hits

juni 2017

Tvangsekteskap / arrangert ekteskap

 Asian wedding
Illustrasjonsfoto: Istock

For noen år siden var jeg nattoversykepleier på et sykehjem, en jente jobbet der. En pen, smilende og meget pålitelig arbeidsom jente. Hun samlet alltid det ravnfargede håret i en hestehale. Vi to hadde god kontakt. Midt på natta kunne vi ta en prat over en kopp kaffe. En natt fortalte hun at hun skulle reise til hjemlandet for å gifte seg med en fetter. Jeg frarådet henne det, men hun sa: «Jeg hadde et valg. Foreldrene mine har kommet med seks bilder av mine fettere. Når jeg kom til Pakistan kunne jeg se alle seks guttene og velge en».

Hun reiste, giftet seg og jobbet som før, til import-fetteren kom til Norge. Det tok ikke mer enn noen uker før vi så forandringer. Hestehalen var bort. Håret var over mesteparten av ansiktet. Smilet, gleden og kraften var borte. Hun sluttet midt i sin universitetsutdanning, sovnet på vakten. En kveld dro jeg håret hennes bakover for å se øynene hennes. Jeg så blåmerker under øynene og på halsen. Hun så meg på meg i en skygge av tårer. Hun måtte slutte hos oss. Hun ringte ett år senere. Jeg ba henne skille seg. Hun sa: «Det er umulig. Jeg kan kun bli skilt hvis jeg ligger i graven».

Mahmood studerte medisin. Han hadde en iransk kjæreste, de bodde sammen, de var forelsket i hverandre. Han ble tatt med til sitt hjemland tre ganger. To ganger klarte han å rømme fra et «arrangert» ekteskap. Tredje gangen måtte han komme tilbake til Norge med importkona. Kona bodde i samme hus som familien til Mahmood. Hvor mye kjærlighet hun fikk fra Mahmood var ikke viktig. Hun var der, men hvordan hun hadde det spilte ingen rolle. Mahmoods dobbeltliv var det ingen som snakket om. Mahmood sluttet på medisinstudiet. Nå har han to barn og han sitter i fengsel. Mahmood er født i Norge, og far jobber og snakker godt norsk.

Ali var innlagt på vår avdeling med diagnosen paranoid schizofreni. Alis familie er rik, meget integrert. Far og de to søstrene hans jobber og alle snakker norsk. For ett år siden måtte Ali gifte seg med en jente valgt av familien. Jenta bor hos familien til Ali, passer på hans gamle bestemor og hjelper Alis mor med mat og husarbeid. Ali har norsk kjæreste og vil ikke gå samme med faren til politiet og undertegne papirene for at kona kan fortsette å være her. Jeg har blitt blandet inn som Alis talsperson. Far er bestemt. Ali må beholde kona, men han kan ha norske kjæreste også. Det er ikke noe problem. Ali trenger ikke sove på samme rom som kona. Men Ali må være med far og undertegne papirer. Dette ekteskapet er en kontrakt mellom to familier og ingen kan komme seg ut av den.

Jeg kan beskrive episoder av livene til tusenvis av dem som jeg kjenner fra mitt land og mange andre land, som bli limt til et falskt ekteskap på grunn av foreldrene sine. Som forelder setter de to vinduer i en murvegg. Vinduene kan ikke nå hverandre. De er pynt, en pynt på familiens ære. Pynt på foreldrenes ære. De kan aldri rive seg ut av murveggen. Hvis en av dem rev seg ut, vil hele veggen raser sammen. De må være der, et sted som de ikke har valgt. Mennesket blir redusert til en ting. Umyndiggjort. De blir gjort til objekter, de kan ikke bestemme over sitt eget liv. Ikke i de timene som de bli viet og ikke i årene etter. Tvangsekteskap/arrangert ekteskap er et liv i tvang.

De har ikke valgt partneren sin, men de må dele seng med, dele kroppen med, denne personen, uansett om de hater eller liker personen. Det eneste som binder de to sammen er maktløsheten over sin skjebne. Over sin ulykke. Og senere kommer barna, hva lærer de?  Hvilken kjærlighet lærer barna av to passasjerer som sitter ved siden av hverandre på et tog som må kjøre uten et eneste stopp, eller en mulighet til å bytte plass eller bare stå?

To ulike mennesker som sitter spikret på to stoler ved siden av hverandre. Lærer barna deres kjærlighet eller skjult bitterhet? Barn forstår blikk og ømheten mellom sine foreldre. Barna blir menn og lærer seg å leve i et dobbeltliv som sin far. Jentene blir kvinner og lære seg å dele seng med en mann uten å føle noe for ham.

De guttene og jentene kan bo hvor som helst i verden. De kan ha høyeste universitetsutdannelse. De så integrerte ut, men de blir tvunget til å akseptere tvangsekteskap. De kan til og med forsvare denne kulturen med å kalle det arrangert ekteskap, for å gjøre det mer spiselig i Europa. For å bedra seg selv og andre.

Men arrangert ekteskap og tvangsekteskap er det samme. Du kan kalle det hva som helst. Hva du kaller det har ikke noe å si, innholdet er det samme. At to individet blir presset til å bo sammen resten av livet. Du kan ikke velge den du er forelsket i og du kan ikke velge å skille deg heller. Dette er en livstidsdom. Dette er en livslang kontrakt mellom to familier, to klaner og ingenting kan stoppe dette. Det er ære. Familiens ære er viktig, Klanære er viktig. Kollektivet er viktig. Individets behov, legning og frihet finnes ikke.

I noen tilfeller kan det fungere, at de to utvalgte gifter seg, får barn og blir glade i hverandre eller vende seg til hverandre. Men de mister den optimale forelskelsen, de mister å oppleve noe unik, noe som sjelden skjer i et menneskets liv. Bare å føle at du ikke har noe valg er vanskelig.


I tvangsekteskapet har mannen det kanskje litt lettere, da han kan ha en elskerinne ved siden av ekteskapet. Hvis vi ser bort fra de indre konflikter i ham. Kvinnen har ikke denne muligheten, fordi i kulturer som praktiserer tvangsekteskap er kvinnens seksualitet forbudt. Kvinnen er en felles ære. Hun skal være datter, mor, eller kone. Hun har ingen plass til seg selv eller sitt begjær. Hennes begjær er synd og skal straffes med døden.


Tvangsekteskap er noe som går ut over alle menneskerettigheter. Tvangsekteskap er å ofre individet for en kollektivet ære. Tvangsekteskap finnes i Europa, fordi kulturen som er basert på streng religiøsitet, basert på islam og klankultur lever i Europa. Fordi æreskulturen får støtte fra moskeen og det religiøse miljøet. Å stoppe tvangsekteskap er statens jobb. Staten er ansvarlig for å beskytte individet fra overgrep. Tvangsekteskap er overgrep fra foreldre mot barnas liv. Og staten svikter. Når norske statsledere løfter opp konservative krefter i det muslimske miljøet og de ikke tør å kritisere islams mørke sider kommer tvangsekteskap til å leve videre i Norge også. 

 

Tre års fangenskap

 

Hispanic Mature screaming at her wife
Illustrasjonsfoto: Istock


Klokka er rundt ni på kvelden. Vi hører en kvinne skrike. En mannlig stemme banner på norsk. Han er kjent. Når han drikker blir det bråk, og han mishandler kona si. Naboene har ringt til politiet. Vi er alle bekymret. Politiet kommer og etter hvert finner de den vettskremte damen midt i buskene langs veien.  Det tar ikke mer enn noen dager så ser jeg henne tilbake i hagen hvor hun holder på å rydde og vaske. Jeg hilser og smiler. Hun prøver å smile tilbake. Hun kan ikke norsk. Hun er fra Filippinene. Mannen er oppe i alderen og hun er den tredje kona hans. De andre har klart å komme seg ut med livet i behold. Jeg tenker mye på henne. Hvorfor hun er her? Hvordan livet hennes var i hennes eget land når hun måtte gifte seg med en ukjent mann og flytte hit uten å ha noe kjennskap til språket, landet eller lovverket.  

Hun er her på grunn av treårsregelen som åpner veien for lovlig slaveri og misbruk av et menneske i nåde. Hun har en jente på 14 år også. Hun ønsker å få henne hit. Hun er redd, ikke for at mannen skal drepe henne, men for at hun skal bli kastet ut av Norge, og for at hun ikke får datteren hit. Mannen har makt og han kan misbruke makten så langt han vil. Denne treårsregelen skaper ubalanse i dette partnerskapet.

I A-magasinet den 9. juni 2017 står en lang rapport om Belt og moren. Belt var bare tolv år gammel da han kom til Norge fra Thailand etter at moren hans hadde giftet seg med en norsk mann. Mor jobbet om natta på en bensinstasjon. Sønnen sov hos henne fordi han var redd for stefaren som drakk seg full og mishandlet dem psykisk. Han og moren ble drept av Belts stefar.

Dessverre, det er ikke bare Belt og moren, det er tusenvis av kvinner fra Filippinene, Thailand, Vietnam, China, og mange andre land som flytter til Norge for å gifte seg med norske menn. Og mange av dem har med seg barn eller barna kommer litt senere. De drømmer om et bedre liv for seg og sine barn. Men mange av dem blir sexslaver, utsatt for psykisk og fysiske vold. De er kvinner i en meget sårbar situasjon som blir avhengige av sin mann for å kunne få opphold her.

De som jobber i UDI eller UNE møter veldig få av disse kvinnene. Det finnes et unntak fra treårsregelen som gjelder for dem som blir mishandlet. Men hvor mange kjenner til dette unntaket? Jeg bodde i over 29 år i Norge og visste ikke om dette før jeg begynte å jobbe på dette feltet. Det er en lang vei å gå gjennom lang saksbehandling i UDI og en sjanse å ta. Treårsregelen åpner for at kvinnene blir tvunget til å være i et forhold hvor partnerne ikke er likeverdige. Disse kvinnene må gå på tå hele tiden og tåle all nedverdigende behandling i tre år for å få opphold.

 Det må gis opphold til disse kvinnene på deres eget grunnlag og ikke på grunn av ekteskapet.   Rapporter fra krisesentrene og politiet kan bekrefte mishandling, vold og drap mot disse kvinnene som flytter til Norge gjennom ekteskap. Treårsregelen er fangenskap for mange og må stoppes.