hits

Tanker

kommentarer 6 kommentarer

Jeg fyller badekaret og legge meg i, holder meg under vannet og holder pusten så lenge jeg kan. Håret sliper ansiktet og danser i vannet som tusen vis av meitemarker. Jeg prøver å holde posten så lenge jeg kan. jeg føler meg trett, og vektløs. Jeg åpner øynene under vannet og ser opp i rommet, på taket, på veggene og tenker på de 68 årene som har gått, så fort. Et liv uten at jeg levde det.

Jeg setter meg opp, ta en pust og tenker på 68 års kamp for å frigjøre meg, fri gjøre meg fra mannen, fra ekteskapet, fra ærs-kulturen og fra religionen. Og jeg tenker er jeg fri nå? Virkelig er jeg fri? Jeg føler at jeg i alle disse årene bygget på et stort luftslott.

Jeg gikk langs en endeløs gjørmete vei gjennom en mørk natt. Og ble sliten. Har gått i denne veien 68år x 365 dager x 24 timer. Og hvor er jeg nå?  Hva jeg ser nå?  Hva er vitsen med å fortsette noen år til?

Jeg føler at Jeg var Don Quijote. Alt hadde jeg innbilte meg, kampen for friheten. Bare bedrag. Soldatene var vindmøller og hesten jeg red var ikke den arabiske hesten som jeg trodde, men en gren, en trepinne. Jeg hadde tapt kampen fra den dagen jeg ble født, navn dagen da far bar meg til moskeen og imamen la leppene inntil øre mitt og sa «Gud er stor», kampen var tapt, fordi livet hadde begynt med den største løgn.

For eksisterer Gud? , og hvis Gud likevel var til, kunne han ikke redde meg eller hvert eneste menneske.  Jeg var barbeint og tørst under et sterk sol,  jeg så en oase , løp mot den for å finne skygge og drikke kald vann, men alt var en luft-speiling.  Friheten var en illusjon.

Hver gang jeg lukker øyne mine og tenker på alle som jeg traff på min vei i 68 år x 365 dager x 24 timer, ble ansiktene rundt meg deformert og forandrer seg til ubehagelige, skumle tryner. Hver natt drømmer jeg om små røde fisker som sprekker. Fordi det er masker. Ingen er seg selv.

Fiskene er de personene som kunne ha trygget meg , de som var glad i meg og jeg var glad i dem. De som sviktet meg for de skulle være ærbare i en æreskultur. Barndommen med min gode far med den grå barten som alltid hadde noe i sin hånd til meg hver gang kom han hjem. Noen dufte narsisser som nylig hadde sprunget ut, grønne rosiner , noen druer i et sjal, eller den første modne vannmelon fra åkeren vår.

Mor med det hvite skjerfet, store smilende øyne, og lepene som hadde mage eventyr å fortelle oss. Hun luktet Jasmin, fersk brød og kjærlighet. Huset som lukter fortsatt i mine minner rosen saft og tørket leire under regn. Granat eplene i alle farger og størrelse som pyntet hele hagen rundt huset som tusen kinesiske lykter.

Kveldene var en blanding av lyden av husdyr, bjeller og opplesning fra Hafez og shahname (kongelig brev. Persiske mytologi) dikt.  Brødrene de var mine beskyttere og senere var de mine voktere, ærs voktere.

Mine søstre, de var så snille at de kunne føle når små fisker hostet i bassenget, og de delte sitt hjerte med sultene kattunger. Alt er borte. Barndommen gikk fort. Ungdommen husker jeg ikke noe av, fordi jeg hadde ingen ungdom. Jeg hadde hoppet over det. Jeg visste ikke hva det er å være ungdom. Ærs-kulturen hadde stjålet ungdommen min.  

Men å bli voksen husker jeg, fordi det er arr etter arr og de sitter fast og jeg husker alle mine kamper for å hindre et nytt sår, et nytt arr.  Under flukten og ble jeg en kattemor som tokk ungene i naken og rømte for å redde dem. Har jeg reddet dem? eller ?

jeg tokk en avgjørelse på veiene av mine barn uten si til dem?  Jeg tokk fra dem alt som kunne være deres?  Familie, naboer, lukten, landet, alt som de hadde arvet gjennom generasjonen. Og hva jeg har gitt dem tilbake?

Og nytt land, nytt språk, nytt duft, nytt folk, nytt etter nytt. Begynne på null og bygge og bygge for å vise at du kan. At du trenger ikke sosial kontoret. For å lære dine barn at de må stå på egne bein.

Og de ble voksene, og de fikk barn selv, men nærheten ble borte. De trenger ikke å fortelle meg noe om sine tanker eller jobben eller livet. Det ble en smerte full taushet på kort avstand. De er i livets runddans med jobb, barn, trening, kona og nye familie. Og jeg vil ikke bli en byrde for dem.

Og mennene som kom og de var fasinert og de fasinerte, men når vi tokk av maskene var det ikke mer å fortsette, fordi ingen av dem liknet på min far. De var falske som deres kjærlighet til kvinner. De hatet sin mor.

68år x365 dager x24 timer har gått. Far og mor er borte for lenge siden. Hjemmet mitt er borte for lenge side. Borgen er borte og tomta er solgt, noen av mine søsken ligger i graven og noen er slitne med alderen.

Mennene som hang halskjeder av kyss på halsen min er borte. Og jeg føler at jobben er gjort. Nå Don Quijote må se at soldatene var ikke soldater og hesten var bare en gren. Armene er slitne, kampen er ferdig og friheten er illusjon. Livet likner på å være på Dovrefjell. Og du sier til deg selv « i dag skal jeg oppnå denne toppen, skal gå så lang til denne toppen « og du går og går og når du er kommet ditt du skal, ser du neste topp og må gå videre .

De er topper med ulike høyder dekket av lav i ulike farger. De er i det uendelig, og du har gått hele dagen til langt på natt, og tilslutt ser du bare ei flat mark med en kiste. Og du kan ikke tilbake og du må fortsette videre men når du når kisten er det umulig å si. Bare gå å smil, bare fortsette fordi i hvert fall etter 68 år x365 dager x24 timer har du forstå at friheten er illusjon fordi du er menneske. Og du er omgitt av mennesker.

 I dag er bursdagen min, jeg farger håret som har blitt grått, henger røde øredobbe i øreflippene som har blitt lengere med årene og se meg i speilet. Jeg smiler fordi øynene har blitt svakere og kan ikke se livets spør i mitt ansikt. Jeg tenker på da jeg var barn og farget leppene mine med røde rosekroner og tok på meg mor sko ???.

 

6 kommentarer

Robert Moseby

14.11.2017 kl.02:33

Vemodig vakkert.

Gratulerer med dagen Lily.

På tide å skrive en bok?

BareLurer

14.11.2017 kl.08:51

En av de viktigste stemmene i samfunnet i dag, dessverre vil ikke hovedstrømsmedia og andre islamist-sympatisører gi deg kredit'en du fortjener. Men vi er mange som følger deg og støtter deg. Gratulerer med dagen, Lily. :-)

Martin A. Engeset

14.11.2017 kl.09:35

Gratulerar med dagen frå ein som for lengst har sett prova for at påstanden om at Koranen er send ned frå ein gud og er guden sine eigne ord, ikkje er sann - og at påstanden "Islam er fredens religion" også er oppdikta - men som har møtt så mange muslimar, at eg er fullt klar over at dei fleste muslimar - eller muhammedanarar i og med Koranen beviseleg ikkje kjem frå nokon gud - er like mykje menneske som andre.

Barbro

14.11.2017 kl.14:36

Gratulerer med dagen, Lily.

Vemodig, og Nydelig skrevet.

Linda

15.11.2017 kl.01:00

Gjennkjennelig, tross anderledes.

Takk for at du ér, alt du er, og at du ikke lar deg skremme.

Du er inspirerende. Til lykke. Mvh Linda

Marit Hole Tynnøl

22.11.2017 kl.17:29

Takk for at du er den du er. Du kan ikkje for at blei fødd i eit muslimsk land og opplevde så mykje svik. Du tør likevel å kjempe for det gode, og vera deg sjølv. Fortsett med det! Om ikkje alle dagar er gode, er livet likevel verdt å leve! Og det er meininga at vi skal leve det, det er heilt sikkert.

Skriv en ny kommentar