hits

mars 2016

Trenger vi Gud?

Trenger Vi Gud?

 Dette er et spørsmål som hvert fritt, tenkende individ stiller seg, i hvert fall i Vesten der individet tørr å tenke og tvile. Men uansett, når vi er alene og triste, når vi mister noen som vi er glad i. når vi er i en situasjon hvor vi føler oss maktløse, eller i sinne og sorg, nevner vi Gud eller vi snakker med han/hun. Vi ber til Gud eller banner til Gud.  Den guden som vi betror oss til er støttende, kjærlig og ydmyk. Denne Guden er barmhjertig og tar i mot oss som ?Den jeg er?. Vi har et barn i oss og Gud er den usynelige vennen til barnet i oss.



Gud er brutal? Hvorfor skal denne Guden være så krigersk og brutal, en gud som oppfordrer folk til å bli selvmordsbomber?

I alle de tre store religionene er guden straffende, krigersk og sint, fordi alle disse religionene har basisen i Toraen og de har en tolkning av gud som er basert på jødedommen. Det Gamle testamentet er felles for de tre religionen og Muhammad og kona Khadije var kristne før Muhammad fikk åpenbaringen.

 

I ulike juridisk spørsmål rådførte Muhammad seg med sine rådgivere som var opprinelig jøder eller kristne. For eks. var steining ved utroskap egentlig jødenes tolkning av Toraen. Jesus sa ?Den som er uskyldig kast den første steinen? og reddet livet til kvinnen. Folket sa at Jesus er konge. Muhammad ville at folk skulle tro på ham som profet, så han sa: ?Steine dem?. Folk sa han er profet fordi har gjort som Moses.

 

Gamle testamentet. I selve det Gamle testamentet er det mye vold og brutalitet, fordi toraen tilhører en tid med mye krig mellom ulike stammer og folket trengte en beskyttende og krigersk konge eller Gud. Men etter hvert begynte de opplyste kristne å parkere det voldelige, gamle testamentet og bruke det nye testamentet som er mest morderlig og er basert på nestekjærlighet. Etter hvert ble også det Nye testamentet tolket på nytt slik at den kjærlige Guden ble fremhevet.

 

Koran. Koranen er basert mest på de to andre forrige religionene, men profeten Muhammad var mer krigersk, handelsmann og mer brutal enn sine forgjengere. Koranen har 114 kapitel.  (88 Mekka og 26 Medina). Koranen har 6236 vers. 250 lovgivningsvers som regulerer det sosiale og økonomiske liv, straff og folkerett og 533 vers som oppfordrer til drap.

Koranen er ikke bare brutalitet.

 

I Koranen er det mye visdom, poesi, fortellinger og folkeskikk om hvordan man kan behandle naboer og foreldre, og er en interessant bok som andre religiøse bøker. Men Koranen trenger å gå samme vei som bibelen. Slik at muslimer forstår Koranen i en kontekst i tiden. De kunne parkere de 533 voldelig versene og de 250 lovgivende versene slik at den kjærlige guden kommer frem.

 

Det som Hege Storhaug sier om å sensurere Koranen er ikke noe nytt. Mange opplyste muslimer ønsker dette fordi islam trenger en revolusjon, en opplysningstid akkurat som kristendommen. De som hindrer opplysningstiden i den muslimske verden, er imamer og religiøse ledere.

 

Hvem mister makten. De er redde for å miste makten.  De har gitt Koranen en stilling i islam som tilsvarer Jesus stilling i kristendommen. For å bli frelst må man tro på Koranen i sin helhet. Bøkenes mor (Ummaketab) (originalen) er i himmelen. Dette gir lite rom til tolkning. Og for å forsterke de brutale koranske versene tar de i bruk hadither (beretninger) eller det som Muhammad har sagt eller gjort i sin tid. Religiøse ledere i islam har styrt muslimenes tanker i 1400 år. De har fått en glorie som gir dem ei ubegrenset makt og rikdom.

 

Muslimske lederne. De muslimske lederne åpner ikke veien for ny tenkning eller den minste tvil. Enevoldsmakten som de religiøse lederne har, har ødelagt de muslimske folkene og har dratt dem inn i krig og fattigdom. Denne konflikten spredde seg til Europa gjennom innvandringen. Og islam er i en krise. Islam må tilpasse seg tiden gjennom å sensurere Koranen ellers vil den komme til å dra muslimene inn i en ny Holocaust.

 

 

 

 

 

Ikke mitt Norge.

http://www.rights.no/author/hrs/

Noen kan være enige med kulturministeren og mene at pinnekjøtt representerer norske verdier. Andre er enige med Hege Storhaug som skriver «Norsk kultur er en vestlig kultur i samsvar med opplysningstidens frihetsidealer.»

Jeg som en iransk, og muslimsk kvinne i likhet med kulturministeren, liker pinnekjøtt i julen, men dette er ikke grunnen til min flukt til Norge.

Hva flyktet jeg fra?

Persia fikk sin første grunnlov i 1907, og kvinner fikk stemmerett tre år før norske kvinner. Folkeskole ble obligatorisk for alle barn. Så kom Reza Sjah til makten.

Det første han gjorde for å få kvinner inn i skoler og ut i arbeid var å ta dem ut av sløret. I løpet av veldig kort tid var iranske kvinner aktive i alle deler av samfunnslivet.

Under andre verdenskrig gikk Reza Sjah i eksil, og hans sønn på 18 år ble konge.

Han fortsatte sin fars arbeid for å vestliggjøre Persia, men vi borgere kunne ikke stille spørsmål ved det monarkiske eneveldet.

Vi hadde nok av mat, endog kjønnslikestilling, men vi savnet demokrati.

Revolusjon og sharia

Dette førte til revolusjonen i 1979. Khomeini kom tilbake til Iran og tok fra oss alt. Han satte domstolene ut av spill, og på den måten ble folket lammet og forsvarsløst. Han organiserte og bevæpnet de religiøse analfabetene fra landsbygda, «svartskjortene», mot studentene og opplyste folk. Den iranske grunnloven ble byttet ut med sharialover.

Med tvang og brutal makt fikk han kvinnene til å bruke «hijab.» Formen på hijaben og fargen ble bestemt av ham og Vokterrådet, og hijaben ble uniformen for islamister verden over.

På en natt mistet jeg og alle persiske kvinner alle våre rettigheter, til og med retten til våre egne barn. Kvinnene ble redusert til mannens åker. Bigami ble lovlig. Sharialover fra 1400 år siden ble gjenopplivet. Min verdi ble redusert til 60 kameler, halvparten av hva en mann er verdt.

Jeg rømte. Jeg flyktet fra landet hvor Allah støtter steining av kvinner, brenning av homofille, drap på konvertitter, slaveri og tilsløring av kvinner og jenter, der jenter ble seksuelle objekter fra 7 års alderen og måtte bruke hijab.

Jeg ville selv velge min egen påkledning, kjæresten min, bøkene mine, musikken, jobben og seksualiteten min. Jeg ville heller være en «uærbar» kvinne i Vesten enn å være «ærbar» kvinne i et land med sharia som grunnlov.

Norge da jeg kom?

Jeg kom til Norge i 1988 for å leve i lyset. Jeg tenkte «Norges kultur hadde utviklet seg i samsvar med opplysningstidens frihetsidealer» og den vestlige tradisjonen som er basert på humanisme, Wergeland og Voltaire. Jeg leste norsk litteratur og aviser, jeg gikk på teater, hørte på norsk musikk, studerte kulturen. Drømmen min hadde blitt oppfylt!

Et land uten hijab, uten skjeggete menn og med full frihet til å være seg selv, kvinne som mann.

Norsk politi, staten og grunnloven beskyttet min likestilling og ytringsfrihet uansett hvor jeg kom fra og hvor jeg bodde i det nye landet. Jeg kunne tegne Profeten som jeg ville med bombe i turbanen eller et barn i sitt harem. Jeg kunne skrive og kritisere han og religionen om jeg ønsket det. Kritikk var min rett. Jeg hadde valgt Norge som nytt hjem for mine barn pga. den norske kulturen.

Det var ikke snakk om «vi» og «de», hvem skulle integrere hvem og hvordan. Jeg hadde valgt å bo her, derfor måtte jeg lære språket, finne arbeid, og erstatte mine koder med de nye kodene.

Jeg hadde blitt en del av den norske nasjonen og ville være lojal mot den norske grunnloven.

Norge i dag?

Fra mitt sekulære, muslimske ståsted forstår jeg at med den pågående muslimske folkevandringen, vil endringer av Europa bli uunngåelige. Jeg trodde at muslimene kunne berike Europa slik grekere og jøder har beriket Europa i tenkning og vitenskap. Det frihetlige Europa som sekulariserte kristendommen håpet jeg kunne gjøre det samme med islam, og den eneste oppgaven for muslimene var å integrere seg i den europeiske frihetskulturen. Men generelt ble det motsatt.

Altfor mange muslimer krever at Europa integrerer seg på deres premisser. Men islamsk kultur er basert på hierarkier og underkastelse.

Islamistene vil ikke integrere seg etter verdslige lover fordi mennesker ikke er ufeilbarlige. Sharia er bygget på Guds ord og Gud er ufeilbarlig. De aksepterer ikke at sitatene fra koranen og hadithene er basert på en annen tid da forakt for kvinner, slaver og ikke-troende var legitimt. De aksepterer ikke modernisering av islam.

Vellykket strategi

Istedenfor at den store majoriteten muslimer integrerer seg, har de blitt aktive med religiøse krav og maktkamper for å tvinge politikerne til å gi etter. Strategien har vært vellykket.

Våre politikere har allerede «solgt mye av den norske grunnkulturen.»

Jeg som er en muslimsk innvandrer legger merke til hvordan landet har endret sine tradisjonelle trekk med svekkelse av julefeiringer i skolen, all halalmat, atskillelse av jenter og gutter i skolefag, til og med de små, søte, rosa grisetegningene har forsvunnet fra barneavdeling på sykehus. Grisen er «uren» i islam. Punktum.

Andre utviklingstrekk er taxisjåfører son nekter å kjøre blindehunder, antall hijabkledde kvinner og jenter som har vokst i tusentalls de siste 10 årene. Økningen av antall moskeer, muslimske organisasjoner, koranskoler. Økt støtte til sharialover, til og med blant studenter (Islam Net), hijab og bønnerom.

Økningen av islamske konservativ nettsider, som koranen.no, der Trond Ali Lindstad ber sine tilhengere om ikke bare i ord, men også i praksis, å følge imam Khomeinis lære.

I Iran fortalte presteskapet oss at hvis en mann reiser seg og setet er varmt, så skal ikke en kvinne sette seg der, og videre, kvinner kan ikke skrelle mer en to auberginer om gangen fordi hun blir seksuelt opphisset. Kvinner har ikke fornuft og kan eksempelvis ikke bli dommere. Dette samfunnet hyller altså Lindstad.

Kvinneundertrykker?

Vi har et kollektivt ansvar for å beskytte vår norske kultur. Og staten er ansvarlig for likestilling i samfunnet. Vi kan ikke akseptere at islamistene får en hånd på kulturrattet, som da Jonas Gahr Støre i NRK (1/11.2012) sa: «Vi må leve med» at en person ikke vil håndhilse på en person av motsatt kjønn.

Forstår ikke Støre at han slik aksepterer kvinneundertrykking? At han gratis selger ut en avgjørende del av norsk kultur.

Har Støre spurt seg selv om en kvinne som ikke kan hilse på en mann kan stelles av en mannlig lege? Hvor kan hun jobbe? Hvordan ser hun på oss andre kvinner «de urene?» Hvordan skal hun forholde seg til homofile og «vantro.» Skal Norge bygge egne skoler, sykehus og treningssaler for kvinner? Egne busser og trikker for kvinner? Har Norge økonomisk og ideologisk råd til dette?

Tror Støre og hans like at den utviklingen vi ser går over av seg selv? Hvor skal jeg flykte om nye10-20 år fordi demokratiet og likestillingen er begravd her?

Kronikken er publisert i mars 2013 i VG.

 

Ytringsfriheten er et redeskap for å løse konflikten.

Ytringsfrihet er et redskap for å løse konflikter

Oppropet som var underskrevet av aktive debattanter har uten tvil gode intensjoner og er motivert av noble hensikter. Målet er å beskytte muslimene fra hat. Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge.

Underskriverne krever skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Dette er en umulig oppgave. Oppropet mener Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor kritikkens grenser. Og de stiller gladelig og behjelpelig opp når journalister trenger dem.

Det vil si at en elite debattanter tilbyr media å sensurere debatten og bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å brukes. De vil selv sensurere meninger og bestemme hvilken kritikk som aksepteres og hvilken kritikk som får merkelappen som hat. Hvem tør å kritisere islam da, om man frykter å bli stemplet som muslimhater? Dette blir ikke frihet for kritikk. Frihet styrt av frykt, er i praksis undertrykkelse.

Vi ser på dette som et klart forsøk på å begrense ytringsfriheten. Og Norge har en skremmende erfaring fra før. Man husker det som skjedde rundt årene 2008-2009 da justisminister og stortingsrepresentant Knut Storberget fremla et lovforslag som skulle kriminalisere religionskrenking. Det var så langt unna å bli vedtatt.

Storbergets lovforslag ville sette Norge 200 år tilbake i tid, inngikk i en stor internasjonal bevegelse for å kriminalisere religionskritikk: FNs menneskerettighetsråd hvor flere regimer var representert, har jobbet for det samme. Derfor er det et paradoks at oppropet vil tvinge frem en konsensus om religionskritikk.

Man kan aldri bli helt enige om hva er riktig og hva er galt. Det oppropet mener er riktig, er hos andre kanskje galt: Religionskritikk varierer i form og sjangre. Det kan aldri bli enighet om hvilken form og stil som er mest effektiv. Noen sier at religionskritikk er bra, men ikke religionssatire, heller ikke religionskrenkelse. Eller: Ytringsfriheten er bra, men må ikke rettes mot religiøse minoriteter. Man vil aldri bli enige på dette feltet. Derfor er det en bragd at de europeiske demokratiene klarte å skille mellom juss og moral. Vi kan aldri sitte og diskutere oss frem til en enighet om hva som moralsk sett er greit, og hva som ikke er ikke greit. Det eneste konsensus vi klarer å lage, er lovverket. Den eneste konsensus vi kan oppnå i det norske samfunn er Norges lover, som det eneste som bestemmer det som er tillatt og det som ikke er tillatt. Og det foregår gjennom en demokratisk prosess. Men at en elite vil skape en ny konsensus, kolliderer med demokratiet.

Journalistenes og redaktørenes rolle er å være ytringsfrihetens fotsoldater; De organiserer debatten og passer på at den foregår innenfor rammen av norsk lov. Et nøytralt media er mer positivt effektiv enn ekskluderende og stemplende media. Konflikter om meninger blir ikke avgjort ved at redaktøren ekskluderer eller demoniserer og deler ut merkelapper om hat og fobi. Dette kan skje i despotiske land som Iran, Saudi-Arabia og Nord-Korea. Dette er en utfordring for debattanter. Ytringsfriheten slik oppropet fremlegger, er en belønning til dem man er enige med og man liker og aksepterer. Og dette er ikke samme ytringsfrihet Voltaire kjempet for. Dette er ikke ytringsfrihet europeisk kultur har kjent før. Ytringsfrihet trengs nettopp fordi den er et redskap til å løse slike konflikter om meninger og moral, der meninger og argumenter møter meninger og argumenter, der kjærlighet møter hat, der toleranse møter intoleranse. Troen på ytringsfrihet innebærer toleranse for meninger vi hater. Folk i et demokrati kan også hate hverandre, mislike hverandre, men de kan likevel skape et fungerende samfunn der en hver har sine rettigheter i behold. Hva var det som førte til moderne teologi i kristendommen? Det er også hat. For til og med kritikk som er drevet av hat, som sårer, som krenker, som håner og provoserer, har sin funksjon i Europas utvikling. Albert Schweitzer var faren til den liberale teologien, og Venstresiden betrakter ham som en helt. Han sa: ?Jeg innser at mange av dem som ryddet veien til min kritikk, var religionskritikere som var drevet av hat.?

Uten religionskritikk vil islam stagnere og aldri oppleve utviklingen kristendommen har vært gjennom. Likevel prøver mange å koble religionskritikk til hat eller islamofobi. 200 år med religionskritikk har frigjort Europa fra Middelalderen. Ville opplysning og reform av kristendom lyktes om kristendomskritikere ble betraktet som kristendomsfober, og at de ble kritisert ut av sinnelagsetikk: At deres intensjon ble kriminalisert? Ville Europa da ha klart å gå ut av middelalderens mørke tid?

Vel, hvilket Europa ville vi ha hatt i dag om kristendomskritikere som Voltaire, Ernst Renan og Hermann Samuel Reimarus ble kalt for kristendomsfober fordi de hatet religionen? Er det ikke forskjellsbehandling å bekjempe islamkritikere med å stemple dem som muslimhatere?

Hvordan kan man holde sinnet rent fra hat? Hat og kjærlighet, respekt og hån, aksept og avvisning er en del av menneskets natur. Man kan ikke endre dette, men settes det i demokratiets sammenheng vil det nøytraliseres. For det rene sinnet som ikke kjenner hat og ondskap, fins ikke. Det er urealistisk å kontrollere sinnene i et helt samfunn til å tenke positivt med godhet. Og drømmen om det rene sinn, er like farlig som drømmen om det rene samfunn: Det rene samfunn ekskluderer jøder, «negre», homofile og handikappede, muslimer, alle som er feilplassert i det hvite samfunnet. Dette er fascistisk og urealistisk.

Det rene sinn er urealistisk og like farlig: Det ekskluderer tanker fra sinnet. Man kan ikke hindre hodet i å tenke. Når man får mange tanker i hodet, og uten en vurderende instans ekskluderer det som ikke er i samsvar med det den kompakte majoriteten aksepterer, vil dette si at man driver med tankediktatur.

Kronikken er publisert i Aftenposten onsdag 23 mars 2016.

Det er 20 initiativtagere bak oppropet

 

 

 

Feiringen av Norous stoppet hos meg, og mitt hjerte sørger

Terroren i Brussel får hvert eneste menneske som har litt samvittighet til å gråte. Gråte over de uskyldige som ble drept i verden i Islams navn. Terroren har kommet ut av kontroll. Hvor og når går den neste bomben av? Hvor mye kan Europa tåle? Kan politikere forstå det som har gått galt? Hvorfor ble det slik? Og i kveld ser vi de samme ansiktene på TV'en. De samme personene som står frem med retorikken om at "Dette er ikke islam".

Da nyheten om eksplosjoner på Brussels hovedflyplass kom rundt klokken 8.30 i dag morges, brast jeg i gråt. Gråt over alle de 30 drepte. Både på flyplassen og på undergrunnen. Jeg gråt over friheten som vi har mistet. Jeg gråt over at en gruppe mennesker sender opprop til aviser for å stoppe kritikken av islam. Jeg gråt over Europa som lar en giftig slange vokse opp i ermet sitt. Gleden min over det iranske nyttår slukket i sorgen.

I går hadde jeg skrevet et innlegg om det iranske nyttår, og fortsatt ønsker jeg å dele det med dere, mens feiringen er stoppet og hjertet sørger.

Les: http://www.rights.no/2016/03/europa-brenner-var-tid-er-forbi/.

 

Innlegget fra igår:

Norouz / Iransk nyttår

Iransk nyttår begynte på søndag 20. mars 2016, som er første dag i den iranske kalender 1395. Første måned heter Farvardin (fremgangskraft). Den iranske kalenderen er en solkalender og ett år er 365 dager og 12x måneder.

Nyttårs feiringen har symboler og ritualer - men ikke fra islam. Innholdet i feiringen kommer fra den gammelpersiske religionen zoroastrismen, stiftet av Zarathustra.

Ordet Noruz kommer fra gammelpersisk; nava = ny + roojh= ny dag/dagslys og har fremdeles den samme betydningen i moderne persisk (no = ny og rouz = dag). Feiringen har sine røtter flere tusen år tilbake til Zoroastrismen.

Feiringen begynner fra siste onsdagen i iransk kalender med at det tennes bål i gatene. Både voksne, barn, slektninger og venner deltar i bålritualet.
De hopper over flammene. Henvendt til bålet synger de en strofe på persisk, «Rødheten din til meg, gulheten min til deg». Rødhet symboliserer friskhet, i tråd med at blodet man er avhengig av, er rødt. Gulhet står for sykdom, og ved å hoppe over bålet bytter man dermed bort sykdom med god helse. Bålet er tegn på en lysere fremtid.

Norous har ingen ting med islam å gjøre: Denne tradisjonen er før-islamsk og stammer fra den gammelpersiske religionsstifteren Zarathustra, som levde for snart 3 000 år siden. Ilden er et sentralt element i religionen, og symboliserer hovedsakelig renhet. I Zarathustra-templene finner man - også i dag - en ild som holdes kontinuerlig i live. I Iran starter man det nye året når våren tar til og nytt liv skapes.

Nyttårsbordet


Nyttårsbordet. Haftsin=7S

I Persia er den viktigste høytiden  Norourz. Dagen før Norouz (arafeh) setter man frem alt som tilhører nyttårsbordet og det er syv ting som begynner med bokstav s på persisk.

1.- Senjed. En frukt som symboliserer kjærlighet og erotikk.

2.- Somaq, et syrlig krydder. Symboliserer kjøkken som bugner av mat.

3.- Sabzi. En liten tallerken med spirer av hvete, andre korn eller linser. Symboliserer bra avling og nytt liv.

4.- Sib. Røde epler somsymboliserer glede.

5. - Sonbol. Svibelblomster. Symboliserer skjønnhet.

6. - Semano. Spiregrøt. Symboliserer felleskap.

7. - Serke. Eddik. Symboliserer helse. I gamle Persia var vin etter muslimsk erobeing - eddik fordi vin er forbudt i islam.

Et speil som symboliserer renhet, en bok (Hafez, Avesta, koran, Torean, bibelen) symboliserer rik, persisk kultur. Glassbolle med levende småfisk symboliserer aktivt liv, diverse kaker, nøtter, frukt, lys og sekke (mynter) som symboliserer kampen mot fattigdom.

Gullfisk på bordet

Gullfisk som dekorasjon på et nyttårsbord er  like viktig for iranere som juletreet er for Nordmenn. Det heter seg at i det øyeblikk det gamle året går over i det nye, gjør fisken en markant helomvending i bollen sin.
Den iranske nyttårsfeiringen kan sammenliknes med norsk julefeiring, familie og venner utveksler  gaver på iransk nyttårsaften, slik man gjør på julaften.  

Nytt år, nytt vennskap: Det er også tradisjon at man besøker familie og venner under den tretten dager lange feiringen, men alder har stor betydning i iransk kultur. På  den første dagen  besøker man de eldste for eks. besteforeldre, gamle tanter, onkler og naboer. Man viser respekt for de eldre med  et kyss på deres hånd eller skulder. Det som er veldig viktig er at folk glemmer det som skapte uvennskap i det gamle året. De besøker hverandre, gir hverandre en klem, spiser sammen og begynner det nye året med godt hjerte.   

Den trettende dag

På dag tretten som er slutten av nyttårs feiringen reiser de fleste folk til de mange parkanleggene i byene eller ut i naturen. Hele iransk nyttår er en feiring av nytt liv og naturen. Mange familier og venner kjører ut av byen, legger tepper på gresset, sitter under ville mandel trær, drikker te av små glass, spiser pistasjer, spiser mat sammen, danser, og barna leker sammen. Voksne spiller sjakk eller kort, og drikker vinen som er godt gjemt under mat og tepper.

På denne dagen kastes  hvetespiret fra nyttårsbordet, enten i en elv eller i bekken. De unge jentene knytter en knute på gresstråene og gjør seg et ønske om å gifte seg med den som eier deres hjerte.

Nyttår feires ikke bare i Iran

Første dag av feiringen heter Nurouz som betyr ny dag. Feiringen har utgangspunkt i Perserrike og datoen ble opprinnelig bestemt på bakgrunn av astronomiske beregninger. 

Dagen feires over et stort geografisk område, fra Aserbajdsjan og Tyrkia, til Iran, Pakistan, India, Kirgisistan og Usbekistan. Dagen har vært feiret i over 3000 år på Balkan, Sentral-Asia, og Midtøsten. Over 300 millioner mennesker som feirer Nurouz. FN-dagen for Nowruz ble markert første gang i 2010, etter at FNs generalforsamling opprettet dagen i februar 2010.

 

 

Glassveggen

Glassveggen må knuses når jentene er små, ellers blir glasset tykkere med årene.  



Hadia Tajik er en ung politiker, men hun kjenner godt hvor skoen trykker. Hun kjenner mye av det som norske feminister og likestillingsombudet ikke forstår. Fordi de kan ikke forstå at en kvinne som er akademiker og har en høy stilling kan ha en tykk glassmur i sine indre tanker slik at hun i en hver situasjon ubevisst og bevisst tenker på å være "ordentlig jente" og å være "ren". Ærbarhet sitter i beinmargen til kvinner som vokste opp i en ukultur preget av sterkt skille mellom kjønnene. En ukultur som kobler kvinnekropp, kvinnehår og kvinners forelskelse til synd.  

Den sosial kontrollen vi ble utsatt for i form av ros og ris og begrensninger i sosial omgang med det motsatte kjønn fra religiøse ledere og foreldre, blir med etter hvert en del av oss.  Jenter blir ansvarlig for familiens ære og glede. De er ansvarlig for at brødrene og faren kan gå ut å være "mann" i betydningen som ærekulturen /ukulturen krever. Jentene er ansvarlig for hvor mange venner og sosial støtte familien har. De er ansvarlig for mors og fars psykiske og fysiske helse. Hvis en jente treffer en gutt, eller hun ikke kler seg etter kravene, kommer hun til å høre "din pappa er så trist, han får hjerteinfarkt pga deg", "jeg gråt i hele dag pga deg", "dine brødre kan ikke gå ut av døra på grunn av deg".

Når den lille jenta blir en voksen dame og klarer å  knuse glassveggen, blir hun ustøtt fra familien. Hun sitter med usikkerhet over seg selv og sin seksualitet. Hun sliter med dårlig samvittighet. Alltid usikker; hva er riktig, hva har jeg gjort, er jeg uren, har jeg sviktet min far?  Alt fordi som Hadia sier: "En som gjennom oppveksten ikke har fått brynt seg på å ta selvstendige beslutninger, står plutselig der - Hun skal bo alene, sette grenser for gutter, lære å eie seg selv , sin kropp. Kort sagt å være et fritt individ. En kvinne. Hun har vært datter, søster, kone, mor, og plutselig hun skal være kvinne".

Jeg sto i denne situasjonen i 40 åra. Jeg var godt utdannet, var fra en middelklassefamilie, far var en opplyst muslim, brødrene var på venstresiden. Hjemme var det plass til diskusjoner, bøker og aviser. Selv med denne bakgrunnen tok det meg 15 år etter skilsmissen før jeg kunne kjøpe en kjole uten å tenke "er ikke trang", "er ikke kort", "er ikke feil farge". Det tok mer enn det før jeg kunne danse med en  mann uten å føle at jeg er uren. Jeg visste ikke om min kropp eller min seksualitet som kvinne, min kjennskap til menn var handikapet. Jeg kunne ikke forstå hvordan en mann skulle oppføre seg mot meg, og jeg kunne ikke si nei klart og tydelig. Jeg feiltolket menn. Min forståelse var basert på at en mann har rett. Jeg trodde at en som ikke aksepterte mine grenser var veldig glad i meg. Jeg trodde at hvis jeg hadde sex med en mann uten at de tre setningene på arabisk fra en imam var sagt, kom jeg å bli brent i helvete og hadde sviktet min far. Et smil, en kort flørt med en mann kunne ta nattesøvnen fra meg.

Jeg kunne ikke eie meg selv. Jeg var sur og sint og holdt blikket borte fra dem eller kunne ikke sette grenser. Pga dette var jeg kommet i en verre situasjon etter at jeg ble skilt, og jeg valgte en psykopat. Fire år av livet mitt gikk med til vold og tårer. Jeg krevde ikke å dele utgifter, jeg spurte ikke hvorfor han kom og gikk som han ville. Jeg spurte ikke hvorfor han knuste ting og hvorfor alt var galt med meg. Jeg spurte ikke hvorfor vårt ekteskap ikke ble registrert på norsk, eller hvorfor han har ikke hadde samme postadresse eller boligadresse mens han bodde hos meg. Ekteskapet og skilsmissen skjedde i en norsk moske slik tusenvis av andre  vielser og skilsmisser som foregår i moskeen eller hos imamene aldri blir registrert i Norge. Og det er ikke gratis heller. 600 kr per person for vielse eller skilsmisse rett i lomma til imamen uten skatt. Jeg trodde at de arabiske ordene fra mullaen kunne redde æren min slik at jeg blir akseptert fra familien min i Iran og innvandrermiljøet i Norge. Det hjalp meg i hvert fall å slippe dårlig samvittighet over min far.  

Generasjon etter generasjon vokser jenter i den samme ukulturen, de blir frarøvet sin identitet som kvinne. De mister eierskap over sin kropp og sitt hjerte. Vi kan ikke redde verden, men vi kan redde de små jentene som vokser opp i Norge hvis likestillingsombudet, barnevernet og norske feminister forstår det Hadia Tajik snakker om. Hun spør "Hva kan politikerne gjøre?".

Mitt svar er politikerne kan gjøre mye. Gjennom et forbud mot barnehijab kan de frigjøre de små jentene fra det som hindrer deres lek og aktivitet på skolen. Et forbud mot barnehijab kan gi den lille jenta forståelse av at hennes hår, blikk, hals og kropp er ikke årsaken til synd og det er ikke katastrofe hvis en gutt ser håret hennes. Et forbudt mot barnehijab er basert på FN barnekonvensjon for å beskytte barna. For å hindre at barn blir seksuelle objekter fra 3 - 4 års alderen. Gjennom obligatoriske livssynstimer, klasseturer med overnatting, blir glassveggen tynnere. Litt tynnere. Og hvis jentene blir borte fra undervisningstimene etter klasseturer trenger de at det blir tatt på alvor.

Barneskolen er obligatorisk i Norge, og ingen kan fritas pga religion eller kultur. Jentene som ble sendt til sitt opprinnelsesland skal hentes og foreldre skal stilles ansvarlig. Det er viktig det Hadia Tajik sier om lavterskler for deltagelse på klasseturer og i idrettsforeninger. Og viktigere av alt at koranskoler for barn under barneskolealder blir borte. Der sitter de adskilt, med hijab, og lærer om diskriminering mellom kjønn, om rent og urent, om Guds nåde og Guds straff. Ulike fellesfeiringer med foreldre til stede til jul, påske, julemarked, høstmarked, skoleavslutning og 17. mai er viktig. Felles arrangementer der foreldre med barn kommer med mat fra sitt land og kan være sammen med etnisk norske foreldre er viktig. Samarbeidet mellom foreldre gjør ting lettere for barna fordi barrierene blir mindre. De finner på noe felles gjennom mat, musikk, lek. Med håp om en trygg fremtid for alle kvinner slik at deres identitet er ikke basert på hva andre sier om dem. De har eierskap til egen kropp og sjel.  

En forkortet versjon av innlegget er publisert i aftenposten 8.Mars 2016.

Lily Bandehy