hits

juni 2016

Kvinne på veggen.



Kvinne på veggen

Min bok. s.36,37,38.

I årene fra far gikk konkurs til eldstesøster og nestyngste bror
fikk jobb og kunne hjelpe oss, hadde vi det svært vanskelig økonomisk.
Mor måtte ofte låne penger av andre for å få endene til
å møtes, og måtte ofte ta opp nye lån for å kunne tilbakebetale
de gamle. Hun var alltid svært presis med å betale tilbake. Folk
skjønte at hun var til å stole på og kunne låne henne penger igjen
hvis det skulle oppstå en nødssituasjon. Mor prøvde å holde fasaden
utad og ville at folk skulle tro at vi hadde det som før. Det så
bra ut, men under overflaten var vi nedslitte av pengemangel.
Frokosten vår besto bare av te og brød, ellers spiste vi frukt og
grønnsaker som far dyrket.
Mor var flink til å lage mat av det som fantes i huset. Hun syltet
og saftet, og til nyttårsfeiringen bakte hun som før. Hun
hadde bare mel, melk og sukker, men det var nok til at hun kunne
lage mange slags fargerike småkaker, og vi følte at livet var i
gjenge. Restene av eiendommen var nok til at far kunne klare seg
og av og til hjelpe mor. Men etter hvert måtte han selge litt mer,
og han ble eldre og eldre, med mindre jord å dyrke, mindre vann
og færre frukttrær.
Jeg var ikke eldre enn at jeg gikk i 6. klasse, men likevel hendte
det at det kom bud til far om at noen ønsket å gifte seg med meg.
Noen ville gi far min vekt i gull, andre tilbød store pengesummer.
Hvis far hadde gått med på å gifte meg bort, kunne han ha kjøpt
hele eiendommen tilbake og fått gode dager på nytt. Men far
viste frierne bort og sa at datteren hans var for ung til å giftes,
36
dessuten skulle hun studere til lege og selv velge hvem hun ville
gifte seg med. «Datteren min er mer verdt enn alt gull i hele verden,
» sa han. Men senere ble jeg giftet bort likevel, mens far
vendte hodet bort for ikke å se meg i øynene. Han var maktesløs
overfor skjebnen.
Mor hadde lært oss at når vi var bedt til rike skolekamerater,
skulle vi si at vi hadde spist den samme maten dagen før eller
samme dag og derfor ikke orket å spise så mye. «Ingen kan åpne
magene deres og se hva dere har spist. Mat er en kortvarig
nytelse; når du har svelget den, er du ferdig med den. Men hvis
du leser en bok eller lærer et nytt ord, så er dette noe du har med
deg hele livet,» sa hun. Mor mente at det man snakket om og
måten man snakket på, viste hvem man var og hvilken familie
man tilhørte. Hun var veldig nøye med påkledningen, oppførselen
og ordbruken vår. Jeg husker at vi ikke fikk tiltale mor eller
far eller noen som var eldre enn oss, med «du», og vi skulle passe
på å sitte pent med beina, være rett i ryggen og være stille når de
voksne snakket. Vi var fremdeles en kjent familie som ble invitert
hjem til rikfolk, og ved slike anledninger måtte vi vise gode manérer
og oppføre oss passende.
Jeg var flink og aktiv på skolen. Blant annet var jeg flink til å tegne
og koreografere og hadde sans for skjønnlitteratur. Når jeg leste
stilene mine høyt for de andre i klassen, ble det livlige diskusjoner.
Og hver gang vi feiret skoleavslutning, nyttår eller noe annet,
spilte jeg i skolerevyen og deklamerte dikt. Jeg var populær på
skolen på grunn av tegningene og diktene mine. Jeg hadde
mange sosialistiske idéer i hodet og hadde lest altfor mye om
marxismen og sosialistiske revolusjoner rundt omkring i verden,
men i motsetning til eldstebror, som så på den russiske revolusjonen
som modell, ville jeg ha en selvstendig sosialisme med særtrekk
som kunne passe for et folk med sterk tro på islam. Senere
hadde vi lange diskusjoner om dette.
Jeg fikk mye støtte på skolen fra lærere og elever og nøt stor
respekt. Når vi satte opp skolerevyer, kom mange foreldre og
37
offentlig ansatte for å se på og visste at jeg skulle deklamere. En
dag like før skolerevyen skulle begynne, kom den nye fylkesmannen
til skolen. Han hadde lest igjennom programmet og ba meg
lese det samme diktet for ham som jeg skulle lese senere på kvelden.
Jeg hadde valgt et moderne dikt skrevet av en ung dikter
som var imot monarkiet, jeg reiste meg opp og fremførte det. Da
jeg var ferdig, ba fylkesmannen meg sitte ned og sa at jeg måtte
finne et annet dikt. Jeg svarte at jeg ikke kunne finne noe annet
dikt i løpet av den ene timen før forestillingen begynte. Når jeg
deklamerte, måtte jeg kunne diktet utenat og kunne ikke ha med
notater. Dessuten ville jeg absolutt lese dette diktet. Han sa at
han var ny i distriktet, men hadde hørt om meg og visste at han
ikke kunne ta meg ut av forestillingen. Men hvis jeg leste dette
diktet, så ville ikke bare jeg og han selv som var fylkesmann, men
også familien min, lærerne og rektor på skolen komme i vanskeligheter.
Til slutt ga jeg opp og leste et tilfeldig dikt jeg hadde i
hodet fra før. Dette diktet beskrev en hendelse der noen ungdommer
tegnet en kulltegning av en kvinne på veggen i en moske
som befant seg i en religiøs by. Da de islamske prestene kom til
moskeen, så de en halvnaken kvinne uten slør. Da ble de ute av
seg, gråt og bar seg og ropte at islam var i fare, løp rundt og dekket
kroppen og håret hennes med vann og leire. Til slutt forklarte
dikteren på en ironisk måte at her klarte mullahene å redde islam
og jomfruen bare med hjelp av litt jord og vann. Det dikteren
ville frem til, var at religionen var noe mer enn slik trangsynthet.
Hvis jeg hadde lest dette diktet som elev i dag, ville det fått
alvorlige konsekvenser. Det er skremmende at makt skal kunne
styre kunst, litteratur og musikk. Tiden går og diktatorene skifter
klær ? i en periode hadde de medaljer på brystet og krone på
hodet, nå har de turban på hodet. Diktatorene kommer til makten
og tar livet av tusenvis av intelligente og tenkende mennesker.
Men de klarer ikke å beholde makten fordi de ikke har folkets
støtte i hjemlandet.

Bror kom fra eksil

Min bok s.34.35.

Jeg var sju år og skulle begynne i andre klasse. Vi hadde solgt
huset i byen og hadde ikke penger til å leie et. Nå måtte jeg og
yngstebror gå på skolen i landsbyen, mens nesteldste søster gikk
i åttende klasse på en skole i byen og bodde hos mors bror. Han
hadde åtte barn selv og jobbet som internt postbud på et kontor.
Familien hadde det vanskelig. Nesteldste søster fikk et rom i kjelleren
hos dem. Hun kom hjem på fredagene for å bade og vaske
tøy, og fikk med seg mat og frukt for hele uken tilbake. Hun gråt
fordi hun hadde det så vanskelig hos onkel. Kjelleren var kald og
fuktig og krydde av kakerlakker så hun hadde problemer med å
sove. Hun kunne ikke bruke strøm, men hadde en oljelampe.
Neste år ble det lettere fordi nesteldste bror ble lærer og kunne
hjelpe oss litt med økonomien. Han hadde et motsetningsfylt
forhold til far og mente at far prioriterte døtrene sine og ga oss
mer kjærlighet enn sønnene, og at det var mors skyld. Han mente
at vi søstrene kunne gifte oss. Nå leide mor en etasje hos en slektning
i byen. Nesteldste søster, yngstebror og jeg bodde hos mor
i byen, og yngstebror og jeg begynte på byskolen igjen. Mor
34
sydde om gamle klær så de ble som nye og holdt oss så rene og
fine at folk trodde vi fortsatt var rike.
Da jeg gikk i fjerde klasse, ble eldstesøster lærer i den samme
byen. Og da jeg begynte i femte klasse, ble hun læreren min. Året
etter leide eldstesøster et hus. Nesteldste søster, yngstebror og
jeg flyttet til henne, og mor kom ofte fra landsbyen for å være
sammen med oss. Eldstesøster ble som en mor for oss, hun jobbet,
lagde mat og sydde klær, flettet håret mitt og pyntet det med
hvite sløyfer.
Etter hvert kom eldstebror tilbake fra eksil og flyttet inn hos
oss. Han var blitt skilt fra landsbyjenta da han ble arrestert. Nå
var han uten jobb og trodde at far hadde penger som før. Han
hadde mange venner og ville sløse litt med penger. Nå hadde han
gjort sitt for fedrelandet, og etter mange år i fengsel og eksil syntes
han at han kunne unne seg å leve litt. Han ville at eldstesøster
skulle overlate hele lønnen sin til ham og ville invitere vennene
sine på gode middager både titt og ofte. Men vi hadde ikke
engang penger til det aller nødvendigste.
Etter noen måneder måtte mor be ham om å flytte og finne
seg en jobb. Da ble han veldig såret, og mor måtte gjøre seg sterk
for å få ham ut. Han reiste til Shiraz der han kjente mange og fikk
seg jobb med en gang. Men han var veldig glad i damer og
brukte mye av lønnen på dem, og hadde ofte problemer med
økonomien. Senere giftet han seg med en meget rik dame og
sluttet både med andre damer og politikk. Han tok videregående
skole på kort tid. Senere tok han universitetsutdanning og underviste
i engelsk på den skolen der kona hans var rektor. Denne
videregående skolen var en av de berømte skolene i denne byen.
Etter at eldstebor hadde giftet seg med rektoren, ba han oss om
å holde avstand. Han ville ikke at kona skulle få vite hva som
hadde skjedd med familien vår og at vi var blitt fattige.
Nestyngste bror studerte landbruk. Han fikk jobb samme året
som han ble ferdig med høyskolen. Han hjalp far med å nedbetale
banklånet, og borgen og frukthagen ble fri fra pantegjelden.
Etter hvert gikk det litt bedre med økonomien fordi alle brø-
35
drene mine (unntatt den yngste) og eldstesøster hadde jobb.
Men det var bare danseglade nestyngste bror, som var blitt ingeniør,
og eldstesøster, som kunne hjelpe oss økonomisk så yngstebror
og jeg kunne fortsette på skolen. Eldstesøster dekket husleie
og utgifter til mat, nestyngste bror kjøpte klær og sko og dekket
utgifter til skolen. Han var alltid glad. Når han kom på besøk, ble
det musikk og dans over hele huset, han gjorde oss alle lykkelige.
Han brydde seg mye om søsknene sine og bar ikke på hat og sjalusi.
Men det tok ikke lang tid før han giftet seg, da ble det mindre
hjelp på oss.
 

Huset i byren


Min bok. s. 31.32.

I denne svarte natten som knekte far, reiste mor seg og tok på seg hele ansvaret for alt og alle alene. Hun innkalte alle som jobbet for far og forklarte den vanskelige situasjonen. Hun rådet dem til å ta seg jobb hos andre og sa at hun og far var like glad i dem uansett hvem de jobbet for, men nå hadde vi ikke mer penger. Folkene gråt, kysset hendene hennes og tok farvel. Noen reiste til byen for å få seg jobb der, andre fikk jobb hos andre jordbrukere, men noen var så trofaste at de ville bli hos far likevel og arbeide bare for kosten. Mor reiste rundt og besøkte alle som far hadde lånt penger av. Hun snakket med dem og fikk ordnet med nye tilbakebetalingskontrakter. Hun solgte huset i byen og mye av den dyrkbare jorden og mange husdyr så hun kunne betale en del. Men den store herskapelige borgen var i tilbakegang. Mor beholdt den store borgen og frukthagen og det hun selv eide av den dyrkbare jorden. Far ville ikke at mor skulle selge noe av det hun hadde arvet, det var en stor skam for ham. Mor gikk til banken og pantsatte borgen og frukthagen for å skaffe penger. Hun brente brudekjolen sin som var brodert med sølvtråder og fikk seks kilo sølv fra asken. Hun solgte dette sølvet og alle gullsmykkene sine. Hun solgte alt det var mulig å selge for at far ikke skulle bli satt i gjeldsfengsel, for å beskytte fars navn og for å kunne beholde hjemmet hun og far hadde bygd sammen. Far kunne ikke gjøre annet enn å sitte og glane i veggen mens han drakk teen sin og røykte. Han hadde jobbet hardt, hadde kommet seg opp fra ingenting og hadde hatt en vond barndom. Farfar hadde hatt fire koner og mange elskerinner. Hver gang han var blitt forelsket i en kvinne hadde han kjøpt henne med gullmynter, giftet seg med henne og tatt henne med seg hjem. Det ble fortalt at en gang farfar var i et bryllup, ble han forelsket
32
i bruden. Han dro frem geværet, truet presten til å vie ham selv og bruden, satte bruden på hesten og red hjem med henne. Far hadde ikke mange gode minner fra barndommen. Moren hans døde da han ble født, og han hadde vokst opp med alle de forskjellige stemødrene sine som ikke var snille mot ham. Han hadde jobbet hardt siden han var liten og hadde giftet seg med mor da han bare var atten år gammel. Han hadde slitt og strevd for å bygge opp alt han hadde, men nå var det bare aske og gjeld igjen av alt sammen. Mor snakket mye om at vi kunne flytte til en annen by langt fra hjemstedet der far kunne få seg jobb på et offentlig kontor. Men far var analfabet og kunne derfor ikke få noen god jobb, ikke ville han jobbe for andre heller. Han sa at det var bedre å sulte enn å jobbe for andre. Han isolerte seg og ville ikke at folk skulle synes synd på ham. Han var stolt som Zagrosfjellene. Jeg må fortelle om Zagros. De eldste vitnesbyrdene om mennesker i hjemlandet mitt er omtrent hundre tusen år gamle og stammer fra Zagrosfjellene. I disse fjellene ble det utviklet det edleste jordbruk, og den fineste keramikken som ble lagd 7? 8000 år før Kristus ble funnet her. Disse fjellene har en mektig symbolverdi for landet vårt, og i dem bor de persiske nomadene. Opp gjennom tidene har de aldri bøyd seg for makthaverne. Far var en del av Zagros, han ville ikke bøye seg for andre enn gud. For ikke lenge siden var jeg i Flekkefjord. Fjellene deromkring likner fjellene hjemme og er så bratte og høye at toppene er skjult i skyene, og da regnet plasket ned på dem, ble jeg varm av glede. Hjertet mitt ble som en sommerfugl som ville flagre fritt, og jeg kjente at jeg var hos far. Far liknet Zagrosfjellene, og fjellene ved Flekkefjord liknet Zagros. Far isolerte seg i mange år i borgen og frukthagen. Han arbeidet i hagen og dyrket alle slags grønnsaker overalt, til og med under daddelpalmene. Han høstet så mye at vi kunne selge noe. Mennene i landsbyen kom fortsatt på besøk og rådførte seg med ham om alt mulig. De tok av seg hatten og sto med hendene på hjertet foran ham, og alle reiste seg hvis han passerte dem på veien. De kom og tilbød seg, sa at de kunne gjøre hva som helst
33
for ham bare han sa fra. Men far likte ikke krig, og bare en sjelden gang tok han geværet med seg. Fienden vår hadde tent på avlingen og knekt far, men far sa at gud var den eneste som kunne straffe dem, vi mennesker skulle ikke tenke på å hevne oss. Mennene i landsbyen ville ha hevn, men far mente annerledes. I en blodig krig var det ingen vinnere, bare tapere, mente han, og hvis noen ville hevne en blodig nese, førte det rett til blodbad. Han sa til mennene som kom til ham at de først og fremst skulle tenke på barna sine, som trengte forsørgere. «Gå hjem og forsørg familien deres, ta ikke på dere den oppgaven som er guds og hans alene,» sa han. Landsbyens menn var trofaste mot far og gikk til slutt, men de ville ikke jobbe for fiendene hans. Mor snakket med mennene. «Vi er glad i dere, men dere trenger mat og må få dere jobb et annet sted. Det er arbeidskraften dere selger, ikke hjertet. Vi vet at hjertet deres er her hos oss, og dere vil alltid være velkommen her,» sa hun.

Et år har gått:

 

 

Videoen «Father» er et fantastisk kunstverk som ble planlagt til minste detalj i lang tid av Tooji. Det var noe ikke spontant over det, eller PR for han. Han visste konsekvensen av den.

Dette var ikke basert på en vanskelig barndom, sinne, eller motstand mot kirken. Han har hatt full respekt for kirken. I hans hjem er det alltid et lite alter med et kors som er laget av små steiner, og en statue av jomfru Maria.

Father-videoen er provoserende. Ikke fordi den ble filmet ved alteret, men fordi filmen konfronterer oss med vårt menneskesyn. Filmen konfronterer oss med realiteten vi er i. Som Harad Stanghelle skriver «vi er rike, velvillige og rause i dette landet, men vi er også temmelig feige». Fordi vi står mellom den erklærte idealisme og selvpålagte realisme.

Idealismen er at vi står for ytringsfrihet og likestilling, men realismen er at vi etter 400 års kamp for likestilling ikke har kommet veldig langt. Det går ikke an å sammenlikne likestillingen i Europa med de muslimske land, men kampen er ikke ferdig og nettopp denne «Father»-videoen må lages slik som den er.

Det er ikke bare kirken som blir konfrontert men hver av oss. Hvor lang avstand er det mellom det vi ønsker å være og det vi er. Når vi ser en mann og en kvinne kysse hverandre på gaten smiler vi og sier «så romantisk», men hvis vi ser to menn kysse hverandre sier vi «jeg har ikke noe mot homofili men de kan holde det for seg selv». Om vi tror at vi ikke har noe mot homofili, så har vi det. Det er realismen.

Videoen konfronterer oss med det menneskesynet vi har overfor mennesker med annen bakgrunn. Vi har fordommer uansett om de er født i Norge, er kristne, eller hva de har gjort. Det som er viktig at de skal kjenne sin plass. «Fattige innvandrer -barn som kom med mor til Norge og har fått alt». Slike setninger flommer over på nett, facebook og i håndskrevne brev til oss.

De trenger ikke å høre musikken, lese teksten, se at det er spill, at en av hovedpersonene er heterofil, og at de ikke er helt nakne. Det trengs ikke å forstå budskapet. Det som framstår viktig er at han er homofil, og det er verre med homofile med innvandrerbakgrunn. Vi glemmer hva han har gjort for asylbarn, for barnehjemsbarn gjennom sin jobb i barnevernet, i departementet og Blåkors.

Hvert år arrangerer han jul for barn som ikke har noe sted å feire. Han er samme menneske som fikk over 155000 stemmer i melodi Grand Prix. Han er samme menneske som stod i lang kø for å kjøpe satiremagasinet Charlie Hebdo, det samme menneske som støtter karikaturtegnerne. Samme forkjemper for ytringsfriheten. Hans forrige video var for kvinnelikestilling.

Det er glemt at han er en politisk kunstner. Han har hatt nær kontakt med kirken i barndommen og en mor som hadde mange nære kirkevenner og jobbet som diakon. Senere pga jobben han i Blå kors. Moskeen er ukjent for han. Moskeen var helt uaktuell, ingen Moské hadde sagt ja. Han viste at homofilisynet i moskéen har vært fastfrosset i 1400 år.

For ham var det lettere å kommunisere med kirken. Han forstår kirkespråket godt. Fordi han tenkte at kirken hadde beveget seg fremover, hadde tolket bibelen på nytt. Hatversene om det kvinnelige hadde blitt blekere, homofilisynet hadde forandret seg. Men han hadde glemt kirkens makt. Ubegrenset makt som ikke ble skapt av Jesus, men av lærde menn etter ham.

Den første kirken ble bygget 33-70 e. Kr. Det var et sirkulært formet rom med seter av stein. Et sted for å samle og gi ly til de jødene som var blitt kristne. I denne kirken var det ikke gull og glitter. Et vanlig samlingsrom. Det var ikke alter. Den første kirke som er bygd som likner på nåværende kirker er St: Gregorius kirke i 230 e. kr. Etter dette ble det mer pynt, gull og glitter, som en stor glorie rundt kirken slik at den stråler av makt og rikdom.

Alteret er ikke det stedet Jesus ble korsfestet eller begravd. Alteret er bygd av mennesker med jordiske materialer. Helligheten ble skapt av lærde menn for å stoppe tvilen. De fikk Galileo Galilei domfelt for sin vitenskaplige teori. Det som var viktig for kirken var å fokusere på at Galileo hadde to uekte døtre med sin husholderske og hadde en vitenskaplig teori om det heliosentriske verdensbilde med solen i sentrum, det var mot kirkens lære.

Kirken brukte sin glorie for å brenne Jeanne d'Arc på bålet da hun var 19 år fordi hun kledde seg som mann fra 16 års alderen. Nye ideer, nye tanker, ny kunst medfører alltid kritikk fra kirken og det tar mange år til kirken forstår budskapet. Tooji forstår Jesus' budskap som er basert på barmhjertighet og kjærlighet, men han hadde glemt gloriemakten. Det tok mange år for kirken (1431 til 1920) å forstå budskapet til Jeanne d'Arc. Jeg håper det tar kortere tid å forstå Toojis budskap.

 

 

 

 

 

 

 

 

Røde dragen



Når jeg skriver om min barndom bruker jeg blomsterbilder eller noen bilder som har sammenheng med persia.

Min bok. S. 29.30.

 I første rekke gjaldt det
29
kommunister, eldstebroren min var en av dem. Han var etterlyst
og kunne komme hjem midt på natten og forsvinne etter noen
timer. Ofte fikk vi besøk av militære som uten forvarsel kom for
å arrestere ham. De gikk fra landsby til landsby og fra hus til hus
og lette etter ham og kunne ofte okkuperte borgen vår i noen
timer. Der veltet og gjennomsøkte de alt: melet, kornet og bomullen,
stallene der de rev ned vegger for å se etter hemmelige rom
der vi kunne ha skjult bøker og blader, skytevåpen eller eldstebror.
Noen ganger kom det små grupper med soldater og en offiser
med tre stjerner på skulderen, noen ganger var gruppene
store og ble ledet av en offiser med fem stjerner. Når de patruljerte
mot landsbyen og førstemann der fikk øye på dem, løp vedkommende
og ga beskjed til nestemann, og sendebudene løp
kilometer etter kilometer med budskapet som ble overlevert fra
munn til munn for å advare oss. Portene hjemme ble låst. De
militære måtte banke på og vente til noen åpnet. Dette ga mor
tid til å skjule aviser, bøker og våpen i slørene til tjenestejentene
eller søstrene mine, som ble sendt ut på skjulte veier for å fjerne
alle spor etter eldstebror. De militære patruljerte med bil, så vi
hadde liten tid på oss. Borgmurene av soltørket leire var tykke og
mor krafset hull i dem og brukte dem ofte til å skjule ting, men
etter hvert ble det ikke trygt der heller. De militære banket i vegger
og murer, og fikk de den minste mistanke, rev de dem ned.
Far hadde en stor, gul hund. Den hunden beskyttet oss mot
sinte okser eller slanger, og også mot militære som kom for å
arrestere eldstebror. Om natten voktet hunden hele eiendommen
og bjeffet og vekket far hvis noe ikke var som det skulle. En gang
hadde hunden stanset hele militærparaden foran hovedporten.
Den bjeffet så rasende at ingen kunne komme inn i borgen. Hunden
visste at eldstebror var hjemme og ville stanse de militære slik
at han fikk tid til å flykte. En kaptein lagde en egen perm for
denne hunden med bilde av den, og hadde skrevet at hunden la
hindringer i veien slik at de ikke kom til og kunne arrestere eldstebror.
Hunden var en virkelig helt og reddet oss i mange situasjoner.
Men til slutt ble den skutt av en militær.
30
Eldstebroren min ble til slutt arrestert da han skulle rømme til
Sovjet over Det kaspiske hav. De militære torturerte ham. De lot
ham henge fra taket med hodet ned, de brente ham under fotsålene
og trakk ut negler, de trakk ut friske tenner uten bedøvelse.
Til slutt ble han dømt til døden. Mor og far reiste lange veier og
betalte penger i øst og vest, til slutt klarte de å redde livet hans
med bestikkelser. Eldstebror fikk ny rettssak og livstidsdom, og
etter noen år ble han sendt i eksil til en liten landsby i Persiabukta.
Han var blitt skilt fra landsbyjenta da han ble arrestert.
Far og mor hadde solgt en del av eiendommen for å få penger til
bestikkelsene og rettssaken, de var ikke helt ferdig med alt dette
da tørkeårene begynte. I tre år falt det ikke en regndråpe. For å
kjøpe såkorn og bomull og betale arbeiderne lønn, måtte far låne
penger til skyhøye renter eller betale av egen lomme. Far dyrket
avling etter avling, men ingenting ble det å høste.
Det fjerde året regnet det. Alle i landsbyen jublet, og det ble
en mektig avling dette året. Hveten var høstet og lå til tørk på
åkeren i store kasser, og folk ventet på at hveten skulle bli så tørr
at kornet kunne treskes. På den tiden brukte de okser til å trekke
et tungt treskeverk av tre med jernbeslag. Oksene vandret rundt
og rundt og treskeverket skilte kornet fra halmen. Kornet var
tyngre enn halmen, og vinden sorterte hveten til den ene siden
og halmen til den andre. Kornet ble samlet i store sekker og halmen
og agnene ble brukt til husdyrfôr om vinteren. Denne prosessen
tok lang tid.
En natt mens vi ventet på at hveten skulle tørke, ble vi vekket
midt på natten av folk som banket på portene, ropte og skrek.
Alle i huset våknet og gikk ut på den store verandaen. Ute på åkeren
brant det overalt. De store flammene fortærte alt kornet. Den
store, røde dragen slukte hele avlingen vår og fór til himmels. Jeg
så på faren min, så på de to tårene som gled nedover kinnene hans
og den skjelvende grå barten. Han var ikke en mann som gråt,
aldri hadde noen sett ham gråte, ikke da broren hans ble skutt og
ikke da barna døde i armene hans. Men nå gråt han, og dette var
31
et grusomt slag som han aldri kom seg etter. Han dro ikke lenger
ut på åkeren og red ikke lenger på den grå hesten sin. Men han
var fremdeles lensmann, de offentlige myndigheter fant aldri
noen som kunne erstatte ham i den jobben. Hele landsbyen ville
fortsatt ha ham.
I

Min Gud er kjærlighet



Jeg og min venninne Maria.

Til Maria:

For 28 år siden kom jeg til Norge. Jeg kjente ingen og ingen kjente meg. Det var ingen hånd å ta i, ingen skulder å gråte på, ingen å dele glede med, bare jeg og mine barn. Årene har gått, studier, jobb og nå er jeg pensjonist.  Barna er store, de har jobb, og de har barn selv. En gang iblant en telefon fra dem, en kort samtale, av og til kan jeg være barnevakt, og de er opptatt. Jeg eier ikke mine barn, jeg  føde dem, ammet dem, har fått noen år sammen med dem. Så slapp jeg deres hånd sakte fordi de hadde lært å gå, og de gikk videre i livet, selvstendige mennesker med egen familie.

Årene har gått, venninner og venner kommer i en fase av livet, de har kommet inn og jeg har blitt beriket av dere vennskap, og de gikk videre. De kom og de gikk, som soldager i mitt liv. Jeg treffer noen av dem fortsatt, en gang iblant og jeg får nye venninner og venner. Noen blir værende og noen går videre.

I dag etter 28 år har jeg mange bekjente, mange venninner og venner. De er min livsglede, de gjør mitt liv lysere.  Mine venninner og venner er fra ulike land, har ulike religion og ulik kultur. Det som binder oss sammen er vår identitet. Vi har norsk identitet. Hijaben er ikke min identitet,har aldri vært det. Jeg kan fine Gud i et glass vin, jeg kan snakke med Gud på en pub, og jeg elsker Gud.

 Min Gud elsker kvinner, elsker homofile menn og kvinner, og min Gud elsker poesien og naturen. Jeg trenger hverken moskeen eller kirken eller synagogen for å snakke med Ham. Han gir meg ingen begrensning om tid eller sted. Jeg trenger ingen hellige steder for å snakke med min Gud. Alle steder er hellige.  I mine tanker er alle individer hellige, helligere en selv Guden. Fordi vi har skapt ham.

Min Gud er ren kjærlighet, og jeg kan fine ham i smilet til en venn, i øynene til min venninne.

For to dager siden på skoleavslutning, sang min kjære venninne for meg, med hennes tekst, med hennes kjærlighet.  Jeg og alle som var i salen gråte sammen, fordi vi hadde et felles Gud. Han heter kjærlighet. Vi kunne forstå lengselen etter vennskap og Maria, min venninne, som sang for oss er ren kjærlighet. Hun er Guds gave til sin familie og til meg. Til meg som kom til Norge for 28 år siden på flukt fra islam, fra de som jeg kjente, de som var fra mitt land, min by. De som på en natt skiftet meninger, og de la hele samvittigheten bort og ble Hizbollah-soldater. Jeg rømte fra de som kjente meg, for de hadde fått blod på tann, fordi de nøt henrettelser og tortur.

Jeg rømte fra mine kjente og kom til de ukjente. Og nå er min identitet norsk, min Gud er kjærlighet, min profet heter vennskap. Og jeg lure på, når andre muslimer går fra å være muslim til å bli nordmenn? Når de slutte å si  «min hijab er min identitet» eller «Islam er min identitet».  Når de slutter å være kun muslim? For å bli kjent med kjærlighetsguden.

For å få norsk identitet trenger man ikke å gi avkall på fortiden, på foreldre, på de ritualene som man har vokste opp med. Bare åpne synet og hjertet, gi plass til vennskap, se grisen som bare et dyr. Se på kjøttet som mat, se moskeen som ei samlingssted, imamen som et vanlig feilbart menneske. Bare ser rundt deg, tro på vitenskapen, tro på naturen og tro på deg selv som et selvstendig individ som kan ta valg.

Hvordan kan du sitte på flyet, chatte på nettet, gå med en klokke som kan være mobil, blodtrykksmåler, kamera  og mye annet på hånden som er bevis på at du lever i 2016, men dine tanker er frosset i år 600? Hvordan kan du tro på historien om profeten som satt på et esel, og eselet fløy til Betlehem og fra der til himmelen for å møte Gud, der han spiste mat med guden og kom ned til jorden. Hvordan du kan snakke på Sky med din familie på nettbrett og samtidig tro på at Koran er gudsord og at originalen finnes i himmelen? Hvordan kan du tro på alle komiske historier, slik at din tro blir din identitet og du kan gå så langt at du kan drepe uskyldig mennesker. Det forstår jeg ikke, fordi min identitet er norsk og min venninne er Maria. Min Gud er kjærlighet.

Å være mor til en homofil gutt, er Guds velsignelse.

Når Gud aksepterer oss og skapte oss, hvorfor skal de lærde i tre religioner diskriminere oss?
Å være mor til en homofil gutt, er Guds velsignelse.

Jeg takker min barmhjertige Gud for at en av mine sønner er homofil, og jeg er stolt av ham.

Han er det mest omsorgsfulle mennesket jeg kjenner. Når verden er trist og alt er mørkt i hodet mitt, er hans arm åpen og hans kjærlighet er lyset i mitt liv. Han er seg selv, en homofil gutt.
«Avvikeren» skal pines, drepes, steines til døde

Å være seg selv er en lang og smertefull vei for alle uansett legning, kjønn eller hudfarge. Kulturen er preget av båser. Båsene er trange. Målene er snevre, kravene er stilt. Alt annet er «avvik».

Hva er normalt? Det preges av tid, kultur og ikke minst religion. Der religionen står sterkt, er grensene mellom avvik og normalitet skarpere.

Kjærlighet og sex er blitt definert som «normalt» mellom mann og kvinne. Alt annet er «avvik». Og «avvikeren» skal pines, drepes, henrettes, steines til døde.
Vi gjør våre barn til mobbere og mobbeofre

Straffemetodene ble beskrevet av profetene i utallige sitater i de «hellige» bøkene fra mer enn tusen år tilbake, og som ble bevart av «lærde» menn.

Vi lærer barna våre ikke å være seg selv fordi vi ønsker at de blir lykkelige og akseptert. Vi gjør våre barn til mobbere og mobbeofre.

Så blir det vanskelig for dem å være den de er. Og det blir vanskeligere hvis de har en legning som beskrives som «synd», hvis de tråkker på et «hellig» vers som ble skrevet av en «hellig» mann langt tilbake.

Min sønn var sterk nok til å være seg selv. Men han har en plikt som forbilde for mange ungdommer i samme situasjon. Plikt til å bane vei for andre, slik at neste generasjonen ikke går gjennom samme smerte.
Viktig at vårt liv kan påvirke andres liv

Livet er ikke bare å bli født og og deretter å dø, verken for ham eller meg. Det er ikke viktig når vi dør og hvordan vi dør, men det er viktig at vårt liv kan påvirke andres liv.

Jeg, som mor, har elsket ham hele tiden som han er, og hver kveld når jeg skal legge meg, ber jeg for mine barn og takker Gud for at min sønn er homofil.

Jeg ber Gud støtte ham, og jeg ber Gud tilgi sine tre store profeter for all deres forakt for homofile og kvinner.

Jeg ber Gud tilgi dem for alle kvinnene som ble giftet bort som barn, ble steinet og ble drept. Alle ufødte eller nyfødte barn som ble drept fordi de var barn av nonner og ble begravd under marmorsteinene rundt kirken i all hemmelighet.

Jeg ber Gud tilgi alle prester og imamer for alle voldtektene de har gjort i det hellige kirkerommet eller i moskeen.

Jeg ber Gud å tilgi de tre profetene for alle grusomhetene, volden, diskrimineringen og kriger de la grunnlaget for.

Til slutt ber jeg Gud å hjelpe våre lærde i de tre store religionene, slik at de forteller sannheten.
Individet er hellig som det er

La dem ikke stoppe debatten pga at kirkerommet er hellig eller Koranen er hellig. De må åpne øynene og forstå at individet er hellig som det er: Hvis de virkelig tror på Gud, må de forstå at alle mennesker, uansett hudfarge eller opprinnelse eller seksuell legning, er skapt av Gud.

Når Gud aksepterer oss og skapte oss, hvorfor skal de lærde i tre religioner diskriminere oss?

Individet er hellig! Ikke en bok av papir eller et rom av steiner som er bygd av mennesker.

Hvorfor forteller ingen prester og imamer at da Sodoma ble brent ned og profeten Lot og familien hans dro ut av byen og overnattet i en fjellhule, hadde Lot sex med eldste datteren første natt og sex med den yngste andre natt? Er ikke sex mellom far og datter forbudt i alle religioner?
Hvorfor stopper dere alt der tvilen begynner?

I Skapelsen forteller dere om Adam og Eva og de to sønnene. Da Kain drepte sin bror, var det bare ham og mor og far. De hadde ingen jenter. Hvem hadde sex med hvem, slik at det ble menneskestamme ut av det?

Hvorfor stopper dere alt der tvilen begynner?

Hvorfor forteller dere ikke hvor smertefullt det er for den lille jenta når en gammel profet forlover seg med en syvåring og gifter seg med henne som niåring?

Jeg ber om at det tennes lys i hver eneste kirke og katedral og hver moské og helligdom rundt i verden for å be om tilgivelse for de lærde menn og deres tre profeter.

Men jeg tror ikke at alt som skjer i Guds navn, blir tilgitt. Hans skapelser, individer i sin helhet, er hellige.

Jeg takker min kjærlige Gud for at min sønn er homofil. Jeg er mer stolt av ham enn av min profet.

Oljeindustrien i Iran



Min bok. s.27.28

Mormor var bydame mens morfar var av nomadeslekt. Mor
hadde arvet fra begge sider, handlekraft og evnen til å trives med
utfordringer fra faren, gavmildheten og fin dame-stilen fra moren.
Da eldstebroren min var atten år, hadde han forelsket seg i en av
landsbyjentene. Far holdt stort bryllup sju dager til ende, men
mor var ikke fornøyd. Hun ville heller hatt en rik byjente som
svigerdatter.
Eldstebror arbeidet svært aktivt i kommunistpartiet og mot
sjahen. Han skrev innlegg i avisene og satte i gang store debatter
om monarkiet, han skrev dikt og oversatte bøker. Han holdt
mange foredrag i landsbyen vår og reiste også rundt til andre
landsbyer for å snakke om kommunismen. Hans drøm var en
revolusjon etter mønster av den russiske. En dag far var borte,
åpnet han alle siloene og ba folk ta med seg alt de kunne bære.
En annen dag hadde han sagt til folk at bomullen de plukket, tilhørte
dem selv. Han mente at vi måtte organisere landsbyen vår
som et forbilledlig kommunistisk fellesskap. De første manifestene
måtte virkeliggjøres her.
På denne tiden, i 1949-51, vokste det frem en massebevegelse
for nasjonalisering av oljeindustrien i Iran med Mohammed Mossadegh
som leder for den nasjonalistiske fronten. Det ble maktkamp
mellom ham og sjahen. I mars 1951 ble det vedtatt en lov
som nasjonaliserte de store britiske oljeinteressene i Iran. Nå
hadde iranerne selv tatt styringen over det anglo-iranske oljeselskapet
som hadde gitt England ubegrensede inntekter på salg av
iransk olje mens de iranske oljearbeiderne levde i stor fattigdom.
Sovjetunionen støttet den nasjonalistiske bevegelsen og kommunistene
vokste seg meget sterke på den tiden. I forbindelse med
oljenasjonaliseringen kom Iran i konflikt med USA, Storbritan-
28
nia og flere andre land i Vesten. I konflikten mellom sjahen og
Mossadegh fikk den siste stor støtte fra folket, og 19. august
1953 ble sjahen tvunget til å forlate landet. Men tre dager senere
ble den folkekjære statsministeren Mossadegh veltet av general
Fazollah Zagedi med amerikansk støtte. Sjahen kom tilbake og
Zagedi ble statsminister. Han begynte å rydde alle sjahens motstandere
av veien. Mossadegh ble stilt for en domstol i Teheran.
Domstolen sto på sjahens side og Mossadegh ble dømt for å ha
arbeidet mot sjahen. Han sonet tre år i fengsel og tilbragte resten
av livet i husarrest. USA og de vestlige oljeselskapene fikk innpass
i Iran. Forholdet til Sovjet ble anstrengt, alle kommunister ble
etterlyst og alle kommunistiske blader og aviser ble forbudt. Med
blodbad og bajonetter hadde USA tvunget iranerne på kne for
sjahen. Men iranerne ville ikke bøye seg, verken for sjahen eller
for USA. Iranerne ventet. Med øynene fulle av tårer og hjertet
fylt av sorg og sinne ventet de på den dagen de kunne reise seg
igjen. Hele tiden var det små opprør i ulike deler av Iran. Studenter,
forfattere og oljearbeidere holdt foredrag og ledet møter
og motstanderne til den dagen i 1979 kom da sjahen måtte forlate
landet. Kuppet i 1951 var et foster til revolusjonen i 1979,
skriver den amerikanske journalisten Stephen Kinzer i boken «All
the shah?s men». Denne boken er en grundig beskrivelse av
utviklingen på grunnlag av dokumenter fra CIA, og forfatteren
sporer USAs problemer i Golfregionen tilbake til 1951.
USA under president Eisenhower brukte militærkuppet i Iran
som modell for militærkuppet i Chile som styrtet Salvador Allendes
regjering, og som modell for kuppene i Kongo og Guatemala.
Disse kuppene mot folkets vilje var vellykket. Både i Iran i
1953 med Fazollah Zagedi, i Chile i 1973 med Pinochet, i
Kongo i 1965 med Moboto Fese-seko, og i Guatemala både i
1954 med Castillos Armas og i 1970 med Lucas Garcias, fikk diktatorene
makten og beskyttet USAs interesser i noen år, på
bekostning av arbeidere og studenter som ble massakrert.
Etter at sjahen kom tilbake i 1953, forbød han alle partier og
gikk brutalt frem mot sine motstandere. I første rekke gjaldt det
29
kommunister, eldstebroren min var en av dem

Islam er maskulin



Kvinnen er natur, kvinnen er poesi, kvinnen er skjønnhet, men i islam er hun bare synd.

Hvorfor er symbolene for Gud i Islam maskuline? Allah er mann, og mannen er kongen og Guden på jorda? I islam kvinner er nedvurdert, hatet og utstøtt. Kvinnen skal ikke være leder, hun skal ikke lede fredagsbønn, hun skal ikke stå i samme rekke som menn. Menn er ledere, menn står først. Hun er ikke en del av samfunnet. Hun skal være usynlig. Hun er avskåret fra å forsørge seg selv, hun kan ikke bestemme over seg selv.

Hun kan ikke velge sin partner. Hun skal adlyde. Islam har hinderet henne ved hjelp av fysisk makt, slik at hun kan ikke gi uttrykk for sin motstand mot et system som nekter henne å være et individ. En myndig person. Hun skal kjøpes gjennom medgift, hun skal eies. Hvor hennes sang, dans, kropp er synd?

«Religion har omformet selve kvinnens person. Når vi sier «kvinne i islam» tenker vi automatisk på kjønnsorganet hennes. Kvinnen er et kjønn. Islam har tatt livet av kvinnen. Kvinnen finnes ikke mer, bare et kjønn eller spøkelse som kaller seg «kvinne»». Adonis, syrisk poet.

Hvorfor har islam forvrengt kvinneligheten til en ting som kan eies?. Koranens vers har sørget for at kvinnen ikke tilhører seg selv. Koranens vers beskriver mannen som gud og kvinnen som hans eiendom.

«Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker, alt på beste måte» Koranen 2:223.

«Hvis de viser seg ulydige, så forvis dem til værelset deres og gi dem pryl» Koranen 3:38 (4:34)

«Ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire - eller med deres slavinner» Koranen: 4:3

Hva slags Gud er det som kan snakker så nedverdigende om kvinner. Tar dem, gi dem bort. Er ikke kvinner mennesker? Har ikke følelser? Jeg tror ikke alt dette er Guds ord. Koranen er ikke Guds ord. Koranen er Muhammads ord. En syk mann som hatet kvinner. En mann som mistet sin mor under fødselen, og han hatet henne. Han følte at mor sviktet ham som barn.  Han bygger opp en religion basert på hat mot kvinner. Hans ord og handling har stemplet kvinner som symbol for synd.

«Majoriteten i helvete er kvinner», Muhammad.

«Menn har autoritet over kvinner i kraft av den forkjærlighet Gud har innrømmet dem fremfor kvinnene» Koranen 4:38 (4:34)

«Dog har mennene et fortrinn fremfor dem. Gud er mektig,- vis» Koranen 2:228

Koranens vers er kjønnsdiskriminerende, bærer kvinneforakt og de er mannssjåvinistiske. Kvinne er ikke et individ, eller vesen som får lov å tenke, eller eie sin kropp. Hvorfor tror så mange kvinner på en Gud og en profet som er så urettferdig mot dem?  Gud gir oss ingen ting på jorda eller i paradiset.

 I islam vi er blitt skapt som en gjenstand for å tilfredsstille mannens seksuelle begjær, mannens makt. Vi ble skapt for at mannen skal få bekreftelse. Og jeg forstå ikke de vestlige feminister som støtter hijab og andre islamske symboler. Jeg forstår ikke de kvinnelig norske politikere som har stått bak økonomisk støtte til moskeene og de muslimske bedehusene. Jeg forstår ikke Erna Solberg når hun besøker koranskoler.

Dere ser ikke hva har skjedd med deres medsøstre i tusenvis av år? Hvordan de har blitt slått, drept, solgt, steinet, voldtatt, pinnet til døden ved hjelp av koranens vers? Kan dere for en gangs skyld leser koranen og forstår deres medsøstres, i mange muslimske land og i Norges smerte? Hvor er deres solidaritet og medfølelse. Når skal dere kreve at fredagsbønnen skal ledes av kvinner? Når dere skal kreve at moskeene blir ledet av kvinnelige imamer?  

Under kan du se klipp fra debatt om kvinner og Islam på Litteraturhuset tidligere i år.

Min mor



Min bok.s.25.26.

Hver fredag gikk vi til det offentlige badet. Det ble kalt «hammam
». Badetjeneren kom og hentet bagene våre og badeutstyret,
som var et messingfat, messingbalje og kanne. Alle visste at
vi skulle til badet denne dagen, og ingen andre gikk dit før oss.
Mor likte ikke at badet skulle være stengt for andre hele dagen for
vår skyld og bestemte at andre skulle ha lov til å bade der samtidig.
Hammamen var åpen for menn og kvinner på forskjellige
dager eller tider. Torsdagskvelden var kosekveld. Fredag var helligdag
og fridag. På fredagene var badet åpent for menn fra
klokka fire til ti om morgenen. Tidlig fredag morgen måtte mennene
gå i bad og rense seg slik at de kunne delta i fredagsbønnen.
Særlig for menn som var godt oppe i årene, var det viktig å møte
opp til fredagsbadet for å vise at de fortsatt holdt det gående.
Når mennene var ferdige i badet, ble det grundig rengjort før
det var kvinnenes tur til å bade.
«Hvis du vil ha godt ord på deg, må du gjøre to yrkesgrupper
fornøyde, den ene er frisørene, den andre er badetjenerne. Frisøren
din og badetjeneren din kan ødelegge ditt gode navn og
rykte på et blunk. Du kan stenge porten til huset ditt, men munnen
på disse to kan du ikke stenge. De har tilgang til alle hus og
prater med alle. De kan gjøre deg til en engel eller en djevel,»
pleide mor å si. I landsbyen kunne frisøren og badetjeneren sammenliknes
med de store nyhetsbyråene, BBC eller CNN, som
forsyner hele verden med nyheter og kan hjernevaske hele verden
og lure folk trill rundt. De kan bestemme at i dag er en bestemt
mann terrorist, neste dag er han en vinner av Nobels fredspris og
tredje dagen er han en klovn. De kan skape helter og terrorister,
tenke for oss og holde opp for oss de idealene som de selv skaper.
Akkurat slik var det med frisørens og badetjenerens makt i landsbyen.
På fredagene kom det også andre kvinner til badet, men det
26
var for det meste slektninger. For å vise sin respekt for mor, tappet
de vann i et rent kar og helte over skulderen hennes, kysset
den og bøyde seg og gikk til det store badekaret. Badetjeneren
vasket hver av oss fra topp til tå, masserte oss med henna og
sitron og pakket inn hele kroppen vår i dette. Vi måtte sitte helt
stille i minst en time for at kroppen vår skulle ta farge. Mor sa at
henna og sitron gjorde huden myk og holdt hudsykdommer
borte. Henna hjalp huden med å utskille giftstoffer slik at den
pustet bedre og holdt seg frisk, sa hun. Denne fredagsbadingen
tok mange timer og vi ble servert frukt og rosensaft. Mor ba tjeneren
servere alle de andre som var i badet også.
Mor var flink til å bake. En måned før nyttårsfeiringen begynte
var hun i gang med å bake og ordne nøtter og annen nyttårsmat,
nå sto to ukers festing med mange middagsgjester for døren. På
slike dager var det mange kvinner som arbeidet hos oss. Mor
sydde klær til oss og for en del andre i landsbyen. Hun pakket ned
kaker og klær til alle tjenerne som jobbet for oss i huset eller på
åkeren, og til enker og farløse i landsbyen. Hver familie fikk en
pakke, de fattigste fikk den største. Det kunne være et skjerf, et
slør, stoff eller klær til hele familien. Hver dag før vi og gjestene
våre spiste middag, fylte hun mange fat med mat og sendte til de
familiene som ikke hadde mat nok. Etter matserveringen kunne
tjenerne forsyne seg med restene og ta dem med hjem til familien
sin. Og den første frukten vi høstet, enten det var dadler, druer
eller meloner, delte hun med dem som ikke hadde frukthage.
Hjemme var det hun som var sjefen, og far spurte henne aldri om
hva som skjedde med alle matvarene som ble brakt inn i borgen
vår. Mor ga også bort korn og mel, men det skulle ikke far vite
om. Han kunne tåle å dele alt med andre ? unntatt korn.
Mor var veldig ivrig når det gjaldt skole og utdanning og
hadde kjøpt hus i byen slik at vi kunne gå på skolen der. Hun
hadde ett bein i byen og det andre i landsbyen. Far var ikke enig
i at barna, spesielt guttene, skulle fortsette på skolen etter barneskolen.
Han mente at det var nok at de lærte å lese og skrive. Han
mente at guttene kunne bo i landsbyen og drive med landbruk
27
og hjelpe ham og fortsette arbeidet hans og arve det han hadde;
det var nok jord til alle. Men mor ville at alle vi barna skulle ta
høyere utdanning på universitetsnivå. Dermed kunne vi få jobb
på offentlige kontorer og sitte bak skrivebordet vårt og få fast
lønn hver måned og la byfolkene bøye seg for oss. Det var bedre
enn å slite med å dyrke jorda, mente hun.
 

Min bok s.24.25.


 

Min mor var muslim, men hun hadde sine egne meninger. Hun sa at profeten og etterfølgerne hans hadde arbeidet som vanlige folk. Hvis prestene ville ha mat og var ekte muslimer, burde de arbeide for maten. De som ikke arbeidet, burde ikke spise heller. Far derimot, mente at landsbyfolkene hadde mer enn nok selv om de var fattige og syke, og at de trengte prestene for å holde ut livet. Han mente at den eneste som hadde rett til å dømme folk var gud, og at vi mennesker burde avstå fra å dømme vår neste. Mor var ikke bare flink til å bruke ord og uttrykke sine meninger. Hun var god til å skyte med gevær og en dyktig rytter. Hun kunne ri uten sal, hun kunne gjemme seg under hestemagen og lade geværet mens hesten løp, slenge seg opp på hesteryggen igjen, sikte og skyte. Iblant når far måtte være borte om natten, spente hun ammunisjonsbeltet rundt magen og gikk vakt hele natten. Hun gikk rundt borgen på de tykke murene og sang med dyp stemme som en mann. Vi hadde våre fiender, det var nødvendig å holde vakt. Mor sto opp før sola. Hun vekket tjenerne for at de skulle melke dyrene før de ble sendt ut med gjetergutten. Så lagde hun frokost, gjorde klar glopannen og satte tekannen ved siden av. Hun hadde plukket urter og blomster og lagt dem til tørk og satt brøddeigen før hun vekket oss. Hun pleide å bake brød selv hver eneste dag. Hun lagde lunsj til far, som en av brødrene mine eller en tjener tok med til ham.
24
Mor var glad i dikt og blomster. Hun dyrket og stelte blomstene i hagen selv og snakket med plantene. En sort sjasminbusker var så store at vi kunne gjemme oss under dem. Mor sanket inn disse sjasminblomstene før soloppgang, for med solskinnet forsvant duften. Hun la blomstene mellom klærne og sengetøyet i de store kistene, slik at alt tøyet vårt duftet av sjasmin. Borgen vår var delt i to av en tykk mur av tørket leire med en port som var åpen om dagen. På den ene siden av muren lå hagen, og foran de store sjasminbuskene lå et avlangt svømmebasseng. Like bortenfor lå en stor gressplen der vi pleide å holde store familiefester. På den andre siden av muren lå tre staller med tak og en stor åpen stall. Vi hadde geiter og sauer med lam, kuer, esler og hester, og over den ene stallen lå et rom som noen av tjenerne bodde i. Borgen hadde tre porter. Hovedporten var todelt i solid tre og prydet med jernornamenter. Over den hang et våpenskjold som viste to løver med sverd som sto mot hverandre, og rundt løvene fløy det duer. Slike våpenskjold ble ødelagt etter revolusjonen fordi de symboliserte kongemakt. Hovedporten åpnet seg mot veien som førte til landsbyen. Den porten var så tung at det ofte måtte to stykker til for å åpne den. Den andre porten åpnet seg mot den store frukthagen, og den tredje, som var den minste, åpnet seg mot huset til onkelen min. Tidlig om morgenen før landsbyfolket våknet, gikk far eller en av tjenestefolkene ut og åpnet demningen. Vannet kom fra en stor bekk som rant bak frukthagen, under den tykke muren og inn i vanndammen. Vanndammen var rund og ganske dyp og kunne romme noen dagers vannforsyning. Dammen var tildekket, og vi barna hadde ikke lov til å ta vann fra den. Dammen var drikkevannet vårt, det ble fylt i store leirkrukker så det skulle holde seg kjølig i sommervarmen. Fra dammen rant en liten bekk til bassenget, der det sildret inn fra munnen på en løvestatue. Derfra rant vannet videre til blomsterbedene.
Mor holdt orden på alt og alle. Hun styrte med maten; ris, mel og tørket frukt, og sørget for at det var mer enn nok av mat i
25
huset. Hun hadde oppsyn med tjenerne og bestemte hva de skulle gjøre og hva slags lønn de skulle ha. Hun tok seg av oss sju barn og sørget for mat og klær og stell og vask. Vi badet ofte midt i uken, da varmet hun vann i en stor kjele og badet oss i en balje.

Vi kan ikke la hensyn til religion altis veie tyngst.



 

 Vi kan ikke la hensynet til religion alltid veie tyngst?

I april 2015 hadde Dagsnytt intervju med en hijabkledd kvinne, Nazish Khan, som har skrevet boka ?Da himmelen falt?. I denne boka forsvarer Khan tvangsekteskap og ufarliggjør det med det penere begrepet arrangert ekteskap. To begrep for samme handling. En handling som to familier utfører for at to unge mennesker skal gifte seg. Fysisk vold brukes sjelden i tvangs/arrangert ekteskap, men ved hjelp av å begrense valgmuligheter, ros og ris, psykisk press, utstøtelse og økonomisk press blir avtalen avgjort mellom to familier. De to unge menneskene har ikke noe valg og kan under noen omstendigheter ikke skille seg senere. De to unge menneskene er blir dømt til å forsete å bo under samme tak og få barn sammen, uansett hvor ulykkelig de er. Deres familier presser på for at de to skal ha forsete å bo sammen. De to unge menneskene blir ikke behandlet som selvstendige individer med valgmuligheter. ?Det handler ikke om at du selv kaller det for tvangsekteskap eller arrangert ekteskap, det handler om at det du gjør er fritt eller ikke? slår Ulrik Imtiaz Rolfsen fast. Partneren blir valgt innen slekten eller i samme klan, og med samme religion. Jeg har opplevd dette selv. Forfatteren av boka er gift med lederen for islamsk råd Norge, og forsvarer denne ukulturen fordi hun er en praktiserende muslim og skal forsvare Sharia. Hun får reklamere for sin bok i beste sendetid hos NRK.

 

I forrige måned ble lansert Hege Storhaug bok som til nå har solgt 17.000 eksemplar og er trykket i femte opplag. ?Islam den 11. Landeplage? kom ut rett før terrorangrepet i Pris der 130 mennesker ble drept. Forfatteren beskriver episoder fra nærmiljøet til det som skjer i hele Europa, går gjennom statistikk og fakta for å forklare hvorfor ytringsfriheten er under press. Hennes budskap er at Norge og Europa beveger seg mot i en ukultivert og udemokratiske tidsepoke. Hun kritiserer ikke islam som religion. Hun kritiserer islam som en politisk ideologi som bruker vold for å oppnå makt. Hun ønsker en reform av islam slik at islam kan tilpasse seg demokratiet. Og dette er et stort ønske hos mange sekulære muslimer. Forfatteren viser respekt for islam som privatsak:

 

?De to nevnte kvinnenes islam er ingen utfordring for et verdslig Norge basert på frihetsverdier nedfelt i FN universelle menneskerettigheter. Det er ikke personlig islam som har makt, langt i fra, det er lovreligion islam, den juridiske, og dermed også den politiske islam som har fått stadig sterkere innflytelse på muslimer i Norge og Europa?.

 

Forfatteren er en frihetskjemper og religionskritiker. Denne forfatteren har nettopp vunnet VGs nominasjonsprosess til Årets Navn med stor margin. Men hun får ikke komme i Dagsnytt eller andre programmer hos NRK.

 

Tidligere generalsekretær i Presseforbunde, Per Edgar Kokkvold,  skriver i Aftenposten 6. september 2015:  ?For det er ikke stort bedre å være slave av publikum enn det var å være slave av partier?. Men vi opplever at mange mediers redaktører er slaver av partier. De partiene som har drevet en feil integreringspolitikk i mange år, med det resultat at hijabkledde kvinner har fått en hånd på rattet. De skal tas hensyn til, de skal løftes frem, de skal bli hørt, de skal være Norges ansikt. Og de med burkaer og hijaber får priser og støtte for å dra i øst og vest for å hindre ?radikalisering?. Bukken skal passe på havresekken. Hva om NRKs redaktør hadde vært slave av det publikum som betaler dyrt for TV-lisensen og intervjuet denne kvinnen som kan bli Årets navn om boken som gir oss et overblikk for hvorfor vi er hvor vi er nå? Men denne boka har ingen plass i NRK, fordi forfatteren er stemplet som islamkritiker og bærer heller ikke hijab.

 

Dette er ikke bare Hege Storhaugs problem. Mange kvinner med muslimsk bakgrunn opplever det samme. Under en prisutdeling satt jeg sammen med en filmregissør og sanger, en komiker og forfatter og en lege som leder en stor organisasjon. Vi hadde alle muslimsk bakgrunn, ingen brukte hijab og alle er feminister som jobber mot kvinneundertrykkelse i religionens eller kulturens navn. Vi hadde det samme problemet. Fordi etniske norske og media ser på oss som at vi har blitt ?for norske?. Etniske nordmenn og de som har ?blitt for norske? blir plassert i baksetet. De som har hijab har hånden på rattet. Fordi media skal ta ?hensyn til? dem fordi de er en ?minoritet?, ?ofre? eller "den svake". Denne er resepten har blitt brukt av politikere og deres slaver i media og tv-kanaler i minst siste 20 år. Og hva er resultatet? Pasienten har blitt verre, nesten uhelbredelig. Samfunnet har blitt islamisert, ytringsfriheten har fått svart teip over munnen. Vi kan sammenligne Europa med en båt. Hvor mye kapasitet har en båt? Kommer den tiden at båten blir så tung at kapteinen må kaste noen passasjerer i sjøen for å redde andre, da blir vi som har muslimsk bakgrunn de første ofrene uansett om vi sekulære eller praktiserende, er radikale eller liberale.

Vi går mot en økende motstand, hat og påfølgende diskriminering mot og av muslimer i Europa. Mange sekulære muslimer deler samme bekymringer som Hege Storhaug og vi ønsker ikke parallelle ukulturer. Den eneste utvei er at politikerne og media setter ytringsfriheten høyre enn religion. Og at sekulære muslimer og eksmuslimer blir hørt og får støtte. Det er viktig med kritikk av ukulturen som får næring av religion eller gamle tradisjoner. Når demokratiet ikke har løsninger tar fascismen over. Detter er felles bekymringer for alle som elsker Norge.

En del av innlegget er publisert i Aftenposten i slutten av 2015..

Utrop 07.04.2016.

Vi kan ikke beskytte religionsfriheten for enhver pris

Som ung kvinne i sjahens Iran så hun på det å være muslim som noe åndelig, og en "snill" tradisjon. Khomeinis revolusjon i 1979 skulle vise seg å endre alt for samfunnsdebattant Lily Bandehy.

Claudio Castello

07.04.2016 07:00

Bandehy har ofte blitt beskrevet som en annerledes stemme i innvandringsdebatten. I leiligheten hennes, hvor hun tar imot Utrops utsendte medarbeider, henger det flere persiske motiver. Bandehy er nemlig fortsatt stolt av sin iranske kulturarv.

? Jeg ble født i nærheten av storbyen Shiraz, et sted som var kjent for vin, poesi og vakre jenter. Familien min var en miks av alt mulig, med en bror som var langt ute på venstresiden, og en sterkt troende muslimsk far, som likevel kunne beskrives som en politisk liberal, opptatt av individets rettigheter. Både fritenker og muslim.

Videre fortsetter hun:

? Jeg hadde en barndom og en ungdom som mange iranske jenter og kvinner i dagens Iran bare kan drømme om. Jeg kunne kle meg slik jeg ville og hadde ikke moraliserende formaninger fra foreldre eller andre slektninger som jeg måtte forholde meg til. I Iran under sjahen (monarken som ble fratatt makten etter den islamske revolusjonen i 1979, jour. anm.) var egentlig alt lov. Bortsett fra å være kommunist eller mot sjahen, selvfølgelig.

Da ting ble verre
Som ung ble Bandehy også venstreorientert. Da revolusjonen kom i 1979, støttet hun opprinnelig Ayatollah Khomeini, mannen som ble Irans nye leder.

? Vi ble på en måte lurt. I Iran var religion en slags barnetro og åndelighet som du fikk gjennom familien, og vi hadde alle et "snilt" bilde av islam. Jeg trodde oppriktig at dette nye islamske styret skulle basere seg på åndelighet og pluralisme. Sjahen var en diktator, og så å si alle var glade for å bli kvitt ham. Men det som kom etterpå, ble mye verre.

Fra å være en kvinne i et frigjort islamsk land, ble hun til et underlegent objekt, forteller Bandehy.

? Endringene skjedde ikke bare ved at man tvang på oss hijab. Khomeinis styre overkjørte iranske lover med sin tolkning av islamske sharia-lover. Som kvinne ble jeg redusert til en verdi av så og så mange kameler, til en som kunne tvangsgiftes og bankes opp uten reell beskyttelse fra loven.

Leste Koranen
Årene frem til hun kom som flyktning til Norge i 1988, ble mørke. Svært mørke.

? Jeg så hvordan sharia-lovene gjorde meg til en ikke-person, og hvordan dette ble praktisert i samfunnet. Jeg begynte å lese Koranen og hadithene febrilsk fordi jeg var i en slags identitetskrise. I familien min var islam ensbetydende med tradisjon og åndelighet, og for meg personlig var ikke islam det som Vokterrådet eller den islamske republikkens ledere praktiserte politisk.

Bandehy ble skremt av det hun fant ut under sitt selvstudium.

? Jeg leste i de hellige skriftene, og så at grunnlaget for det som Iran nå er i dag, finnes, særlig i hadithene, Et land som styres etter "ufeilbarlige ord", skrevet i en hellig tekst. Med lover som er basert på ren teologi. Hvis vi leser Koranen og hadithene, ser vi at alt som Khomeni gjør, alt som IS gjør, er islam. Mange sier: ?det er ikke islam?, men det er løgn og bedrag. Hvis vi ikke forstår at alt dette er islam, kan vi ikke reformere islam heller. For at en alkoholiker skal kunne behandles, må han forstå at han har et problem. Islamsk teologi er voldelig. Vi må innrømme dette for å kunne reformere islam. Eller går vi i samme retning som vi har gått i 1400 år.

Bandehy ble en motstemme og opplevde sine første negative reaksjoner i ayatollahenes Iran.

? Jeg endte blant annet i fengsel, og mistet venner grunnet mine meninger. Til slutt kunne jeg ikke bli værende i landet.

? Kritikk er ikke hat
Bandehy har gått fra barnetro til skepsis til kampvilje. Hun har gjennom sine skriverier advart om fremveksten av de samme kreftene her i Norge som hun så vokse frem i Iran. Hun ser på seg selv som islamkritiker, på bakgrunn av å ha lest Koranen og hadithene.

? Når man ser at islamske lover kommer i strid med internasjonalt vedtatte FN-konvensjoner, så er man nødt til å sette foten ned. Islam, på lik linje med alle andre verdensreligioner, må tilpasses disse. Ikke omvendt, altså at lovene tilpasses islam, slik det skjedde i Iran. Religionsfrihet er viktig, men den kan ikke beskyttes for enhver pris. Og i hvert fall ikke når den innbyr til religionsmisbruk og brudd på menneskerettighetene.

? Veien fra islamkritikk til islamhat er kort for enkelte. Hva tenker du om dette?

? Vi må skille mellom disse to. Å være islamkritisk betyr at du kritiserer islams innhold, og verdslige makt. Å være islamhater er et meget sterkt begrep. Jeg vil gjerne helst forbinde dette begrepet med høyreekstreme eller andre krefter som ikke tror på sameksistens. Som truer folk med vold grunnet deres tro eller etnisitet. Karikaturtegnere vil jeg for eksempel ikke se på som "islamhatere".

? Kan du forklare hvorfor?

? Fordi de igjennom det enkelte oppfatter som en krenkelse av det hellige faktisk åpner veien for dem som tør å ha en åpen islamdebatt. Og dette ser jeg igjen viktig for en eventuell reform og for å motvirke konservative og fundamentalister.

Tåler ikke tvil eller frafall
Bandehy ser på islams hierarki som det kanskje største hinderet for å skape den reformen innenfra som hun etterlyser.

? Budskapet fra de fleste lærde, fra øverste hold, er at det ikke skal være lov å tvile. I veldig mange majoritetsmuslimske land blir tvil, konvertering til andre religioner, eller frafall straffet juridisk, ofte med henrettelse.

? Vil ikke da islamdebatten blant muslimer her i Vesten kunne åpne opp for mer tvil, for mer ettertanke?

? Jeg ser det som vanskelig. Vi har mange sekulære muslimske stemmer, men som mediene ofte overser fordi det er mørkemennene i skjegg, kjortler og med truende utsagn som selger best.

Hun tenker at majoriteten av muslimer vil beholde religionen som åndelig fremfor politisk rettesnor, men legger til:

? Samtidig er det slik at et hvert forsøk på å ha en åpen debatt vannes ut, fordi de fleste ser på Koranen som ufeilbarlig, og religiøse praksiser som uforanderlige. Man tør ikke ta vekk glorien fra Muhammed slik de kristne gjorde med Jesus ved inngangen til Vestens moderne epoke.

Mot støtte til trossamfunn
? Har du noen helst tro på at vi kan få til en norsk islam?

? Det finnes ikke noen norsk islam. Norsk islam er det samme som Euroislam. Det er ikke noe nytt. Ikke noen reform. Den islamske teologien står sterkt i Euroislam. Usman Rana har Tariq Ramadan som intellektuell læremester. De sier: «ja, vi aksepterer vestlige verdiger så lenge de ikke er i strid med teologien». Med andre ord: På det tidspunkt de kommer i strid, velger de bort de vestlige verdiene. De aksepterer homofile, men ikke legningen homofili. En lege som ikke kan håndhilse på kvinner, forsvarer hijab og er mot homofil legning; hvordan skal han reformere islam? I hele hans bok roser han Tariq Ramadans ideologi og har ikke noen klare tiltak om hvordan islam skal reformeres: Det blir gjentakelse av samme løgn som det islamske brorskap og Euroislam fremmer. Vi må huske at Tariq Ramadan er barnebarnet til Hassan Al Banna, som er grunnlegger av Det muslimske brorskapet.

? For at vi skal få en norsk islam, så må norske politikere få større innflytelse over det som skjer i moskeene. Vi kan ikke ha samfunn som mottar statsstøtte samtidig som de preker jihad, vold og hat mot dem de anser som "vantro". Jeg er egentlig tilhenger av at alle former for statsstøtte skal kuttes ut, og at de muslimske religiøse samfunn blir selvfinansierte.

? Vil dette ikke være risikabelt? At vi får flere trossamfunn som finansieres av saudiske oljepenger, og som eksporterer en salafistisk og ytterliggående tolkning av islam?

? Jeg tror dette vil skje uansett, før eller siden. Motgiften er å gi de reformvennlige stemmene mest mulig støtte, både av moralsk og annen type.

Handler ikke om tone
Bandehy har som islamkritiker profilert seg blant annet som skribent for Human Rights Service, og som støttespiller til Hege Storhaug.

? Storhaug har selv kommet med sterke utspill i denne debatten, og regnes av mange som kontroversiell. Er du uforbeholden i din støtte til henne?

? Først og fremst må hun takkes for å ha åpnet for en debatt som veldig mange ikke har turt å ta i Norge. Om islams verdslige og kulturelle overmakt når den praktiseres slik det gjøres i mange land i blant annet Midtøsten. Og de kulturelle konsekvensene dette får i innvandrermiljøer fra disse landene i Norge.

? Er en såpass sterk tone nødvendig?

? De som stempler islamkritikere som islamhatere, vil kvele en viktig debatt. Og de har lyktes med dette til nå. For å bli hørt må man noen ganger ty til å kontroversielle virkemidler. Jeg er heller ikke enig med alt Storhaug sier, for eksempel om asylsøkere fra krigsområder. Jeg tenker som tidligere flyktning selv at Norge må ha en streng, men humanitær åpen-dør-politikk.

Definisjonsmakten
For henne handler det om definisjonsmakten over hva som er sunn og usunn debatt.

? Nå nylig skrev en gruppe samfunnsdebattanter og akademikere et opprop for å beskytte muslimer mot hat. Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge.
Denne gruppen krever et skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Dette er en umulig oppgave. Ingen kan med sikkerhet bestemme hva som er innenfor kritikkens grenser. Men denne gruppen sier at de gladelig og behjelpelig stiller opp når journalister trenger dem.

? Det vil si at en liten gruppe elitedebattanter tilbyr media å sensurere debatten og bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å ytre. De vil selv sensurere meninger og bestemme hvilken kritikk som aksepteres og hvilken kritikk som får merkelappen som hat. Hvem tør å kritisere islam da, om man frykter å bli stemplet som muslimhater? Dette blir ikke frihet for kritikk. Frihet styrt av frykt, er i praksis undertrykkelse. Det minner meg om Vokterrådet i Iran, en gruppe på 12 menn som sitter og sensurerer alle lovforslagene fra parlamentet. Det er lettere å gjenopplive blasfemiparagrafen. Vi ser at når det gjelder islam, integrering og innvandring, er det visse grupper som agerer som om de har en enerett på å legge debattpremissene.

? Ta debatten!
Bandehy frykter videre for fremtiden hvis man ikke satser mer på de sekulære kreftene blant muslimer i Norge og i andre vestlige land.

? Europa går i mer høyreradikal retning, samtidig som islamistisk tankegods får stadig bedre fotfeste hos de unge, og større politisk innflytelse på verdensbasis. Hadde vi hatt en åpen innvandringsdebatt, hvor man også kunne tatt opp de negative konsekvensene av denne, og gått videre og gjort noe med det, så hadde aldri de høyreradikale fått den innflytelsen de har i dag.

Nå som Europa står overfor en av sine største migrasjonsutfordringer, er vi nødt til å ta denne debatten en gang for alle, mener Bandehy.

? Vi har ikke klart å stoppe krig, migrasjon eller fattigdom. Vi må nå kunne stille oss disse vanskelige spørsmålene, heller enn å grave hodet ned i sanden. Nå, en gang for alle, gjentar hun.

 

 

Min bok s.22. 23.


 

Det andre rommet i andre etasje var mors rom. Alle vi barna likte oss der. Når vi var alene hjemme pleide den yngste broren min, som var fire år eldre enn meg, å strø korn på golvet. Vi gjemte oss bak døren og ventet. Etter en stund kom mange spurver flygende for å spise kornet. Da lukket vi døren, og på den måten kunne vi lett fange et titalls spurver. Jeg likte å holde spurvene i hendene og leke med dem. Jeg kjente det lille spurvehjertet banke mot håndflatene mine, og spurven vred på hodet for å komme løs. Jeg fikk beholde én, resten tok broren min seg av. Først visste jeg ikke hva som skjedde med fuglene, men så oppdaget jeg at han hadde ribbet dem og satt dem på spidd og grillet dem. Jeg gråt over fuglene og sparket ham på leggene, men senere spiste jeg grillet spurv jeg også. Yngstebror var min beste lekekamerat. Hele dagen lekte vi i den store frukthagen. Han var flinkere enn meg til å klatre i daddelpalmene og aprikostrærne. Han satt høyt der oppe og gasset seg med fruktene og kastet fruktsteinene ned på meg. Til slutt måtte jeg love å gi ham et eller annet leketøy, eller jeg begynte å gråte og hylte helt til han kastet ned dadler og aprikoser. Hele sommeren lekte vi under druerankene langsmed husveggene der det tette løvhenget dannet en tunnel. Når de første drueklasene begynte å bli modne, var vi de første som smakte på dem. Vi lagde mye fint av leire, mange små hus med kvinner og menn, krigere og biler, sauer og lam, alt vi hadde fantasi til å finne på, og brant tingene harde i den store ovnen som ble brukt til brødbaking. Vi kunne holde på i mange dager med å lage slikt leketøy. Men plutselig en dag kranglet vi og ødela alt sammen i sinne, og alle de fine små landsbyene som vi hadde strevd slik med å lage, var borte. Når dagen var omme, hoppet vi i svømmebassenget. Broren min var flink til å svømme, men jeg som var så liten, nøyde meg med å stå på trappen ved bassengkanten og se på. Han trakk meg
22
i armen for at jeg skulle komme meg uti, jeg hylte og mor kom løpende og reddet meg. Når yngstebror og jeg ikke var alene og fanget fugler i mors rom, var det hun som holdt til der. I dette rommet tok hun imot kvinnene i landsbyen som kom på besøk. De pratet om mennene sine, barna, naboene og kvinnegreier, og hvis noen var uvenner, forsøkte mor å megle. Hun hørte på fremstillingen fra begge parter, ga råd og prøvde å finne en løsning på konflikten. Mor var en meget vakker kvinne med øyne så store og sorte at jeg aldri har sett maken. Hun var flink til å sy, og sydde klær både til oss barna og andre. Hun kunne sitte til langt på natt og sy i lyset fra månen eller en oljelampe. Alle kvinner i landsbyen kom til henne med stoff de ville sy klær av. Mor klippet til stoffet og lærte dem å sy. Mor var også opptatt av urtemedisiner. Hun visste mye om legeplanter, og folk som var syke kom til henne for å få råd. Hvis en kvinne ikke ville ha flere barn, visste mor råd for det også og kjente til planter som fremkalte abort. Når noen skulle stelle til bryllup, fikk de lov til å plukke blomster i hagen vår. Mor kunne lese, men ikke skrive, senere lærte hun seg å skrive også. Hun kunne fortelle mange folkeeventyr, hun kunne dikt og folkelige vitser og hun pleide å lese høyt fra kjærlighetsdikt og krigsdikt. Hver kveld fortalte hun eventyr, aldri det samme. Hun var flink til å fortelle og gi skikkelsene i eventyrene liv ved å spille dem selv. Om vinteren, etter kveldsmaten, satte hun frem et fat med forskjellige nøtter og tørkede frukter; valnøtter og mandler, dadler, fiken og rosiner. Jeg satt på fanget hennes mens vi spiste og hun fortalte eventyr. Men det var ikke bare småbarn som likte fortellingene hennes, voksne ville lytte til henne de også, og hun fortalte så levende og gripende at de både lo og gråt. Om sommeren sov vi ute på den store verandaen. Jeg sov hos mor, og jeg kunne snakke med stjernene og få skyene til å bevege seg fortere, og til slutt så jeg store hoder med hvite turbaner langs kanten av borgmuren. Da ble jeg så redd at jeg gispet etter pusten og trakk dyna over hodet for å få sove. Fra jeg var barn likte jeg verken turbaner eller prester. Mor pleide å si til far at
23
prestehender var mykere og hvitere enn ungpikehender, og at prestene ikke foretok seg noe annet enn å prate hele måneden på et språk ingen forsto og ellers ikke gjorde det grann. De arbeidet ikke, mente hun, men var parasitter som fikk mat fra andres kjøkken. Mor mente at det eneste de dugde til var å begrave eller vie folk, men egentlig kunne folk både dø og parre seg uten prestenes hjelp. Hun diskuterte med far og spurte hvorfor han tok disse prestene med hjem og ga dem den beste maten i huset. De arbeidet ikke, de var blitt feite av å spise og sove mens folk som jobbet ikke hadde mat nok til seg og familien sin, sa mor.

 

Barneekteskap

Jentebarna som giftes bort

Barneekteskap er tvangsekteskap og må aldri tolereres. Jeg og mange andre mødre har vært gjennom dette. Fordi vi ble født i en muslimsk familie.

 

«Barnebrudene er utsatt for vold, trusler og diskriminering. De har ingen rett til utdanning eller egen økonomi. De blir tilintetgjort i bryllupsnatten», skriver kronikkforfatteren som selv er fra Iran. På bildet ser vi to jenter i Teheran.

Publisert 02.02.2016, kl. 14:10

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Send med epost

For en jente som blir tidlig gift er ikke bare barndommen ødelagt, hele fremtiden er ødelagt. Det er ikke bare den fysiske helsa som er i fare med alt det innebærer for en alt for ung kropp å bli gravid og så deretter å ta vare på et barn. Hvis hun i det hele tatt overlever fødselen. En jente kan aldri bli et selvstendig menneske i et slikt ekteskap. Ofte blir en barnebrud brukt som sexslave av sin mann og til slavearbeid for mannens familie.

Blir tilintetgjort

Barnebrudene er utsatt for vold, trusler og diskriminering. De har ingen rett til utdanning eller egen økonomi. De blir tilintetgjort i bryllupsnatten. Ingen hører på dem, hele familien dytter jenta tilbake til mannen uansett grusomheten han kan ha begått, fordi skilsmisse betyr uærbarhet. En afghansk advokat fortalte meg at: ? Hvis jeg skiller meg fra kona blir jeg steinet og latterliggjort av alle, men hvis jeg dreper kona kan jeg gifte meg med hennes søster neste dag fordi jeg er en ærbar mann.

Som følge av æreskulturen har jentebarnet ingen vei til frihet.

Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper.

Jeg og mange andre mødre har vært gjennom dette. Fordi vi ble født i en muslimsk familie. Vi arvet religionen enten vi ville det eller ei, og å forlate den kan medføre døden. I henhold til lovverket skal man la seg styre i alle gjøremål av islamsk lov, og man skal også dø som muslim.

Fare for mor og barn

Barneekteskap er det samme som tvangsekteskap. Barnet er ikke modent psykisk eller fysisk til å velge livspartneren sin. Det er familiens forsørger eller overhode som tar beslutningen om å gifte bort jentebarnet. Å være gravid så ung og å stå i en situasjon med redselen for seg selv, for barnets liv og for hva slags kjønn barnet har, det er vanskelig å bære i ni måneder. Og når det lille barnet er født, har jenta gjerne vanskelig for å amme, mate og stelle barnet. Hun har ikke mye kjærlighet å gi. Barnet er ofte unnfanget i en smertefull voldtektstilstand. Ifølge en UNICEF-rapport har «barnet til en mor som er under 18 år 60 prosent større sjanse for å dø i dets første leveåret enn barnet til en mor eldre enn 19 år».

Hva vi følte betød ingen ting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått.

Ble formet av familiene

Jeg og millioner av mine medsøstre ble ikke direkte tvangsgiftet. Det var ikke fysisk vold i bildet. Vi ble formet av familiene våre gjennom begrensninger i livet. Det var forbud mot forelskelse og påfølgende giftermål. Vi ble behandlet som umyndige annenrangs individer. Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper. Vi var objekter som gjennom ekteskap skulle skape sterke bånd mellom to familier eller to klaner, eller vi skulle bringe mer rikdom til kollektivet.

Hva vi følte betød ingen ting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått. Vi ble vant til denne tilstanden, og med årene var det nesten som vi likte det: Det var en normaltilstand, en kjent tilstand. Gjennom mødrene våre hadde vi lært å ikke forvente annet. For å bli ansett som en god muslim skal du som kvinne underkaste deg ektemannen blindt. Det er hans rett og vilje som gjelder i ett og alt. Dette budskapet er spikret i Koranen.

I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt å gifte seg med jentebarn helt ned i 9 års alderen.

Ukultur knyttet til islam

Barnebrud er ukultur som Europa er ferdig med fordi Europa er ferdig med klankulturen og med religionen. For Europa er menneskerettighetskonvensjonen helligere enn Bibelen. Samtidig, ordningen med barnebrud fortsetter og har blitt forsterket i de muslimske land. Fordi Muhammed var en profet, kriger, kommandant, dommer, leder, tyrann og slaveeier og gift med et barn (i henhold til alle Sahih Hadith-bøkene, så vel som Ibn Ishaq (704-767): The Life of Mohammed (den tidligste kilde om profetens liv i Islamsk historie). Og han har blitt forbilde for alle muslimer. I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt å gifte seg med jentebarn helt ned i 9 års alderen. For brudgommen er dette helt normalt og etter lovverket og kulturen. Hans far, onkel, bestefar, imamen og profeten har gjort det samme. Sharialoven er viktigere en menneskerettigheter og alle andre lover, fordi sharia er Guds lov og Gud er ufeilbar. Andre lover er menneskeskapte og er feilbarlige. Dermed er sharia evige og kan ikke forandres.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

For mye aksept

Når staten aksepterer adskilte bønnerom, adskilte sitteplasser på skoler og på seminarer. Når staten aksepterer barnehijab stikk i strid med FN-barnekonvensjonen. Når staten aksepterer adskilte innganger i moskeene, når staten støtter moskeene som driver kjønnsdiskriminering, når staten ikke har oversikt over hvor mange ekteskap som inngås i moskeene, eller når en partileder sier at vi må aksepterer at noen ikke vil håndhilse på motsatt kjønn. Når et statsoverhode sier at kvinner må holde menn på en armlengdes avstand for ikke å bli voldtatt. Ja, da er det ikke mye håp om å stoppe ukulturen som har spredd seg til Europa.

Staten må stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster.

For å hindre praktisering av sharia som tillater barnebruder, kjønnsdiskriminering og underkastelse, må staten ta ansvar for likestilling i innvandrermiljøet. Vi lever i Europa og verdsetter menneskerettigheter. Da må staten stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster. Staten og media må kreve at sentrale moskeer og Islamsk Råd må komme på banen og at muslimske kvinner gjøres fri til å ekte akkurat den de vil etter sitt eget hjerte i en voksen alder. Moskeene må ta klart og tydelig avstand fra de sataniske vers i Koranen som er kjønnsdiskriminerende og hadithene som er basert på Muhammeds seksualliv. Staten må kort og godt prioritere menneskerettigheter og FNs barnekonvensjon over religion

.https://www.nrk.no/ytring/jentebarna-som-giftes-bort-1.12783486

Hijaben: frigjerande - eller eit fengsel?

Er bruk av hijab i vestlege land å slenge sin identitet i ansiktet på folk? Og kvifor står ikkje frigjering for minoritetskvinner høgare i kurs ? ikkje eingong på 8.mars-dagen?

 

Foto: CEM TURKEL / AFP

Astrid Brekken

Publisert 06.03.2009, kl. 12:36

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Send med epost

Astrid Brekken

Dersom ein alltid skal sjå ei sak frå minst to sider, er det fare for at ein blir ståande stille. Med heiderlege unntak er den norske debatten unnfallande når det gjeld krav om likestilling og frigjering for minoritetskvinner. Er ein grunn til det at vi framleis har ein respektfull ryggmargsrefleks når det gjeld religion? Det burde vi ikkje ha, vel vitande om at det ikkje minst er religionane som har vore med på å gjera kvinner til andrerangs menneske. Gudar og profetar har ikkje reint rulleblad når det gjeld synet på kvinner, og i ettertid driv framleis eit iherdig presteskap i ulike framtoningar sementering av forelda overleveringar. Tradisjonar og haldningar blir dessutan pakka inn i religion for å få større vekt.

Vi har igjen fått ein heftig debatt om bruk av hijab i det offentlege rom. Det blir ikkje siste gongen, for av mange ulike grunnar vekkjer hijaben sterke kjensler.

Totalitære erfaringar

?Eg har levd med og sett alle sider av totalitær islamisme og religiøst barbari,? seier Chahdortt Djavann. Ho kom til Frankrike frå Iran i 1993, og er antropolog og forfattar: I 2003 skreiv ho boka ?Bas les voiles? ? Ned med sløret. Boka vart viktig i den franske debatten ? året etter vedtok dei igjen ? for dei hadde det i lovgjevinga alt for hundre år sidan - å forby religiøse klesplagg og symbol i offentleg skole.

Ho ser hijaben som sjølve symbolet for kjønnsdiskriminering og eit brot mot menneskerettane. Ho kallar sløret ei fysisk, psykisk, sosial og seksuell mishandling, eit bærbart fengsel som ein tilmed tvingar småjenter inn i.

Mange muslimske kvinner tek sterk avstand frå slike oppfatningar av tildekking, og går frivillig med sløret. Men i mange land og miljø er tilsløring er forbunde med tvang og press.

Hijab-tvang?

Skal vi tru Gerd Fleischer, dagleg leiar i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, skjer også slik tvang i Norge. På hennar kontor har kvinner og jenter gråte fordi dei må gå med hijab, men dei vågar ikkje ytre seg i den offentlege debatten. ?Foreldre slår ofte sine døtre til lydighet og dydighet, og hijaben utgjør som regel en del av kontrollen,? seier Gerd Fleischer til Vårt Land. Ho er opprørd over at unge muslimske kvinner står fram og seier dei står fritt i å velja om dei vil gå med hijab. Dei veit at medsøstre blir tvinga til det, men det talar dei lite om. Det bør vera del av deira kvinnefrigjering også å støtte dei, seier Fleischer.

Draumen om noko betre

Vi vil ha eit samfunn der psykisk og fysisk undertrykking, diskriminering, tvang og lemlesting ikkje skjer, vera det basert på kjønn, seksuell legning eller hudfarge. Vi må ikkje la redsla for å bli utskjelte som rasistar og eller feil type feministar hindre oss i å krevja likestilling og rettferd også for kvinner som lever i miljø der ordet kvinnefrigjering ikkje står i ordlista. Dei som kjenner seg frigjorte og har det livet dei ynskjer treng ikkje bli provoserte fordi vi talar for dei som ikkje er i den heldige situasjonen. Vi som stod bak feministbladet Sirene på 1970-talet hadde eit motto mange kvinner den gongen ergra seg over i sine plettfrie kjøkken:
?Vi er klar over at ikkje alle kvinner føler seg undertrykte, men vi veit at dei er det. Ingen kjenner seg undertrykte før dei har ein draum, ein visjon om noko betre.?

Derfor kastar talibanarar syre i ansiktet på skolejenter: dei skal ikkje gjennom utdanning oppdage kva verden dei lever i, og få visjonar om noko betre.

Konservative krefter på frammarsj?

Det er ikkje å undre seg over at kvinner som har ei fortid i Iran blir skeptiske når dei ser hijabane blir fleire. I likskap med Chahdortt Djavann oppfattar norsk-iranske Lily Bandehy hijaben som noko meir enn eit tøystykke til ære for gud ? i eit avisinnlegg nyleg kallar ho hijaben ein trojansk hest for islamistane. Og i eit intervju i NRK P2 i 2004 sa Lily Bandehy:

Hjelp muslimske jenter og kvinner ? forby bruken av skaut på skolar og arbeidsplassar.

Lily Bandehy til NRK P2

I dag virkar eit slikt synspunkt meir kontroversielt enn det gjorde i 2004. Kvifor?

Både Bandehy og andre innvandrarar frå muslimske land uttalar at dei kom til Norge fordi dette er eit demokratisk, sekulært samfunn, at dei er uroa over styresmaktenes vingling i viktige prinsippsaker, og at organ som Islamsk Råd blir for mykje lytta til. Særleg for fridomssøkjande muslimar blir det eit auka gruppepress dersom konservative, religiøse krefter får stor plass. Og slike krefter har aldri støtta kvinners frigjering.

Muslimsk ettertanke

Om hijabens funksjon i land som Norge har islamforskaren og muslimen Anne Sofie Roald interessante erfaringar. Ho gjekk tildekt i 22 år. Femti år gamal kasta ho hijaben. I eit intervju i Aftenposten blir ho spurd:
?- Noen kvinner sier det er trygghet i sjalet?
- Jeg har ikke behov for å bli beskyttet på den måten. Kanskje innvandrerjenter føler det slik. Da jeg hadde sjal, var det veldig stengt. Jeg var usynlig.

- Er det ikke det sjalet er ment å gjøre?
- Jo. Men i Europa i dag har sjalet også en motsatt effekt. Det gjør at du blir glant på. Her, nå, er sjalet plutselig blitt en identitet. Jeg vet ikke om jeg er interessert i å slenge min identitet i ansiktet på folk. Sjalet setter også en mental sperre i ditt indre, fordi du vet - eller tror du vet - at folk ser på deg på en spesiell måte. Du drar med deg ideene om at du ansees som å være mindre verd inn i ditt forhold til enkeltmennesket.

- Har du kastet sjalet fordi vi andre ikke fikser at du bærer det, eller fordi det ikke hører hjemme her?
- Det har ingen funksjon her. I den muslimske verden er det sånn at har du ikke sjal, får du mindre respekt. Her er det ikke slik.?

Feigt og pinleg

Vi vil og skal alltid ha ein diskusjon om religion og religiøs praksis, som vi også må ha det om at alle norske borgarar skal ha like rettar og plikter. Kampen for kvinnefrigjering tar ikkje slutt, og for mange i dagens Norge er vegen til eit fritt og sjølvstendig liv lang ? om det gjeld å koma ut av undertrykkjande eller valdelege ekteskap og familieforhold, skaffe seg utdanning, og få lønna arbeid.

Denne helga er det 8.mars-feiring. Stortingsrepresentant Saera Khan frå Arbeidarpartiet seier ho er svært overraska over at minoritetskvinner heller ikkje i år er med i parolene i Oslo, og at dette er pinleg og feigt av kvinnerørsla. Kva seier 8.mars-komiteen? At parolene speglar krava til dei som deltek i førebuingane. Det er eit merkeleg uengasjert svar. For om vi ikkje skal ha kamp for å betre minoritetskvinners liv i Norge nå, når da?

Publisert 06.03.2009, kl. 12:36

 

 

 

 

Min bok. s.20.21



De prestene som har kommet
til makten blander politikk og religion og forsterker derved sin
maktposisjon. Prestene vil at folk skal være undertrykte og misbruker
religionen som et middel til å skaffe seg selv makt.
I et land der alle tror på gud og halvparten av befolkningen er
kvinner, kan religionen bli et mektig sverd til å slå ned motstandere
med. Gud har skapt alt, alt i naturen fra fjell og hav til dyr
og blomster. Han har også skapt kvinnen slik hun er for at menneskene
skal glede seg over å se på henne og beundre guds skaperverk,
så hvorfor skal kvinner stenges inne og skjules bak slør?
Kvinnen er guds skapning og kanskje vakrere enn mannen fordi
mannen ble skapt først som en kladd. Prestene sier at når en
kvinne er utenfor hjemmet, må hun dekke til håret så mennene
ikke skal bli opphisset og miste konsentrasjonen når de ser på
henne. Men mange undersøkelser har vist at solskinn og blomsterdufter
også påvirker seksualiteten og forsterker den. Så hvis
prestene skulle være konsekvente, måtte de dekke til himmelen
også, og skjule blomstene under slør. Hvis man ba prestene om
å finne et vers i Koranen som støttet deres maktmisbruk, ville de
ikke greie det. Det de har er bare villedende fortolkninger, fortolkninger
som de bruker for å nå sine egne mål.
Mine nye landsmenn spør: «Er du muslim? Hvorfor bruker du
ikke slør?» De generaliserer og forbinder islam med slør og kvinneundertrykkelse.
Jeg fortalte alt dette om min egen far for at
dere som leser det kan skille mellom islam og den politikken og
det religionsmisbruket som prestene driver med i hjemlandet
mitt. Min far var virkelig en trofast og from muslim, men han var
ikke straffende, verken overfor familien sin eller andre. På grunn
av sin eiendom og sin stilling hadde han mye makt på hjemstedet,
men han hadde respekt for seg selv såvel som for andre mennesker,
og han misbrukte aldri sin makt.
20
Hver morgen vekket far oss tidlig for at vi skulle be morgenbønn.
Men det var ingen tvang, og etterpå kunne vi sove lenger hvis vi
ville. Så drakk far te, tok med seg brød og gikk til åkeren. Sommer
som vinter gikk han frem og tilbake til åkeren hver dag, en
drøy mil hver vei. Han måtte være overalt og jobbe sammen med
de andre i landsbyen. Han likte ikke å sette seg ned og la andre
jobbe for seg, han jobbet like hardt som alle andre, og ofte kom
han ikke hjem før etter at sola var gått ned. Han vasket seg ved
bassengkanten og skiftet klær, etterpå ba han til gud, og så kom
han for å spise. Av og til la han seg til å hvile etter maten og sov
litt. Jeg pleide å sette meg ved siden av ham og vifte bort fluene
med en vifte lagd av daddelblader. Hvis det var veldig varmt, viftet
jeg kjøligere luft på ham slik at han ikke skulle bli forstyrret i
søvnen. Noen ganger masserte jeg leggene hans med de små
hendene mine. Jeg kunne sitte og se på føttene hans. De kunne
ha blodige sår og huden hadde rifter og sprekker på hælene. Mor
varmet geitefett til å smøre på sårene slik at de skulle gro bedre,
og far klagde aldri over smerter.
Far hadde en egen seng, og ingen av de andre barna fikk lov
til å ligge i den sengen. Men om sommeren hendte det at jeg klatret
opp i den og la meg i armkroken til far. Da kunne han snu
seg mot meg og kysse meg mellom øyebrynene og fortelle meg
om Melkeveien, Sjustjernen og de andre stjernene. Far sa at han
skulle ønske han kunne plukke ned stjernene og lage vakre smykker
av dem til meg, og jeg sovnet ved siden av ham og drømte at
jeg pyntet meg med øredobber som var lagd av mange små stjerner.
Det var godt å sove hos far, jeg savner ham forferdelig.
Landsbyen jeg vokste opp i lå med fjell på den ene siden og åker
på den andre, med klar blå himmel og førti varmegrader midt på
dagen om sommeren og stjerneklare netter. Der var høfligheten
og respekten overfor andre mennesker som livgivende regn, og
man verdsatte ikke seg selv og sitt eget ego høyest. Der delte folk
sorger og gleder med hverandre. Brylluper, fødsler, regn og gode
avlinger var felles gleder. Sykdom, død, tørkevintrer og katastro-
21
fer var felles. Der kunne folk drepe hverandre for en times vanntilførsel,
men også dø for hverandre. Jeg skrev om den herskapelige
borgen, de tre rommene og det første rommet som var fars.


 

Min bok s.18 og 19.


 

Et annet dikt handlet om en kriger som het Rostam. Han var den beste krigeren av alle, og mesteparten av boken forteller om hans kamper med drager og djevler og andre eventyrskikkelser. I en krig måtte han slåss mot en ung mann. Han fikk sterke følelser for denne krigeren, men var nødt til å fortsette kampen og vinne. Han som var en gammel kriger måtte vinne over en som var ung og uerfaren, ellers ville han tape sin ære. I en runde vant den unge krigeren over Rostam, men uten å såre ham, og de kjempet i to dager til. Til slutt drepte Rostam den andre, men da han trakk sverdet sitt ut av den unge krigerens hjerte, fant han en gullmedaljong som viste at denne krigeren var Rostams egen og eneste sønn. Rostam hadde drept ham og sørget dypt. Han påkalte alle drager og trollmenn for å forsøke å redde sønnen, men da han endelig fikk tak i medisin, var det for sent. Dette diktet var så trist at det fikk meg til å gråte, likevel ville jeg høre disse to diktene om og om igjen. En annen diktsamling var av Hafez. Han er fortsatt veldig populær og diktene hans finnes i hvert eneste hus, uansett om folk kan lese eller ikke. Goethe lærte seg persisk for å kunne lese diktene til Hafez, og filosofien i Fauster basert på noen av Hafez? dikt som handler om menneskets valg. Folk som sitter i en forsamling kan be en diktleser åpne boken og lese to dikt etter hver
18
andre og si at de får svar på problemene sine hvis de spør dikteren. Denne diktsamlingen til Hafez er så viktig at den ligger fremme på bordet under nyttårsfeiringen. Dikt er en del av hverdagslivet i Iran, og folk pleier ofte å snakke på vers med hverandre. I min barndom var det mange stjerneklare sommernetter, og mange dikt ble lest høyt i denne lille landsbyen. Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men vi leste dikt og lyttet til musikk og danset uten å bli straffet for det. Vi hadde grammofon og spilte plater, men det kunne vi bare gjøre i byen der det var elektrisitet. Når far var på besøk i byen, så han at jeg danset alene eller sammen med gutter ? på denne tiden var det populært med rock og twist. Men aldri kjeftet han på meg for det, og vi jentene kunne studere hva vi ville og gå hvor vi ville og gifte oss med den vi selv valgte. Far mente at kvinner måtte prioriteres og respekteres mer enn menn fordi de hadde det store ansvaret med å føde og oppdra barn. Hvis barna skulle ha det godt, måtte kvinnene ha det godt. Far sa at en kvinne skulle ha respekt for seg selv og kroppen sin, en respekt ingen skulle ta fra henne. Men dette kvinnesynet til far gjorde brødrene våre sjalu, og denne sjalusien gikk utover oss søstre senere. Det eneste far var veldig streng med, var alkohol. Han sa at alkoholen stjal fornuften fra menneskene og rørte aldri alkohol selv. Eldstebroren min drakk vin når han hadde gjester fra byen, men alt måtte gjemmes bort før far kom hjem. Far visste om det, men diskuterte det aldri med eldstebror. Han sa bare at han ville slippe å se tegn til alkohol i huset sitt, og broren min måtte gå og sove ut rusen og vaske seg før han gikk til fars rom. Når jeg i dag ser hva som skjer i Iran mange år etter den islamske revolusjonen, blir jeg skikkelig forbannet. Min far var muslim og mer trofast mot islam enn mange av nåtidens prester, men han var ikke som dem. Det er ikke islam som er problemet når man ser brutaliteten overfor kvinnene og begrensningene som legges på dem, men det er myndighetene som misbruker makten og religionen. I Koranen står det ikke noe som kan forsvare voldsbruk overfor kvinner eller undertrykking og omskjæring, men
19
slike regler har vokst frem gjennom villedende fortolkninger. Det skyldes at alle prester er menn og fortolker Koranen slik det passer dem fordi de vil ha mer makt. De prestene som har kommet til makten blander politikk og religion og forsterker derved sin maktposisjon. Prestene vil at folk skal være undertrykte og misbruker religionen som et middel til å skaffe seg selv makt

Min bok s.16.17

 
 

En annen litterær person som var viktig for meg, var Raskolnikov i romanen Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Raskolnikov, som betraktet seg selv som et overmenneske med rett til å drepe for å skape større rettferdighet. Men når handlingen var utført, kom han i en samvittighetskonflikt og møtte de religiøse spørsmålene om tilgivelse og soning. De romanene som tok opp slike vanskelige spørsmål, foruroliget meg. Da var historiske bøker mer beroligende og jeg likte å lese dem også. Min drømmemann var Napoleon og mitt forbilde var Joséphine. Jeg var fascinert av de to, av og til hadde jeg størst medfølelse med Napoleon og ble sint på Joséphine på grunn av den makten hun hadde over ham, men samtidig beundret jeg henne fordi hun hadde slik makt over det motsatte kjønn. Andre jenter på min alder i byen var opptatt av Elvis Presley eller mannlige skuespillere, men jeg drømte om Ivan Karamazov og Napoleon Bonaparte. Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men aldri brente han bøker og aldri ble jeg straffet for noe jeg hadde lest.
Da jeg begynte i første klasse, bodde jeg i byen og gikk på skolen der. Men på fridagene, i helgene og i sommerferien og nyttårsferien, bodde jeg hjemme i landsbyen. Der hadde vi ofte gjester til middag, og mor pleide å lage ekstra mat fordi hun visste at far antakelig hadde med seg gjester. Hvis en eller annen selger eller en annen fremmed hadde kommet til landsbyen, tok far ham gjerne med hjem slik at han kunne spise og overnatte hos oss, og gjesten fortalte far nytt fra andre steder. Iblant fikk vi noen spesielle gjester, dervisjer eller hellige menn. Dervisjene gikk kledd i en lang hvit kjortel, over kjortelen bar de en lang kappe. Kappen var åpen foran, ermene var lange og vide. Rundt magen surret de et grønt sjal, og på hodet hadde de en liten hatt med et grønt skjerf rundt, slik at den ene enden av skjerfet lå på skulderen. Dervisjene reiste fra landsby til landsby og hadde ingen fast bopel, men levde av maten som folk tilbød dem. De gikk fra dør til dør og sang religiøse sanger og folk inviterte dem inn på mål
16
tider. Dervisjene var snille og blide. De kunne mange eventyr og dikt og delte ut søtsaker til barna. Mange mente at de hadde helbredende evner. De ble gjerne over en natt eller to hos oss. Iblant kom det selgere også. De solgte tørrfisk og reker, stoffer, sko og kjøkkenutstyr. Folk som ikke hadde penger, kunne bytte til seg varene deres mot mel, korn og egg. Selgerne kunne fortelle nytt fra andre landsbyer og fungerte som en slags dagsavis for landsbyen vår. De besøkende kunne også være slektninger eller folk fra landsbyen. Med mor og far og oss sju søsken og dem som jobbet fast hos oss og disse gjestene, kunne vi være tjue-tretti personer til middag. Etter maten var det tid for te og høytlesning og deklamering av dikt. I landsbyen bodde en ung mann som var en god diktleser. Slik jeg husker ham, hadde han store brune øyne og nesten brunrødt hår. Hvis man så på ham i solskinn, lignet håret hans små ildtunger som strakte seg mot himmelen. Han hadde fin stemme og leste godt. Han var en del av familien, og hver kveld kom han til oss for å lese dikt, særlig fra diktsamlingen Sjaname (Kongelige brev) av Ferdosi. Sjaname er en berømt bok og fantes i alle hjem på den tiden. Ferdosis epos forteller historien om de iranske konger fra oldtiden frem til hans egen tid på 1000-tallet. I denne beskrivelsen får krigere og nasjonalhelter en magisk makt og kan drepe drager og seire over onde krefter, samtidig er de både folkelige og rettferdige. Når den unge mannen leste disse diktene, ga han liv til personene. Han deklamerte med høy og klar stemme, og vinden førte stemmen hans med seg over hele landsbyen. Folk i andre hus ble stille for å kunne lytte til ham. På den tiden brukte man oljelamper, og himmelens stjerner lyste så klart og virket så nære at man bare måtte strekke seg litt for å kunne plukke dem ned. Jeg lå med hodet i fanget til far og så opp på himmelen, og mens jeg lyttet til den unge mannen ble himmelen, vinden, diktene og far til ett. I et av diktene skildres krigen mellom persere og romere. Etter mange dagers krig var mange blitt drept, men ingen av sidene
17
hadde vunnet over den andre. De to krigsgeneralene ble enige om å velge en bueskytter fra hver side. De to utvalgte skulle reise til det høyeste fjellet og skyte sine piler derfra. Der pilene falt, skulle grensen mellom de to landene trekkes. Perserne valgte Arash som den beste bueskytteren. Han klatret med sine utvalgte til toppen av fjellet. Der spente han buen så høyt han kunne og sendte pilen av gårde, men falt død om idet pilen forlot buen. Det blir sagt at pilen hans fløy lenger enn noen pil kan fly. Med dette bueskuddet ga Arash perserne store landområder, han hadde lagt sin sjel i pilen og ga sitt liv for at perserne skulle vinne krigen. Når jeg lyttet til dette diktet følte jeg at hjertet mitt ble større og større, og en foss av glede bruste over meg. Jeg var full av glede og stolthet over å være perser.

 

Takk til Knarvik

Takk til Knarvik.

 

Før jul kom Hege Storhaug med boka «Islam, den 11 landeplage» Boka satte i en gang stor debatt i media i mange måneder. De som i mange år hadde monopol i media, snudde ryggen til henne og ville ikke lese boka. De hadde allerede satt hendene over ørene og åpnet munnen for å benekte fakta. Så ble det stille, som vanlig. Hijab, skjegg, og deres støttespillere, den gamle gode venstresida og antirasister som har hatt svaret på alt. De som var «ofre» og deres allierte, som betrakter alle andre ikke-muslimer som globale maktfaktorer, tok over scenen. Så kom kunstneren og karikaturtegneren Thomas Knarvik med fantastiske «apenes konge»-tegningen. En muslimsk mann som er høyt oppe i politikken, ble tegnet som ape.

Hva var feilen med å bli tegnet som ape? Han hadde brukt apekostyme selv. Evolusjonsteorien bekrefter at Homo sapiens kom fra aper. Mange andre politikere har blitt tegnet som ulike dyr. Men apetegningen startet en voldsom debatt om rasisme og hvor grensen går for ytringsfrihet. Mitt spørsmål er om ytringsfriheten trenger grenser? Hvem skal sette grensen? FNs menneskerettighetskommisjon som ledes av Saudi -Arabia? Eller de 11 personene som hadde skrevet et opprop om å sensurere media? De som skrev. «de kunne stille seg frivillig for å hjelpe redaktørene»?

Hvis vi tar hensyn til religiøse grupper og begrenser ytringsfriheten i hvilken som helst grad, har vi gått med på å sensurere oss selv og andres meninger. Da har vi krenket individet. Fordi individets frihet til å tenke, til å si, til å tegne, er helligere enn Gud og profeter. Tenk på et samfunn uten Hege Storhaug og uten Thomas Knarvik, hvor ensidig og kjedelig det ville være? Vi må takke de to for at de åpner debatt, og i lyset av deres mot kan mange andre meninger kommer frem.  

Antirasistene snakker om at muslimer blir krenket. Hvem krenker hvem? Mange iranere som har flyktet fra Iran ble krenket da Faten Al Hosni fikk Bergensprisen, fordi hun har vært tilhenger av Khomeinis regime og er i moralpolitiet. Mange av oss som har rømt fra religiøse regimer og bor i Norge, blir krenket av å se hijab og burka i offentlige rom, fordi vi har rømt fra mennesker som dem. Mange av oss ble torturert av søstrene Hizbollah med hijab.

 Vi blir krenket av de skjeggete menn på Grønland i Oslo som ser på oss som urene eller horer. Jeg blir krenket når jeg ikke får servering på en restaurant på Grønland som drives av muslimske menn. Jeg blir krenket av den somaliske mannen som på åpen gate på en bussholdeplass dro smekken ned og tisset på meg. Hvor var antirasistene og de som støtter muslimer å se, ingen så hvordan jeg følte meg der og da. Jeg og mange iranere, kurdere og andre tenkende individer i eksil blir krenket av alt som bærer tegn av islam, for vi ble tvunget til å rømme fra vår familie, våre naboer og alt som tilhørte oss. Da min bror døde av kreft 29 september 2011 og da jeg ikke kunne reise til Iran for å ta farvel med han, ble jeg krenket av islam.

Hvor var Lena Lindgren da en burkakledd jente fikk 500.000 kroner i stipend for å dra på skoler å holde foredrag. Var dette stipendet helt greit? Da Bushra Ishaq fikk Fritt Ord-prisen var det helt greit, og Bergensprisen på 1,2 million kroner var greit, men er det vanskelig for kritikerne å godta at en etnisk norsk kunstner får 100,000 kroner i stipend for bokutgivelse? Lena Lindgren og andre redaktører som henne har bidratt til det som Knutt Olav Åmås sier «Tariq Ramadan blir helt, mens Ayaan Hisri Ali fordømmes». Hvorfor fordømmer dere antirasister Knarvik og Storhaug, mens IRN og Islamske Nett, Rabita-moskeen får mye makt i media og millioner i støtte i form av våre skattepenger. Dere Krenker oss som er i eksil. (ordentlig eksil). Vi som lever i lengsel etter å legge en blomst på graven til våre foreldre i hjemlandet.

Andre kaller Knarvik- tegningen å sparke nedover. Hvem er nede? Khomeinis tilhengere eller Saudi Arabias finansierte moskeer?  Dere som fordømmer Knarvik, sitter og filosoferer og beundrer fotografiet «Piss Chris» Kristus nedsunket i et kar av urin. Kunne dere reagert på samme måte hvis det var «Piss Muhammad»?

Hvorfor senker media redaktører, som ofte tilhører den regressive venstresida, de moralske krav til andre kulturer som ikke har samme utvikling som Europa? Dere mener at muslimske folk ikke kan underlegges de samme forventninger og krav som norske borgere. Dette er ren stigmatisering og apartheid i Norge. Knarvik og Storhaug er mindre rasister enn de som stigmatiserer folk etter deres religion eller kultur.  De to tegner og kritiserer de som har makt uansett religion eller nasjonalitet for å utvikle et samfunn basert på ytringsfrihet.

Den politikken som venstresiden har drevet i mange år, viser seg å være mislykket fordi det flerkulturelle samfunnet har forsvunnet mens parallelle samfunn har dukket opp og tredje generasjons innvandrere har blitt mere konservative enn sine foreldre. Jeg gleder meg til å være på Thomas Knarviks boklansering.

 

 

 

Polygami.

 

 


 

 

Under sjahen i Iran var det forbudt med polygami, og hvis noen skulle gifte seg med ny kone måtte de ha tillatelse fra kona og ha medisinske grunnlag, for eks. barnløshet. I 1979 etter at Khomaini tok makten ble Sharia gjenopplevd. Og etter Sharia familielovgivningen kan en muslimsk mann gifte seg med fire koner og samtidig ha sex med mange konkubiner, eller ha sex med kvinner som har gått i kortvarig vielse (Horeri i religions navn). Khomeini ga mange fordeler som penger, hvitevarer eller gratis tomt for å få iranske menn til å bøye seg under Sharia.

Etter at jeg kom til Norge trodde jeg at den norske grunnloven gjelder for alle uansett rase eller religion, men etter kort tid fant jeg ut at alt som jeg hadde opplevd i Iran under Khomeini foregår i Norge også. I det ukulturelle samfunnet som lever sitt liv uten noen bekymringer. Vold mot barn, tvangsekteskap, flerkoneri, vold i familien, æresdrap, moralpolitiet og alt som er kjennetegn på det muslimske samfunnet.

Første gang jeg fikk kjæreste var jeg fortsatt muslim og forsiktig med at andre iranere i Norge og min familie i Iran godtok han som min mann, men kjæresten min ville ikke gifte seg på norsk (årsakene kom frem tre år senere), så vi gikk i moskeen og giftet oss der, uten å bli registrert i Norge. Og senere skilte vi oss hos imamen i moskeen uten å bli registrert i Norge. I begge tilfellene måtte vi betale 600 kroner hver av oss til mullaen. Det er en god inntekt uten skatt for imamene, rett i lomma.

Etterhvert oppdaget jeg at mange fra Somalia og Pakistan skiller seg med sin første kone etter norsk lov, men de er fortsatt gift etter sharialov. Så de gifter seg med den neste kona etter norsk lov og sharialov. Fordi det som er godkjent i det muslimske miljøet er det ekteskapet etter Sharialoven. Dette er viktigere fordi Sharia er Gods lov. Den muslimske mentaliteten er frosset i ei bestemt tid og sted. De skal fortsette etter en mal, uforanderlig og konstant. Dette er vanskelig å forstå for Ola N. som er ferdig med religion på mange vis. Ola N. skal hindre fattigdom og klasseforskjell, etter denne gode tanke øker han barnetrygd, barnebidrag og kontantstøtte. Ali som er gift med to damer i Norge er mann og overhode i familien. Alle inntektene leveres til Ali fordi Ali og begge konene er gode muslimer. Barna trenger mat, klær og mobiltelefon, det får de, men alle pengene blir ikke brukt på barna, pengene blir investert i hus og eiendom, og gir mannen mulighet til å gifte seg med unge jenter i sitt land som ofte er kusiner. Guttene skal fortsette som far, skolen, moskeen, koranskolen og være med andre gutter, i hvert fall kan de være ute hvor lenge de vil. Det er verst med jentene, de skal være hjemme etter skolen, og koranskolen. De jentene skal hjelpe mor, rydde etter bror, holde seg hjemme og gjøre godt på skolen. Andre aktiviteter som dans, sang, sport, klasseturer, leirskole og alt som kan gjøre henne vestlig (vantro/uren) er forbudt for henne (det er ikke rart at jenter med muslimsk bakgrunn gjør det bedre på skolen enn etniske norske barn og ingen spør hvorfor?).

Andre siden av saken er moskeene. De vier og skiller ikke gratis. Polygami er en stor inntektskilde for moskeer, så det er ikke rart at Basim Gholzan og IRN ikke har sett og hørt om dette. Basim Ghozlan er flink til å nekte ting som kan skade moskeen eller profeten. På litteraturhuset under en paneldebatt nylig nektet han at profeten Muhammad hadde giftet seg med Ajesha på 9 år.  Så han kjenner ikke til flerkoneri i Norge fordi han vet at avsløringen av den saken kan sette kroken på døra til moskeen.

1.      De har drevet bedrageri i form av å la være å betale skatt av ulovlige inntekter.

2.     De har drevet polygami som er mot norsk lov. Begge deler er straffbart.

 

Men det er lett for politiet og skatte myndighetene å finne frem. Det er åpenlyst at i det muslimske samfunnet kan ikke en kvinne få barn med en mann som hun ikke er gift med. Hun og barnet blir utstøtt og u-ærbare, det kan til og med utløse drap. Det er lett å finne de barna som har samme far, men ulik mor, og det er lett å finne hvilken moské som står bak det ulovlige ekteskapet. Dette trenger vilje og modighet fra norske politikere, politiet og skattevesenet. De må forstå den muslimske mentaliteten, men de ser alt som en del av kulturen. Det er uakseptabelt at folk bor i Norge, men praktiserer andre lover over norsk lov. Moskeen er blandet og vet godt om dette fordi vielsen pågår hos imamen eller i moskeen og mannen skal betale for tjenesten. Kvinnen har blitt sexslave og inntektskilde for mannen i Norge også. Det er viktig med tiltak som:

Begrense barnetrygd til tre barn som i Danmark.

Stopp barnestønad.

Stopp kontantstøtte

Stopp barnebidrag hvis mannen er uten jobb.

Gratis og obligatorisk barnehage fra ett års alder.

Straffe foreldre som bruker vold mot sine barn, eller nekter sine barn å være med på sport eller andre kulturelle aktiviteter.

Stenge alle de moskeene som står bak polygami.  

 

Det er viktig å lese Dette:

http://www.rights.no/2016/06/det-nye-norge-polygami-pa-fremmarsj/

 

 

 

 

 

 

kvinne i islam?



Erotikken gir dermed en guddommelig betydning. Menneske har funnet opp bildet av en fallos i paradiset som står rett opp som bokstaven alef og er beregnet på å trenge inn i kvinne, for å støtte opp under tanken om at kvinnen ikke er annet enn en eiendel som han kan utøve sin erobrermakt over. Så selv i det hinsidige er kvinnen den som blir trengt inn i, den som blir eid. Fallosen blir en slags naturlig fascinum som aldri stanser, og er altså symbol på makten og autoriteten. s. 119. Vold og islam.

Min bok s.14.15.


 

Jeg hadde lovet å dele min bok med mine lesere hverdag, Men jeg var meget heldig at jeg  fikk et nytt barnebarn. En gutt. Han ble Kalt Mikael.  jødisk navn. Mitt lille barnebarn har ikke noe religion. Han er menneske i alle sin skjønnhet, uskyldige , og trygg på seg  selv og verden rundt. Han er rent, bare jeg  så på det lille ansiktet fikk meg til å gråtte, vet ikke at det var glede tårer, eller tårer overfor min maktløshet, min dårlig samvittighet at jeg kunne ikke gi ham et bedre verden uten religion, tuen krig, uten makt og avmakt. Hvorfor vi har ødelagt alt, hvorfor alle barn kan ikke føde i et trygg verden, hvor skal første lyden av et nyfødt barn kvelles av bomber? hvorfor de blir druknet i hav+. Hvor er samvittigheten vår? jeg spør meg selv. I 1960 talt var vi engasjert i krigen og vi klarte å få stopp på Vietnams krigen. Men i dag ble vi bedøvet av Realityserier som skal vise hvordan skal tas fettet fra magen og pumpes i rompa ? Hvorfor vi kan ikke stoppe krigen i Syria,  Irak,  Jemen,  Libya  og mange andre steder. Hvorfor vi har blitt døv. Det nye imperialismen driver nye kolonisering, og vi ser ikke. Vi vill ikke se fordi vi har fått hvert vårt del av den store kaken, Vi er opptatt av våre kjærlighet på pine å slike på. Vi har et Joint, vi har nok pils, vi har nok pornofilmer. Vi lærer om mange ting som kan tilfredsstille oss i magen og under magen. La barna drukne, det er deres problemer. Vi har mistet vår samvittighet, vår solidaritet og vi har blitt kjøpt. Vi kan ikke stoppe krigen fordi vi bry oss ikke om den. 

S.14. min bok.

Etter paraden ble skuespillet oppført på en stor åpen plass. Der foregikk det også sang og høytlesning av religiøse dikt. Kvinnene i landsbyen satt rundt denne plassen og slo seg på brystet og gråt, mennene tok jord fra bakken og la på hodet som tegn på sorg og slo seg med zangiren på ryggen. (Zangir er mange små metallringer som henger sammen, og jo flere ringer, jo tyngre er kjeden.) Ofte slo de seg så hardt at blodet rant. Denne seremonien begynte tidlig om morgenen og fortsatte til middagstider. Ved solnedgang kom alle hjem til oss og spiste kvelds og drakk rosensaft. Hvis det var noen som hadde et spesielt ønske eller hadde en syk i familien, ba de gud om å helbrede den syke eller oppfylle ønskene. Og for at det skulle gå bra i det kommende året, sa folk at de skulle ofre rosensaft, lam, ris eller noe annet under neste års sørgemåned og ble dermed deltakere i forberedelsene til den.
Far hadde latt bygge en moske og en barneskole. Skolegangen varte fra første til og med sjette klasse. Det var én lærer for alle barna, og når læreren underviste for eksempel femte og sjette klasse, arbeidet de andre klassene med hjemmelekser eller løste oppgaver. Læreren var som oftest en enslig mann og ble invitert til middag hos foreldrene etter tur gjennom hele skoleåret. På denne skolen kunne gutter og jenter sitte sammen. Noen ganger kunne barn bli tatt ut av skolen fordi de måtte hjelpe til hjemme. Læreren ga far rapport om hvem som var borte fra skolen, og far sendte bud etter barnets far for å snakke med ham. Fedrene kunne be barna fri fordi kona var gravid eller syk eller fordi barna måtte hjelpe til med å jobbe på åkeren. Fedrene kunne spørre om hva som var vitsen med å la barna gå på skolen, de var født fattige og kom til å dø fattige, de trengte brød, ikke skole. Men far
14
forklarte dem at det å være analfabet var som å være blind og prøvde å hjelpe dem så barna kunne gå på skolen, iallfall til og med sjette klasse. Jentene pleide å være ivrigere og flinkere enn guttene, og fedrene deres fortalte stolt til far om hvordan de kunne lese bøker og brev for familien. Men som regel sluttet jentene på skolen etter sjette klasse og giftet seg fordi familien ikke hadde noen mulighet til å sende dem på skolen i byen. Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men han ga meg stor frihet til selv å kunne velge hvordan jeg ville leve. Alle lekekameratene mine var gutter, og hvis jeg ville kunne jeg spille fotball med dem hele dagen. Aldri måtte jeg bære skjerf eller slør, jeg kunne kle meg som jeg ville. Ofte gikk jeg halvnaken, og jeg likte å gå barbeint i fjellet og klatre i trær. Jeg kunne løpe ut på åkeren der det ble dyrket meloner av alle slag. Jeg løp på det nye gresset i hagen og ut i kornåkeren, jeg gjemte meg mellom bomullsplantene, plukket ville blomster og badet i bekken om sommeren. Jeg likte ikke å ha på meg sko. Mor pleide å si til far at de kom til å ha denne jenta gående hjemme hele livet fordi hun kom til å få så store føtter at ingen mann ville ha henne. Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men han var en fri mann med frie tanker og skapte min verden slik at jeg klarte å holde ut alle de vonde årene som skulle komme. I det tredje rommet i andre etasje var det mange bøker og blader og aviser. Det var russiske, franske, engelske og greske bøker som var oversatt til persisk. Det var romaner, poesi og historiebøker, og noen av de siste handlet om den russiske revolusjonen. Det var så mange bøker at jeg kunne lese og lese hele året uten å komme gjennom alle. Ofte leste jeg der til jeg sovnet, jeg var så sulten på bøker. Da jeg gikk i sjette klasse hadde jeg lest mange verk av Dostojevskij, Tsjekhov, Hemingway og Steinbeck. Min favoritt var Ivan i Brødrene Karamazov fordi han våget å stille spørsmål om gud og om menneskets frihet og tunge moralske byrde som gjør det ansvarlig for sine handlinger. For meg som levde i en religiøs familie, var det umåtelig fascinerende at noen våget å spørre om mennesket trengte gud i det hele tatt.
15

Min bok. s.13.

Den
12
som forsøkte å hente vann ble drept. Hussein, som var barnebarnet
til profeten og etterfølgeren hans og bar på sitt minste barn,
ble drept. Hodet hans ble hogd av og satt på en stake, og hele
familien med kvinner og barn ble tatt til fange på den tiende
dagen etter at krigen hadde begynt. Karbala er en hellig by for alle
muslimer i verden, og under Golfkrigen og under krigen i Irak
2003 da amerikanerne rykket inn i Irak, fikk sjiamuslimene lov til
å reise som pilegrimer til denne byen og utføre denne seremonien
i moharam-måneden. Under Saddam Hussein var denne seremonien
og pilegrimsvandringen til denne byen forbudt.
Under moharam var det mange kvinner og menn hos oss. De
hjalp til med å lage mat i store messinggryter for å servere til gjester
og til dem som hadde vært med på zangirseremonien. Det var
ikke nok plass på kjøkkenet til all matlagingen, det måtte bygges
mange ildsteder ute i hagen og lages mat ved hjelp av ved og kull.
Kjelene var så store at vi barn kunne leke gjemsel i dem når de var
tomme. I sørgemåneden kledde folk seg i sort, og om ettermiddagene
ble det sunget sørgesanger om den tragiske hendelsen.
Hele landsbyen vår sørget, etterpå kom alle til oss for å spise middag.
Den største høytidsdagen i moharam er ashora. Noen dager før
ashora jobbet folk hardt for å forberede feiringen. Ashora ble feiret
både med en parade og et slags åpent teater med blant annet
oppføring av et skuespill om krigen mellom profetens barnebarn
og fiendene hans. Til paraden ble det bygd plattformer av tre,
med små rom oppå, til å bære på skuldrene av fire eller åtte menn.
Plattformene ble kledd utvendig med grønn silke og pyntet med
fine tepper, med flere silkestoffer i ulike farger og med bilder av
profeten og etterfølgerne hans og den hellige krigen. Hovedfargen
i paraden var en skinnende grønnfarge. Mange kledde seg
som folk før i tiden med sorte og grønne klær, grønt er en hellig
farge i islam. Mennene som skulle spille profeten og følget hans,
kledde seg i grønt og sort. De som skulle spille fiendene kledde
seg i rødt. Barna kledde seg også ut og satt i de små pyntede rommene
på plattformene, som ble båret gjennom gatene. Skuespil-
13
lerne red etter på hvite og svarte hester som symboliserte de gode
og de onde kreftene, deretter kom de som pisket seg med zangir.
Hver farge hadde sin spesielle betydning. Mens paraden sakte
beveget seg gjennom gatene i landsbyen, ble det spilt sørgemusikk.

Reform i islam



Det er ingen reform i islam uten å reformere muslimer

Debatten om å reformere islam kommer jevnlig opp i media. Islam klarer ikke å tilpasse seg det vestlige demokratiet som er basert på individets frihet. Så fra ulike hold antydes det at Islam trenger reformering. Noen ønsker å sensurer de voldelige tekstene i Koranen. Hvis vi tar bort alle de 518 voldelige versene fra Koranen, kan vi fortsatt ikke reformere islam fordi hadithene er verre og de har samme makt for muslimer som Koranen.  

Andre vil reformere islam for eksempel skape en norsk islam med utgangspunkt i Zytuna College teorien etablert for 8 år siden i USA for å skape amerikansk islam. Et mislykket forsøk.  Islam er ikke en abstrakt enhet, muslimer må reformeres og de vil ikke det. I 1400 år de har motsatt seg reform. Religioner bærer grunnleggende verdier som appellerer til mennesket på et dypt nivå.  Det innebærer ydmykhet og offer og undertrykkelse. Islam er en syklus av kategorier; Gud og menneske, mann og kvinne, muslim og vantro. Individet er i klemme, er presset og prøver å slå tilbake med å presse andre. Undertrykke andre. For å endre islam, ville vi måtte forstå den muslimske tenkningen. Muslimer finner sannheten i koranen ikke i sine erfaringer av virkeligheten. Vestlige religioner gjennomgikk opplysningstiden. Denne kognitive prosessen har stoppet hos muslimer. Muslimene forholder seg til en mal de får gjennom religionen.

De som snakker om reform i islam må først reformere sine tanker. De kan ikke si at vi ønsker reform av islam men vi kan ikke akseptere homofile. Den dagen en moské vil la homofile medlemmer eller kvinner lede bønnene kan vi snakke om reformasjon i islam.

Det beste beviset på at muslimske modernisering har feilet, til og med i vesten, er at tredje generasjon er mer konservativ enn sine foreldre, og regressive grupper som Dajesh har fått mange tilhengere.

Venstresida har feiltolket islamsk terrorisme som en legitim reaksjon på undertrykkelse og invasjon, og at terrorister er unge som har falt ut av fellesskapet i vesten. Men det er ikke de fattige og undertrykte som er mest tiltrukket av Jihad. Men ved nærmere undersøkelser ser vi at de er godt utdannet eller har god jobb. Bin Laden var ikke en fattig gutt og ikke de belgiske eller franske terroristene. Venstresidens forklaringer er å ikke se virkeligheten i øynene.

Vi må forstår hvorfor de unge muslimer fanges av de voldelige tekstene i Koranen. Tekstene er deres mulighet til å bekrefte sin identitet.  De identifisere seg med disse versene. Tekstene blir brukt for å legitimere seg selv og sine handlinger. Den muslimske mannen ser at vestlige verdier truer hans ære, familie, og idealer, de verdiene som har vært uforanderlige i tusen år Han ser at fremtiden truer han som mannen med æren i behold. Den muslimske mannen har en maktbase gjennom religionen som får kvinnene til å adlyde ham som Gud. Religion og makt går hånd i hånd. Han er Guden, kongen og herren og kona er eiendom hans. Dajesh tenkning gir mere underkastelse for kvinnen og mer tilfredsstille og nytelse for mannen. Den maskuline Guden på jorda kjenne på makten.  

De vestlige verdiene truer ham og hans fremtid. Istedenfor å modernisere sin tenkemåte, tyr han til vold for å ødelegge disse verdiene, Denne forvirrede mannen setter seg mot reform fordi tekstene i Koranen bekrefter ham som overlegen. De voldelige, rasistiske, kvinnefiendtlige, tyranniske deler av islam gir ham en følelse av verdi i en stor, forvirrende verden.

Islam er en del bare en liten del av problemet, muslimer er en stor del av problemet.
Vi kan ikke reformere islam, men vi kan reformere mennesker gjennom opplysning, kunst og satire. Reformere mennesker til å tørre å tenke selv og forstå.

 

 

Min bok. s.11,12.



Min far ble knekket av bestikelser og tørke årene.

Under nyttårsfeiringen, fra nyttårsaften til trettendedagen, var
fars rom pyntet med blomster. Hele det store rommet var dekket
av tepper, og rundt i rommet lå hvite pledd og puter med håndknyttede
silketrekk eller fine broderier. Midt i rommet, fra døren
og tvers over golvet til den andre veggen, lå en hvit duk, og på
den lå en tremeduk, det er en duk av et spesielt håndlagd stoff
med tradisjonelle mønstre, det er hellig og nesten like kostbart
som de fine teppene. På denne duken ble det satt frem krystallfat
med mange sorter kaker, frukt og nøtter. Under disse festdagene
sto alle porter åpne, og folk kom på besøk fra første nyttårsdag.
De bøyde seg, kysset fars hånd, ønsket godt nyttår og satte seg
på de hvite pleddene. Noen var slektninger, andre kom fra andre
landsbyer, og alle besøkende ble bedt på middag. Alle rommene
var pyntet med roser og sjasminer, og det ble helt rosenvann over
gjestenes hender. Det duftet roser overalt og jeg kan ennå kjenne
roseduften når jeg lukker øynene, roseduften blandet med duften
av nybakte kaker og nytrukket te. I dette rommet var jeg den
eneste jenta. Jeg fikk være med far overalt uten å bære skjerf eller
slør. Jeg kunne kle meg i hva jeg ville og være hos ham i hans rom
eller være med ham ut på åkeren. Jeg kunne ri sammen med ham
eller løpe etter ham overalt, og han ville aldri avvise meg.
Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen. Han
fastet ikke bare i de tretti dagene under ramadan, men i over førti
dager. Under hele ramadan hadde vi en prest fra byen boende hos
oss. Far gikk med ham til moskeen, og presten holdt tale og
11
svarte på religiøse spørsmål. Presten spiste alle måltidene sammen
med far. Vi likte ikke presten. Når han bodde hos oss, måtte mor
lage mange forskjellige retter og desserter til ham og vi så ikke så
mye til far i denne måneden. Alle voksne måtte faste, men barna
fastet bare i noen få timer hver dag. Fra soloppgang til solnedgang
ble det verken spist eller drukket, men vi kunne spise tidlig
om morgenen før sola sto opp. Om vinteren når dagene var korte
og kjølige, var det ikke så vanskelig å faste. Verre var det om sommeren,
med lange dager og temperaturer på over førti plussgrader.
Noen av søsknene mine spiste og drakk i smug, men lot som
om de fastet. Etter gudstjenesten kom presten og far og spiste
middag, siden dro de tilbake til moskeen. Da hadde vi ungene
mye moro hjemme. En av brødrene mine kledde seg ut som presten
og etterliknet prekenen hans for oss, men tullet og blandet
den med mange vitser. Etterpå danset han rundt i turban og prestedrakt.
En av oss unger holdt vakt så far ikke skulle oppdage hva
vi holdt på med. Men når vi så igjen presten og husket alle vitsene
og all moroa vi hadde hatt, måtte vi streve for å holde igjen
latteren.
Under fastedagene lagde mor en slags grøt av rismel og safran,
sukker og gule rosenblader. Den duftet herlig. Hun fylte mange
fat, helte varm olje over og pyntet med kanel. Hun var flink til å
tegne blomster og fugler eller skrive navn med kanel på den
safranfargete grøten. Under hele fastemåneden spiste vi denne
deilige, fint pyntede grøten som dessert. Mor delte den ut til
naboene også.
En måned heter moharam ifølge den arabiske kalenderen. Det er
en sørgemåned for mange muslimer som kan likne på påskehøytiden
for de kristne. Folket sørger over at profetens barnebarn og
hans nærmeste, man sier syttito personer, ble drept av islams fiender
i en urettferdig krig, og at kona og barna hans ble tatt til
fange. Profetens barnebarn og følget hans hadde reist fra Karbala.
Denne byen ligger i det nåværende Irak. Her ble de angrepet av
fiender og omringet, de hadde ikke vann og sultet og tørstet. Den
12