hits

Blogg

La folk være Folk!

https://www.rights.no/2016/07/agurk-martin-med-solstikk-eller-ved-sine-vante-fulle-fem/

Danmark halverer flyktningestøtten. Det var en gledelig nyhet at nabolandet har begynte å våkne av Tornerose-søvnen. Håper Norge blir det neste landet som går gjennom sine velferdsordinger- Slik at velferden ikke blir helt borte pga flyktningstrømmen, og at flyktningene får en verdig liv.

De flyktningene som kom til Europa har gått gjennom tøffe påkjenninger med krig, vold og migrasjon. De er fysisk og psykisk utmattet og her kommer de i inn en labyrint. Første fase er asylmottaket, de får mat, klær og tak over hodet. Men hvordan går dagene deres? Hvilken rolle de har? Fra å være far, mor, nabo, medlem i stor familie, arbeidstaker eller arbeidsgiver blir de redusert til ingen ting. Deres resursser, deres kunnskap blir nedvurdert og ubrukelig.  Jeg har vært gjennom denne fasen. Jeg var en av dem.  De menneskene har tung bagasje fra før. De har en usikker fremtid foran seg, ventetiden gnager innvendig og det verste av alt var passivitetet.

 Å føle seg ubrukelige er som å gå inn i en labyrint som ikke har utgangsdør. Etter mange år i asylmottak føler man seg nedbrutt og vender seg til den månedlige støtten. Hvis de er heldige og får opphold  etter mange års passivitet, blir det vanskelig å komme tilbake til hverdagen. En har vent seg til det passive rollen. De har blitt institusjonalisert. De får engangsstøtte til å kjøpe livsnødvendige ting og etter det blir det Nav og språkkurs. De lærer seg å skrive søknad, de lærer seg å være passive, ny kultur, ny språk, nytt samfunn og et menneske som har mistet mange år av sitt liv i et mottak. De vender seg til det vonde, De lærer seg å kreve å få mest mulig gratis.

 Å behandle folk som husdyr er ren diskriminering. Å ikke stille krav til folk er diskriminering. Å drive folk til å føle seg unyttige er rasistisk. Resultatet blir det  at de går til sine egne, kulturen fra opprinelig landet og religion blir i fokus. På TV og radioen blir det morsmålskanalene. Samværet med andre blir begrenset til moskeene og religiøst miljø. Og de lærer hverandre hvordan de kan få mest mulig ved å jobbe minst mulig.

Barna deres går på skolen, de ser på sine norske venninner og venner. Hjemme får barna det verre enn i sitt opprinnelsesland, mor som hadde ikke hijab i Syria går med hijab nå, far som var skjelden i moskeen i Irak er hver fredag i moskeen i Norge. Her de blir mer grenser for barna, æreskultur, hallas og haram, sjia og sunni, vanntro og gudstro. Barna blir dratt mellom de to ulike kulturene og de velger å leve i et dobbeltliv. I hvert fall mange av dem.  

Det trengs mye handlekraft å komme ut av labyrinten, lære seg språk og finne seg jobb. Det er ikke noe krav fra samfunnet etter staten for å motivere flyktninger til arbeid. Når mann kan få alt på et søvfat i form av barnetrygd for ubegrenset antall barn, barnebidrag, barnestønad , flyktningestøtte,  bostøtte og støtte til strøm, tannlege og til slutt får de samme pensjon som en som har jobbet 20 år i Norge, hvorfor skal de jobbe? De blir totall avhengig av støtte.  

De mister etter hvert sin stolthet og finner stoltheten i religionen. De blir mer ekskludert i det norske samfunnet og mer integritet i det religiøs parallellsamfunnet.  Barna blir inntektskilde for sine foreldre. Et menneske som har bodd i Norge over 5 år og har  ikke lærte seg språket eller funnet seg  arbeid. Det betyr at hun trives godt med å sitte hjemme foran TV som snakker hennes morsmål. Er ikke dette våre politikeres skyld? Er det ikke systemet som har sett på disse menneskene som unyttige og ubrukelig?

All statistikk viser at somaliere som emigrerte til USA har kommet best ut i inntekt og arbeid enn andre folkegrupper, men i Norge er de lavest i arbeidslivet.  De har funnet eget yrke "Nav".

I USA har ikke systemer basert på  velferd med alle type støtte. De må klare seg. De får samme krav som alle andre som kom før dem. De må lære språk og de må skaffe seg jobb. Vinn eller forsvinn. Der handlekraften og resurser våkner til livet, en må kjempe for å overleve, at barna kan gå på skolen, for å få sykeforsikringen. Jeg er ikke for det amerikanske kapitalistiske systemet. Men man kan finne noe midt i mellom. For. Eks. å fåt begrenset barnetrygd til tre barn som i mange andre europisk land. Kutte ut barnestønad.

Fra første dag stille krav til et eller annet arbeid. Vi har mange folk fra ulike land som jobber i Norge og etter ett eller to år reiser tilbake og de får alle godene. Hvorfor de flyktningene som kommer til Norge ikke kan få et intensivt språkkurs og settes i samme arbeid for eks: landbruk, veiarbeid og bygningsarbeid, og mye annet. De som har utdanning eller spesialitet kan få de ledige jobbene. Arbeidet finnes en eller annet sted. Men det er komisk at en dame som sitter hjemme og føder barn annethvert år kan tjene mer enn en sykepleier. Det er komisk at en kan nekte å kjøre varebil fordi maten innholder svinekjøtt. Det er komisk at en dame som sitter hjemme hele sitt liv og ikke er norske statsborger heller kan tjene mer enn som har jobbet 20 år i helsevesenet i Norge. Det er komisk at vi må betale advokaten til Krekar i over 10 år mens han sitter og truer politikere.

Det som de norske politikere driver med bidrar til mer fattigdom i selv innvandrermiljøet. Ola Nordmann har vansker for å kjenne kulturforskjellen. De barnebidrag og barnestøtte og barnetrygg blir ikke brukt til selve barnet i innvandrerfamilier. Fordi i vår kultur trenger barnet mat, klær og mobiltelefon. Resten er ikke viktig. Vi ser lav deltakelse i idrett hos innvandrerbarn, spesielt jenter. Så alle ulik støtte går til fars lomme som blir sendt ut til familien i opprinnelseslandet eller kjøpe eiendommer der og en femte del går til moskeen (Khoms= religiøse skatt).

Når man ikke har noe å gjøre blir svinnet mer svinn, kvinnehåret blir mer farlig. Imamen blir viktigere og Mekka blir nærmere. Hvordan kan du ellers kan få dagen til å gå, hvordan du kan få norsk nettverk og da blir man mer oppmerksom på sine. Og man tar på seg moralpolitiets rolle. At andre også blir som deg.

 De folka som kommer til Norge er sterke folk. De er verken barn eller husdyr dere skal gi mat og passe på at har det bra. De er resurssterke, selvstendige , intelligente folk. De må få ansvar for  å få et bra liv.  Gi dem mulighet til å lære og arbeide. Staten skal behandle folk som folk. Like krav til alle uansett religion eller hudfarge. Den asylpolitikken som er praktisert til nå har blitt til en mislykke integreringspolitikk. Når jeg snakker om mislykket integreringspolitikk peker noen på unntakene.  De sier " Når vi har Hadia Tajik som nestleder i Ap kan du ikke si at integereringen var mislykket?" men de ser ikke at Hadia Tajik og mange andre som går i hennes spor tilhører det sekulære miljøet. De har sterke vilje og de har høye ambisjoner som er beundringsverdige.  

Det har blitt en uvane å ikke skaffe seg jobb. Og de som kommer i arbeid etter kort tid blir sykemeldt eller uføretrygdet, fordi de ser at Norge er et land hvorr de som sitter mest på sofaen tjener best økonomisk. Jeg husker da jeg hadde begynte å jobbe som assisterende hjelpepleier på sykehjem kom min nabo til meg og hun sa "Du er en idiot. Du slitte deg ut, er borte fra barna, og du tjener ikke mer enn jeg" og i dag ser at etter 25 år arbeid i ulike del av helsevesenet i Norge ble jeg pensjonist med mye leddskader og smerter og mistepensjon. Jeg tjener nesten like mye som hun som satt hjem hele livet. Hun får boligstøtte det får jeg ikke. Det viser at det er noe feil i politikken vår. De bygger et system som skaper mest mulig  Nav.

Min forslag er

Kutte ut kontantstøtte

Begrense barnebidrag til tre barn maksimalt

Alle støtte skal være i form av lønnet arbeid.

Intensiv norsk kurs på asylmottak

Kartlegge resurser og erfaringer hos ny flyktninger.

Arbeidsplasseringen uten å ta hensyn til religiøs unnskyldninger.

Rask saksbehandling i UDI

Rask bolig men ikke i gettoer

Etter to år halvere flyktningsstøtte

Etter fire åre kutte alle støtte

Bolig og helsehjelp og skolen gratis.

 

 

 

 

Oljeindustrien i Iran



Min bok. s.27.28

Mormor var bydame mens morfar var av nomadeslekt. Mor
hadde arvet fra begge sider, handlekraft og evnen til å trives med
utfordringer fra faren, gavmildheten og fin dame-stilen fra moren.
Da eldstebroren min var atten år, hadde han forelsket seg i en av
landsbyjentene. Far holdt stort bryllup sju dager til ende, men
mor var ikke fornøyd. Hun ville heller hatt en rik byjente som
svigerdatter.
Eldstebror arbeidet svært aktivt i kommunistpartiet og mot
sjahen. Han skrev innlegg i avisene og satte i gang store debatter
om monarkiet, han skrev dikt og oversatte bøker. Han holdt
mange foredrag i landsbyen vår og reiste også rundt til andre
landsbyer for å snakke om kommunismen. Hans drøm var en
revolusjon etter mønster av den russiske. En dag far var borte,
åpnet han alle siloene og ba folk ta med seg alt de kunne bære.
En annen dag hadde han sagt til folk at bomullen de plukket, tilhørte
dem selv. Han mente at vi måtte organisere landsbyen vår
som et forbilledlig kommunistisk fellesskap. De første manifestene
måtte virkeliggjøres her.
På denne tiden, i 1949-51, vokste det frem en massebevegelse
for nasjonalisering av oljeindustrien i Iran med Mohammed Mossadegh
som leder for den nasjonalistiske fronten. Det ble maktkamp
mellom ham og sjahen. I mars 1951 ble det vedtatt en lov
som nasjonaliserte de store britiske oljeinteressene i Iran. Nå
hadde iranerne selv tatt styringen over det anglo-iranske oljeselskapet
som hadde gitt England ubegrensede inntekter på salg av
iransk olje mens de iranske oljearbeiderne levde i stor fattigdom.
Sovjetunionen støttet den nasjonalistiske bevegelsen og kommunistene
vokste seg meget sterke på den tiden. I forbindelse med
oljenasjonaliseringen kom Iran i konflikt med USA, Storbritan-
28
nia og flere andre land i Vesten. I konflikten mellom sjahen og
Mossadegh fikk den siste stor støtte fra folket, og 19. august
1953 ble sjahen tvunget til å forlate landet. Men tre dager senere
ble den folkekjære statsministeren Mossadegh veltet av general
Fazollah Zagedi med amerikansk støtte. Sjahen kom tilbake og
Zagedi ble statsminister. Han begynte å rydde alle sjahens motstandere
av veien. Mossadegh ble stilt for en domstol i Teheran.
Domstolen sto på sjahens side og Mossadegh ble dømt for å ha
arbeidet mot sjahen. Han sonet tre år i fengsel og tilbragte resten
av livet i husarrest. USA og de vestlige oljeselskapene fikk innpass
i Iran. Forholdet til Sovjet ble anstrengt, alle kommunister ble
etterlyst og alle kommunistiske blader og aviser ble forbudt. Med
blodbad og bajonetter hadde USA tvunget iranerne på kne for
sjahen. Men iranerne ville ikke bøye seg, verken for sjahen eller
for USA. Iranerne ventet. Med øynene fulle av tårer og hjertet
fylt av sorg og sinne ventet de på den dagen de kunne reise seg
igjen. Hele tiden var det små opprør i ulike deler av Iran. Studenter,
forfattere og oljearbeidere holdt foredrag og ledet møter
og motstanderne til den dagen i 1979 kom da sjahen måtte forlate
landet. Kuppet i 1951 var et foster til revolusjonen i 1979,
skriver den amerikanske journalisten Stephen Kinzer i boken «All
the shah?s men». Denne boken er en grundig beskrivelse av
utviklingen på grunnlag av dokumenter fra CIA, og forfatteren
sporer USAs problemer i Golfregionen tilbake til 1951.
USA under president Eisenhower brukte militærkuppet i Iran
som modell for militærkuppet i Chile som styrtet Salvador Allendes
regjering, og som modell for kuppene i Kongo og Guatemala.
Disse kuppene mot folkets vilje var vellykket. Både i Iran i
1953 med Fazollah Zagedi, i Chile i 1973 med Pinochet, i
Kongo i 1965 med Moboto Fese-seko, og i Guatemala både i
1954 med Castillos Armas og i 1970 med Lucas Garcias, fikk diktatorene
makten og beskyttet USAs interesser i noen år, på
bekostning av arbeidere og studenter som ble massakrert.
Etter at sjahen kom tilbake i 1953, forbød han alle partier og
gikk brutalt frem mot sine motstandere. I første rekke gjaldt det
29
kommunister, eldstebroren min var en av dem

Islam er maskulin



Kvinnen er natur, kvinnen er poesi, kvinnen er skjønnhet, men i islam er hun bare synd.

Hvorfor er symbolene for Gud i Islam maskuline? Allah er mann, og mannen er kongen og Guden på jorda? I islam kvinner er nedvurdert, hatet og utstøtt. Kvinnen skal ikke være leder, hun skal ikke lede fredagsbønn, hun skal ikke stå i samme rekke som menn. Menn er ledere, menn står først. Hun er ikke en del av samfunnet. Hun skal være usynlig. Hun er avskåret fra å forsørge seg selv, hun kan ikke bestemme over seg selv.

Hun kan ikke velge sin partner. Hun skal adlyde. Islam har hinderet henne ved hjelp av fysisk makt, slik at hun kan ikke gi uttrykk for sin motstand mot et system som nekter henne å være et individ. En myndig person. Hun skal kjøpes gjennom medgift, hun skal eies. Hvor hennes sang, dans, kropp er synd?

«Religion har omformet selve kvinnens person. Når vi sier «kvinne i islam» tenker vi automatisk på kjønnsorganet hennes. Kvinnen er et kjønn. Islam har tatt livet av kvinnen. Kvinnen finnes ikke mer, bare et kjønn eller spøkelse som kaller seg «kvinne»». Adonis, syrisk poet.

Hvorfor har islam forvrengt kvinneligheten til en ting som kan eies?. Koranens vers har sørget for at kvinnen ikke tilhører seg selv. Koranens vers beskriver mannen som gud og kvinnen som hans eiendom.

«Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker, alt på beste måte» Koranen 2:223.

«Hvis de viser seg ulydige, så forvis dem til værelset deres og gi dem pryl» Koranen 3:38 (4:34)

«Ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire - eller med deres slavinner» Koranen: 4:3

Hva slags Gud er det som kan snakker så nedverdigende om kvinner. Tar dem, gi dem bort. Er ikke kvinner mennesker? Har ikke følelser? Jeg tror ikke alt dette er Guds ord. Koranen er ikke Guds ord. Koranen er Muhammads ord. En syk mann som hatet kvinner. En mann som mistet sin mor under fødselen, og han hatet henne. Han følte at mor sviktet ham som barn.  Han bygger opp en religion basert på hat mot kvinner. Hans ord og handling har stemplet kvinner som symbol for synd.

«Majoriteten i helvete er kvinner», Muhammad.

«Menn har autoritet over kvinner i kraft av den forkjærlighet Gud har innrømmet dem fremfor kvinnene» Koranen 4:38 (4:34)

«Dog har mennene et fortrinn fremfor dem. Gud er mektig,- vis» Koranen 2:228

Koranens vers er kjønnsdiskriminerende, bærer kvinneforakt og de er mannssjåvinistiske. Kvinne er ikke et individ, eller vesen som får lov å tenke, eller eie sin kropp. Hvorfor tror så mange kvinner på en Gud og en profet som er så urettferdig mot dem?  Gud gir oss ingen ting på jorda eller i paradiset.

 I islam vi er blitt skapt som en gjenstand for å tilfredsstille mannens seksuelle begjær, mannens makt. Vi ble skapt for at mannen skal få bekreftelse. Og jeg forstå ikke de vestlige feminister som støtter hijab og andre islamske symboler. Jeg forstår ikke de kvinnelig norske politikere som har stått bak økonomisk støtte til moskeene og de muslimske bedehusene. Jeg forstår ikke Erna Solberg når hun besøker koranskoler.

Dere ser ikke hva har skjedd med deres medsøstre i tusenvis av år? Hvordan de har blitt slått, drept, solgt, steinet, voldtatt, pinnet til døden ved hjelp av koranens vers? Kan dere for en gangs skyld leser koranen og forstår deres medsøstres, i mange muslimske land og i Norges smerte? Hvor er deres solidaritet og medfølelse. Når skal dere kreve at fredagsbønnen skal ledes av kvinner? Når dere skal kreve at moskeene blir ledet av kvinnelige imamer?  

Under kan du se klipp fra debatt om kvinner og Islam på Litteraturhuset tidligere i år.

Min mor



Min bok.s.25.26.

Hver fredag gikk vi til det offentlige badet. Det ble kalt «hammam
». Badetjeneren kom og hentet bagene våre og badeutstyret,
som var et messingfat, messingbalje og kanne. Alle visste at
vi skulle til badet denne dagen, og ingen andre gikk dit før oss.
Mor likte ikke at badet skulle være stengt for andre hele dagen for
vår skyld og bestemte at andre skulle ha lov til å bade der samtidig.
Hammamen var åpen for menn og kvinner på forskjellige
dager eller tider. Torsdagskvelden var kosekveld. Fredag var helligdag
og fridag. På fredagene var badet åpent for menn fra
klokka fire til ti om morgenen. Tidlig fredag morgen måtte mennene
gå i bad og rense seg slik at de kunne delta i fredagsbønnen.
Særlig for menn som var godt oppe i årene, var det viktig å møte
opp til fredagsbadet for å vise at de fortsatt holdt det gående.
Når mennene var ferdige i badet, ble det grundig rengjort før
det var kvinnenes tur til å bade.
«Hvis du vil ha godt ord på deg, må du gjøre to yrkesgrupper
fornøyde, den ene er frisørene, den andre er badetjenerne. Frisøren
din og badetjeneren din kan ødelegge ditt gode navn og
rykte på et blunk. Du kan stenge porten til huset ditt, men munnen
på disse to kan du ikke stenge. De har tilgang til alle hus og
prater med alle. De kan gjøre deg til en engel eller en djevel,»
pleide mor å si. I landsbyen kunne frisøren og badetjeneren sammenliknes
med de store nyhetsbyråene, BBC eller CNN, som
forsyner hele verden med nyheter og kan hjernevaske hele verden
og lure folk trill rundt. De kan bestemme at i dag er en bestemt
mann terrorist, neste dag er han en vinner av Nobels fredspris og
tredje dagen er han en klovn. De kan skape helter og terrorister,
tenke for oss og holde opp for oss de idealene som de selv skaper.
Akkurat slik var det med frisørens og badetjenerens makt i landsbyen.
På fredagene kom det også andre kvinner til badet, men det
26
var for det meste slektninger. For å vise sin respekt for mor, tappet
de vann i et rent kar og helte over skulderen hennes, kysset
den og bøyde seg og gikk til det store badekaret. Badetjeneren
vasket hver av oss fra topp til tå, masserte oss med henna og
sitron og pakket inn hele kroppen vår i dette. Vi måtte sitte helt
stille i minst en time for at kroppen vår skulle ta farge. Mor sa at
henna og sitron gjorde huden myk og holdt hudsykdommer
borte. Henna hjalp huden med å utskille giftstoffer slik at den
pustet bedre og holdt seg frisk, sa hun. Denne fredagsbadingen
tok mange timer og vi ble servert frukt og rosensaft. Mor ba tjeneren
servere alle de andre som var i badet også.
Mor var flink til å bake. En måned før nyttårsfeiringen begynte
var hun i gang med å bake og ordne nøtter og annen nyttårsmat,
nå sto to ukers festing med mange middagsgjester for døren. På
slike dager var det mange kvinner som arbeidet hos oss. Mor
sydde klær til oss og for en del andre i landsbyen. Hun pakket ned
kaker og klær til alle tjenerne som jobbet for oss i huset eller på
åkeren, og til enker og farløse i landsbyen. Hver familie fikk en
pakke, de fattigste fikk den største. Det kunne være et skjerf, et
slør, stoff eller klær til hele familien. Hver dag før vi og gjestene
våre spiste middag, fylte hun mange fat med mat og sendte til de
familiene som ikke hadde mat nok. Etter matserveringen kunne
tjenerne forsyne seg med restene og ta dem med hjem til familien
sin. Og den første frukten vi høstet, enten det var dadler, druer
eller meloner, delte hun med dem som ikke hadde frukthage.
Hjemme var det hun som var sjefen, og far spurte henne aldri om
hva som skjedde med alle matvarene som ble brakt inn i borgen
vår. Mor ga også bort korn og mel, men det skulle ikke far vite
om. Han kunne tåle å dele alt med andre ? unntatt korn.
Mor var veldig ivrig når det gjaldt skole og utdanning og
hadde kjøpt hus i byen slik at vi kunne gå på skolen der. Hun
hadde ett bein i byen og det andre i landsbyen. Far var ikke enig
i at barna, spesielt guttene, skulle fortsette på skolen etter barneskolen.
Han mente at det var nok at de lærte å lese og skrive. Han
mente at guttene kunne bo i landsbyen og drive med landbruk
27
og hjelpe ham og fortsette arbeidet hans og arve det han hadde;
det var nok jord til alle. Men mor ville at alle vi barna skulle ta
høyere utdanning på universitetsnivå. Dermed kunne vi få jobb
på offentlige kontorer og sitte bak skrivebordet vårt og få fast
lønn hver måned og la byfolkene bøye seg for oss. Det var bedre
enn å slite med å dyrke jorda, mente hun.
 

Min bok s.24.25.


 

Min mor var muslim, men hun hadde sine egne meninger. Hun sa at profeten og etterfølgerne hans hadde arbeidet som vanlige folk. Hvis prestene ville ha mat og var ekte muslimer, burde de arbeide for maten. De som ikke arbeidet, burde ikke spise heller. Far derimot, mente at landsbyfolkene hadde mer enn nok selv om de var fattige og syke, og at de trengte prestene for å holde ut livet. Han mente at den eneste som hadde rett til å dømme folk var gud, og at vi mennesker burde avstå fra å dømme vår neste. Mor var ikke bare flink til å bruke ord og uttrykke sine meninger. Hun var god til å skyte med gevær og en dyktig rytter. Hun kunne ri uten sal, hun kunne gjemme seg under hestemagen og lade geværet mens hesten løp, slenge seg opp på hesteryggen igjen, sikte og skyte. Iblant når far måtte være borte om natten, spente hun ammunisjonsbeltet rundt magen og gikk vakt hele natten. Hun gikk rundt borgen på de tykke murene og sang med dyp stemme som en mann. Vi hadde våre fiender, det var nødvendig å holde vakt. Mor sto opp før sola. Hun vekket tjenerne for at de skulle melke dyrene før de ble sendt ut med gjetergutten. Så lagde hun frokost, gjorde klar glopannen og satte tekannen ved siden av. Hun hadde plukket urter og blomster og lagt dem til tørk og satt brøddeigen før hun vekket oss. Hun pleide å bake brød selv hver eneste dag. Hun lagde lunsj til far, som en av brødrene mine eller en tjener tok med til ham.
24
Mor var glad i dikt og blomster. Hun dyrket og stelte blomstene i hagen selv og snakket med plantene. En sort sjasminbusker var så store at vi kunne gjemme oss under dem. Mor sanket inn disse sjasminblomstene før soloppgang, for med solskinnet forsvant duften. Hun la blomstene mellom klærne og sengetøyet i de store kistene, slik at alt tøyet vårt duftet av sjasmin. Borgen vår var delt i to av en tykk mur av tørket leire med en port som var åpen om dagen. På den ene siden av muren lå hagen, og foran de store sjasminbuskene lå et avlangt svømmebasseng. Like bortenfor lå en stor gressplen der vi pleide å holde store familiefester. På den andre siden av muren lå tre staller med tak og en stor åpen stall. Vi hadde geiter og sauer med lam, kuer, esler og hester, og over den ene stallen lå et rom som noen av tjenerne bodde i. Borgen hadde tre porter. Hovedporten var todelt i solid tre og prydet med jernornamenter. Over den hang et våpenskjold som viste to løver med sverd som sto mot hverandre, og rundt løvene fløy det duer. Slike våpenskjold ble ødelagt etter revolusjonen fordi de symboliserte kongemakt. Hovedporten åpnet seg mot veien som førte til landsbyen. Den porten var så tung at det ofte måtte to stykker til for å åpne den. Den andre porten åpnet seg mot den store frukthagen, og den tredje, som var den minste, åpnet seg mot huset til onkelen min. Tidlig om morgenen før landsbyfolket våknet, gikk far eller en av tjenestefolkene ut og åpnet demningen. Vannet kom fra en stor bekk som rant bak frukthagen, under den tykke muren og inn i vanndammen. Vanndammen var rund og ganske dyp og kunne romme noen dagers vannforsyning. Dammen var tildekket, og vi barna hadde ikke lov til å ta vann fra den. Dammen var drikkevannet vårt, det ble fylt i store leirkrukker så det skulle holde seg kjølig i sommervarmen. Fra dammen rant en liten bekk til bassenget, der det sildret inn fra munnen på en løvestatue. Derfra rant vannet videre til blomsterbedene.
Mor holdt orden på alt og alle. Hun styrte med maten; ris, mel og tørket frukt, og sørget for at det var mer enn nok av mat i
25
huset. Hun hadde oppsyn med tjenerne og bestemte hva de skulle gjøre og hva slags lønn de skulle ha. Hun tok seg av oss sju barn og sørget for mat og klær og stell og vask. Vi badet ofte midt i uken, da varmet hun vann i en stor kjele og badet oss i en balje.

Vi kan ikke la hensyn til religion altis veie tyngst.



 

 Vi kan ikke la hensynet til religion alltid veie tyngst?

I april 2015 hadde Dagsnytt intervju med en hijabkledd kvinne, Nazish Khan, som har skrevet boka ?Da himmelen falt?. I denne boka forsvarer Khan tvangsekteskap og ufarliggjør det med det penere begrepet arrangert ekteskap. To begrep for samme handling. En handling som to familier utfører for at to unge mennesker skal gifte seg. Fysisk vold brukes sjelden i tvangs/arrangert ekteskap, men ved hjelp av å begrense valgmuligheter, ros og ris, psykisk press, utstøtelse og økonomisk press blir avtalen avgjort mellom to familier. De to unge menneskene har ikke noe valg og kan under noen omstendigheter ikke skille seg senere. De to unge menneskene er blir dømt til å forsete å bo under samme tak og få barn sammen, uansett hvor ulykkelig de er. Deres familier presser på for at de to skal ha forsete å bo sammen. De to unge menneskene blir ikke behandlet som selvstendige individer med valgmuligheter. ?Det handler ikke om at du selv kaller det for tvangsekteskap eller arrangert ekteskap, det handler om at det du gjør er fritt eller ikke? slår Ulrik Imtiaz Rolfsen fast. Partneren blir valgt innen slekten eller i samme klan, og med samme religion. Jeg har opplevd dette selv. Forfatteren av boka er gift med lederen for islamsk råd Norge, og forsvarer denne ukulturen fordi hun er en praktiserende muslim og skal forsvare Sharia. Hun får reklamere for sin bok i beste sendetid hos NRK.

 

I forrige måned ble lansert Hege Storhaug bok som til nå har solgt 17.000 eksemplar og er trykket i femte opplag. ?Islam den 11. Landeplage? kom ut rett før terrorangrepet i Pris der 130 mennesker ble drept. Forfatteren beskriver episoder fra nærmiljøet til det som skjer i hele Europa, går gjennom statistikk og fakta for å forklare hvorfor ytringsfriheten er under press. Hennes budskap er at Norge og Europa beveger seg mot i en ukultivert og udemokratiske tidsepoke. Hun kritiserer ikke islam som religion. Hun kritiserer islam som en politisk ideologi som bruker vold for å oppnå makt. Hun ønsker en reform av islam slik at islam kan tilpasse seg demokratiet. Og dette er et stort ønske hos mange sekulære muslimer. Forfatteren viser respekt for islam som privatsak:

 

?De to nevnte kvinnenes islam er ingen utfordring for et verdslig Norge basert på frihetsverdier nedfelt i FN universelle menneskerettigheter. Det er ikke personlig islam som har makt, langt i fra, det er lovreligion islam, den juridiske, og dermed også den politiske islam som har fått stadig sterkere innflytelse på muslimer i Norge og Europa?.

 

Forfatteren er en frihetskjemper og religionskritiker. Denne forfatteren har nettopp vunnet VGs nominasjonsprosess til Årets Navn med stor margin. Men hun får ikke komme i Dagsnytt eller andre programmer hos NRK.

 

Tidligere generalsekretær i Presseforbunde, Per Edgar Kokkvold,  skriver i Aftenposten 6. september 2015:  ?For det er ikke stort bedre å være slave av publikum enn det var å være slave av partier?. Men vi opplever at mange mediers redaktører er slaver av partier. De partiene som har drevet en feil integreringspolitikk i mange år, med det resultat at hijabkledde kvinner har fått en hånd på rattet. De skal tas hensyn til, de skal løftes frem, de skal bli hørt, de skal være Norges ansikt. Og de med burkaer og hijaber får priser og støtte for å dra i øst og vest for å hindre ?radikalisering?. Bukken skal passe på havresekken. Hva om NRKs redaktør hadde vært slave av det publikum som betaler dyrt for TV-lisensen og intervjuet denne kvinnen som kan bli Årets navn om boken som gir oss et overblikk for hvorfor vi er hvor vi er nå? Men denne boka har ingen plass i NRK, fordi forfatteren er stemplet som islamkritiker og bærer heller ikke hijab.

 

Dette er ikke bare Hege Storhaugs problem. Mange kvinner med muslimsk bakgrunn opplever det samme. Under en prisutdeling satt jeg sammen med en filmregissør og sanger, en komiker og forfatter og en lege som leder en stor organisasjon. Vi hadde alle muslimsk bakgrunn, ingen brukte hijab og alle er feminister som jobber mot kvinneundertrykkelse i religionens eller kulturens navn. Vi hadde det samme problemet. Fordi etniske norske og media ser på oss som at vi har blitt ?for norske?. Etniske nordmenn og de som har ?blitt for norske? blir plassert i baksetet. De som har hijab har hånden på rattet. Fordi media skal ta ?hensyn til? dem fordi de er en ?minoritet?, ?ofre? eller "den svake". Denne er resepten har blitt brukt av politikere og deres slaver i media og tv-kanaler i minst siste 20 år. Og hva er resultatet? Pasienten har blitt verre, nesten uhelbredelig. Samfunnet har blitt islamisert, ytringsfriheten har fått svart teip over munnen. Vi kan sammenligne Europa med en båt. Hvor mye kapasitet har en båt? Kommer den tiden at båten blir så tung at kapteinen må kaste noen passasjerer i sjøen for å redde andre, da blir vi som har muslimsk bakgrunn de første ofrene uansett om vi sekulære eller praktiserende, er radikale eller liberale.

Vi går mot en økende motstand, hat og påfølgende diskriminering mot og av muslimer i Europa. Mange sekulære muslimer deler samme bekymringer som Hege Storhaug og vi ønsker ikke parallelle ukulturer. Den eneste utvei er at politikerne og media setter ytringsfriheten høyre enn religion. Og at sekulære muslimer og eksmuslimer blir hørt og får støtte. Det er viktig med kritikk av ukulturen som får næring av religion eller gamle tradisjoner. Når demokratiet ikke har løsninger tar fascismen over. Detter er felles bekymringer for alle som elsker Norge.

En del av innlegget er publisert i Aftenposten i slutten av 2015..

Utrop 07.04.2016.

Vi kan ikke beskytte religionsfriheten for enhver pris

Som ung kvinne i sjahens Iran så hun på det å være muslim som noe åndelig, og en "snill" tradisjon. Khomeinis revolusjon i 1979 skulle vise seg å endre alt for samfunnsdebattant Lily Bandehy.

Claudio Castello

07.04.2016 07:00

Bandehy har ofte blitt beskrevet som en annerledes stemme i innvandringsdebatten. I leiligheten hennes, hvor hun tar imot Utrops utsendte medarbeider, henger det flere persiske motiver. Bandehy er nemlig fortsatt stolt av sin iranske kulturarv.

? Jeg ble født i nærheten av storbyen Shiraz, et sted som var kjent for vin, poesi og vakre jenter. Familien min var en miks av alt mulig, med en bror som var langt ute på venstresiden, og en sterkt troende muslimsk far, som likevel kunne beskrives som en politisk liberal, opptatt av individets rettigheter. Både fritenker og muslim.

Videre fortsetter hun:

? Jeg hadde en barndom og en ungdom som mange iranske jenter og kvinner i dagens Iran bare kan drømme om. Jeg kunne kle meg slik jeg ville og hadde ikke moraliserende formaninger fra foreldre eller andre slektninger som jeg måtte forholde meg til. I Iran under sjahen (monarken som ble fratatt makten etter den islamske revolusjonen i 1979, jour. anm.) var egentlig alt lov. Bortsett fra å være kommunist eller mot sjahen, selvfølgelig.

Da ting ble verre
Som ung ble Bandehy også venstreorientert. Da revolusjonen kom i 1979, støttet hun opprinnelig Ayatollah Khomeini, mannen som ble Irans nye leder.

? Vi ble på en måte lurt. I Iran var religion en slags barnetro og åndelighet som du fikk gjennom familien, og vi hadde alle et "snilt" bilde av islam. Jeg trodde oppriktig at dette nye islamske styret skulle basere seg på åndelighet og pluralisme. Sjahen var en diktator, og så å si alle var glade for å bli kvitt ham. Men det som kom etterpå, ble mye verre.

Fra å være en kvinne i et frigjort islamsk land, ble hun til et underlegent objekt, forteller Bandehy.

? Endringene skjedde ikke bare ved at man tvang på oss hijab. Khomeinis styre overkjørte iranske lover med sin tolkning av islamske sharia-lover. Som kvinne ble jeg redusert til en verdi av så og så mange kameler, til en som kunne tvangsgiftes og bankes opp uten reell beskyttelse fra loven.

Leste Koranen
Årene frem til hun kom som flyktning til Norge i 1988, ble mørke. Svært mørke.

? Jeg så hvordan sharia-lovene gjorde meg til en ikke-person, og hvordan dette ble praktisert i samfunnet. Jeg begynte å lese Koranen og hadithene febrilsk fordi jeg var i en slags identitetskrise. I familien min var islam ensbetydende med tradisjon og åndelighet, og for meg personlig var ikke islam det som Vokterrådet eller den islamske republikkens ledere praktiserte politisk.

Bandehy ble skremt av det hun fant ut under sitt selvstudium.

? Jeg leste i de hellige skriftene, og så at grunnlaget for det som Iran nå er i dag, finnes, særlig i hadithene, Et land som styres etter "ufeilbarlige ord", skrevet i en hellig tekst. Med lover som er basert på ren teologi. Hvis vi leser Koranen og hadithene, ser vi at alt som Khomeni gjør, alt som IS gjør, er islam. Mange sier: ?det er ikke islam?, men det er løgn og bedrag. Hvis vi ikke forstår at alt dette er islam, kan vi ikke reformere islam heller. For at en alkoholiker skal kunne behandles, må han forstå at han har et problem. Islamsk teologi er voldelig. Vi må innrømme dette for å kunne reformere islam. Eller går vi i samme retning som vi har gått i 1400 år.

Bandehy ble en motstemme og opplevde sine første negative reaksjoner i ayatollahenes Iran.

? Jeg endte blant annet i fengsel, og mistet venner grunnet mine meninger. Til slutt kunne jeg ikke bli værende i landet.

? Kritikk er ikke hat
Bandehy har gått fra barnetro til skepsis til kampvilje. Hun har gjennom sine skriverier advart om fremveksten av de samme kreftene her i Norge som hun så vokse frem i Iran. Hun ser på seg selv som islamkritiker, på bakgrunn av å ha lest Koranen og hadithene.

? Når man ser at islamske lover kommer i strid med internasjonalt vedtatte FN-konvensjoner, så er man nødt til å sette foten ned. Islam, på lik linje med alle andre verdensreligioner, må tilpasses disse. Ikke omvendt, altså at lovene tilpasses islam, slik det skjedde i Iran. Religionsfrihet er viktig, men den kan ikke beskyttes for enhver pris. Og i hvert fall ikke når den innbyr til religionsmisbruk og brudd på menneskerettighetene.

? Veien fra islamkritikk til islamhat er kort for enkelte. Hva tenker du om dette?

? Vi må skille mellom disse to. Å være islamkritisk betyr at du kritiserer islams innhold, og verdslige makt. Å være islamhater er et meget sterkt begrep. Jeg vil gjerne helst forbinde dette begrepet med høyreekstreme eller andre krefter som ikke tror på sameksistens. Som truer folk med vold grunnet deres tro eller etnisitet. Karikaturtegnere vil jeg for eksempel ikke se på som "islamhatere".

? Kan du forklare hvorfor?

? Fordi de igjennom det enkelte oppfatter som en krenkelse av det hellige faktisk åpner veien for dem som tør å ha en åpen islamdebatt. Og dette ser jeg igjen viktig for en eventuell reform og for å motvirke konservative og fundamentalister.

Tåler ikke tvil eller frafall
Bandehy ser på islams hierarki som det kanskje største hinderet for å skape den reformen innenfra som hun etterlyser.

? Budskapet fra de fleste lærde, fra øverste hold, er at det ikke skal være lov å tvile. I veldig mange majoritetsmuslimske land blir tvil, konvertering til andre religioner, eller frafall straffet juridisk, ofte med henrettelse.

? Vil ikke da islamdebatten blant muslimer her i Vesten kunne åpne opp for mer tvil, for mer ettertanke?

? Jeg ser det som vanskelig. Vi har mange sekulære muslimske stemmer, men som mediene ofte overser fordi det er mørkemennene i skjegg, kjortler og med truende utsagn som selger best.

Hun tenker at majoriteten av muslimer vil beholde religionen som åndelig fremfor politisk rettesnor, men legger til:

? Samtidig er det slik at et hvert forsøk på å ha en åpen debatt vannes ut, fordi de fleste ser på Koranen som ufeilbarlig, og religiøse praksiser som uforanderlige. Man tør ikke ta vekk glorien fra Muhammed slik de kristne gjorde med Jesus ved inngangen til Vestens moderne epoke.

Mot støtte til trossamfunn
? Har du noen helst tro på at vi kan få til en norsk islam?

? Det finnes ikke noen norsk islam. Norsk islam er det samme som Euroislam. Det er ikke noe nytt. Ikke noen reform. Den islamske teologien står sterkt i Euroislam. Usman Rana har Tariq Ramadan som intellektuell læremester. De sier: «ja, vi aksepterer vestlige verdiger så lenge de ikke er i strid med teologien». Med andre ord: På det tidspunkt de kommer i strid, velger de bort de vestlige verdiene. De aksepterer homofile, men ikke legningen homofili. En lege som ikke kan håndhilse på kvinner, forsvarer hijab og er mot homofil legning; hvordan skal han reformere islam? I hele hans bok roser han Tariq Ramadans ideologi og har ikke noen klare tiltak om hvordan islam skal reformeres: Det blir gjentakelse av samme løgn som det islamske brorskap og Euroislam fremmer. Vi må huske at Tariq Ramadan er barnebarnet til Hassan Al Banna, som er grunnlegger av Det muslimske brorskapet.

? For at vi skal få en norsk islam, så må norske politikere få større innflytelse over det som skjer i moskeene. Vi kan ikke ha samfunn som mottar statsstøtte samtidig som de preker jihad, vold og hat mot dem de anser som "vantro". Jeg er egentlig tilhenger av at alle former for statsstøtte skal kuttes ut, og at de muslimske religiøse samfunn blir selvfinansierte.

? Vil dette ikke være risikabelt? At vi får flere trossamfunn som finansieres av saudiske oljepenger, og som eksporterer en salafistisk og ytterliggående tolkning av islam?

? Jeg tror dette vil skje uansett, før eller siden. Motgiften er å gi de reformvennlige stemmene mest mulig støtte, både av moralsk og annen type.

Handler ikke om tone
Bandehy har som islamkritiker profilert seg blant annet som skribent for Human Rights Service, og som støttespiller til Hege Storhaug.

? Storhaug har selv kommet med sterke utspill i denne debatten, og regnes av mange som kontroversiell. Er du uforbeholden i din støtte til henne?

? Først og fremst må hun takkes for å ha åpnet for en debatt som veldig mange ikke har turt å ta i Norge. Om islams verdslige og kulturelle overmakt når den praktiseres slik det gjøres i mange land i blant annet Midtøsten. Og de kulturelle konsekvensene dette får i innvandrermiljøer fra disse landene i Norge.

? Er en såpass sterk tone nødvendig?

? De som stempler islamkritikere som islamhatere, vil kvele en viktig debatt. Og de har lyktes med dette til nå. For å bli hørt må man noen ganger ty til å kontroversielle virkemidler. Jeg er heller ikke enig med alt Storhaug sier, for eksempel om asylsøkere fra krigsområder. Jeg tenker som tidligere flyktning selv at Norge må ha en streng, men humanitær åpen-dør-politikk.

Definisjonsmakten
For henne handler det om definisjonsmakten over hva som er sunn og usunn debatt.

? Nå nylig skrev en gruppe samfunnsdebattanter og akademikere et opprop for å beskytte muslimer mot hat. Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge.
Denne gruppen krever et skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Dette er en umulig oppgave. Ingen kan med sikkerhet bestemme hva som er innenfor kritikkens grenser. Men denne gruppen sier at de gladelig og behjelpelig stiller opp når journalister trenger dem.

? Det vil si at en liten gruppe elitedebattanter tilbyr media å sensurere debatten og bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å ytre. De vil selv sensurere meninger og bestemme hvilken kritikk som aksepteres og hvilken kritikk som får merkelappen som hat. Hvem tør å kritisere islam da, om man frykter å bli stemplet som muslimhater? Dette blir ikke frihet for kritikk. Frihet styrt av frykt, er i praksis undertrykkelse. Det minner meg om Vokterrådet i Iran, en gruppe på 12 menn som sitter og sensurerer alle lovforslagene fra parlamentet. Det er lettere å gjenopplive blasfemiparagrafen. Vi ser at når det gjelder islam, integrering og innvandring, er det visse grupper som agerer som om de har en enerett på å legge debattpremissene.

? Ta debatten!
Bandehy frykter videre for fremtiden hvis man ikke satser mer på de sekulære kreftene blant muslimer i Norge og i andre vestlige land.

? Europa går i mer høyreradikal retning, samtidig som islamistisk tankegods får stadig bedre fotfeste hos de unge, og større politisk innflytelse på verdensbasis. Hadde vi hatt en åpen innvandringsdebatt, hvor man også kunne tatt opp de negative konsekvensene av denne, og gått videre og gjort noe med det, så hadde aldri de høyreradikale fått den innflytelsen de har i dag.

Nå som Europa står overfor en av sine største migrasjonsutfordringer, er vi nødt til å ta denne debatten en gang for alle, mener Bandehy.

? Vi har ikke klart å stoppe krig, migrasjon eller fattigdom. Vi må nå kunne stille oss disse vanskelige spørsmålene, heller enn å grave hodet ned i sanden. Nå, en gang for alle, gjentar hun.

 

 

Min bok s.22. 23.


 

Det andre rommet i andre etasje var mors rom. Alle vi barna likte oss der. Når vi var alene hjemme pleide den yngste broren min, som var fire år eldre enn meg, å strø korn på golvet. Vi gjemte oss bak døren og ventet. Etter en stund kom mange spurver flygende for å spise kornet. Da lukket vi døren, og på den måten kunne vi lett fange et titalls spurver. Jeg likte å holde spurvene i hendene og leke med dem. Jeg kjente det lille spurvehjertet banke mot håndflatene mine, og spurven vred på hodet for å komme løs. Jeg fikk beholde én, resten tok broren min seg av. Først visste jeg ikke hva som skjedde med fuglene, men så oppdaget jeg at han hadde ribbet dem og satt dem på spidd og grillet dem. Jeg gråt over fuglene og sparket ham på leggene, men senere spiste jeg grillet spurv jeg også. Yngstebror var min beste lekekamerat. Hele dagen lekte vi i den store frukthagen. Han var flinkere enn meg til å klatre i daddelpalmene og aprikostrærne. Han satt høyt der oppe og gasset seg med fruktene og kastet fruktsteinene ned på meg. Til slutt måtte jeg love å gi ham et eller annet leketøy, eller jeg begynte å gråte og hylte helt til han kastet ned dadler og aprikoser. Hele sommeren lekte vi under druerankene langsmed husveggene der det tette løvhenget dannet en tunnel. Når de første drueklasene begynte å bli modne, var vi de første som smakte på dem. Vi lagde mye fint av leire, mange små hus med kvinner og menn, krigere og biler, sauer og lam, alt vi hadde fantasi til å finne på, og brant tingene harde i den store ovnen som ble brukt til brødbaking. Vi kunne holde på i mange dager med å lage slikt leketøy. Men plutselig en dag kranglet vi og ødela alt sammen i sinne, og alle de fine små landsbyene som vi hadde strevd slik med å lage, var borte. Når dagen var omme, hoppet vi i svømmebassenget. Broren min var flink til å svømme, men jeg som var så liten, nøyde meg med å stå på trappen ved bassengkanten og se på. Han trakk meg
22
i armen for at jeg skulle komme meg uti, jeg hylte og mor kom løpende og reddet meg. Når yngstebror og jeg ikke var alene og fanget fugler i mors rom, var det hun som holdt til der. I dette rommet tok hun imot kvinnene i landsbyen som kom på besøk. De pratet om mennene sine, barna, naboene og kvinnegreier, og hvis noen var uvenner, forsøkte mor å megle. Hun hørte på fremstillingen fra begge parter, ga råd og prøvde å finne en løsning på konflikten. Mor var en meget vakker kvinne med øyne så store og sorte at jeg aldri har sett maken. Hun var flink til å sy, og sydde klær både til oss barna og andre. Hun kunne sitte til langt på natt og sy i lyset fra månen eller en oljelampe. Alle kvinner i landsbyen kom til henne med stoff de ville sy klær av. Mor klippet til stoffet og lærte dem å sy. Mor var også opptatt av urtemedisiner. Hun visste mye om legeplanter, og folk som var syke kom til henne for å få råd. Hvis en kvinne ikke ville ha flere barn, visste mor råd for det også og kjente til planter som fremkalte abort. Når noen skulle stelle til bryllup, fikk de lov til å plukke blomster i hagen vår. Mor kunne lese, men ikke skrive, senere lærte hun seg å skrive også. Hun kunne fortelle mange folkeeventyr, hun kunne dikt og folkelige vitser og hun pleide å lese høyt fra kjærlighetsdikt og krigsdikt. Hver kveld fortalte hun eventyr, aldri det samme. Hun var flink til å fortelle og gi skikkelsene i eventyrene liv ved å spille dem selv. Om vinteren, etter kveldsmaten, satte hun frem et fat med forskjellige nøtter og tørkede frukter; valnøtter og mandler, dadler, fiken og rosiner. Jeg satt på fanget hennes mens vi spiste og hun fortalte eventyr. Men det var ikke bare småbarn som likte fortellingene hennes, voksne ville lytte til henne de også, og hun fortalte så levende og gripende at de både lo og gråt. Om sommeren sov vi ute på den store verandaen. Jeg sov hos mor, og jeg kunne snakke med stjernene og få skyene til å bevege seg fortere, og til slutt så jeg store hoder med hvite turbaner langs kanten av borgmuren. Da ble jeg så redd at jeg gispet etter pusten og trakk dyna over hodet for å få sove. Fra jeg var barn likte jeg verken turbaner eller prester. Mor pleide å si til far at
23
prestehender var mykere og hvitere enn ungpikehender, og at prestene ikke foretok seg noe annet enn å prate hele måneden på et språk ingen forsto og ellers ikke gjorde det grann. De arbeidet ikke, mente hun, men var parasitter som fikk mat fra andres kjøkken. Mor mente at det eneste de dugde til var å begrave eller vie folk, men egentlig kunne folk både dø og parre seg uten prestenes hjelp. Hun diskuterte med far og spurte hvorfor han tok disse prestene med hjem og ga dem den beste maten i huset. De arbeidet ikke, de var blitt feite av å spise og sove mens folk som jobbet ikke hadde mat nok til seg og familien sin, sa mor.

 

Barneekteskap

Jentebarna som giftes bort

Barneekteskap er tvangsekteskap og må aldri tolereres. Jeg og mange andre mødre har vært gjennom dette. Fordi vi ble født i en muslimsk familie.

 

«Barnebrudene er utsatt for vold, trusler og diskriminering. De har ingen rett til utdanning eller egen økonomi. De blir tilintetgjort i bryllupsnatten», skriver kronikkforfatteren som selv er fra Iran. På bildet ser vi to jenter i Teheran.

Publisert 02.02.2016, kl. 14:10

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Send med epost

For en jente som blir tidlig gift er ikke bare barndommen ødelagt, hele fremtiden er ødelagt. Det er ikke bare den fysiske helsa som er i fare med alt det innebærer for en alt for ung kropp å bli gravid og så deretter å ta vare på et barn. Hvis hun i det hele tatt overlever fødselen. En jente kan aldri bli et selvstendig menneske i et slikt ekteskap. Ofte blir en barnebrud brukt som sexslave av sin mann og til slavearbeid for mannens familie.

Blir tilintetgjort

Barnebrudene er utsatt for vold, trusler og diskriminering. De har ingen rett til utdanning eller egen økonomi. De blir tilintetgjort i bryllupsnatten. Ingen hører på dem, hele familien dytter jenta tilbake til mannen uansett grusomheten han kan ha begått, fordi skilsmisse betyr uærbarhet. En afghansk advokat fortalte meg at: ? Hvis jeg skiller meg fra kona blir jeg steinet og latterliggjort av alle, men hvis jeg dreper kona kan jeg gifte meg med hennes søster neste dag fordi jeg er en ærbar mann.

Som følge av æreskulturen har jentebarnet ingen vei til frihet.

Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper.

Jeg og mange andre mødre har vært gjennom dette. Fordi vi ble født i en muslimsk familie. Vi arvet religionen enten vi ville det eller ei, og å forlate den kan medføre døden. I henhold til lovverket skal man la seg styre i alle gjøremål av islamsk lov, og man skal også dø som muslim.

Fare for mor og barn

Barneekteskap er det samme som tvangsekteskap. Barnet er ikke modent psykisk eller fysisk til å velge livspartneren sin. Det er familiens forsørger eller overhode som tar beslutningen om å gifte bort jentebarnet. Å være gravid så ung og å stå i en situasjon med redselen for seg selv, for barnets liv og for hva slags kjønn barnet har, det er vanskelig å bære i ni måneder. Og når det lille barnet er født, har jenta gjerne vanskelig for å amme, mate og stelle barnet. Hun har ikke mye kjærlighet å gi. Barnet er ofte unnfanget i en smertefull voldtektstilstand. Ifølge en UNICEF-rapport har «barnet til en mor som er under 18 år 60 prosent større sjanse for å dø i dets første leveåret enn barnet til en mor eldre enn 19 år».

Hva vi følte betød ingen ting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått.

Ble formet av familiene

Jeg og millioner av mine medsøstre ble ikke direkte tvangsgiftet. Det var ikke fysisk vold i bildet. Vi ble formet av familiene våre gjennom begrensninger i livet. Det var forbud mot forelskelse og påfølgende giftermål. Vi ble behandlet som umyndige annenrangs individer. Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper. Vi var objekter som gjennom ekteskap skulle skape sterke bånd mellom to familier eller to klaner, eller vi skulle bringe mer rikdom til kollektivet.

Hva vi følte betød ingen ting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått. Vi ble vant til denne tilstanden, og med årene var det nesten som vi likte det: Det var en normaltilstand, en kjent tilstand. Gjennom mødrene våre hadde vi lært å ikke forvente annet. For å bli ansett som en god muslim skal du som kvinne underkaste deg ektemannen blindt. Det er hans rett og vilje som gjelder i ett og alt. Dette budskapet er spikret i Koranen.

I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt å gifte seg med jentebarn helt ned i 9 års alderen.

Ukultur knyttet til islam

Barnebrud er ukultur som Europa er ferdig med fordi Europa er ferdig med klankulturen og med religionen. For Europa er menneskerettighetskonvensjonen helligere enn Bibelen. Samtidig, ordningen med barnebrud fortsetter og har blitt forsterket i de muslimske land. Fordi Muhammed var en profet, kriger, kommandant, dommer, leder, tyrann og slaveeier og gift med et barn (i henhold til alle Sahih Hadith-bøkene, så vel som Ibn Ishaq (704-767): The Life of Mohammed (den tidligste kilde om profetens liv i Islamsk historie). Og han har blitt forbilde for alle muslimer. I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt å gifte seg med jentebarn helt ned i 9 års alderen. For brudgommen er dette helt normalt og etter lovverket og kulturen. Hans far, onkel, bestefar, imamen og profeten har gjort det samme. Sharialoven er viktigere en menneskerettigheter og alle andre lover, fordi sharia er Guds lov og Gud er ufeilbar. Andre lover er menneskeskapte og er feilbarlige. Dermed er sharia evige og kan ikke forandres.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

For mye aksept

Når staten aksepterer adskilte bønnerom, adskilte sitteplasser på skoler og på seminarer. Når staten aksepterer barnehijab stikk i strid med FN-barnekonvensjonen. Når staten aksepterer adskilte innganger i moskeene, når staten støtter moskeene som driver kjønnsdiskriminering, når staten ikke har oversikt over hvor mange ekteskap som inngås i moskeene, eller når en partileder sier at vi må aksepterer at noen ikke vil håndhilse på motsatt kjønn. Når et statsoverhode sier at kvinner må holde menn på en armlengdes avstand for ikke å bli voldtatt. Ja, da er det ikke mye håp om å stoppe ukulturen som har spredd seg til Europa.

Staten må stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster.

For å hindre praktisering av sharia som tillater barnebruder, kjønnsdiskriminering og underkastelse, må staten ta ansvar for likestilling i innvandrermiljøet. Vi lever i Europa og verdsetter menneskerettigheter. Da må staten stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster. Staten og media må kreve at sentrale moskeer og Islamsk Råd må komme på banen og at muslimske kvinner gjøres fri til å ekte akkurat den de vil etter sitt eget hjerte i en voksen alder. Moskeene må ta klart og tydelig avstand fra de sataniske vers i Koranen som er kjønnsdiskriminerende og hadithene som er basert på Muhammeds seksualliv. Staten må kort og godt prioritere menneskerettigheter og FNs barnekonvensjon over religion

.https://www.nrk.no/ytring/jentebarna-som-giftes-bort-1.12783486

Hijaben: frigjerande - eller eit fengsel?

Er bruk av hijab i vestlege land å slenge sin identitet i ansiktet på folk? Og kvifor står ikkje frigjering for minoritetskvinner høgare i kurs ? ikkje eingong på 8.mars-dagen?

 

Foto: CEM TURKEL / AFP

Astrid Brekken

Publisert 06.03.2009, kl. 12:36

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Send med epost

Astrid Brekken

Dersom ein alltid skal sjå ei sak frå minst to sider, er det fare for at ein blir ståande stille. Med heiderlege unntak er den norske debatten unnfallande når det gjeld krav om likestilling og frigjering for minoritetskvinner. Er ein grunn til det at vi framleis har ein respektfull ryggmargsrefleks når det gjeld religion? Det burde vi ikkje ha, vel vitande om at det ikkje minst er religionane som har vore med på å gjera kvinner til andrerangs menneske. Gudar og profetar har ikkje reint rulleblad når det gjeld synet på kvinner, og i ettertid driv framleis eit iherdig presteskap i ulike framtoningar sementering av forelda overleveringar. Tradisjonar og haldningar blir dessutan pakka inn i religion for å få større vekt.

Vi har igjen fått ein heftig debatt om bruk av hijab i det offentlege rom. Det blir ikkje siste gongen, for av mange ulike grunnar vekkjer hijaben sterke kjensler.

Totalitære erfaringar

?Eg har levd med og sett alle sider av totalitær islamisme og religiøst barbari,? seier Chahdortt Djavann. Ho kom til Frankrike frå Iran i 1993, og er antropolog og forfattar: I 2003 skreiv ho boka ?Bas les voiles? ? Ned med sløret. Boka vart viktig i den franske debatten ? året etter vedtok dei igjen ? for dei hadde det i lovgjevinga alt for hundre år sidan - å forby religiøse klesplagg og symbol i offentleg skole.

Ho ser hijaben som sjølve symbolet for kjønnsdiskriminering og eit brot mot menneskerettane. Ho kallar sløret ei fysisk, psykisk, sosial og seksuell mishandling, eit bærbart fengsel som ein tilmed tvingar småjenter inn i.

Mange muslimske kvinner tek sterk avstand frå slike oppfatningar av tildekking, og går frivillig med sløret. Men i mange land og miljø er tilsløring er forbunde med tvang og press.

Hijab-tvang?

Skal vi tru Gerd Fleischer, dagleg leiar i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, skjer også slik tvang i Norge. På hennar kontor har kvinner og jenter gråte fordi dei må gå med hijab, men dei vågar ikkje ytre seg i den offentlege debatten. ?Foreldre slår ofte sine døtre til lydighet og dydighet, og hijaben utgjør som regel en del av kontrollen,? seier Gerd Fleischer til Vårt Land. Ho er opprørd over at unge muslimske kvinner står fram og seier dei står fritt i å velja om dei vil gå med hijab. Dei veit at medsøstre blir tvinga til det, men det talar dei lite om. Det bør vera del av deira kvinnefrigjering også å støtte dei, seier Fleischer.

Draumen om noko betre

Vi vil ha eit samfunn der psykisk og fysisk undertrykking, diskriminering, tvang og lemlesting ikkje skjer, vera det basert på kjønn, seksuell legning eller hudfarge. Vi må ikkje la redsla for å bli utskjelte som rasistar og eller feil type feministar hindre oss i å krevja likestilling og rettferd også for kvinner som lever i miljø der ordet kvinnefrigjering ikkje står i ordlista. Dei som kjenner seg frigjorte og har det livet dei ynskjer treng ikkje bli provoserte fordi vi talar for dei som ikkje er i den heldige situasjonen. Vi som stod bak feministbladet Sirene på 1970-talet hadde eit motto mange kvinner den gongen ergra seg over i sine plettfrie kjøkken:
?Vi er klar over at ikkje alle kvinner føler seg undertrykte, men vi veit at dei er det. Ingen kjenner seg undertrykte før dei har ein draum, ein visjon om noko betre.?

Derfor kastar talibanarar syre i ansiktet på skolejenter: dei skal ikkje gjennom utdanning oppdage kva verden dei lever i, og få visjonar om noko betre.

Konservative krefter på frammarsj?

Det er ikkje å undre seg over at kvinner som har ei fortid i Iran blir skeptiske når dei ser hijabane blir fleire. I likskap med Chahdortt Djavann oppfattar norsk-iranske Lily Bandehy hijaben som noko meir enn eit tøystykke til ære for gud ? i eit avisinnlegg nyleg kallar ho hijaben ein trojansk hest for islamistane. Og i eit intervju i NRK P2 i 2004 sa Lily Bandehy:

Hjelp muslimske jenter og kvinner ? forby bruken av skaut på skolar og arbeidsplassar.

Lily Bandehy til NRK P2

I dag virkar eit slikt synspunkt meir kontroversielt enn det gjorde i 2004. Kvifor?

Både Bandehy og andre innvandrarar frå muslimske land uttalar at dei kom til Norge fordi dette er eit demokratisk, sekulært samfunn, at dei er uroa over styresmaktenes vingling i viktige prinsippsaker, og at organ som Islamsk Råd blir for mykje lytta til. Særleg for fridomssøkjande muslimar blir det eit auka gruppepress dersom konservative, religiøse krefter får stor plass. Og slike krefter har aldri støtta kvinners frigjering.

Muslimsk ettertanke

Om hijabens funksjon i land som Norge har islamforskaren og muslimen Anne Sofie Roald interessante erfaringar. Ho gjekk tildekt i 22 år. Femti år gamal kasta ho hijaben. I eit intervju i Aftenposten blir ho spurd:
?- Noen kvinner sier det er trygghet i sjalet?
- Jeg har ikke behov for å bli beskyttet på den måten. Kanskje innvandrerjenter føler det slik. Da jeg hadde sjal, var det veldig stengt. Jeg var usynlig.

- Er det ikke det sjalet er ment å gjøre?
- Jo. Men i Europa i dag har sjalet også en motsatt effekt. Det gjør at du blir glant på. Her, nå, er sjalet plutselig blitt en identitet. Jeg vet ikke om jeg er interessert i å slenge min identitet i ansiktet på folk. Sjalet setter også en mental sperre i ditt indre, fordi du vet - eller tror du vet - at folk ser på deg på en spesiell måte. Du drar med deg ideene om at du ansees som å være mindre verd inn i ditt forhold til enkeltmennesket.

- Har du kastet sjalet fordi vi andre ikke fikser at du bærer det, eller fordi det ikke hører hjemme her?
- Det har ingen funksjon her. I den muslimske verden er det sånn at har du ikke sjal, får du mindre respekt. Her er det ikke slik.?

Feigt og pinleg

Vi vil og skal alltid ha ein diskusjon om religion og religiøs praksis, som vi også må ha det om at alle norske borgarar skal ha like rettar og plikter. Kampen for kvinnefrigjering tar ikkje slutt, og for mange i dagens Norge er vegen til eit fritt og sjølvstendig liv lang ? om det gjeld å koma ut av undertrykkjande eller valdelege ekteskap og familieforhold, skaffe seg utdanning, og få lønna arbeid.

Denne helga er det 8.mars-feiring. Stortingsrepresentant Saera Khan frå Arbeidarpartiet seier ho er svært overraska over at minoritetskvinner heller ikkje i år er med i parolene i Oslo, og at dette er pinleg og feigt av kvinnerørsla. Kva seier 8.mars-komiteen? At parolene speglar krava til dei som deltek i førebuingane. Det er eit merkeleg uengasjert svar. For om vi ikkje skal ha kamp for å betre minoritetskvinners liv i Norge nå, når da?

Publisert 06.03.2009, kl. 12:36

 

 

 

 

Min bok. s.20.21



De prestene som har kommet
til makten blander politikk og religion og forsterker derved sin
maktposisjon. Prestene vil at folk skal være undertrykte og misbruker
religionen som et middel til å skaffe seg selv makt.
I et land der alle tror på gud og halvparten av befolkningen er
kvinner, kan religionen bli et mektig sverd til å slå ned motstandere
med. Gud har skapt alt, alt i naturen fra fjell og hav til dyr
og blomster. Han har også skapt kvinnen slik hun er for at menneskene
skal glede seg over å se på henne og beundre guds skaperverk,
så hvorfor skal kvinner stenges inne og skjules bak slør?
Kvinnen er guds skapning og kanskje vakrere enn mannen fordi
mannen ble skapt først som en kladd. Prestene sier at når en
kvinne er utenfor hjemmet, må hun dekke til håret så mennene
ikke skal bli opphisset og miste konsentrasjonen når de ser på
henne. Men mange undersøkelser har vist at solskinn og blomsterdufter
også påvirker seksualiteten og forsterker den. Så hvis
prestene skulle være konsekvente, måtte de dekke til himmelen
også, og skjule blomstene under slør. Hvis man ba prestene om
å finne et vers i Koranen som støttet deres maktmisbruk, ville de
ikke greie det. Det de har er bare villedende fortolkninger, fortolkninger
som de bruker for å nå sine egne mål.
Mine nye landsmenn spør: «Er du muslim? Hvorfor bruker du
ikke slør?» De generaliserer og forbinder islam med slør og kvinneundertrykkelse.
Jeg fortalte alt dette om min egen far for at
dere som leser det kan skille mellom islam og den politikken og
det religionsmisbruket som prestene driver med i hjemlandet
mitt. Min far var virkelig en trofast og from muslim, men han var
ikke straffende, verken overfor familien sin eller andre. På grunn
av sin eiendom og sin stilling hadde han mye makt på hjemstedet,
men han hadde respekt for seg selv såvel som for andre mennesker,
og han misbrukte aldri sin makt.
20
Hver morgen vekket far oss tidlig for at vi skulle be morgenbønn.
Men det var ingen tvang, og etterpå kunne vi sove lenger hvis vi
ville. Så drakk far te, tok med seg brød og gikk til åkeren. Sommer
som vinter gikk han frem og tilbake til åkeren hver dag, en
drøy mil hver vei. Han måtte være overalt og jobbe sammen med
de andre i landsbyen. Han likte ikke å sette seg ned og la andre
jobbe for seg, han jobbet like hardt som alle andre, og ofte kom
han ikke hjem før etter at sola var gått ned. Han vasket seg ved
bassengkanten og skiftet klær, etterpå ba han til gud, og så kom
han for å spise. Av og til la han seg til å hvile etter maten og sov
litt. Jeg pleide å sette meg ved siden av ham og vifte bort fluene
med en vifte lagd av daddelblader. Hvis det var veldig varmt, viftet
jeg kjøligere luft på ham slik at han ikke skulle bli forstyrret i
søvnen. Noen ganger masserte jeg leggene hans med de små
hendene mine. Jeg kunne sitte og se på føttene hans. De kunne
ha blodige sår og huden hadde rifter og sprekker på hælene. Mor
varmet geitefett til å smøre på sårene slik at de skulle gro bedre,
og far klagde aldri over smerter.
Far hadde en egen seng, og ingen av de andre barna fikk lov
til å ligge i den sengen. Men om sommeren hendte det at jeg klatret
opp i den og la meg i armkroken til far. Da kunne han snu
seg mot meg og kysse meg mellom øyebrynene og fortelle meg
om Melkeveien, Sjustjernen og de andre stjernene. Far sa at han
skulle ønske han kunne plukke ned stjernene og lage vakre smykker
av dem til meg, og jeg sovnet ved siden av ham og drømte at
jeg pyntet meg med øredobber som var lagd av mange små stjerner.
Det var godt å sove hos far, jeg savner ham forferdelig.
Landsbyen jeg vokste opp i lå med fjell på den ene siden og åker
på den andre, med klar blå himmel og førti varmegrader midt på
dagen om sommeren og stjerneklare netter. Der var høfligheten
og respekten overfor andre mennesker som livgivende regn, og
man verdsatte ikke seg selv og sitt eget ego høyest. Der delte folk
sorger og gleder med hverandre. Brylluper, fødsler, regn og gode
avlinger var felles gleder. Sykdom, død, tørkevintrer og katastro-
21
fer var felles. Der kunne folk drepe hverandre for en times vanntilførsel,
men også dø for hverandre. Jeg skrev om den herskapelige
borgen, de tre rommene og det første rommet som var fars.


 

Min bok s.18 og 19.


 

Et annet dikt handlet om en kriger som het Rostam. Han var den beste krigeren av alle, og mesteparten av boken forteller om hans kamper med drager og djevler og andre eventyrskikkelser. I en krig måtte han slåss mot en ung mann. Han fikk sterke følelser for denne krigeren, men var nødt til å fortsette kampen og vinne. Han som var en gammel kriger måtte vinne over en som var ung og uerfaren, ellers ville han tape sin ære. I en runde vant den unge krigeren over Rostam, men uten å såre ham, og de kjempet i to dager til. Til slutt drepte Rostam den andre, men da han trakk sverdet sitt ut av den unge krigerens hjerte, fant han en gullmedaljong som viste at denne krigeren var Rostams egen og eneste sønn. Rostam hadde drept ham og sørget dypt. Han påkalte alle drager og trollmenn for å forsøke å redde sønnen, men da han endelig fikk tak i medisin, var det for sent. Dette diktet var så trist at det fikk meg til å gråte, likevel ville jeg høre disse to diktene om og om igjen. En annen diktsamling var av Hafez. Han er fortsatt veldig populær og diktene hans finnes i hvert eneste hus, uansett om folk kan lese eller ikke. Goethe lærte seg persisk for å kunne lese diktene til Hafez, og filosofien i Fauster basert på noen av Hafez? dikt som handler om menneskets valg. Folk som sitter i en forsamling kan be en diktleser åpne boken og lese to dikt etter hver
18
andre og si at de får svar på problemene sine hvis de spør dikteren. Denne diktsamlingen til Hafez er så viktig at den ligger fremme på bordet under nyttårsfeiringen. Dikt er en del av hverdagslivet i Iran, og folk pleier ofte å snakke på vers med hverandre. I min barndom var det mange stjerneklare sommernetter, og mange dikt ble lest høyt i denne lille landsbyen. Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men vi leste dikt og lyttet til musikk og danset uten å bli straffet for det. Vi hadde grammofon og spilte plater, men det kunne vi bare gjøre i byen der det var elektrisitet. Når far var på besøk i byen, så han at jeg danset alene eller sammen med gutter ? på denne tiden var det populært med rock og twist. Men aldri kjeftet han på meg for det, og vi jentene kunne studere hva vi ville og gå hvor vi ville og gifte oss med den vi selv valgte. Far mente at kvinner måtte prioriteres og respekteres mer enn menn fordi de hadde det store ansvaret med å føde og oppdra barn. Hvis barna skulle ha det godt, måtte kvinnene ha det godt. Far sa at en kvinne skulle ha respekt for seg selv og kroppen sin, en respekt ingen skulle ta fra henne. Men dette kvinnesynet til far gjorde brødrene våre sjalu, og denne sjalusien gikk utover oss søstre senere. Det eneste far var veldig streng med, var alkohol. Han sa at alkoholen stjal fornuften fra menneskene og rørte aldri alkohol selv. Eldstebroren min drakk vin når han hadde gjester fra byen, men alt måtte gjemmes bort før far kom hjem. Far visste om det, men diskuterte det aldri med eldstebror. Han sa bare at han ville slippe å se tegn til alkohol i huset sitt, og broren min måtte gå og sove ut rusen og vaske seg før han gikk til fars rom. Når jeg i dag ser hva som skjer i Iran mange år etter den islamske revolusjonen, blir jeg skikkelig forbannet. Min far var muslim og mer trofast mot islam enn mange av nåtidens prester, men han var ikke som dem. Det er ikke islam som er problemet når man ser brutaliteten overfor kvinnene og begrensningene som legges på dem, men det er myndighetene som misbruker makten og religionen. I Koranen står det ikke noe som kan forsvare voldsbruk overfor kvinner eller undertrykking og omskjæring, men
19
slike regler har vokst frem gjennom villedende fortolkninger. Det skyldes at alle prester er menn og fortolker Koranen slik det passer dem fordi de vil ha mer makt. De prestene som har kommet til makten blander politikk og religion og forsterker derved sin maktposisjon. Prestene vil at folk skal være undertrykte og misbruker religionen som et middel til å skaffe seg selv makt

Min bok s.16.17

 
 

En annen litterær person som var viktig for meg, var Raskolnikov i romanen Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Raskolnikov, som betraktet seg selv som et overmenneske med rett til å drepe for å skape større rettferdighet. Men når handlingen var utført, kom han i en samvittighetskonflikt og møtte de religiøse spørsmålene om tilgivelse og soning. De romanene som tok opp slike vanskelige spørsmål, foruroliget meg. Da var historiske bøker mer beroligende og jeg likte å lese dem også. Min drømmemann var Napoleon og mitt forbilde var Joséphine. Jeg var fascinert av de to, av og til hadde jeg størst medfølelse med Napoleon og ble sint på Joséphine på grunn av den makten hun hadde over ham, men samtidig beundret jeg henne fordi hun hadde slik makt over det motsatte kjønn. Andre jenter på min alder i byen var opptatt av Elvis Presley eller mannlige skuespillere, men jeg drømte om Ivan Karamazov og Napoleon Bonaparte. Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men aldri brente han bøker og aldri ble jeg straffet for noe jeg hadde lest.
Da jeg begynte i første klasse, bodde jeg i byen og gikk på skolen der. Men på fridagene, i helgene og i sommerferien og nyttårsferien, bodde jeg hjemme i landsbyen. Der hadde vi ofte gjester til middag, og mor pleide å lage ekstra mat fordi hun visste at far antakelig hadde med seg gjester. Hvis en eller annen selger eller en annen fremmed hadde kommet til landsbyen, tok far ham gjerne med hjem slik at han kunne spise og overnatte hos oss, og gjesten fortalte far nytt fra andre steder. Iblant fikk vi noen spesielle gjester, dervisjer eller hellige menn. Dervisjene gikk kledd i en lang hvit kjortel, over kjortelen bar de en lang kappe. Kappen var åpen foran, ermene var lange og vide. Rundt magen surret de et grønt sjal, og på hodet hadde de en liten hatt med et grønt skjerf rundt, slik at den ene enden av skjerfet lå på skulderen. Dervisjene reiste fra landsby til landsby og hadde ingen fast bopel, men levde av maten som folk tilbød dem. De gikk fra dør til dør og sang religiøse sanger og folk inviterte dem inn på mål
16
tider. Dervisjene var snille og blide. De kunne mange eventyr og dikt og delte ut søtsaker til barna. Mange mente at de hadde helbredende evner. De ble gjerne over en natt eller to hos oss. Iblant kom det selgere også. De solgte tørrfisk og reker, stoffer, sko og kjøkkenutstyr. Folk som ikke hadde penger, kunne bytte til seg varene deres mot mel, korn og egg. Selgerne kunne fortelle nytt fra andre landsbyer og fungerte som en slags dagsavis for landsbyen vår. De besøkende kunne også være slektninger eller folk fra landsbyen. Med mor og far og oss sju søsken og dem som jobbet fast hos oss og disse gjestene, kunne vi være tjue-tretti personer til middag. Etter maten var det tid for te og høytlesning og deklamering av dikt. I landsbyen bodde en ung mann som var en god diktleser. Slik jeg husker ham, hadde han store brune øyne og nesten brunrødt hår. Hvis man så på ham i solskinn, lignet håret hans små ildtunger som strakte seg mot himmelen. Han hadde fin stemme og leste godt. Han var en del av familien, og hver kveld kom han til oss for å lese dikt, særlig fra diktsamlingen Sjaname (Kongelige brev) av Ferdosi. Sjaname er en berømt bok og fantes i alle hjem på den tiden. Ferdosis epos forteller historien om de iranske konger fra oldtiden frem til hans egen tid på 1000-tallet. I denne beskrivelsen får krigere og nasjonalhelter en magisk makt og kan drepe drager og seire over onde krefter, samtidig er de både folkelige og rettferdige. Når den unge mannen leste disse diktene, ga han liv til personene. Han deklamerte med høy og klar stemme, og vinden førte stemmen hans med seg over hele landsbyen. Folk i andre hus ble stille for å kunne lytte til ham. På den tiden brukte man oljelamper, og himmelens stjerner lyste så klart og virket så nære at man bare måtte strekke seg litt for å kunne plukke dem ned. Jeg lå med hodet i fanget til far og så opp på himmelen, og mens jeg lyttet til den unge mannen ble himmelen, vinden, diktene og far til ett. I et av diktene skildres krigen mellom persere og romere. Etter mange dagers krig var mange blitt drept, men ingen av sidene
17
hadde vunnet over den andre. De to krigsgeneralene ble enige om å velge en bueskytter fra hver side. De to utvalgte skulle reise til det høyeste fjellet og skyte sine piler derfra. Der pilene falt, skulle grensen mellom de to landene trekkes. Perserne valgte Arash som den beste bueskytteren. Han klatret med sine utvalgte til toppen av fjellet. Der spente han buen så høyt han kunne og sendte pilen av gårde, men falt død om idet pilen forlot buen. Det blir sagt at pilen hans fløy lenger enn noen pil kan fly. Med dette bueskuddet ga Arash perserne store landområder, han hadde lagt sin sjel i pilen og ga sitt liv for at perserne skulle vinne krigen. Når jeg lyttet til dette diktet følte jeg at hjertet mitt ble større og større, og en foss av glede bruste over meg. Jeg var full av glede og stolthet over å være perser.

 

Takk til Knarvik

Takk til Knarvik.

 

Før jul kom Hege Storhaug med boka «Islam, den 11 landeplage» Boka satte i en gang stor debatt i media i mange måneder. De som i mange år hadde monopol i media, snudde ryggen til henne og ville ikke lese boka. De hadde allerede satt hendene over ørene og åpnet munnen for å benekte fakta. Så ble det stille, som vanlig. Hijab, skjegg, og deres støttespillere, den gamle gode venstresida og antirasister som har hatt svaret på alt. De som var «ofre» og deres allierte, som betrakter alle andre ikke-muslimer som globale maktfaktorer, tok over scenen. Så kom kunstneren og karikaturtegneren Thomas Knarvik med fantastiske «apenes konge»-tegningen. En muslimsk mann som er høyt oppe i politikken, ble tegnet som ape.

Hva var feilen med å bli tegnet som ape? Han hadde brukt apekostyme selv. Evolusjonsteorien bekrefter at Homo sapiens kom fra aper. Mange andre politikere har blitt tegnet som ulike dyr. Men apetegningen startet en voldsom debatt om rasisme og hvor grensen går for ytringsfrihet. Mitt spørsmål er om ytringsfriheten trenger grenser? Hvem skal sette grensen? FNs menneskerettighetskommisjon som ledes av Saudi -Arabia? Eller de 11 personene som hadde skrevet et opprop om å sensurere media? De som skrev. «de kunne stille seg frivillig for å hjelpe redaktørene»?

Hvis vi tar hensyn til religiøse grupper og begrenser ytringsfriheten i hvilken som helst grad, har vi gått med på å sensurere oss selv og andres meninger. Da har vi krenket individet. Fordi individets frihet til å tenke, til å si, til å tegne, er helligere enn Gud og profeter. Tenk på et samfunn uten Hege Storhaug og uten Thomas Knarvik, hvor ensidig og kjedelig det ville være? Vi må takke de to for at de åpner debatt, og i lyset av deres mot kan mange andre meninger kommer frem.  

Antirasistene snakker om at muslimer blir krenket. Hvem krenker hvem? Mange iranere som har flyktet fra Iran ble krenket da Faten Al Hosni fikk Bergensprisen, fordi hun har vært tilhenger av Khomeinis regime og er i moralpolitiet. Mange av oss som har rømt fra religiøse regimer og bor i Norge, blir krenket av å se hijab og burka i offentlige rom, fordi vi har rømt fra mennesker som dem. Mange av oss ble torturert av søstrene Hizbollah med hijab.

 Vi blir krenket av de skjeggete menn på Grønland i Oslo som ser på oss som urene eller horer. Jeg blir krenket når jeg ikke får servering på en restaurant på Grønland som drives av muslimske menn. Jeg blir krenket av den somaliske mannen som på åpen gate på en bussholdeplass dro smekken ned og tisset på meg. Hvor var antirasistene og de som støtter muslimer å se, ingen så hvordan jeg følte meg der og da. Jeg og mange iranere, kurdere og andre tenkende individer i eksil blir krenket av alt som bærer tegn av islam, for vi ble tvunget til å rømme fra vår familie, våre naboer og alt som tilhørte oss. Da min bror døde av kreft 29 september 2011 og da jeg ikke kunne reise til Iran for å ta farvel med han, ble jeg krenket av islam.

Hvor var Lena Lindgren da en burkakledd jente fikk 500.000 kroner i stipend for å dra på skoler å holde foredrag. Var dette stipendet helt greit? Da Bushra Ishaq fikk Fritt Ord-prisen var det helt greit, og Bergensprisen på 1,2 million kroner var greit, men er det vanskelig for kritikerne å godta at en etnisk norsk kunstner får 100,000 kroner i stipend for bokutgivelse? Lena Lindgren og andre redaktører som henne har bidratt til det som Knutt Olav Åmås sier «Tariq Ramadan blir helt, mens Ayaan Hisri Ali fordømmes». Hvorfor fordømmer dere antirasister Knarvik og Storhaug, mens IRN og Islamske Nett, Rabita-moskeen får mye makt i media og millioner i støtte i form av våre skattepenger. Dere Krenker oss som er i eksil. (ordentlig eksil). Vi som lever i lengsel etter å legge en blomst på graven til våre foreldre i hjemlandet.

Andre kaller Knarvik- tegningen å sparke nedover. Hvem er nede? Khomeinis tilhengere eller Saudi Arabias finansierte moskeer?  Dere som fordømmer Knarvik, sitter og filosoferer og beundrer fotografiet «Piss Chris» Kristus nedsunket i et kar av urin. Kunne dere reagert på samme måte hvis det var «Piss Muhammad»?

Hvorfor senker media redaktører, som ofte tilhører den regressive venstresida, de moralske krav til andre kulturer som ikke har samme utvikling som Europa? Dere mener at muslimske folk ikke kan underlegges de samme forventninger og krav som norske borgere. Dette er ren stigmatisering og apartheid i Norge. Knarvik og Storhaug er mindre rasister enn de som stigmatiserer folk etter deres religion eller kultur.  De to tegner og kritiserer de som har makt uansett religion eller nasjonalitet for å utvikle et samfunn basert på ytringsfrihet.

Den politikken som venstresiden har drevet i mange år, viser seg å være mislykket fordi det flerkulturelle samfunnet har forsvunnet mens parallelle samfunn har dukket opp og tredje generasjons innvandrere har blitt mere konservative enn sine foreldre. Jeg gleder meg til å være på Thomas Knarviks boklansering.

 

 

 

Polygami.

 

 


 

 

Under sjahen i Iran var det forbudt med polygami, og hvis noen skulle gifte seg med ny kone måtte de ha tillatelse fra kona og ha medisinske grunnlag, for eks. barnløshet. I 1979 etter at Khomaini tok makten ble Sharia gjenopplevd. Og etter Sharia familielovgivningen kan en muslimsk mann gifte seg med fire koner og samtidig ha sex med mange konkubiner, eller ha sex med kvinner som har gått i kortvarig vielse (Horeri i religions navn). Khomeini ga mange fordeler som penger, hvitevarer eller gratis tomt for å få iranske menn til å bøye seg under Sharia.

Etter at jeg kom til Norge trodde jeg at den norske grunnloven gjelder for alle uansett rase eller religion, men etter kort tid fant jeg ut at alt som jeg hadde opplevd i Iran under Khomeini foregår i Norge også. I det ukulturelle samfunnet som lever sitt liv uten noen bekymringer. Vold mot barn, tvangsekteskap, flerkoneri, vold i familien, æresdrap, moralpolitiet og alt som er kjennetegn på det muslimske samfunnet.

Første gang jeg fikk kjæreste var jeg fortsatt muslim og forsiktig med at andre iranere i Norge og min familie i Iran godtok han som min mann, men kjæresten min ville ikke gifte seg på norsk (årsakene kom frem tre år senere), så vi gikk i moskeen og giftet oss der, uten å bli registrert i Norge. Og senere skilte vi oss hos imamen i moskeen uten å bli registrert i Norge. I begge tilfellene måtte vi betale 600 kroner hver av oss til mullaen. Det er en god inntekt uten skatt for imamene, rett i lomma.

Etterhvert oppdaget jeg at mange fra Somalia og Pakistan skiller seg med sin første kone etter norsk lov, men de er fortsatt gift etter sharialov. Så de gifter seg med den neste kona etter norsk lov og sharialov. Fordi det som er godkjent i det muslimske miljøet er det ekteskapet etter Sharialoven. Dette er viktigere fordi Sharia er Gods lov. Den muslimske mentaliteten er frosset i ei bestemt tid og sted. De skal fortsette etter en mal, uforanderlig og konstant. Dette er vanskelig å forstå for Ola N. som er ferdig med religion på mange vis. Ola N. skal hindre fattigdom og klasseforskjell, etter denne gode tanke øker han barnetrygd, barnebidrag og kontantstøtte. Ali som er gift med to damer i Norge er mann og overhode i familien. Alle inntektene leveres til Ali fordi Ali og begge konene er gode muslimer. Barna trenger mat, klær og mobiltelefon, det får de, men alle pengene blir ikke brukt på barna, pengene blir investert i hus og eiendom, og gir mannen mulighet til å gifte seg med unge jenter i sitt land som ofte er kusiner. Guttene skal fortsette som far, skolen, moskeen, koranskolen og være med andre gutter, i hvert fall kan de være ute hvor lenge de vil. Det er verst med jentene, de skal være hjemme etter skolen, og koranskolen. De jentene skal hjelpe mor, rydde etter bror, holde seg hjemme og gjøre godt på skolen. Andre aktiviteter som dans, sang, sport, klasseturer, leirskole og alt som kan gjøre henne vestlig (vantro/uren) er forbudt for henne (det er ikke rart at jenter med muslimsk bakgrunn gjør det bedre på skolen enn etniske norske barn og ingen spør hvorfor?).

Andre siden av saken er moskeene. De vier og skiller ikke gratis. Polygami er en stor inntektskilde for moskeer, så det er ikke rart at Basim Gholzan og IRN ikke har sett og hørt om dette. Basim Ghozlan er flink til å nekte ting som kan skade moskeen eller profeten. På litteraturhuset under en paneldebatt nylig nektet han at profeten Muhammad hadde giftet seg med Ajesha på 9 år.  Så han kjenner ikke til flerkoneri i Norge fordi han vet at avsløringen av den saken kan sette kroken på døra til moskeen.

1.      De har drevet bedrageri i form av å la være å betale skatt av ulovlige inntekter.

2.     De har drevet polygami som er mot norsk lov. Begge deler er straffbart.

 

Men det er lett for politiet og skatte myndighetene å finne frem. Det er åpenlyst at i det muslimske samfunnet kan ikke en kvinne få barn med en mann som hun ikke er gift med. Hun og barnet blir utstøtt og u-ærbare, det kan til og med utløse drap. Det er lett å finne de barna som har samme far, men ulik mor, og det er lett å finne hvilken moské som står bak det ulovlige ekteskapet. Dette trenger vilje og modighet fra norske politikere, politiet og skattevesenet. De må forstå den muslimske mentaliteten, men de ser alt som en del av kulturen. Det er uakseptabelt at folk bor i Norge, men praktiserer andre lover over norsk lov. Moskeen er blandet og vet godt om dette fordi vielsen pågår hos imamen eller i moskeen og mannen skal betale for tjenesten. Kvinnen har blitt sexslave og inntektskilde for mannen i Norge også. Det er viktig med tiltak som:

Begrense barnetrygd til tre barn som i Danmark.

Stopp barnestønad.

Stopp kontantstøtte

Stopp barnebidrag hvis mannen er uten jobb.

Gratis og obligatorisk barnehage fra ett års alder.

Straffe foreldre som bruker vold mot sine barn, eller nekter sine barn å være med på sport eller andre kulturelle aktiviteter.

Stenge alle de moskeene som står bak polygami.  

 

Det er viktig å lese Dette:

http://www.rights.no/2016/06/det-nye-norge-polygami-pa-fremmarsj/

 

 

 

 

 

 

kvinne i islam?



Erotikken gir dermed en guddommelig betydning. Menneske har funnet opp bildet av en fallos i paradiset som står rett opp som bokstaven alef og er beregnet på å trenge inn i kvinne, for å støtte opp under tanken om at kvinnen ikke er annet enn en eiendel som han kan utøve sin erobrermakt over. Så selv i det hinsidige er kvinnen den som blir trengt inn i, den som blir eid. Fallosen blir en slags naturlig fascinum som aldri stanser, og er altså symbol på makten og autoriteten. s. 119. Vold og islam.

Min bok s.14.15.


 

Jeg hadde lovet å dele min bok med mine lesere hverdag, Men jeg var meget heldig at jeg  fikk et nytt barnebarn. En gutt. Han ble Kalt Mikael.  jødisk navn. Mitt lille barnebarn har ikke noe religion. Han er menneske i alle sin skjønnhet, uskyldige , og trygg på seg  selv og verden rundt. Han er rent, bare jeg  så på det lille ansiktet fikk meg til å gråtte, vet ikke at det var glede tårer, eller tårer overfor min maktløshet, min dårlig samvittighet at jeg kunne ikke gi ham et bedre verden uten religion, tuen krig, uten makt og avmakt. Hvorfor vi har ødelagt alt, hvorfor alle barn kan ikke føde i et trygg verden, hvor skal første lyden av et nyfødt barn kvelles av bomber? hvorfor de blir druknet i hav+. Hvor er samvittigheten vår? jeg spør meg selv. I 1960 talt var vi engasjert i krigen og vi klarte å få stopp på Vietnams krigen. Men i dag ble vi bedøvet av Realityserier som skal vise hvordan skal tas fettet fra magen og pumpes i rompa ? Hvorfor vi kan ikke stoppe krigen i Syria,  Irak,  Jemen,  Libya  og mange andre steder. Hvorfor vi har blitt døv. Det nye imperialismen driver nye kolonisering, og vi ser ikke. Vi vill ikke se fordi vi har fått hvert vårt del av den store kaken, Vi er opptatt av våre kjærlighet på pine å slike på. Vi har et Joint, vi har nok pils, vi har nok pornofilmer. Vi lærer om mange ting som kan tilfredsstille oss i magen og under magen. La barna drukne, det er deres problemer. Vi har mistet vår samvittighet, vår solidaritet og vi har blitt kjøpt. Vi kan ikke stoppe krigen fordi vi bry oss ikke om den. 

S.14. min bok.

Etter paraden ble skuespillet oppført på en stor åpen plass. Der foregikk det også sang og høytlesning av religiøse dikt. Kvinnene i landsbyen satt rundt denne plassen og slo seg på brystet og gråt, mennene tok jord fra bakken og la på hodet som tegn på sorg og slo seg med zangiren på ryggen. (Zangir er mange små metallringer som henger sammen, og jo flere ringer, jo tyngre er kjeden.) Ofte slo de seg så hardt at blodet rant. Denne seremonien begynte tidlig om morgenen og fortsatte til middagstider. Ved solnedgang kom alle hjem til oss og spiste kvelds og drakk rosensaft. Hvis det var noen som hadde et spesielt ønske eller hadde en syk i familien, ba de gud om å helbrede den syke eller oppfylle ønskene. Og for at det skulle gå bra i det kommende året, sa folk at de skulle ofre rosensaft, lam, ris eller noe annet under neste års sørgemåned og ble dermed deltakere i forberedelsene til den.
Far hadde latt bygge en moske og en barneskole. Skolegangen varte fra første til og med sjette klasse. Det var én lærer for alle barna, og når læreren underviste for eksempel femte og sjette klasse, arbeidet de andre klassene med hjemmelekser eller løste oppgaver. Læreren var som oftest en enslig mann og ble invitert til middag hos foreldrene etter tur gjennom hele skoleåret. På denne skolen kunne gutter og jenter sitte sammen. Noen ganger kunne barn bli tatt ut av skolen fordi de måtte hjelpe til hjemme. Læreren ga far rapport om hvem som var borte fra skolen, og far sendte bud etter barnets far for å snakke med ham. Fedrene kunne be barna fri fordi kona var gravid eller syk eller fordi barna måtte hjelpe til med å jobbe på åkeren. Fedrene kunne spørre om hva som var vitsen med å la barna gå på skolen, de var født fattige og kom til å dø fattige, de trengte brød, ikke skole. Men far
14
forklarte dem at det å være analfabet var som å være blind og prøvde å hjelpe dem så barna kunne gå på skolen, iallfall til og med sjette klasse. Jentene pleide å være ivrigere og flinkere enn guttene, og fedrene deres fortalte stolt til far om hvordan de kunne lese bøker og brev for familien. Men som regel sluttet jentene på skolen etter sjette klasse og giftet seg fordi familien ikke hadde noen mulighet til å sende dem på skolen i byen. Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men han ga meg stor frihet til selv å kunne velge hvordan jeg ville leve. Alle lekekameratene mine var gutter, og hvis jeg ville kunne jeg spille fotball med dem hele dagen. Aldri måtte jeg bære skjerf eller slør, jeg kunne kle meg som jeg ville. Ofte gikk jeg halvnaken, og jeg likte å gå barbeint i fjellet og klatre i trær. Jeg kunne løpe ut på åkeren der det ble dyrket meloner av alle slag. Jeg løp på det nye gresset i hagen og ut i kornåkeren, jeg gjemte meg mellom bomullsplantene, plukket ville blomster og badet i bekken om sommeren. Jeg likte ikke å ha på meg sko. Mor pleide å si til far at de kom til å ha denne jenta gående hjemme hele livet fordi hun kom til å få så store føtter at ingen mann ville ha henne. Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen, men han var en fri mann med frie tanker og skapte min verden slik at jeg klarte å holde ut alle de vonde årene som skulle komme. I det tredje rommet i andre etasje var det mange bøker og blader og aviser. Det var russiske, franske, engelske og greske bøker som var oversatt til persisk. Det var romaner, poesi og historiebøker, og noen av de siste handlet om den russiske revolusjonen. Det var så mange bøker at jeg kunne lese og lese hele året uten å komme gjennom alle. Ofte leste jeg der til jeg sovnet, jeg var så sulten på bøker. Da jeg gikk i sjette klasse hadde jeg lest mange verk av Dostojevskij, Tsjekhov, Hemingway og Steinbeck. Min favoritt var Ivan i Brødrene Karamazov fordi han våget å stille spørsmål om gud og om menneskets frihet og tunge moralske byrde som gjør det ansvarlig for sine handlinger. For meg som levde i en religiøs familie, var det umåtelig fascinerende at noen våget å spørre om mennesket trengte gud i det hele tatt.
15

Min bok. s.13.

Den
12
som forsøkte å hente vann ble drept. Hussein, som var barnebarnet
til profeten og etterfølgeren hans og bar på sitt minste barn,
ble drept. Hodet hans ble hogd av og satt på en stake, og hele
familien med kvinner og barn ble tatt til fange på den tiende
dagen etter at krigen hadde begynt. Karbala er en hellig by for alle
muslimer i verden, og under Golfkrigen og under krigen i Irak
2003 da amerikanerne rykket inn i Irak, fikk sjiamuslimene lov til
å reise som pilegrimer til denne byen og utføre denne seremonien
i moharam-måneden. Under Saddam Hussein var denne seremonien
og pilegrimsvandringen til denne byen forbudt.
Under moharam var det mange kvinner og menn hos oss. De
hjalp til med å lage mat i store messinggryter for å servere til gjester
og til dem som hadde vært med på zangirseremonien. Det var
ikke nok plass på kjøkkenet til all matlagingen, det måtte bygges
mange ildsteder ute i hagen og lages mat ved hjelp av ved og kull.
Kjelene var så store at vi barn kunne leke gjemsel i dem når de var
tomme. I sørgemåneden kledde folk seg i sort, og om ettermiddagene
ble det sunget sørgesanger om den tragiske hendelsen.
Hele landsbyen vår sørget, etterpå kom alle til oss for å spise middag.
Den største høytidsdagen i moharam er ashora. Noen dager før
ashora jobbet folk hardt for å forberede feiringen. Ashora ble feiret
både med en parade og et slags åpent teater med blant annet
oppføring av et skuespill om krigen mellom profetens barnebarn
og fiendene hans. Til paraden ble det bygd plattformer av tre,
med små rom oppå, til å bære på skuldrene av fire eller åtte menn.
Plattformene ble kledd utvendig med grønn silke og pyntet med
fine tepper, med flere silkestoffer i ulike farger og med bilder av
profeten og etterfølgerne hans og den hellige krigen. Hovedfargen
i paraden var en skinnende grønnfarge. Mange kledde seg
som folk før i tiden med sorte og grønne klær, grønt er en hellig
farge i islam. Mennene som skulle spille profeten og følget hans,
kledde seg i grønt og sort. De som skulle spille fiendene kledde
seg i rødt. Barna kledde seg også ut og satt i de små pyntede rommene
på plattformene, som ble båret gjennom gatene. Skuespil-
13
lerne red etter på hvite og svarte hester som symboliserte de gode
og de onde kreftene, deretter kom de som pisket seg med zangir.
Hver farge hadde sin spesielle betydning. Mens paraden sakte
beveget seg gjennom gatene i landsbyen, ble det spilt sørgemusikk.

Reform i islam



Det er ingen reform i islam uten å reformere muslimer

Debatten om å reformere islam kommer jevnlig opp i media. Islam klarer ikke å tilpasse seg det vestlige demokratiet som er basert på individets frihet. Så fra ulike hold antydes det at Islam trenger reformering. Noen ønsker å sensurer de voldelige tekstene i Koranen. Hvis vi tar bort alle de 518 voldelige versene fra Koranen, kan vi fortsatt ikke reformere islam fordi hadithene er verre og de har samme makt for muslimer som Koranen.  

Andre vil reformere islam for eksempel skape en norsk islam med utgangspunkt i Zytuna College teorien etablert for 8 år siden i USA for å skape amerikansk islam. Et mislykket forsøk.  Islam er ikke en abstrakt enhet, muslimer må reformeres og de vil ikke det. I 1400 år de har motsatt seg reform. Religioner bærer grunnleggende verdier som appellerer til mennesket på et dypt nivå.  Det innebærer ydmykhet og offer og undertrykkelse. Islam er en syklus av kategorier; Gud og menneske, mann og kvinne, muslim og vantro. Individet er i klemme, er presset og prøver å slå tilbake med å presse andre. Undertrykke andre. For å endre islam, ville vi måtte forstå den muslimske tenkningen. Muslimer finner sannheten i koranen ikke i sine erfaringer av virkeligheten. Vestlige religioner gjennomgikk opplysningstiden. Denne kognitive prosessen har stoppet hos muslimer. Muslimene forholder seg til en mal de får gjennom religionen.

De som snakker om reform i islam må først reformere sine tanker. De kan ikke si at vi ønsker reform av islam men vi kan ikke akseptere homofile. Den dagen en moské vil la homofile medlemmer eller kvinner lede bønnene kan vi snakke om reformasjon i islam.

Det beste beviset på at muslimske modernisering har feilet, til og med i vesten, er at tredje generasjon er mer konservativ enn sine foreldre, og regressive grupper som Dajesh har fått mange tilhengere.

Venstresida har feiltolket islamsk terrorisme som en legitim reaksjon på undertrykkelse og invasjon, og at terrorister er unge som har falt ut av fellesskapet i vesten. Men det er ikke de fattige og undertrykte som er mest tiltrukket av Jihad. Men ved nærmere undersøkelser ser vi at de er godt utdannet eller har god jobb. Bin Laden var ikke en fattig gutt og ikke de belgiske eller franske terroristene. Venstresidens forklaringer er å ikke se virkeligheten i øynene.

Vi må forstår hvorfor de unge muslimer fanges av de voldelige tekstene i Koranen. Tekstene er deres mulighet til å bekrefte sin identitet.  De identifisere seg med disse versene. Tekstene blir brukt for å legitimere seg selv og sine handlinger. Den muslimske mannen ser at vestlige verdier truer hans ære, familie, og idealer, de verdiene som har vært uforanderlige i tusen år Han ser at fremtiden truer han som mannen med æren i behold. Den muslimske mannen har en maktbase gjennom religionen som får kvinnene til å adlyde ham som Gud. Religion og makt går hånd i hånd. Han er Guden, kongen og herren og kona er eiendom hans. Dajesh tenkning gir mere underkastelse for kvinnen og mer tilfredsstille og nytelse for mannen. Den maskuline Guden på jorda kjenne på makten.  

De vestlige verdiene truer ham og hans fremtid. Istedenfor å modernisere sin tenkemåte, tyr han til vold for å ødelegge disse verdiene, Denne forvirrede mannen setter seg mot reform fordi tekstene i Koranen bekrefter ham som overlegen. De voldelige, rasistiske, kvinnefiendtlige, tyranniske deler av islam gir ham en følelse av verdi i en stor, forvirrende verden.

Islam er en del bare en liten del av problemet, muslimer er en stor del av problemet.
Vi kan ikke reformere islam, men vi kan reformere mennesker gjennom opplysning, kunst og satire. Reformere mennesker til å tørre å tenke selv og forstå.

 

 

Min bok. s.11,12.



Min far ble knekket av bestikelser og tørke årene.

Under nyttårsfeiringen, fra nyttårsaften til trettendedagen, var
fars rom pyntet med blomster. Hele det store rommet var dekket
av tepper, og rundt i rommet lå hvite pledd og puter med håndknyttede
silketrekk eller fine broderier. Midt i rommet, fra døren
og tvers over golvet til den andre veggen, lå en hvit duk, og på
den lå en tremeduk, det er en duk av et spesielt håndlagd stoff
med tradisjonelle mønstre, det er hellig og nesten like kostbart
som de fine teppene. På denne duken ble det satt frem krystallfat
med mange sorter kaker, frukt og nøtter. Under disse festdagene
sto alle porter åpne, og folk kom på besøk fra første nyttårsdag.
De bøyde seg, kysset fars hånd, ønsket godt nyttår og satte seg
på de hvite pleddene. Noen var slektninger, andre kom fra andre
landsbyer, og alle besøkende ble bedt på middag. Alle rommene
var pyntet med roser og sjasminer, og det ble helt rosenvann over
gjestenes hender. Det duftet roser overalt og jeg kan ennå kjenne
roseduften når jeg lukker øynene, roseduften blandet med duften
av nybakte kaker og nytrukket te. I dette rommet var jeg den
eneste jenta. Jeg fikk være med far overalt uten å bære skjerf eller
slør. Jeg kunne kle meg i hva jeg ville og være hos ham i hans rom
eller være med ham ut på åkeren. Jeg kunne ri sammen med ham
eller løpe etter ham overalt, og han ville aldri avvise meg.
Min far var muslim og ba til gud fem ganger om dagen. Han
fastet ikke bare i de tretti dagene under ramadan, men i over førti
dager. Under hele ramadan hadde vi en prest fra byen boende hos
oss. Far gikk med ham til moskeen, og presten holdt tale og
11
svarte på religiøse spørsmål. Presten spiste alle måltidene sammen
med far. Vi likte ikke presten. Når han bodde hos oss, måtte mor
lage mange forskjellige retter og desserter til ham og vi så ikke så
mye til far i denne måneden. Alle voksne måtte faste, men barna
fastet bare i noen få timer hver dag. Fra soloppgang til solnedgang
ble det verken spist eller drukket, men vi kunne spise tidlig
om morgenen før sola sto opp. Om vinteren når dagene var korte
og kjølige, var det ikke så vanskelig å faste. Verre var det om sommeren,
med lange dager og temperaturer på over førti plussgrader.
Noen av søsknene mine spiste og drakk i smug, men lot som
om de fastet. Etter gudstjenesten kom presten og far og spiste
middag, siden dro de tilbake til moskeen. Da hadde vi ungene
mye moro hjemme. En av brødrene mine kledde seg ut som presten
og etterliknet prekenen hans for oss, men tullet og blandet
den med mange vitser. Etterpå danset han rundt i turban og prestedrakt.
En av oss unger holdt vakt så far ikke skulle oppdage hva
vi holdt på med. Men når vi så igjen presten og husket alle vitsene
og all moroa vi hadde hatt, måtte vi streve for å holde igjen
latteren.
Under fastedagene lagde mor en slags grøt av rismel og safran,
sukker og gule rosenblader. Den duftet herlig. Hun fylte mange
fat, helte varm olje over og pyntet med kanel. Hun var flink til å
tegne blomster og fugler eller skrive navn med kanel på den
safranfargete grøten. Under hele fastemåneden spiste vi denne
deilige, fint pyntede grøten som dessert. Mor delte den ut til
naboene også.
En måned heter moharam ifølge den arabiske kalenderen. Det er
en sørgemåned for mange muslimer som kan likne på påskehøytiden
for de kristne. Folket sørger over at profetens barnebarn og
hans nærmeste, man sier syttito personer, ble drept av islams fiender
i en urettferdig krig, og at kona og barna hans ble tatt til
fange. Profetens barnebarn og følget hans hadde reist fra Karbala.
Denne byen ligger i det nåværende Irak. Her ble de angrepet av
fiender og omringet, de hadde ikke vann og sultet og tørstet. Den
12

Folk var folk!

Folk var folk.
Jeg tenker mye på tiden rundt 1988 da jeg kom til Norge og fikk oppholdstillatelse og flyttet til Oslo. I begynnelsen hadde jeg ikke noen jobb eller studie. Da begynte jeg med selvstudie av det norske samfunnet. Jeg hadde min yngste sønn i barnevogna og vi kjørte trikk og buss, satte oss på benker i ulike parker, lange turer i Karl Johans gate og andre steder. Der lærte jeg om folket og deres samvær. Folket var ofte beskjedne, men høflig, stille og rolig. Alt var tegn at jeg hadde kommet til Europa. Ingen skjeggete menn, ingen burkaer, noen få hijaber og på offentlige steder som sykehus, politi, sosialkontorer og arbeidskontoret var det ikke en eneste hijab. Ingen høy lyd. jeg låste ikke inngangsdøra, ingen koran høytlesning, ingen snakket om halalkjøtt.

På alle restauranter hvor som helst var jeg velkommen, og seint på kvelden kunne jeg løpe rundt Østensjøvann. Alt var ro og trygghet. Jeg visste ikke om hvem som var muslimer eller vantro, jøde eller kristne, buddist eller ateist. Folk var folk. Noen kulturelle trekk kom frem i påkledningen. Barn var barn i sin helhet med hår og barneklær. Dyr var dyr, gris og lam var bare dyr. Jeg var langt borte fra det som jeg hadde rømt fra, fra religionen min. Jeg var trygg, jeg var i Europa, alt var bevis på det.

Men det skjedde noe under, uten å lage det minste ringe på overflaten, men i 2006 kom bølgen, og viste hvor kraftig og skremmende den var. For første gang viste den muskler. Første maktdemonstrasjonen. Og vi bøyd oss for bølgen, vi bøyde oss for makten. Vi unnskylte oss for dem, vi ga alt som de ville ha, penger og sensur. Da sviktet vi ytringsfriheten for første gang. Og i dag hvor er vi?

Er vi i Europa? Hva har skjedde med oss? Hvorfor jeg som kvinne har mistet de muligheten som jeg hadde i 1988? Hvorfor de lille grisene er borte fra barneavdelingen? Hvorfor antall hijabkledde har økt i mange bydeler i Oslo slik at hver gang jeg er ute, føler at jeg er i Iran? hvorfor torde ikke min venninne levere en klage til politiet, fordi politiet ( kontor damen) ikke hadde den offentlige uniformen på seg, men en religiøs uniform. Hvorfor har vi blitt så utrygge, hvorfor må jeg gå av bussen fordi to svarte telt kommer inn og jeg kan ikke se at de er kvinner eller menn, har de bare veska si eller et gevær under sine telt?  

Og mest av alt synes jeg synd på de små jentene i hijab som sitter samme med sin mor mens pappa og bror nyter badning på stranda. Jeg synes synd på de små jentene som ikke kan være barn samme med andre barn, spise samme mat, leke samme lek og dra på samme bursdager, være på samme klassetur eller sommerleir. Jeg synes det er synd på de barna som mister barndommen sin fordi de er født muslimer. Det er vår skyld. De barna er ofre for vår snillisme og naivitet.   En tur i Oslos gater, Grorud, Stovner, Tveita, Tøyen, skoler, sykehusene, aviser, tv skjermer og mye annet er dominert av hijab og skjegg. Hva vi ser er religiøsitet og ikke kultur. Hvordan klarte de å dominere majoriteten?

De kom her fordi de hadde det vanskelig i sitt land, og her har de fått alle muligheter. De kan jobbe, studere, drive sine interesser og leve langt fra krig og elendighet. Hvorfor prøver denne gjesten som ble vel tatt imot, å drive huseieren ned i kjelleren og ut av huset. Fordi mange av dem har kommet på feil grunnlag. De kom her for å leve i eksil, men det fører til invasjon. De kommer ikke til å tilpasse seg selv eller sine tanker med hverken stedet eller tiden. Men de kommer til å forandre majoriteten.

 For å kunne forstå dem, må vi tilbake til Muhammad tiden. Etter 13 års mislykket forsøkt i Mekka drar Muhammad og hans stamme (Koreishittene) til Medina.  Ansarene som bodde i Medina tok imot Muhammad og hans stamme, ga dem husrom, mat og ly og forsvarte dem mot Mekkaerne.  Muhammad og hans stamme tok makten og fordrev Ansarene. Muhammads stamme var triumfere og Ansarene var tapere. Det høres at mange muslimer føler seg som Koreshitter og har samme drømme som sine forbilder. De skal fordrive europeerne ut av sitt hjem, men de kunne ikke se at Muhammad og alt som han har gjort er historie. Dette er ferdig. Europa har gått gjennom 400 år til å komme hit og de kommer ikke til å miste sin frihet og demokratiet pga noen folk som har frosset sin mentalitet i fortiden. De som fortsatt går etter en gammel mal som ikke passer verken med tid eller sted.  Europeerne, spesielt nordmenn er tålmodige, De har lært å være tolerante, men en dag har de fått nok og verken du eller jeg kan bo her.

 



  

Min bok s.10.

Før i tiden måtte folk bære kisten på skuldrene fra den dødes hjem til gravstedet, og hele familien bar sorte klær i førti dager. Den niende og den førtiende dagen etter dødsfallet ble markert. På den niende dagen gikk mange folk til gravstedet for å vise sin sorg der og legge steiner på graven. De leste i Koranen, de gråt og ofret mat og penger til de fattige og ba gud tilgi den avdødes synder. Før solnedgang dro de hjem igjen. I disse førti sørgedagene ble det ikke feiret bryllup. Hvis den avdøde var ung varte sørgetiden i seks måneder, og hvis noen ville feire bryllup i denne tiden, måtte de ha tillatelse fra den avdødes familie. Hvis noen i denne landsbyen ville gifte seg på nytt, fikk de aldri tillatelse fra far. Det eneste unntaket kunne være hvis kona var veldig syk eller ikke kunne få barn og var enig i at mannen skulle få gifte seg på nytt. Hvis en kvinne ble slått av mannen sin eller hadde andre problemer med ham, kom hun og klagde til far. Han var veldig streng og nøye og rettferdig i slike tilfeller. Jeg husker at han en gang holdt en mann innestengt i stallen i mange dager fordi han hadde slått kona si. Fars rom var bare åpent for menn, verken kvinner eller barn hadde lov til å gå dit. Men da jeg var liten, fikk jeg likevel lov til å være hos far og sitte på fanget hans eller sovne med hodet i armkroken hans mens jeg kjente hånden hans stryke meg over håret og kinnet. Hånden hans var snill, med mange harde træler etter hardt arbeid. Når far var ute og gikk i de trange gatene i landsbyen, reiste alle seg og hilste på ham. Mennene tok av seg hatten, la armene
10
i kors over brystet og bøyde hodet. Da pleide far å si at de måtte se opp slik at de kunne gå med rett rygg for andre folk, og for ham også. «Dere har ikke noe å skamme dere over,» sa han. «Gud er den eneste dere skal bøye dere for.» Far var ikke særlig pratsom, men han tenkte mye. Jeg så ham aldri gråte, bare den dagen mor døde og en gang da noen hadde tent på åkeren vår. Han pleide ikke å le heller, men når han så på mor fikk han et spesielt glimt i øynene og munnen smilte vakkert under den grå barten.

Gud som skaper. islam 4.

Gud som skaper:

Tekstene i Koran baserer seg ikke på kjærlighet, nytenkning, vitenskap, landbruk eller at menneske har lov å skape. Når Muhammedaner erobrete Persia brent de bibliotekene, statuer og bilder ble ødelagt og forbud. Kvinne sang, dans og musikk ble stoppet. Alle malerier ble brent. Det skjedde det samme under Khomaini. Å male kvinner kropp og ansikt ble forbudt. Mange malerier ble ødelagt.

Under Taliban i Afghanistan alt ble ødelagt til å med Buda statuer. Når Dajesh (IS) erobrere ny området ødelegger alle tegn på sivilisasjonen. De har ødelagt historien om Irak. Syria, Libya og Jemen. Islam beskyttere benekter at det er islam, fordi de er redd at islam mister ansiktet, De er redd å innrømme at islam er mot sivilisasjoner. Men jeg sier: Det er islam.

 «Wahhabismen er i ferd med å utslette sporene etter det menneskelige. Så lenge det er Gud som skaper alt, kan ikke menneske finne opp noe, skape eller realisere bilder, musikk, dikterverker ?og så lenge det bare er en skaper ,må alt menneskeskapt utslettes. Det er Wathan (avguder). De tilhører avgudsdyrkelsen. Det dette som er forklaringen på ødeleggelsen av museer og arkeologiske severdigheter: man ødelegger ethvert verk av mennesket, for mennesket antas å konkurrere med Gud. Mennesket skal bare følge forskriftene.» Adonis.

Vi kan se på korans vers «Da du kastet ,var det ikke du; men Gud som kastet» Koran 8:17.

«Alene Herrens åsyn består» Koran 55:27.

Islamske Guden tar ansvaret fra menneske totalt. Når de steiner kvinner, det er Gud som steiner, når de halshugger det er Gud som halshugger. Muslimske Guden aksepterer ikke noe tegn fra menneske, Bare skal stå hans ÅSYN. Hvordan muslimer skal bygge en sivilisasjon samtidig som de skal ødelegge alt som menneske har skapt. Sivilisasjon er skapt ved hjelp av tekster som er skrevet av menneske, av kunst, arkitektur som er skapt av menneske. Menneskelover som skapte sivilisasjon. For meg er Vergeland tekster er helligere enn Koran. For meg individet er hellige og Ytringsfriheten er over Guden, over alle guder.

 

Min bok s.9.

I landsbyen var far den fremste autoriteten og hadde mest å si. Når det oppsto uenigheter om vannet, måtte han holde folk fra begge sider i ørene. De eldste mennene samlet seg og drøftet problemet, til slutt kom de til enighet. Da ga de hverandre vennskapskyss, skriveren skrev en avtale som mennene satte fingeravtrykkene sine under og far stemplet. For en periode holdt dette som en fredsavtale. Andre viktige diskusjoner dreide seg om sykdommer på plantene og insektangrep, for eksempel fra en gresshoppe som ble kalt malach. Disse gresshoppene kom som svarte skyer fra klar himmel og angrep avlingene på åkeren. Alt som folk hadde arbeidet så hardt for, kunne være borte i løpet av noen timer, og sorgen var stor. Når gresshoppene kom, forente alle i landsbyen seg mot den felles fienden og alle tok fatt i noe; staur og steiner, gryter og panner. De slo med steiner på gryter og panner for å lage mest mulig bråk og løp gjennom åkrene for å forsøke å jage bort insektene. Men det var mangfoldige tusen av dem og bråket hjalp lite. Folk hadde jobbet og slitt hele året for å skaffe seg mat, og nå hadde de små insektene spist opp hele avlingen. Da var det ingen annen råd enn å låne til livets opphold inntil de kunne høste neste avling. I fars rom snakket folk om slike katastrofer, om hvilke muligheter man hadde for å forhindre at slikt skjedde eller hva som kunne gjøres for å bøte på skaden og hva andre landsbyer hadde gjort. Men det var ikke bare vannfordeling og avlinger som ble diskutert i dette rommet. Når mennene kom til ham og klagde over naboen eller andre konflikter, sendte far bud på motparten og lyttet til det begge hadde å si. Til slutt var det han som tok den endelige beslutningen, og det han sa ble respektert. Hvis noen skulle gifte seg, kom familien til brudeparet og rådførte seg med far og bestemte datoen for bryllupet. Hvis noen døde, fikk far straks vite det. Ved dødsfall trengte familien te, mel og sukker til sørgedagene. Medregnet dagen for
9
dødsfallet sørget de i førti dager. De sju første dagene etter dødsfallet kom slekt og venner og naboer og andre som kjente den avdøde eller noen i den sørgende familien på besøk og var der døgnet rundt. De vasket og ryddet, lagde mat og spiste ofte middag der. De satt rundt i rommet og drakk te og snakket om og mintes den døde. Familien fortalte om dødsfallet og den eventuelle sykdommen eller ulykken og hvordan alt hadde gått for seg, og gråt og jamret seg høylytt og ga uttrykk for sorgen. Barna var med både under sørgedagene og i selve begravelsen. Før

Uten vold hadde islam overlevd i dag?

Del 3. islam.

Hvorfor voldelige tekster i koran og hadither har blitt en mal for muslimer i 1400 år. En mal som skal ikke forandres hverken med tid eller sted, sannhet eller erfaring, natur eller vitenskap. Hva er med denne malen?

Hvert eneste menneske med fornuft kunne tvile på slikt vers. Vers som er basert på hevn, straff og vold:

«Så tok vi hevn over dem og druknet dem i have» Koran 7:132 (7:136)

«Den dag Vi slår hard til! Vi vil ta hevn» Koran 44:15 (44:16)

«På oppstandelsens dag vil Vi samle dem, liggende, hodekulls, blinde, stumme, døve. Deres herberger blir helvete. Hver gang du er i ferd med å slukne, frisker Vi på varmen for dem» Koran 17:99 (17:97)

«Se hvordan Vi gir noen fortrinn fremfor andre» Koran 17:22 (17:21)

Vår skjebne er avhengig av en masochistiske Gud !. hvordan de kan drive Jihad for denne Guden? Spør jeg.

«De som er vantro får tilskåret klær av ild, og det tømmes kokende vann over hodet på dem, slik at alt som finnes i deres indre, og deres hud, smelter. Og der venter dem klubber av jern! Hver gang de i sin nød vil komme seg ut derfra, drives de tilbake, «smak nå helvetesbrannens straff» Koran 22:20-22 ( 22:19-22).

«synderne ?.i kjortler av tjære, med ansiktene dekket av Ild» Koran 14:51 (14:49-50)

«får lenker og kjeder om halsen, og de slepes inn i kokende vann, og deretter styrtes i Ilden» Koran 40:73 (40 71-72)

Jeg spør meg selv hvordan i over 30 år trodde jeg på de syke versene, profeten og islamske Guden? Hvordan kunne jeg høre de beskrivelsene fra imamen i moskeen og trodde på det? Trodde på en masochist profet? Det er ikke rart at muslimer våger ikke å tenke. Gjennom maktmisbruken og brutaliteten har blitt koran hellige. Men samtidig det er noe i de sataniske versene som appellerer til muslimer. Det er noe som få dem å drive Jihad for å beholde de versene? Fordi islam er manns religion? Fordi de versene gir ham identitet? Går ham overlege? Gjennom de versene blir han Guden på jorda? Hva er det at slike vers stå fast i 1400 år? Hvorfor Troen i islam er knyttet til skrekken. Uten vold hadde islam overlevd i dag?

 

 

kap 1.s 8.min bok

Folk hadde stor respekt for far. Når de kom på besøk, ble de stående til far sa at de kunne sette seg. Da satte de seg med rett
7
rygg, beina i kors og armene i kors over brystet. De holdt seg i ro til far snakket til dem. Det ble alltid servert varm te, sukkerbiter på store fat og blomstersaft i høye glass som ble båret inn på sølvfat. Teen måtte stå klar hele dagen, og én mann hadde denne jobben. Han måtte holde samovaren i stand slik at det alltid var nok kokende vann, og passe på at det alltid var rene teglass og nok sukkerbiter. Blant persere er det vanlig å drikke te av små glass, ikke av kopper, og med to sukkerbiter til. Alle som kom på besøk måtte få te først. Når det gjaldt servering av frukt eller mat og drikke, ble alle servert på samme måte, det var ingen forskjell på folk. Fattige fra landsbyen, byfolk med høye stillinger, alle ble behandlet med like stor respekt og fikk den samme serveringen. Det ble snakket om avlinger, kostnader og fortjeneste, om kjøp og salg av korn, bomull, frukt, grønnsaker og husdyr, og om det viktigste av alt; vannfordelingen. Vannet betydde alt. Nok vann betydde å kunne feire nyttår, nye klær, mat for hele familien. I fars rom var det vannfordelingen som var hovedsaken, vannet som kunne gi eller ta liv, vannet som kunne sørge for at det ble mange brylluper i landsbyen. Vannet skapte vennskap og glede eller nød og sorg, ondskap og krig mellom mennene i landsbyen, ja, til og med drap. Vannet ble fordelt med stor nøyaktighet. Det var lange diskusjoner om hvor mange mål som skulle dyrkes og hvilken avling som var viktigst og som derfor trengte mest vann. På en stokk ble det skåret inn et merke for hver time med vanning og for hver familie som hadde jord. Det fantes mange brønner der man hentet vann til jorda. Den dypeste brønnen ble kalt «morbrønnen». Den grunneste brønnen var bare noen få meter dyp og vannet derfra rant ut i en stor bekk. I årstiden når vannet ble fordelt, ble det snakket om hvordan man kunne beskytte brønnene og bekken så vannet ikke ble stjålet underveis. Det var ganske vanlig at noen kom midt på natten og fjernet stengselet ved bekken eller lagde usynlige hull i det som vannet kunne renne gjennom til deres egne hager eller avlinger. For å forhindre vanntyveri ble det satt ut vakter langs bekken. Vanntyveri forårsaket slåsskamper og det som verre var,
8
at hele landsbyen delte seg i to grupper som startet en langvarig krig med mye vold og noen ganger drap.

Vold og islam 2.

Jeg har mye å fortelle for mine lesere, min to ting er vanskelig for meg. Etter jeg kom til Norge har jeg blitt ordblind, fordi i 38 år hadde jeg lærte å lese og skrive fra høyre til venstre, men i Norge vi leser og skriver fra venstre til høyre. Det andre at jeg har små feil i grammatikken og ofte trenger korrektur. Mange sier til meg at det er viktig for en blogger å skrive perfekt, Jeg kan ikke skrive perfekt men ønsker å dele min erfaring med dere. Håper dere forstår meg og gir meg til tilbake meldinger.  Så tilbake til islam:

Islamsktenkning er meget diskriminerende, slik at Gud velger sine folk og Gud sender bare dem (de troende) til paradiset. De andre som gjør gode gjerninger og dør som ikke muslim kommer ikke til paradiset men i helvete.  De betyr at din god gjerninger har ingen betydningen det som er viktig å være muslim. Alle andre er vantro og for straff. 

" Men de som faller fra og dør som vantro, deres innsats er verdiløs i denne verden og den kommende. De er Ildens folk, og der skal de være og bli" Koran 2:214 (2:217)

" De som ikke tror på Gud har i vente en streng straff. Gud er mektig, og har gjengjeldelsen i sin hånd" Koran. 3:3 (3:4)

Islam akseptere ikke minste avvik fra denne veien som profeten har tegnet. islam er en mal. minste avvik er straffbare.  Totalt underkastelse, islam aksepterer ikke noe tenkende individ. Individ er skapet for å adlydde som en Robot. Dette er grunnen at islam frøste i tiden og stedet.

Adonis sier at " Den enkelte muslim i en kultur som holder lovtaler om straffen, er dømt til å underkaste seg religions på bud. Og islam er og blir den eneste tro som kan godtas."

"Hvis noen ønsker annet enn islam som religion, vil dette ikke godtas fra Ham" Koran 3:79 (3:85)

" I dag har jeg fullbragt deres religion, og fullbrydet Min nåde mot dere, og godtatt islam som religion for dere" Koran 5:5 (5:3)

Islamsk Guden  er ikke nødige eller barm hjertelig. Han ta valgmuligheter fra individet. En kan ikke velge sin tro. Født muslim og dør muslim.  I denne verden blir halshugget og drept pga. blasfemiloven  (eks. Pakistan) eller Sharia loven (eks. Iran og Saudi Arabia) og etter døden er Gud stå klar med mage brutale straffe metoder .

kap 1s 7

DEL 1
Min far var muslim
Frank McCourt skriver at lykkelige barndommer ikke er noe å samle på. Men jeg har hatt en lykkelig barndom, og den skapte en solid plattform jeg kunne stå på gjennom den ulykkelige ungdommen min og årene siden. Den gode barndommen er selve grunnmuren i tilværelsen min og årsaken til at jeg stadig overlever. Jeg har gjennomgått mange faser i livet, fra rikdom til fattigdom, fra å bli elsket høyt til å bli sveket gjentatte ganger. Men den gode barndommen skapte en så solid kjerne i personligheten min at jeg klarte å komme meg gjennom alle de tunge stundene.
Jeg ble født i en landsby i Sørvest-Iran som den yngste av femten søsken. Åtte døde av forskjellige sykdommer, og jeg vokste opp som den yngste av sju i et stort, herskapelig hus, eller mer korrekt en borg med høye og tykke murer rundt. Murene var så tykke at to personer kunne gå ved siden av hverandre på toppen av dem. Borgen hadde to etasjer. På hver side i den øverste etasjen var det små sylinderformete tårn med mange glugger mot utenverdenen der man kunne sitte og holde vakt. Disse borgtårnene hadde ingen synlig trapp, og vi barn hadde ikke lov til å gå dit. I andre etasje var det bare tre rom med to store verandaer imellom. Det første rommet var fars, der satt han og tok imot folk fra landsbyen eller viktige gjester fra byen. Far var lensmann. Han var analfabet og hadde en mann hos seg som var skriver. Skriveren gjorde dokumentene ferdige, og far stemplet dem med en gullring med navnet hans inngravert. Folk hadde stor respekt for far. Når de kom på besøk, ble de stående til far sa at de kunne sette seg. Da satte de seg med rett
7

Vold og islam

 

Jeg leser en bok "Vold og Islam", skrevet av Adonis. Adonis er ansett som en av den arabiske verdens største poeten. Han ha skrevet over 20 bøker som er oversatt til en rekke språk.  Mange av de som sier og skriver " Islam er ferdens religion" og de sier til motstandere at "hvis oss en vers av Koran som er voldelig ". Håper de leser min blogg. Fordi jeg kommer å skrive noen av Adonis notater i min blogg nesten hver uke!

"Det er en ekstremt voldelig tekster. Jeg har telt opp 80 vers om Gehenna. Vi finner 66 vers som nevner paradiset og 72 vers handlerom paradiser som åsted for endeløse nytelse. Vantroen, kufr, og dens avledninger forekommer i 518 vers, straffen og dens avledninger er gjenstand for 370 vers. Av 3000 vers er det 518 som omhandler om straff. Helvete er nevnt 80 ganger."

Straff metodene er ikke det som vi kan tenke oss.

" De som nekter vårt ord, vil Vi la møte Ilden. Hver gang deres hud er avbrent, vil vi bytte den og gi dem en ny, så de kan få føle straffen"  Koran 4,59 (4,56)

"Efterlat ikke en eneste av de vantro på jorden" Koran 71:27 (71:26)

Hvordan de tilhenger av doktrinen "islam er fredelig religion " Ikke ser eller leser " 518 vers av 3000 ? og hva er resten av Koranen bare om Muhammad velvære og behag? om hans måltider og hans begjær? 

" Vi finner ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller et vers om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydningen skapende åndsevner. Når Koranen sier Yatafakkarun  (tenke, resonnere) , er det i betydningen å huske forskriftene som er vent tidligere i Koranen, med tanke på å etterleve dem." Adonis .  

Min bok

Jeg skrevet min første bok "jeg kommer fra Iran" i 2003. Boka ble trykket i fem ganger. Fikk mange god omtale. Boka er aktuelt fortsatt. Så jeg dele med dere en side hverdag, slik at dere kan lese og kommentere hvis dere vil . I dag 27.mai begynner jeg boka er 200 sider.Forord
I den siste tiden har jeg følt et sterkt behov for å skrive om livet mitt og hva jeg føler, jeg, en kvinne fra Iran som har havnet her i Norge. Spesielt når jeg kjører bil og må stanse for rødt lys, blir tankene plagsomt påtrengende.
I dag er det lørdag formiddag og jeg kjører sønnen min på jobb. Han er 15 år og har lørdagsjobb i en klesbutikk. Jeg har nettopp gitt ham romanen Engelen på det sjuende trinnav Frank McCourt og bedt ham lese den. Det er denne boken som har gitt meg mot til å skrive. Jeg har tenkt på det i mange år, men syntes ikke at jeg hadde ord. Jeg vurderte å skrive på morsmålet mitt, men jeg tenker på norsk og har vanskelig for å huske språket jeg vokste opp med. Men når jeg vil uttrykke meg på norsk, mangler jeg ord og har problemer med å få frem de fine nyansene. Dessuten, jeg hører ikke riktig til verken i Norge eller i Iran. Men dess lenger jeg bor i Norge, dess oftere vandrer tankene mine frem og tilbake mellom de to landene eller befinner seg i begge samtidig. Alt dette og mer til gjør det vanskelig å skrive. Jeg tenker på dette mens jeg kjører. Når jeg kjører bil i denne byen, med stor trafikk og mange lyskryss, har jeg god tid til å tenke. På tilbakeveien, etter å ha satt av sønnen min, får jeg grønt lys hele veien fra Gunerius til Galgeberg. Jeg tenker at det ville vært fint om jeg hadde hatt flere grønne lys i livet mitt, men slik var det ikke. Jeg har bestemt meg for å fortelle om meg selv, ikke for å skrive en selvbiografi, men for å gi folk i dette landet en mulighet til å forstå hvordan en kvinne fra Midtøsten med sin bakgrunn kan ha det her. Men når jeg forsøker å skrive, får jeg klump i halsen og tårer i øynene og savner en skulder å gråte på.
Lily Bandehy Høsten 2003
5

Innvandring

Halvor Fosli skriver ? Innfødte beboere mener Groruddalen er ødelagt av innvandring. Det handler ikke om hudfarge, men om kultur og religion? Aftenposten13 okt.

Jeg er meget enig med Halvor Fosli. Dette handler ikke om hudfarge,  rasisme eller islamofobi. Fordi i 1979 fikk jeg samme smertefulle følelser i mitt land: Jeg var iraner, jeg var kvinne og jeg hadde jobben min, familien min, naboene mine og byen min. Jeg var glad i alt dette. Det er dette som gav meg tilhørighetens følelse. I min villeste fantasi kunne jeg ikke tenke å flytte fra min gate, min bydel eller mitt land. Men så kom den mørketiden med Khomeini. Islamistene tok over. På kort tid ble islamistenes uniform obligatorisk.  Jeg følte gradvis at jeg ble fremmed i min egen by. Hver morgen før jeg forlot mitt hjem så meg i speilet og kunne ikke kjenne meg selv. Jeg måtte ta på meg en uniform som markerte at jeg ikke er likestilt med min mann. Dette var uakseptabelt for meg. Splittelsen kom inn i mitt hjem.

Min by hadde blitt ukjent for meg. Hijabkledde kvinner, skjeggete menn, høy koranlesninger fra moskeene, fredagsbønn og moralpolitiet er blitt en del av vår hverdag. Jeg ble så fremmede i mitt fredreland. For å slippe den sjelelige splittelsen måtte jeg reise vekk fra alt: familie, hjem, nabo, gate og land.

Jeg kjente dem ikke. De kjente meg ikke, fordi en ukultur hadde tatt over. En ukultur som var primitiv og barbarisk. Nå er den persiske kulturen og de persiske gode verdier jeg hadde vokste opp med, blitt begravd i moskeene. Alt ble todelt, til og med setene på en buss. Først del av bussens seter var for menn og siste del var for kvinner. Skoler, jobber, selskaper og alt ble kjønnsdelt i to for å segregere kvinner. Jeg var vant til å gi klem til alle uansett kjønn, men nå er det ikke tillat å håndhilse på det motsatte kjønn. Alle regler og lover  ble en markering for å sette meg på plass som en kvinne og i Guds navn.

Jeg hadde ingen rettigheter som kvinne. Jeg hadde ?paradiset under mine føtter? ifølge koranen fordi jeg er mor. Gud gjengjelder meg om jeg er underdanig og lytter til mannens ordre som en slave. Så det var ikke min kultur, jeg flyttet derfor fra denne ukulturen og kom til Norge. Til mitt drømmeland. Ja, mitt drømmeland. Ikke på grunn av velferd men pga frihetene jeg nyter som kvinne, som menneske.

I 1988 var Norge slik jeg ønsket meg. Det var lett for meg å tilpasse meg her.

Jeg følte at jeg er i Europa. Det var få eller sjeldent å møte en kvinne med hijab eller burka.  Det var få moskéer isolert fra samfunns engasjement og uten religiøse krav om å islamisere samfunnet. Jeg kunne si det jeg ville. Og gjøre det jeg ville,  uten å skifte navn på min inngangsdør, uten å stå på bussholdsplass og bli «tisset på».

Men hvor vi er nå? Hvorfor føler jeg meg fremmede når jeg tar en tur til Grønland, eller Oslo city?

Det er ikke bare etniske nordmenn som kjenner på følelse av avmakt, fremmedgjøring og sinne. Mange av oss innvandrere og flyktninger som savnet frihetene i Midtøsten, og flyktet til Norge på jakt etter frihetene. frykter utviklingen i Norge også.

Jeg ser på forandringene fra 1988 til nå og spesielt fra 2006 etter karikaturstriden og merker at ukulturen ble overført til landet og begynte å vokse opp. Denne ukulturen er så sterk at mange innvandrerungdommer blir påvirket av. Det er ikke bare Kari som synes ?det var bedre med 80,90 tallet? Jeg synes det samme. Ikke pga folk men pga manglende evne til å integrere fundamentalistiske miljøer og innvandreres manglende interesse for integrering.

Innlegget er publisert i Opplysemuslimer.no. 10.09.2015.

 

 

05.05.2016

Åpent Brev til Statsminister Stoltenberg

 

22 juli rystet min leilighet. Jeg tenkte at det var jordskjelv. Radioen står på. Plutselig lytter jeg til meldingen: Eksplosjon i regjeringskvartalet. Mitt hjerte stopper, Min verden stopper. Men våkner plutselig da telefonen ringte.:

?mor, jeg er i live? sier min sønn.

Og telefonen ringer igjen ?bror er i live.?

Jeg faller på kne. Strekker armene mot himmelen. Tårene renner. Gåsehud. Fryser. Jeg sier fra hele mitt hjerte: ?Takk, takk for du ga meg mine sønner tilbake, min snille Gud.?

Men nyhetene fra radioen var triste: Ødeleggelse, massakrer og en katastrofe som er skapt av et menneske som setter en nasjon i sorg, sjokk og lammelse.

Jeg reiser til byen, kanskje kan jeg bidra med hjelp. Der ser jeg knuste vinduer, glassbitter i mange gater langt fra selv eksplosjonsstedet. Fortvilte mennesker og byen er i sjokk. I regjeringsbygget jobber over 1000 menneske hver dag, men 22. juli var det bare 19 personer. Senere kom det frem at 5 personer er savnet, av 8 døde er 3 tilfeldige forbigående og mange som ligger på sykehuset med store skader. Noen av dem har mistet bein og armer og noen er i koma.

Nå har gått over en måned men fortsatt er vi i sorg. Fortsatt våkner våre små barn på natten og er redde. Jeg spør meg selv: En håndlaget primitiv bilbombe gir så store materielle og menneskelige ødeleggelser. Hvordan er det når en avansert flybombe treffer et mål i tette områder i Libya, Afghanistan og Irak?

Norske fly kom hjem fra Libyakrigen etter å ha sluppet 588 bomber over Tripoli. Og dette er bare en tiendedel av Nato bombingen. Nato har gjennomført 6000 flyangrep og har truffet 5000 mål. Jeg ønsker å spørre Grete Faremo om Bombene er lydløse i Libya? Har ikke bygningene vegger og vinduer, er ikke menneskene av kjøtt og blod som mennesker i Norge? Har de ikke følelser for sine barn og familiemedlemmer som ble skadet, drept. Er de ikke glad i naboen, huset, og hagen sin. Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg?. Hvorfor gjør vi dette mot folket i Libya? Det er en umenneskelig handling. Jeg snakker ikke på vegne av despoten Ghadafi, heller ikke dem som kriger mot ham, men jeg snakker på vegne av sivile og barn.

Bombemannen er en terrorist fordi han dreper uskyldige mennesker etter en systematisk planlagt terroraksjon. Hva er forskjellen mellom det som han gjør og det som Nato inkludert Norge gjør i Libya? Nato-angrep er også et planlagt og systematisk mord på uskyldige mennesker. Bare at morderen sitter i flyet og har fått ordre til å drepe. Morderen sitter i regjeringene i de 6 Nato landene. De som gir ordre til drap. Luftangrepene over i Libya har kostet 20000 mennesker livet, 4500 sårede, og 630,000 har flyktet til utlandet og 200,000 interne flyktninger til nå. Jeg tenker på de 6000 ganger av bombing av Tripoli og jeg ser hvordan gråtende barn skriker av redsel og leter etter sine foreldre i ruinene.

Kjære statsminister,

Det var du som samlet den norske befolkning etter den store tragedien. Du har gjentatt tre viktig ord i dine taler: Kjærlighet, samhold og solidaritet. Jeg stille spørsmålet til statsministeren om denne kjærlighet, samhold og solidaritet bare gjelder nordmenn? Kan vi ikke gi litt av vår kjærlighet og solidaritet til folket i Libya istedenfor våre bomber og ild? Er de ikke mennesker som fortjener vår kjærlighet? Kan du akseptere at de er mennesker som oss med kjøtt , blod og tårer.

Avisene i Norge forteller om oljereservat på 48 milliarder fat og at Norge investerte 1500 millioner kroner i Libyas oljefelter i 2007.. Da Gadafi snakket om nasjonaliseringen av olje, ble han Vestens fiende. USA trenger også en militærbase i Libya for å ha bedre kontroll over Nord-Afrika.

Kan jeg forstå at den norske regjeringen har solidaritet med oljegiganter som Conoco -Phillips, Marathon og Statoil som har vært i Libya i 20 år og at de er partnere i olje feltene i Libya? . Men denne solidariteten med de store olje kartellene har kostet mange menneskeliv, ødelagt mange sykehus, fabrikker, jordbruk, skoler, universiteter, matlagre, medisinlagre og vannforsyninger i Libya, Irak og Afghanistan. Får jeg lov til å stille spørsmål ved alt dette?

Norge har hentet sine krigsfly fra Libya, men dere har ikke stoppet bidraget til Natos krigføring i Libya. Dere hentet kampflyene tilbake fordi etter fire måneders bombing av Tripoli har krigen forandret seg til en borgerkrig og Nato bruker mest krigshelikoptre for å nå målet.

Når jeg tenker på det som har skjedd i Libya, Irak, Afghanistan blir jeg fortvilet mens jeg sitter i sjokk etter terroren i 22.juli. Kan ordet ?terrorist? brukes kun når vi blir rammet av ondskap og ild? Eller kan vi også være solidariske med dem som vi terroriserer med demokratiske bomber?

Kronprinsen sa et visdomsord: ?Etter 22 juli kan vi aldri igjen tillate oss at våre holdninger og meninger er uten betydning.?

På grunn av dette, åpner jeg mitt hjerte som er stappfullt av kjærlighet til Norge og folket her og henvender meg til deg kjære statsminister.

Lily Bandehy

  •  

Innlegget ble publisert i Opplysermuslimer.no samme år under Lybia krigen.

Venstresida har blitt radikalisert?

Hvorfor kritiserer ikke den norske venstresiden reaksjonære islamister like mye som reaksjonære ellers?

Den politiske venstresiden pleier å snakke høyt om menneskerettigheter, likestilling og homofile rettigheter. Men når islamister kjemper for drap på jøder, steining av kvinner, dødsstraff for homofile, er de tause og anklager ofte høyresiden, og andre islamkritikere som påpeker disse problemene, for å være islamofobe eller rasister. Grunnen til at den politiske venstresiden støtter islamister er mange:  

  

Historisk. På 60-70 tallet var ordet populist et honnørord. Venstresiden var stolt av å være en del av folket og representerte folket. Venstresiden og folket stod for de grønne verdier, desentralisering av makten og til og med støtte til Israel.

Venstresiden satset på folket, men folket fra begynnelsen av 80-tallet valgte å stemme på høyre. Syse i Norge, Margaret Tacher i England, og Reagan i USA.

Venstresiden ble skuffet. Den leverte derfor folkets prosjekt til høyresiden og gjennomgikk et paradigmeskifte. De allierte seg med islamistene ettersom de visste at de hatet USA, akkurat som venstresiden.

Fra da av adopterte venstresiden alle saker som folket hatet.

For eksempel. Venstresiden jobbet hard for å globalisere Norge til tross for at folket sa nei i to folkeavstemninger.

Folket aksepterte ikke homoseksualitet, og venstresiden støttet de homoseksuelles rettigheter.

Norge var et stort land med bare 4 millioner, de trengte folk, og statsreligionen var kristendom, derfor var folket imot abort. Venstresiden var og er for abort. Folket er skeptiske mot islam. Venstresiden elsket islam.

 2.     Den antirasistiske bevegelsen (som institusjon eller ideologi) er et produkt av venstresiden. Den antirasistiske bevegelsen adopterte en definisjon av rasisme som de hentet fra den engelske bevegelsen (Martin Barker 1981). Definisjonen heter ?New rasisme? og dette har funnet sted på denne måten:

Før brukte høyresiden rasisme, altså raseforskjellen som årsak til diskriminering. I vår tid bruker høyresiden kulturforskjellen for å skape avstand og diskriminere folk fra andre kulturer. Denne definisjonen betrakter kritikk av andre kulturer, som islam, som årsak til å skape rasisme. Derfor nekter venstresiden kritikk av reaksjonære muslimer, fordi de mener dette blir brukt av rasister til å skape rasisme. Dette er et dilemma for venstresiden fordi det hindrer utvikling av de muslimske minoritetene, fordi utvikling finner sted via kritikk. Det norske samfunnet utviklet seg gjennom kritikk. Venstresiden hindret utvikling av muslimene.

Resultatet ble at det flerkulturelle samfunnet forsvant mens det parallelle samfunnet dukket opp. For eks. Rana skriver i sin bok at han ikke aksepterer reform, og islamske sharia og verdier må overføres automatisk til det norske samfunnet.   

Det er klart at islam trenger reform akkurat som kristendom. Moderat islam må ha et teologisk oppgjør med islams grunnleggende avvisning av menneskets autonomi og demokratiske system. 

3.- Fordommer mot innvandrere. Vi blir ikke behandlet som norske borgere. Hadde vi blitt akseptert som borgere av de som kjemper for oss (antirasister) ville våre barn blitt behandlet på samme måte som norske barn. For eks. religionen islam, som er meget fundamentalistisk, har ikke regler som sier at barn må ha hijab. I Norge er det enkelte muslimske barn som blir tvunget til å ha hijab på seg, likevel prøver Ola Nordmann å vise negativ idiotisk toleranse og sier at vi ikke kan forby barnehijab. Ola Nordmann sier: Se på meg hvor tolerant jeg er. Men med denne holdningen tenker han ikke på de negative konsekvensene av barnehijaben. Dette skaper frihetsfobi hos våre barn. Om disse barna var norske hadde Ola Nordmann reagert på samme måte da?

De jentebarna mister tilliten til politikere og antirasister, når de blir voksne og forstår at de kunne hjulpet dem, men de sviktet dem. 

I 2015 ville ikke Marit Nybakk og Trine Skei Grande reise til Iran fordi de mente at det var tungt å kle seg i hijab, de ville ikke gå i hijab, men de aksepterer barnehijab i Norge (fordi de jentene ikke er deres egne barn). I 2001 kalte Marit Nybakk krigen i Afghanistan «en frigjøringskrig for afghanske kvinner, så kvinneaspekter er sentrale for meg». «Vi bomber burkaer». (Dagbladet.11.08.2002)

Hvorfor vil ikke Marit Nybakk frigjøre disse burkakvinne som bor i Norge? Og det er interessant å vite hvorfor Marit Nybakk bare så burkakledde kvinner i Afghanistan, og ikke i Jemen eller Saudi Arabia? Hvorfor hindret Kristin Halvorsen et forbud mot burka i den forrige regjeringen? Hvorfor er ikke kvinneaspekter og barneaspekter viktig for våre kvinnelige politikere og feminister i Norge? Hvorfor deltok LO-leder Gerd Kristiansen på hijabdagen i Oslo? Hvorfor har vi en dag for å markere uniformen for det muslimske brorskapet? Mens i Iran og mange andre land kjemper kvinner for å frigjøre seg fra hijaben.   

Den afghanske ambassadøren sa at «hun hadde ikke brukt hijab før hun kom til Norge».

Venstresidens politiske tenkning og handling har bidratt til det som Åmås sier «Tariq Ramadan blir helt, mens Ayaan Hisri Ali fordømmes». I Norge blir Usaman Rana og Fahad Qurashi helter, og norgesansikt, men Walid Al Kubaisi og Shabana Rehman blir glemt. Fordi media som er styrt av venstresiden, kjører en debatt som alltid skal ledes av enten en konservativ muslim, en imam, en talsmann for en muslimsk organisasjon eller en kvinne med hijab. Venstresiden ser på muslimer som en homogen gruppe. 

Venstresiden betrakter muslimer som en offergruppe, og andre som en potent, global maktfaktor. De ser på Muhammad ? karikaturene som å sparke nedover. Men de beundrer Fotografiet «Piss Chris», Kristus nedsunket i et kar av urin.

Kunne venstresiden reagert på samme måte hvis det var «Piss Muhammad»? Jeg så «Jesus Superstar» på det norske teateret for noen år siden. Da sa jeg til min venn; «hva hadde skjedd hvis forstillingen var Muhammad Superstar? Det hadde blitt masse demonstrasjoner med imamer og ordfører og biskoper på første rad.  Fordi det norske teateret hadde provosert muslimer». 

Venstresiden tar skylden for det brutale som skjer i utviklingsland, til og med når Europa blir angrepet så blir overgriperen fremstilt som noen stakkar som protesterer mot vestens grådighet og utenrikspolitikk. Og de forklarer at overgriperen var et offer for den vestlige kulturen, som ikke fikk jobb, falt ut av samfunnet, eller ble mobbet. Og de prøver å få frem at overgriperen ikke har hatt noe med islam å gjøre. Selv om «alle» vet at det ikke stemmer. Venstresiden sliter med dilemmaet om «hvordan legge lokk på ubekvemme sannheter».

«Head-in-the-sand liberale» er et fint utrykk for å beskrive venstresiden som er i fornektelse og som Majid Nawaz sier «til tross for rikelig bevis for det motsatte», «fortsetter å forestille seg at muslimsk terror springer ut fra økonomisk fortvilelse, mangel på utdanning og amerikansk militarisme».

Venstresiden unngår å se den underliggende ideologien eller religionen islam i terrorhandlingen. Når det gjelder muslimer prøver venstresiden å uansvarliggjøre individet eller hans evne til autonomi, evne til å skille mellom rett og galt.

Venstresiden senker moralske krav til andre kulturer som ikke har samme utviklingen som Europa. Det betyr at folk som kommer fra Somalia ikke kan underlegges samme forventninger og krav som norske borgere.  Dette er ren stigmatisering. Som Sylo Taraku sier «de som hevder at stigmatisering kan føre til terror, driver selv stigmatisering av muslimer». Så lenge venstresiden ikke kan kritisere islam like mye som kristendommen, vil muslimer aldri bli en del av det norske samfunnet. Dette er den store demningen i integrering.

Jeg er enig med venstre i at vi har religionsfrihet i Norge men religionsfrihet betyr ikke å la religiøse grupper påvirke lovverket. Skal eller skal ikke den norske lovgivningen gjelde alle som bor i Norge? Skal man akseptere barneekteskap, barnehijab, vold mot barn og mye annet pga. av religion eller tradisjon? Lavdeltagelse i idrett, dans og kulturelle aktiviteter viser at muslimske jentebarn har mistet muligheten til å utfolde seg og sine interesser. Hvorfor lar venstresiden hensynet til foreldrenes religion gå ut over barnas utvikling?

Venstresiden aksepterer kjønnsapartheid i Norge og forsvarer den fordi det er en del av deres kulturrelativistiske tenkning. Ulrika Mortensoon forsvarer islamske nettseminarer og konferanser der kvinner og menn sitter adskilt, eller at kvinner og menn ikke kan håndhilse på det motsatte kjønn. Han skriver at dette ikke er kjønnsdiskriminerende heller. (ytring på Facebook. 27.03.2013)

Venstresiden kritiserer ikke kjønnsdelte miljøer som i moskeer, bedehus. Konferanser og seminarer organisert av moskeer eller muslimske organisasjoner (fredskonferanse islamsk nett) koransskole. Eller adskilte dører i moskeer. På Grønland har noen restauranter et forheng for å skille kvinne og familie fra enslige menn. Er ikke dette Apartheid i religionens navn. Er ikke dette det samme som å dele miljøet etter rase eller hudfarge?

Venstresiden må kritisere det islamske kvinnesynet. Islam er kjønnsapartheid. Adonis sier «kvinnen er fraværende som et likeverdig vesen til mannen. Når vi sier kvinne i islam tenker vi automatisk på kjønnsorganet hennes. Islam har tatt livet av kvinnen». Når jeg leser boka til Adonis tenker jeg; hvor ble det av kvinneaspektene for norske politikere? 

 4.- Skyldfølelse fra kolonitiden. Norge har ikke vært en kolonimakt, men venstresiden elsker folket som går i offerrollen. Kanskje fordi Ola Nordmann er god, eller kanskje fordi dette gir en følelse av at han er bedre enn ofrene? Men dette gir Ola N. god samvittighet. Den norske venstresiden trenger stakkarslige objekter. De fremstiller minoriteter som ofre, svake, som noen som ikke har evne til å tåle kritikk, til å endre seg og tilpasse seg. De er bare religiøse vesener som trenger sympati og medfølelse fra Ola N., som er et selvstendig individ. 

Pga. skyldfølelsen tror de venstreorienterte at de kjemper en «ideologisk krig» mot neokonservative og neokolonialistiske vestlige regjeringer, som ved aggressiv utenrikspolitikk fremmer kaos, krig og invasjon i utviklingsland. Derimot når det gjelder voldshandlinger utført av islamister, så vil de samme venstreorienterte avstå fra å kritisere slik vold.

Venstresiden ser på Islam som en frigjørende ideologi som kan hjelpe muslimske land å frigjøre seg fra neokapitalisme. Men det lærer ikke fra historien at islam er hovedgrunnen til at de muslimske landene ikke klarer å komme på beina. De fleste er utviklingsland, de har store konflikter med hverandre (utenfor sine grenser og innenfor sine grenser).  

Venstresiden og våre sosialantropologer, gjennom sin tenkementalitet basert på kulturrelativisme og pro islams, bidrar til at arbeidsklassen, små bønder og middelklasse og sekulære muslimer stemmer på politiske partier med innvandremotstandere. Vi må lære fra historien, at når demokratiet ikke kan løse problemer så tar fascismen over.

 

 

 

 

 

 

Vi bør revurdere de antirasistiske helter, for i toleransens navn har de skilt mellom nordmenn og muslimer.

I november 2012 skrev jeg en kronikk i Aftenposten. Denne kronikken er meget aktuell i dag: Vi trenger nye antirasistiske helter som kan forstå at vi trenger fundamentale endringer i måten vi håndterer muslimsk innvandring på.

 

 Integrering. Vi bør revurdere de antirasistiske helter, for i toleransens navn har de skilt mellom nordmenn og muslimer.

Mandag 15. oktober var jeg i Bergen for å holde foredrag på Studentsamfunnet. Jeg sjekket inn på hotellet kl. 21 og dro på en Bar for å ta en drink.

Jeg var ordentlig kledd, hadde ikke på meg noe som gir signal om "sexsalg". Foran baren sto et skilt: "Etter kl. 18.00 og søndager etter kl. 20.00 er du velkommen til en hyggelig drink".

Jeg ble nektet å sitte der: "Du kan kjøpe en drink, men du må sitte ute."

Jeg fikk ingen forklaring!

 

Antipati mot muslimer

Jeg leser nettaviser, følger med i det som skjer. Jeg føler at antipatien mot oss muslimer tårner seg opp. Jeg har begynt å ane en skremmende strøm under den stille overflaten. Er samfunnet allerede blitt polarisert?

Er det ikke politikerne som er først og fremst ansvarlige for denne utviklingen? Er det ikke deres oppgave å kontrollere utviklingen og styre den? Hvorfor har de ennå ikke stilt seg spørsmålet: Hvordan er situasjonen utenfor Stortingets murer? Vet politikerne om det som foregår utenfor denne bygningen? Hvordan reagerer folk på politikernes standpunkt og holdninger? Hva er det som førte til denne situasjonen?

Kamp for egne interesser

Staten har vist evne til å takle innvandringsproblematikken. Men på hvilken måte? Ved å innvilge antirasistiske organisasjoner og religiøse innvandrerforeninger støtte fraskriver staten seg ansvaret for diskriminering og en ukjent fremtid vi og våre barn kommer til å oppleve.

Organisasjoner som tar plass i mediene, som Antirasistisk Senter og Islamsk Råd, er fanget i kortsiktige interesser, uten en strategisk planlegging for fremtiden. De ser ikke på konsekvensene av sin kamp for egne interesser. De skaper motreaksjon blant folk flest.

Snakker forbi hverandre

Debattarenaen er delt mellom offentlige debattanter og internettaktivister hvor de fleste er motstandere av islam og muslimer. Begge fronter snakker forbi hverandre. Vi er glemt. Grasrota er neglisjert.

De privilegerte debattaktører motsetter seg folkets negative holdninger - dette gir dem glansbildet om at de er for toleranse, og de er rettferdige mot sitt eget folk. Men folk reagerer mot oss, innvandrergrasrota, og vi betaler prisen.

I innvandringsdebatten har en norsk elite sagt sin mening, men hvorvidt er dette i samsvar med virkeligheten? Denne norske "antirasistiske" eliten skaper myter og har definisjonsmakten. Mens reaksjonen fra folk rettes mot oss innvandrere. Thomas Hylland Eriksen er ett eksempel.

Pekefinger

Hans budskap har i årevis vært: Ikke ta opp kritiske emner som kan tas til inntekt for rasisme og kan skade innvandrere.

Thomas Hylland Eriksen skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som massemorderen Anders Behring Breivik trakk frem i sin tale i retten.

Vi trenger ikke lenger uttalelser som gir uttrykk for egoistisk glans blant eliten og egne venner i offentlighet, mens konsekvensene blir skader for andre. Vi burde revurdere de antirasistiske helter, for i toleransens navn har de skilt mellom nordmenn og muslimer. Et eksempel på dette er Thomas Hylland Eriksens uttalelse: "Mer hijab, mer bunader".

Generaliserende holdning

Tilsynelatende er dette et uttrykk for toleranse. Men om man grubler over denne uttalelsen, oppdager man en generaliserende, ytterliggående holdning som svarer til det høyreekstreme grupper skriver på nettsidene deres. Hvorfor?

Bunad er en tradisjonell drakt som viser kulturelt mangfold. Fra bunaden kan man finne den geografiske tilhørigheten; Telemark, Vestlandet, Sørlandet etc.

Hijaben, på sin side, visker bort kulturell og geografisk tilhørighet, og fremhever den religiøse.

Jeg utfordrer Eriksen eller andre eksperter og antropologer: Fortell oss hvor de hijabiserte kvinner kommer fra? Kommer de fra Tyrkia? Fra Norge? Kanskje Marokko? Palestina eller Irak? Eller kanskje er de fra et helt annet sted?

Denne hijaben er en kamp mot mangfoldet. At man i toleransens navn aksepterer bruk av den, er en ting. Men at antropologer som Hylland Eriksen reklamerer og oppfordrer til bruk av hijaben, er en virkelig rasistisk handling, for han vil holde avstand mellom norske kvinner og innvandrerkvinner ved å forsterke forskjellene istedenfor likhetene.

Dette er altså vår antirasistiske helt.

Annerledes

Når jeg leser høyreekstreme nettsider finner jeg akkurat samme holdning. Muslimene er annerledes. Deres kvinner er annerledes. De kan aldri bli som oss. Derfor får jeg lyst til å stille Hylland Eriksen følgende spørsmål: Hvilket meningsinnhold har integreringen du tror på?

Istedenfor at muslimske innvandrere integrerer seg i det norske demokratiet, skal det norske samfunnet tilpasse seg den nye islamistiske, moderate kulturen med hijab og bønnerom. Dette får støtte av antirasister, istedenfor at det kritiseres.

Hvordan forventes det at etniske nordmenn reagerer? Når folk ser at politikere ikke klarer å fungere som forsikring mot skjev politikk, ikke klarer å forsvare viktige verdier i møtet med fremmede kulturer, hvilken reaksjon venter man seg ved neste valg? Er ikke dette en indirekte støtte til høyresiden?

Tar vi i betraktning det kriserammede Europa, vil man automatisk frykte at minoriteter blir syndebukker. I andre verdenskrig var det jøder og sigøynere. Er det en slik situasjon vi må forberede oss på?

Kronikken er publisert i Aften Posten 22 nov.2012.

Islam er respektløs overfor kvinner

Islam er respektløs overfor kvinner

For lenge siden, mens min mor satt under epletreet og røykte vannpipe, sa hun til meg: "Mennesket er som plantefrø. De spres med vinden og finner et sted for å slå rot". Og slik har det blitt med min familie etter at Khomaini tok makten i 1979.

Barna til min avdøde søster bor i København, og de er mine barn også.  De er mine døtre, min venninne og mine nærmeste. Jeg kan gå på innkjøp med dem, jeg kan skravle med dem, jeg kan le og gråte sammen med dem.  Når jeg ikke holder ut, ringer jeg til dem.

Jeg var på besøk hos en av dem og vi drakk te og spilte Backgammon sammen med hennes mann. Han så på brettet, gjorde terningkast og leste et persisk dikt. Diktet var kort som et sukk, men hadde et hav av meninger.

Livet er en liten rasjon.

Livet er som en kopp te,

og ved siden av står forelskelsen

som en sukkerbit

Drikk livet sakte

Med sukkerbiten.

Diktet brente seg inn i mitt minne. En tristhet satt i atmosfæren rundt meg som ei tåke. Ei tåke som blir med meg, som skyggen min. Jeg følte at jeg hadde drukket teen min nesten ferdig uten sukkerbiten. Hvorfor ble det slik? Hvem tok sukkerbiten og gjemte den bort for meg?

Min skyld var at jeg ble født i en kvinnekropp eller i en kultur hvor forelskelse var forbudt for kvinner. Jeg ble født til å vokse opp i et land, i et kontinent der folk ser Guden, men ikke mennesket. En kultur der en liten jomfruhinne er viktigere enn hele individet, der ærbarhet er et stort begrep og æresdrap er stolthet.

Der hvor tiden stoppet år 600 etter Kristus. Der millioner av mine medsøstere ikke får lov til å drikke teen sin med sukkerbiten! Og hvis de tør eller bare tenker på det, blir de straffet. Der millioner av mine søstere blir giftet bort i en tidlig alder til en voksen mann og de blir voldtatt hver kveld i lovens navn. Fordi de er gift med menn som de ikke har valgt, og de har ikke lov til å nekte. Fordi for 1400 år siden var det en mann som hatet kvinner. Han var profeten Mohammad og han sa:

"Hvis mannen innkaller sin kone til sengen, og hun nekter, vil de som er i himmelen bli sure på henne helt til hun gir seg og gjør ektemannen fornøyd" Muhammad. (Sahil al-Bukhari).

"Kvinner mangler forstand og religion" Muhammad.(Sahil al-Bukhari).

"Et folk som velger en kvinne som leder, lykkes ikke" Muhammad. (Sahil al-Bukhari).

"Kvinner er dårer, unntatt de som adlyder sin ektemann" Muhammad.(Sahil al-Bukhari).

Hans hat mot kvinner kan leses i hadithene eller i Koranen.  Han kaller seg profet og grunnla en religion som er respektløs overfor kvinner. Denne profeten og hans etterfølgere definerte kvinner som rene seksualobjekter. |Hans tanker har bidratt til at jeg ble steinet, jeg ble pisket, de skar over strupen med kniven i den ene hånden og Koranen i den andre. I 1400 år pisket de meg, men de klarte ikke å ta stoltheten fra meg. Stoltheten av å være kvinne. De stjal sukkerbiten og tvang meg til å drikke en bitter te. De ødela min rasjon av livet. Men tankene mine kan ikke eies, og jeg tenkte på forelskelse når steinene traff meg og blodet farget mitt hvite slør.

 (Forklaring. Hadith betyr en beretning om noe som Muhammad har sagt eller gjort.

Best kjent er samlingen til Sahil al-Bukhari. Han samlet i løpet av 16 år 600.000 hadither og valgte ut 7275 som han skrev ned. Han reduserte senere antall utvalgte til 4000 hadither. Han døde i 870.)

 

Krigen går i navnet til en Gud som er mann



Krigen går i navnet til en Gud som er mann,

Da jeg reddet sommerfuglen fra å bli tråket på, da jeg matet sommerfuglen, og da jeg åpnet vinduet og slapp sommerfuglen mot blå himmel, tenkte jeg på flyktningstrømmen, tenkte på den tre år gamle gutten som havet hadde spyttet ut, tenkte på treåringen som aldri fikk et trygt hjem, tenkte på hvordan han lå med ansiktet ned i sanden.

Jeg tenkte på alle de barna som lever i et kaos i ulike flyktningeleirer i Tyrkia. Tenkte på alle de barna som har blitt redusert til en vare, handelsvare mellom Erdugansregime og Europa med Merkel  i spisen. Jeg tenkte på alle de små jentene som har blitt solgt til ulike harem i arabiske land.

Hvem trenger beskyttelse? 

Jeg tenkte på hvorfor vi ikke kunne åpne døren og gi plass til alle sommerfuglene som er i flukt fra de mørke skyene, det uværet som tar livet av dem. Hvorfor kan vi ikke åpne døra til bare de barna og kvinnene? De som trenger beskyttelse. Det er de som trenger å ha et hjem.

Krigen er ikke deres skyld. Det er ikke barna eller kvinnene som har begynt med krigen. Krigen går i navnet til en Gud som er mann, en profet som er mann, en koran som er skrevet av menn og et kaos som er skapt av makt mellom de landene som er styrt av mullaer som er menn.

Kvinnene på flukt trenger beskyttelse. De kvinnene som klarer den farlige flukten er så sterke at de kan lære seg språket, de kommer til å finne jobb, de kommer til å bli kjent med ytringsfriheten og de kommer til å oppdra sine barn som frie individer i Vesten.

De fleste immigranter er menn.

De fleste immigranter er menn. Mange av de mennene er de som vil fortsette med mannssjåvinismen i Vesten. Det er de som truer vestlige kvinners frihet. Det er de som vil ha makt over familien og samfunnet. Det er de som hindrer at deres koner lærer norsk eller blir vestlige. De er redde for vestlige verdier. Disse mennene kan klare seg selv fordi de har loven, Guden og Muhammad på sin side.

La disse mennene være der hvor menn hersker og la dem drepe hverandre. Åpne dørene for kvinner, mødre og barn, gi dem ly og gi dem et hjem. Australia tar inn i landet bare kvinner eller barn. Hvorfor kan vi ikke gjør dette også i Norge.  La de små sommerfuglene komme inn og puste i friheten, la kvinnene komme til oss og de forstår at de har levd hele livet i en glassbolle. La dem også forstå hva begrepet ?havet? er.  La dem nyte det. Kvinnene uansett om de er fra Iran, Irak, Syria, Afghanistan eller hvilket som helst land som styres av islam, trenger beskyttelse.

Gud lover ingen gevinst til kvinner i paradiset.

La menn dra til deres mannlige land og kjempe for den mannlige profeten. La dem komme til deres paradis med 72 jomfruer og unge gutter. Gud lover ingen gevinst til oss i paradiset. La kvinnene og deres barn oppleve paradiset på Jorden. Kvinner trenger ikke den "mannlige" Guds paradis.

 

Les også: http://politiken.dk/debat/kroniken/ECE3142598/vi-har-brug-for-muslimske-roedstroemper/

Jeg matet sommerfuglen

 



Noen dager siden var jeg på vei hjem. Det var på formiddagen og solstrålene strakk seg på gaten. En liten sommerfugl satt midt på fortauet. Den lille sommerfuglen hadde slått sammen vingene og så ut som en liten, sort prikk i den uendelige asfalten.  

Jeg satte meg ved siden av henne, tok hansken av, og i redselen for at noen skulle tråke på den lille, sårbare skapningen, tok jeg henne sakte i hansken min. Jeg bar henne hjem og la henne i vinduskarmen ved blomstervasen, der sola skinte og kunne varme henne.

Jeg var varsom og var forelsket i henne. Etter hvert klarte hun å åpne vingene. Ubeskrivelig fargefarger, harmonisk og nydelig var den en trøst for synet og hjertet, en dagpåfugløye-sommerfugl. Jeg løste litt sukker i vann og tok en bomullspinne i sukkervannet.

 Jeg rakk den til henne sakte og forsiktig, og hun følte med forbeina sine. Så skjedde det, hun satte seg på bomullspinnen og kom med den lille, sorte snabelen utstrakt, og hun suget i seg sukkervannet. Den lille, glemte jenta i meg våknet med en latter av glede og lykke. Lykke over å mate en sommerfugl.

Sommerfuglen var gjest hos meg i tre dager, fløy rundt i stua, satte seg på blomsterpottene, og jeg matet henne. Den lille sommerfuglen hadde alt, men hver eneste dag slo den seg på glassvinduet. Hun hadde alt, men ikke friheten. Jeg kjente godt hennes lengsel. Og på den fjerde dagen da sola skinte overalt, så jeg en annen sommerfugl som fløy utenfor vinduet.  Jeg åpnet vinduet og min lille gjest fløy mot blå himmel. Det eneste jeg husker er hennes farger. Den  oransje rundingen på vingene som skinte i sola.

Den lille sommerfuglen var nå frisk og varm og kunne fly mot blå himmel som varslet om vår. Den lille sommerfuglen minner meg om meg selv. På den lille, glade jenta som en dag drømte om friheten sin. Frihet til å kunne si, kunne danse, kunne ta et glass vin, ha en politisk mening og kunne elske, kunne være den som ble skapt.

 Den lille jenta hadde alt, men ikke frihet. Kjettinger, usynlige kjettinger, som bandt henne og korsfestet henne i en murvegg som heter kultur. Tusen-års-kjettinger med store spiker laget av religion, hadde tatt alt fra henne. Men den lille jenta vokste opp, rettet ryggen og revløs alt som bandt henne: kulturen, familien, mannen og profeten. Hun satte de hellige tekstene, koranen, under foten og danset på dem.

Hun er her. Hun bor i en leilighet i Oslo. Hun savner mye sitt land. Savnet er hennes lidenskap. Men hun gleder seg hver eneste dag over friheten, sin frihet og sine barns frihet. Hver gang hun ser en sommerfugl, bryter hjertet hennes ut i glede, og den lille jenta våkner i den gamle kroppen. Den lille jenta strekker hånden frem for å gi sitt hjerte til et barn, til en liten fugl, til snøklokker eller til en forbigående som tar av seg hatten og hilser med et smil.

 

 

 

   

 

Trenger vi Gud?

Trenger Vi Gud?

 Dette er et spørsmål som hvert fritt, tenkende individ stiller seg, i hvert fall i Vesten der individet tørr å tenke og tvile. Men uansett, når vi er alene og triste, når vi mister noen som vi er glad i. når vi er i en situasjon hvor vi føler oss maktløse, eller i sinne og sorg, nevner vi Gud eller vi snakker med han/hun. Vi ber til Gud eller banner til Gud.  Den guden som vi betror oss til er støttende, kjærlig og ydmyk. Denne Guden er barmhjertig og tar i mot oss som ?Den jeg er?. Vi har et barn i oss og Gud er den usynelige vennen til barnet i oss.



Gud er brutal? Hvorfor skal denne Guden være så krigersk og brutal, en gud som oppfordrer folk til å bli selvmordsbomber?

I alle de tre store religionene er guden straffende, krigersk og sint, fordi alle disse religionene har basisen i Toraen og de har en tolkning av gud som er basert på jødedommen. Det Gamle testamentet er felles for de tre religionen og Muhammad og kona Khadije var kristne før Muhammad fikk åpenbaringen.

 

I ulike juridisk spørsmål rådførte Muhammad seg med sine rådgivere som var opprinelig jøder eller kristne. For eks. var steining ved utroskap egentlig jødenes tolkning av Toraen. Jesus sa ?Den som er uskyldig kast den første steinen? og reddet livet til kvinnen. Folket sa at Jesus er konge. Muhammad ville at folk skulle tro på ham som profet, så han sa: ?Steine dem?. Folk sa han er profet fordi har gjort som Moses.

 

Gamle testamentet. I selve det Gamle testamentet er det mye vold og brutalitet, fordi toraen tilhører en tid med mye krig mellom ulike stammer og folket trengte en beskyttende og krigersk konge eller Gud. Men etter hvert begynte de opplyste kristne å parkere det voldelige, gamle testamentet og bruke det nye testamentet som er mest morderlig og er basert på nestekjærlighet. Etter hvert ble også det Nye testamentet tolket på nytt slik at den kjærlige Guden ble fremhevet.

 

Koran. Koranen er basert mest på de to andre forrige religionene, men profeten Muhammad var mer krigersk, handelsmann og mer brutal enn sine forgjengere. Koranen har 114 kapitel.  (88 Mekka og 26 Medina). Koranen har 6236 vers. 250 lovgivningsvers som regulerer det sosiale og økonomiske liv, straff og folkerett og 533 vers som oppfordrer til drap.

Koranen er ikke bare brutalitet.

 

I Koranen er det mye visdom, poesi, fortellinger og folkeskikk om hvordan man kan behandle naboer og foreldre, og er en interessant bok som andre religiøse bøker. Men Koranen trenger å gå samme vei som bibelen. Slik at muslimer forstår Koranen i en kontekst i tiden. De kunne parkere de 533 voldelig versene og de 250 lovgivende versene slik at den kjærlige guden kommer frem.

 

Det som Hege Storhaug sier om å sensurere Koranen er ikke noe nytt. Mange opplyste muslimer ønsker dette fordi islam trenger en revolusjon, en opplysningstid akkurat som kristendommen. De som hindrer opplysningstiden i den muslimske verden, er imamer og religiøse ledere.

 

Hvem mister makten. De er redde for å miste makten.  De har gitt Koranen en stilling i islam som tilsvarer Jesus stilling i kristendommen. For å bli frelst må man tro på Koranen i sin helhet. Bøkenes mor (Ummaketab) (originalen) er i himmelen. Dette gir lite rom til tolkning. Og for å forsterke de brutale koranske versene tar de i bruk hadither (beretninger) eller det som Muhammad har sagt eller gjort i sin tid. Religiøse ledere i islam har styrt muslimenes tanker i 1400 år. De har fått en glorie som gir dem ei ubegrenset makt og rikdom.

 

Muslimske lederne. De muslimske lederne åpner ikke veien for ny tenkning eller den minste tvil. Enevoldsmakten som de religiøse lederne har, har ødelagt de muslimske folkene og har dratt dem inn i krig og fattigdom. Denne konflikten spredde seg til Europa gjennom innvandringen. Og islam er i en krise. Islam må tilpasse seg tiden gjennom å sensurere Koranen ellers vil den komme til å dra muslimene inn i en ny Holocaust.

 

 

 

 

 

Ikke mitt Norge.

http://www.rights.no/author/hrs/

Noen kan være enige med kulturministeren og mene at pinnekjøtt representerer norske verdier. Andre er enige med Hege Storhaug som skriver «Norsk kultur er en vestlig kultur i samsvar med opplysningstidens frihetsidealer.»

Jeg som en iransk, og muslimsk kvinne i likhet med kulturministeren, liker pinnekjøtt i julen, men dette er ikke grunnen til min flukt til Norge.

Hva flyktet jeg fra?

Persia fikk sin første grunnlov i 1907, og kvinner fikk stemmerett tre år før norske kvinner. Folkeskole ble obligatorisk for alle barn. Så kom Reza Sjah til makten.

Det første han gjorde for å få kvinner inn i skoler og ut i arbeid var å ta dem ut av sløret. I løpet av veldig kort tid var iranske kvinner aktive i alle deler av samfunnslivet.

Under andre verdenskrig gikk Reza Sjah i eksil, og hans sønn på 18 år ble konge.

Han fortsatte sin fars arbeid for å vestliggjøre Persia, men vi borgere kunne ikke stille spørsmål ved det monarkiske eneveldet.

Vi hadde nok av mat, endog kjønnslikestilling, men vi savnet demokrati.

Revolusjon og sharia

Dette førte til revolusjonen i 1979. Khomeini kom tilbake til Iran og tok fra oss alt. Han satte domstolene ut av spill, og på den måten ble folket lammet og forsvarsløst. Han organiserte og bevæpnet de religiøse analfabetene fra landsbygda, «svartskjortene», mot studentene og opplyste folk. Den iranske grunnloven ble byttet ut med sharialover.

Med tvang og brutal makt fikk han kvinnene til å bruke «hijab.» Formen på hijaben og fargen ble bestemt av ham og Vokterrådet, og hijaben ble uniformen for islamister verden over.

På en natt mistet jeg og alle persiske kvinner alle våre rettigheter, til og med retten til våre egne barn. Kvinnene ble redusert til mannens åker. Bigami ble lovlig. Sharialover fra 1400 år siden ble gjenopplivet. Min verdi ble redusert til 60 kameler, halvparten av hva en mann er verdt.

Jeg rømte. Jeg flyktet fra landet hvor Allah støtter steining av kvinner, brenning av homofille, drap på konvertitter, slaveri og tilsløring av kvinner og jenter, der jenter ble seksuelle objekter fra 7 års alderen og måtte bruke hijab.

Jeg ville selv velge min egen påkledning, kjæresten min, bøkene mine, musikken, jobben og seksualiteten min. Jeg ville heller være en «uærbar» kvinne i Vesten enn å være «ærbar» kvinne i et land med sharia som grunnlov.

Norge da jeg kom?

Jeg kom til Norge i 1988 for å leve i lyset. Jeg tenkte «Norges kultur hadde utviklet seg i samsvar med opplysningstidens frihetsidealer» og den vestlige tradisjonen som er basert på humanisme, Wergeland og Voltaire. Jeg leste norsk litteratur og aviser, jeg gikk på teater, hørte på norsk musikk, studerte kulturen. Drømmen min hadde blitt oppfylt!

Et land uten hijab, uten skjeggete menn og med full frihet til å være seg selv, kvinne som mann.

Norsk politi, staten og grunnloven beskyttet min likestilling og ytringsfrihet uansett hvor jeg kom fra og hvor jeg bodde i det nye landet. Jeg kunne tegne Profeten som jeg ville med bombe i turbanen eller et barn i sitt harem. Jeg kunne skrive og kritisere han og religionen om jeg ønsket det. Kritikk var min rett. Jeg hadde valgt Norge som nytt hjem for mine barn pga. den norske kulturen.

Det var ikke snakk om «vi» og «de», hvem skulle integrere hvem og hvordan. Jeg hadde valgt å bo her, derfor måtte jeg lære språket, finne arbeid, og erstatte mine koder med de nye kodene.

Jeg hadde blitt en del av den norske nasjonen og ville være lojal mot den norske grunnloven.

Norge i dag?

Fra mitt sekulære, muslimske ståsted forstår jeg at med den pågående muslimske folkevandringen, vil endringer av Europa bli uunngåelige. Jeg trodde at muslimene kunne berike Europa slik grekere og jøder har beriket Europa i tenkning og vitenskap. Det frihetlige Europa som sekulariserte kristendommen håpet jeg kunne gjøre det samme med islam, og den eneste oppgaven for muslimene var å integrere seg i den europeiske frihetskulturen. Men generelt ble det motsatt.

Altfor mange muslimer krever at Europa integrerer seg på deres premisser. Men islamsk kultur er basert på hierarkier og underkastelse.

Islamistene vil ikke integrere seg etter verdslige lover fordi mennesker ikke er ufeilbarlige. Sharia er bygget på Guds ord og Gud er ufeilbarlig. De aksepterer ikke at sitatene fra koranen og hadithene er basert på en annen tid da forakt for kvinner, slaver og ikke-troende var legitimt. De aksepterer ikke modernisering av islam.

Vellykket strategi

Istedenfor at den store majoriteten muslimer integrerer seg, har de blitt aktive med religiøse krav og maktkamper for å tvinge politikerne til å gi etter. Strategien har vært vellykket.

Våre politikere har allerede «solgt mye av den norske grunnkulturen.»

Jeg som er en muslimsk innvandrer legger merke til hvordan landet har endret sine tradisjonelle trekk med svekkelse av julefeiringer i skolen, all halalmat, atskillelse av jenter og gutter i skolefag, til og med de små, søte, rosa grisetegningene har forsvunnet fra barneavdeling på sykehus. Grisen er «uren» i islam. Punktum.

Andre utviklingstrekk er taxisjåfører son nekter å kjøre blindehunder, antall hijabkledde kvinner og jenter som har vokst i tusentalls de siste 10 årene. Økningen av antall moskeer, muslimske organisasjoner, koranskoler. Økt støtte til sharialover, til og med blant studenter (Islam Net), hijab og bønnerom.

Økningen av islamske konservativ nettsider, som koranen.no, der Trond Ali Lindstad ber sine tilhengere om ikke bare i ord, men også i praksis, å følge imam Khomeinis lære.

I Iran fortalte presteskapet oss at hvis en mann reiser seg og setet er varmt, så skal ikke en kvinne sette seg der, og videre, kvinner kan ikke skrelle mer en to auberginer om gangen fordi hun blir seksuelt opphisset. Kvinner har ikke fornuft og kan eksempelvis ikke bli dommere. Dette samfunnet hyller altså Lindstad.

Kvinneundertrykker?

Vi har et kollektivt ansvar for å beskytte vår norske kultur. Og staten er ansvarlig for likestilling i samfunnet. Vi kan ikke akseptere at islamistene får en hånd på kulturrattet, som da Jonas Gahr Støre i NRK (1/11.2012) sa: «Vi må leve med» at en person ikke vil håndhilse på en person av motsatt kjønn.

Forstår ikke Støre at han slik aksepterer kvinneundertrykking? At han gratis selger ut en avgjørende del av norsk kultur.

Har Støre spurt seg selv om en kvinne som ikke kan hilse på en mann kan stelles av en mannlig lege? Hvor kan hun jobbe? Hvordan ser hun på oss andre kvinner «de urene?» Hvordan skal hun forholde seg til homofile og «vantro.» Skal Norge bygge egne skoler, sykehus og treningssaler for kvinner? Egne busser og trikker for kvinner? Har Norge økonomisk og ideologisk råd til dette?

Tror Støre og hans like at den utviklingen vi ser går over av seg selv? Hvor skal jeg flykte om nye10-20 år fordi demokratiet og likestillingen er begravd her?

Kronikken er publisert i mars 2013 i VG.

 

Ytringsfriheten er et redeskap for å løse konflikten.

Ytringsfrihet er et redskap for å løse konflikter

Oppropet som var underskrevet av aktive debattanter har uten tvil gode intensjoner og er motivert av noble hensikter. Målet er å beskytte muslimene fra hat. Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge.

Underskriverne krever skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Dette er en umulig oppgave. Oppropet mener Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor kritikkens grenser. Og de stiller gladelig og behjelpelig opp når journalister trenger dem.

Det vil si at en elite debattanter tilbyr media å sensurere debatten og bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å brukes. De vil selv sensurere meninger og bestemme hvilken kritikk som aksepteres og hvilken kritikk som får merkelappen som hat. Hvem tør å kritisere islam da, om man frykter å bli stemplet som muslimhater? Dette blir ikke frihet for kritikk. Frihet styrt av frykt, er i praksis undertrykkelse.

Vi ser på dette som et klart forsøk på å begrense ytringsfriheten. Og Norge har en skremmende erfaring fra før. Man husker det som skjedde rundt årene 2008-2009 da justisminister og stortingsrepresentant Knut Storberget fremla et lovforslag som skulle kriminalisere religionskrenking. Det var så langt unna å bli vedtatt.

Storbergets lovforslag ville sette Norge 200 år tilbake i tid, inngikk i en stor internasjonal bevegelse for å kriminalisere religionskritikk: FNs menneskerettighetsråd hvor flere regimer var representert, har jobbet for det samme. Derfor er det et paradoks at oppropet vil tvinge frem en konsensus om religionskritikk.

Man kan aldri bli helt enige om hva er riktig og hva er galt. Det oppropet mener er riktig, er hos andre kanskje galt: Religionskritikk varierer i form og sjangre. Det kan aldri bli enighet om hvilken form og stil som er mest effektiv. Noen sier at religionskritikk er bra, men ikke religionssatire, heller ikke religionskrenkelse. Eller: Ytringsfriheten er bra, men må ikke rettes mot religiøse minoriteter. Man vil aldri bli enige på dette feltet. Derfor er det en bragd at de europeiske demokratiene klarte å skille mellom juss og moral. Vi kan aldri sitte og diskutere oss frem til en enighet om hva som moralsk sett er greit, og hva som ikke er ikke greit. Det eneste konsensus vi klarer å lage, er lovverket. Den eneste konsensus vi kan oppnå i det norske samfunn er Norges lover, som det eneste som bestemmer det som er tillatt og det som ikke er tillatt. Og det foregår gjennom en demokratisk prosess. Men at en elite vil skape en ny konsensus, kolliderer med demokratiet.

Journalistenes og redaktørenes rolle er å være ytringsfrihetens fotsoldater; De organiserer debatten og passer på at den foregår innenfor rammen av norsk lov. Et nøytralt media er mer positivt effektiv enn ekskluderende og stemplende media. Konflikter om meninger blir ikke avgjort ved at redaktøren ekskluderer eller demoniserer og deler ut merkelapper om hat og fobi. Dette kan skje i despotiske land som Iran, Saudi-Arabia og Nord-Korea. Dette er en utfordring for debattanter. Ytringsfriheten slik oppropet fremlegger, er en belønning til dem man er enige med og man liker og aksepterer. Og dette er ikke samme ytringsfrihet Voltaire kjempet for. Dette er ikke ytringsfrihet europeisk kultur har kjent før. Ytringsfrihet trengs nettopp fordi den er et redskap til å løse slike konflikter om meninger og moral, der meninger og argumenter møter meninger og argumenter, der kjærlighet møter hat, der toleranse møter intoleranse. Troen på ytringsfrihet innebærer toleranse for meninger vi hater. Folk i et demokrati kan også hate hverandre, mislike hverandre, men de kan likevel skape et fungerende samfunn der en hver har sine rettigheter i behold. Hva var det som førte til moderne teologi i kristendommen? Det er også hat. For til og med kritikk som er drevet av hat, som sårer, som krenker, som håner og provoserer, har sin funksjon i Europas utvikling. Albert Schweitzer var faren til den liberale teologien, og Venstresiden betrakter ham som en helt. Han sa: ?Jeg innser at mange av dem som ryddet veien til min kritikk, var religionskritikere som var drevet av hat.?

Uten religionskritikk vil islam stagnere og aldri oppleve utviklingen kristendommen har vært gjennom. Likevel prøver mange å koble religionskritikk til hat eller islamofobi. 200 år med religionskritikk har frigjort Europa fra Middelalderen. Ville opplysning og reform av kristendom lyktes om kristendomskritikere ble betraktet som kristendomsfober, og at de ble kritisert ut av sinnelagsetikk: At deres intensjon ble kriminalisert? Ville Europa da ha klart å gå ut av middelalderens mørke tid?

Vel, hvilket Europa ville vi ha hatt i dag om kristendomskritikere som Voltaire, Ernst Renan og Hermann Samuel Reimarus ble kalt for kristendomsfober fordi de hatet religionen? Er det ikke forskjellsbehandling å bekjempe islamkritikere med å stemple dem som muslimhatere?

Hvordan kan man holde sinnet rent fra hat? Hat og kjærlighet, respekt og hån, aksept og avvisning er en del av menneskets natur. Man kan ikke endre dette, men settes det i demokratiets sammenheng vil det nøytraliseres. For det rene sinnet som ikke kjenner hat og ondskap, fins ikke. Det er urealistisk å kontrollere sinnene i et helt samfunn til å tenke positivt med godhet. Og drømmen om det rene sinn, er like farlig som drømmen om det rene samfunn: Det rene samfunn ekskluderer jøder, «negre», homofile og handikappede, muslimer, alle som er feilplassert i det hvite samfunnet. Dette er fascistisk og urealistisk.

Det rene sinn er urealistisk og like farlig: Det ekskluderer tanker fra sinnet. Man kan ikke hindre hodet i å tenke. Når man får mange tanker i hodet, og uten en vurderende instans ekskluderer det som ikke er i samsvar med det den kompakte majoriteten aksepterer, vil dette si at man driver med tankediktatur.

Kronikken er publisert i Aftenposten onsdag 23 mars 2016.

Det er 20 initiativtagere bak oppropet

 

 

 

Feiringen av Norous stoppet hos meg, og mitt hjerte sørger

Terroren i Brussel får hvert eneste menneske som har litt samvittighet til å gråte. Gråte over de uskyldige som ble drept i verden i Islams navn. Terroren har kommet ut av kontroll. Hvor og når går den neste bomben av? Hvor mye kan Europa tåle? Kan politikere forstå det som har gått galt? Hvorfor ble det slik? Og i kveld ser vi de samme ansiktene på TV'en. De samme personene som står frem med retorikken om at "Dette er ikke islam".

Da nyheten om eksplosjoner på Brussels hovedflyplass kom rundt klokken 8.30 i dag morges, brast jeg i gråt. Gråt over alle de 30 drepte. Både på flyplassen og på undergrunnen. Jeg gråt over friheten som vi har mistet. Jeg gråt over at en gruppe mennesker sender opprop til aviser for å stoppe kritikken av islam. Jeg gråt over Europa som lar en giftig slange vokse opp i ermet sitt. Gleden min over det iranske nyttår slukket i sorgen.

I går hadde jeg skrevet et innlegg om det iranske nyttår, og fortsatt ønsker jeg å dele det med dere, mens feiringen er stoppet og hjertet sørger.

Les: http://www.rights.no/2016/03/europa-brenner-var-tid-er-forbi/.

 

Innlegget fra igår:

Norouz / Iransk nyttår

Iransk nyttår begynte på søndag 20. mars 2016, som er første dag i den iranske kalender 1395. Første måned heter Farvardin (fremgangskraft). Den iranske kalenderen er en solkalender og ett år er 365 dager og 12x måneder.

Nyttårs feiringen har symboler og ritualer - men ikke fra islam. Innholdet i feiringen kommer fra den gammelpersiske religionen zoroastrismen, stiftet av Zarathustra.

Ordet Noruz kommer fra gammelpersisk; nava = ny + roojh= ny dag/dagslys og har fremdeles den samme betydningen i moderne persisk (no = ny og rouz = dag). Feiringen har sine røtter flere tusen år tilbake til Zoroastrismen.

Feiringen begynner fra siste onsdagen i iransk kalender med at det tennes bål i gatene. Både voksne, barn, slektninger og venner deltar i bålritualet.
De hopper over flammene. Henvendt til bålet synger de en strofe på persisk, «Rødheten din til meg, gulheten min til deg». Rødhet symboliserer friskhet, i tråd med at blodet man er avhengig av, er rødt. Gulhet står for sykdom, og ved å hoppe over bålet bytter man dermed bort sykdom med god helse. Bålet er tegn på en lysere fremtid.

Norous har ingen ting med islam å gjøre: Denne tradisjonen er før-islamsk og stammer fra den gammelpersiske religionsstifteren Zarathustra, som levde for snart 3 000 år siden. Ilden er et sentralt element i religionen, og symboliserer hovedsakelig renhet. I Zarathustra-templene finner man - også i dag - en ild som holdes kontinuerlig i live. I Iran starter man det nye året når våren tar til og nytt liv skapes.

Nyttårsbordet


Nyttårsbordet. Haftsin=7S

I Persia er den viktigste høytiden  Norourz. Dagen før Norouz (arafeh) setter man frem alt som tilhører nyttårsbordet og det er syv ting som begynner med bokstav s på persisk.

1.- Senjed. En frukt som symboliserer kjærlighet og erotikk.

2.- Somaq, et syrlig krydder. Symboliserer kjøkken som bugner av mat.

3.- Sabzi. En liten tallerken med spirer av hvete, andre korn eller linser. Symboliserer bra avling og nytt liv.

4.- Sib. Røde epler somsymboliserer glede.

5. - Sonbol. Svibelblomster. Symboliserer skjønnhet.

6. - Semano. Spiregrøt. Symboliserer felleskap.

7. - Serke. Eddik. Symboliserer helse. I gamle Persia var vin etter muslimsk erobeing - eddik fordi vin er forbudt i islam.

Et speil som symboliserer renhet, en bok (Hafez, Avesta, koran, Torean, bibelen) symboliserer rik, persisk kultur. Glassbolle med levende småfisk symboliserer aktivt liv, diverse kaker, nøtter, frukt, lys og sekke (mynter) som symboliserer kampen mot fattigdom.

Gullfisk på bordet

Gullfisk som dekorasjon på et nyttårsbord er  like viktig for iranere som juletreet er for Nordmenn. Det heter seg at i det øyeblikk det gamle året går over i det nye, gjør fisken en markant helomvending i bollen sin.
Den iranske nyttårsfeiringen kan sammenliknes med norsk julefeiring, familie og venner utveksler  gaver på iransk nyttårsaften, slik man gjør på julaften.  

Nytt år, nytt vennskap: Det er også tradisjon at man besøker familie og venner under den tretten dager lange feiringen, men alder har stor betydning i iransk kultur. På  den første dagen  besøker man de eldste for eks. besteforeldre, gamle tanter, onkler og naboer. Man viser respekt for de eldre med  et kyss på deres hånd eller skulder. Det som er veldig viktig er at folk glemmer det som skapte uvennskap i det gamle året. De besøker hverandre, gir hverandre en klem, spiser sammen og begynner det nye året med godt hjerte.   

Den trettende dag

På dag tretten som er slutten av nyttårs feiringen reiser de fleste folk til de mange parkanleggene i byene eller ut i naturen. Hele iransk nyttår er en feiring av nytt liv og naturen. Mange familier og venner kjører ut av byen, legger tepper på gresset, sitter under ville mandel trær, drikker te av små glass, spiser pistasjer, spiser mat sammen, danser, og barna leker sammen. Voksne spiller sjakk eller kort, og drikker vinen som er godt gjemt under mat og tepper.

På denne dagen kastes  hvetespiret fra nyttårsbordet, enten i en elv eller i bekken. De unge jentene knytter en knute på gresstråene og gjør seg et ønske om å gifte seg med den som eier deres hjerte.

Nyttår feires ikke bare i Iran

Første dag av feiringen heter Nurouz som betyr ny dag. Feiringen har utgangspunkt i Perserrike og datoen ble opprinnelig bestemt på bakgrunn av astronomiske beregninger. 

Dagen feires over et stort geografisk område, fra Aserbajdsjan og Tyrkia, til Iran, Pakistan, India, Kirgisistan og Usbekistan. Dagen har vært feiret i over 3000 år på Balkan, Sentral-Asia, og Midtøsten. Over 300 millioner mennesker som feirer Nurouz. FN-dagen for Nowruz ble markert første gang i 2010, etter at FNs generalforsamling opprettet dagen i februar 2010.

 

 

Glassveggen

Glassveggen må knuses når jentene er små, ellers blir glasset tykkere med årene.  



Hadia Tajik er en ung politiker, men hun kjenner godt hvor skoen trykker. Hun kjenner mye av det som norske feminister og likestillingsombudet ikke forstår. Fordi de kan ikke forstå at en kvinne som er akademiker og har en høy stilling kan ha en tykk glassmur i sine indre tanker slik at hun i en hver situasjon ubevisst og bevisst tenker på å være "ordentlig jente" og å være "ren". Ærbarhet sitter i beinmargen til kvinner som vokste opp i en ukultur preget av sterkt skille mellom kjønnene. En ukultur som kobler kvinnekropp, kvinnehår og kvinners forelskelse til synd.  

Den sosial kontrollen vi ble utsatt for i form av ros og ris og begrensninger i sosial omgang med det motsatte kjønn fra religiøse ledere og foreldre, blir med etter hvert en del av oss.  Jenter blir ansvarlig for familiens ære og glede. De er ansvarlig for at brødrene og faren kan gå ut å være "mann" i betydningen som ærekulturen /ukulturen krever. Jentene er ansvarlig for hvor mange venner og sosial støtte familien har. De er ansvarlig for mors og fars psykiske og fysiske helse. Hvis en jente treffer en gutt, eller hun ikke kler seg etter kravene, kommer hun til å høre "din pappa er så trist, han får hjerteinfarkt pga deg", "jeg gråt i hele dag pga deg", "dine brødre kan ikke gå ut av døra på grunn av deg".

Når den lille jenta blir en voksen dame og klarer å  knuse glassveggen, blir hun ustøtt fra familien. Hun sitter med usikkerhet over seg selv og sin seksualitet. Hun sliter med dårlig samvittighet. Alltid usikker; hva er riktig, hva har jeg gjort, er jeg uren, har jeg sviktet min far?  Alt fordi som Hadia sier: "En som gjennom oppveksten ikke har fått brynt seg på å ta selvstendige beslutninger, står plutselig der - Hun skal bo alene, sette grenser for gutter, lære å eie seg selv , sin kropp. Kort sagt å være et fritt individ. En kvinne. Hun har vært datter, søster, kone, mor, og plutselig hun skal være kvinne".

Jeg sto i denne situasjonen i 40 åra. Jeg var godt utdannet, var fra en middelklassefamilie, far var en opplyst muslim, brødrene var på venstresiden. Hjemme var det plass til diskusjoner, bøker og aviser. Selv med denne bakgrunnen tok det meg 15 år etter skilsmissen før jeg kunne kjøpe en kjole uten å tenke "er ikke trang", "er ikke kort", "er ikke feil farge". Det tok mer enn det før jeg kunne danse med en  mann uten å føle at jeg er uren. Jeg visste ikke om min kropp eller min seksualitet som kvinne, min kjennskap til menn var handikapet. Jeg kunne ikke forstå hvordan en mann skulle oppføre seg mot meg, og jeg kunne ikke si nei klart og tydelig. Jeg feiltolket menn. Min forståelse var basert på at en mann har rett. Jeg trodde at en som ikke aksepterte mine grenser var veldig glad i meg. Jeg trodde at hvis jeg hadde sex med en mann uten at de tre setningene på arabisk fra en imam var sagt, kom jeg å bli brent i helvete og hadde sviktet min far. Et smil, en kort flørt med en mann kunne ta nattesøvnen fra meg.

Jeg kunne ikke eie meg selv. Jeg var sur og sint og holdt blikket borte fra dem eller kunne ikke sette grenser. Pga dette var jeg kommet i en verre situasjon etter at jeg ble skilt, og jeg valgte en psykopat. Fire år av livet mitt gikk med til vold og tårer. Jeg krevde ikke å dele utgifter, jeg spurte ikke hvorfor han kom og gikk som han ville. Jeg spurte ikke hvorfor han knuste ting og hvorfor alt var galt med meg. Jeg spurte ikke hvorfor vårt ekteskap ikke ble registrert på norsk, eller hvorfor han har ikke hadde samme postadresse eller boligadresse mens han bodde hos meg. Ekteskapet og skilsmissen skjedde i en norsk moske slik tusenvis av andre  vielser og skilsmisser som foregår i moskeen eller hos imamene aldri blir registrert i Norge. Og det er ikke gratis heller. 600 kr per person for vielse eller skilsmisse rett i lomma til imamen uten skatt. Jeg trodde at de arabiske ordene fra mullaen kunne redde æren min slik at jeg blir akseptert fra familien min i Iran og innvandrermiljøet i Norge. Det hjalp meg i hvert fall å slippe dårlig samvittighet over min far.  

Generasjon etter generasjon vokser jenter i den samme ukulturen, de blir frarøvet sin identitet som kvinne. De mister eierskap over sin kropp og sitt hjerte. Vi kan ikke redde verden, men vi kan redde de små jentene som vokser opp i Norge hvis likestillingsombudet, barnevernet og norske feminister forstår det Hadia Tajik snakker om. Hun spør "Hva kan politikerne gjøre?".

Mitt svar er politikerne kan gjøre mye. Gjennom et forbud mot barnehijab kan de frigjøre de små jentene fra det som hindrer deres lek og aktivitet på skolen. Et forbud mot barnehijab kan gi den lille jenta forståelse av at hennes hår, blikk, hals og kropp er ikke årsaken til synd og det er ikke katastrofe hvis en gutt ser håret hennes. Et forbudt mot barnehijab er basert på FN barnekonvensjon for å beskytte barna. For å hindre at barn blir seksuelle objekter fra 3 - 4 års alderen. Gjennom obligatoriske livssynstimer, klasseturer med overnatting, blir glassveggen tynnere. Litt tynnere. Og hvis jentene blir borte fra undervisningstimene etter klasseturer trenger de at det blir tatt på alvor.

Barneskolen er obligatorisk i Norge, og ingen kan fritas pga religion eller kultur. Jentene som ble sendt til sitt opprinnelsesland skal hentes og foreldre skal stilles ansvarlig. Det er viktig det Hadia Tajik sier om lavterskler for deltagelse på klasseturer og i idrettsforeninger. Og viktigere av alt at koranskoler for barn under barneskolealder blir borte. Der sitter de adskilt, med hijab, og lærer om diskriminering mellom kjønn, om rent og urent, om Guds nåde og Guds straff. Ulike fellesfeiringer med foreldre til stede til jul, påske, julemarked, høstmarked, skoleavslutning og 17. mai er viktig. Felles arrangementer der foreldre med barn kommer med mat fra sitt land og kan være sammen med etnisk norske foreldre er viktig. Samarbeidet mellom foreldre gjør ting lettere for barna fordi barrierene blir mindre. De finner på noe felles gjennom mat, musikk, lek. Med håp om en trygg fremtid for alle kvinner slik at deres identitet er ikke basert på hva andre sier om dem. De har eierskap til egen kropp og sjel.  

En forkortet versjon av innlegget er publisert i aftenposten 8.Mars 2016.

Lily Bandehy 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen