telefonen for å ringe til
Tyrkia eller Norge, men det får jeg ikke. Jeg spør hvor lenge vi
skal være der. Han svarer at jeg ikke må spørre så mye, og at vi
må være der på ubestemt tid. Barna er sultne. Sent på kvelden får
vi middag. Det er ikke nok mat, jeg lar være å spise, men barna
blir bare halvmette. Smugleren får pengene mine, men jeg klarer
å holde tilbake litt.
I virkeligheten er vi blitt kidnappet. To grupper med menneskesmuglere,
en i Tyrkia og en i Jugoslavia, pleier å samarbeide.
Men de er blitt uvenner fordi den jugoslaviske banden er blitt
lurt av den tyrkiske. Derfor har den jugoslaviske banden kidnappet
alle passasjerene som den tyrkiske banden har smuglet til
Beograd og vil holde på dem til de får pengene de har krav på fra
smuglerbanden i Tyrkia. Ingen av partene i konflikten bryr seg
om oss. De bruker oss bare som en byttevare i denne mafiakrigen
mot hverandre. Livet vårt er ingenting verdt for dem. De plasserer
oss på ukjente steder i små rom rundt omkring, og vi får ikke
ta kontakt med omverdenen.
Situasjonen er svært vanskelig. Vi har lite mat, og hvis minstemann
gråter får jeg kjeft. Tredje dagen går smuglermannen ut.
Kona hans skal holde øye med oss mens han er borte. Hun er gravid,
og i denne varmen sovner hun i en lenestol. Dette er vår
eneste sjanse til å rømme, det står om sekunder. Jeg ser på barna
og gir stille beskjed med øynene og litt tegnspråk. Jeg tar minstemann
og et barn til med meg og kryper sakte ut av døren. Jeg
bærer den minste og holder den andre i hånden.Vi løper for livet,
vi vet ikke hvorhen, vi bare løper i panikk og vil komme oss bort
fra dette huset. Det er ikke et menneske å se og jeg kjenner ikke
retningen. Mens vi løper ser jeg en bilvei, det må være hoved-
107
veien. Jeg hører en bil, og vi stiller oss midt i veien så sjåføren må
bråbremse. Vi kaster oss inn i bilen og ber ham kjøre oss til Beograd,
til Hotell Moskva. Sjåføren kan ikke engelsk, men jeg sier
«Many dollars» og vifter med sedlene. Han kjører oss tilbake til
Hotell Moskva i Beograd. Jeg bestiller rom og mat og drikke til
barna og ber tolvåringen passe på lillebror. Det er ingen tid å
miste, jeg må slå til nå, smulgerne har fortsatt ett av barna mine
i landsbyen

Ny reise

 



Min bok.S.103.104.

Etter noen uker flyttet vi til en bedre leilighet, men fortsatt var
det vanskelig å holde tre unger inne hele dagen. Guttene mine
kjedet seg og var utålmodige, og Reza krevde stadig mer penger.
Jeg prøvde å bevare vennskapet, men ba om en oversikt over alle
utgifter til pass, falske dokumenter og «smøring». Reza var blitt
godt kjent med meg og satte pris på at jeg var ærlig. I hans verden
var forfalskning, korrupsjon og penger alt. Han spiste av og
til hos meg, det minnet ham om fortiden hans sammen med
familien. Jeg tror at alle mennesker har en kjerne innerst inne og
at vi, uansett hvor vi bor og hva slags roller vi spiller i samfunnet,
har et barn inne i oss med de samme lengsler og det samme behovet
for kjærlighet. Jeg tror at mennesket har en felles eksistensiell
lidenskap.
Så kom øyeblikket da jeg måtte kle på barna midt på natten,
gripe koffertene som alltid stod klare, og vi ble kjørt til flyplassen.
Der måtte vi vente og vente ? på et tidspunkt som aldri kom.
Vi ble kjørt tilbake til leiligheten, og optimismen vår ble mindre
og mindre. Tiden gikk og ingen visste hvor lenge vi måtte bli i
den leiligheten. Ofte måtte vi sove med klærne på og koffertene
klare. Hvis Reza banket på døren, måtte vi være klare til å reise
med en gang. Ofte satt vi på flyplassen i timevis med bankende
hjerte, redde og usikre. Jeg klemte den yngste sønnen min inntil
meg og prøvde å holde de to andre i ro, vi måtte være mest mulig
usynlige for ikke å vekke oppmerksomhet. Men til slutt kom Reza
og ristet på hodet, og vi ble kjørt tilbake til leiligheten igjen.
Endelig, etter fire måneder, sitter vi på flyet til Jugoslavia med
femten andre fra hjemlandet mitt. Alle ser på hverandre med
frykt og glede. Frykten er å møte passkontrollen på flyplassen i
Beograd. Blir vi oppdaget, blir vi sendt tilbake til Tyrkia. Det
betyr ny lang ventetid og større og større utgifter. Det eneste jeg
vet er at et ungt par skal vente på oss på flyplassen, kvinnen skal
utgi seg for å være min kusine.
104
Flyet lander og vi må gå gjennom passkontrollen. Vi ser på
hverandre og lurer på hvem som skal gå først. Jeg må snart
begynne å gå og tenker: «Hva er verst, å bli oppdaget i passkontrollen,
eller å vekke oppsikt her jeg bare står og står og bli avslørt
på den måten? Uansett blir resultatet det samme.»
Jeg tar barna i hånden og går ned trappen mot passkontrollen.
«Min kusine» venter på oss, og jeg holder øye med barna som har
lært rollene sine godt. De løper bort til den falske kusinen min,
kaster seg om halsen hennes og kysser henne. Ungene vet at livet
vårt avhenger av hvor gode de er til å spille. Denne episoden med
mye følelser og klemmer og tårer, demper mistenksomheten hos
politiet ved passkontrollen. De får ikke tid til å tenke seg om, men
blir påvirket av dette følelsesladede spillet. Det eneste spørsmålet
av betydning nå, er hvor mange dollar jeg har med meg. Jeg sier
ti tusen. Politiet sier at det er for mye, men jeg sier at vi er på ferie
og skal bo på hotell her i tre måneder og kose oss. Politiet er veldig
høflige og ønsker oss velkommen, og nå er tårene våre ikke
rollespill, jeg gråter av glede og puster lettet ut. Så blir vi kjørt til
Hotel Moskva, et fint hotell midt i sentrum av Beograd.

Lars Gule og rasister.



Du kan ikke vurdere kunst og karikatur, Lars Gule. Dette er ikke ditt felt. Nå vil du bli Norges Qaradawi eller Abu Laban, som vurderte Muhammeds karikaturtegning som krenkelse. De skapte internasjonalt problem. Vi har nok av de gale, Lars. Itillegg har vi erfaring om at kommunister ikke kan vurdere kunst ettersom de ikke tror på åndelighet.

Lars Gule komentar på Face book:

Hei Lily Bandehy, hvor har du det fra at jeg mener vi må akseptere at pakistanske kvinner har åtte barn og sitter hjemme fordi det er deres kultur? Har jeg sagt det noen gang?

På den annen side, hvordan har du tenkt å hindre pakistanske eller norske kvinner å få barn? Er det du som bestemmer hvilket antall som er OK?

(For egen del, uten at jeg har sagt eller skrevet noe særlig om det, det kan nok være greit å REDUSERE barnetrygden jo flere barn man får. Det har med den globale populasjonsutviklingen å gjøre - og barn/voksne i Norge belaster nok verdens ressurser mer enn indiske og pakistanske - i India og Pakistan).

Jeg må også spørre, hvorfor har du illustrert kronikken/blogginnlegget med en usedvanlig griste og rasistisk tegning

Lily Svar:

Lars Gule, ja, du har sagt dette. Jeg hørte det fra et par som siterte deg og de var enige med deg; mannen er en pensjonert professor. Jeg sa på et foredrag at det er en utvei fra dagens islamske situasjon, nemlig at vi muslimer moderniserer vår kultur.  Jeg kom i en diskusjon med professoren. Han svarte: ?Dette er svært vanskelig resept.?

Professoren nevnte at forsker Lars Gule var på lansering av Gunnar Skirbekks bok om krise og innvandring eller flyktninger. Da mente du, Lars Gule, at ?kulturell modernisering er svært vanskelig?  fordi ?pakistanske kvinner har levd i åtte generasjoner med å sitte hjemme og passe på ti barn.?

Jeg mente da at dette er rasistisk holdning uansett om det er Max Hermansen sa det eller Lars Gule. Fordi dette bildet er blitt endret i Norge og blant pakistanere av den nye generasjon fins leger og arbeidskvinner og journalister.

Jeg tvilte ikke på at dette er noe du kunne ha sagt ettersom du har i årevis vært solidarisk med de mest konservative skumle typer som er kledd i hijab, eller støtter de religiøse krefter som hindrer integrering. Ditt miljø du forsvarer og satser på, er enten generalsekretær i islamsk råd eller Lena Larsen og Linda Nor.  Har du noen gang prøvd å støtte en sekulær muslim som kritiserer islamsk råd for ekse.?

Derfor det hjelper ikke akkurat nå om du vil skifte holdning  eller hevder du ikke ha sagt dette eller du gjenformulererer og nyansererer det du sa om pakistanske kvinner. Du har selv bidratt til at du blir sett på som ?tåkete, pratsom, PR-kåt som er preget av selvhat og støtter alle som vil skape et bilde av islam som skaper rasisme.? Du trenger å bevise det motsatte og bygge tillit til muslimer og nordmenn om at du er for sekularisme i islam også, og du støtter kritiske syn på islam, og at du ikke ser på hijab og fanatikere,  og neglisjererer de sekulære krefter blant muslimene.

Når det gjelder tegningen, så betegner du den som rasistisk. Igjen generaliserer du ditt syn og tolker alt på en vrang måte.  Lars Gule, tegningene blir tolket på forskjellige måter. Det er kunst, det er ikke akademisk analyse. Bruk av tegninger blir også tegnet på forskjellige måter. For deg er verden delt til rasister og antitasister. De som ikke er enige med Lars Gule, er rasister. Du har tendens til å bruke din posisjon til å sverte og stemple dine meningsmotstandere som rasister. Dette kan du ikke gjøre mot meg ettersom jeg har vært muslim og forteller om hvordan jeg selv har opplevd islam.

Du kan ikke vurdere kunst og karikatur, Lars Gule. Dette er ikke ditt felt. Nå vil du bli Norges Qaradawi eller Abu Laban, som vurderte Muhammeds karikaturtegning som krenkelse. De skapte internasjonalt problem. Vi har nok av de gale, Lars. Itillegg har vi erfaring om at kommunister ikke kan vurdere kunst ettersom de ikke tror på åndelighet. Lars Gule, - kommunisme styrte Russland som hadde en fantastisk litteratur og kultur. Men i mer enn 70-80 år har de ikke klart å gi verden en internasjonal litterater eller en stor kunstner. Den kommunistiske ideologi dreper evnen til å vurdere kunst eller lete etter noble tolkninger av tegninger.  Din éndimensjonelle mentalitet er i ferd med å bekrefte at du er ?en ateistisk klovn som prøver å bli populær blant muslimer,? Slik en av muslimene sa til meg om deg. Jeg likte ikke det ettersom jeg er også innvandrer. Men jeg sier det til deg mens jeg sier til deg også: Du må gjøre noe med dette, ikke bare for din skyld, men for vår skyld. Håper at du oppfater dette som råd, og at ditt EGO ikke blir såret.

PS. Knarvik stemplet du som rasist. Jeg og mange andre med muslimsk bakgrunn møtte knarvik. Vi følte at du hadde fordommer mot kunstneren.  Det svekket din troverdighet blant oss, Lars Gule. Jeg anbefaler deg å revurdere dine holdninger og ditt syn på andre. Tenk før du kommer med løse skudd og uttalelser.

 

 

Flukten til Tyrkia




Min bok,s.101.102.103.

Jeg sitter på bussen som går fra Tebriz til Ankara. Minstemann blir ett år i dag, men vi har ingen fødselsdagsfeiring. Jeg bærer fremdeles sorte sørgeklær, det er ikke lenge siden min mor døde. Jeg har mannen min og de tre yngste barna med meg. Vi valgte bussen fordi det er mindre kontroll med den, og hele tiden ber jeg om at vi kommer over grensen mellom Iran og Tyrkia. Det er viktig å passere denne grensen, på Tyrkias side er det ikke så grundig kontroll. Politiet der slipper oss inn fordi vi betyr store, feite inntekter for Tyrkia. I Tyrkia er det mange muligheter og mange menneskesmuglere. Disse smuglerne har ordninger med politiet. Hvis man er rik, betaler man smuglerne og de kjøper politiet. Man kan bo der så lenge man vil, og hver tredje måned
101
får man et nytt visum. Hvis man ikke har penger, men er en pen jente, kan man kjøpe seg fordeler med seksuelle tjenester. Man kan bli elskerinnen til gamle politimenn og få opphold så lenge de er interessert. Når de er lei, sender de jenta videre til kolleger. Mange unge jenter fra mitt land har fått en svart skjebne i Tyrkia. De reiste fra hjemmet sitt fordi de var etterlyst, eller de fikk ikke lov til å begynne på universitetet fordi de hadde vært i fengsel eller ikke hadde den rette politiske tankegangen. Fremdeles blir disse jentene misbrukt av menneskesmuglere og politiet i Tyrkia, som lurer dem og holder på dem så lenge at de ikke lenger har penger til å leve for, samtidig kan de ikke dra tilbake til hjemmet. Jentene blir sendt fra arm til arm, siden må de jobbe på nattklubber og andre steder for å skaffe penger til seg selv og smuglerne. Hvis man verken er rik eller pen og blir arrestert av politiet for ulovlig opphold, blir man solgt til det iranske sikkerhetspolitiet, SAVAMA. Etter den iranske revolusjonen var hver person verdt hundre dollar når de ble levert tilbake til den iranske regjeringen. I Tyrkia hadde vi en pris på hodene våre, men i Iran var de samme hodene verdiløse. Men uten hode var vi mer verdt, for da kunne vi verken tenke eller spørre. Hizbollah, tilhengerne av Republic Islamic, hengte mennesker for å spare på kulene. Hvis man likevel ble skutt, gikk Khomeinitilhengerne til familien og forlangte penger for hvert skudd som gikk med til å drepe deres kjære. I Ankara bodde vi hos to jenter som vi kjente fra før av. De hadde kommet for seks måneder siden under beskyttelse av FN og ventet på å få plass i et europeisk land. De leide et fuktig rom med dårlig standard i et fattig område av Ankara og hadde lite av mat og penger. I Ankara kan vintrene være svært kalde, det er helsefarlig å være uten ovn og varme klær. De to jentene var ferdige med videregående skole i Iran. De var glade og livlige som ungdommer flest. De var ikke terrorister og ikke med i opposisjonen, men de hadde lest noen forbudte aviser. Bare dette var nok til at de var blitt fengslet og torturert i månedsvis. For å redde livet og fremtiden hadde de måttet flykte
102
til Tyrkia. I hjemlandet mitt på den tiden var det ikke noe som het å være nøytral. Man måtte være på presteskapets side og vise det ved påkledningen, ved å delta i fredagsbønnen og ellers gjøre alt slik Hizbollah ville. Hvis man ikke var med dem, betydde det at man var mot dem. Man var en fiende, ikke bare av dem, men en fiende av gud. Presteskapet sa at man var en fiende av gud og Muhammed og måtte drepes, eller lide så man fikk tilbake gudstroen. For presteskapet fantes det ikke noe skille mellom gud og menneske. Fra historiebøkene husker jeg at Napoleon den tredje, Hitler og Mussolini viste de samme taktene som presteskapet viste i Iran. Men Khomeini var verre fordi han brukte islam som et mektig våpen. Det er ikke islam som er brutal, det er presteskapet som misbruker sin makt. Makt gir adgang til å misbruke religionen for å kvitte seg med motstandere. Jentene hadde opplevd mye vondt i fengselet, de var blitt herdet slik at de tålte vinteren i Ankara uten å ha ovn på rommet, de kunne gå sultne i mange dager, men tilbake til hjemlandet ville de ikke. De var heldige som var kommet under FNs beskyttelse, men jeg tenker på de mange tusen jentene i Ankara og Istanbul som er blitt leketøy for politi og menneskesmuglere. Vi bodde hos jentene i to dager før vi fikk kontakt med en menneskesmugler og reiste til Istanbul. Menneskesmugleren kalte seg Reza. Av sikkerhetsmessige grunner kalte alle smuglerne seg for Reza eller Ali. Reza hadde leid en leilighet med dårlig standard til oss i et fattig område av byen, på den måten ble vi mindre synlige. Vi kunne ikke forlate leiligheten uten at han var sammen med oss. Reza skulle ordne med falske pass til oss, og vi måtte vente med å fly til en dag det jobbet noen han kjente i passkontrollen på flyplassen. Slike bekjentskaper fikk man gjennom korrupsjon. Mannen min hadde pass med turistvisum til Norge. Han reiste til Norge med lomma full av dollar, det var ikke noe problem for ham. Resten av familien måtte bli igjen i Istanbul. Vi bodde fortsatt i den samme leiligheten. Reza og jeg ble etter hvert veldig gode venner. Vi hadde felles interesser når det gjaldt politikk, og
103
mange av våre kjente hadde mistet livet fordi de tenkte annerledes enn makthaverne. Når Reza kom på besøk, lovte han å sende meg ut av Tyrkia så snart som mulig. 

«Nordmenn, de er rasister.»

Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Ordet rasist har mistet sin tyngde fordi det blir brukt i ulike sammenhenger. Jeg kan fortelle om tre episoder der dette ordet ble brukt uten at det hadde noe med rasisme å gjøre.

1. Det er klokka 22.30 på kvelden og jeg er ferdig jobben. Jeg går mot T-banestasjonen for å ta toget. Bak meg er en gjeng ungdommer som snakker med høy stemme, sparker på alt som er i veien og dytter hverandre. De er afrikansk-norske.

 Da toget stopper går jeg inn og setter meg på et sete. Guttene står og holder leven. Noen flytte seg fra der guttene står på grunn av det høye lydnivået og sparkene. Jeg reiser meg, går til dem og ber dem om å oppføre seg litt roligere. «Er du rasist», sier en av guttene. Jeg sier «Nei, hvorfor skal jeg være rasist?»  En av guttene går til den som har kalte meg rasist og sier «Faen, ser du ikke, hun er som oss. Hun er ikke rasist

Jeg sier til dem «Jeg er ikke rasist, men deres oppførsel skaper rasister En av guttene sier «Vi er i Norge, vi kan gjøre alt vi vil

 Jeg setter meg ned og guttene setter seg rundt meg «Ja, du har rett, vi er i Norge, men i Norge er det også lover og regler. I Norge må man også ha folkeskikk.  Kan dere fortelle meg hvordan dere behandler deres bestemødre? Hvorfor behandlet dere ikke hun eldre dama, hun som måtte flytte seg fra setet sitt på grunn av bråket deres, med respekt? Samme respekt som dere viser for deres bestemødre?» «Fy... faen. Hun har rett» sier en av dem. De sitter som små barnehagebarn rundt meg og jeg snakker med dem med ro om å være høflig og det som er felles i alle kulturer. Når jeg skal gå av toget, reiser guttene seg og gir meg klemmer.

 Jeg tenker på de guttene som friske, glade og hyggelig ungdommer som sine jevnaldrende. Men deres forståelse for Norge er feil. De har fått med seg at vi har frihet, men ingen har forklart dem at deres frihet ikke ødelegge andres frihet. De hadde fått med seg at de er i Norge og er fri, men ingen hadde snakket med dem om folkeskikk i Norge. Mens jeg gikk av toget tenkte jeg på ungdommene og hvordan de kan utvikle seg positivt i et sekulært samfunn, eller blir martyrer hvis de havner i feil miljø. Et miljø preget av paradiset og helvete. De har blanke ark.  Hvem har ansvaret for å farge dem?

 2. Jeg tar buss 37 mot sentrum, Setter meg i et sete i første del av bussen. En norskafrikansk kvinne som har lett sommerkjole på seg sitter foran meg og tygger tyggegummi ivrig. Hun bøyer seg mot høyre side av stolen for å plukke opp en seddel. Samtidig kommer en hånd ned og plukker seddelen raskere enn henne. (500 norske kroner). Den norskafrikanske damen reiser seg for å få pengene, fordi hun hadde sett dem først. Den andre dame med lyst hår sier nei, det er hennes penger.

Jeg drar litt i kjolen til den norskafrikanske damen og ber henne om å sette seg og ikke lage bråk bussen. Hun hører på meg og setter seg og sier «Ja, du har rett» og smiler til meg. Dama med lyst hår går mot utgangen midt i bussen. Vi to snakker hyggelig sammen. Det kommer en skjeggete mann som utseendemessig kan være pakistansk og sier til den norskafrikanske damen «Har du ikke hørt hva hun kalte deg? Jeg hørte. Hun er rasist og du må anmelde henne

Han er så bestemt at damen reiser seg overbevist og går til damen med lyst hår: «Politi, politi. Hun er rasist De to damene krangler, og den norskafrikanske damen lar ikke den andre damen gå av. Bussen stopper, bussjåføren ber dem gå ut. De hører ikke. Bussen kjører videre til holdeplassen ved Grønland politistasjon og de to går av bussen. Mens den ene drar i den andre og roper til politiet «Rasist, rasist

Bussen kjører videre. Jeg tenker på den skjeggete mannen og hans hevnlyst som fører til dette teaterstykket. En anmeldelse på feil grunnlag, slik at han får en bekreftelse på at nordmenn er rasister og alle andre, spesielt menn med skjegg og kjortel er ofre.

 3. Jeg er på Bislett Bad for å svømme. Det er 7-8 personer i bassenget, flest kvinner. Alt er rolig, lyseblått vann, hvit atmosfære og en rolig musikk. Men roen brytes av barneskrik og høy prating. Syv barn fra to år, med bleier, til åtte år hopper fra ulike kanter ned i bassenget. Uten at de har dusjet før de kommer inn.

Tre burkakledde kvinner med en baby i en babysekk setter seg på en benk inne ved bassenget. De snakker høyt på sitt språk. Skriker til barna sine og spiser frukt. De oppfører seg som de er i et privat hus på piknik. De snakker høyt og sender blikk til oss syndige mennesker i vannet.  Vi som er «Kafir» (vantro) må forlate bassenget fordi vi føler oss mer nakne enn vi er og mer syndige enn vi er. Vi går til garderoben for å kle oss. En jente sier «Det var ubehagelig. Jeg følte meg så naken.» Andre sier: «Når tre stykker sitter helt dekket fra topp til tå blir man ukomfortabel i bikinien.» Vi blir enig om å si ifra til resepsjonen. 

Vi snakker med mannen i resepsjon. Han sier at om sommeren kan barn svømmehverdager i bassenget, og fordi de ikke har badevakt kan en av foreldre være med barnet. Og at han ikke kan nekte folk å gå med klærne sine.

«Jeg er ikke rasist. De må få lov til å kle seg som de vil. Det er deres religion.» En av damene sier at reglene sier at de må dusje før de kommer inn. Og de damene har ikke dusjet. Hvordan vet du at de kan svømme? Med de klærne blir de så tung og forstyrret at de kan ikke redde barnet ved et uhell.

Men mannen i resepsjonen står på sitt. Han er ikke rasist og må akseptere andres religion. Jeg sa at disse klesdraktene ikke er religion, det er ideologi, en farlig ideologi. Denne ideologien tar livet av mange uskyldig i hele verden. Hvis det er slik, må du akseptere at jeg kommer med Ku Klux Klan-hette i morgen og setter meg ved bassenget. Mannen overser badereglene for ikke å være rasist. Han er ikke alene i dagenes Norge.

4. På jobben sier rengjøringsmannen til meg «De er rasister. De sier at jeg ikke vasker godt under skrivebordet og på hjørnet Han rister på hodet og repeterer «Nordmenn, de er rasister

Jeg kan fortelle om og beskrive hundrevis av episoder hvor folk kaller hverandre rasister for den minste ting, spesielt hvis en av partene er norske.  I de siste årene har ordet rasist blitt brukt så mye i ulike sammenhenger at det har mistet sin betydning.

Ordet «rasist» har blitt misbrukt for å avsekularisere samfunnet. Ordet rasist har blitt misbrukt for å stoppe all kunst, tekster, filmer og tegninger som på en eller andre måte kritiserer religion eller ukultur.

Det som er rart er at alle rasister er hvite menn «Norsk.» De som står for kjønnsdiskriminering er ikke rasister. Imamer som hindrer at en kvinne leder bønn er ikke rasister. To adskilte dører i moskeen er ikke rasistisk «bare religion». Tvangsekteskap og vold i familien for å hindre at datteren eller sønnen gifter seg med partner med andre religioner er ikke rasistiske. Å hindre kona å lære norsk er ikke heler rasistisk. Å hindre sine barn å spise godteri eller delta i bursdager og andre felles fester med nordmenn er ikke rasistisk heller.

All kjønnsdiskriminering og undertrykkelse som skjer i innvandrermiljøet kan begrunnes med kultur og religion.  Men hver minste misforståelse er rasistisk, hvis en av to er norsk. Rasisme ble brukt før når raseforskjellen var årsak til diskriminering. I vår tid snakker vi ikke om rase, men kultur. At høyresida bruker kulturforskjellen for å skape avstand og diskriminering.

Antirasistisk bevegelse adopterte en ny definisjon av rasisme, «New rasisme».

Denne definisjonen betrakter kritikk av andre kultur,  som årsak til å skape rasisme. Derfor nekter venstresida å kritisere reaksjonære muslimer, fordi de mener dette blir brukt av rasister til å skape rasisme.

Dette er et dilemma for venstresida fordi de hindrer utviklingen av de muslimske minoritetene, fordi utvikling finner sted via kritikk. Det norske samfunnet utviklet seg gjennom kritikk. Venstresida hindrer utviklingen av muslimene. Vi har utallige eksempler dette, feks. Hylland Eriksens samfunnsbok som sammenlikner hijab med norske bunader.

Lars Gule som mener at vi må akseptere at pakistanske kvinner kan ha 8 barn og sitte hjemme fordi det er deres kultur. Jonas Gahr Støre som mener at vi må akseptere at menn og kvinner kan ikke hilse på hverandre.

Alt dette bidrar til å avsekulalisere samfunnet gjennom å ha religiøse plagg og symboler i ofentlige rom. Dette skaper regresjon i og polarisering av samfunnet som vi har sett. De antirastiske venstre skaper flere rasister og flere konservative muslimer. Fordi de er med på å bleke sekularismen og gi grunnbunn til at konservative krefter kan vokse frem.

Nye definisjoner gir mulighet for at muslimer kan kvele all kritikk ved hjelp å skylde på rasisme.  Resultater er at det flerkulturelle samfunnet forsvant mens det parallelle samfunnet dukket opp.

 

 

Et par strømpebukser

 

Min bok. S. 99.100.

«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme
fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
» Salme 121, 1,2.
Denne bibelteksten står skrevet foran Østmark-kapellet. Jeg
har gått i tre timer i strekk for å være her i nærheten av gudshuset
midt i skogen, langt fra folk. I det siste har jeg isolert meg og
til og med kuttet ut telefonlinjen for å konsentrere meg om å
skrive denne boken. Men hver gang jeg prøver å skrive om fortiden,
blir hjertet flerret opp av et lyn av savn og lengsel og tårene
presser på.
I dag, på veien til Østmark-kapellet, tygget jeg på tankene
mine slik sauer gjør når de tygger gress. De går og gresser i
mange timer før de legger seg ned og gulper opp maten og tygger
den om igjen. Når tankene mine bare er kaos, pleier jeg å søke
ut i skogen for å tygge på dem. I de siste fjorten årene har livet
mitt vært så travelt at jeg ikke har hatt tid til å tenke tilbake. Nå
tar jeg opp denne tiden bit for bit og bearbeider den, men den
verker i hjertet som et stort åpent sår, og jeg strever med å få såret
til å gro så jeg kan gå videre i livet.
På denne stien er det lite folk og jeg har den kjølige, harmoniske
og vennlige skogen for meg selv. Jeg kjenner en følelse av
frihet og ro inne i meg her jeg står foran kapellet og leser bibelteksten
og kan le av tankene mine. Jeg skjønner hvorfor guds
nåde ennå ikke er kommet til meg. Skylden er min egen for guds
99
nåde kommer fra himmelen, men jeg ser bare ned på bakken hele
tiden og ser vann og bekker, busker, bær og blomster, og når jeg
ser opp på himmelen blir jeg så opptatt av skyene at jeg glemmer
å be gud om nåde.
Jeg setter meg ved Østmark-kapellet for å skrive. Ryggsekken
min står et lite stykke unna. Det kommer en bikkje og letter på
bakbeinet og tisser på sekken min. Når jeg ser hva som skjer, blir
jeg sint og ler samtidig. Jeg hadde bedt gud om nåde og fikk svar
med en gang. En overvektig, skjegget og skallet mann med bar
overkropp roper på bikkja. «Har du lært opp bikkja til å tisse på
skjegget ditt?» spør jeg. «Hæ?» svarer han. «Ja, for bikkja di tok
feil og tisset på ryggsekken min!» sier jeg. Han snur seg. «Jævla
utlending!» svarer han. På dialekten hører jeg at han er fra
Trondheim og svarer: «Jævla trønder!»
Jeg likte ham fordi han var ærlig mot meg og seg selv. Jeg kan
sitte og diskutere med folk fra ytterste høyre. Jeg kan tåle folk
som skjeller oss ut i fylla på lørdagskvelden. Jeg har respekt for
folk som ser oss rett i øynene og skjeller oss huden full. Det er
vanskeligere med dem som i utgangspunktet later som de mener
noe annet, men praktiserer sin makt på arbeidsplassen og andre
steder. Jeg blir såret av mennesker som kysser meg åpenlyst mens
de henretter meg i tankene.
Jeg liker trønderdialekten. Den har et sjarmerende tonefall
som høres litt barskt og vulgært ut, som en slags blues. Nordlandsdialekten
er flott, den har rytme, harmoni og varme og lyder
som vindens sus gjennom bladene i en tett skog. Men bergensdialekten
hørtes rar ut i begynnelsen, lik en frosk på en myr en
mørk natt, som kvekket i vei og blåste lyden ut. Skarre-r-en lød
uvant og ubehagelig. Men jeg har vent meg til den nå og liker
den godt.
Etter fjorten år i dette landet har jeg lært å svare med samme
mynt, da sparer jeg meg for å bli såret. Jeg har fått nok av å være
høflig. Jeg husker den første måneden etter at jeg kom fra
Notodden til Oslo. Jeg hadde fått midlertidig oppholdstillatelse
i Norge og hadde søkt om å få bo i Oslo. En dag kjøpte jeg meg
100
et par strømpebukser i en butikk på Solli plass. Strømpene kostet
førti kroner og jeg ga butikkdamen en hundrelapp. Hun ga meg
ti kroner tilbake. Jeg forklarte henne at hun hadde fått en hundrelapp
og at jeg skulle ha seksti kroner tilbake og ba henne
sjekke kassa. Da advarte hun meg og sa at jeg bare fikk se å forlate
butikken, ellers skulle hun anmelde meg for tyveri til politiet.
Jeg kunne ikke mye norsk den gangen og regnet med at det norske
politiet ville ha lettere for å tro på butikkdamen enn en svarthåret
utlending. Slik situasjonen var, tenkte jeg det var best å
glemme de pengene. Etter hvert lærte jeg at det var best å sette
seg på en tom benk når jeg var i parken og på et ledig dobbeltsete
når jeg tok bussen, og å unngå å ta kontakt med folk. Ellers
kunne det hende at folk ba meg finne meg et annet sted å sitte,
særlig eldre folk.
Det er stille ved Østmarkkapellet nå. Jeg bretter ut det lille
teppet jeg har stjålet fra Varig flyselskap, legger meg på det og ser
gjennom grønne trær opp på den blå himmelen med små, hvite
bomullsskyer. Jeg lukker øynene og føler at tiden har stoppet
opp. Jeg hører bare surret fra insektvinger. Det er herlig, jeg
ønsker bare å være her og ikke tenke på noen ting, men tankene
går av seg selv tilbake i tiden.
*

Jeg tørket vekk blod.

 



Jeg valgt dette bilde fra min album,vet ikke hvorfor, men hun minner meg på min avdøde søster.

Min bok,s.97,98.

På denne tiden hadde eldstesøster og mannen hennes mistet jobben
for lenge siden, og tvillingdøtrene deres gikk inn og ut av
fengsel. Eldstesøster var lam og led av store smerter. Hun ville
ikke bli innlagt på sykehus. Jeg var ofte hos henne. Hun forberedte
meg på at hun skulle dø og vi hadde mye å snakke om.
Døden var nær og begge visste det, men hun hadde godtatt det
og jeg nektet, det var forskjellen. Hun var sterkere enn meg. En
måned etter nyttårsfeiringen døde hun. Jeg var hos henne hele
den natten hun døde. Alle søsknene var der. De andre gikk gråtende
inn og ut av rommet hennes, jeg ble sittende ved sengekanten
og kjærtegne henne, tørke svette fra pannen og blod fra
munnvikene.
Det ble min oppgave å utføre dødsseremonien for henne. Jeg
leste noen koranvers og fortalte om de døde i familien som ventet
på henne og om hellige personer som var i døden og ville
hjelpe henne, og fant frem litt leire som var hentet fra Karbala der
barnebarnet til profeten Muhammed er begravd, denne leiren er
hellig og er tørket i små mengder. Jeg oppløste den i vann og litt
rosensaft og ga eldstesøster av den med en teskje. Jeg nevnte profeten
og tolv etterfølgere og ba om fred for den døde, mens jeg
hele tiden tørket vekk svette og blod fra ansiktet hennes. I tankene
mine hadde jeg fornektet at hun skulle dø. Jeg følte at jeg
var med i et drama, at dette ikke var virkeligheten, men et mareritt
som ville gå over. Og jeg gråt ikke engang da hun var død.
Eldstesøster hadde fem barn og jeg måtte ta meg av tre av dem
etter at hun døde. Jeg hadde lovet søsteren min å sende de to eldste,
tvillingjentene som var politisk aktive, ut av landet før jeg selv
forlot det. Jeg hadde noen sparepenger, men ikke nok til å sende
to personer ut av Iran. Jeg snakket med faren til jentene om dette
og han sa at han ikke kunne hjelpe, men at han ville godkjenne
alt jeg gjorde.
97
I Iran er det vanlig at en jente må ha med seg alt av utstyr til
hjemmet når hun gifter seg, alt fra kjøkkenredskaper til hvitevarer,
gardiner og sofa. For å få råd til alt, begynner foreldrene å
kjøpe utstyr med en gang de har fått et jentebarn og fortsetter
med å kjøpe inn etter hvert. Eldstesøster hadde fulgt denne tradisjonen.
Fordi jentene skulle flykte, fikk jeg lov til å selge det
innkjøpte utstyret og skaffe penger nok til at de kunne reise til
Tyrkia, og jeg fikk dem av gårde. Veslejenta på fem år så på meg
som en mor, og hver gang hun var lei seg eller savnet mamma,
var hun hos meg eller jeg hos henne. Det ble problematisk for
mannen min. Nå når søsteren min var død var det vel ikke nødvendig
å ha kontakt med familien hennes. Etter at jeg sendte tvillingjentene
ut av Iran, mistet jeg enda mer sympati fra familiene
våre. Sympatien var liten fra før av, men den lille som var ble helt
borte, og jeg hadde brukt opp alle sparepengene våre. Alt sammen
satte meg i et negativt lys. Min eneste støtte var borte og jeg
hadde ingen å snakke med. Mor sørget og gråt over eldstesøster
og hadde nok med seg selv. Førti dager etter at eldstesøster døde,
fødte jeg min fjerde sønn. Ingen i familien min ble sittende på
sykehuset og vente under fødselen, slik man pleide i Iran.
Den lille sønnen min minnet meg mye på eldstesøster. Hun
hadde kjent på magen min og barnet som sparket og sagt at hun
ønsket å leve til barnet ble født slik at hun kunne se det. Ti måneder
etter at eldstesøster døde, døde en av svogerne mine. Det var
han som av og til hadde besøkt meg mens jeg var alene, han var
alltid snill mot meg. Hans død var en sterk påkjenning for meg,
og for første gang etter at søsteren min døde, klarte jeg å gråte.
Ni dager senere døde moren min.
På kort tid hadde jeg mistet mange av dem jeg var glad i. Men
en som var igjen var min far. Etter at mor døde ble han fysisk dårligere
og måtte bo hos en av sønnene sine. Det likte han ikke.
Han ville ikke være avhengig av hjelp og ba hele tiden om at de
skulle kjøre ham tilbake til landsbyen. Han ville dø i landsbyen,
det hadde med stoltheten hans å gjøre. Han ville ikke spise i
andres hus. Han ville lage mat på sitt eget kjøkken og spise i sitt
98
eget hus. Det var vanskelig, han var nesten blind og røykte mye,
og alle var bekymret for at han skulle brenne ned huset og skade
seg. Han var blitt veldig mistenksom og ville ikke at noen skulle
bo fast hjemme hos ham og arbeide for ham.
Jeg og mannen min hadde fremdeles våre krangler. Etter hvert
ble vi enige at om vi skulle reise fra landet med de tre yngste sønnene,
den eldste var allerede i Norge. Å ordne det praktiske ble
min jobb, slik det alltid hadde vært. Jeg solgte unna og han
underskrev papirene, jeg pakket, kjøpte dollar og gjorde alt klart.

Islam ble et vendepunkt.

Min bok. S.95.96.

Den vakre hjembyen min sprudlet ikke av liv som før, nå ble
det ikke lenger produsert Shiraz-vin. Det var ikke tillatt å produ-
94
sere eller selge vin, de berømte rosene vokste ikke lenger i langs
fortauskantene og de vakre jentene som det var skrevet så mange
dikt og sanger om, var forsvunnet eller satt i fengsel eller måtte
gjemme seg bak sorte slør. Shiraz, hjembyen min som hadde vært
berømt for vin og roser, dikt og jenter, var ødelagt.
Denne byen hadde vært hovedstaden i det gamle perserriket,
og ruinene av Persepolis ligger forsatt i femti kilometer nord for
Shiraz. Persepolis er det greske navnet på folkegruppen akemenidenes
hovedstad i Fars i det sørvestre, nåværende Iran og ble
grunnlagt av Dareios ca 500 f.Kr. Men Persepolis ble brent ned
av Aleksander den store i år 330 f.Kr. Marmorruiner, palasser,
klippeskulpturer, kongegraver og inskripsjoner vitner om storslått
byggekunst og er et av de mest praktfulle monumenter over
gammel persisk kultur. Shiraz trekker til seg mange turister med
ulike interesser. For en tid siden leste jeg en artikkel om hjembyen
min som var skrevet av Andreas Hompland (Dagbladet søndag
8. september 2002) der han nevnte noen av våre berømte
poeter. En av dem er Hafez, den store persiske poeten. Han er
berømt for sitt filosofiske syn på livet, og Goethe leste ham på
tysk og ble så inspirert at han lærte seg persisk. Folk lærer diktene
til Hafez utenat og bøkene hans finnes i alle hus. Mange pilegrimer
kommer for å se graven til Hafez og lese diktene som står
skrevet på graven hans og be om frelse for ham. Men han var ikke
den eneste store poeten, også Saadi kommer fra Shiraz. Saadi var
den poetiske filosofen, og hans hovedverk er Gullistan, som er
oversatt til mange språk med navn Rosenhagen. Henrik Wergeland
har nevnt Rosenhagen i sitt dikt På sykeleiet. Mange kjente
diktere og filosofer er født i Shiraz og turistene strømmer til fra
hele verden for å besøke graven til de berømte poetene. Men det
nye regimet foraktet denne vakre byen fordi den minnet hele verden
på den gamle kulturen vår, og etter hvert ødela presteskapet
mye av arkitekturen og kunsten. De ødeleggelsen som Aleksander
den store hadde begynt (og senere angret sterkt på) og araberne
fortsatte med da de innførte islam, ble gjennomført av
mullahene da de tok over i Iran.
95
Shiraz, som en gang var et vitnesbyrd om den persiske kulturen
som strakte seg fra Aralsjøen til Det arabiske hav, fra India til
Egeerhavet og var delt i 20 stater (satropirer), brant ned under
Aleksander den store. Han brente alt som kunne brennes, men
selve byen var hugget ut i fjell og bygd av stein og ble ikke ødelagt.
Både byen og Persia reiste seg igjen etter Aleksander den stores
erobring og ble i sasanidetiden (226-651 e.Kr.) en førende
makt For-Asia. Der blomstret den gamle religionen zarathustrismen
og der fikk den hellige boken Avesta sin skriftlige utforming.
Blomstringstiden varte til den indre maktstriden åpnet for arabisk
erobring i 630-640 e.Kr. Innføringen av islam ble et vendepunkt
i persisk historie. All kunst, all skjønnlitteratur og alle vitenskapelige
bøker ble brent, alt som var tegn på persisk kultur og religion
ble hatet, brent og ødelagt. Det ble forbudt å skrive og snakke på
persisk, og islam, som var en fremgang for den arabiske verden,
førte til en tilbakegang for persisk kultur og historie og for kvinnenes
situasjon. Før islam fantes det ikke noe skjerf, burka eller
slør i det persiske kvinneliv. Kvinnene hadde samme arverett som
menn og kunne være herskere, krigere og diktere og var likestilte
med menn. Men islam og prestenes tolkning av den, skapte etIslam
mannsdominert samfunn som plasserte kvinnene bak veggene. Da
ayatolla Khomeini tok makten, ville han og prestene gjennomføre
dette arbeidet fullt ut. På veggene i Persepolis var det hogd mange
relieffer og symboler fra den gamle religionen vår, zarathustrismen,
for eksempel mannen med vinger, et symbol på Zarathustraprofeten.
Mange av symbolene bekreftet Iran som et monarki og
var i strid med mullahenes synspunkter. Derfor ville Khomeni
ødelegge Persepolis. Rosene i byen ble erstattet med søppel og
veggene pyntet med bilder av feite prester og krigsillustrasjoner,
og håpet sluknet om at sola nok en gang skulle skinne i Shiraz.
Musikken, diktningen, gleden og skjønnheten var borte.
Jeg tenkte mye på å reise bort, finne et sted der barna mine
kunne uttrykke sine tanker og meninger fritt uten å bli straffet.
Et sted der man iallfall fikk lov til å velge klesfarge eller høre på
musikk uten å bli pisket. Det nye regimet hadde prøvd å samle
96
alle i en skitten kanal som endte i en myr. Jeg ville ikke at barna
mine skulle vokse opp i denne myra og bli bitt av markene og larvene
(prestene) som hadde ynglet i revolusjonens vann.

Fred og forbannelse

Fahad Qureshi


Fahad, og den fredelige profeten

Om eplet som kan stoppe en muslimsk misjonær

 Ekstremistiske og konservative muslimer i vårt samfunn innser hvor stor makt ordene kan ha, positiv makt eller negativ makt. De vet hvordan ord kan utøve innflytelse på andre, særlig ungdommen. Og vi må ikke glemme at vi bor i et moderne og sekulært samfunn hvor religionen får respekt når den holder seg til et tilbedelsessted.

Religionen i et demokrati har en bevart plass begrenset til den private sfæren. Religion er en sak mellom individet og Gud. Altså: Kristne i offentlighet opptrer som norske borgere, men på søndag kan de ta familien og dra til kirken. Når de spiser, ber de: «Gledens herre, vær vår gjest.». Når de skal sove, ber de aftenbønn. Men de har respekt for samfunnet og for andre borgere, for de vet at å opptre offentlig med religionen, vil skade andres oppfatning av Kristus og skader det sekulære samfunnet. Jeg har hatt mange etnisk norske venner i årevis som jeg ved en tilfeldighet fikk vite at de var kristne. Jeg respekterer en slik religion, en slik tro. Og vi som muslimsk minoritet, eller folk med muslimsk bakgrunn, får ikke respekt for tro og kultur uten å følge samme spor.

Jeg overnattet hos min venninne en dag. Hun bor i tredje etasje i en blokk i Oslogryta. Om natten ble jeg vekket av en stemme av en mann som resiterer Koranen. Jeg gikk til stua og da så jeg min venninne også våknet av denne stemmen som roper veldig høyt.

Han vekket hele nabolaget. Vi følte vi var nødt til å snakke til ham. Han hevdet at han ba. Alle er redde å komme i konflikt med disse typer av redsel for vold og represalier eller rasismeanklager og islamofobi.

Jeg gikk til kjøkkenbordet og tok et eple fra fruktfatet. Jeg åpnet vinduet og kastet eplet ned og traff rett ved ham. TRAFF HODET! Han ropte og kjeftet. Men koranens stemme ble siden borte.

Det fins mange slike typer som tror virkelig at Koranen har makt og kraft som endrer folk slik at de blir muslimer. Vandrende skrøner blant muslimene er mange:

«En mann reiste med båt fra Sør-Europa til Nord-Afrika. Han så at muslimer som var på båten, samlet seg og bad felles bønn. De leste da Koranen. En serbisk kvinne kom til dem og spurte dem mens hun gråt: «Hva var det dere resiterte? Det fikk meg til å føle trygghet.» Da de sa til henne at det var vers fra Koranen og at de er muslimer, sa hun til dem:

«Jeg bevitner at det ikke fins en Gud utenom Allah og at Muhammed er hans sendebud».

Slike skrøner overbeviser meg ikke. Jeg kjøper ikke slike historier, for jeg har respekt for min forstand. Men denne religiøse misjoneringen fungerer heller ikke hos nordmenn. Så vær så snill spar oss for slike Korangreier.

Jeg kjørte en gang til Gardermoen da sjåføren hele veien hadde CDen på og det var Koran-resitasjon. Jeg spurte ham pent:

«Hva er grunnen til dette?»

 Han svarte meg at å høre Koranen gjør sjelene rolige, for Koranens åndelighet mangler sidestykke i verdens musikk.

Jeg svarte ham:

«Du tror sikkert at koran-resitasjonen er bedre enn Mozarts og Wagners musikk?»

Han svarte: «Uten tvil. Det er Guds ord.»

Jeg svarte ham ikke. Men han spurte så:

«Unnskyld, hvem er Mozart og Wagner?»

Jeg lo og svarte: «To kamel-gjetere fra Somalia!»

Det virker som om disse muslimer ikke har fått med seg at de bor i et demokrati med frihet og at frihet ikke er slik muslimene forstår; at friheten er absolutt kaos. Nei. Individets frihet stopper når den kolliderer med den andre borgerens frihet og med offentlighetens grenser.

Og så kommer vi til Fahad Qureshi. For denne mannen er i ferd med å snu den norske befolknings holdning mot oss. Med å misjonere en form for islam som irriterer nordmenn og muslimer, klarer han som PR-kåt å ødelegge alt vi bygger av humanisme, åpenhet og kamp mot radikalisering. Han benytter anledningen til å sende signaler via ord. Hver gang han nevner profeten Muhammed, sier han etter det: «Fred være med ham». Hver gang han nevner Muhammed, sier de fleste «Fred være med oss», - for Fahad og IS-tilhengere har skremt vettet av oss, og alle begynte å bli redde for Muhammed.

«Fred være med ham,» - denne formen å omtale profeten på, gir tre signaler:

1.      At en muslim taler Roma midt imot. Man dyrker og roser sin egen profet i et samfunn som er sekulært og vantro.

2.       Denne muslimen gir en signal til den nye generasjon om å skille seg i språket fra resten. «Se på meg. Jeg sier Fred være med profeten. Det skiller meg fra resten av muslimer og nordmenn.» Det oppmuntrer ungdommen til å vise sitt opprør mot samfunnet på en religiøs måte.

3.       Fahad Q. prøver med «Fred være med profeten» å overse den sekulære offentligheten. Han vet at han må opptre som borger først, men han opptrer som religiøst vesen først. Han vet at religionen er en privat sak, men han opptrer med den misjon at islam ikke er privat, men offentlig. Han vet at i det sekulære samfunn må man respekterer sekularismen og ikke tvinger religiøsiteten på den. Offentlighet er for alle. Derfor prøver alle kristne å opptre med et veltalende sekulært språk, mens Fahad benytter anledningen til å islamisere det offentlige språket og dyrke religiøsiteten.

Og her vil jeg si at samfunnet garanterer ytringsfriheten for alle. Og dette med rosende ord om profeten, altså; Fred over profeten, kan provosere noen borgere. Aksepterer Fahad at noen skriver « Gud forbanner ham». Hvordan reagerer Fahad på dette? For slik han prøver å rose profeten overfor lesere som er kristne, jøder, ateister, buddhister, hinduer, kan folk svare på dette med det de mener om profeten, i hvert fall for å hindre sine barn å bli påvirket av den billige propaganda av Fahad om sin fredelige profet.

For hver gang Fahad nevner profeten med tilhengeren «Fred være med ham,» ønsker jeg om Fahad sier dette under mitt vindu. Så løper jeg til kjøkkenet for å lete etter et eple.

jeg var under oppsyn av Hizbollah,

MIN BOK: S;92.93.94.

 De sa at jeg burde forsøke å glemme hele saken, at de forsto meg og sto på min side, men at det ikke hjalp noen av oss fordi komitéen hadde tatt alle dokumentene fra politiet, som ikke hadde kopier. Tre måneder senere ble jeg innkalt til rettssak. Hovedsmugleren hadde håndjern og ble fulgt av to politifolk fra sjahens tid. Han kom bort til meg og sa at han hadde vært veldig forelsket i meg, og den dagen han skulle besøke meg hadde søsteren hans grått og bedt ham om ikke å reise og sagt at han gikk i en felle, men han hadde stolt på meg og risikert livet for å se meg og kunne ha gjort alt for meg. Hvorfor hadde jeg sveket ham? Jeg svarte at jeg hadde stolt på ham og gitt ham sønnen min og ba ham innse hva han hadde gjort med ham, det var bare rettferdig at han fikk smake sin egen medisin. Da sa hovedsmugleren at når han en dag slapp ut av fengselet, ville han finne meg hvor jeg enn var og ta et skikkelig oppgjør med meg. Advokaten min sa at vi måtte gå i inn i denne rettssalen, men at hele saken bare var et skuespill. Han fortalte at han hadde blitt invitert til forlik med den andre parten og ikke hadde akseptert det. Dommen var falt, dommerne hadde bestemt seg. Advokaten min ba meg holde meg i ro og ikke reagere på dommen; motparten hadde lagt en felle. Hvis jeg ble sint og sa noe ufordelaktig om regimet, var det nettopp det de ventet på for å kunne arrestere meg. Advokaten sa at vi ikke kunne gjøre annet enn å høre på dommen og forlate salen. Slik ble det. Hovedsmugleren og broren fikk to års fengsel, noen i smuglergruppen måtte betale erstatning, resten ble frikjent. Advokaten min tok ikke betaling for jobben. Han rådet meg til å reise fra dette landet og sa at barna mine trengte meg. Her kunne jeg ikke få skilsmisse eller praktisere sosialismen min, jeg var sterk nok til at jeg og barna ville klare oss i et nytt land. «Hør på meg før de finner på noe å sette deg i livsvarig fengsel for,» sa han, «tenk på barna dine!»
92
I denne tiden skjedde det mye. Eldstesøster hadde fått kreft. Hun hadde vært min venninne og støtte hele livet. Vi sto hverandre svært nær, og jeg sa ofte til henne at hun måtte ta seg av barna mine hvis jeg ble borte en dag. Jeg levde i en stadig usikkerhet om når det var min tur til å havne i fengsel for alltid eller forsvinne sporløst som vennene mine. Kombinasjonen av å arbeide som lærer og å være politisk aktiv var utrygg i seg selv og hadde alt plassert meg i søkelyset til svartskjortene. Arrestasjoner og avhør var en del av dette livet. Når jeg ble arrestert eller satt i fengsel, hadde eldstesøster stilt opp for meg og tatt seg av barna mine. Når jeg slapp ut, ventet hun på meg med en omfavnelse. Når jeg var syk, var hun hos meg. Hun hadde vært læreren min i femte klasse, og hver morgen hadde hun flettet håret mitt i to fletter og knyttet hvite sløyfer på dem. Jeg husker ennå armbåndsuret hun kjøpte til meg og den blå kjolen hun sydde til meg. Jeg besøkte henne nesten hver dag. Når sorgene mine var for store til å bære alene, når jeg ikke kunne se noen utveier, besøkte jeg henne. Jeg kunne dele alle mine sorger og gleder med henne, og hun støttet meg uten å dømme meg. Hun var glad i meg som den jeg var med alle galskapene mine, og hun var den eneste som ikke ville at jeg skulle forandre meg for å bli likt. Hun ble verre, kreften hadde spredt seg til skjelettet. Hver gang jeg forlot henne, la jeg hodet på bilrattet og gråt og ønsket at vi kunne byttet kropper. Innerst inne visste jeg at hun ikke hadde lenge igjen, men jeg kunne ikke godta at hun skulle dø. Jeg følte meg under sterkt press, både av håpløsheten i at jeg ikke kunne hjelpe henne, og av rettssaken mot menneskesmugleren og tapet av mange av vennene mine. Midt oppe i det hele var jeg under oppsyn av Hizbollah, og alt jeg sa på skolen i Shiraz og alle bevegelsene mine ble registrert. Av og til ble jeg kalt inn eller arrestert og måtte sitte i lange avhør. Men det var lenge siden jeg hadde lest eller skrevet noe om politikk. Presteskapet hadde ikke noe bevis mot meg, men de ga ikke opp og innkalte meg stadig til avhør. Disse avhørene pågikk ofte i mange timer og ble fore
93
tatt av sikkerhetspolitiet. Man måtte sitte på en stol i timevis uten pause og uten å få så mye som et glass vann, de som avhørte ropte og skrek, noen ganger truet de meg og noen ganger var de snille, og de samme spørsmålene ble stilt om og om igjen, bare med litt ulike formuleringer. Noen ganger pågikk avhørene i seks eller åtte timer og likedan neste dag. Av og til ønsket jeg å skrive under på alt de ville bare for å kunne slappe av, men jeg visste at det ikke bare var meg de var ute etter. Avhørene ble verre og verre, de ville ha meg til å angi andre og ville ikke slippe meg uten at jeg hadde gitt dem noen navn. Det var ikke mye støtte å få fra familiene våre, de ga meg skylden for alt. Jeg lærte jo aldri å oppføre meg som en ordentlig dame, en fin dame. Men jeg var sta og ga ikke opp. Samtidig var jeg sliten av alt og alle. Nå søkte jeg om skilsmisse og var fast bestemt på å skilles, men ble det ikke denne gangen. Nå var jeg gravid med det fjerde barnet. På overflaten så livet mitt helt annerledes ut. Naboene og alle andre trodde jeg var den lykkeligste kvinnen i hele byen, jeg som hadde en rik og pen mann med god jobb, tre sønner og mange penger. Vi fremsto som prototypen på den lykkelige familie. Men dette livet liknet på et par dyre sko, sko som alle beskuet og beundret uten å vite at de ga meg gnagsår som ble dypere og dypere for hver dag. Situasjonen på jobben og i familien ble verre og jeg vurderte å dra til eldstesønnen min i Norge. Mor sa at jeg måtte lære meg å svømme med strømmen, ikke mot den, uansett hvor jeg bodde ville det bli slitsomt å svømme motstrøms og jeg ville ikke komme noen vei. Men for meg var dette vannet ingen elv som til slutt rant ut i et vann eller i havet. Livet mitt var et myrhull som luktet vondt, det råtne vannet dro meg nedover og jeg mistet krefter for hver dag. Jeg måtte komme meg ut av denne myra der det var så trangt at jeg ikke kunne svømme og bare satte meg mer og mer fast for hver bevegelse. De insektene og larvene som ynglet her i myra hadde allerede vokst seg feite og tatt makten på bekostning av millioner av menneskeliv i dette landet. 

De tenkte fremdeles annerledes enn Hizbollah

Min bok:S. 90,91.

Den som holdt geværet
hadde loven i sin hånd. De jobbet tett med svartskjortene
eller var svartskjorter. Med tiden fikk de mer opplæring, uniformer
og egne symboler på bilene og ble organisert. Disse to
gruppene, SEPA og BASIG, ble etablert for å ta makten fra politiet
og militæret og dermed forhindre et militærkupp mot det nye
regimet.

Jeg ringte til ham to-tre ganger hver dag og snakket om alt mulig bortsett fra
det som hadde skjedd med guttene. Etter hvert dro jeg samtalen
over til temaer omkring ham og meg og mannen min som ofte
var borte. Etter en stund innrømmet hovedsmugleren at han var
forelsket i meg. Han ringte ofte og leste dikt for meg i telefonen.
Da jeg var sikker på at jeg hadde taket på ham, gikk jeg til politiet
og snakket med to politioffiserer fra det vanlige politiet (fra
sjahtiden) om alt som var hendt. Jeg ga dem navnet på alle jeg
kjente i menneskesmuglermiljøet og på hovedsmugleren, han
som tok sønnen min med til Pakistan, og broren hans. Politiet
satte i gang en stor etterforskning, de samarbeidet med politiet i
grensebyen mot Pakistan og fortalte meg at uten hovedsmugleren
var det vanskelig å arrestere de andre. De hadde ikke nok
bevis, det var umulig å arrestere denne mannen, han hadde vært
etterlyst i lengre tid og bodde i Pakistan, det var en vanskelig sak.
Jeg lovte dem at jeg skulle få denne store fisken på kroken hvis de
kunne hjelpe meg. En av etterforskerne sa at de kunne avlytte
telefonsamtalene mine. De ga meg privatnummeret til den ene
etterforskeren og sa at jeg kunne ringe hele døgnet og at de ville
komme til meg med en gang hvis det var nødvendig.
Hovedsmugleren sa at han var på vei for å besøke meg, men sa
ikke når han kom. Jeg fortalte ham at mannen min skulle komme
tilbake i slutten av uken og at han måtte besøke meg før det. Tidlig
en morgen ringte det på. Jeg våknet og åpnet døren, der sto
hovedsmugleren. Jeg ba ham sitte ned på kjøkkenet og drikke en
kopp te, og begynte å lage frokost og koke te. Nå var det om å
gjøre å få barna ut av huset så fort som mulig, jeg vekket dem og
sendte dem tidlig på skolen. Jeg lot som jeg var forelsket i smugleren
og sa at jeg måtte ringe jobben og si fra at jeg ikke kom.
Jeg slo det hemmelige nummeret til etterforskeren og måtte late
som jeg snakket med sjefen min fordi smugleren sto der og hørte
på. Nå var barna ute av faresonen, døren var åpen og jeg ventet
på politiet. Jeg holdt smugleren i kjøkkenet, han var ung og vakker
og seksuelt pågående. Jeg ba ham om å legge bort pistolen
fordi jeg var redd for våpen. Han la den fra seg og jeg prøvde å
90
dra ham langt bort så han ikke kunne få tak i den. Jeg dro ham
mot soverommet ? og plutselig er politiet overalt i hele huset,
setter håndjern på smugleren og kjører ham bort. Noen av politimennene
ble igjen ved huset for å beskytte meg.
Dette politiet var rester fra sjahens tid. De var ikke hjernevasket,
de tenkte fremdeles annerledes enn Hizbollah og hadde stor
respekt for kvinner. De var medmenneskelige og hadde forståelse
for det som var hendt. Men dette politiet hadde dessverre ikke
stor innflytelse. Etter revolusjonen ble det opprettet to militærmakter
ved siden av politiet, SEPA og BASIG. Politiet måtte
jobbe under disse to organisasjonene, som mest besto av ungdom
med kriminell bakgrunn eller var fra prestefamilier. Disse
ungdommene hadde ingen politiutdanning, bare to måneders
våpenopplæring og fulgte en eneste regel: Den som holdt geværet
hadde loven i sin hånd. De jobbet tett med svartskjortene
eller var svartskjorter. Med tiden fikk de mer opplæring, uniformer
og egne symboler på bilene og ble organisert. Disse to
gruppene, SEPA og BASIG, ble etablert for å ta makten fra politiet
og militæret og dermed forhindre et militærkupp mot det nye
regimet.
Samme dag som smugleren ble arrestert, ringte broren hans og
truet meg. Det beviste at denne hovedsmugleren ikke opererte
alene. Neste dag ble broren hans arrestert sammen med alle de
andre som hadde vært sammen om menneskesmuglingen. I løpet
av de to første dagene etter at hovedsmugleren ble arrestert, ble
sekstifem andre personer også arrestert. Etter en uke kom en
komité med tre mektige prester fra Teheran. Dermed stoppet alt
opp. De to etterforskerne ble tatt av saken og alle smuglerne ble
løslatt, bortsett fra hovedsmugleren og to andre. Beskyttelsen
min falt bort, avhørene var ikke kommet halvveis og avhørsdokumentene
var ikke ferdige da saken ble tatt fra politiet og sendt
til en dommer. Han var ingen vanlig dommer, men en prest. Jeg
kontaktet en advokat og løp hver dag fra det ene kontoret til det
andre og fra en rettssal til en annen for å gjøre noe og for å fort-
91
sette oppklaringen av denne saken der vi hadde masse bevis og
vitner. De to etterforskerne og andre politifolk som kjente meg,
ristet på hodet og fortalte meg at de mektige prestene var involvert,
denne saken var komplisert.

Gud er analfabet


Bildet er tatt i Sri Lanka. te plukkere.
I dag leste jeg en dikt skrevet av Mahammad al- Maghout og  det er over satt av Walid al-Kubaisi. Diktet beskriver hvordan tortureres politiske fanger i Midtøstens fengsler. Hvordan folk har i disse landene.   Jeg leste diktet  og tenkte  på alle politiske fanger i Iran og Tyrkia. jeg ønsker å dele diktet med mine lesere. Stor takk til Walid al Kubasi.

Postbudets angst

Dere, fanger,overalt

send meg alt dere har

av frykt,sutring og kjedsommelighet

Dere,fisker, ved en hvilken som helst kyst

send meg alt det dere har av tomme fiskegarn og sjøsyke

Dere,bønder,overalt på jorden

send meg alt det dere har

av roser og utslitte tøystykker

sendt meg alt det dere har

av opprevne bryster

av gjennomborede mager

av uttrukne negler

Send meg alt dette til min adresse...

...på en hvilken som helst kafe...

..i en hvilken som helst gate i verden

for jeg holder på å skrive en stor rapport

om menneskehetenes lidelse

for å sende den til Gud

umiddelbart etter å ha undertegnet den

med sultnes lepper og de ventendes øyenvipper 

Men, dere, miserable, overalt

det jeg er mest engstelig for,

er at Gud er analfabet.
 

 

Smuglere

Min bok.S.87,88,89.

Det hadde vært en kongress i Dhaka og politiet hadde pågrepet
guttene som terrorister fordi det ikke var samsvar mellom forklaringene
deres og de ikke hadde legitimasjon. Politiet torturerte
og mishandlet dem i fengselet for å få mer informasjon. De
behandlet guttene som terrorister uten noen rettigheter.
Jeg solgte noen tepper og tok ut noen sparepenger så mannen
min kunne reise til Dhaka med feit lommebok og redde Lille
venn. Men han hadde ikke noe bevis på at denne gutten i fengselet
var vår sønn, og sønnen vår var redd og ble truet av de andre
kameratene til ikke å oppgi navnet sitt eller bruke det falske navnet
som smugleren hadde lært ham. Mannen min kontaktet en
advokat og kjøpte tjenester fra andre smuglere og gikk til utenlandsdirektoratet
og forsvarsministeren og politisjefen i Dhaka
for å vise frem bilder og finne sønnen vår, men det var helt umulig.
Hver gang politiet eller andre spurte sønnen vår i fengselet
om hans virkelige navn eller om han kjente en mann med farens
navn, nektet han. Til slutt lovte en av disse ministerene å hjelpe
oss mot tretti tusen USA-dollar. Den summen var for høy for oss.
Mannen min kom hjem etter to måneder. Han var sliten og
syk på grunn av varmen og maten. Han hadde bodd på det beste
hotellet og blitt syk og brukt opp pengene uten særlige resultater.
Det eneste vi hadde oppnådd, var at advokaten hadde besøkt
fengselet og snakket med sønnen vår og bekreftet for oss at han
var der. Advokaten fortalte at både maten og de hygieniske forholdene
var elendige, og at guttene bodde på samme celle som
voksne internasjonale forbrytere. Jeg hadde forsøkt å redde sønnen
min, men nå satt han i fengsel. Det viktigste nå var å redde
livet hans, og det som hadde hendt var min skyld. Hva skulle jeg
gjøre? Jeg ringte til utenriksministeren i Iran og fortalte ham om
det jeg hadde gjort og ba ham om å kontakte den iranske ambassadøren
i Dhaka og å redde barna. Jeg forklarte at sønnen vår var
umyndig og at det var jeg som hadde sendt ham ut og at jeg ville
ta straffen for det. Jeg hadde ventet at han skulle avvise meg eller
anmelde meg for en straffbar handling, men han var forbausende
grei og forståelsesfull. Han lovte å hjelpe meg og ga meg tele-
87
fonnummeret til ambassadøren i Dhaka så jeg kunne snakke med
ham og forklare mer. Den iranske ambassadøren i Dhaka gjorde
det han hadde lovet og dro til fengselet for å treffe barna. Men
de var redde for å vise seg frem og nektet å treffe ham. Etter at
ambassadøren hadde forsøkt to ganger uten resultat, ringte han
til meg og sa at det var umulig å hjelpe guttene hvis de ikke samarbeidet.
Jeg solgte en del verdisaker for å skaffe dollar og sendte mannen
min til Dhaka på nytt, nå sammen med en mor og en annen
far. De ble der i to måneder og klarte å besøke guttene og sende
frukt og mat inn i fengselet, men kom tilbake uten annet resultat.
De hadde betalt tre forskjellige advokater og mange politifolk,
alle hadde lovet både det ene og det andre, men guttene satt
fremdeles i fengsel. Jeg kontaktet noen i familien utenfor Iran og
ba om at alle sendte brev til FNs høykommissær for flyktninger i
Genève og ba om hjelp Vi ringte til alle vi kjente i utlandet og ba
dem om hjelp og om å kontakte FN-kontorene, Røde Kors, Kirkens
Nødhjelp og alle andre hjelpeorganisasjoner uansett hvor de
var rundt omkring i verden. Nå hadde det gått sju måneder siden
guttene ble satt i fengsel og de satt der fremdeles.
En advokat ringte fra Dhaka og sa at guttene sultestreiket og
var veldig syke, en var død. Guttene krevde å bli flyttet til vanlig
fengselscelle og fikk besøk av FNs representant i Dhaka. Til slutt
nådde vi frem. En amerikansk kvinne som jobbet for FN tok
saken på alvor og kom for å ordne opp. Hun besøkte guttene og
ordnet med sykehusopphold, mat og medisiner, såpe og tannbørste,
klær og håndklær, og tok dem under FNs beskyttelse.
Nesten alle guttene var syke. Sønnen min hadde mistet sju tenner
og hadde mageblødning og betennelse i en fot, alle de andre
var sykere enn ham og alle var psykisk syke på grunn av mishandling
og tortur, og det verste var at de hadde sonet sammen
med voksne internasjonale fanger.
Det var en vanskelig tid, jeg gråt og sørget inne i meg og
ønsket at jeg ikke hadde sendt sønnen vår ut av landet. Jeg var
psykisk og fysisk sliten, jeg fikk ingen støtte og det var bare eld-
88
stesøster som ville snakke med meg. Jeg gikk til hellige steder og
tente lys og ba gud tilgi meg og redde sønnen min. Familiene
våre så på meg som en stor egoist som hadde sendt barnet sitt i
døden, ikke var jeg en god mor og ikke hadde jeg omtanke for
barnet mitt. Jeg hadde ofret alt for drømmene mine og politikken
og de rare ideologiene. Mannen min fikk mye sympati, og alt
som var galt var min skyld.
Tre måneder etter at mannen min kom hjem fra Dhaka for
andre gang, slapp sønnen vår og de andre guttene ut av fengselet.
FN-representanten ringte til meg og gratulerte oss og spurte
hvilket land vi ville sende sønnen vår til. Hun fortalte at det ville
ta noen måneder å komme til Canada eller USA, men at Skandinavia
kunne ta imot flyktninger med en gang. Jeg ba henne om
å sende sønnen min ut av Dhaka og derfra til hvilket som helst
land i Europa. Han hadde sittet i fengsel i til sammen ti måneder
og nå ville jeg ha ham ut av Bangladesh fortest mulig. Kort tid
etter ble sønnen min og to andre gutter sendt til Norge, to gutter
til Danmark og de to siste til USA. Alle guttene kom på beina
fysisk, men de er fortsatt preget av dette fengselsoppholdet og sliter
med mareritt og tankene på denne perioden.
Revolusjonen og senere krigen, krevde ikke bare millioner av
menneskeliv og førte til at millioner av mennesker ble handikappede,
men preger også livet til oss som har flyktet. Vi har betalt
for mye for å komme til et nytt land, ikke bare i penger, de psykiske
påkjenningene er verre. Alle jeg kjenner fra Iran kan fortelle
en historie som likner vår. Og disse historiene er tunge ryggsekker
vi må dra på gjennom livet og fører til at vi sliter mye.
Etter at guttene slapp ut av fengselet, bestemte jeg meg for å
rydde opp med hovedsmugleren. Jeg ville at han skulle bli straffet
for det han hadde gjort mot sønnen min og de andre guttene.
Jeg begynte å ringe rundt for å finne spor, og fant til slutt telefonnummeret
hans i Pakistan. Jeg hadde truffet hovedsmugleren
og kameraten hans to ganger og hadde lagt merke til blikket
hans. Han var en meget vakker mann på tjueåtte år.

"Ja, vi elsker"



Jeg er så lettet at jeg kan synge høyt «Ja, vi elsker»

Det er morgen og jeg sitter ved kjøkkenbordet. Nytrukket Silver-te i kombinasjon med ferskt brød og ost kombineres med livlig stemming fra gaten. Stemmene trenger seg gjennom vindusåpningen til meg. Jeg kan se for meg det lille barnet i barnevognen. Kvinnen eller mannen som triller vogna mens han eller hun snakker i mobiltelefonen. Det er litt regnvær, og regnet faller mykt over de grønne trærne. Midt i dette ser jeg kirketårnet på Gamle Aker kirke. Jeg er så lykkelig nå, jeg har det bra. Jeg har tak over hodet. Mat på bordet. Barna klarer seg bra og viktigst av alt, jeg har frihet til å lese hva jeg vil. Tre aviser er på bordet. Dagen med bibelske vers på første side, Aftenposten med «Til mine barnebarn, beklager» av Henrik Sønstebø og Dag Og Tid med bilde av Ayann Hisri Ali «Kampen mot islamisme».

 Jeg ser ikke noe negativt i å være en patriot

Så lykkelig jeg er fordi jeg bor i Norge. Jeg kan lese tre aviser i dag med ulike meninger. Jeg kan gå på nett og skrive hva jeg synes om Gud eller profetene eller kongen. Dagen er min,  uansett regn eller sol. Og jeg kan benytte dagen som jeg vil. Jeg er så lettet at jeg kan synge høyt «Ja, vi elsker»

Jeg tenker at naboen hører meg, og tenker at jeg har blitt gal. Spiler ingen rolle. Jeg tenker at noen på gata hører meg og tror jeg er «nasjonalist». Spiler ingen rolle. Jeg er glad i norske verdier og jeg kan ofre alt for dem. Jeg ser ikke noe negativt i å være en patriot.

Grådighet

Det første jeg leser er min kjære Walid al- Kubasis korte innlegg på side 3 i Dag og Tid. Hver eneste uke gleder jeg meg til å lese hans lille innlegg, en liten fortelling med et hav av meninger. I dag han har en Epistel. «Det tredje brødet». Han begynner slik:

« Mor fortalte meg om ein gang Jesus reiste sammen med ein mann. Jesus hadde med seg tre Nan brød og bad mannen om å ta vare på dei i tynnettet sitt. Det gikk til dei vart svoltene.

Legg brødstykka framfor oss, sa Jesus

Mannen la fram. Det var berre to, sa mannen.

Det åt og heldt fram reisa.

Historien fortsette med at mannen får en haug med gull. Jesus reiser videre, senere kom Jesus tilbake fra reisen. Han gikk samme veien og så fire menn liggende døde på bakken. Mannen med gullet er en av dem. Fordi mannen tenker at han heller vil ha gullet for seg selv, kjøper han gift og putter giften i maten til sine venner. Mens mannen er borte tenker de tre mennene det samme og de sier «vi dreper vår venn og deler utbyttet mellom oss. Da mannen kom tilbake, dro de frem sverdet og drepte ham. De delte gullet mellom seg og de spiste maten.

Da Jesus ser de døde sier han «Å menneske, når skal du innse at grådigskap er din egen morder»

Og jeg tenkte på denne grådighet vi mennesker har og hvordan den har ødelagt for oss. Vi som har flyktet fra krig, eller diktatorer eller økonomiske vansker. Vi har funnet et hjem her i Norge, med alle muligheter til å begynne et nytt liv i et ferdig land, langt fra all elendighet som fikk oss til å flykte.

Hvorfor er ikke dette nok?  

Hvorfor mange av oss prøver å få verten ut av eget oss?  Hvorfor har de fått et hus med mange vinduer til lyset, men de vil dekke vinduene, de vil ha male alt svart? Hvorfor vil de ikke sette pris på det som de har fått av verten og prøve å bidra mer?

Hvorfor skal de ta over det offentlige rom med sin hijab og burka og burkini? Hvorfor vil de ha julefeiring uten svinekjøtt og alkohol? Hvorfor skal alle tegningene av grisene forsvinner? Hvorfor skal en norske avis trykke tekster som hører hjemme i moskeen?  Hvorfor skal det være bønnerom på alle offentlige steder? Verten finansierte deres moskeer og imamer. Hvorfor skal de legge bønneteppe midt i hans stue også? Hvorfor skal bikini bli forbudt? Og hvorfor skal de være så grådig at de vil ha norske flagg med rød halvmåne midt i?

Hvorfor tør ikke verten si at han elsker dette huset, sitt hus. Fordi han blir stemplet som rasist. Jeg kommer med et eksempel. Det er feiring i en barnehage og foreldre med ulike nasjonalitet er tilstede. Det er godterier i mange små boller på bordet. En burkakledd dame reiser seg og går fra en godteribolle til en annen og plukker  bort godterier, og lar bare sjokoladene ligge igjen. Fordi godteriet har svinegelatin og er Haram. Er ikke dette total grådighet?

Ja hun og hennes barn lar være å spise godteriet. Hvorfor skal andre barn la være å spise godteriet, fordi hun er muslim? Det er hennes valg, hvordan kan hun tillate seg å nekte andre barn å spise det de vil?

Vår grådighet har skjøvet verten til dørstokken i sitt hus, hans tålmodighet er snart over.

Vi som kom hit har fått alt, til og med rett og økonomiske støtte til å praktisere vår religion. Men hvorfor vi skal tillate oss å islamisere hele landet gjennom å islamisere offentlige rom? Hvorfor er vi så grådige at vertens kone og døtre ikke kan bevege seg i sitt hus når de vil og hvor de vil? Vår grådighet har skjøvet verten til dørstokken i sitt hus, hans tålmodighet er snart over. Han kommer til å be oss å dra, fordi vi har blitt så grådig at han føler seg fremmed i eget hus.

Det er aldri nok. Vi vil ha mer og mer. Hvor stopper vi? Og når?  Det som skjer i Midtøsten er ikke bare Vestens skyld. Det er grådighetens skyld at sjia og sunnier dreper hverandre. Deres grådighet etter makt og penger er deres drapsmann.

Første generasjons innvandrere var fornøyd med jobben og det som de fikk til. De var muslimer, men i sitt hjerte. De ba hjemme og i moskeen. Så kom andre og tredje generasjon og grådigheten vokste med generasjonene. Det er ikke nok med jobb og hus og frihet. Alt skal forandres ut ifra deres religion og krav.  

Vaktmesteren bærer et skilt på den gamle frakken sin som sier «jeg elsker multikulturalisme » .

Hvis vi var ikke så grådige, ville verten hatt mer plass til nye gjester. Men vi har skremte ham, når vi tatt friheten fra hans familie. Han ser at tryggheten hans er borte. Hans vinduer er blokkerte med svarte tanker og det har begynt å ta fyr i kjelleren. Takket være venstresidas vaktmester i huset. Vaktmesteren bærer et skilt på den gamle frakken sin som sier «jeg elsker multikulturalisme » .

 

 

 

 

 

Barnesoldater under Khomeini.

 Jeg skjønte at det hadde skjedd noe galt og tenkte mest på det verste, at han var blitt drept av smugleren i Pakistan. 

Min bok,83,84,85,86.

Jeg kunne ikke skille meg og gifte med en prest for at sønnen min skulle få lov til å ta videre utdanning. Men det kunne ha vært en løsning, og jeg hadde sluppet å være ?yktning i et skandinavisk land og fryse seks måneder i året uansett hvor mye klær jeg har på meg.
Etter hvert begynte alle i familiene våre å snakke om at det var bedre å sende barna til Europa eller andre land for at de kunne studere, men hvordan skulle vi sende dem ut? Først og fremst var det forbudt for barn i femten-sekstenårsalderen å reise ut av landet, dernest var problemet at ingen land, bortsett fra Jugoslavia og Japan, ga visum til folk fra Iran etter okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979. (Etter revolusjonen, i november 1979, okkuperte iranske studenter USAs ambassade i Teheran og tok gisler. Studentene krevde at USA skulle utlevere sjahen, som var blitt dømt til døden i Iran. Gislene ble løslatt i januar 1981, og siden den gang har Iran og USA ikke hatt diplomatisk kontakt. Likevel ble amerikanske våpen stadig eksportert til Iran gjennom israelske mellommenn. Denne våpeneksporten ble avslørt senere og ble en stor skandale. Saken ble kalt North og Pndexerysaken.) Den eneste muligheten var å smugle disse ungdommene ut av landet og over til nabolandene, kjøpe falske pass der og reise til andre land for å søke asyl. Mannen min var veldig uenig, men jeg så ikke noen annen utvei der og da enn å sende Lille venn ut av landet. Jeg så for meg at han ville få en usikker fremtid i Iran, kan hende bli sendt i krigen og miste livet eller komme handikappet hjem, og hvis han skulle være så heldig å overleve krigen uten skader, ville det fremdeles være umulig å komme inn på videre
84
utdanning. Jeg hadde snakket med alle jeg kjente, og sommeren før Lille venn fylte seksten år ringte en bekjent til meg. Hun og mannen hennes drev en klesbutikk som de hadde startet etter at de ble pensjonister. Hun fortalte at sønnen hennes og noen andre gutter skulle reise med en smugler til Pakistan og videre til Canada i løpet av to uker. Mannen hennes skulle reise senere og ordne med studieplass og bosted for disse barna. Kvinnen sa at hun kjente smugleren og at det var trygt å sende barna med ham. Men jeg hadde bare to dager på meg før jeg måtte levere sønnen min og ti tusen USA-dollar til henne. Når det var gjort, skulle de to guttene reise til grensen samme kveld og neste dag til Pakistan. Mannen min var bortreist, ti tusen USA-dollar var mange penger og jeg hadde dårlig tid. Jeg solgte bilen min og mesteparten av gullsmykkene mine for å skaffe penger. Jeg kjøpte også noen varme klær til sønnen min, og både han og pengene ble levert som avtalt og uten kvittering til kvinnen som drev klesbutikken. Etterpå ventet jeg bare på at sønnen min skulle ringe, og jeg hadde ikke fortalt til noen hva jeg hadde gjort. Tre dager etter ringte han og fortalte at han bodde på et hotell i Islamabad, hovedstaden i Pakistan, og at det var guds vilje at han hadde overlevd. Smugleren hadde satt dem på to kameler, og da de skulle passere grensen, ble de oppdaget. En av kamelene ble skutt og en av mennene såret i skuddvekslingen. Jeg var glad for at sønnen min var i live og tenkte på at han snart skulle reise til Canada og begynne på skole der. Jeg hadde gått og fått oversatt alle skoledokumentene for å sende dem til ham og ringte hver dag og snakket med ham i telefonen. Mannen min kom hjem og ble sint og veldig lei seg fordi jeg hadde sendt Lille venn ut av landet mens han var borte og ikke kunne ta farvel. Familiene våre fulgte hele utviklingen med spenning, alle hadde barn som skulle sendes ut av landet og ventet på hva som kom til å skje med den første. Jeg hadde hatt og hadde fremdeles mye ansvar hjemme, alt fra oppussing av leiligheten til kjøp og salg og gjester og alt som skjedde med barna. Men denne beslutningen som jeg hadde tatt alene gjorde ansvaret mitt tyngre enn
85
før. Tre måneder gikk og sønnen min var fortsatt i Pakistan, smuglerne ?yttet ham fra hotell til hotell, vi var utålmodige og familiene våre støttet mannen min og kritiserte meg for alt jeg hadde gjort. I denne perioden dro den gutten som hadde reist sammen med sønnen min, sønnen til kleshandlerne, til Canada, og det kom en annen gutt på samme hotellrom som sønnen min. En kveld ringte kleshandlerdamen, hun som kjente smugleren, og sa at smuglerne nå hadde sendt sønnen min og den andre gutten ut av Pakistan og at de satt på ?yet til Canada og ville ringe dagen etter. Dagene gikk. Jeg hørte ingenting fra guttene og ringte tilbake til kleshandlerdamen for å få mer informasjon. Da sa hun at hun verken kjente meg eller sønnen min og at dette var en ukjent sak for henne. Senere la hun på røret hver gang jeg ringte. Hele familien vår støttet mannen min og var rasende på meg. De beskyldte meg for å ha drept sønnen min, og jeg sørget og gråt innvendig og løp rundt for å ?nne en løsning. Den eneste som støttet meg og som jeg kunne snakke med, var min kreftsyke eldstesøster. Jeg skjønte at det hadde skjedd noe galt og tenkte mest på det verste, at han var blitt drept av smugleren i Pakistan. Noen uker senere ringte telefonen klokka to om natten. En dame gråt i telefonen og fortalte at sønnen min og seks andre gutter var i hovedfengselet i Dhaka i Bangladesh, damen gråt av glede over at barna våre var i live. Hun visste ikke mer enn dette, men jeg ble glad fordi Lille venn fremdeles var i live. Vi var sju familier som hadde sendt barn ut av landet, vi bodde ikke i samme by men hadde daglig kontakt med hverandre. Jeg var ikke helt alene nå. Senere kom mer informasjon, det viste seg at guttene var blitt ?øyet til Bangladesh og ikke til Canada, og smugleren hadde tatt fra dem alt, penger, klær og den falske legitimasjonen, forlatt dem på et hotell og gått sin vei. Politiet hadde arrestert guttene, de hadde ingen legitimasjon og kunne ikke si hvem de var eller hvordan de hadde kommet seg dit fordi de var redde for at de skulle bli levert til den iranske ambassaden og sendt tilbake og henrettet fordi de hadde forlatt landet ulovlig, og noen av dem var vernepliktige.

Nøkkelen til Paradiset.

Min bok s. 81.82..

De som ble drept i krigen var mest unge gutter før de hadde fått smakt på livet, eller mer presist, ofrene var fremdeles bare barn. De var søkende og nysgjerrige, det var lett å hjernevaske dem. De var stolte, og når de var blitt hjernevasket endte de med å konkurrere med hverandre om å dø først for å komme først til paradis. De ble tatt fra skoleveien og utstyrt med våpen og
81
motorsykkel og nøkkelen til paradiset hengende om halsen, og tusenvis av dem ble velsignet av prestene og sendt til første linje i krigen for å løpe over minelagte områder. Enten ble de handikappet for livet eller de kom aldri tilbake. I en vanlig krig sender man tunge våpen først, i denne krigen måtte de ofre mennesker for å bevare krigsmaskiner. Jeg husker disse nettene under krigen. Det var mørkt overalt og jeg våknet av den ulende røde fare-alarmen. Vinduene var dekket med tjukke sorte gardiner så lyset ikke skulle sive ut, men når alarmen gikk, gikk nesten alltid strømmen samtidig. Vi sov ofte med klærne på. Vi griper tak i barna og løper til utgangen. Vi er ikke helt våkne, mørket og lyden av alarmen gir oss panikk. Hvor er utgangsdøren? Hvor er neste trapp? Vi løper fra døden til bomberommet, en stor garasje under jorden i enden av gaten vår. Vi hører flyet komme og bomben falle, vi hører den eksplodere, men vet ikke hvor. Vi ser på hverandre og tør ikke spørre, men håper at det ikke er over vårt hus, eller litt østover hos søsteren vår eller litt nordover hos broren vår. Hvilket område og hvem ble truffet i natt? Av og til må vi oppholde oss i bomberommet i mange timer. Folk hjelper hverandre og skjelver, angsten er over oss og inne i oss og hjertet banker fort og vi vet ikke når det er vår tur og hvilket hus eller hvilket familiemedlem som er borte for alltid når vi kommer ut. Vi hører på radioen og noen ganger er sendingene også borte. Når den grønne faren-overalarmen går, strømmer vi ut av bomberommet og oppdager at noen er barbeint eller bare kledd i nattøy. Vi hørte ikke bomben falle rett i nærheten, det var ikke i gaten vår, kanskje i gaten ovenfor eller hvem vet, og vi løper til radioer og telefoner for å ringe til slekt og venner for å lokalisere hvor bomben eksploderte. Noen ganger hører vi gråt og skrik fra hus i nabolaget, fra familier som har mistet slekt eller venner i bombingen. Mange år etter at jeg hadde kommet til Norge våknet jeg forsatt om natten og trodde det var krig, og hvis jeg hørte et fly, reagerte jeg med angst og kroppslige symptomer.
82
I begynnelsen av krigen var hele folkets oppmerksomhet, uansett politiske meningsforskjeller, rettet mot den felles fienden. Alle sto hverandre nær og tok imot folk fra krigsområdene i grensebyene mot Irak. Mange av disse byene ble helt jevnet med jorden, ikke et eneste hus sto igjen etter bombingen og rakettene, og noen byer ble okkupert av nabolandet. Vi hørte på radioen hele dagen, når vi lagde mat eller kjørte bil og uansett hvor vi befant oss. Radioen var en viktig kilde til opplysninger, ikke bare om krigen, men også for å beskytte livet. Noen ganger kom angrepene så tett at skolene ble stengt og barna måtte være hjemme, men vi kunne ikke la dem leke ute fordi vi når som helst måtte være forberedt på å løpe til bomberommet. Alle hoteller og ledige rom i hvert hus ble delt ut til de som kom fra krigsområdene, og jeg fikk en del nye elever fra de samme områdene. Shiraz, hjembyen min, ble vertinne for over en million krigsrammede familier, og alle delte det de hadde med hverandre. Men etter noen år ble krigen en del av hverdagen og mistet dette store hjelpe- og omsorgspotensialet. Etter hvert begynte de ulike politiske gruppene å bli aktive igjen fordi krigen ikke hadde stoppet arrestasjoner og henrettelser. Nå ble alle som var imot regimet stemplet som venner av fienden, de jobbet på fiendens side og hadde solgt seg selv og landet sitt til nabolandet som var i krig med oss. Presteskapet brukte krigen som en unnskyldning for å kunne straffe politiske aktivister. Alle demonstrasjoner, partier og aviser var fortsatt forbudt, men tanken på et sosialdemokrati var fortsatt levende i hjertet til mange unge, spesielt hos kvinner. På denne tiden fantes det ikke mange igjen av de politiske aktivistene jeg en gang kjente. Nesten alle i min sosialistgruppe var forsvunnet. Lille venn var nå blitt nesten femten år, det var en farlig alder. En dag kunne han bli plukket opp på skoleveien og sendt ut i krigen. Hvis han overlevde, ville det bli vanskelig å komme inn på universitetet, alle de gode karakterene hans ville ikke hjelpe. Nå måtte man være i nær slekt med en av prestene eller være barn til en av dem som døde i krigen og ha en bekref
83
telse fra presteskapet på at man støttet regimet for å få plass på universitetene. Sønnen min var verken i slekt med noen prester eller hadde mistet noen av sine aller nærmeste i krigen, og med en mor som skilte seg ut ved å være politisk aktiv og ikke tenkte som presteskapet, var det ikke lett å få denne nødvendige bekreftelsen fra dem. 

krigen mellom Iran og Irak brøt ut i 1980

. .
Min bok s, 79,80.

Nå var det lenge siden jeg hadde sagt farvel til de høyhælte skoene og den ?ne dama. I mange år hadde jeg lidd under et system som var grunnlagt på klasseforskjeller. Denne ?ne dama hadde aldri vært mitt ideal, men i en periode av livet mitt ble jeg tvunget til å spille denne rollen. Dette rollespillet kunne ikke ta stor plass i tankene og følelsene mine. Imidlertid ga rollen meg oppmerksomhet og beundring, men hver eneste natt tenkte jeg at den ikke passet for meg. Etter at vi ?yttet til Shiraz og etter det siste selvmordsforsøket, lærte jeg å leve ut litt mer av meg selv. Da våknet min interesse for politikk sterkere til live igjen, og i revolusjonsbølgene ?kk jeg mer kontakt med studenter og aktivister som hadde sosialistisk tankegang. Jeg leste ?ere bøker og ble mer politisk aktiv. Det var også derfor jeg hadde valgt å undervise på en skole i et fattig område. Der forsøkte jeg å forklare elevene mine at de kunne se på fattigdom og sykdom, analfabetisme og kvinneundertrykkelse som resultater av dette systemet. Jeg hadde kjent det på kroppen og tenkte at hvis vi klarte å skape et sosialdemokrati i landet vårt, kunne alle kvinner frigjøre seg økonomisk. Det ville være en stor mulighet til å forandre det mannsdominerte samfunnet. Jeg tenkte på mitt eget liv og ekteskap og at jeg ikke var alene, det var mange andre kvinner i min situasjon. Jeg tenkte på sosialismen som en eneste utvei, den var alt for meg. Jeg enset ikke min manns protester eller min mors tårer. Jeg kunne ofre alt for denne ideologien og for at kvinnene skulle slippe en skjebne som min. En dag på skolen tok rektor meg med inn på kontoret sitt og fortalte at han støttet meg, men at jeg nå var under oppsyn av Hizbollah. Rektor og noen av elevene mine hadde vært i avhør, men de var glad i meg og hadde ikke sagt et ord, og det fantes

79
ikke et eneste bevis mot meg. Men rektor var bekymret for meg og kunne overta noen fag og undervise i min klasse, spesielt i de fagene som jeg mente var fulle av løgn og usannheter. Vi ble enige om at jeg ikke skulle ta bøker som regimet hadde forbudt med meg inn i klassen. Men når elevene ikke ?kk lese om løgnene, skulle de få høre om dem. Jeg ville fortelle dem sannheten, jeg var mer glad i elevene mine enn at jeg ville være med på å hjernevaske dem. Noen dager senere kom en nabodame til meg om kvelden. Mannen hennes eide et bakeri, etter hvert ble han en av svartskjortene og så rik at han kunne kjøpe hus i samme gate som oss. Kona var gravid, og mannen var enten borte eller hjemme og mishandlet henne. Da hun kom til meg, sa hun at hun hatet mannen sin og hele islam. Hun fortalte at svartskjortene kom til dem hver kveld og planla å gå til angrep her og der, men hun torde ikke si noe og hun måtte holde seg på rommet sitt til de gikk. Hun hadde hørt at mitt navn ble nevnt og visste at huset vårt var under oppsyn. Derfor ville hun komme og advare meg og be meg om å være forsiktig. Vennene mine levde i skjul eller satt i fengsel, var ?yktet til utlandet eller drept, og resten av sosialistgruppen kunne ikke ta kontakt med meg fordi jeg var under oppsyn av Hizbollah. Slik var situasjonen min til krigen mellom Iran og Irak brøt ut i 1980. 
Iran og Irak hadde hatt et anstrengt forhold, men det hadde bedret seg mot slutten av sjahtiden. Etter den iranske revolusjonen i 1979 ble forholdet mellom de to landene stadig mer tilspisset. Årsakene var mange. En av dem var interne problemer med den arabisktalende minoriteten i Khozestan, et område som ligger ved grensen mot Irak. Disse grenseområdene er meget oljerike, det har alltid vært kamp om dem. En annen årsak var den kurdiske bevegelsen i Kurdistan, som krevde sin egen stat. Kurdistan har en lang grense mot Irak, og kurderne hadde trukket seg inn i Irak når de ble angrepet av iransk militærmakt. Etter revolusjonen ?kk sjiamuslimene i Irak støtte fra presteskapet i
80
Iran, og mange av lederne for sjiamuslimene ?yktet til Iran og drev sin motstand mot Saddam Hussein derfra. En annen viktig årsak var at Saddam Hussein hadde utvist Khomeini fra Irak da han hadde begynt å gjøre motstand mot sjahen. Og ikke minst foregikk det en stadig maktkamp mellom disse to landene om hvem som hadde størst makt og størst militær inn?ytelse i Midtøsten. Disse årsakene og mange andre, utløste i 1980 krigen mellom Iran og Irak, to muslimske land. Det var sommer og vi hadde sovet i hagen. Mannen min vekket meg tidlig om morgenen og sa at vi ble angrepet av krigs?y og at denne dagen var begynnelsen på en krig mellom Iran og Irak, to land med samme religion. Denne krigen varte i åtte år og kostet en million menneskeliv bare på iransk side. En krig som ingen vant, det var bare stormaktene som tjente på den fordi de kunne selge alle typer våpen til begge parter. Dessuten hadde Iran og Irak sterkest militærmakt og økonomi i Midtøsten og var dermed en trussel mot Israel. Krigen holdt de to landene opptatt og knekte dem samtidig, det tok mange år før de kom på beina igjen. Den nye amerikanske ma?aen tjente på å selge våpen og narkotika, prostitusjon og olje, og kunne være med på å påvirke valg av politikere ved å støtte kandidater gjennom hvitvask av penger og korrupsjon. Den amerikanske ma?aen ansatte sine medlemmer i USA og i mange andre land, og kunne dermed utløse en krig som trengte våpen et eller annet sted i verden. For dem var en million menneskeliv ikke noe verd. USA selger våpen til begge parter i en krig. Under Golfkrigen solgte de våpen direkte til Irak, og til Iran gjennom Israel. Samtidig hadde Iran og Irak vært to sterke makter som støttet palestinerne. I Golfkrigen ble begge landene brutt ned så Israel kunne vokse frem. De som ble drept i krigen var mest unge gutter før de hadde fått smakt på livet, eller mer presist, ofrene var fremdeles bare barn. 

Havfruen i burkini

Eksempel på burkini. Foto: AFP

I dag var jeg på Bislet for å ta en svømmetur. Det er alltid hyggelig å være på gamle Bislet Bad. Gamle bygninger, rikelig lys fra taket, hvite marmorvegger og det lyseblå bassenget.  Etter noen svømmetak går jeg ut for å sette meg i boblebadet og slapp av. Det er en kraftig mann med skjegg og badebukse som sitter i boblebadet. Jeg glir inn og setter meg i det varme vannet og se rett frem. En kvinne i burkini reiser seg fra vannet og setter seg på den hvite kanten av boblebadet. Det er første gang jeg ser en kvinne med burkini.

Kvinner er mer sexy i burkini

Den mørke blå burkinien strammet rundt de runde, unge puppene hennes. Brystvortene er tydelige under den mørke burkinien.  Det samme er navlen og låret. Hun miner meg om de gamle James Bond-filmer, da Ursula Andress kommer ut av vannet i sin Afrodite-kropp. Denne unge kvinnen minner meg om filmen og om havfruen, bare uten hår. Håret som er samlet i burkinihetta får frem hennes former. Hun er mer sexy og tiltrekkende enn alle de bikinikledde damene i bassengene. Vi kan ikke se brystvortene til andre kvinner i bikini men det er hun i burkini som gjør at mine tanker flyr avgårde og ser alle havfruer i sin nakenhet.

Burkini er så sexy at religiøse argumenter faller bort:

For første gang ser jeg at burkinien er absurd i den religiøse konteksten. Burkini dekker kroppen men formene er der. Kvinneformene er tydelige og mer sexy enn i vanlig badedrakt. Som en oppblåsbar dukke i mørkblå eller sort. Den virker mot sin hensikt.

Mannlig kropp er sexy for kvinner

Mannen hennes er dobbelt så gammel som henne. Han har på seg bare badeshorts. Hvorfor amputerer den muslimske mentaliteten kvinnelige følelser? Kvinner har også samme seksuell kraft, behov, fantasier og følelser og de kan bli forstyrret av en mannlig kropp. Menn har ikke enerett på seksualitet eller fantasier. Så kvinner kan se en manns kropp og fantasere og den mannlige kroppen kan hindre deres nærhet til Gud.

For å unngå synd skal begge kjønn ikles burkini:

Kvinner dekker seg for mannens skyld. Mannen  må dekke seg for kvinnens skyld. For å unngå synd. Hvis muslimer skal unngå synd er det viktig at begge kjønn dekker seg til. Det betyr at Omar ikke tåler Ajeshas navle og Ajesha må gå i burkini. Vi må forstår at Aisha har følelser også og ikke tåler å se overkroppen til Omar.  Så Omar må dekke seg til også for Ajeshas skyld. Hvis det er likestilling må vi akseptere kvinners seksualitet, følelser og fantasier. Hvis det er likestilling skal muslimsk menn også gå med burkini. Det eneste problemet er at menn i burkini ikke er så sexy som kvinner i burkini.

 

Under Khomeini

 


Gatene var slagmark i de første årene etter revolusjonen.

Min bok, s. 75.76.77

Alle som tenkte sosialdemokratisk ble stemplet som kommunister. De islamske prestene definerte kommunistene som ikketroende og gudsfiendtlige, og etter den førnevnte uttalelsen som ble sendt på TV og gjentatt i radio og i alle moskeer, var det lov å drepe dem. Tusenvis av unge jenter og gutter ble henrettet, skutt og drept i fengselet eller på åpen gate mens folk så på. Foreldrene fikk ikke lov til å begrave barna sine på de vanlige gravstedene og måtte bringe sine døde barn ut av byen for å finne et sted å begrave dem. Foreldrene fikk ikke lov til å legge gravstein på gravene og ikke til å stå der og gråte eller sørge over barna sine. Hvis disse unge ble begravd på vanlige offentlige gravsteder, kom svartskjortene og gravde likene opp igjen, og hvis foreldrene kom til gravstedet og gråt eller la blomster der, ble de slått ned. Mesteparten av tilhengerne av opposisjonen var skoleelever på videregående og studenter. De var ikke mordere eller terrorister, men de var nysgjerrige og leste blader og bøker som var forbudt eller demonstrerte. I begynnelsen ble disse unge opposisjonelle skutt ned. Senere fant mullahene ut at disse kommunistene måtte henges eller kveles slik at det urene blodet deres ikke rant ned på jorden og skitnet den til. Men de som var muslimer og likevel var i opposisjon, kunne få lov til å bli skutt. De unge jentene som var ugifte og derfor jomfruer, kunne komme til paradiset etter døden. Men de måtte gifte seg natten før de skulle dø. De ble satt i fengsel natten før de skulle drepes og der ble de viet til en av svartskjortene som voldtok dem. Neste dag ble jentene skutt eller hengt. Mange av jentene var bare 13?14 år, de var nesten bare barn. Dagen etter hengingen sendte svartskjortene en pakke småkaker til foreldrene som tegn på at datteren deres hadde gif
75
tet seg. Men for familien var det tegn på voldtekt og død. Samtidig måtte familien betale for patronene som drepte deres kjære.
Det nye regimet gjennomførte også forandringer i skolebøkene i historie og naturfag. Lærerne måtte gå med på dette og undervise i disse usannhetene eller gå i fengsel. Alle aviser, blader og bøker, all kunst og alle eventyr ble forbudt. På denne tiden var jeg lærer i barneskolen og underviste i femte klasse. Det var vanskelig og tungt for samvittigheten å se på elevene mine og undervise i noe som var en fullstendig forfalskning av sannheten. Jeg kjente mitt ansvar som lærer, men det var ikke lett å fortelle sannheten. Mange av vennene mine som ble satt i fengsel kom aldri tilbake. Men jeg kunne ikke gi opp. Jeg kunne ikke tro at det demokratiet som tusener hadde mistet livet for, aldri ville bli virkelighet. Den tanken var umulig å tenke, og vi måtte ikke legge ned aviser eller slutte å lese bøker, vi måtte løfte dem frem og opp og kopiere dem i skjul og sende dem rundt for å informere alle nomadene og alle de fattige landsbyboerne, nå var det på tide at de sosialistiske idéene sprengte seg ut gjennom universitetsveggene. Det skulle ikke mer til for å bli henrettet eller torturert og mishandlet enn å ha lest en avis eller en bok som var forbudt på grunn av forfatterens navn eller innholdet, og man kunne lett bli slått ned eller knivstukket av svartskjortene i det offentlige rom midt på lyse dagen på grunn av at skjerfet var for kort eller at man hadde feil farge på klærne. Bare sorte, mørkebrune og mørkeblå klær var tillatt. Hvis skjerfet hadde glidd litt ned slik at håret var synlig på en kvinne, ble hele den islamske verden satt på hodet og mullahene lagde mye oppstyr og ble ute av seg av bekymring for at folk skulle begå synd, og svartskjortene stilte opp med motorsykler og teppekniver og ryddet opp. De gikk løs på folk og skar opp ansiktet deres eller stakk kniven gjennom øynene på dem. Hvis man var heldig, kunne man få noen dagers fengsel og femti piskeslag.
76
Min far var muslim, min mor var muslim og jeg har ikke noe mot islam. Jeg har respekt for alle religioner. Men det jeg så og opplevde i Iran etter revolusjonen, hadde ikke noe å gjøre med islam. Det var regelrett misbruk av religionen for å få mer makt og slå ned motstanderne. Prestenes maktmisbruk tok troen på islam fra meg og mange andre. Jeg bar aldri våpen og tenkte aldri på å drive terror mot mullahene. Det var nytteløst, og vi som var motstandere av Khomeini kunne heller ikke vinne på den måten. Vår viktigste strategi var å informere massene om deres rettigheter og en rettferdig fordeling av godene, massene måtte forstå at disse prestene var vanlige mennesker og ikke guddommelige, de hadde heller ikke telepatisk forbindelse med gud eller magiske evner. Å være prest var en jobb som andre jobber. Etter mitt syn er det å være prest ingen jobb, min mor pleide å si at folk både kunne dø og parre seg uten hjelp fra prestene. Å være prest er et parasittyrke, de lever av andres brød. Prestene hadde skaffet seg mye jord og mange eiendommer i islams navn, og denne jorden lå i de beste jordbruksområdene. Eiendommene var mange, og de islamske prestene var like flinke som det norske Stortinget til å finne på alle mulige avgifter. I hundrevis av år hadde de islamske prestene sittet hjemme eller i moskeen og skrevet tjukke bøker med rare ord og hevdet at man kunne gjøre hva man ville hvis man hadde penger til å betale for sine onde gjerninger. Men hvis man ikke kunne betale, var man fortapt og havnet i helvete etter døden. For eksempel kan mullahene tolke at det er forbudt å drikke vin. Men hvis man drikker likevel, kan man betale med penger og bli tilgitt. Har man ikke penger, får man piskeslag. Hvis noen dreper en mann, kan de betale 140 kameler (70 kameler for en kvinne) til familien hans (hennes) og bli frikjent. Men hvis det ikke blir betalt, kan familien til avdøde ta blodhevn og drepe. Hvis kona har menstruasjon og ekteparet har samleie under menstruasjonen, kan man betale for denne synden med så og så mange gram gull og bli tilgitt. Betaler man ikke, er det en synd. Alt kan kjøpes, bortsett fra tilgivelse for tyveri. Blir man tatt i å
77
stjele, får man hånden kuttet av. Denne straffen beskytter de rike. Samtidig vet mullahene at tyvene ofte stjeler på grunn av fattigdom. Da straffen med å kutte hånden av tyver ble innført på 700tallet etter Kristus, var det bare de fattige som stjal og aldri hadde penger nok til å kunne kjøpe seg fri for straff. Men jeg mener at ingen av disse reglene står i Koranen, det er regler som prestene har skapt ut fra sin tolkning av den. Prestene har vært så flinke til å beskrive helvete at man skulle tro at de hadde bygd det selv. Man kunne tenke seg at disse prestene som kunne beskrive helvete så grundig og nøyaktig med ild og slanger og tusenvis av torturmetoder, hadde vært styreledere der og nettopp derfor ble prester. De tjukke prestebøkene ble ofte illustrert med tegninger og malerier av helvete. Bøkene tyter av malerier av syndernes kropper som blir spist av skremmende dyr eller forvandlet til enda mer skremmende dyr med øyne fulle av angst og munner fulle av skrik, de tyter av djevler med to små horn og lang hale og pisk som står og slår de stakkarene som har vært ulydige mot gud og kanskje stjålet et brød fordi barna sultet og var døden nær. Når man ser disse bøkene blir man forvirret og tenker at maleren eller presten må ha vært i en psykotisk tilstand. Jeg hadde lest Faust av Goethe og sett filmen med Richard Burton i hovedrollen, men det var vanskelig å forstå både boken og filmen. Men da prestene tok makten i Iran, skapte de helvete der. Siden har jeg ikke vært redd for døden og helvete. Helvete var akkurat der og da i Iran, det eneste som manglet var djevlehalene, de var erstattet med turban, kanskje for å skjule hornene? Jeg kunne ikke la være å lese. Jeg kunne ikke la avisene ligge i kjelleren mens de som hadde skrevet dem, vennene mine, var henrettet. Jeg fant frem avisene og kassettene med musikk og sanger med sosialistiske tekster. Jeg kopierte dem og tok på meg det svarte sløret og gikk fra hjem til hjem midt på dagen mens folk hvilte middag og skjøv bøker og kassetter under døren. Det var mange kilometer å gå, men jeg ble ikke sliten. Jeg gikk hjem til elevene mine og snakket med dem om at de ikke måtte bøye
78
seg for prestene. Jeg leste eventyr og fortalte historier om rettferdighet, om nytenkning og om å våge å si sin mening. Jeg leste de forbudte bøkene for elevene mine og fortalte dem at fattigdom verken var skjebne eller guds vilje, men et resultat av et samfunnssystem som var basert på klasseforskjeller, og at dette nye regimet gjorde forskjellene enda større enn før.