hits

juli 2016

Kvinnekamp i islam


Kvinnekamp i islam.

Vitenskap og estetikk og kjrlighet er fravrende i islam.

Det er verre at bikini er forbudt men burkini er tillatt. Akkurat som Ku Klux Klans hette er forbudt, men burka er tillatt, mens begge to er symboler for ekstreme ideologier. 

Profeten Muhammad og hans etterflgere har tatt livet av kvinnen som menneske, de har redusert henne til et kjnnsorgan som skal tilfredsstille mannens seksuelle behov og fde hans etterflgere. Hun kan fde barn, men har ikke rett til ha omsorg for sine barn hvis mannen vil kaste henne ut. Kvinnen skal adlyde mannen og mannen er hennes Gud p jorden.  Hennes nedverdighet ble lovfestet gjennom Sharia.  Hennes hr og kropp ble tolket som synd.  Hun skal dekke seg til. Hvis ikke hindrer mannens nrhet til Gud.  Hennes naturlige flelser ble steinet fordi vitenskap og estetikk og kjrlighet er fravrende i islam.  

For kunne ha makt over henne ble hun umyndiggjort ved hjelp av konomien og hennes vesen. Hennes viten var ikke verdt det samme som hos en mann. Hun kunne arve halvparten av en mann.  Gud befaler dere gi en like stor part som to kvinner 4.12. (4.11). 

Islam reduserte kvinnen til en ting og for rettferdiggjre eierforholdet, ble koranske vers brukt. Kvinnen er respektert i skyggen av en mann, far, bror eller ektemann. Hun ble valgt og prisvurdert etter sin alder og sin skjnnhet eller familie. Forholdet mellom mann og kvinne er forholdet mellom herre og slaven. Deres kvinner er kre for dere, s g til deres ker slik dere nsker alt p beste mte. Koranen 2:223

Menn har autoritet over kvinner i kraft av forkjrlighet. Gud har innrmmet dem fremfor kvinner, 4.83 (4.34).

Mannen er dommeren, viteren, vokteren og slakteren. Alt i ett.

Med minste ulydighet har hun blitt straffet med de verste metodene som finnes ? hun har blitt sltt, voldtatt, slaktet og steinet til dden. I noen stammer setter de henne i et rom og tetter vinduer og dren slik at hun dr av sult sakte og smertefull. Muslimske menn har valgt grusomheten i ulike former for ddsstraff av kvinner, kveling, levende begravd, levende brent, senket i kokende vann, syre, sleping. Ziyad ibn Abihi hadde vane kjre lemmene og korsfeste kvinnen naken (Vold og islam, side 63). Mannen er dommeren, viteren, vokteren og slakteren. Alt i ett.

Hvis de viser seg ulydige, s forvis dem til vrelset deres og gi dem pryl, Koranen 4.38 (4.34.

Ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre, eller fire ? eller med deres slavinner. Man deler ikke ut godteri slik som profeten Muhammad delte kvinner.  Frst nektet islam kvinner kjrlighet ogs ble hun fratatt konomiske rettigheter slik at hun blir avhengig av mannen. Hun skal bli forsrget

.Ingen kvinne til n har ledet en eneste bnn i moskeene

Klarte religionen  stoppe henne nske om frihet? Klarte de drepe hennes tanker og flelser? Historien er bevisst p at det har vrt mange sterke kvinner som har vist  motstand mot denne undertrykkelsen av mannen  som er eneveldet p jorda p grunn av Sharia. Men mennene lar ikke historien om disse kvinnenne komme frem. Menn har vrt redd for miste sitt herredmme. De vil ikke at noen hrer om de kvinnene som str frem med rak rygg og viser motstand i den islamske verden.  snakke om sterke kvinner er et tabu. Kvinnene skal males svake og helt i bakgrunnen. Vi ser dette i moskeene i alle muslimske land og muslimske miljer, de er adskilt, og nr de ber, er de ikke i samme rad som mennene.

Frst er det imamen, som skal lede bnnen. Ingen kvinne til n har ledet en eneste bnn i moskeene.

Dog har mennene et fortrinn fremfor dem, Gud er mektig, 2.228.

I islam er jomfru bare i hunnkjnn.

Etter imamen str mennene og deretter kvinner i siste rad. Islam er basert p kjnnsdiskriminering. I islam er jomfru bare i hunnkjnn.  Jenter ble fdt jomfru og er ndt til forbli jomfru helt til den dagen hun blir gift. Det er overgang fra jente til kvinne. Mannen er fdt som mann - han trenger ikke overgangen.

Det er i sannhet vi som har skapt huriene p fullkomment vis. Vi har gjort dem til jomfruer, Koranen 56.34, 35.

Denne jomfrudommen har blitt familiens re, ikke hennes. Hun skal vre jomfru for broren, faren og onkelen, og hele mannssamfunnets re. Ikke for sin skyld.  Kvinnene ble voldtatt nr to klaner er fiende eller i krig med hverandre for vanre hverandre, eller ta hevn.

Men det finnes fortsatt selvstendige kvinner. En av dem er Khadijeh Muhammeds eneste kone mens hun var i live. Hun var 40 r og kristen da hun giftet seg med Muhammad som var femten r yngre. Hun hadde vrt gift to ganger tidligere, og hadde to barn med hver av dem.
Trolig har hun inngtt en ekteskapsavtale som innebar at Muhammed ikke kunne ta seg flere koner s lenge hun levde. Hun var en meget rik enke som drev med handel. Hennes makt og rikdom og mektige klan var avgjrende for islam.

Dem andre kvinnen er Zeinab, barnebarnet til profeten.  I Ashora ble alle menn i familien hennes drept i krigen og resten ble tatt som slaver. Samme dag holdet hun en sterk tale slik at mange av fienden ble rrt av denne talen, men i islam er en kvinnes stemme en synd.

Fatima, datteren til profeten, var en viktig person i kampen mellom de fire kalifer. Fatimas hus skulle brennes ned av Omar fordi motstandere av Abu Bakr hadde gjemt seg der. Dette huset ble revet i 2006 av Wahhabistiske staten som et minne fra kvinneopprret.

Aisha, den yngste kona til profeten, hadde aldri holdt seg hjemme eller dekket seg til. Hun regnes ogs som en av de viktigste kildene til kunnskap om Profeten og islam.  Aisha hjalp til i bde ved slaget av Bader, Uhud og grften. Noen kilder sier at hun ledet de tre slagene. Hun var politisk aktiv og stttet de valgte khalifen og srget srt da khalifen Utman ble myrdet.

Med all forakten for kvinner i islamske verden har vi mange feminister i Libanon, Egypt, Syria, Irak, Jordan og Palestina og Iran.

I mange muslimske land har vi hatt kvinnelige forfattere, poeter ,skuespillere og sangere som var fulle av kraft. Mange av kvinnene skrev under pseudonym for ikke avslre seg selv og familien med hensyn til den patriarkalske makten. De visste at de tilhrer et samfunn der kvinner ikke kan utrykke seg fritt. En av de viktigste er Mayy Ziyade den libanesiske forfatteren og journalisten som var en foregangskvinne i det 20. rhundre. Hun er et anerkjent navn i frigjring av samfunnet og feminismen. Hun dde i 1941. 

Den algeriske kvinnen Djamila Bouhired som hadde stor ledelse og innsats i kampen mot franskmenn for frigjre sitt land er en annen. Med all forakten for kvinner i islamske verden har vi mange feminister i Libanon, Egypt, Syria, Irak, Jordan og Palestina og Iran.
I Iran har vi mange diktere som har skrevet poesi om de forbudte flelser, lidenskapen, kjrlighet, klasseforskjeller og om politikken. Parvin Etesami og Forough Farrokhzad er to kvinnelige diktere som aldri blir glemt. I Iran hadde kvinner store rller under revolusjonen i 1979 og senere r. De viste motstand mot sjahen og mot Khomeini. Etter at Khomeini tok over makten og den iranske grunnloven ble erstattet av Sharialoven, kom folk i svarte skjorter i gater med den klare talen: ta hijab p hodet eller bli sltt i hodet. Det var store demonstrasjoner. Tusenvis av kvinner ble sltt ned, arrestert, torturert, fengslet og henrettet. Khomeinis regime tok alle muligheter fra iranske kvinner. Han skulle sette dem inn i huset, men under Irak-krigen ble Iran lammet for arbeidskraft, s kvinnene mtte komme p jobb, men de mtte kledd seg i hijabislamistenes uniform..

Det islamske regimet fengslet og henrettet mange jentebarn i alderen 12-14 r. Islamske lrde fant ut at jomfruer kommer til himmelen. For hindre dette viet de jentene til voktere og de blir voldtatt natten fr henrettelse. Iranske kvinners kamp har aldri sluttet. De legger ut bilder av seg selv uten hijab i sosiale medier. De demonstrerer i gatene med slagord mot regimet. De gr i samboerskap selv om dette er staffbart. De viser motstand p alle vis samtidig som de vet at de blir henrettet. Kvinner i alle muslimske land skriker etter rettferdighet og likestilling, men deres stemme ble kvalt av den mentaliteten som hersker i den muslimske verden, men de gir ikke opp. Aldri.

Men i Norge overser vi kvinnekampen i den muslimske verden.

I den muslimske verden har kvinner blitt torturert og henrettet fordi de nsker frigjre seg fra hijaben, de nsker seg frihet. De nsker skille mellom stat og religion. De vet at dette er ndvendig for et likestilt samfunn. Men i Norge overser vi kvinnekampen i den muslimske verden. I stedet for solidaritet med disse kvinnene tar vi hensyn til religion. Ellers hadde vi ikke snakket om de muslimske borgerne, men om samfunnets borgere, norske borgere, deres rettigheter og plikter. Kvinnens verste fiende er religion, srlig islam.  For ha like rettigheter for like borgere trenger vi en forandring i mentaliteten til borgerne som har en av mentalitet basert p Sharia. Vi trenger en indre forandring.

I dag str vi overfr denne srgelige regresjonen som holder p delegge hele vestlige moderniteten

Hijab, burkini, adskilte svmmebasseng, forbudet mot bikini og adskilte idrettshaller skaper ikke denne forandringen. Aksept av de religise symbolene forsterker den patriarkalske kulturen slik at de tror de har rett. Deres religion, deres profet har rett i at kvinnekropp eller hr er synd. Aksepten av religise symboler er med p forsterke reskulturen. Man definerer seg ikke som norsk borger, men som muslim. Det er et grnt lys til unge menn fra muslimske land om at de har rett til voldta eller tafse og kysse p jenter som tr kle seg som de vil. Vi har frt en kamp for et sivilt samfunn de siste 400 rene for et sekulrt samfunn og i dag str vi overfr denne srgelige regresjonen som holder p delegge hele vestlige moderniteten.  Det eneste mte hindre regresjonen er modenhet og handlekraft. Naivitet, usikkerhet og undvendig tlmodighet bidrar til regresjonen blir forsterket. Staten har plikt hindre diskriminering. Forbudet mot bikini er diskriminering av jenter som liker g i bikini. Det er verre at bikini er forbudt men burkini er tillatt. Akkurat som Ku Klux Klans hette er forbudt, men burka er tillatt, mens begge to er symboler for ekstreme ideologier.   

Vi m st for de europeiske verdiene som er basert p demokratiet, likestilling og ytringsfrihet. Gjennom handlekraft m vi vise at vi har kjempet kvinnekamp for n dette og p ingen mte skal vi g tilbake. Veien er fremover, vi skal g videre med likestillingen og likestilling for alle borgere i alle tid og alle hjem. Hvis vi str for vre grunnverdier og en total likestilling i Norge har vi stttet kvinnekampen i Iran ,Tyrkia og alle muslimske land. akseptere de ulike religise symboler som hijab, burkini og kjnnsdelt areal er svikte kvinner i andre land. 

 

 

 

Ayatolla Khomeini.

 


Religion ga Khomeni  ubegrenst makt.
Min bok,s.73,74.

Ayatolla Khomeini opprettet en islamsk republikk uten fortelle
hva den innebar, og alle mtte stemme p noe de ikke visste
hva besto av. Khomeini ble den nye diktatoren og hadde mer
makt enn sjahen fordi han ogs hadde religionen i ryggen. Denne
makten gjorde ham mer brutal enn sjahen fordi han ikke trengte
forklare handlingene sine, alt han gjorde var for beskytte gud
og islam. Men i virkeligheten var det en maktdemonstrasjon for
beskytte sin egen posisjon. Folket fikk verken gratis skole eller
gratis strm, godene ble ikke fordelt og klasseforskjellene ble ikke
mindre, fengslene ble utvidet og kirkegrdene stadig strre, kvinnene
mtte g med slr og mullahene fikk stor politisk makt. En
nyrik klasse vokste fort frem og tok makten, den hadde ingen
politisk erfaring eller utdanning, folkene tilhrte ingen klasse og
var ikke lojal mot andre enn sine egne. Vi kalte dem svartskjortene
(lupen), og de kunne gjre hva som helst for beholde makten
og rikdommen. Alle partier og demonstrasjoner ble forbudt
og brutalt sltt ned, kvinnene mtte sitte hjemme, de som hadde
jobb mtte g med skjerf og slr. Universitetet ble stengt og studentene
ble henrettet eller satt i fengsel. Alle som tenkte annerledes
var mot regimet, det ble tolket slik at de var imot gud og
mtte henrettes. Svartskjortene var forferdelig brutale. Vi henretter
dem som er imot oss, hvis de er uskyldige kommer de til
paradis, hvis de er skyldige blir det en motstander mindre, og for
slike henrettelser trenger man verken rettssak eller advokat eller
noe annet, uttalte lederen deres p TV.
P denne tiden var sosialismen enn sterk og tilhengerne var
studenter, lrere og faglrte arbeidere, spesielt de som jobbet i
oljeselskaper og i det offentlige. Det svake punktet blant tilhengerne
av sosialismen var at de i l i strid med hverandre og manglet
en sterk leder. De var ikke organisert og hadde ikke vpen.
Ayatolla Khomeinis prestestyre hadde sttte fra landsbyboere og
73
analfabeter, i et land med seksti prosent analfabeter er de en stor
gruppe. De trodde p regimet og ayatolla Khomeini som en Messias,
en frelser, og at han hadde en hellig og guddommelig makt.
Hvis man ikke stttet den nye profeten, var man fortapt og syndet
mot gud. Khomeinitilhengerne ble s kraftig hjernevasket at
de kunne angi sine egne barn og sende dem rett i fengsel eller til
henrettelse for redde sjelen deres. Det nye regimet hadde en
sterk leder, og i en kort periode etter revolusjonen i 1979 organiserte
tilhengerne av Khomeini seg og tok makten fra politi og
militre. Dette regimet hadde penger og ikke minst religionen
med seg som sitt sterkeste vpen. De som var i opposisjon hadde
ingen av disse fordelene, samtidig var selve uenigheten mellom
de ulike politiske gruppene nedbrytende. Mange tilhengere av de
ulike motstandgruppene ble arrestert under demonstrasjoner
eller p jobb, p studiesteder eller p pen gate. De ble sendt i
fengsel og kom aldri tilbake.
Favorittfargen til det nye regimet var sort og tilhengerne kalte
seg Hizbollah (gudstilhengere) og markerte seg med sorte skjorter.
Hizbollah hadde vpen og kniver, og hver gang det ble
demonstrasjoner stilte de yeblikkelig opp og gikk til angrep p
motstanderne, de slo og drepte folk, skar opp ansiktet p jentene
og forsvant. De ble aldri arrestert av politiet, og ingen av dem ble
noen gang dmt for en eneste av sine ulovlige handlinger. Svartskjortene
var brutale og voldelige og skremte folk fra gjre mer
motstand. De tilhrte ingen klasse, de ble fdt p en natt i revolusjonsdagene
og ble etter hvert sterkere og sterkere. De kunne
gjre hva de ville uten bli straffet. De gjenkjente motstandere
eller dem som kom ut av fengsel og kidnappet og drepte dem,
senere utvidet de arenaen og kunne ogs fjerne opposisjonsledere
i utlandet. Historisk sett kan man sammenlikne svartskjortene
med tilhengerne av Napoleon den tredje, Mussolini og Hitler.
Svartskjortene hadde ikke ststed i noe samfunnslag, og vold
og brutalitet var deres kjennemerke. De fulgte ingen normer eller
regler, og noen av lederne fikk ofte viktige nkkeljobber i den nye
regjeringen og kunne til og med komme inn p Tinghuset.
74
(Det iranske tinghuset har to hus, i det ene sitter sju mullaher
som blir valgt av ayatolla Khomeini, senere av hans etterflgere,
de er faste representanter til de dr. Medlemmene av dette huset
har vetorett i forhold til alle vedtak i det andre huset. I det andre
huset sitter de folkevalgte, de m godkjennes av de sju utvalgte
mullaher og sitter for fire r. Det er allmenn stemmerett fra man
er 16 r.)

Eksil

Eksil

Sndag 29. mai satt jeg i det lille huset mitt og leste artikkelen til Knutt Olav ms:  Historien om "hjemme". Mine trer trillet p kinnet. Ansiktet mitt var vtt som gresset i hagen. Det regner ute og i mitt hjerte. Klarte ikke holde trene tilbake. Hans ord hadde pnet det dype sret i meg. Hjemme. Denne dagen skrev jeg til han:

Ja kjre Knut ms. Du kan reise til Odda og vre i ditt hjem. Du kan snakke p egen dialekt og spise den lokale maten. Du kan komme hjem. Du er heldig. Du er fdt i et land hvor du kan skrive det som du vil, tenke som du vil og reise som du vil og komme hjem. Jeg kan ikke komme hjem, til min lille landsby. Jeg kan ikke sitte under granateplene og se de sm narsissene som vokser ved den lille bekken som renner rundt i hagen. Jeg kan ikke kjenne lukten og smaken av maten i denne landsbyen. Jeg kan ikke st i drpningen og snakke p min dialekt med naboene og fortelle de vitsene som vi forstr. Jeg kan ikke sitte sammen med dem om kvelden, drikke te med dem og lese Sjahnameh eller Hafez.

Nei, jeg kan ikke komme hjem.

Jeg har reist mye rundt i verden, jeg har reist mye i Norge. Jeg elsker Hardanger, har vrt i Odda, Vinstra, Sjoa og har dratt over fjellene p lange turer mot Snhetta, og overnattet p mange campingplasser. Minst fire r p rad, vr og hst, reiste jeg langs Per Gynt veien og videre til Runde med lange turer i fuglefjellet. Jeg har reist, men har ikke kommet "hjem?, Jeg har reist mye, jeg leter etter mitt "hjem" , men fant det ikke. Jeg har ftt en livstidsdom som jeg ikke fortjener. Min forbrytelse var tenke og st imot den barbariske Sharia tenkningen. Jeg ville vre kvinne, jeg ville vre kvinnen som er i poesien, i naturen, i kjrligheten. Jeg ville vre kvinne, men det var straffbart. Jeg fikk straffen. Aldri kan jeg komme "hjem". Jeg nsket bare kunne holde min bror i hnden da han dde etter en langvarig kreftsykdom 28. september 2011. Jeg nsket kunne legge en blomsterbukett p fars eller mors grav. Jeg nsker kunne vre bare en time "hjemme", men jeg kan ikke. Jeg er dmt til ikke komme "hjem". Jeg har reist, men aldri til "hjem".

Og i gr i en telefon til ?hjem?, fr jeg vite at min yngste bror ligger p sykehuset, er i koma. De er ikke sikre p om han overlever. Ja. Min bror som er nrmest meg. Det er min bror, vi vokste opp sammen. Det er min bror som beskyttet meg hvis noen i familien skulle sl meg, Det er han som tok meg med p kino hver fredagskveld og kjpte is til meg. Det er han som satt sammen med meg p den lille is-kaffen i Shiraz. Det er han som fikk meg til le. Det er han som kjpte min frste porselensdukke etter at han hadde ftt en liten jobb. Han som plukket de frste modne druer, dadler og aprikoser og ga meg til smake. Han som hjalp meg lage sm folk og dyr av leire. Han som nr vre blikk traff hverandres, brt ut i en lang later. Det er han som grt da jeg mtte gifte meg etter tiendeklasse og reiste bort.

Han er syk, han er p ddsleiet og hva kan jeg gjre. Jeg kan ikke beske ham, ta rundt ham og si til ham hvor glad jeg har vrt i ham. Hvis en mister hele sin familie i en bombe, vulkan eller en ulykke, er det tungt, men man srger en gang. Men nr man er i eksil, srger man hele livet. Jeg dr litt etter litt, jeg dr hver gang noen dr hjemme, jeg er syk nr noen av mine nrmeste er syke ?hjemme?. Jeg kan ikke grte sammen med mine, jeg har ingen skulder grte p og jeg har ingen grav legge blomster p, g til og snakke med, fordi jeg er i eksil.

Et totalt eksil er den verste straffen, fordi man kjenner, fler, lengter etter, og savner sitt ?hjem?. Det er urettferdig. Stor straff, livstidsdom, for hva? Bare fordi en tviler, tenker og sier fra.

Skjnner du hvor lykkelig du og andre nordmenn er? Skjnner du min lengsel? Skjnner du hvorfor jeg skriver om islam? Skjnner du hva religion kan gjre med oss? . nsker du satt her hos meg og hadde sett en 66 rig kvinne sitte og grte som et lite barn fordi hun savner komme "hjem" og vre "hjemme" og kunne si til sin bror: ?Jeg elsker deg?.

En forkortet tekst er publisert i Aftenposten i dag.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Nar-man-er-i-eksil_-sorger-man-hele-livet--Lily-Bandehy-600620b.html

Og noen av mine artikkel i Aftenposten i de siste:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Jenter-blir-ansvarlig-for-familiens-are-og-fraroves-sin-identitet--Lily-Bandehy-24731b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Det-er-menneskesynet-i-islam-som-er-hovedproblemet--Lily-Bandehy-12500b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Venting-i-mottak-kan-gi-alvorlige-helseproblemer--Lily-Bandehy-og-Stian-Biong-9958b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hensynet-til-religion-kan-ikke-alltid-veie-tyngst--Lily-Bandehy-17283b.html

 

 

 

Flukten



Min bok.S.71,72.

DEL II
Flukten
Revolusjonsblgene i Iran begynte rulle fra 1976. Det var flere
rsaker til folkets misnye. Sjahen feiret 2500-rs jubileet for
monarkiet i 1971. Den store festen med tusenvis av gjester fra
alle land ble kostbar for folket og gjorde klasseforskjellene enda
tydeligere. Det var smopprr blant studentene og nord i landet,
og mange sosialister ble arrestert og fikk ddsstraff. Folket var
ogs misfornyd med amerikanerne i landet. Mange av dem var
ansatt med feit lnn i oljeselskapene, mens ikke-amerikanere
gjorde samme jobb og fikk mindre betalt. Selve kapitulasjonsloven
innebar at amerikanere ikke kunne dmmes i Iran, uansett
hva de gjorde.
Sjahens styre, som var et ettpartidiktatur uten demokrati,
hadde skapt en blge av misnye hos folk. De begynte snakke
hyt om politikk, og om monarkiet i srdeleshet. Samtidig sto
sjahen ikke like nr USA som fr fordi han ikke ville blande seg
inn mot Sovjetunionen i Afghanistan. Og for USA ville det vre
en fordel om sjahen ble avlst av et islamsk regime, det kunne
hindre kommunistenes fremgang i Midtsten. P denne tiden
stttet Sovjet palestinerne og Libanon og hadde skapt seg et godt
ansikt overfor folk i Midtsten. Mange trodde at Sovjet var den
eneste hindringen for at USA skulle kunne utve mer makt i
denne delen av verden og sympatiserte med denne stormakten.
Jeg kan ikke g i detalj og forklare mer, men alle disse elementene
la grunnlaget for revolusjonen i Iran. Denne revolusjon er en del
av fortiden min og grunnen til at jeg n bor her i Norge.
Hver natt samlet alle vi som var motstandere av sjahen oss
rundt radioen for hre nyheter p BBC og nyhetssendinger fra
ayatolla Khomeini som var i eksil i Frankrike og ledet motstanden
71
mot sjahen derfra. Om dagen var jeg p forskjellige steder for
hre p politiske taler og fortelle innholdet videre. Motstanderne
av sjahen var mange og tilhrte mange ulike politiske retninger,
og vi var fulle av energi og uten angst for dden. Vi delte oss i
grupper og leste forbudte bker og blader og diskuterte disse i
mange timer og forberedte barrikader og gatekriger. Vi hadde
lest og hrt om den russiske og den franske revolusjonen, vi visste
at vi mtte sette makt mot makt, men vi ville ikke at noen
skulle bli drept. Snart sto vi midt oppe i et liv med barrikader og
skudd, blod og ryk, og tusenvis av mennesker som var sinte etter
mange rs diktatur og ropte: Down with the shah, down with
the USA. Studenter og kjpmenn, lrere, arbeidere og husmdre
sto sammen, skulder ved skulder, og hver gang en ble skutt,
tok mange andre dennes plass. Det var lange ker av folk som
ville gi blod til de srete. Jeg hadde ventet i mange r, n var idealene
mine i ferd med bli realisert. Jeg lnte det sorte slret til
mor og klippet hull p hver side s jeg kunne stikke ut hendene
og bruke dem. Jeg var ikke vant med slr, jeg ville ha hendene fri
for bre bker, aviser og andre ting under demonstrasjoner.
Mor var svrt bekymret for meg. Hun grt og ba meg trekke
meg ut av politikken og tenke p barna mine. Men for meg var
barnas fremtid avhengig av revolusjonen. Jeg trodde at vi skulle
felle sjahen for siden virkeliggjre en sosialdemokratisk politikk
med fordeling av godene; helse, skolegang og arbeid til alle, og
ikke minst frigjre kvinnene i dette mannsdominerte samfunnet.
Jeg s p alle lidelser hos kvinner, mine egne og andres, som et
resultat av den konomiske avhengigheten av menn og trodde at
vi i et sosialdemokrati kunne frigjre kvinnene og gi dem mulighet
til vre seg selv. I 1979 dro sjahen i eksil til USA. Ayatolla
Khomeini vendte hjem og monarkiet falt. Vi danset og feiret og
ventet optimistisk p et demokrati for alle, et demokrati med gratis
skole og gratis strm, med fordeling av godene og uten klasseforskjeller,
et demokrati uten politiske fanger, uten pbud om
slr, uten mullahenes innblanding i politikken. Det var disse
kampsakene vi hadde vrt enige om, det var disse forandringene
72
Khomeini hadde lovet oss i talene sine fra Frankrike og mange
hadde ofret livet for. Men slik ble det ikke, og slik er det fremdeles
ikke etter nesten tjuefire r. Denne revolusjonen ble en revolusjon
for bytte diktatorer, ikke noe annet.
 

Far,mitt stdige fjell

 



Min bok,s.69.

Til slutt fortalte jeg ham hva jeg flte.
68
Han tok ansiktet mitt mellom hendene sine og sa at han var glad
i meg, men at vi var bundet til hver vre barn og hvert vrt ekteskap
og av kulturen vr. Han ville ikke sre meg, jeg hadde problemer
nok fra fr og det var bedre at vi glemte hverandre. Jeg la
hodet p brystet hans og grt stille, og han grt sammen med
meg. Noen dager senere ringte han og spurte om vi skulle treffes
hos ham, men jeg mtte ikke opp. Jeg tenkte fremdeles p min
far, han var hyt prioritert og fremdeles mitt stdige fjell. Et r
senere flyttet psykiateren min til USA. Senere har jeg hrt at han
er kjent for vre meget dyktig. Og han hjalp meg med skape
et nytt liv, et liv som nesten var mitt eget.
Jeg begynte g p kunstutstillinger. Hvis jeg likte et maleri,
kjpte jeg det og tok det med hjem. Det passet ikke for andre,
men jeg brydde meg ikke lenger om hva de sa og hengte opp bildene
hvor jeg ville. Andre kunne vise frem bildene og fortelle hva
jeg hadde kjpt og hvordan jeg kastet bort penger, men det var
deres mening og bildene ble hengende. Til slutt ble alle lei av
snakke om disse innkjpene og denne galskapen min. En dag sa
mor til meg at det var vanskelig bevise at man var gal, men nr
man ble stemplet som det, virket man friere og lykkeligere.
Jeg ga ikke lenger mannen min noen plass i tanker og flelser.
Jeg hadde barna mine, familien min og venninnene mine og ikke
minst mine egne interesser og levde ut mye mer av meg selv, men
ikke hele.
Etter hvert ble jeg trukket inn i politiske aktiviteter mot sjahen.
Jeg som hadde vokst opp med en bror som var kommunist
og hadde lest og diskutert revolusjonre teorier siden jeg var
ungjente, var n klar til vre aktiv i politikken.

Jeg kunne ikke velge...

 


 

Min bok,s.67.68.

Dette var uholdbart, og en natt da alle i huset
hadde lagt seg, tok jeg en avgjrelse. Jeg blandet giftpulver med
vann, enn kan jeg huske giftlukten som en hallusinasjon, jeg
kjenner lukten og blir kvalm og fr hodepine. Jeg drakk giften og
66
la meg i sengen. Det var snart midtnatt, alle sov og ingen var
vkne og kunne redde meg. I morgen kan de finne meg dd,
tenkte jeg. Denne gangen var jeg sikker p at jeg hadde tatt mitt
endelige valg og slapp mte hindringer. Men midt p natten
kom noen slektninger p besk. De hadde vrt p fest i Shiraz og
fant ut at de kunne overnatte hos oss fremfor kjre i flere timer
for komme seg hjem.
Mannen min hadde tatt dem imot og fortalt at jeg var sovnet,
men de var i godt humr og ba ham om vekke meg s vi kunne
sitte oppe litt og ta en kopp te. Mannen min gikk opp p soverommet
for vekke meg, men klarte ikke f meg vken. Han
merket giftlukten, hentet en av slektningene og fortalte at det var
noe galt med meg. Samtidig ble en annen av dem mistenksom og
lp opp trappen for finne meg. Hun skrek opp og truet de
andre til kjre meg til sykehuset yeblikkelig og ble med meg
dit. Denne gangen fikk familien ikke lov til ta meg med hjem
igjen, og to dager senere kom en ung mann og fortalte at de
skulle flytte meg til et annet sykehus der han jobbet. Han var psykiater.
Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe valg. Vi har ikke noe valg nr
det gjelder hvor, nr og i hvilken familie vi kommer inn i denne
verden. Og jeg kunne ikke velge nr jeg ville forlate den. Andre
synder og vi soner. En natt et sted holder to svette varme kropper
om hverandre, noen mneder senere blir vi fdt uten at vi har
noe valg, men dden kunne vi ha valgt selv, kanskje det hadde
vrt lettere for mange i min situasjon. Folk dr av sult og i krig
og katastrofer uten ville det, men nr et menneske nsker seg
dden fordi andre har fratatt det valgmulighetene, fr det ikke
lov til d. Jeg tenkte mye p hvem som hadde myndighet til
bestemme nr jeg skulle d. Et liv der man ikke kan vre seg selv
blir en slags ddsdom som stjeler krefter og krenker mennesket
bit for bit. Jeg lurer p hvor mange kvinner i mannsdominerte
samfunn som ville foretrekke d fremfor vre nikkedokker for
dem som sitter og drar i snorene rundt hendene og fttene deres.
Egentlig er det kjettinger de er bundet med, kjettinger som gna-
67
ger dypt i flelsene. Kanskje det er lettere akseptere et slikt liv
hvis man tror p gud eller p skjebnen og legger skylden p den?
Men kvinner som verken er religise eller tror p skjebnen, kvinner
som leter etter meningen med livet og lidelsen i denne
mannsdominerte kulturen, de ser at livet kunne vrt annerledes.
De ser kvinneundertrykkelsen og blir opprrte. Likevel m de se
undertrykkerne rett i ynene og smile, selv om de har lyst til
kvele dem.
Jeg ble flyttet til en nytt sykehus der alt var rent og velstelt og
de som jobbet der hadde tid til oss og var snille og hjelpsomme.
Maten ble servert p rommet, og det stod alltid en liten rose ved
siden av middagen. Jeg var mest p rommet, jeg var apatisk og
ville helst sove, men hver gang jeg pnet ynene, s jeg psykiateren
min. Han var midt i trettirene med sort krllet hr, skjegg
og bart. Han satt p en stol ved sengen min og smilte. Av og til
holdt han hendene mine uten sprre meg om noe eller si mye.
Jeg snudde ryggen til og sovnet igjen, vknet igjen og s ham
sitte der. I min andre uke p sykehuset snakket han rolig med
meg. Av og til fikk han svar, men jeg ville ikke snakke. Han satt
der hver gang jeg vknet, og hvis han mtte bort, l det en liten
beskjed til meg p bordet. Etter hvert spilte vi backhammon og
bridge og han var veldig tlmodig med meg. Jeg ble utskrevet
etter tre uker, men fikk time hos ham en gang i uken fremover.
Nr jeg var hos ham stirret han ikke p klokka eller tok notater,
og jeg begynte snakke. I lpet av seks mneder ble jeg et annet
menneske og usikkerheten min forsvant. Jeg visste hva jeg ville
og hvordan jeg skulle oppn det. Han lrte meg hvordan jeg
kunne leve mitt eget liv innenfor de rammene jeg hadde. Han
lrte meg se p valgmulighetene og vurdere hvert valg med
sine fordeler og ulemper for deretter velge det alternativet som
hadde flest muligheter. Bde han og jeg s p ekteskapet mitt som
noe jeg mtte leve med, men samtidig leve mitt eget liv ved siden
av. Jeg var forelsket. For frste gang i livet var jeg s forelsket i en
mann at jeg bare gikk og ventet p neste gang jeg kunne se ham
og hre stemmen hans.

Regndrpenes blte kyss

 



Min bok. S. 64.65.66.

P den tiden var husholdningen og barna kvinnenes ansvar,
det kunne vre en tung oppgave. En av venninnene mine fortalte
63
meg om hvordan hun strevde. Hvis mannen hennes hadde sett
litt stv rundt en sofaknapp, hvis barna fikk diar eller ble syke,
hvis de ikke fikk seksere p skolen og hvis det og det, var nok til
at det ble krangel og kjefting. De hadde ofte gjester, og hvis noen
beundret maten eller interiret eller noe annet i huset deres,
pekte han p hodet sitt og erklrte hyt og tydelig at det ikke var
noe i veien med maten hennes, det var verre med hodet. Han
kunne ogs sammenlikne maten med noe han hadde spist andre
steder som var mye bedre. Selv kunne han ikke steke et egg.
N hadde jeg bde familie og venninner rundt meg. Men vre
nrmeste mannlige slektninger mtte beske meg nr jeg ikke
var alene. En svoger stakk likevel ofte innom i noen minutter
mens jeg var alene for vise respekt for meg og for f vite hvordan
jeg hadde det. Denne svogeren var et godt menneske. Han
var sosialist og jobbet hardt. Han var rik og bodde i et stort hus
i en by i nrheten. Der holdt han pent hus for folk fra landsbyen
og stttet dem p alle mter. For at de skulle fle seg hjemme hos
ham, kjpte han aldri sofaer eller pyntet opp, det var for hytidelig
og ubekvemt. I stedet bd han landsbyfolkene sitte p
tepper p golvet som de var vant til. Han hadde mange barn og
hjalp kona si med husarbeid og matlaging. Alle likte ham. Da han
dde i ung alder, ble det erklrt offentlig srgedag bde i landsbyen
og i byen. Byen hadde over seks hundre tusen innbyggere
og alle butikkene var stengt p begravelsesdagen hans. I mange
uker var det k foran huset hans av folk som kom for kondolere
familien. Han var kommunist og ble likevel likt av alle. Jeg flte
at han skjnte at jeg hadde det vondt uten at jeg trengte snakke
om det.
Alle disse rene, spesielt de siste med barnepiken, satte sine
spor. Jeg kunne fungere som hustru og god mor, men ikke som
kvinne i det seksuelle forholdet til mannen min. Jeg var fortsatt
trofast, mest av respekt for min far. Det var vanskelig g til sengs
med mannen min, jeg flte at jeg ble voldtatt hver eneste gang
jeg var med p dette spillet, og hver gang mtte jeg g i dusjen
etterp og st under det rennende vannet og vaske meg hundre
64
ganger og fle at jeg fremdeles var skitten. Jeg leste eventyr for
barna og sov hos dem og fant p alle mulige sykdommer for
unng ligge med mannen min. Noen netter brant kroppen min
etter sove i armene til en mann. Nr det regnet, gikk jeg ut i
hagen. Der l et lite bltt basseng med sm rde fisker, ved siden
av sto et sjasmintre og byde seg over bassenget for beskue de
sm fiskene. Der sto jeg i mrket og regnet. Mine trer og himmelens
rant sammen. Jeg kjente ikke kulden og ikke tiden. Kroppen
brant etter en mann elske og etter vre nr en mann. Jeg
nsket meg en mann som kunne kysse meg overalt og at jeg
kunne forsvinne i ham og at vi ble ett med regnet, men her jeg
sto fikk jeg bare regndrpenes blte kyss. Fortsatt elsker jeg regnvr.
Nr jeg opplever regnvr i fjellet, blir jeg glad og fler at den
lille jenta inni meg smiler.
Jeg var tretti r og i den alderen da en kvinne kjenner seg selv og
flelsene sine og vet hva hun vil og hvordan. En alder der man er
ung og likevel har erfaring. Den franske forfatteren Balzac har
skrevet en roman med tittelen La femme de trente ans (Kvinnen
p tretti, direkte oversatt, boken er ikke oversatt til norsk) og
mener det er kvinnens beste alder. I denne alderen flte jeg at jeg
ikke lenger kunne fortsette et liv der jeg mtte vre noe annet
enn jeg var. Jeg levde bare for andre og for oppfylle andres
nsker. Jeg mtte fylle mange roller og var en person for nesteldste
bror sin skyld, en annen av respekt for faren min og en tredje
som hustru, osv. Hvor var det plass til meg selv? Hvor var jeg
selv? Hvor var min plass? Nr kunne jeg leve for min egen skyld
og mine egne drmmer? Og jeg var langtfra alene om leve slik.
I et mannsdominert samfunn som Iran var den gangen hadde en
kvinne ingen plass for seg selv. Hun skulle leve p andres premisser,
for familiens re, for menns re. En kvinne fikk ikke lov til
vre seg selv og kunne ikke leve ut sine flelser, da ville hun miste
sttte fra alle kanter. I andre land i sten, men sjelden i Iran, kan
kvinner fremdeles bli drept hvis de er utro eller lever ut sine flelser.
Det blir ikke tatt i betraktning at en kvinne kan bli giftet bort
65
som 15-ring til en som kunne vrt faren eller bestfaren hennes.
Aldersforskjell og fysisk mishandling er ikke noe snakke om, og
kvinnen m leve p andres premisser og blir et offer for mennene
i familien.
Kjennetegnet p et mannsdominert samfunn er at mennene
sitter med makten og pengene. Det finnes ikke offentlige sttteordninger
som gjr det mulig for en mor forsrge barna sine
alene. P den andre siden er presset fra landets kultur sterkt nok
til at en kvinne m leve i ekteskap for bli respektert. En skilt
kvinne mister venninner fordi gifte kvinner ser p henne som en
trussel og rival for ekteskapet, og gifte menn vil ikke at hun skal
ha kontakt med kona, som kanskje blir pvirket. Ugifte menn ser
p en skilt kvinne som en billig vare og respekterer ikke grensene
hennes. En enslig kvinne kan ikke g ut p restaurant eller andre
steder eller kle seg pent uten at alle holder ye med henne og
leter etter noe kritisere. Under det nye regimet kan en kvinne
ikke bestille hotellrom uten ha med seg enten mannen, faren
eller en bror. Har hun ikke det, m hun g til SAVAMA-kontoret
frst og vise legitimasjon og reisebillett og forklare hvorfor hun
er kommet og hvorfor hun er alene og deretter f en skriftlig tillatelse
som hun kan vise frem p hotellet for f et rom.
I de senere rene har holdningen til skilte kvinner forandret
seg en god del. Tusenvis av kvinner mistet mannen sin i krigen
mellom Iran og Irak og ble enker. Dermed ble det vanlig se
kvinner som var alene med barna, noe som etter hvert ogs pvirket
holdningen til fraskilte kvinner. Antallet skilsmisser har kt,
og fraskilte kvinner er mer akseptert og kan ha familiens sttte.
Men i slutten av 1980-rene var det ikke lett bli skilt, spesielt
ikke hvis man var ung og pen, enda verre hvis man tilhrte en
kjent familie. Alle disse begrensningene ga meg en flelse at jeg
satt i fengsel og var innesperret for resten av livet og at det ikke
fantes noen utvei.

ingen kan stjele andres tanker.


Ingen kan stjele mine tanker, de er mine vinger .
 

Min bok.S.61,62,63.

Jeg kunne ikke godta det, og en mned senere ble vi enige om
at jeg skulle jobbe p landbrukskontoret som representant for
fylkesmannens regnskapskontor. Der var jobben min kontrollere
alle regnskaper og stemple og undertegne alle regnskapspapirene.
Ingen kunne f lnn uten min signatur. Denne jobben var
slitsom med all nyaktigheten og alle tallene som mtte kontrolleres
og alt ansvaret dette innebar, men jeg klarte meg fint. ret
etter begynte jeg jobbe som frskolelrer i den barnehagen der
jeg tidligere hadde vrt styrer. Da var jeg tjueseks r. En stund
etter fikk jeg mitt andre barn og tok et rs permisjon uten lnn.
Nesten et r senere kom det tredje barnet, og mitt frste barn,
Lille venn, begynte i frste klasse p skolen. Jeg og Lille venn
hadde mye moro sammen og dro ofte p stranden der vi lekte og
lp rundt og skremte mkene. Lille venn var ogs min eneste
sttte. Nr jeg var trist og lei meg, kunne han trke trene mine
med de sm snille hendene sine og si: Mamma ikke grt. Dermed
tok han bort smertene, og leken begynte p nytt. Ofte nr
jeg og Lille venn lp etter hverandre rundt huset og lo hyt, ble
det for mye styr og jeg mtte ta meg sammen og oppfre meg
ordentlig. Hvis jeg og Lille venn fikk kjeft, kikket vi p hverandre
og ble stille. S tok vi en kjretur og spiste is og lekte p stranden
eller dro til fiskerne og hrte p sangen deres i solnedgangen.
Da jeg hadde ftt det tredje barnet, fikk vi en frodig, skallet
dame i trettirene som tjenestepike. Jeg betraktet henne ikke som
noen fare i huset. Der tok jeg feil. Jeg tok feil om og om igjen,
og enda en feil spilte ingen rolle. Nr man befinner seg under
vann, spiller det ingen rolle om man har ti eller tretti meter vann
over hodet.
Tjenestepiken skulle vre barnevakt mens jeg var p jobb,
andre skulle ta seg av husarbeidet. Men etter hvert begynte hun
trenge seg inn p mine enemerker. Blant annet begynte hun
lage mat og nektet servere fr husherren kom, og hvis jeg gikk
p kjkkenet for ta meg en matbit, ble hun sur og sint. Jeg
begynte spise middag p jobben og gjorde det i mange mneder.
Jeg hadde vent meg til situasjonen, eller jeg mtte venne
61
meg til den fordi jeg ikke hadde noe valg, og n levde jeg gjennom
barna. De var alt for meg, og jeg lurte p hvilke fremtidsmuligheter
jeg hadde med tre barn og hvilke drer som var pne
for meg. Jeg hadde prvd fr, veiene var stengt. Ba jeg om skilsmisse,
ville jeg verken f sttte, penger eller noe som helst annet.
Jeg tenkte at det var bedre fortsette i ekteskapet fordi barna
hadde mat og klr og et hjem. Barna hadde det bra, og med
hvilke penger skulle jeg forsrge dem hvis jeg flyttet fra mannen
min? Frskolelrerlnnen var ikke stor nok til leie en leilighet,
nesteldste bror kom til si at alt var min skyld, som han pleide,
jeg var sikkert ikke kvinne nok. Jeg fikk stadig hre at jeg ikke var
kvinne nok, og tanken p at det kunne vre sant rammet meg
sterkt. Jeg gikk til familielegen vr og forklarte ham at jeg var kald
og ingen ordentlig kvinne, og bad legen om gi meg en medisin
som kunne gjre meg til en fullverdig kvinne. Legen min forsikret
meg om at jeg var hundre prosent kvinne, det var ikke jeg som
var problemet. Etter hvert visste jeg ikke hvor feilen l og
begynte bli usikker p meg selv. Alle rene i ekteskapet hadde
ikke knust meg. Men se p den barnepiken som gikk rundt og
hadde tatt styringen i huset og nektet meg g p mitt eget kjkken
og lage mat til meg selv, var noe annet. Noen ganger ville
hun p badet sent om kvelden nr jeg hadde tenkt legge meg.
Da mtte jeg vaske henne p ryggen. Dette var en mte knuse
meg p, ikke p grunn av selve arbeidet, men det vaske henne
p ryggen betydde at jeg var hennes underordnede. Det virket
sterkt p meg og rokket ved selvtilliten min. Frste gang det
skjedde nektet jeg, senere fant jeg ut at jeg ikke hadde noe valg.
Jeg hadde ingen steder g, og Lille venn og de andre barna var
i huset. Jeg levde for dem, det var bare de som holdt meg i live.
Hvis det ikke var for dem hadde jeg tatt livet mitt for lenge siden,
men de trengte meg og jeg trengte dem. De tre barna var bndet
mellom meg og livet. Og livet fortsatte med den pene, rike
overflaten og den syke og smertefulle innmaten.
Det var nyttr igjen og vi hadde ftt besk av en svoger og
kona hans. Uten at jeg hadde sagt et ord, oppfattet de hele situa-
62
sjonen den samme kvelden som de kom. De ble rasende p barnepiken,
de forlangte at hun skulle sies opp yeblikkelig og ville
sende oss en ny. Da de reiste begynte situasjonen forandre seg
p overflaten, men barnepiken ble boende, det mtte ha vrt noe
ved henne som gjorde det vanskelig si henne opp. Men n var
hun sint og sjalu og viste det p utspekulerte mter, og en kveld
mannen min og jeg hadde vrt p kino, hadde hun brent hnden
til den lille snnen min p to r.
Til slutt ble jeg og mannen min enige om flytte til Shiraz.
Der bodde mange av venninnene mine og mesteparten av familien
min, og foreldrene mine bare to timer unna med bil.
Vi flyttet til Shiraz, hjembyen min, dermed fulgte store forandringer
og noen nye muligheter for meg. Mannen min kjpte
dyre gullsmykker og en pelskpe til meg. Jeg brukte aldri disse
gavene og skjnte ikke hva han ville oppn med dem. Da jeg giftet
meg hadde kroppen min vrt en byttevare, jeg ble byttet bort
mot hun som n var kona til nesteldste bror. Men jeg eide iallfall
hjertet mitt og tankene mine. Det trstet meg. Friheten i vre
menneske er at ingen andre kan vite hva man tenker og fler ?
uansett hvor man er og hvor mye man blir presset. Ingen kan
stjele andres tanker og flelser. Kanskje den delen av menneskene
som er utilgjengelig for andre hjelper oss til overleve i alt som
skjer rundt oss.
I Shiraz hadde vi ikke mange tjenere, bare en eldre dame som
kom for gjre smting. Vi bodde i et stort hus med to stuer, en
stor gjestesal, fire soverom, to kjkken, to bad og tre WC i et fint
vestkantomrde. Vi hadde tre barn og jeg jobbet som lrer og vi
hadde ofte mange gjester og familieselskaper. Jeg hadde krefter
nok til holde styr p dette alene, det kjentes godt etter alt jeg
hadde opplevd. Ikke minst var jeg glad for kunne vre sammen
med venninnene mine og for at yngstebror bodde i nrheten og
sto ved min side nr jeg hadde det vanskelig.

Si at du srger

Si at du srger

Si at du srger

Si at du grter

at du fordmmer

p alle mter

At dine tanker

gr til dem

Men si ikke hvorfor

Si ikke hvem

Si at du fler

Si at vi str

skulder ved skulder

At skylden er vr

Si at vi gjengjelder

med en klem

Men si ikke hvorfor

Si ikke hvem

Si ikke hva

som innerstinne

reiser seg

av hat og sinne

Si ikke hva

de tvinger frem

Si ikke hva

Si ikke hvem.

Hvard Rem

etter 14 juli- angrepet i Nice.

Og noen av mine artikkel i opplystemuslimer.no:

http://www.opplystemuslimer.no/2015/11/21/groruddalen/

 

http://www.opplystemuslimer.no/2015/05/28/kan-de-laerde-komme-pa-banen/

 

http://www.opplystemuslimer.no/2015/06/10/ma-sette-menneskerettigheter-over-religion/

 

http://www.opplystemuslimer.no/2012/07/06/krydderet-i-blomehagen/

 

http://www.opplystemuslimer.no/2011/07/04/organisasjon-under-prosess/

 

 

Solbrente menn


Bilde fra mine bilder.
Minbok, s. 58,59,60.

Jeg likte dra ut til fiskerne. Jeg likte se p nr de la ut og
dro inn garn, hre den rytmiske sangen mens de arbeidet og
trekke inn den stinne lukten av svette, fisk og hav mens mkene
skrek og flakset rundt garnet. Jeg likte disse solbrente mennene
med lange tynne bein og hender fulle av blemmer og mrke
svette bryst som skinte gjennom den lange hvite skjorten. Jeg
58
likte disse kvinnene med burka og broderte trange bukser der de
satt i lange rekker p lrdagsmarkedet og solgte krydder, trrfisk
og hndarbeider og ropte etter kundene og spyttet tobakksklyser.
Jeg elsket sangen fra fiskebtene. Disse sangene var fulle av kjrlighet
til fisk og hav, til kvinner og daddelpalmer. Fiskerne sang
til havet og fortalte om sin kvinne og hvor mange barn han hadde
med henne og ba om mer fisk og fulle garn s de kunne komme
hjem til kone og barn med hendene fulle av gaver. Fiskerne snakket
hyt og smilte bestandig. I den fattige bydelen var basaren
pen hele dagen og butikkene pne fra klokka ni eller ti om morgenen,
men kjpmennene gikk hjem klokka tolv for be til gud
og spise og hvile. De kom tilbake ved sekstiden og fortsatte p
jobb til ti-elleve tiden om kvelden. Butikkene sto pne mens
kjpmennene var hjemme og hvilte, det var ingen vakter og
ingen som stjal noe. Fiskerne var fattige, men de var glade. Nr
de hadde brd og fisk var alt godt. De strevde ikke etter fylle
huset med materielle ting. For disse folkene var tyverier helt uakseptabelt,
ikke p grunn av lovene, men p grunn av kultur og
tradisjoner. Man stjal aldri fra hverandre. Alle kjente hverandre
ved navn og visste hvilken familie man tilhrte.
P denne tiden tilhrte jeg en rik familie med alle materielle
muligheter, med sjfr og to tjenere og alt annet, men jeg hatet
vre en av overklassen. Den besto av syke, smlige og stakkarslige
mennesker som konkurrerte med hverandre bde materielt
og i jobbsammenheng. De lo uten kjenne glede, de kysset hverandre
uten kjenne vennskap, de var fiender og baksnakket hverandre
hele tiden. De var som sopp der de sugde nring av andres
arbeidskraft og vokste i rasende fart uten ha rtter i grunnleggende
menneskelige verdier. Jeg tilhrte denne klassen og kjente
den rtne stanken av den.
Som styrer i denne barnehagen mtte jeg delta p kurs og
seminarer med mannlige kolleger. Etter hvert mtte jeg slutte i
denne jobben ogs. Dermed begynte jeg jobbe som regnskapsfrer
p en avdeling under fylkesmannskontoret. Der fikk jeg
mye oppmerksomhet og mange fordeler. Blant annet kunne jeg
59
velge lnnstrinn. Jeg fikk sekretr og seks ansatte og kunne
bruke firmabilen overalt. Jeg var nestsjef, i realiteten ble jeg
verstkommanderende p dette kontoret og alle nskene mine
gikk raskt i oppfyllelse. Jeg skjnte ikke hvorfor sjefen min var s
snill mot meg. Jeg trodde det var fordi han la vekt p erfaringen
min eller fordi han kjente mannen min. Jeg trodde jeg gjorde en
kjempegod jobb og fortjente bli behandlet slik. Riktignok var
jeg elendig i regnskap, men kanskje hadde jeg noen evner jeg ikke
var klar over, tenkte jeg. Jeg var innbilsk og forsto det ikke selv,
mens alle andre hadde lagt merke til sjefens flelser for meg. En
dag jeg kom p jobben sto det mange rde roser i en fin vase p
bordet mitt. Jeg ble forbauset og visste ikke i hvilken anledning
de var sendt. En kollega p kontoret, en mann som jobbet hardt
og hadde store ambisjoner og betraktet meg som en hindring for
karriereren sin, ga meg en konvolutt og sa at det var sjefen som
hadde sendt blomstene. Jeg pnet konvolutten. Der l en kort
kjrlighetserklring og en invitasjon. Da vknet jeg og inns at
dette ikke var jobben for meg. Det var ikke mitt geniale regnskapstalent
som hadde gitt meg alle fordelene, det var mine
mrke yne. Jeg grep vasen og blomstene, trampet inn p sjefens
kontor og dundret vasen i bordet s glasset sprutet. Jeg var
rasende fordi det var utseendet mitt og ikke arbeidet mitt som
hadde ftt belnning og fordi jeg hadde vrt s blind at jeg
hadde tatt imot. Jeg jagde sjefen rundt og rundt p kontoret
hans, jeg ville sl ham og lre han noe annet. Alle de ansatte samlet
seg rundt oss og s p, men jeg var s opptatt av mitt at jeg
ikke la merke til dem. En av de ansatte ringte til mannen min og
sa at kona hans var s sint at hun kom til drepe sjefen sin hvis
han ikke kom med en eneste gang. Mannen min kom og roet
meg ned. Han tok meg med hjem og lo av hele episoden. Jeg
trengte jo ikke jobbe, vi hadde nok av penger. Hvorfor skulle
jeg jobbe, det var slik p alle arbeidsplasser og ingen sjefer brydde
seg om den jobben en kvinne gjorde, det var strrelsen p puppene
som var avgjrende. Han anbefalte meg glemme hele
jobbkarrieren og sitte hjemme og passe p barna.
60
 

Fra fjell til fjell.

Min bok. s. 55.56.57.
Etter mange diskusjoner ble jeg og mannen min enige om at
jeg skulle ta frskolelrerutdanning fordi den frte til et kvinnelig
yrke og ga flere jobbmuligheter. Under sjahtiden kunne de
som hadde frskolelrerutdanning ogs jobbe som lrere, mens
de med lrerutdanning ikke kunne jobbe som frskolelrere. Jeg
fullfrte frskolelrerutdanningen og klarte meg bra, jeg fikk
beste karakter i femten av sytten fag og fikk dessuten utgitt en
liten barnebok med egne tegninger i lpet av studiet. Jeg fikk
ogs to mneders stipend for reise til England og se p ulike
barnehager der, men kunne ikke ta det imot.
P grunn av karakterene mine og posisjonen til mannen min
fikk jeg jobb som styrer p en internatskole. Hit kom nomade- og
landsbyungdom og studerte i to r fr de kunne reise tilbake til
hjemstedet og undervise. De som kom inn p denne skolen
mtte vre nomader eller fra sm landsbyer, de mtte vre ferdige
med ungdomsskolen og ha gode karakterer. Jeg likte jobben
min og stortrivdes med elevene og kollegene og det gode samarbeidet
med styreren p gutte-internatet, han lrte meg mye om
administrasjon. Denne jobben passet godt til de sosialistiske ideene
mine. Elevene mine var unge og energiske og kunne bringe
disse tankene og denne tankegangen langt av grde og over store
omrder der f andre hadde tilgang. Jeg hadde god kontakt med
elevene, jeg var selv halvt nomade og kom fra landsbyen. Jeg var
ofte p hyblene deres der de samlet seg rundt meg. Vi snakket
bde om politikk og urettferdig fordeling av godene og imperialismens
maktspill i Den tredje verden, og om jordbruk og vannfordeling
og at alle mtte ha tilgang til godene og at jorden tilhrte
dem som arbeidet p den. Men elevene kunne ogs snakke
med meg om kjrlighetssorger og familieproblemer og var pne
og rlige. Disse elevene kom fra nomadestammer som levde et
hardt liv og var kjent for sin stolthet. De var fra en folkegruppe
sjahen ikke klarte knekke, en gruppe som aldri leverte inn vpnene
sine til politiet hans. Bde i sjahtiden og senere i Khomei-
56
nitiden var det ulovlig for vanlige folk ha vpen hjemme.
Nomadene godtok aldri denne loven. De fortsatte bre vpen
og hadde stor makt i fjellomrdene. Mange av nomadelederne
ble drept i denne striden.
Nomadene reiste fra fjell til fjell for finne beite til husdyrene.
I sjahtiden ble det bygd mange hus og skoler for at de skulle bli
fastboende, men de ville ikke. De hadde sin egen kultur og alle i
en stamme var i slekt med hverandre. De byde seg ikke for sjahen,
og selv om de var religise, byde de seg heller ikke for presteskapet,
de nye makthaverne, eller godtok deres regler. Nomadene
brukte nasjonaldrakten, og til den bar kvinnene et langt tynt
skjerf p hodet og lot en flette henge utenfor skjerfet p hver side
av ansiktet. Etter de nye reglene som ble pbudt fra mullahene,
mtte alt hr vre tildekket, det var obligatorisk. Men nomadekvinnene
godtok ikke dette, og presteskapet kunne ikke tvinge
dem s lenge de levde i fjellene og var i bevegelse hele tiden.
Nomadene knyttet de fineste tepper, de vevde telt av geiteragg og
bodde i disse teltene. De lagde medisiner av ville planter og hadde
stor respekt for naturen. De lagde mat i fellesskap og spiste sammen.
De var gjestfrie og kunne gi sitt liv for et annet menneske
uten kjenne det. Nr de mottok en gjest, betydde det at denne
ble tatt opp i slekten og fikk sttte fra den. Det som var viktig for
dem var husdyrene, familien og maten, andre materielle ting
betydde lite. Jeg var glad i elevene mine, vi var venner og avstanden
mellom rektor og elev var borte. Men hjemmesituasjonen ble
verre fordi jeg hadde s mange mannlige kolleger, jeg mtte slutte
i denne jobben.
Jeg skte ny jobb og ble styrer i en barnehage. Fylkesadministrasjonen
hadde bygd barnehage og frskole for 140 barn og 14
ansatte i et fattig omrde for fiskere. Jeg lp rundt til alle offentlige
og private kontorer, fra fylkesmannens og nedover rangstigen,
for samle inn mer penger til denne barnehagen. En dag sa
fylkessjefen for skole- og undervisning til regnskapsfreren sin at
han ville slippe hre p maset mitt hver dag, og ba ham om
pne lageret s jeg kunne ta med meg alt det utstyret jeg nsket.
57
Ingenting kunne vrt bedre, jeg tok med meg stoler og bord og
overhead, barnebker og barnefilmer. Jeg fikk en jeg kjente som
var programleder for barne-TV til lage reportasje fra barnehagen
og barna deltok i barneprogrammer. Etter seks mneder ble
denne barnehagen kret til byens beste. Disse barna var fra fattige
fiskerfamilier eller barn av fedre som jobbet i andre land
rundt Persiabukta og var borte halve ret. Drlig hygiene og drlig
ernring var store problemer. Jeg reiste fra hjem til hjem for
dele ut midler mot lus og kartlegge barnas familiesituasjon.
Barna fikk gratis mat og melk to ganger om dagen, og etter hvert
fantes det ikke en eneste lus verken i barnehagen eller p frskolen.
Vi snakket mye med foreldrene og samarbeidet godt med
dem. Men n begynte det strmme barn fra de rike familiene til
denne barnehagen. Vi hadde jobbet hardt for ruste den opp
med hensyn til mlgruppen vr, og vi ville ikke ta imot rike barn.
Denne barnehagen l i den sydlige bydelen, de rike barna bodde
p vestkanten og hadde tilgang til mange andre barnehager. Men
foreldrene ville sende barna sine til vr barnehage fordi den
hadde ftt et godt rykte. Dette var barn som ble kjrt i fine biler
med sjfr og mtte holde seg for nesa hvis de mtte passere de
trange gatene, de var absolutt ikke vr mlgruppe. Jeg ble innkalt
til samtale p skolesjefens kontor og fikk beskjed om at vi ikke var
i paradis. For f konomisk sttte fra skolesjefen, mtte jeg ta
imot de rike barna. Men jeg ville ikke gi opp. Jeg hadde ikke slitt
og strevd for de rike barna, men for fattige fiskerbarn som lp
barbeint rundt i de trange gatene og hadde fedre som satt og rullet
tobakksblader og luktet fisk og hav, rlige folk som arbeidet
hardt og ofte mistet livet p havet.

Jeg valgte dden



Min bok. S. 53.54.

Beskjeden var klar, jeg var nitten r og voksen nok til skjnne
hva den kjre broren min hadde sagt og hva det innebar, og jeg
valgte dden. Jeg gikk ut p balkongen, stirret ned p asfalten,
lukket ynene og hoppet ut. I hjemlandet mitt er husene hye og
vi bodde i andre etasje den gangen. Likevel var det bare noen f
53
meter ned til bakken, men det varte en evighet av et sekund fr
jeg mtte bakken for mte dden. Jeg nsket at det sekundet
skulle g fort, jeg ventet p dden og nsket slutten s fort som
mulig. Tiden fra jeg hoppet til jeg traff asfalten spker fremdeles
i tankene mine. Da jeg endelig traff asfalten kjente jeg store smerter,
s besvimte jeg. Da jeg pnet ynene, var far der. Han holdt
rundt meg og smilte og sa at jeg kom til overleve, han visste det
i hjertet sitt.
Men jeg var ikke glad for det. Jeg ville d, jeg orket ikke dette
livet lenger. Det er ikke bare fysiske smerter som gjr vondt, men
ogs flelsen av vre maktesls og hjelpels. Jeg ble fortrt av
hat og sinne uten kunne ta igjen og flte meg totalt verdils.
Dette gjorde s vondt at jeg valgte dden, men dden valgte ikke
meg. Da flte jeg at jeg ikke hadde noen valgmuligheter, uansett
hva jeg gjorde. Jeg kom p sykehus og ble senere sendt med fly
til hovedsykehuset i Shiraz. Noen av ryggvirvlene var skadet og
det var stor fare for at jeg kom til bli lam for resten av livet. Jeg
l p sykehus i to mneder, deretter ble jeg sendt hjem med halskrage
og mtte holde sengen i fire mneder. Far sendte den
gamle kjkkenkokken sin til oss fordi jeg ikke kunne lage mat
eller passe p snnen min. Jeg mistet ogs noe av skolegangen i
siste ret p videregende og kunne ikke ta alle avsluttende eksamener
om vren, men fikk tatt dem om sommeren. Dette selvmordsforsket
forandret ikke livet mitt. Vi ble bare rikere og
rikere og fikk mer og mer dritt dra p.
Hvert r tidlig p sommeren reiste jeg og Lille venn til nesteldste
bror og kona hans i Shiraz. Vi kjpte en del gaver til dem, men
de hjalp ikke p forholdet mellom meg og denne broren min, og
jeg hadde det ikke bra hos ham. Jeg nsket vre hjemme i den
varme byen i stedet, alle rommene hadde luftkjlingsanlegg og vi
gikk ikke ut om dagen, men jeg hadde ikke noe valg. Hvert r
mtte jeg bo hos nesteldste bror og kona i minst i fire mneder.
Det var ikke godt for meg. De var barnlse, det gjorde kona sjalu.
Hun snakket mye stygt om meg, bde bak ryggen min og ansikt
54
til ansikt. Hvis jeg hadde kledd meg pent, spurte hun hvorfor jeg
hadde pyntet meg nr mannen min ikke var der. Hvis jeg tok p
meg vanlige klr, kommentere hun dem og sa at jeg ikke kunne
kle meg riktig og ikke passet for den rike familien hennes. Hvis vi
var ute sammen og menn trodde at jeg var datteren hennes p
grunn av aldersforskjellen eller sa noen beundrende ord til meg,
kunne hun bli rasende. Jeg fikk ikke lov til g ut med snnen
min uten dem. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjre. Hvis barnet
vknet om natten var det galt, hvis han ble syk var det min skyld,
og p mange sagte og usagte mter viste hun meg at vi bare var
til bryderi. Nr sommeroppholdet var slutt og jeg kom hjem
igjen, hadde rengjringshjelpen mye fortelle. Men hva kunne
jeg gjre? Nr mine nrmeste, de som sa at de var glad i meg,
ikke ville hjelpe, kunne ingen andre.
Samme ret diskuterte jeg og mannen min utdanningen min.
Jeg ville fremdeles studere medisin, og for komme inn p medisinstudiet
mtte jeg lre engelsk p universitetsniv. Men det
fantes ikke noe engelskkurs i denne byen som passet for oss. Det
var forbudt danse, tegne, hre p musikk og g p sprkkurs.
Det eneste jeg mtte holde meg til var stelle hus og barn og
delta i selskaper.
Men som ung kvinne flte jeg ogs et behov for vre forelsket
i en mann. Jeg forskte ignorere det s godt jeg kunne.
Mens jeg gikk p videregende hadde jeg snakket en del med en
gutt i friminuttene. Han jobbet som ingenir i marinen og gikk
p kveldsskole samtidig. Han var den peneste gutten p skolen,
han var hy og hadde lyse yne som skiftet farge med skjorten
hans. Han var s forelsket i meg at alle p skolen visste om det,
og han kom ofte bort til meg i friminuttene. Noen ganger hadde
han lagt noen dikt han likte eller hadde skrevet selv inn i boken
min. se ham p skolen, lese kjrlighetsdiktene hans, var en
trst i det elendige livet mitt. Rektor hadde formant ham og sagt
at han lekte med ilden og at jeg var gift med en fremtredende
person i denne byen. Men flelsene hans var sterkere enn fornuften.
Vi var forelsket i hverandre. Men jeg kunne ikke vre utro,
55
jeg tenkte fremdeles p min far og hans re, og gutten var s
forelsket at han ikke ville delegge noe for meg.
Etter mange diskusjoner ble jeg og mannen min enige

Mainstream islam

Det mainstream islam str for disse ugjerningene i Koln og Karlstad.

Politiet har s langt ftt inn meldinger om 16 tilfeller hvor jentene har blitt beflt p rumpe og bryster av gjenger med gutter midt under konsertene i Karlstad i Sverige. Det er ikke noe nytt. Minne fra massevoldtekter i Tyskland og Sverige er ikke blitt gammel som kommer nye voldtekter og det kommer og forsetter.  Gatene , utestedene og festivaler, mrket har blitt utrygg for kvinner i Europa. Hvem str bak? Er det Taliban, eller Bokoharam? 

Vi kan ikke skylde dette p Daesh, heller. Den psykiske eller usynlige terroren som foregr i hele Europa mot kvinner og mot samfunnet, er det ikke Daesh som str for. Det er det som Usman Rana kaller mainstream islam str bak.

Det er vanlige unge menn med arabisk, afghansk og afrikansk, bakgrunn, som har vokst opp i et samfunn med en ukultur preget av et sterkt skille mellom menn og kvinner.

Gjennom sin islamske oppvekst har de ftt med seg at kvinner uten hijab, er horer. De har ikke hatt kontakt med andre kvinner enn de som er i familien, p skolen, p bussen og i moskeen. Bussen, skolen, frisr salongen, svmmebasseng, trenning sentret, legekontoret, bryllupet, fester, bnnerommet, moskeen er adskilt. De har lrt at kvinne er bomull og mannen er fyr. Det gr ikke sette de to sammen. De har lrt at alene kvinne utenfor hjemme, eller med vestlig klr er horer. Man kan bare forsyn seg i bussen eller i Tahir plassen eller i Karlstad. 

De har lrt seg kjnnsdiskriminering. De kan ikke hndhilse p en kvinne, de er ikke vant til se hret eller lret p en kvinne. Og de har vokst opp med de sataniske vers som sier at kvinner er deres ker, du kan forsyne deg hvordan du vil, og kvinner m adlyde menn.

Daesh er islam, det de mennene gjr er islam ogs. Bare deres metoder for skape uro og rake p menneskerettigheter er ulik. De skal skape et samfunn slik at det eneste lsningen er islam. Den frste gruppen bruker brutalitet og vpen, den andre bruker usynelig terror. De skape usikkerhet og utrygghet i samfunnet. Trygghet er viktigste  for skape trygghet i samfunnet, for et sunt samfunn.  Nr kvinnenne kan ikke vre ute sent p natta, kan ikke kle seg som de vil og bevege seg der som de vil, blir de presset inn hjemme. Og hva gjr vre politikerne?  Hvorfor de som kan ikke oppfre seg etter det vanlige folkekikk, De som har ikke respekt for andres menneske eller landets lov og regler, de som ser kvinne bare som en kjnnsorgan som m trengs inn fordi deres profet tillate dette , De har ikke behov for asyl. De kan sette dem i et fly og sende dem hjem.

Og politiet, etter overgrepene i Tysland og mange anmeldelser ble bare ni personer dmt og de ni personer blir dmt for tyveri , ikke voldtekt. Tragikomikk. Hvem skal tygge gate? Odin soldater eller heimeverne nr politiet ikke gjr jobben sin.

De unge asylskere har et menneske syn p hva er synd fordi allerede Guds ord som er skrevet i Koranen om hva som er synd. Profeten Muhammad og hans etterflgere har ftt med seg hva som er synd og ikke synd, og hva som er straffen. En kvinne uten burka eller hijab er uren, og hun er syndig s er bare forsyne seg!

Ikke bare Daesh-medlemmer, men ogs mainstream muslimer har ftt med seg gjennom morsmelken hva som er synd og ikke synd, helah og heram, ren og uren, hore og madona i Guds yne.

Hvorfor er kvinner blitt steinet, hender kuttet av, menn halshugget, homofile pint til dde, hvorfor har vi sett barnebruder, resdrap og s mye krig i de muslimske landene? Imamer i alle muslimske land har fortalt oss om synd og straff i 1400 r.

Menneskesynet er hovedproblemet

Mange prver bort forklare og bagatellisere masse voldtekter som begr av menn med innvandre bakgrunn fra ikke Europeiske land,. De sier at voldtekt skjer i Europa ogs og inne i selv familien. Det er bare noen med mentale problemer som begr voldtekt.  Frst m jeg si at mye pedofili og voldtekt er i de muslimske land ogs, men der snakker vi ikke om det. Ingen tr snakke om det. Og i disse landene er guttene er mest utsatt for voldtekt. Fordi det er ikke noe jomfru hinne. Og det andre er at det er grupper som begr ugjerningen sammen ikke en person

Hvis det er n, to eller ti, kan man skylde p mental helse, og f en psykologisk forklaring. Men nr tusenvis av unge, muslimske menn i Europa angriper kvinner og river av dem undertyet, putter fingeren i alle hull, brenner dem, og til og med jenter p ti r er utsatt for voldtekter, er det ikke omsorgssvikt som er forklaringen.

Det jeg har sett i lpet av de siste 20 rene, er at den kte volden mot kvinner har sammenheng med kt innvandring fra land med muslimsk bakgrunn. Kvinners frihet er blitt mer og mer begrenset. Skillelinjer mellom kjnnene er blitt streket opp p nytt.

Dette bekreftes nr ordfreren i Kln anbefaler kvinner holde menn p armlengdes avstand. Hvis det var en annen ordfrer med litt vett, hadde hun sagt Mine sstre: reis hvor du vil, dans hvor du vil, kyss hvem du vil og kle deg som du vil, ikke vr redd. Staten og politiet skal beskytte deg.

Og lreren i fjre klasse som be elvene svmme med bade drakt og ikke bikini fordi Omar kan ikke se navlen p sm jenter. Fordi i Omar hode alle jenter uansett alder er seksuelle objekter og han er udyret som kan ikke styre seg selv- Fordi Omar profet har giftet seg med Ajeshe p ni r og profeten er ufeilbare, s Omar skal forsette som en god muslim i profetens spr. Allerede han ser seg  paradiset med 72 jomfruer og mange vakre ?unge gutter? . Et stor hore hus venter p ham hvorfor skal han ikke vre god muslim?

Jeg oppfatter at det er menneskesynet i islam som er hovedproblemet. Ikke bare i Daesh, men i mainstream islam, Fordi islam definere menneske  til de totalt underkaster seg islam og hans profeten.  Andre som har ?bok? kommer i andre rang og m betale ekstra skatt. Og alle andre er vanntro som skal utryddes. Og kvinne er verste av alt. islam tatt livet av henne total. Hun eier ikke sin kropp eller flelser. Ingen ting i paradiset venter p henne. I selv paradiset skal bli hverdag jomfru for tilfredsstille jihadister.

Selve mennesket har ingen plass i religionen islam. Islam er basert p hierarki og er totalitr. Gud er verst, s Muhammad, hans etterflgere, imamer, menn, kvinner, de som tro p Gud og har bker. Det finnes ikke plass for noen andre i denne trekanten. I islam er Guds ord klart og har bestemt alt for oss, fra dobesk til sexliv, fra konomi til jus, fra naboen eller fiendens oppfrsel, kone eller mann. Det er Guds ord og kan ikke forandres.

Dette er rsaken til ondskapen. Den kjnnsrangerende, diskriminerende ideologien som str bak handlingen til tusenvis av menn som kriger for Daesh eller mainstream islam, og som ikke tler kvinners likestilling med menn.  Jeg har sagt og sier at islam er en religion som sletter individet, brer ondskap og fder ondskap. En ondskap som har vart i 1400 r og som kommer til fortsette.

 

forklaring:

Bok. (koranen, Bibelen, Toraen)

Koran Kap. 65 vers 4 tillater ekteskap for jenter for de fr menstruasjonen

Islam er begeistret for unge gutter! Koran. kap. 52 vers 23. Og der er unge gutter som gr rundt blant dem og betjener dem, (kjnne) som skulte perler.

Koran.kap 56 versd17. mens evig unge gutter gr rundt blant dem med skler og krus og beger med den klarste drikk.  I koranen p arabisk st vin. I norske oversetelsen st klareste drikk.

Mange musliske menn har sex med sm gutter, og de ser ikke p dette som synd.. I pakistan er det 5,000,000 gatebarn. 90% er gutter og de lever av selge seks til voksene menn. (NRK dekomentasjon om gatebarn i pakistan). I Afghannistan er vannlige. Taliban krigere tar sm gutter fra barnehjem eller feinder de og barberer hode til de guttene, kle dem som jente og har sex med dem. i boka "Dragelperen" beskriver dette veldig nyktige.

 

Familiensre

 



Min bok. S.50.51.52.

En familie i det nye nabolaget hadde tte barn. Kona i denne
nabofamilien sa til meg at hun var glad i meg og babyen og at jeg
var det niende barnet hennes. Jeg var mesteparten av dagen hos
dem. Vi spiste ofte sammen og hun lrte meg mye om matlaging,
om barnestell og om hvordan jeg skulle kle meg og oppfre
meg som en voksen kvinne. Alle barna hennes likte meg og
vi var veldig glade i hverandre. Hun visste at jeg hadde det vanskelig
og var mye alene og ga meg s mye omsorg og kjrlighet
at jeg kunne glemme alt som smertet.
Jeg og mannen min kranglet ofte. En natt hadde jeg ftt nok og
gikk ut i den store byen. P den tiden var Teheran en by med tte
millioner mennesker og mange barer og nattklubber, en skremmende
by om natten. Jeg var redd, men jeg ville ikke g hjem
igjen. Jeg prvde f tiden til g og gikk til apotekene som
hadde nattpent og sto der og hang. Men de ba meg g, de
trodde jeg ventet p kunder. Jeg hadde ingen familie og kjente
ingen i denne byen. Etter ha vandret rundt i redsel i mange
timer, tenkte jeg p en familie som var fra hjembyen min. Mannen
var lrer og de hadde nettopp flyttet til Teheran. Jeg hadde
ikke med penger til drosje og de bodde langt fra oss. Jeg prvde
lpe og mtte gjemme meg for fulle menn i de trange gatene.
Jeg svingte inn i den gaten der lreren bodde. Da stoppet en hvit
bil og noen forskte dra meg inn i bilen. Jeg lp s fort jeg
kunne. Bilen fulgte etter meg. I siste sekund rakk jeg skrike og
trykke p ringeklokka hos lreren. Dren ble pnet og jeg kastet
meg inn og lukket dren og hrte bilen kjre bort. Det var lreren
som pnet, kona hans hadde ogs vknet. De omfavnet meg
og ville vite hva som var hendt siden jeg kom til dem midt p natten.
Det gikk en stund fr jeg var i stand til snakke.
Lille venn hadde vknet og begynt grte mens jeg var borte.
Da mannen min vknet og ikke kunne finne meg, gikk han til
naboen. Nabokona ble rasende. Hun tok seg av Lille venn og
sendte alle barna sine ut for lete etter meg. Jeg vet ikke hvordan,
men neste dag var jeg hjemme igjen.
51
Lille venn ble ett r og vi flyttet til en by i utkanten av Persiabukta.
Denne byen er veldig varm og fuktig med en sommertemperatur
rundt 48 C, men vinteren er fin med tjue plussgrader
og full blomstring. Jeg hpet denne flyttingen skulle gjre
livet lettere for meg. N bodde vi i en mye mindre by der alle
kjente eller visste om hverandre, og mannen min var blitt sjef p
et viktig kontor. Jeg trodde at livet i en liten og gjennomsiktig by
kunne gjre ekteskapet lettere for meg.
I denne byen hadde vi et stort hus med luftkjlingsanlegg i alle
rom, bil med egen sjfr og to tjenere som handlet mat og tok
seg av rengjring og oppvask. Jeg hadde tenkt begynne p skolen
og bli ferdig med videregende for ske p universitetet, jeg
drmte fortsatt om bli lege. Far hadde inngtt en avtale med oss
om at jeg skulle ta denne utdanningen, men vi hadde store problemer
med holde avtalen. P denne tiden hadde mange menn
problemer med godta at kona hadde hyere utdanning enn
dem selv, det kunne skade mannens posisjon som herre i huset.
Jeg hadde vokst fort frem i min nye rolle. N var jeg en voksen
dame p 19 r, jeg kunne stelle huset og administrere tjenere
og stelle i stand store selskaper, og penger hadde vi nok av. Jeg
var kjent for selskapene mine og pkledningen min. Jeg var midtpunkt
i alle selskaper og mennene holdt ye med meg. Mannen
min var glad og stolt av sin unge, vakre kone. Dette var det
utvendige glamourlivet vrt og jeg hadde tilpasset meg rollen
min. Men inne i meg levde den ville landsbyjenta med sine savn
og lengsler, og jeg nsket at jeg hadde giftet meg med en mann
p min egen alder, en som elsket meg og jeg elsket igjen, og at vi
bodde i landsbyen der jeg var fdt. Jeg savnet elske med en
mann, kroppen min brant av begjr. Det var nok av menn forsyne
seg av, jeg kunne snurre dem rundt lillefingeren og gjre
dem mo i knrne og le av dem, men jeg tenkte p far og var trofast
mot mannen min. Jeg ville ikke gjre noe som kunne skade
fars rykte og gi folk anledning til snakke bak ryggen hans eller
peke p ham. Jeg prvde ikke tenke p alle mannfolkene rundt
meg. Bare to var viktige, Lille venn og far, dermed kunne jeg
52
glemme meg selv som kvinne. Far var fremdeles det stdige fjellet
mitt, han var s stor i tankene mine og hjertet mitt at andre
menn virket sm og verdilse. Den rike pene og velutdannede
lille familien vr kastet glans over store selskaper og gikk p dyre
restauranter, men under overflaten fantes ingenting annet enn
krangler og smerter. Dette livet var som en lekkert pyntet bltkake
med masse krem p toppen og lag p lag med dritt inni.
To r hadde gtt i denne varme byen. Vi hadde feiret nyttr og
ftt besk av foreldrene mine og nesteldste bror som n var gift
med sin elskede kvinne, det var henne jeg var blitt ofret for. Broren
min hadde hadde byttet varer, meg mot henne, kvinne mot
kvinne, bare med den lille forskjellen at han og kona var forelsket
i hverandre og passet sammen i alder. Den sjuende dagen etter
nyttr fortalte jeg til mor og far og nesteldste bror og kona hans
at jeg ikke holdt ut lenger og nsket ta snnen min med meg
og reise tilbake til barndomshjemmet. Jeg grt og tryglet om f
bli med foreldrene mine hjem. Til slutt ble far og mor enige om
at jeg kunne bli med tilbake og bo hos dem i den lille landsbyen.
Far sa at de ikke hadde s god konomi som fr og at det gjorde
livet vanskelig, men at jeg var velkommen til spise det de spiste
og bo som dem. Jeg ble glad, men nesteldste bror skrek opp og
slo fast at det var ingen vei tilbake, jeg mtte bli i dette ekteskapet
til jeg dde. Han pekte p far og spurte hva han og mor skulle
gjre med meg. Jeg var ung og pen, og hvis jeg kom tilbake ville
folk begynne snakke om oss. Da kom vi til miste familiens re
og han kom ikke til vge seg ut blant folk. Han snudde seg mot
meg: Alle broer bak deg er brent! Hr p meg for siste gang, du
m fortsette i ekteskapet eller d. Det er ikke noe diskutere, du
m oppfre deg pent her eller d! fortsatte han

Lille venn

 

 



 Min bok. S. 48.49

Jeg var gravid i sjette mned da en mannlig slektning kom p
besk. Jeg hadde lagd middag og skulle akkurat servere den, da
jeg fikk beskjed om at slektningen og mannen min skulle ut og
ikke ville spise. Middagen kunne jeg bare kaste i spla. De dro.
P denne tiden var det et nederlag for en mann sprre kona om
f g ut. Og jeg satt alene igjen hjemme. Jeg hadde hrt mye
om denne store byen, men jeg var ikke kjent der. Vi bodde i frste
etasje, bare en liten hage skilte inngangsdren fra gaten. Jeg
var redd. Etter at jeg ble gravid var jeg redd for mrket, spkelser
og denne byen. Jeg satt p en sofa og holdt ye med dren
og tenkte p den lave hagemuren og at noen kunne klatre inn.
TV-programmet var slutt for lenge siden, men jeg torde ikke sl
av TV-en eller lukke ynene. Mannfolkene kom sent hjem, og fra
denne kvelden ble det store forandringer i livet mitt. Jeg ble mer
alene enn fr mens barnet vokste i magen min.
Jeg visste ingenting om fde eller om stelle en baby. Jeg var
siste barnet hjemme og hadde vrt opptatt med skole, tegning
og volleyball. Etter at jeg giftet meg var jeg alene i denne byen
og hadde ingen venninner sprre. En dag da mannen min kom
hjem, fortalte jeg at jeg hadde veldig sterke smerter i ryggen og
magen. Han sa at jeg mtte ha spist noe jeg ikke tlte, jeg spiste
jo s mange sure epler. Han foreslo at vi kunne g en tur, da ville
det sikkert bli bedre. Etter noen meter klarte jeg ikke g videre,
vi mtte snu. Smertene ble verre. Ved midnatt merket jeg at det
rant ut noe vann som var blandet med blod. Jeg mtte vekke
mannen min og be om hjelp. Han lp opp trappen og vekket
naboen vr. Hun kom ned og sa at fdselen var i gang, vi mtte
dra til sykehuset yeblikkelig. Vi kjrte til nrmeste sykehus, et
49
gratis sykehus for fattigfolk der de sendte mdrene hjem rett
etter fdselen. Vi hadde ikke bestilt andre sykehus, n var det for
sent fordi barnet vrt kom for tidlig.
Jeg kom hjem med en baby p armen og var helt alene. Jeg s
p babyen og visste ikke hvordan den skulle ammes. Jeg torde
ikke rre babyen p grunn av den sre navlen dens, jeg var mest
redd for navlen og var sikker p at det var noe galt med den, og
jeg var redd for at jeg kunne skade den lille som jeg n elsket mest
av alle. Jeg bldde selv, det var ikke mer enn noen timer siden
min Lille venn kom til verden. Likevel mtte jeg gjre husarbeid
og lage mat. Babyen var sulten og skrek og jeg grt. Til slutt gikk
jeg til nabokona. Hun var en voksen snill dame og lrte meg
amme og skifte p Lille venn, og hun lagde mat denne dagen.
Men to dager senere bldde jeg ustoppelig og nabokona tilkalte
en lege som kom hjem til oss. Etter underskelsen sa han at jeg
mtte holde sengen eller d av bldningen. Noen mtte passe p
meg, og jeg mtte f nok drikke og god mat. Det ble ringt til
mor. Hun kom seks dager etter fdselen. I den tiden var jeg svak
og syk p grunn av fdselen og bldningene, og om natten sov
jeg alene med babyen. Jeg var mor og mtte bli voksen.
Mor kom med masse klr og alt annet som trengtes til babyen
og hadde sydd og brodert alt utstyret selv. Hun ble hos meg i en
mned, det var godt Hun stelte meg og babyen, hun lrte meg
stelle Lille venn og lage mat og mange andre ndvendige ting.
Etter en mned mtte hun dra. Hvis jeg ikke kunne stelle babyen
og huset alene n, var det ikke behov for meg og jeg kunne like
godt dra tilbake til mor og far.
N var jeg mor og ikke alene lenger om natten, Lille venn var
hos meg. Jeg vknet ved den minste lyd fra ham, og nr jeg var
trist og hadde smerter, kunne jeg kunne holde rundt Lille venn
og klemme ham mot brystet og snakke med ham. Da glemte jeg
at jeg hadde det vondt. Etter hver flyttet vi til en ny stor leilighet.
Den l i et dyrt omrde og jeg kunne g lange turer hver dag med
Lille venn og se i butikker og spise ute og leke og le sammen med
ham. Vi hadde det veldig bra nr det var bare var oss to.
 

Bryllups skoene


Min bok.S.47.48.

Bryllupskaken med fem etasjer og det lykkelige lille brudeparet helt p toppen var ferdig. Bryllupet ble feiret p et av de beste hotellene i Shiraz. Det var mange gjester, den rike kona til eldstebror var der med hele familien sin og det var frste gang jeg s henne. Mor orket ikke vre til stede under selve vielsen, hun satt i et rom for seg selv og grt. Far var trist og stille, men nesteldste bror var n snill og glad og i full fart. Jeg hadde veldig lyst til spise bryllupskake, men fikk ikke lov. Betjeningen skulle sende den opp p rommet senere, n var det tid for oppfre meg pent. De hyhlte skoene var det
aller verste. Helst ville jeg bare trkke ut av dem og hive dem i bassenget, jeg var sliten av all hndhilsingen og ville sitte barbein,p gresset alene og spise masse kake. Jeg nsket at noen av venninnene mine eller noen fra klassen min hadde vrt der, noen le sammen med. Jeg lette etter dem. Men de var ikke invitert.
Familiene vre hadde invitert de kjedeligste menneskene i byen. Mannfolkene med sort dress og slips liknet p pingviner, og etter
servering av alle typer drikke, fra l og vin til whisky, og alt i ubegrensedemengder, ble pingvinene ganske fulle utp kvelden.
Feite kvinnfolk med mange smykker rundt halsen skravlet ustoppelig, byde hodet bakover og lo og minnet meg om kalkuner.
Jeg betraktet gjestene og sammenliknet dem med dyr. Det hjalp meg til f tiden til g. Nr vi skulle bevege oss, mtte jeg holde
brudgommen hardt i armen. Jeg var ikke vant med hyhlte sko og var redd for falle. Da festen var slutt, fikk jeg beskjed om at jeg mtte sove sammen
med brudgommen p et pyntet rom p hotellet. Jeg sa til eldstesster at jeg snart skulle reise til Teheran og at jeg ville sove
hjemme de siste nettene. Hun snakket med brudgommen uten at de ble enige om dette. Vi sov p hotellrommet og jeg fikk vre
i fred p bryllupsnatten. Neste natt sov vi hjemme hos foreldrene mine. Midt p natten vknet jeg og oppdaget en mann i sengen
min. Jeg hylte og skrek og hadde glemt at jeg var gift. Mor kom
47
inn og omfavnet meg og roet meg ned. N begynte et ekteskap fjernt fra de klassiske filmene jeg hadde sett og midt oppe i en virkelighet
veldig fjernt fra en femtenring idealer. Det hadde gtt nesten en mned og mannen min hadde ikke ftt lov til rre meg. Han hadde vrt ungkar lenge og hadde erfaring med kvinner, mens jeg var den ville svarte hesten som ingen hadde ridd p. Dermed ble bryllupsnatten utsatt i en mned.
Mannen min prvde gjre alt for forberede meg, men kroppen min var ikke forberedt og tankene mine ikke modne. Til slutt
mtte han ringe til mor og be om hjelp. Hun kom og snakket med meg og sa at hvis jeg ikke ville la mannen min sove med
meg, kom han til sende meg tilbake til nesteldste bror. Der kom alle til tro at det var noe galt med meg, det var ikke det beste
som kunne skje. For beholde familiens re mtte jeg g til sengs med ham. Og familiens re ble reddet takket vre den lille jomfruhinnen.
I hjemlandet mitt kunne en liten hinne redde bde den ene og den andre. En mned senere var jeg gravid og mannen min hadde ftt bekreftelse p at han var en mann og kunne befrukte en kvinne. Det eneste jeg tenkte p, var hvordan jeg kunne g ut med stor
mage. Jeg tenkte ikke p ansvaret som fulgte med f barn. Mannen min var snill og glad og kom hver dag hjem med roser og tok
meg med p kino og nattklubb. P kinoen sovnet han fr reklamen var slutt, og jeg vekket ham nr filmen var slutt. Jeg hadde
ingen venninner p min egen alder i denne byen, ingen grnn ker lpe rundt i og ingen fjell. I Teheran var det asfalt og hye
bygninger, store selskaper og hyhlte sko. I selskapene var det bare voksne p alder med mannen min. N mtte jeg oppfre
meg som en voksen dame fra overklassen. Jeg kunne ikke leke eller snakke om ting jeg var opptatt av, kunne ikke bare legge
hodet bakover og le hyt. Jeg mtte passe p at fargen p skoene mine matchet veska og klrne. Hestehalen var borte, jeg mtte sitte hos frisrdamen minst to ganger i uken for f satt opp det lange hret mitt. Til slutt s jeg ut som en filmstjerne man kunne
48
ta med overalt og vise frem. Det ble slutt p danse, bevegelsene mine var erotiske og ingen mtte se dem. Nesteldste bror tok fra
meg tegningen, og pliktene som l i vre en ordentlig kvinne tok fra meg dansen. P den mten ble jeg brutt ned, jeg var ikke
meg selv eller fikk ikke lov til vre meg selv. Jeg var gift og snart mor og en overklassekvinne som skulle sitte p utstilling for vise frem rikdommen.

Frukthagen



Min bok.S. 45.46.

Det som reddet mitt og guttens liv, var at han hadde skrevet i
brevet hvordan han hadde ftt navnet mitt og at vi til n ikke
hadde hatt kontakt. Men han mtte slutte p skolen og flytte tilbake
til byen han kom fra. Og jeg hadde ikke livets rett. Den
eneste utveien var gifte meg bort, mente nesteldste bror. Hver
natt sov jeg mellom nesteldste sster og yngstebror. De forskte
hindre at jeg ble alene hjemme med nesteldste bror, de visste at
han var klar til drepe meg eller sl meg helsels. Jeg var alltid
full av angst og torde ikke se p ham fordi jeg ikke visste nr han
kom til g ls p meg. Drapstrusselen l i luften hele tiden og
han truet med g til far med kjrlighetsbrevet. Heldigvis
skjedde denne katastrofen frst i slutten av 10. klasse. Fordi det
bare var en mned igjen til eksamen, slapp jeg bli tatt ut midt i
skoleret og sendt hjem til foreldrene mine.
En ettermiddag satt jeg p rommet og leste til en historieprve.
Noen banket p dren min og fikk lov til komme inn.
Det var en mannlig slektning, han var broren til den jenta som
nesteldste bror var forelsket i. Han var ferdig med seks rs utdanning
i Europa og var nettopp kommet hjem og hadde ftt en god
jobb. Han kom fra en rik familie og var fjorten r eldre enn meg.
Vi hadde ofte danset sammen p fester, men at han kom inn p
rommet mitt var noe nytt. Han snakket om skolen min og jobben
sin og var glad og blid. Jeg var redd for at nesteldste bror
skulle komme inn og se at han hadde satt seg p sengekanten ved
siden av meg. Jeg var ikke helt ferdig med den forrige katastrofen
og ville ikke gjre situasjonen min verre enn den var. Jeg var
svett, hjertet slo hardt i brystet og jeg nsket at denne mannen
skulle forlate rommet, men jeg var for hflig til be ham g. Han
viste meg et nydelig album med en liten rosa ballerina som danset
til en pianomelodi nr man pnet det. Jeg skulle f albumet
nr jeg kom til Teheran, sa han og gikk. Noen dager senere var
skoleret slutt. Vi reiste til landsbyen alle sammen, og slektningen
vr var sammen med oss hele tiden.
En dag jeg lekte ute i frukthagen, kom mor bort til meg.
ynene hennes var rde, jeg kunne se at hun hadde grtt mye.
45
Hun sa at eldstebror og nesteldste bror kom til sprre meg om
jeg ville gifte meg med denne slektningen min. Men det hres
ut som de allerede har bestemt seg. Jeg har sagt mitt, men det er
ikke noe valg. Bare si til dem at de kan ta valget selv og at du vil
akseptere det valget brdrene dine har tatt, sa hun og begynte
grte igjen. Hun omfavnet meg og grt lenge. Jeg skjnte ikke
hvorfor hun grt. Jeg hadde sett mange klassiske filmer med fine
damer som gikk rundt med fine kjoler i store fine hus, der fantes
bare selskaper og fester og noen ganger s de fine folkene romantisk
p hverandre og ga hverandre et mt kyss. Det var mitt bilde
av ekteskapet, og det var slett ikke verst. Hvorfor grt mor? Han
som skulle gifte seg med meg var vakker, velstende og velutdannet.
Vi skulle reise til Teheran og bo der, vi kunne danse mye
sammen og jeg slapp bo hos nesteldste bror. Jeg skal jo bare
gifte meg, jeg skal ikke d! Hvorfor er du s trist? spurte jeg
mor.
Jeg var 15 r og yngstebarnet og visste ingenting om seksualitet
og forholdet mellom kvinne og mann. Jeg visste ingenting
om graviditet og fdsel eller forventningene til en hustru, og jeg
s p ekteskapet som et par som holdt hverandre i hnden og
danset. Det var ikke seksualundervisning p skolen, temaet var
forbudt p TV, og hjemme snakket de voksne ikke om slikt med
oss barn. Dessuten var jeg s opptatt av skolen og aktivitetene
mine og mange nye politiske ideer at jeg ikke tenkte p slike ting.
Den optimale forelskelse var synet av den unge gutten p skoleveien
og smilet hans. Det var den eneste erfaringen jeg hadde
med en mann.
Vi reiste fra landsbyen og tilbake til Shiraz. Alt gikk for fort. Invitasjonskortene
med de to ste sm slvfargede duene som holdt
en gullring i nebbet, ble sendt til fire hundre gjester. Brudekjolen
skulle syes, og brudgommen mtte reise til Teheran for
kjpe 600 sm perler som liknet regndrper til brodere p brudekjolen.
Hver dag gikk jeg og min vordende ektemann sammen
med noen fra familiene vre fra butikk til butikk for kjpe sko,
46
smykker og mange andre ting. Skredderen sydde en grnn kjole
til selve vielsen og en hvit brudekjole til bryllupsfesten og bryllupsnatten
og mange andre kjoler.

Vonde minner..



Min bok. S. 43.44.

En fredag etter kinoen tegnet jeg en mann som kysset en
dame. Jeg hadde sett en kyssescene i en amerikansk film og hadde
lest den boken som filmen bygde p. Tegningen min viste kyssescenen
i filmen. Eldstebror fant tegningen noen dager senere.
Den tegningen ble min siste. Han rev i stykker hele tegneblokken,
og jeg fikk juling og klar beskjed om at det var slutt med
tegningen. I det minste visste jeg for frste gang hva galt jeg
hadde gjort og hvorfor jeg fikk juling.
Jeg har mange vonde minner fra dette ret, men noen er vondere
enn andre. En tirsdag jeg kom hjem fra skolen, var far p
besk. Jeg fortalte at jeg mtte kjpe en matematikkbok fordi jeg
skulle ha den med p skolen dagen etter. Denne matematikkboken
var billig, men jeg hadde ikke lommepenger fordi eldstesster
hadde flyttet til annen by og sjelden kunne beske oss. Far ga
meg penger til kjpe boken, men nesteldste bror tok pengene
fra meg og kastet dem ut av vinduet og spurte far om hvorfor
han, som hadde penger, ikke kunne ta den bortskjemte jenta si
med seg hjem og f p henne. Far reiste seg. Gud vet jeg at jeg
ikke har penger, og hvis jeg hadde, ville jeg ikke latt henne vre
hos deg! tordnet han. S kysset han meg mellom yenbrynene
og gikk sin vei. Aldri fr hadde noen snakket slik til ham, og aldri
siden kom han for beske oss. Nesteldste bror lot sinnet sitt g
utover meg. Ingen var hjemme og kunne beskytte meg. Det
eneste jeg kunne gjre var holde hendene foran ansiktet for
beskytte det. Jeg ville ikke at skolekameratene mine skulle f vite
at jeg ble sltt. P skolen var jeg den tffe jenta som alltid hadde
svaret klart eller en munter replikk p lur. Bde elever og lrere
hadde godtatt meg som en uformell leder i skolemiljet. De som
ble mobbet kom ofte til meg, og jeg kunne sette mobberne p
plass midt i skolegrden. Jeg fikk ogs mye sttte fra landsby-og
43
nomadejentene. Mange av lrerne skjnte at de mtte ha noen
uskrevne avtaler med meg for f det stille og rolig i en klasse p
seksti elever. Alt dette hindret meg ikke i gjre leksene mine
skikkelig eller i vre hflig mot lrerne mine og hjelpe svake
elever. Alt dette, sammen med mine sterke politiske meninger, ga
meg en positiv posisjon. Jeg kunne ikke fortelle skolekameratene
mine at denne tffe jenta ble sltt av broren sin nesten hver dag.
Nesteldste bror eller yngstebror mtte flge meg til og fra skolen
hver dag. Jeg gikk p en jenteskole. Vegg i vegg l en gutteskole,
og der gikk en tynn gutt med lysebrune yne. Han gikk alltid
med dress og sto ofte ved den veien jeg mtte krysse for
komme p skolen. Hvis det var nesteldste bror som fulgte meg
snudde gutten seg bort, hvis det var yngstebror, smilte gutten til
meg og hilste, og glimtet i ynene hans varmet som solskinn i
hjertet. Hver dag bad jeg til gud om at denne gutten mtte st
der p skoleveien min, og bare ved se ham kunne jeg glemme
alt det smertefulle og vre lykkelig. Han snakket til meg med
blikket, et blikk fylt med tusen stumme kjrlighetsdikt. Han
trengte ikke ord, blikket fortalte mer enn nok. Gutten kom fra en
annen by og bodde hos slektninger. Datteren i denne familien
gikk i parallellklassen min. En dag hadde han spurt henne hva jeg
het og skrevet en langt brev til meg. Like etter kalte rektor meg
inn p kontoret sitt og sa at hun visste at foreldrene mine ikke
bodde i byen, men nesteldste bror mtte komme p skolen.
Da jeg kom hjem fra skolen den dagen, fortalte jeg ham at han
mtte mte p skolen dagen etter. Jeg visste ikke at jeg med dette
budskapet pnet helvetes ild mot meg selv. Neste dag hentet yngstebror
meg p skolen og vi hadde det moro til vi kom hjem.
Nesteldste bror ventet p meg, grep meg i hestehalen og gikk ls
p meg. Han dro meg i hret og kastet meg inn i stua. Jeg s meg
rundt, og der s jeg gutten. Han som hadde ventet p meg p
skoleveien og som jeg ikke visste navnet p. Han satt grtende
med byd hode og hadde sikkert ftt juling. Eldstebror, som var
fremmed for meg og ikke ville presentere oss for den rike kona si,
var ogs der.
44

Porselensdukker



Pfuglen er den persiske nasjonalfuglen. (alle bilder som jeg bruker i "Min bok" har jeg fotografert selv)

Min bok s.40.41

Det er en del av meg som er forsvunnet, jeg leter bestandig etter henne
og nsker henne tilbake slik at vi kan vre ett, men hun er dd
inne i meg.
Tidligere i r var jeg sammen med en venn i Flekkefjord. Der
var jeg lykkelig i noen dager, og den glade jenta jeg en gang var,
vknet litt til live igjen. De hye fjellene som spisset seg mot himmelen
minnet meg om fjellene i hjemlandet mitt. Og regnvret,
bade naken i bekken med smeltevann, klatre i fjellene med
vennen min, alt dette ga meg en flelse av at denne helgen var en
reise tilbake til fortiden min, og jeg og den glade jenta kom hverandre
veldig nr.
Nesteldste bror hadde en treroms leilighet i andre etasje midt i
Shiraz. Han var ofte sur p meg. Han snakket hele tiden om at
nesteldste sster og yngstebror ville bli ferdig med skolen og
begynne jobbe til neste r, mens jeg bare gikk i 10. klasse. Han
kunne ikke vente en evighet p at jeg ble ferdig med skolen, han
mtte tenke p sitt eget liv ogs. Han kunne sl meg uten at jeg
visste hva jeg hadde gjort galt og hvorfor det var galt.
Jeg hadde fremdeles beste karakter i naturfag, litteratur og
tegning. Jeg var aktiv i skoleavisen, og ulike aktivitetsgrupper p
skolen konkurrerte ofte med hverandre for f meg til tegne
avisforside for dem. Jeg hadde vunnet noen tegnekonkurranser
og en frstepremie i grafikk, men jeg fikk ikke ros fra nesteldste
bror og visste ikke hva som var galt med meg og plagde ham slik.
En dag kunne han sl meg med beltet sitt fordi jeg hadde pnet
inngangsdren nr noen ringte p, en annen dag fordi jeg ikke
hadde pnet den. Noen ganger mens vi spiste middag, kunne han
plutselig sl meg i ansiktet uten si hva som var galt.
En dag slo han meg til han ikke orket mer. Dagen etter kom
det frem at rektor hadde ringt ham og fortalt at skolen skulle
melde meg p til Miss Universe konkurransen i Teheran. Den
foregikk p den mten at hver skole valgte en kandidat, og en av
disse ble valgt til fylkets kandidat. En av fylkeskandidatene ble
valgt til miss Iran, og hun kunne delta i Miss Universe. I sjahens
41
tid vant to kvinner fra Iran denne tittelen med kort tids mellomrom.
Jeg hadde ikke meldt meg p konkurransen og ante ikke at
jeg ble valgt som skolens representant fra en skole med tolv hundre
elever. Rektor hadde ringt nesteldste bror for f tillatelse til
melde meg p. Det var nok til at han gikk ls p meg. Nesteldste
sster stttet meg og sa at jeg var en god kandidat og at denne
konkurransen var en sjanse mange nsket seg. Nesteldste bror ble
sint og gjv ls p henne ogs, slo henne med beltet sitt og sparket
ls p henne.
Det var nesteldste bror som hadde det praktiske tilsynet med
oss mens vi bodde hos ham for g p skolen, og utgiftene ble
dekket av nestyngste glade bror som bodde i nord. Eldstesster,
som da var gift, ga oss litt lommepenger eller kjpte noen klr til
oss. Lommepengene var ikke mange, men jeg prvde spare dem
til tegnesaker. Hvis nesteldste bror fikk vite at eldstesster hjalp
oss, kjeftet han p henne og bad henne passe sine egne saker.
En kort periode skulle jeg bor hos eldstesster, men mannen
hennes likte ikke dette bryderiet og signaliserte det nr ssteren
min sov eller var borte, og etter et par mneder mtte jeg reise
tilbake til nesteldste bror. Der var yngstebror min beste sttte.
Hvis han var hjemme, torde ikke nesteldste bror sl meg s mye
fordi yngstebror sto imot ham og ikke brydde seg om at han fikk
en del av sparkene og belteslagene. Dette gjorde nesteldste bror
enda sintere, han kunne ta igjen for den minste ting nr yngstebror
var borte.
Fredagskveldene var mitt himmerike. Hver fredag tok yngstebror
meg med p kino, etterp kunne vi sitte p kaf og spise is.
Han spanderte ofte p meg selv om han ogs hadde lite penger.
Han var mer enn en bror, han var min beste sttte og lekekamerat.
Hvis han kom hjem og s at jeg hadde grtt, fortalte han vitser
til jeg begynte le eller etterliknet nesteldste bror, det var
snarveien til latteren min. Hvis han hadde penger, kunne han
stikke ut etterp og kjpe is til meg. Hjemme i landsbyen hadde
jeg hatt mange porselensdukker og andre dukker som mor hadde
sydd, men jeg hadde vokst fra dem og kunne ikke ta dem med til
42
byen. En gang yngstebror fikk en liten jobb, kjpte han den
dyreste og peneste dukken han kunne finne til meg. Den dukken
hadde jeg i mange r etter at jeg giftet meg. Den var en gave fra
yngstebror, han hadde brukt hele lnnen sin for kjpe den til
meg.
 

Mine trer


se etter utvei.

Min bok. s.38.39

Vi persere er en folkegruppe med lang
historie og mange blodige kriger bak oss. Jorden vr har vrt
vitne til at hestene galopperte over den fra vest til st og fra nord
38
til syd, og forfedrene vre har vannet jorden med sitt blod uten
miste troen p seg selv. De som rtner i fengsel, vi som har flyktet
eller bor i eksil, vi betaler alle for tenke annerledes, slik jeg
betaler n. Jeg var en av dem som tenkte annerledes bde under
sjahens og mullahenes styre, og begge regimene har latt meg
betale for det.
P byskolen var det noen jenter som mobbet de jentene som
kom fra landsbyene. De kunne ikke mobbe meg, men de plagde
andre. De som ble mobbet, kom til meg og fortalte hva som foregikk.
Jeg ba dem vise meg hvem det var som ledet mobbingen,
og en dag etter skoletid da elevene skulle g hjem, tok jeg fatt i
to av mobberne i skolegrden. En av dem var datteren til rektor.
Jeg ga dem skikkelig juling og gikk hjem. Rektor holdt elevene
inne etterp og sendte bud om at jeg mtte komme tilbake til
skolen. Men jeg svarte at skolen var slutt for denne dagen. Neste
dag gikk jeg p skolen som vanlig og ble utvist p grunn av drlig
oppfrsel. Men dagen etter leverte seks mannlige lrere sin
oppsigelse for sttte meg. Rektor mtte gi opp. Jeg fikk komme
tilbake p skolen, og det ble slutt p mobbingen av landsbyjentene.
Jeg hadde trodd at mor ville bli sint p meg p grunn av
dette, men hun bare lo og sa at noen ganger mtte jeg finne lsningen
p problemene mine p egen hnd.
Fr jeg begynte i niende klasse hadde eldstesster giftet seg og
nesteldste sster flyttet til Shiraz for g p lrerskole. Mor holdt
n meg og yngstebror p skolen i byen, og vi fikk penger av nestyngste
glade bror for kunne fortsette. konomien vr ble verre
da eldstesster giftet seg og ikke kunne hjelpe til lenger, far ikke
hadde mer jord dyrke og frukthagen trket inn fordi det ikke
var vann nok. Men det var fremdeles mange som ville gifte seg
med meg, de nyrike kom ofte til far og tilbd ekteskap med meg.
De skrt av rikdommen sin og all jorden de kunne gi ham, og
forsikret ham om at de kunne srge for at jeg fikk en fremtid i velstand.
Selv en feit hund kan ikke stekes og serveres til risen, det
er lammene vre som m til pers. Dessuten har dere ikke noe
godt rykte, pleide mor svare til den slags snakk.
39
Da nestyngste, glade bror hadde giftet seg og nesteldste sster
gikk det siste ret p lrerskolen, fant brdrene mine ut at
mor mtte dra tilbake til landsbyen og stelle for far som n var
blitt gammel. Men brdrene mine kunne ikke lenger leie hus for
yngstebrors og min skyld. Det frte til at vi to mtte flytte til Shiraz
og bo sammen med nesteldste sster hos nesteldste bror, som
var lrer og hadde forelsket seg i kusinen vr. Nesteldste bror
hadde vrt misunnelig p sstrene sine i mange r og fikk n
mulighet til ta ansvar for meg og yngstebror. Hos ham var det
ikke mye kjrlighet f. Han satte far og mor ut av spill og
begynte sitt eget spill, frst med mitt liv som innsats. N ble det
slutt p lpe barbeint rundt i fjellene og leke med guttene og
lpe hjem etterp og bade i bassenget sammen med dem. N
begynte de svarte sidene i livshistorien min.
Det er vanskelig skrive om disse rene. Nesteldste bror var glad
i meg, han var mitt kjtt og blod. Men i lpet av et snaut r tok
han hele ungdommen min fra meg og kastet meg fra barndommen
og ut i noe som kan kalles et helvete. Han trkket slik p
meg at det tok meg mange r reise meg igjen, men jeg ble ikke
den samme jenta. Jeg hadde vrt en glad jente med lysebrun hestehale,
granateplesaft rundt munnen og rde kirsebr hengende
som pynt fra rene. Halvnaken lp jeg rundt p keren og gjemte
meg i hveteavlingen, klatret i fjellet og gjemte meg i fjellets hjerte
for lytte til regnet og vinden. Denne jenta grt nr en spurv ble
fanget, og holdt sommerfugler varsomt i hendene for varme
dem slik at de kunne fly igjen. N mtte denne jenta bli voksen
og giftes bort. I de siste rene har jeg prvd tilgi nesteldste bror,
men har ikke klart det. Hvordan kan jeg tilgi den som stjal ungdommen
med all sin glede fra meg? Trene renner, det er vanskelig
skrive, og jeg ber gud om hjelp til finne ord som kan
beskrive flelsene mine. Men tilbakeblikket p disse rene gjr
meg syk og trist, og jeg vil grte hyt over denne glade jenta som
ble drept inne i meg da jeg var nesten femten r. Aldri kan jeg f
denne gleden tilbake. Jeg lengter etter henne hele tiden.

La folk vre Folk!

https://www.rights.no/2016/07/agurk-martin-med-solstikk-eller-ved-sine-vante-fulle-fem/

Danmark halverer flyktningesttten. Det var en gledelig nyhet at nabolandet har begynte vkne av Tornerose-svnen. Hper Norge blir det neste landet som gr gjennom sine velferdsordinger- Slik at velferden ikke blir helt borte pga flyktningstrmmen, og at flyktningene fr en verdig liv.

De flyktningene som kom til Europa har gtt gjennom tffe pkjenninger med krig, vold og migrasjon. De er fysisk og psykisk utmattet og her kommer de i inn en labyrint. Frste fase er asylmottaket, de fr mat, klr og tak over hodet. Men hvordan gr dagene deres? Hvilken rolle de har? Fra vre far, mor, nabo, medlem i stor familie, arbeidstaker eller arbeidsgiver blir de redusert til ingen ting. Deres resursser, deres kunnskap blir nedvurdert og ubrukelig.  Jeg har vrt gjennom denne fasen. Jeg var en av dem.  De menneskene har tung bagasje fra fr. De har en usikker fremtid foran seg, ventetiden gnager innvendig og det verste av alt var passivitetet.

  fle seg ubrukelige er som g inn i en labyrint som ikke har utgangsdr. Etter mange r i asylmottak fler man seg nedbrutt og vender seg til den mnedlige sttten. Hvis de er heldige og fr opphold  etter mange rs passivitet, blir det vanskelig komme tilbake til hverdagen. En har vent seg til det passive rollen. De har blitt institusjonalisert. De fr engangssttte til kjpe livsndvendige ting og etter det blir det Nav og sprkkurs. De lrer seg skrive sknad, de lrer seg vre passive, ny kultur, ny sprk, nytt samfunn og et menneske som har mistet mange r av sitt liv i et mottak. De vender seg til det vonde, De lrer seg kreve f mest mulig gratis.

  behandle folk som husdyr er ren diskriminering. ikke stille krav til folk er diskriminering. drive folk til fle seg unyttige er rasistisk. Resultatet blir det  at de gr til sine egne, kulturen fra opprinelig landet og religion blir i fokus. P TV og radioen blir det morsmlskanalene. Samvret med andre blir begrenset til moskeene og religist milj. Og de lrer hverandre hvordan de kan f mest mulig ved jobbe minst mulig.

Barna deres gr p skolen, de ser p sine norske venninner og venner. Hjemme fr barna det verre enn i sitt opprinnelsesland, mor som hadde ikke hijab i Syria gr med hijab n, far som var skjelden i moskeen i Irak er hver fredag i moskeen i Norge. Her de blir mer grenser for barna, reskultur, hallas og haram, sjia og sunni, vanntro og gudstro. Barna blir dratt mellom de to ulike kulturene og de velger leve i et dobbeltliv. I hvert fall mange av dem.  

Det trengs mye handlekraft komme ut av labyrinten, lre seg sprk og finne seg jobb. Det er ikke noe krav fra samfunnet etter staten for motivere flyktninger til arbeid. Nr mann kan f alt p et svfat i form av barnetrygd for ubegrenset antall barn, barnebidrag, barnestnad , flyktningesttte,  bosttte og sttte til strm, tannlege og til slutt fr de samme pensjon som en som har jobbet 20 r i Norge, hvorfor skal de jobbe? De blir totall avhengig av sttte.  

De mister etter hvert sin stolthet og finner stoltheten i religionen. De blir mer ekskludert i det norske samfunnet og mer integritet i det religis parallellsamfunnet.  Barna blir inntektskilde for sine foreldre. Et menneske som har bodd i Norge over 5 r og har  ikke lrte seg sprket eller funnet seg  arbeid. Det betyr at hun trives godt med sitte hjemme foran TV som snakker hennes morsml. Er ikke dette vre politikeres skyld? Er det ikke systemet som har sett p disse menneskene som unyttige og ubrukelig?

All statistikk viser at somaliere som emigrerte til USA har kommet best ut i inntekt og arbeid enn andre folkegrupper, men i Norge er de lavest i arbeidslivet.  De har funnet eget yrke "Nav".

I USA har ikke systemer basert p  velferd med alle type sttte. De m klare seg. De fr samme krav som alle andre som kom fr dem. De m lre sprk og de m skaffe seg jobb. Vinn eller forsvinn. Der handlekraften og resurser vkner til livet, en m kjempe for overleve, at barna kan g p skolen, for f sykeforsikringen. Jeg er ikke for det amerikanske kapitalistiske systemet. Men man kan finne noe midt i mellom. For. Eks. ft begrenset barnetrygd til tre barn som i mange andre europisk land. Kutte ut barnestnad.

Fra frste dag stille krav til et eller annet arbeid. Vi har mange folk fra ulike land som jobber i Norge og etter ett eller to r reiser tilbake og de fr alle godene. Hvorfor de flyktningene som kommer til Norge ikke kan f et intensivt sprkkurs og settes i samme arbeid for eks: landbruk, veiarbeid og bygningsarbeid, og mye annet. De som har utdanning eller spesialitet kan f de ledige jobbene. Arbeidet finnes en eller annet sted. Men det er komisk at en dame som sitter hjemme og fder barn annethvert r kan tjene mer enn en sykepleier. Det er komisk at en kan nekte kjre varebil fordi maten innholder svinekjtt. Det er komisk at en dame som sitter hjemme hele sitt liv og ikke er norske statsborger heller kan tjene mer enn som har jobbet 20 r i helsevesenet i Norge. Det er komisk at vi m betale advokaten til Krekar i over 10 r mens han sitter og truer politikere.

Det som de norske politikere driver med bidrar til mer fattigdom i selv innvandrermiljet. Ola Nordmann har vansker for kjenne kulturforskjellen. De barnebidrag og barnesttte og barnetrygg blir ikke brukt til selve barnet i innvandrerfamilier. Fordi i vr kultur trenger barnet mat, klr og mobiltelefon. Resten er ikke viktig. Vi ser lav deltakelse i idrett hos innvandrerbarn, spesielt jenter. S alle ulik sttte gr til fars lomme som blir sendt ut til familien i opprinnelseslandet eller kjpe eiendommer der og en femte del gr til moskeen (Khoms= religise skatt).

Nr man ikke har noe gjre blir svinnet mer svinn, kvinnehret blir mer farlig. Imamen blir viktigere og Mekka blir nrmere. Hvordan kan du ellers kan f dagen til g, hvordan du kan f norsk nettverk og da blir man mer oppmerksom p sine. Og man tar p seg moralpolitiets rolle. At andre ogs blir som deg.

 De folka som kommer til Norge er sterke folk. De er verken barn eller husdyr dere skal gi mat og passe p at har det bra. De er resurssterke, selvstendige , intelligente folk. De m f ansvar for  f et bra liv.  Gi dem mulighet til lre og arbeide. Staten skal behandle folk som folk. Like krav til alle uansett religion eller hudfarge. Den asylpolitikken som er praktisert til n har blitt til en mislykke integreringspolitikk. Nr jeg snakker om mislykket integreringspolitikk peker noen p unntakene.  De sier " Nr vi har Hadia Tajik som nestleder i Ap kan du ikke si at integereringen var mislykket?" men de ser ikke at Hadia Tajik og mange andre som gr i hennes spor tilhrer det sekulre miljet. De har sterke vilje og de har hye ambisjoner som er beundringsverdige.  

Det har blitt en uvane ikke skaffe seg jobb. Og de som kommer i arbeid etter kort tid blir sykemeldt eller ufretrygdet, fordi de ser at Norge er et land hvorr de som sitter mest p sofaen tjener best konomisk. Jeg husker da jeg hadde begynte jobbe som assisterende hjelpepleier p sykehjem kom min nabo til meg og hun sa "Du er en idiot. Du slitte deg ut, er borte fra barna, og du tjener ikke mer enn jeg" og i dag ser at etter 25 r arbeid i ulike del av helsevesenet i Norge ble jeg pensjonist med mye leddskader og smerter og mistepensjon. Jeg tjener nesten like mye som hun som satt hjem hele livet. Hun fr boligsttte det fr jeg ikke. Det viser at det er noe feil i politikken vr. De bygger et system som skaper mest mulig  Nav.

Min forslag er

Kutte ut kontantsttte

Begrense barnebidrag til tre barn maksimalt

Alle sttte skal vre i form av lnnet arbeid.

Intensiv norsk kurs p asylmottak

Kartlegge resurser og erfaringer hos ny flyktninger.

Arbeidsplasseringen uten ta hensyn til religis unnskyldninger.

Rask saksbehandling i UDI

Rask bolig men ikke i gettoer

Etter to r halvere flyktningssttte

Etter fire re kutte alle sttte

Bolig og helsehjelp og skolen gratis.