hits

innvandring

Tre års fangenskap

 

Hispanic Mature screaming at her wife
Illustrasjonsfoto: Istock


Klokka er rundt ni på kvelden. Vi hører en kvinne skrike. En mannlig stemme banner på norsk. Han er kjent. Når han drikker blir det bråk, og han mishandler kona si. Naboene har ringt til politiet. Vi er alle bekymret. Politiet kommer og etter hvert finner de den vettskremte damen midt i buskene langs veien.  Det tar ikke mer enn noen dager så ser jeg henne tilbake i hagen hvor hun holder på å rydde og vaske. Jeg hilser og smiler. Hun prøver å smile tilbake. Hun kan ikke norsk. Hun er fra Filippinene. Mannen er oppe i alderen og hun er den tredje kona hans. De andre har klart å komme seg ut med livet i behold. Jeg tenker mye på henne. Hvorfor hun er her? Hvordan livet hennes var i hennes eget land når hun måtte gifte seg med en ukjent mann og flytte hit uten å ha noe kjennskap til språket, landet eller lovverket.  

Hun er her på grunn av treårsregelen som åpner veien for lovlig slaveri og misbruk av et menneske i nåde. Hun har en jente på 14 år også. Hun ønsker å få henne hit. Hun er redd, ikke for at mannen skal drepe henne, men for at hun skal bli kastet ut av Norge, og for at hun ikke får datteren hit. Mannen har makt og han kan misbruke makten så langt han vil. Denne treårsregelen skaper ubalanse i dette partnerskapet.

I A-magasinet den 9. juni 2017 står en lang rapport om Belt og moren. Belt var bare tolv år gammel da han kom til Norge fra Thailand etter at moren hans hadde giftet seg med en norsk mann. Mor jobbet om natta på en bensinstasjon. Sønnen sov hos henne fordi han var redd for stefaren som drakk seg full og mishandlet dem psykisk. Han og moren ble drept av Belts stefar.

Dessverre, det er ikke bare Belt og moren, det er tusenvis av kvinner fra Filippinene, Thailand, Vietnam, China, og mange andre land som flytter til Norge for å gifte seg med norske menn. Og mange av dem har med seg barn eller barna kommer litt senere. De drømmer om et bedre liv for seg og sine barn. Men mange av dem blir sexslaver, utsatt for psykisk og fysiske vold. De er kvinner i en meget sårbar situasjon som blir avhengige av sin mann for å kunne få opphold her.

De som jobber i UDI eller UNE møter veldig få av disse kvinnene. Det finnes et unntak fra treårsregelen som gjelder for dem som blir mishandlet. Men hvor mange kjenner til dette unntaket? Jeg bodde i over 29 år i Norge og visste ikke om dette før jeg begynte å jobbe på dette feltet. Det er en lang vei å gå gjennom lang saksbehandling i UDI og en sjanse å ta. Treårsregelen åpner for at kvinnene blir tvunget til å være i et forhold hvor partnerne ikke er likeverdige. Disse kvinnene må gå på tå hele tiden og tåle all nedverdigende behandling i tre år for å få opphold.

 Det må gis opphold til disse kvinnene på deres eget grunnlag og ikke på grunn av ekteskapet.   Rapporter fra krisesentrene og politiet kan bekrefte mishandling, vold og drap mot disse kvinnene som flytter til Norge gjennom ekteskap. Treårsregelen er fangenskap for mange og må stoppes.   

 

«Nordmenn, de er rasister.»

Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Ordet rasist har mistet sin tyngde fordi det blir brukt i ulike sammenhenger. Jeg kan fortelle om tre episoder der dette ordet ble brukt uten at det hadde noe med rasisme å gjøre.

1. Det er klokka 22.30 på kvelden og jeg er ferdig jobben. Jeg går mot T-banestasjonen for å ta toget. Bak meg er en gjeng ungdommer som snakker med høy stemme, sparker på alt som er i veien og dytter hverandre. De er afrikansk-norske.

 Da toget stopper går jeg inn og setter meg på et sete. Guttene står og holder leven. Noen flytte seg fra der guttene står på grunn av det høye lydnivået og sparkene. Jeg reiser meg, går til dem og ber dem om å oppføre seg litt roligere. «Er du rasist», sier en av guttene. Jeg sier «Nei, hvorfor skal jeg være rasist?»  En av guttene går til den som har kalte meg rasist og sier «Faen, ser du ikke, hun er som oss. Hun er ikke rasist

Jeg sier til dem «Jeg er ikke rasist, men deres oppførsel skaper rasister En av guttene sier «Vi er i Norge, vi kan gjøre alt vi vil

 Jeg setter meg ned og guttene setter seg rundt meg «Ja, du har rett, vi er i Norge, men i Norge er det også lover og regler. I Norge må man også ha folkeskikk.  Kan dere fortelle meg hvordan dere behandler deres bestemødre? Hvorfor behandlet dere ikke hun eldre dama, hun som måtte flytte seg fra setet sitt på grunn av bråket deres, med respekt? Samme respekt som dere viser for deres bestemødre?» «Fy... faen. Hun har rett» sier en av dem. De sitter som små barnehagebarn rundt meg og jeg snakker med dem med ro om å være høflig og det som er felles i alle kulturer. Når jeg skal gå av toget, reiser guttene seg og gir meg klemmer.

 Jeg tenker på de guttene som friske, glade og hyggelig ungdommer som sine jevnaldrende. Men deres forståelse for Norge er feil. De har fått med seg at vi har frihet, men ingen har forklart dem at deres frihet ikke ødelegge andres frihet. De hadde fått med seg at de er i Norge og er fri, men ingen hadde snakket med dem om folkeskikk i Norge. Mens jeg gikk av toget tenkte jeg på ungdommene og hvordan de kan utvikle seg positivt i et sekulært samfunn, eller blir martyrer hvis de havner i feil miljø. Et miljø preget av paradiset og helvete. De har blanke ark.  Hvem har ansvaret for å farge dem?

 2. Jeg tar buss 37 mot sentrum, Setter meg i et sete i første del av bussen. En norskafrikansk kvinne som har lett sommerkjole på seg sitter foran meg og tygger tyggegummi ivrig. Hun bøyer seg mot høyre side av stolen for å plukke opp en seddel. Samtidig kommer en hånd ned og plukker seddelen raskere enn henne. (500 norske kroner). Den norskafrikanske damen reiser seg for å få pengene, fordi hun hadde sett dem først. Den andre dame med lyst hår sier nei, det er hennes penger.

Jeg drar litt i kjolen til den norskafrikanske damen og ber henne om å sette seg og ikke lage bråk bussen. Hun hører på meg og setter seg og sier «Ja, du har rett» og smiler til meg. Dama med lyst hår går mot utgangen midt i bussen. Vi to snakker hyggelig sammen. Det kommer en skjeggete mann som utseendemessig kan være pakistansk og sier til den norskafrikanske damen «Har du ikke hørt hva hun kalte deg? Jeg hørte. Hun er rasist og du må anmelde henne

Han er så bestemt at damen reiser seg overbevist og går til damen med lyst hår: «Politi, politi. Hun er rasist De to damene krangler, og den norskafrikanske damen lar ikke den andre damen gå av. Bussen stopper, bussjåføren ber dem gå ut. De hører ikke. Bussen kjører videre til holdeplassen ved Grønland politistasjon og de to går av bussen. Mens den ene drar i den andre og roper til politiet «Rasist, rasist

Bussen kjører videre. Jeg tenker på den skjeggete mannen og hans hevnlyst som fører til dette teaterstykket. En anmeldelse på feil grunnlag, slik at han får en bekreftelse på at nordmenn er rasister og alle andre, spesielt menn med skjegg og kjortel er ofre.

 3. Jeg er på Bislett Bad for å svømme. Det er 7-8 personer i bassenget, flest kvinner. Alt er rolig, lyseblått vann, hvit atmosfære og en rolig musikk. Men roen brytes av barneskrik og høy prating. Syv barn fra to år, med bleier, til åtte år hopper fra ulike kanter ned i bassenget. Uten at de har dusjet før de kommer inn.

Tre burkakledde kvinner med en baby i en babysekk setter seg på en benk inne ved bassenget. De snakker høyt på sitt språk. Skriker til barna sine og spiser frukt. De oppfører seg som de er i et privat hus på piknik. De snakker høyt og sender blikk til oss syndige mennesker i vannet.  Vi som er «Kafir» (vantro) må forlate bassenget fordi vi føler oss mer nakne enn vi er og mer syndige enn vi er. Vi går til garderoben for å kle oss. En jente sier «Det var ubehagelig. Jeg følte meg så naken.» Andre sier: «Når tre stykker sitter helt dekket fra topp til tå blir man ukomfortabel i bikinien.» Vi blir enig om å si ifra til resepsjonen. 

Vi snakker med mannen i resepsjon. Han sier at om sommeren kan barn svømmehverdager i bassenget, og fordi de ikke har badevakt kan en av foreldre være med barnet. Og at han ikke kan nekte folk å gå med klærne sine.

«Jeg er ikke rasist. De må få lov til å kle seg som de vil. Det er deres religion.» En av damene sier at reglene sier at de må dusje før de kommer inn. Og de damene har ikke dusjet. Hvordan vet du at de kan svømme? Med de klærne blir de så tung og forstyrret at de kan ikke redde barnet ved et uhell.

Men mannen i resepsjonen står på sitt. Han er ikke rasist og må akseptere andres religion. Jeg sa at disse klesdraktene ikke er religion, det er ideologi, en farlig ideologi. Denne ideologien tar livet av mange uskyldig i hele verden. Hvis det er slik, må du akseptere at jeg kommer med Ku Klux Klan-hette i morgen og setter meg ved bassenget. Mannen overser badereglene for ikke å være rasist. Han er ikke alene i dagenes Norge.

4. På jobben sier rengjøringsmannen til meg «De er rasister. De sier at jeg ikke vasker godt under skrivebordet og på hjørnet Han rister på hodet og repeterer «Nordmenn, de er rasister

Jeg kan fortelle om og beskrive hundrevis av episoder hvor folk kaller hverandre rasister for den minste ting, spesielt hvis en av partene er norske.  I de siste årene har ordet rasist blitt brukt så mye i ulike sammenhenger at det har mistet sin betydning.

Ordet «rasist» har blitt misbrukt for å avsekularisere samfunnet. Ordet rasist har blitt misbrukt for å stoppe all kunst, tekster, filmer og tegninger som på en eller andre måte kritiserer religion eller ukultur.

Det som er rart er at alle rasister er hvite menn «Norsk.» De som står for kjønnsdiskriminering er ikke rasister. Imamer som hindrer at en kvinne leder bønn er ikke rasister. To adskilte dører i moskeen er ikke rasistisk «bare religion». Tvangsekteskap og vold i familien for å hindre at datteren eller sønnen gifter seg med partner med andre religioner er ikke rasistiske. Å hindre kona å lære norsk er ikke heler rasistisk. Å hindre sine barn å spise godteri eller delta i bursdager og andre felles fester med nordmenn er ikke rasistisk heller.

All kjønnsdiskriminering og undertrykkelse som skjer i innvandrermiljøet kan begrunnes med kultur og religion.  Men hver minste misforståelse er rasistisk, hvis en av to er norsk. Rasisme ble brukt før når raseforskjellen var årsak til diskriminering. I vår tid snakker vi ikke om rase, men kultur. At høyresida bruker kulturforskjellen for å skape avstand og diskriminering.

Antirasistisk bevegelse adopterte en ny definisjon av rasisme, «New rasisme».

Denne definisjonen betrakter kritikk av andre kultur,  som årsak til å skape rasisme. Derfor nekter venstresida å kritisere reaksjonære muslimer, fordi de mener dette blir brukt av rasister til å skape rasisme.

Dette er et dilemma for venstresida fordi de hindrer utviklingen av de muslimske minoritetene, fordi utvikling finner sted via kritikk. Det norske samfunnet utviklet seg gjennom kritikk. Venstresida hindrer utviklingen av muslimene. Vi har utallige eksempler dette, feks. Hylland Eriksens samfunnsbok som sammenlikner hijab med norske bunader.

Lars Gule som mener at vi må akseptere at pakistanske kvinner kan ha 8 barn og sitte hjemme fordi det er deres kultur. Jonas Gahr Støre som mener at vi må akseptere at menn og kvinner kan ikke hilse på hverandre.

Alt dette bidrar til å avsekulalisere samfunnet gjennom å ha religiøse plagg og symboler i ofentlige rom. Dette skaper regresjon i og polarisering av samfunnet som vi har sett. De antirastiske venstre skaper flere rasister og flere konservative muslimer. Fordi de er med på å bleke sekularismen og gi grunnbunn til at konservative krefter kan vokse frem.

Nye definisjoner gir mulighet for at muslimer kan kvele all kritikk ved hjelp å skylde på rasisme.  Resultater er at det flerkulturelle samfunnet forsvant mens det parallelle samfunnet dukket opp.

 

 

"Ja, vi elsker"



Jeg er så lettet at jeg kan synge høyt «Ja, vi elsker»

Det er morgen og jeg sitter ved kjøkkenbordet. Nytrukket Silver-te i kombinasjon med ferskt brød og ost kombineres med livlig stemming fra gaten. Stemmene trenger seg gjennom vindusåpningen til meg. Jeg kan se for meg det lille barnet i barnevognen. Kvinnen eller mannen som triller vogna mens han eller hun snakker i mobiltelefonen. Det er litt regnvær, og regnet faller mykt over de grønne trærne. Midt i dette ser jeg kirketårnet på Gamle Aker kirke. Jeg er så lykkelig nå, jeg har det bra. Jeg har tak over hodet. Mat på bordet. Barna klarer seg bra og viktigst av alt, jeg har frihet til å lese hva jeg vil. Tre aviser er på bordet. Dagen med bibelske vers på første side, Aftenposten med «Til mine barnebarn, beklager» av Henrik Sønstebø og Dag Og Tid med bilde av Ayann Hisri Ali «Kampen mot islamisme».

 Jeg ser ikke noe negativt i å være en patriot

Så lykkelig jeg er fordi jeg bor i Norge. Jeg kan lese tre aviser i dag med ulike meninger. Jeg kan gå på nett og skrive hva jeg synes om Gud eller profetene eller kongen. Dagen er min,  uansett regn eller sol. Og jeg kan benytte dagen som jeg vil. Jeg er så lettet at jeg kan synge høyt «Ja, vi elsker»

Jeg tenker at naboen hører meg, og tenker at jeg har blitt gal. Spiler ingen rolle. Jeg tenker at noen på gata hører meg og tror jeg er «nasjonalist». Spiler ingen rolle. Jeg er glad i norske verdier og jeg kan ofre alt for dem. Jeg ser ikke noe negativt i å være en patriot.

Grådighet

Det første jeg leser er min kjære Walid al- Kubasis korte innlegg på side 3 i Dag og Tid. Hver eneste uke gleder jeg meg til å lese hans lille innlegg, en liten fortelling med et hav av meninger. I dag han har en Epistel. «Det tredje brødet». Han begynner slik:

« Mor fortalte meg om ein gang Jesus reiste sammen med ein mann. Jesus hadde med seg tre Nan brød og bad mannen om å ta vare på dei i tynnettet sitt. Det gikk til dei vart svoltene.

Legg brødstykka framfor oss, sa Jesus

Mannen la fram. Det var berre to, sa mannen.

Det åt og heldt fram reisa.

Historien fortsette med at mannen får en haug med gull. Jesus reiser videre, senere kom Jesus tilbake fra reisen. Han gikk samme veien og så fire menn liggende døde på bakken. Mannen med gullet er en av dem. Fordi mannen tenker at han heller vil ha gullet for seg selv, kjøper han gift og putter giften i maten til sine venner. Mens mannen er borte tenker de tre mennene det samme og de sier «vi dreper vår venn og deler utbyttet mellom oss. Da mannen kom tilbake, dro de frem sverdet og drepte ham. De delte gullet mellom seg og de spiste maten.

Da Jesus ser de døde sier han «Å menneske, når skal du innse at grådigskap er din egen morder»

Og jeg tenkte på denne grådighet vi mennesker har og hvordan den har ødelagt for oss. Vi som har flyktet fra krig, eller diktatorer eller økonomiske vansker. Vi har funnet et hjem her i Norge, med alle muligheter til å begynne et nytt liv i et ferdig land, langt fra all elendighet som fikk oss til å flykte.

Hvorfor er ikke dette nok?  

Hvorfor mange av oss prøver å få verten ut av eget oss?  Hvorfor har de fått et hus med mange vinduer til lyset, men de vil dekke vinduene, de vil ha male alt svart? Hvorfor vil de ikke sette pris på det som de har fått av verten og prøve å bidra mer?

Hvorfor skal de ta over det offentlige rom med sin hijab og burka og burkini? Hvorfor vil de ha julefeiring uten svinekjøtt og alkohol? Hvorfor skal alle tegningene av grisene forsvinner? Hvorfor skal en norske avis trykke tekster som hører hjemme i moskeen?  Hvorfor skal det være bønnerom på alle offentlige steder? Verten finansierte deres moskeer og imamer. Hvorfor skal de legge bønneteppe midt i hans stue også? Hvorfor skal bikini bli forbudt? Og hvorfor skal de være så grådig at de vil ha norske flagg med rød halvmåne midt i?

Hvorfor tør ikke verten si at han elsker dette huset, sitt hus. Fordi han blir stemplet som rasist. Jeg kommer med et eksempel. Det er feiring i en barnehage og foreldre med ulike nasjonalitet er tilstede. Det er godterier i mange små boller på bordet. En burkakledd dame reiser seg og går fra en godteribolle til en annen og plukker  bort godterier, og lar bare sjokoladene ligge igjen. Fordi godteriet har svinegelatin og er Haram. Er ikke dette total grådighet?

Ja hun og hennes barn lar være å spise godteriet. Hvorfor skal andre barn la være å spise godteriet, fordi hun er muslim? Det er hennes valg, hvordan kan hun tillate seg å nekte andre barn å spise det de vil?

Vår grådighet har skjøvet verten til dørstokken i sitt hus, hans tålmodighet er snart over.

Vi som kom hit har fått alt, til og med rett og økonomiske støtte til å praktisere vår religion. Men hvorfor vi skal tillate oss å islamisere hele landet gjennom å islamisere offentlige rom? Hvorfor er vi så grådige at vertens kone og døtre ikke kan bevege seg i sitt hus når de vil og hvor de vil? Vår grådighet har skjøvet verten til dørstokken i sitt hus, hans tålmodighet er snart over. Han kommer til å be oss å dra, fordi vi har blitt så grådig at han føler seg fremmed i eget hus.

Det er aldri nok. Vi vil ha mer og mer. Hvor stopper vi? Og når?  Det som skjer i Midtøsten er ikke bare Vestens skyld. Det er grådighetens skyld at sjia og sunnier dreper hverandre. Deres grådighet etter makt og penger er deres drapsmann.

Første generasjons innvandrere var fornøyd med jobben og det som de fikk til. De var muslimer, men i sitt hjerte. De ba hjemme og i moskeen. Så kom andre og tredje generasjon og grådigheten vokste med generasjonene. Det er ikke nok med jobb og hus og frihet. Alt skal forandres ut ifra deres religion og krav.  

Vaktmesteren bærer et skilt på den gamle frakken sin som sier «jeg elsker multikulturalisme » .

Hvis vi var ikke så grådige, ville verten hatt mer plass til nye gjester. Men vi har skremte ham, når vi tatt friheten fra hans familie. Han ser at tryggheten hans er borte. Hans vinduer er blokkerte med svarte tanker og det har begynt å ta fyr i kjelleren. Takket være venstresidas vaktmester i huset. Vaktmesteren bærer et skilt på den gamle frakken sin som sier «jeg elsker multikulturalisme » .