Etter at jeg leste Azra Gilanis kronikk, ble jeg lettet av at en mor på min alder også reagerer på ære-skam-kulturen. Der menn skal bestemme over kvinners liv og død. Hennes påkledning, utdanning, vennekrets og hjerte skal styres strengt uten det minste avvik. 

Det minste avvik kan i verste fall ende med æresdrap. Et mannsdominert samfunn basert på konservativ religiøs tenkning, der Gud er den øverste makten og den neste er mannen som er guden på jorda. Kvinnen skal adlyde alt. Ikke bare kvinner men alle mennesker skal være en brikke i gruppen, klanen, menigheten.

Den strukturen kommer fra mennesker og de strukturene er konstante. De strukturene skal gjentas og etterlignes fra generasjon til generasjon. Man skal underkaste seg Guden totalt og kvinnen skal underkaste seg mannen.

«Hvis en mann har sår over hele kroppen og er full av sårsekret, og kona renser hele hans kropp med sin tunge, klarer hun ikke å betale halvparten av sin gjeld til sin mann»  - Muhammed (Ahmad b. Hanbel. Musne.V. 239.)

Mannen kjenner på makten gjennom kontroll over sin mor, kone, datter og søster. Moren ser ikke noe annen vei for å beskytte sine døtre. Mor ønsker å gi datteren en fremtid. For å gi en fremtid, er å gi henne en mann. Moren blir vokteren over sin datter for å passe på hennes ærbarhet. Datteren skal ikke leve sitt liv, men leve for broren eller farens skyld. Hun er datter, mor, søster, kone, men ikke kvinne. Hvis en kvinne ble voldtatt sier hun ikke at jeg ble krenket, men sier til sin mann at din ære er krenket.

Hun lever ikke, men hun finnes i begrepene som på en eller annen måte binder henne til en mann. Hun er en skygge. For å få utøve sin makt over henne er viktig for å kontroll hennes kjærlighet og hennes seksualitet. På grunn av dette er begrepet «jomfruhinne» viktig.  

Da jeg var barn og bodde på landsbygda i Iran, så jeg at på bryllupsnatta satt moren til mannen og moren til jenta bake døren til brudgommen. De ventet utålmodig på den blodig kluten. Deretter gikk moren rundt og viste at hennes datter var ærbar.

En kvinne som ble giftet bort i 12-årsalderen til en 70 år gammel mann fortale at hennes mann hadde brukte pipen i henne for å revne jomfruhinnen. (Pipene de brukte i gamle dager var minst 20 cm lange og 2 cm i diameter.)  Hun fikk aldri barn. Hun jobbet hos min søster.

En annen kvinne fra Irak, som bor i Norge, fortalte at hun ble bortgiftet da hun var bare 9 år. Hun ble bortgiftet til en 16 år gammel gutt. På bryllupsnatta bandt de beina hennes med to tau på hver side og svigermor kastet seg over hodet hennes og holde overkroppen og hendene. De tvang mannen hennes til å utføre samleie for å få blodkluten klar. Hun sliter fortsatt med å sove nå som 40-åring. Fordi hver gang hun legger seg på ryggen klarer hun ikke å puste og hun får angst.

Da jeg giftet meg var det ikke noen som ventet på døra, men mor sa at hun hadde vært bekymret for at jeg var ikke ærebar, fordi jeg sparket mye fotball og hoppet tau. Hun var livredd for at min jomfruhinne hadde blitt skadet. 

Nå bor vi ikke på landsbygda i Iran eller Pakistan, men mentaliteten er fortsatt der. Vi har flyttet oss fysisk. Foreldre har mer kontroll over døtrene sine enn i sine opprinnelsesland. Fordi her vet de at staten beskytter kvinnerettigheter og dette er skummelt. Kvinner har tilgang til skole og studier og mer kulturliv. Klanskulturen er truet her, så alle må passe på alle. Taxisjåfører, naboer og pappas venner blir voktere slik at datteren ikke treffer gutter, overnatter hos noen eller er med på klasseturer. Alle er i beredskap for å hindre at datteren blir «vestlig».

Mødrene har en viktig rolle. De risikerer livet hvis de skal stå mot klankulturen, men de må ta denne utfordringen som Gilani sier, slik at neste generasjon får det bedre enn oss. Muslimske mødre er glad i sine barn som andre mødre, men de viser sin kjærlighet for døtrene sine etter den gamle konservativ tankegangen for å beskytte dem mot å bli uærbare. Mødrene må forstå at ære ikke ligger mellom beina, men mellom ørene. Hva vi tenker, sier og gjør er æren ved å være menneske.

Gilani viste sine barn kjærlighet gjennom å gi dem frihet, frihet til å være menneske. Fordi først og fremst er vi mennesker uansett kjønn, religion, og legning. Den største friheten og den viktigste av den alle er at vi kan bestemme over kroppen og hjertet vårt. Velge sin make. Jeg er på samme alder som Gilani og jeg har også fire barn, men bare gutter. Jeg hadde mine kamper. Jeg måtte kutte ut det iranske miljøet. Jeg tenkte at mine barn vokser opp i Norge de må leve etter denne friheten. De må leve sitt liv og følge sin legning. Jeg håper mange andre mødre velger samme vei som oss og gir kjærlighet til barna i form av frihet.