Kropp og sjel

Maria (Alexandra Borbély) og Endre (Géza Morcsányi) i filmen «Om kropp og sjel» (Foto: Arthaus)

Noen ganger ser man en film, leser en bok, treffer en person eller er et sted og man opplever noe unikt, noe som setter seg dypt i hjerte og i sjel. Noe du tar med deg videre, som en del av deg. I ulike sammenhenger tenker man på det. De er ikke kortvarige opplevelser eller underholdning, men de preger deg på en positiv måte. Når du tenker på det du opplevde med boken, med filmen, med reisen eller med personen kan få deg til å tenke over livet ditt, dine opplevelser, få en bekreftelse på om du har gjør rett eller galt. Man tenker på den korte opplevelsen og får et ubevisst smil eller man blir melankolsk.

«Om kropp og sjel» er en slik film. Man ble sittende i stolen og tenke «hvordan kan to mennesker drømme den samme drømmen?» Hvordan kan to ensomme mennesker, hvis liv har blitt en lidelse, treffe hverandre under brutale omstendigheter og bli bundet sammen av sine felles drømmer?

Og i denne filmen er mennesket dyret og dyrene er menneske. Hovedpersonene er slaktere, de som hver dag går gjennom slakteriet og kjenner på slaktede dyr. De blir hjorter i sine drømmer i en skog som er dekket av snø, der de kjærtegner hverandre, er fortvilet og deler de tørre bladene som finnes under snøen.

Dyrene som blir fraktet og er tett plassert på slakteriet, de som føler at døden nærmere seg med soloppgangen. Døden går i slakterens skritt. Og de venter med stor øyne, fulle av angst og de ser gjennom små sprekker i stallen når slakteren kommer. De minner meg om barna i Syria og Palestina og jeg kjenner på deres redsel for bombeflyene.

Og da dyrene er slaktet, hvordan de glassaktige øynene ser på deg fra kinolerretet.

Glassaktige døde øyne som inneholder tusen ord. Du har tatt livet av deg selv, ikke av dyret. At slakteren slakter en del av seg selv, fordi han er glad i dyret også, men må gjøre jobben. «Du kan ikke jobbe på et slakteri hvis du ikke er glad i dyr» sier personalsjefen til en som er jobbsøker.

Menneskets fortvilelse over livet, over sine følelser og sin frykt for å møte kjærligheten er hovedtemaet i filmen. Frykten for å møte kjærligheten, for å se seg selv naken, for å dele sin sjel med et annet menneske og redselen for svik er like stor som angsten i dyret før slakteren kommer. 

Musikken passer godt med filmen, «What he wrote» med den unike stemmen til Laura Marling få deg til å sitte lenge i stolen i kinosalen etter at filmen er ferdig.

Filmen «Om kropp og sjel» anbefales sterk til deg for å bli kjent med deg selv. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits