hits

juli 2017

Amputering av kvinnen

Lily Bandehy (i midten) sammen med Oslos ordfrer Marianne Borgen og Lilys snn Tooji under rets Pride-feiring.


Da jeg kom til Norge hsten 1988 var det ikke noen med burka her. De siste rene har burkaen farget det offentlige rom her og der. Burkakledde jenter fikk stipend til dra til skoler og holde foredrag. Etter hvert dukket de opp med helt tildekkedee ansikter p NRK-debatt og programmer. Mange aviser og NRK prvde normalisere burkaen i det norske samfunnet. De klarte normalisere hijaben og n var det tid for burkaen. Vi blir pvirket bevisst og ubevisst av det som vi blir servert gjennom media. I 2017 ble en burkakledd jente ansiktet til Islamsk Rd Norge. Det var ikke noe rart med det fordi IRN er en konservativ organisasjon med to ansikter. N hadde de avslrt seg.

Jeg tenkte mye p hvordan det er g i burka, spesielt i sommervarmen. Hvordan ser jeg folk utenfor og hvordan reagerer folk p meg med burka? S jeg bestemte meg for g med burka p lrdag da jeg skulle danse med min snn p Pride. Jeg tok burkaen, dekket ansiktet og gikk en time i stua for venne meg til det. S dro jeg ut for ta bussen. Men p hodeplagget hadde jeg regnbue. Det var ikke mye reaksjon fra etniske nordmenn. P bussen trakk ingen seg vekk fra meg eller sa ubehagelige ord. Noen norske borgere med annen bakgrunn reagerte med stirre p burkaen og Pride-symbolet. De flte at noe ikke stemte.

To ting var plagsomt vanskelig med burka p. Frst var varmen plagsom, og for det andre: jeg kunne ikke drikke vann eller spise uten lfte p hodeplagget. Det gikk greit etter hvert. Jeg lot vre spise is. Det kunne blitt svrt vanskelig  slikke p en diger softis. Men utover dagen kjente jeg ikke kroppen min. Jeg hadde ikke noen kropp tenke p, som om jeg ikke fantes. Jeg var  totalt usynlig. Ingen kunne vite hvem jeg var, hvordan jeg s ut, eller hva jeg hadde p meg under den svarte burkaen. Det ga meg frihet p en merkelig mte.

Det var ikke en verden utenfor meg. Fordi jeg var ikke en person med kropp, bein, hr eller noe tilgjengelig. Det var ikke tosidighet mellom meg og de andre rundt meg. Jeg var fysisk amputert, til bare synet. De delene som jeg hadde vokst opp med, de delene som hadde dannet Lily, de som folk kjente, var borte. Frihet og tomhet p samme tid.



Jeg begynte tenke: Det er ikke rart at i muslimske land tvinges kvinner inn i burkaen, til og med straffes med dden hvis burkaen ikke er p plass. Mennene bruker alle brutale straffemetoder til f kvinnen i burka. Fordi under burkaen blir kvinnen usynliggjort, tilintetgjort for andre og for seg selv. Nr hun er alene med sin mann, der mannen trenger henne bare for seg selv, fr hun lov ta burkaen bort. Der blir hun synlig for en bestemt person som trenger henne for sin del.

Men burkaen gjr noe med kvinnen selv ogs. Hun blir usynlig for andre og seg selv. Min flelse av at jeg ikke hadde kropp, var spesiell og vanskelig for meg forst. Fordi jeg har vokst opp med kroppen min. Jeg hadde vendt meg til det fysiske meg, som min sjel. Men de som tar p seg burkaen fra ung alder eller p en eller annen mte blir tvunget til g med burka eller velger g med burka, venner de seg til dette? De kjenner flelsen av frihet nr de er usynlig for seg selv og andre nr de ikke har kropp. De har lrt at kvinnekropp og hr er synd. De har lrt at de er de utvalgte, de som kommer til paradiset, de som blir likt av Gud og hans menn p jorda. Burkaen gir flelse av frihet, frihet av kropp, frihet av synd. Burkaen gir makt til de som definerer synd.

Burka er en total amputering av kvinnen. Dette plagget er urettferdig, umenneskelig og vi kan begrave det med de muslimske lrde som har funnet p det. Jeg nsker sterkt et forbud mot alle typer klr som amputerer kvinners kropp og hr. Jeg fler meg fullkommen nr jeg er meg selv, som gud har skapt meg.  Aldri en time med burka p. Jeg vil ikke venne meg til det. Jeg vil ikke la burkaen blir min frihet. Fordi denne friheten er den samme friheten som nr en ligger i graven. Mrk og svart.