hits

kvinne og islam

Havfruen i burkini

Eksempel på burkini. Foto: AFP

I dag var jeg på Bislet for å ta en svømmetur. Det er alltid hyggelig å være på gamle Bislet Bad. Gamle bygninger, rikelig lys fra taket, hvite marmorvegger og det lyseblå bassenget.  Etter noen svømmetak går jeg ut for å sette meg i boblebadet og slapp av. Det er en kraftig mann med skjegg og badebukse som sitter i boblebadet. Jeg glir inn og setter meg i det varme vannet og se rett frem. En kvinne i burkini reiser seg fra vannet og setter seg på den hvite kanten av boblebadet. Det er første gang jeg ser en kvinne med burkini.

Kvinner er mer sexy i burkini

Den mørke blå burkinien strammet rundt de runde, unge puppene hennes. Brystvortene er tydelige under den mørke burkinien.  Det samme er navlen og låret. Hun miner meg om de gamle James Bond-filmer, da Ursula Andress kommer ut av vannet i sin Afrodite-kropp. Denne unge kvinnen minner meg om filmen og om havfruen, bare uten hår. Håret som er samlet i burkinihetta får frem hennes former. Hun er mer sexy og tiltrekkende enn alle de bikinikledde damene i bassengene. Vi kan ikke se brystvortene til andre kvinner i bikini men det er hun i burkini som gjør at mine tanker flyr avgårde og ser alle havfruer i sin nakenhet.

Burkini er så sexy at religiøse argumenter faller bort:

For første gang ser jeg at burkinien er absurd i den religiøse konteksten. Burkini dekker kroppen men formene er der. Kvinneformene er tydelige og mer sexy enn i vanlig badedrakt. Som en oppblåsbar dukke i mørkblå eller sort. Den virker mot sin hensikt.

Mannlig kropp er sexy for kvinner

Mannen hennes er dobbelt så gammel som henne. Han har på seg bare badeshorts. Hvorfor amputerer den muslimske mentaliteten kvinnelige følelser? Kvinner har også samme seksuell kraft, behov, fantasier og følelser og de kan bli forstyrret av en mannlig kropp. Menn har ikke enerett på seksualitet eller fantasier. Så kvinner kan se en manns kropp og fantasere og den mannlige kroppen kan hindre deres nærhet til Gud.

For å unngå synd skal begge kjønn ikles burkini:

Kvinner dekker seg for mannens skyld. Mannen  må dekke seg for kvinnens skyld. For å unngå synd. Hvis muslimer skal unngå synd er det viktig at begge kjønn dekker seg til. Det betyr at Omar ikke tåler Ajeshas navle og Ajesha må gå i burkini. Vi må forstår at Aisha har følelser også og ikke tåler å se overkroppen til Omar.  Så Omar må dekke seg til også for Ajeshas skyld. Hvis det er likestilling må vi akseptere kvinners seksualitet, følelser og fantasier. Hvis det er likestilling skal muslimsk menn også gå med burkini. Det eneste problemet er at menn i burkini ikke er så sexy som kvinner i burkini.

 

Kvinnekamp i islam


Kvinnekamp i islam.

Vitenskap og estetikk og kjærlighet er fraværende i islam.

Det er verre at bikini er forbudt men burkini er tillatt. Akkurat som Ku Klux Klans hette er forbudt, men burka er tillatt, mens begge to er symboler for ekstreme ideologier. 

Profeten Muhammad og hans etterfølgere har tatt livet av kvinnen som menneske, de har redusert henne til et kjønnsorgan som skal tilfredsstille mannens seksuelle behov og føde hans etterfølgere. Hun kan føde barn, men har ikke rett til å ha omsorg for sine barn hvis mannen vil kaste henne ut. Kvinnen skal adlyde mannen og mannen er hennes Gud på jorden.  Hennes nedverdighet ble lovfestet gjennom Sharia.  Hennes hår og kropp ble tolket som synd.  Hun skal dekke seg til. Hvis ikke hindrer mannens nærhet til Gud.  Hennes naturlige følelser ble steinet fordi vitenskap og estetikk og kjærlighet er fraværende i islam.  

For å kunne ha makt over henne ble hun umyndiggjort ved hjelp av økonomien og hennes vesen. Hennes viten var ikke verdt det samme som hos en mann. Hun kunne arve halvparten av en mann.  «Gud befaler dere å gi en like stor part som to kvinner» 4.12. (4.11). 

Islam reduserte kvinnen til en ting og for å rettferdiggjøre eierforholdet, ble koranske vers brukt. Kvinnen er respektert i skyggen av en mann, far, bror eller ektemann. Hun ble valgt og prisvurdert etter sin alder og sin skjønnhet eller familie. Forholdet mellom mann og kvinne er forholdet mellom herre og slaven. «Deres kvinner er åkre for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker alt på beste måte.» Koranen 2:223

«Menn har autoritet over kvinner i kraft av forkjærlighet. Gud har innrømmet dem fremfor kvinner», 4.83 (4.34).

Mannen er dommeren, viteren, vokteren og slakteren. Alt i ett.

Med minste ulydighet har hun blitt straffet med de verste metodene som finnes ? hun har blitt slått, voldtatt, slaktet og steinet til døden. I noen stammer setter de henne i et rom og tetter vinduer og døren slik at hun dør av sult sakte og smertefull. Muslimske menn har valgt grusomheten i ulike former for dødsstraff av kvinner, kveling, levende begravd, levende brent, senket i kokende vann, syre, sleping. «Ziyad ibn Abihi hadde vane å kjære lemmene og korsfeste kvinnen naken» («Vold og islam», side 63). Mannen er dommeren, viteren, vokteren og slakteren. Alt i ett.

«Hvis de viser seg ulydige, så forvis dem til værelset deres og gi dem pryl», Koranen 4.38 (4.34.

«Ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre, eller fire ? eller med deres slavinner». Man deler ikke ut godteri slik som profeten Muhammad delte kvinner.  Først nektet islam kvinner kjærlighet også ble hun fratatt økonomiske rettigheter slik at hun blir avhengig av mannen. Hun skal bli «forsørget»

.Ingen kvinne til nå har ledet en eneste bønn i moskeene

Klarte religionen å stoppe henne ønske om frihet? Klarte de å drepe hennes tanker og følelser? Historien er bevisst på at det har vært mange sterke kvinner som har vist  motstand mot denne undertrykkelsen av mannen  som er eneveldet på jorda på grunn av Sharia. Men mennene lar ikke historien om disse kvinnenne komme frem. Menn har vært redd for å miste sitt herredømme. De vil ikke at noen hører om de kvinnene som står frem med rak rygg og viser motstand i den islamske verden.  Å snakke om sterke kvinner er et tabu. Kvinnene skal males svake og helt i bakgrunnen. Vi ser dette i moskeene i alle muslimske land og muslimske miljøer, de er adskilt, og når de ber, er de ikke i samme rad som mennene.

Først er det imamen, som skal lede bønnen. Ingen kvinne til nå har ledet en eneste bønn i moskeene.

«Dog har mennene et fortrinn fremfor dem, Gud er mektig», 2.228.

I islam er jomfru bare i hunnkjønn.

Etter imamen står mennene og deretter kvinner i siste rad. Islam er basert på kjønnsdiskriminering. I islam er jomfru bare i hunnkjønn.  Jenter ble født jomfru og er nødt til å forbli jomfru helt til den dagen hun blir gift. Det er overgang fra jente til kvinne. Mannen er født som mann - han trenger ikke overgangen.

«Det er i sannhet vi som har skapt huriene på fullkomment vis. Vi har gjort dem til jomfruer», Koranen 56.34, 35.

Denne jomfrudommen har blitt familiens ære, ikke hennes. Hun skal være jomfru for broren, faren og onkelen, og hele mannssamfunnets ære. Ikke for sin skyld.  Kvinnene ble voldtatt når to klaner er fiende eller i krig med hverandre for å vanære hverandre, eller ta hevn.

Men det finnes fortsatt selvstendige kvinner. En av dem er Khadijeh Muhammeds eneste kone mens hun var i live. Hun var 40 år og kristen da hun giftet seg med Muhammad som var femten år yngre. Hun hadde vært gift to ganger tidligere, og hadde to barn med hver av dem.
Trolig har hun inngått en ekteskapsavtale som innebar at Muhammed ikke kunne ta seg flere koner så lenge hun levde. Hun var en meget rik enke som drev med handel. Hennes makt og rikdom og mektige klan var avgjørende for islam.

Dem andre kvinnen er Zeinab, barnebarnet til profeten.  I Ashora ble alle menn i familien hennes drept i krigen og resten ble tatt som slaver. Samme dag holdet hun en sterk tale slik at mange av fienden ble rørt av denne talen, men i islam er en kvinnes stemme en synd.

Fatima, datteren til profeten, var en viktig person i kampen mellom de fire kalifer. Fatimas hus skulle brennes ned av Omar fordi motstandere av Abu Bakr hadde gjemt seg der. Dette huset ble revet i 2006 av Wahhabistiske staten som et minne fra kvinneopprøret.

Aisha, den yngste kona til profeten, hadde aldri holdt seg hjemme eller dekket seg til. Hun regnes også som en av de viktigste kildene til kunnskap om Profeten og islam.  Aisha hjalp til i både ved slaget av Bader, Uhud og grøften. Noen kilder sier at hun ledet de tre slagene. Hun var politisk aktiv og støttet de valgte khalifen og sørget sårt da khalifen Utman ble myrdet.

Med all forakten for kvinner i islamske verden har vi mange feminister i Libanon, Egypt, Syria, Irak, Jordan og Palestina og Iran.

I mange muslimske land har vi hatt kvinnelige forfattere, poeter ,skuespillere og sangere som var fulle av kraft. Mange av kvinnene skrev under pseudonym for å ikke avsløre seg selv og familien med hensyn til den patriarkalske makten. De visste at de tilhører et samfunn der kvinner ikke kan utrykke seg fritt. En av de viktigste er Mayy Ziyade den libanesiske forfatteren og journalisten som var en foregangskvinne i det 20. århundre. Hun er et anerkjent navn i frigjøring av samfunnet og feminismen. Hun døde i 1941. 

Den algeriske kvinnen Djamila Bouhired som hadde stor ledelse og innsats i kampen mot franskmenn for å frigjøre sitt land er en annen. Med all forakten for kvinner i islamske verden har vi mange feminister i Libanon, Egypt, Syria, Irak, Jordan og Palestina og Iran.
I Iran har vi mange diktere som har skrevet poesi om de forbudte følelser, lidenskapen, kjærlighet, klasseforskjeller og om politikken. Parvin Etesami og Forough Farrokhzad er to kvinnelige diktere som aldri blir glemt. I Iran hadde kvinner store rller under revolusjonen i 1979 og senere år. De viste motstand mot sjahen og mot Khomeini. Etter at Khomeini tok over makten og den iranske grunnloven ble erstattet av Sharialoven, kom folk i svarte skjorter i gater med den klare talen: «ta hijab på hodet eller bli slått i hodet». Det var store demonstrasjoner. Tusenvis av kvinner ble slått ned, arrestert, torturert, fengslet og henrettet. Khomeinis regime tok alle muligheter fra iranske kvinner. Han skulle sette dem inn i huset, men under Irak-krigen ble Iran lammet for arbeidskraft, så kvinnene måtte komme på jobb, men de måtte kledd seg i hijabislamistenes uniform..

Det islamske regimet fengslet og henrettet mange jentebarn i alderen 12-14 år. Islamske lærde fant ut at jomfruer kommer til himmelen. For å hindre dette viet de jentene til voktere og de blir voldtatt natten før henrettelse. Iranske kvinners kamp har aldri sluttet. De legger ut bilder av seg selv uten hijab i sosiale medier. De demonstrerer i gatene med slagord mot regimet. De går i samboerskap selv om dette er staffbart. De viser motstand på alle vis samtidig som de vet at de blir henrettet. Kvinner i alle muslimske land skriker etter rettferdighet og likestilling, men deres stemme ble kvalt av den mentaliteten som hersker i den muslimske verden, men de gir ikke opp. Aldri.

Men i Norge overser vi kvinnekampen i den muslimske verden.

I den muslimske verden har kvinner blitt torturert og henrettet fordi de ønsker å frigjøre seg fra hijaben, de ønsker seg frihet. De ønsker å skille mellom stat og religion. De vet at dette er nødvendig for et likestilt samfunn. Men i Norge overser vi kvinnekampen i den muslimske verden. I stedet for solidaritet med disse kvinnene tar vi hensyn til religion. Ellers hadde vi ikke snakket om de muslimske borgerne, men om samfunnets borgere, norske borgere, deres rettigheter og plikter. Kvinnens verste fiende er religion, særlig islam.  For å ha like rettigheter for like borgere trenger vi en forandring i mentaliteten til borgerne som har en av mentalitet basert på Sharia. Vi trenger en indre forandring.

I dag står vi overfør denne sørgelige regresjonen som holder på å ødelegge hele vestlige moderniteten

Hijab, burkini, adskilte svømmebasseng, forbudet mot bikini og adskilte idrettshaller skaper ikke denne forandringen. Aksept av de religiøse symbolene forsterker den patriarkalske kulturen slik at de tror de har rett. Deres religion, deres profet har rett i at kvinnekropp eller hår er synd. Aksepten av religiøse symboler er med på å forsterke æreskulturen. Man definerer seg ikke som norsk borger, men som muslim. Det er et grønt lys til unge menn fra muslimske land om at de har rett til å voldta eller tafse og kysse på jenter som tør å kle seg som de vil. Vi har ført en kamp for et sivilt samfunn de siste 400 årene for et sekulært samfunn og i dag står vi overfør denne sørgelige regresjonen som holder på å ødelegge hele vestlige moderniteten.  Det eneste måte å hindre regresjonen er modenhet og handlekraft. Naivitet, usikkerhet og unødvendig tålmodighet bidrar til regresjonen blir forsterket. Staten har plikt å hindre diskriminering. Forbudet mot bikini er diskriminering av jenter som liker å gå i bikini. Det er verre at bikini er forbudt men burkini er tillatt. Akkurat som Ku Klux Klans hette er forbudt, men burka er tillatt, mens begge to er symboler for ekstreme ideologier.   

Vi må stå for de europeiske verdiene som er basert på demokratiet, likestilling og ytringsfrihet. Gjennom handlekraft må vi vise at vi har kjempet kvinnekamp for å nå dette og på ingen måte skal vi gå tilbake. Veien er fremover, vi skal gå videre med likestillingen og likestilling for alle borgere i alle tid og alle hjem. Hvis vi står for våre grunnverdier og en total likestilling i Norge har vi støttet kvinnekampen i Iran ,Tyrkia og alle muslimske land. Å akseptere de ulike religiøse symboler som hijab, burkini og kjønnsdelt areal er å svikte kvinner i andre land. 

 

 

 

Eksil

Eksil

Søndag 29. mai satt jeg i det lille huset mitt og leste artikkelen til Knutt Olav Åmås:  Historien om "hjemme". Mine tårer trillet på kinnet. Ansiktet mitt var vått som gresset i hagen. Det regner ute og i mitt hjerte. Klarte ikke å holde tårene tilbake. Hans ord hadde åpnet det dype såret i meg. Hjemme. Denne dagen skrev jeg til han:

Ja kjære Knut Åmås. Du kan reise til Odda og være i ditt hjem. Du kan snakke på egen dialekt og spise den lokale maten. Du kan komme hjem. Du er heldig. Du er født i et land hvor du kan skrive det som du vil, tenke som du vil og reise som du vil og komme hjem. Jeg kan ikke komme hjem, til min lille landsby. Jeg kan ikke sitte under granateplene og se de små narsissene som vokser ved den lille bekken som renner rundt i hagen. Jeg kan ikke kjenne lukten og smaken av maten i denne landsbyen. Jeg kan ikke stå i døråpningen og snakke på min dialekt med naboene og fortelle de vitsene som vi forstår. Jeg kan ikke sitte sammen med dem om kvelden, drikke te med dem og lese Sjahnameh eller Hafez.

Nei, jeg kan ikke komme hjem.

Jeg har reist mye rundt i verden, jeg har reist mye i Norge. Jeg elsker Hardanger, har vært i Odda, Vinstra, Sjoa og har dratt over fjellene på lange turer mot Snøhetta, og overnattet på mange campingplasser. Minst fire år på rad, vår og høst, reiste jeg langs Per Gynt veien og videre til Runde med lange turer i fuglefjellet. Jeg har reist, men har ikke kommet "hjem?, Jeg har reist mye, jeg leter etter mitt "hjem" , men fant det ikke. Jeg har fått en livstidsdom som jeg ikke fortjener. Min forbrytelse var å tenke og stå imot den barbariske Sharia tenkningen. Jeg ville være kvinne, jeg ville være kvinnen som er i poesien, i naturen, i kjærligheten. Jeg ville være kvinne, men det var straffbart. Jeg fikk straffen. Aldri kan jeg komme "hjem". Jeg ønsket bare å kunne holde min bror i hånden da han døde etter en langvarig kreftsykdom 28. september 2011. Jeg ønsket å kunne legge en blomsterbukett på fars eller mors grav. Jeg ønsker å kunne være bare en time "hjemme", men jeg kan ikke. Jeg er dømt til ikke å komme "hjem". Jeg har reist, men aldri til "hjem".

Og i går i en telefon til ?hjem?, får jeg vite at min yngste bror ligger på sykehuset, er i koma. De er ikke sikre på om han overlever. Ja. Min bror som er nærmest meg. Det er min bror, vi vokste opp sammen. Det er min bror som beskyttet meg hvis noen i familien skulle slå meg, Det er han som tok meg med på kino hver fredagskveld og kjøpte is til meg. Det er han som satt sammen med meg på den lille is-kaffèen i Shiraz. Det er han som fikk meg til å le. Det er han som kjøpte min første porselensdukke etter at han hadde fått en liten jobb. Han som plukket de første modne druer, dadler og aprikoser og ga meg til å smake. Han som hjalp meg å lage små folk og dyr av leire. Han som når våre blikk traff hverandres, brøt ut i en lang later. Det er han som gråt da jeg måtte gifte meg etter tiendeklasse og reiste bort.

Han er syk, han er på dødsleiet og hva kan jeg gjøre. Jeg kan ikke besøke ham, ta rundt ham og si til ham hvor glad jeg har vært i ham. Hvis en mister hele sin familie i en bombe, vulkan eller en ulykke, er det tungt, men man sørger en gang. Men når man er i eksil, sørger man hele livet. Jeg dør litt etter litt, jeg dør hver gang noen dør hjemme, jeg er syk når noen av mine nærmeste er syke ?hjemme?. Jeg kan ikke gråte sammen med mine, jeg har ingen skulder å gråte på og jeg har ingen grav å legge blomster på, gå til og snakke med, fordi jeg er i eksil.

Et totalt eksil er den verste straffen, fordi man kjenner, føler, lengter etter, og savner sitt ?hjem?. Det er urettferdig. Stor straff, livstidsdom, for hva? Bare fordi en tviler, tenker og sier fra.

Skjønner du hvor lykkelig du og andre nordmenn er? Skjønner du min lengsel? Skjønner du hvorfor jeg skriver om islam? Skjønner du hva religion kan gjøre med oss? . Ønsker du satt her hos meg og hadde sett en 66 årig kvinne sitte og gråte som et lite barn fordi hun savner å komme "hjem" og være "hjemme" og kunne si til sin bror: ?Jeg elsker deg?.

En forkortet tekst er publisert i Aftenposten i dag.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Nar-man-er-i-eksil_-sorger-man-hele-livet--Lily-Bandehy-600620b.html

Og noen av mine artikkel i Aftenposten i de siste:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Jenter-blir-ansvarlig-for-familiens-are-og-fraroves-sin-identitet--Lily-Bandehy-24731b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Det-er-menneskesynet-i-islam-som-er-hovedproblemet--Lily-Bandehy-12500b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Venting-i-mottak-kan-gi-alvorlige-helseproblemer--Lily-Bandehy-og-Stian-Biong-9958b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hensynet-til-religion-kan-ikke-alltid-veie-tyngst--Lily-Bandehy-17283b.html