hits

islam og demokrati

Hvem styrer Iran mot stupet?

Etter den iranske revolusjonen i 1979 kom Khomeini tilbake til Iran og kapret makten mens iranere var beruset av triumfen over sjahen. Dermed stemte de inn den islamske republikken. Jeg stemte ikke, fordi den gruppen som jeg var medlem av var meget skeptisk. Hva er en islamsk republikk? Men de vant valget. Så ble hijab obligatorisk, og den iranske grunnloven, som opprinnelig var basert på den franske grunnloven, ble forandret til sharia.

Mange intellektuelle og spesielt kvinner, som følte seg lurt av Khomeini, begynte med demonstrasjoner. Hver gang demonstrasjonene begynte, kom en gjeng med svarte skjørt og pannebånd og begynte å slå oss. De hadde tapetkniver, kjettinger og metallrør. De dukket plutselig opp, vi visste ikke hvem de er og hvor de kom fra. De slo folk bevisstløse og blodige og tvang oss til å rømme fra gaten. Ingen straff ventet på dem. De var Khomeinis langarmer.

Politiet var maktløse mot dem, fordi militærvesenet og politiet var under opprydning av Khomeinis tilhenger. Mange politifolk, og spesielt de som hadde høye stillinger i militæret, marinen og mest av alt i luftvåpenet, ble avsatt eller henrettet, og de som kunne, rømte fra landet. Alt for å hindre et militærkupp mot Khomeinis regime.

Revolusjonsgarden

Av de lovløse svarte skjørtene dannet Khomeini 5. mai 1979 en militær organisasjon som ble kalt Den islamske revolusjonsgarden, IRGC. De utviklet seg til en viktig aktør i krigen mot Irak. Deres oppgave var å kontrollere militærstyrkene, forsvare landets grense og opprette indre ro ved å slå ned på alle som var uenig med Khomeini. Politiet, militæret og verneplikten ble lagt under IRGC. De fikk også kontroll over den paramilitære Basij-militsen. Under de to bevæpnede organisasjonen dannet de andre grupper som Hizbollah, og Imam Zaman. Søstre Zeinab og mange andre militsgrupper har ikke spesielle uniformer, men de har svart hijab og svarte skjørter.

I 1979-1980 fikk medlemmene av militsgruppene tildelt hus og eiendommer som ble tatt fra Bahaiene ? sjahtilhengere ? som belønning. Og de fikk mange andre fordeler, økonomisk og som hevet over loven. De har blitt en sentral politisk maktfaktor i politikken. Det var der korrupsjonen begynte.

Etter Irak-krigen i den første periode med Rafsanjani som president, begynte han å smigre revolusjonsgarden, og den fikk en stor rolle i å bidra til gjenoppreisningen av økonomien. Dette medførte til at de kunne erverve seg store verdier. Deres politiske makt økte ytterligere.

Oppgave: slå ned indre opprør

Revolusjonsgarden har rundt 125 000 soldater, som er godt trent. Basij-militsen er rundt 90 000 aktive soldater, og de andre gruppene som opererer for å kidnappe, slå ned demonstrasjoner, utføre mord, og skape redsel ved hjelp av brutal vold mot kvinner og andre aktivister har stor styrke over hele landet.  Disse gruppene blir kalt ut til tjeneste på gatene i krisetider for å bruke maksimal makt til å fjerne uenighet mot regimet. Motstandere blir drept på åpen gate, men politiet finner ikke gjerningsmennene.

Basij-militsen har en sterk tilstedeværelse i sivile situasjoner, de er bare lojale mot de konservative elementene av regimet. Sikkerhetspolitiet SAVAMA, er ører og øyne for regjeringen og passer på hva blir skrevet og hva som blir sagt. De står for avhør av politiske fanger og tortur i fengselet. Deres antall er ubegrenset, noen sier over 1,2 millioner. Men man vet ikke hvem de er, de kan være kollegaen din, naboen, eller i din egen familie.

Etter Khomeini døde, ble Ayatollah Ali Khamenei er øverstkommanderende for de væpnede styrkene, og også han har brukt sin makt til å flytte medlemmer av Revolusjonsgarden inn i vikte posisjoner i andre departementer, i store statlige virksomheter og i akademia. Revolusjonsgarden har også folk plassert på iranske ambassader rundt i verden, hvor de driver etterretningsoperasjoner og organiserer treningsleirer og våpenforsendelser. I de siste årene har revolusjonsgarden utviklet seg til et forretningsimperium.

Tilsynelatende opposisjon

I periode mellom 1997-2005 ble det dannet en front innad i selve det iranske regimet som kalte seg reformister. De ble ledet av tidligere president Mohammad Khatami. Han ønsket å endre det iranske politiske systemet for å inkludere mer frihet og demokrati. Men de er ikke imot hverken den øverste religiøse lederen eller mot den islamske republikken.

I revolusjonsforsøket i 2009 klarte de å få millioner av mennesker ut i gatene for å demonstrere mot juks i valget, der Ahmadinejad hadde blitt president. Den såkalte «grønne» revolusjonen vokste ut av reformistenes kontroll. En av de som ledet den grønne revolusjonen var Rafsanjani. En del av revolusjonsgarden og Basij ble usikre og lente seg mot Rafsanjani, fordi han var ingeniøren bak den økonomiske og politiske makten for Revolusjonsgarden.

Khamenei og den konservative delen av regimet måtte få hjelp av leiesoldater fra Hizbollah i Libanon for å slå ned demonstrasjonene. De brukte skarpskyttere for å drepe folk, tusenvis ble drept, resten ble satt i fengsel. Den illojale delen av Revolusjonsgarden ble utryddet.

Et opprør som aldri (helt) dør

Det store opprøret ble slått ned i et blodbad, men det døde ikke, og hver eneste gang blomstrer det på nytt i ulike byer. Folk var aktive og deltok i valget i fjor, og Rouhani ble valgt. Rouhani hadde fått gjennom Atomavtalen og sanksjonsreduksjoner. Men under ham har antallet henrettelser økt, menneskerettighetene er like oversett som før, og revolusjonsgarden har økt sin økonomiske innflytelse ytterligere.

Folk drukner i fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og konstant press fra regimet. Revolusjonsgarden nyter godt av nasjonale ressurser og bruker folks penger på kriger i Irak, Syria, Jemen og Palestina, mens den jevne iraner blir fattigere for hver dag. Det iranske folket har mistet troen på Reformistene fordi Rouhani i praksis støtter den øverste religiøse lederen Khamenei.

Et annerledes opprør ? fattigfolk

De siste demonstrasjonene i Iran dette året hadde ikke noen leder, var dårlig organisert og slagordene var ikke samstemt. Folket brukte slagord som kom fra hjertene deres mot økonomiske press, makt, inflasjon og korrupsjon. Slagordene var rettet mot den øverste religiøse lederen, mot islam og mot den islamske republikken. «Bort med den islamske republikk», «død over diktatoren», «død over Kamenei».

Hijaben, som er det politiske symbolet for hele prestestyret ble tatt av, eller ble bundet til en stokk som et flagg for frihet. Sinne og hat mot det islamske regimet og Khamenei var like stor som mot sjahen i sin tid.

Opptøyene var ikke organisert av reformister. Det var fattigfolk som til nå hadde støttet det islamske regime som protesterte. De forstår at islam aldri kan gi dem hverken brød eller frihet. De menneskene som fant veien til gatene var fattige folk som kunne ikke få sine basale behov tilfredsstilt, som mat, medisin og arbeid. De fikk støtte av studenter og arbeidere.

Slått ned, men bare midlertidig

Protestene i Iran ble nok en gang slått ned. Over 3700 ble drept under demonstrasjonene og tusenvis befinner seg i iranske fengsler hvor de blir voldtatt, torturert og henrettet. De er ukjente ansikter, de er fattige folk. Derfor er det vanskelig å få internasjonale organisasjoner engasjerte for å redde deres liv.

Den øverste religiøse lederen Mohammad Ali Khamenei styrer Iran brutal gjennom Revolusjonsgarden. Med over 225 000 godt trente, godt bevæpnede revolusjonsgarden, Basij, Sepa og Hizbollah, kan han massakrere hvor mange han vil og bortforklart ugjerningen i religionens navn.

Det islamske regime er så usikker på seg selv, at det ikke var nok å drepe og fengsle de som kom ut i gatene, de arresterte også tusenvis av andre for å forebygge neste demonstrasjon. Rafsanjani ? «reformisten» ? sa i sin første periode som president at «hvis vi hadde henrettet 100 stykker i begynnelsen, hadde vi unngått å henrette 100,000 i dag».

Under siste opptøyene brukte regimet samme metode som i min tid i Iran. Basij, Sepa, Revolusjonsgarden, Hizbollah og deres familier blir beordret sammen med skoleelver til å  komme ut i gatene for å demonstere til støtte for regimet. Og europeiske journalister som ikke har kjennskap til forholdene viste frem bilder av tusenvis som «støtter regimet».

Opprørene sitter i fengsel eller er drept, men de tente et lys i mørket. De svekket Khameneis makt. De viste at reformistene ikke kan lede en ny revolusjon. De viste folket i Iran hva islam er.  De viste at det ikke bare er akademikere og studenter som kan snu ryggen til islam, men at det er helt vanlige iranere som nå har fått nok. De viste veien fremover, og de ga et nytt håp til iranere om at det islamske regimet skal bort. Det er bare et spørsmål om tid.

Innlegget er publisert før. 

 

Islam eller ukultur



Etter 2006 har det  blitt vanskeligere å kritisere islam som den politiske ideologien den er. Islam er ikke bare religion, fordi fra første dag prøvde «profeten» Muhammed å kombinere politikk med religion. Han var meget dyktig i politikken og han brukte alle brutale metoder fra lurerier til halshugging og total brutalitet for å kombinere de to. Han var en god politiker, kriger, og slavehandler. Slik kunne han kombinere makten med troen og beholde makten for seg selv og etterkommende kalifater.

I iransk historie ser vi hver eneste gang det ble opprør mot et regime, og folk ønsker seg demokrati kommer islamske ledere og hindrer demokratisering av landet. Gode eksempler på dette er hendelser fra 1953 og 1979. Det skjedde også under den arabiske våren i Egypt. Siden islam og politikk ikke kan skilles fra hverandre har dette blitt en hindring av demokratiseringenav mange land i Asia og Afrika.

Kairo-avtalen som ble undertegnet for ca tredve år siden og alle muslimske land undertegnet en bekreftelse på at islam er en politisk ideologi. Dette er en menneskeerklæring for muslimer og dette er mot menneskerettighetserklæringen som er godkjent av FN.

To grupper kom til Norge. En gruppe var muslimer som praktiserer islam. De begynte å gå i moskeene.  De dannet organisjoner, etablerte bedehus og organiserte seg. Mange norske politikere og media ga, i sin uvitenhet eller «snillisme»,stor plass til denne gruppen. 

Den andre gruppen var flyktninger som hadde rømt fra islam og de hadde sett og visste hva islam var. De hadde kommet til Norge med drømmen om demokrati, men nå så de at demokratiet og menneskerettighetene er truet av Islam/islamisme/ Euro-islam.

De begynte å forsvare menneskerettigheter og demokratiet ved å informere om sharialover, om kvinneundertrykkelse, om kjønnsdiskriminering og om islam generelt. En av de første og viktigste var Walid al-Kubaisi som har bakgrunn innen islamsk teologi og er fra Irak.

I denne debatten gikk islamister i offerrollen, og de fikk støtte av media og venstresiden som allerede hadde mistet sine borgerlige velgere. All kritikk av islam ble tolket som «krenkelser» for muslimer. Hver kritikk ble kvalt under stempelet«rasisme» og «islamofobi». Og islamkritikere fikk problemer med å bli hørt på grunn av at media kjempet om å støtte «stakkars» muslimer.

«Antirasistene» ble de verste rasistene, selv om de handlet i god tro. Fordi de nedvurderte muslimenes utviklings- ogtilpasningsevne. De mente muslimer ikke kunne tilpasse seg europeiske verdier og ville la dem leve i sitt liv i den «kulturen»de er vant til. Vi måtte ikke stille krav til dem. Så de kunne ikke tilpasse seg demokratiet. Vi måtte tilpasse oss dem og fra denne kulturen kom begrepet multikultur.

Islamkritikere så at det ble vanskelig å stå frem som anti-islam, ex-muslim eller generelt å kritisere islam.  så de fant på andre ting å kalle seg, som sekulære muslimer, kulturelle muslimer, «jeg som muslim» men det hjalp ikke. Kritikk av islam betydde å ikke bli hørt. Ikke bli tatt på alvor. Og mye sjikane.

De erstattet kritikk av islam med kritikk av «ukultur». På denne måten ble kritikken ufarliggjort. Nå kunne man snakke om æresdrap, om æresvold, sosial kontroll, hijab, kvinneundertrykkelse, og homofiles rettigheter under «ukulturen».

Men hvor kommer «ukulturen» fra? Er ikke denne «ukulturen» mest spredt i de muslimske landene eller der hvor muslimer er i flertall?


Uansett vi må huske på at religion gir en ekstra tyngde og legitimerer de konservative holdningene. Spesielt når det gjelder spørsmål om toleranse for annerledes tro, kjønn, seksualitet, holdninger til homofili, skam, ære, kjæreste , sex utenfor ekteskapet, ekteskap med «vantro», gifte seg på tvers av religion, arv, rett til skilsmisse, rett til økonomi, rett til jobb, rett til barna etter skilsmisse, å gifte seg på tvers av religion, unges autonomi, foreldres autonomi, være ateist, konvertering, religiøs praktisk, alkohol, spott mot Gud eller profeten, og mye annet.

Alle disse punktene er kritikkverdige når de overser individets rett til å velge og leve sitt eget liv. Fordi livet er hellig, og ingen andre har lov å ta dette livet fra oss i form av drap eller ta fra oss friheten til å leve slik vi ønsker.

Men denne kritikken er akseptert under betegnelsen «ukultur», men ikke under navnet «islam». For muslimer har fått stor makt over politikere og media. Men er det riktig å snakke om bare ukultur? Det som å snakke om symptomer, men ikke om årsaken.

Behandle symptomer kan demper symptomene, men årsaken er der fortsatt.  Når som helst kan symptomene blusse opp igjen og til slutt tar livet av pasienten. Et samfunn som er preget av islam og praktiserer islam i form av alle de tingene som ble nevnt ovenfor blir et sykt samfunn. Og et sykt samfunn hvor problemene ligger i bunnen, men som på overflaten er fint, vil ende i anarki og kaos.  

For å ha et sunt samfunn må man se på årsaken.  Hvis islam er årsaken til sosial kontroll, til hat mot homofili, til æresvold, og alt som ble nevnt ovenfor, må vi ta dette alvorlig. Vi må ha en viss oversikt og kontroll over hva som skjer i moskeene. Vi må få et nøytralt samfunn uten noen religiøst eller politisk uniformerte.

Vi må ha samme krav, kontroll, oversikt over moskeene som vi har over kirkene. Vi må slutte å fremme islamske symboler i media. Profeten Muhammed kombinerte politikk og religion. Etter 1400 år hvor historien har overbevist oss om ulemper med hans ideologi må vi skille religion og politikk.  Ikke blande islam og moskeene inn i politikken eller dagligliv til dem som kommer hit.

 

Fordi de kom her av eget valg, eget initiativ. Det betyr på en eller annen måte har de det bedre her enn i sitt land, uansett hvor  mye de prøver å svartmale her. I 1400 år har islamske lærde og de som vil ha "Norsk islam" sagt at originalen av Koranen er i himmelen. Jeg tror det er på tide at vi laster den ned for å se hva som står i den. Alle de versene som er mot kvinner finnes i originalen eller er de oppdiktet av skjeggete menn på jorden?

Det som er viktig å huske at mye av «ukulturen» er skrevet i Koranen og hadither , og det er viktig å kritisere islam og sette inn tiltak mot islamsk politisk ideologi. Skyve islam bort fra gater, TV-skjermer, aviser , statsråders kontorer og Stortinget til moskeer. Der islam hører hjemme. 

 

Der  trengs det også kontroll og oversikt for å ikke forgifte våre ungdommer. Islam må bli en tro og tro praktiseres hjemme og i moskeen. Det er ikke plass til å ha fredagsbønnen midt i gata, feire  eid på Fornebu og Ashura på gata på Grønnland. Offentlige rom har ikke plass til markering av ideologier som er basert på diskriminering av folk basert på rase, religion, hudfarge, kjønn eller legning. uansett om ideologiene er religiøse eller politiske. 


 

Hvem har ansvar?

 

Debattklimaet i Norge har stagnert og stoppet der det har vært de siste tjue årene. Tema som religion, ukultur, terror, gjengkriminalitet, innvandring og integrering kommer opp i media med jevne mellomrom og  forsvinner og blir erstattet med noe annet. Ingen tiltak eller løsning for den eller andre.

Men en ting har blitt verre. En skribent må velge side, du er med eller imot. Denne gråsonen som gir frihet til en skribent å bevege på ulike arenadebatt og kritisere de situasjoner som er kritikkverdige, er blitt veldig smal.

På en side er du som har blitt puttet inn i gruppen av dem som er «mot» islam og på den andre siden de som er «for» islam. Det blir vanskelig å skrive, fordi en skribent har ansvar for sin penn. Det er redaktøren som er ansvarlig for hele avisen uansett om den er en nettavis eller papiravis. En skribent eller samfunnskritiker skriver innlegget og er ansvarlig for sitt innlegg, ikke for resten av det som står i avisen.

Jeg er en av dem som har skrevet for ulike aviser i mange år. Jeg skriver et innlegg, kronikk og sender til en avis. Hvis det blir ikke antatt av de første sender skribenten videre til neste avis. Eller skribenten har et innlegg til en avis på et bestemt tidspunkt.. En skribent skriver for å sette et tema på fokus og åpner for en debatt, for at kommer ulike synspunkter frem.

Hvis avisen Dagen trykker mitt innlegg er det fint, men det betyr ikke at jeg har ansvar for alle religiøse eller ikke-religiøse innlegg og kronikker i den. Samme som hvis Resett legge ut min kronikk er det fint, men det betyr ikke at jeg ansvarlig for alt som står i Resett. Ytringsfriheten gir mulighet til ulike skribenter å skrive om ulike temaer. Ytringsfriheten også gi frihet til at en redaktør forme avisen som han vil. Ytringsfriheten gir frihet til meg som et fritt individ til jeg kan tenke fritt og skrive fritt . De som på en eller annen måte vil sensurerer seg selv, eller meg eller en redaktør jobber de for et samfunn der alle skal tenke likt, skrive likt og si likt, Det blir en hierarkisk samfunn der  en gruppe skal bestemme hva ,hvem som få lov å skrive.

De redaktørene også som velger bare å trykke innlegg fra de som er enige med dem   da er de arrogante. "Jeg vet best". At jeg vet best for dere, det er dette dere skal lese. De tror at deres lesere har ikke fornuft og vurderingsevne. På denne måte at denne redaktøren nedvurderer sine leseres intelligens.  

Jeg står ansvarlig for innholdet i min blogge. Jeg er ansvarlig for min penn. Jeg signerer mitt innlegg og ikke alt innholdet i avisen som gir ut mine kronikker. Det samme med mine intervjuer.

Det svart-hvite debattklimaet er ødeleggende for skribenter. Fordi det setter oss i en bås: mot islam/for islam. Dette er farlig. En skribent må kunne skrive i hvilken som helst avis, gi intervju til hvilken som helst avis og være ansvarlig for det hun/han skriver eller sier. Hvis det hun skriver er krenkende for en person eller gruppe er det Pressens Faglige Utvalg som vurderer dette.

 Islam trenger i likhet med alle andre religioner kritikk. Norske politikere, som alle andre politikere, trenger kritikk. Media i Norge, som alle andre media, trenger kritikk når situasjonen er kritikkverdig. En skribent trenger et nøytralt debattklima for å kunne skrive kritikken uten å bli stemplet, sjikanert, utsatt for vold i form av ord, trusler, eller fysiske vold. 

Ytringsfriheten er hellig. Ytringsfriheten kan ikke misbrukes for å sensurere ulike ytringer. Religion, politikerne, media og de som på en eller annen måte har makt, må tåle få kritikk. Å plassere en skribent i «mot eller for»-sonen er å gi munnkurv til de som tør å kritisere kritikkverdige forhold.

 

Norske moskeer overser norsk lov

Min venninne er i 60-årene og vi kommer fra samme land. I Iran praktiseres sharia, hvor mannen har rett til skilsmisse, men ikke kvinnen. Uten mannens samtykke er det umulig å få skilsmisse. Men min venninne og jeg bor i Norge. Vi føler oss trygge på at her er det norsk lov som gjelder for dem som bor i dette landet. Vi var i god tro inntil min venninne traff sitt livs kjærlighet.

Hun har vært skilt fra sin mann i nesten 10 år, og eksmannen er mesteparten av året i hjemlandet sitt. Han kommer bare til Norge for å vise seg frem, slik at han mister ikke pensjonen og bostøtte. Ellers er hans liv, firma og penger i hjemlandet.

Min venninne reiste også en gang i blant to uker til hjemlandet for å besøke familien. Etter at hun traff sin nye mann kan hun ikke reise til hjemlandet. Min venninne, er skilt etter norsk lov, men i Iran er hun ikke skilt. For å bli registrert som skilt i hjemlandet må skilsmissen skje i en moské og hos en imam. 

Hun har henvendt seg på telefon til den iranske ambassadøren for å registere sin skilsmisse, men de trenger papirer fra moskeen. Hun har ringt til moskeen, men de sier at hennes mann må være tilstede og gi samtykke til skilsmissen. Moskeene kan ikke skille henne fra mannen med bakgrunn i norske skilsmissepapirer.

Nå har det gått over seks år fra hun ble skilt fra sin iranske mann i Norge etter norske lov, fortsatt aksepterer ingen moské i Norge norske skilsmissepapirer.

Og nå har hun truffet en mann som hun er forelsket i. De vil bo sammen, men hun er redd for at hennes mann skal finne ut av det når han kommer til Norge. Fordi hennes «eksmann» har beholdt makten over hennes liv ved ikke å komme til en moské i Norge for å skille seg. 
Hvis min venninne reiser til hjemlandet, hvor er hun ikke skilt fra sin mann, kan hennes «eksmann» nekte henne å reise til utlandet. Fordi i et land som styres av sharia må man ha skriftlig tillatelse fra sin mann, slik at man kan få pass eller reise til utlandet.

Jeg snakker om et land hvor kvinner ikke kan reise til annen by eller bo på hotell uten at de har tillatelse fra sin mann. Så min venninne kan aldri reise til sitt hjemland på grunn av denne trussel fra «eksmannen» sin. Hun er ikke den eneste som sitter i saksa fordi norske moskeer ikke aksepterer norsk lov og praktiserer sharia over norske lov. Mange kvinner med utenlandsk bakgrunn har samme problemet.

Dette er ikke noe nytt og det som er rart er at denne praksisen fra moskeer i Norge har pågått lenge, uten at den norske stat eller våre politikere stiller krav til alle moskeer i Norge om at de må godkjenne norske skilsmisse. At en kvinne kan henvende seg til en moské og få skilsmisse basert på sin norske skilsmisse uten at hennes eksmann er tilstede.

Det er vanskelig for mange etnisk norske å oppfatte dette problemet, men denne sharialov-praktiseringen i norske moskeer hindrer mange kvinne å leve sitt liv fritt eller kunne gifte seg på nytt. 
Jeg håper noen av politikere leser mitt innlegg og forstår problemet. Det er ikke bare at disse kvinnene ikke kan reise til hjemlandet sitt siden deres norske skilsmisse er ugyldig.  Også i Norge får de problemer fra egne landsmenn som bor her, fordi de har vanskeligheter med å godta en skilt kvinne som ikke har papirer fra en moské.   

Harald Stanghelle skriver i dag i Aftenposten «Norge er vårt liberale lille land, men det er også et land der det finnes miljøer der tvang er en helt naturlig del av kultur og religion.». Det er godt sagt. Norske moskeer en ett av disse miljøene. De driver en egen stat i staten og de praktiserer sharia overfor norsk lov.

Det er viktig at Norske moskeer som får statstøtte praktiserer og aksepterer norsk lov. 

Islam hindrer demokratisering av Iran . Del. 2.

Islam er et helhetlig politisk og juridisk system som regulerer alle muslimer liv fra vugge til grav om det ikke blir hindret med makt. Islam former og strukturer hverdagslivet inne i huset og utenfor det. Og gjennom dette systemet dannes en felles muslimsk identitet. Lojaliteten er ikke knyttet til etnisitet, geografi, språk, yrke eller klan, men bare til islam. Det er en sterk identitet.

Blir en muslim krenket et sted i verden, blir man krenket selv langt borte. Islam er et fellesskap, en umma.  Straffereaksjonene mot apostater og konvertitter er sterk. Frafall fra den muslimske enheten har historiske blitt sammenlignet med høyforræderi. Verden deles inn i dar al -islam ? «islams hus» ?  og dar al-harb ? «krigens hus» ? territorium mot muslimer, mot Allah.

Ved å tre ut av det muslimske fellesskapet ? ummaen -, svekkes enheten og samholdet mellom alle som bekjenner seg til islam. At man går ut fra dar-al-islam betyr at man går inn i dar-el harb. Islam skaper en «flokk» av alle muslimer, et felleskap. Dette hindrer integrering i de samfunnene som muslimer flytter til. 

Kontroll med kvinnene er også helt sentralt. Kvinnene er en felles ære for den muslimske enheten. De skal ikke giftes bort til ikke-muslimer. Fra ni-års alderen er de kvinne nok til å vekke begjær hos en mann uansett aldersforskjellen. I grunn de blir barn i hele livet uten mulighet til å vokse. Aldri kan de være myndige uansett alder eller utdanning.

Det er viktig å få kontroll over befolkningen i den islamske enheten. Den kontrollen begynner i hjemmet og i det daglige livet. Kontroll over mødre er kontroll over samfunnet. Denne kontrollen skjer ved bruk av sverdets makt eller prekenens makt.  Fordi det er kvinner som føder barna og oppdrar barna.

«Den befolkningsgruppen som sitter med den beste fødselsraten, og som lykkes med å videreformidle sine verdier, vinner ? så enkelt er det,» har Michel Houellebecq sagt.

Tenk etter 

Vi ser at islam er på fremgang i mange land. Iran hadde vært gjennom sekularisering i hundre år, og hadde en moderne grunnlov basert på den franske. 1979 ble alt over natten forandre til islamsk stat, med Sharia som grunnlov. Og hijab ble obligatorisk.

Irak under Sadam Hussein opplevde en periode sekularisme, med likestilling for kvinner og et moderne samfunn. I kjølvannet av kaoset i 2003 tok islam over og kvinnenes situasjoner ble forverret. Hijab og svart heldekkende chador er nå tilbake i deler av Irak.

Libya: Under Muhammad Gadafi ble landet modernisert, hijab ble borte og kvinner var i alle yrker og til og med i militæret. Hvordan er det nå? Islam på plass og uniformen er der.

Tunisia: Under Burqiba regime ble hijab forbud og kvinner var likestilt som menn. Nå er hijabforbudet borte og situasjonen for kvinner er verre i de små byene spesielt.

Afghanistan: Under Mohammad Zaher Sjah og den sovjetiske okkupasjonen var det sekularisme og begynnende kvinnefrihet. Så kom Taliban.

Tyrkia: En sterk sekulær stat ble bygget under Kemal Atatürk. Med forbudt mot hijab og barnebruder. Hvordan er det nå? Folks frihet går tilbake og islam krever stadig mer plass.

Hva med Europa?

Nå har det kommet millioner av muslimer til Europa. De føder flest barn, og er de som er flinkest til å videreformidle og kreve plass for sine verdier. Hva skjer hvis de får politisk makt gjennom et demokratisk valg? Når et muslimsk parti vinner valget i et av disse landene, blir det fortsatt demokratisk og sekulært?

Er det mulig at bjørnen vil våkne også her? Er det bare en ren hypotese? Er de som advarer paranoide alarmister? Min mor pleide å so at man «aldri skal la en slange vokse i ditt jakkeerme». Men Europa har festet slangen i sitt.

Vi har opplevd den sovende bjørnen i mange land, og jeg har personlig erfart hvordan han våkner og hva som skjer da.

Min erfaring er at de islamske lærde uansett om de har sjiia eller sunni bakgrunn drømmer om en kalifatstat og stortiden under Muhammad og like etter ham. De har hatt makten over samfunnet i ulike land i over tusen år. 

Men vanlige muslimer tenker hverken på kalifat eller hva dette innebærer. De følger islam etter fatwaer fra de islamske lærde, Ayatollaher og imamer. Den iranske befolkning var muslimer, men vi var ikke klare over faren fra islam. Vi hadde ikke tenkt på bigami, eller hijab, barnebrud eller steining. Islam var for oss omtrent som kristendom er i vestlige land. Etter 1979 har vi forstått at islam er en politisk ideologi som når den får makten sletter individet totalt. For å nå makten må islam først og fremst kontrollere familien, den minste enheten i det stor islamske enhet. Og de kan kontrollere familien gjennom å kontrollere kvinner. De føder og de oppdrar.

Hvorfor ser vi ikke hvor farlig bjørnen er? Hvorfor ser vi bare bamsen, men ikke de skarpe tennene? Jeg er redd for bjørnen fordi jeg er her i Norge, og hver natt drømmer jeg om mitt land, Iran før 1979.

 

Islam er en hindring for demokratisering i iran.

Muhammedanerne erobrete Det persiske riket i 630 og den siste Sasanidekongen, Yazdagir 3 ble drept i 651. Etter denne tid har islam aldri helt sluppet taket i mitt hjemland. Det har vært flere forsøk på modernisering, men det har aldri fullt ut lyktes. Islam virker alltid å komme tilbake, selv etter tiår med oppmykning og sekularisering.

 

Rundt 1500 startet en tid med diplomatiske forbindelse til mange land i Europa og sjiismen ble statsreligion. I 1906 Persia fikk første nasjonalforsamling, og demokratiske selvstyrekomiteer oppstod rundt i landet. I 1925 ble Reza keiser under navnet Rezah sjah Pahlavi.

Han slo hard til mot alle motstandere og satte i gang reformer for å omdanne Persia til en moderne stat. Han drev et energisk reformarbeid etter tyrkiske mønster. Han arbeidet ivrig med å vekke til live ekte, førislamsk kulturelle tradisjoner.

 

Slik som det er i Europa og Norge i dag, var det kleskoden som var tema. Og især gjaldt det hvordan kvinnene skulle gå kledt. Reza sjah Pahlavi og senere hans sønn måtte tilsidesette islamske ledere for å kunne frigjøre kvinnene fra hjemmet.

 

Det første var å frigjøre iranske kvinner fra «chador», det svarte heldekkende sløret. Soldater gikk rundt landet og delte ut hatter og kåper til kvinnene og de brente slørene. Det ble obligatorisk barneskole uansett kjønn. Veier, helsevesenet og post ble etablert, rettssystemet ble etablert. Mange studenter ble sendt til Europa for å studere. Islam var fortsatt statsreligion, men islamske ledere ble skviset ut fra tronen og henvist til moskeene.

Reformer, kupp og turbulens

I årene mellom 1949 og 1951 vokste det frem en massebevegelse for nasjonalisering av oljeindustrien i Iran ledet av den folkekjære statsministeren Muhammad Mossadegh. Han var klar over at islam og den sjiitiske tro har dyp røtter i iranske samfunnet. Han gjorde sitt beste for å opprette et hjertelig forhold til det religiøse samfunnet. Han klarte å få støtte av den innflytelsesrike Ayatollah Kashani i oljenasjonalisering. Men Kashani stilte krav om å være involvert i regjeringens viktigste saker, som valg av kabinetts medlemmer og at ayatollaens to sønner få fortrinnsrett i deres bud om valg til underhuset.

Mossadegh betraktet Kashanis krav som uetisk, ulovlig og udemokratisk. Kashani ble rival til Mossadegh og samarbeidet med en annen ayatollah, Behbahani. De to innflytelsesrike ayatollahene kalte kvinnenes stemmerett et angrep på islam. Mossadegh måtte også kjempe mot den radikale gruppen Fedaian-e Islam ledet av Navvab Safavi.

Denne organisasjonen hadde en historie for å bruke terror for å bane vei for etablering av en islamsk regjering i Iran. De hadde allerede myrdet flere intellektuelle og politiske personer. De krevde at. regjeringen implementerte Sharia, påla kvinners kleskode (hijab), skulle få ut alle kvinner som jobbet i regjeringen, forby produksjon av alkohol og gjøre offentlig bønn obligatorisk. Mossadegh, som var sterk imot en religiøs stat, nektet deres krav. De truet med å myrde ham.

Samarbeidet mellom de fiendtlige islamske fraksjoner og sjahens tilhengere, samt britisk og amerikanske konspiratorer, var en dødelig kraft for Mossadeghs regjering. De endte med CIA-kuppet 19. august 1953, som drepte det unge demokratiet i Iran og bygget et diktatur.

Noen dager senere sa Ayatollah Kashani til en egyptisk reporter at «ifølge den ærverdige loven om islam, er staffen for den som forråder jihad i stillingen som landets øver befalende, (Mossadegh) døden».

Etter kuppet utryddet sjahen kommunistene og sine motstandere i partiet som Mossadegh var medlem av. Sjahen måtte fortsetter modernisering av landet med jernhånd. Og det ble ikke Sharia i Iran. Domstolene basert på iranske grunnloven ble styrket. Og islamledere måtte tilbake til moskeene og vente til neste mulighet. Kvinnene fikk stemme rett i 1962.

Leken med bjørnen

Sjahen var klar over islam og de muslimske lærdes innflytelse i samfunnet. Han prøvde å åpne opp kanaler for dialog. Ikke ulikt det norske politikere forsøker. Han besøkte hellige steder, deltok i islamske seremonier, og bevilget penger til utbygning av nye moskeer rundt i landet. Han begynte å leke med bjørnen. Fordi han var sikkert på at aldri Iran kunne vende tilbake til de islamske tradisjonene. Han levde med andre ord i en villfarelse.

 

Kvinner med vestlig klær var over alt i denne tiden, de studerte, jobbet hvor som helst, bigami var forbudt, aldersgrense for ekteskap var 18 år, prevensjon og abort var vanlig, mange iranere levde i samboerskap i de store byene. Kino, teater, opera, dans, musikk, kunst var i full blomstring. Moderne domstoler styrte rettsvesenet, helse og utdanning var i utvikling.

 

Restauranter og alkoholservering var tillat. Bøker, aviser, tv kanaler var det mye av. Alt var tillat bortsett å snakke negativ om monarkiet. Iranske pass var godkjent over alt. Iranere var velkommen til andre land. Den islamske bjørnen var helt ut av syne.

 

Korrupsjon og forfall

Sjahen var så sikkert på sin makt at han begynte å overse sine støttespillere, som USA. Kort oppsummert: Iran fordømte Israels angrep på Egypt, i 1973 kom en lov om fullstendig nasjonalisering av olje. Iran var med å etablere OPEC og var med å forhøye oljeprisen. Iran forbedret sitt forhold til arabiske land og ble mer kritisk mot Israel. Sjahen brukte opp stor summer av oljepenger til å bygge opp den sterkeste militærmakten i Midtøsten. Iran kunne bli en stor trussel mot Israel og amerikanske oljeinteresse i den persiske golfen.

 

Monarkiets årsjubileum i 1971 var et overdådig sløseri, motstanderne ble hard slått ned av det hemmelige politiet SAVAK, som var etablert ved hjelp av CIA. Jordbruksreformen dannet en ny gruppe av fattige som kom til store byene og slo seg ned i slummen. Klasseforskjeller og korrupsjon økte. Dette skapte stor uro hos folket og et ønske om endring. Det var venstresiden som sto sterkest, men det var en bred koalisjon av misfornøyde krefter, inkludert de religiøse. Men få av oss som opplevde denne tiden kunne tro at vi var på vei til å bli en islamsk stat. Vi var ferdig med islam på alle vis. Islam hadde blitt borte fra dagliglivet.

 

Islam vinner

Ayatollah Khomeini steg frem som den sterke leder da sjahen ble styrtet. I april 1979 ble den «islamske republikk» dannet. Vi avga stemme på noe som vi ikke visste hva innebar. Vi trodde på den snille gamle Ayatollahen som snakket rolig om at «hijab er ikke obligatorisk», «vi skal ikke ha noen politiske fanger», «gratis skole og helse til alle», «islam er bare fred». Men Khomeini sto klar for å rive hjerte ut av de som hadde som hadde tatt sjahen bort.

 

Det første han gjorde var å pålegge kvinner kleskode og hijab. Og så alle de andre kravene om å få kvinnene ut av regjering, forby produksjon og salg av alkohol, innføringen av streng Sharia. Bjørnen i moskehjørnet som var fredelig og rolig, til og med bamseaktig søt, hadde fått

mulighet å stå på bakbeina. Og nå så vi hans sanne ansikt. «Islam er politikk og politikk er islam, og islam uten politikk er ingen ting,» sa Imam Khomeini.

 

Det eneste vi deretter kunne gjøre var å flykte. Vi flyktet fra islam.

Denne kronikken fortsetter i neste uker!