hits

Kropp og sjel

Maria (Alexandra Borbély) og Endre (Géza Morcsányi) i filmen «Om kropp og sjel» (Foto: Arthaus)

Noen ganger ser man en film, leser en bok, treffer en person eller er et sted og man opplever noe unikt, noe som setter seg dypt i hjerte og i sjel. Noe du tar med deg videre, som en del av deg. I ulike sammenhenger tenker man på det. De er ikke kortvarige opplevelser eller underholdning, men de preger deg på en positiv måte. Når du tenker på det du opplevde med boken, med filmen, med reisen eller med personen kan få deg til å tenke over livet ditt, dine opplevelser, få en bekreftelse på om du har gjør rett eller galt. Man tenker på den korte opplevelsen og får et ubevisst smil eller man blir melankolsk.

«Om kropp og sjel» er en slik film. Man ble sittende i stolen og tenke «hvordan kan to mennesker drømme den samme drømmen?» Hvordan kan to ensomme mennesker, hvis liv har blitt en lidelse, treffe hverandre under brutale omstendigheter og bli bundet sammen av sine felles drømmer?

Og i denne filmen er mennesket dyret og dyrene er menneske. Hovedpersonene er slaktere, de som hver dag går gjennom slakteriet og kjenner på slaktede dyr. De blir hjorter i sine drømmer i en skog som er dekket av snø, der de kjærtegner hverandre, er fortvilet og deler de tørre bladene som finnes under snøen.

Dyrene som blir fraktet og er tett plassert på slakteriet, de som føler at døden nærmere seg med soloppgangen. Døden går i slakterens skritt. Og de venter med stor øyne, fulle av angst og de ser gjennom små sprekker i stallen når slakteren kommer. De minner meg om barna i Syria og Palestina og jeg kjenner på deres redsel for bombeflyene.

Og da dyrene er slaktet, hvordan de glassaktige øynene ser på deg fra kinolerretet.

Glassaktige døde øyne som inneholder tusen ord. Du har tatt livet av deg selv, ikke av dyret. At slakteren slakter en del av seg selv, fordi han er glad i dyret også, men må gjøre jobben. «Du kan ikke jobbe på et slakteri hvis du ikke er glad i dyr» sier personalsjefen til en som er jobbsøker.

Menneskets fortvilelse over livet, over sine følelser og sin frykt for å møte kjærligheten er hovedtemaet i filmen. Frykten for å møte kjærligheten, for å se seg selv naken, for å dele sin sjel med et annet menneske og redselen for svik er like stor som angsten i dyret før slakteren kommer. 

Musikken passer godt med filmen, «What he wrote» med den unike stemmen til Laura Marling få deg til å sitte lenge i stolen i kinosalen etter at filmen er ferdig.

Filmen «Om kropp og sjel» anbefales sterk til deg for å bli kjent med deg selv. 

 

Er Gud en drittsekk?

Interior of St. Vitus Cathedral, Prague, Czech Republic

For noen dager siden satt jeg sammen med en kvinnelig teolog. Hun har en viktig stilling i kirken. Vi snakket litt om ting som man prater om under et første møte til en kort lunsj. Hun sa «av og til tenker jeg at Gud er en drittsekk»

Jeg fikk sjokk. Hører jeg riktig? Kan en teolog si slikt? Til og med jeg som er religionskritiker kunne ikke tenke meg å si sånt. 

Jeg har riktignok tenkt dette i mange sammenhenger, for eksempel:

  • Når min unge søster døde av kreft og jeg trodde at Gud kom til å hjelpe henne, at hun skulle bli frisk.
  • Når mine venninner ble voldtatt natten før henrettelse i iransk fengsel.
  • Når Irak-krigen begynte og jeg så hvordan bombene falt på hus der barn bor.
  • Når Fallujah som var en stor by med 300.000 menneske ble bombet med sennepsgass fordi de skulle finne Saddam, satt jeg tre netter våken og gråt for folket der.
  • Når Libya ble bombet dag og natt og jeg kunne se barn bli drept, hus bli revet, og sykehusene bli ødelagt. 
  • Når det palestinske folk ble murt inn på Gaza-stripen og de ble evige fanger.
  • Når rike sjeiker reiser til flyktningleire for å kjøpe jenter på 9 og 10 år.
  • Når homofile blir kastet ut fra høyden bare fordi de er homofile.
  • Når små barn blir voldtatt av sine nærmeste.
  • Når Kristoffer ble drept av stefaren sin.
  • Når kvinner blir steinet. 

Da tenkte jeg at Gud er en drittsekk.

Men:

Jeg torde ikke å si det høyt fordi min muslimske bakgrunn holder meg i redselen for Gud. Men når en prest formulerer seg slik, forstår jeg hvordan islam er tilbakestående.

Hvordan kan kristendommen bevege seg og utvikle seg gjennom forskning, film, satire og kritikk? Er europeiske folk mer intelligente enn folk fra fra muslimske land? Det er umulig.

Hvordan kunne Gaute Gunleiksrud for mer en tretti år siden si «Jeg gråter inne meg når noen gjør evangeliet  identisk med kampen mot de homofile. Det er galt». Når jeg leser om den lovende fag-teologen får jeg gåsehud, hans kloke ord får meg til å gråte. En prest kan formulerer seg slik. 

Når paven i fjor ba om unnskyldning for det kirken hadde gjort mot kvinner og homofile, faller jeg på kne for denne mannen, for hans tro og for hans bevissthet .

Hvilken imam eller aytollah har sagt noen liknende på tusen år? De preker om hat og jihad, de preker om kvinneundertrykkelse og synd og «Gud er stor». De tror  det er Vestens skyld at deres land er fattige og korrupte. De kan ikke se hvor feilen ligger.

Hvorfor har to religioner så forskjellige menneskesyn? Svaret er hos profetene. Jesus kamp var basert på bevissthet. Han ble korsfestet for sin bevissthet. Hans kamp var å skille mellom religion og tro. Fordi de jødiske religiøse lederne delte makten med keiseren. De var en elite med stor makt over samfunnet. 

Med Muhammed er det motsatt. Fra begynnelsen prøvde han å kombinere makt med tro. Slik at islam ble en maktfaktor som skal styre individets liv hvert eneste sekund. Han skaper kontroll gjennom ritualer som etter hvert blir en slags tvangstanke og tvangshandling hos muslimer.

Han kontrollere individet for å kontrollere hele samfunnet. Profeten brukte alle barbariske metoder for å skaffe seg makt. Men Jesus er motsatt, han gir seg, bærer korset og døde på korset uten medlidenhet for seg selv, uten motstand , uten å forsvare seg. Han giftet ikke seg med små jenter, han ledet ikke krig, kappet ikke hoder. Kvinner er alltid rundt ham, de er blant hans apostler.

Det er mange voldelige vers i bibelen og det er mange vers om kvinneundertrykking, men bibelen er skrevet av apostlene etter Jesus og de bruker korsfestelse for å få hevn. Peter er en av de som hatet kvinner. Og senere går kirken mot det som var hele budskapet for Jesus. Kirken vil ha makten. Så blir de kvinnelige apostlene borte fra evangeliet og kvinnene-apostlene blir sensurert og etter hvert borte fra malerier og kunst.

Men denne kirken, som er opptatt av makt, går gjennom en renessanse og utviklet seg slik at den blir mer og mer åpen for individets frihet.  Eller Europa gjennom tiden etter renessansen klarer å redusere kirkens grep på folks liv. Og i dag er kristendom en tro, en privat sak, men islam har gått motsatt vei . En tilbakestående religion som etter 1979 har hatt regresjon til under Muhammeds tid hvor man drømmer om islams storhetstid.

Tanker

Jeg fyller badekaret og legge meg i, holder meg under vannet og holder pusten så lenge jeg kan. Håret sliper ansiktet og danser i vannet som tusen vis av meitemarker. Jeg prøver å holde posten så lenge jeg kan. jeg føler meg trett, og vektløs. Jeg åpner øynene under vannet og ser opp i rommet, på taket, på veggene og tenker på de 68 årene som har gått, så fort. Et liv uten at jeg levde det.

Jeg setter meg opp, ta en pust og tenker på 68 års kamp for å frigjøre meg, fri gjøre meg fra mannen, fra ekteskapet, fra ærs-kulturen og fra religionen. Og jeg tenker er jeg fri nå? Virkelig er jeg fri? Jeg føler at jeg i alle disse årene bygget på et stort luftslott.

Jeg gikk langs en endeløs gjørmete vei gjennom en mørk natt. Og ble sliten. Har gått i denne veien 68år x 365 dager x 24 timer. Og hvor er jeg nå?  Hva jeg ser nå?  Hva er vitsen med å fortsette noen år til?

Jeg føler at Jeg var Don Quijote. Alt hadde jeg innbilte meg, kampen for friheten. Bare bedrag. Soldatene var vindmøller og hesten jeg red var ikke den arabiske hesten som jeg trodde, men en gren, en trepinne. Jeg hadde tapt kampen fra den dagen jeg ble født, navn dagen da far bar meg til moskeen og imamen la leppene inntil øre mitt og sa «Gud er stor», kampen var tapt, fordi livet hadde begynt med den største løgn.

For eksisterer Gud? , og hvis Gud likevel var til, kunne han ikke redde meg eller hvert eneste menneske.  Jeg var barbeint og tørst under et sterk sol,  jeg så en oase , løp mot den for å finne skygge og drikke kald vann, men alt var en luft-speiling.  Friheten var en illusjon.

Hver gang jeg lukker øyne mine og tenker på alle som jeg traff på min vei i 68 år x 365 dager x 24 timer, ble ansiktene rundt meg deformert og forandrer seg til ubehagelige, skumle tryner. Hver natt drømmer jeg om små røde fisker som sprekker. Fordi det er masker. Ingen er seg selv.

Fiskene er de personene som kunne ha trygget meg , de som var glad i meg og jeg var glad i dem. De som sviktet meg for de skulle være ærbare i en æreskultur. Barndommen med min gode far med den grå barten som alltid hadde noe i sin hånd til meg hver gang kom han hjem. Noen dufte narsisser som nylig hadde sprunget ut, grønne rosiner , noen druer i et sjal, eller den første modne vannmelon fra åkeren vår.

Mor med det hvite skjerfet, store smilende øyne, og lepene som hadde mage eventyr å fortelle oss. Hun luktet Jasmin, fersk brød og kjærlighet. Huset som lukter fortsatt i mine minner rosen saft og tørket leire under regn. Granat eplene i alle farger og størrelse som pyntet hele hagen rundt huset som tusen kinesiske lykter.

Kveldene var en blanding av lyden av husdyr, bjeller og opplesning fra Hafez og shahname (kongelig brev. Persiske mytologi) dikt.  Brødrene de var mine beskyttere og senere var de mine voktere, ærs voktere.

Mine søstre, de var så snille at de kunne føle når små fisker hostet i bassenget, og de delte sitt hjerte med sultene kattunger. Alt er borte. Barndommen gikk fort. Ungdommen husker jeg ikke noe av, fordi jeg hadde ingen ungdom. Jeg hadde hoppet over det. Jeg visste ikke hva det er å være ungdom. Ærs-kulturen hadde stjålet ungdommen min.  

Men å bli voksen husker jeg, fordi det er arr etter arr og de sitter fast og jeg husker alle mine kamper for å hindre et nytt sår, et nytt arr.  Under flukten og ble jeg en kattemor som tokk ungene i naken og rømte for å redde dem. Har jeg reddet dem? eller ?

jeg tokk en avgjørelse på veiene av mine barn uten si til dem?  Jeg tokk fra dem alt som kunne være deres?  Familie, naboer, lukten, landet, alt som de hadde arvet gjennom generasjonen. Og hva jeg har gitt dem tilbake?

Og nytt land, nytt språk, nytt duft, nytt folk, nytt etter nytt. Begynne på null og bygge og bygge for å vise at du kan. At du trenger ikke sosial kontoret. For å lære dine barn at de må stå på egne bein.

Og de ble voksene, og de fikk barn selv, men nærheten ble borte. De trenger ikke å fortelle meg noe om sine tanker eller jobben eller livet. Det ble en smerte full taushet på kort avstand. De er i livets runddans med jobb, barn, trening, kona og nye familie. Og jeg vil ikke bli en byrde for dem.

Og mennene som kom og de var fasinert og de fasinerte, men når vi tokk av maskene var det ikke mer å fortsette, fordi ingen av dem liknet på min far. De var falske som deres kjærlighet til kvinner. De hatet sin mor.

68år x365 dager x24 timer har gått. Far og mor er borte for lenge siden. Hjemmet mitt er borte for lenge side. Borgen er borte og tomta er solgt, noen av mine søsken ligger i graven og noen er slitne med alderen.

Mennene som hang halskjeder av kyss på halsen min er borte. Og jeg føler at jobben er gjort. Nå Don Quijote må se at soldatene var ikke soldater og hesten var bare en gren. Armene er slitne, kampen er ferdig og friheten er illusjon. Livet likner på å være på Dovrefjell. Og du sier til deg selv « i dag skal jeg oppnå denne toppen, skal gå så lang til denne toppen « og du går og går og når du er kommet ditt du skal, ser du neste topp og må gå videre .

De er topper med ulike høyder dekket av lav i ulike farger. De er i det uendelig, og du har gått hele dagen til langt på natt, og tilslutt ser du bare ei flat mark med en kiste. Og du kan ikke tilbake og du må fortsette videre men når du når kisten er det umulig å si. Bare gå å smil, bare fortsette fordi i hvert fall etter 68 år x365 dager x24 timer har du forstå at friheten er illusjon fordi du er menneske. Og du er omgitt av mennesker.

 I dag er bursdagen min, jeg farger håret som har blitt grått, henger røde øredobbe i øreflippene som har blitt lengere med årene og se meg i speilet. Jeg smiler fordi øynene har blitt svakere og kan ikke se livets spør i mitt ansikt. Jeg tenker på da jeg var barn og farget leppene mine med røde rosekroner og tok på meg mor sko ???.

 

Islam hindrer demokratisering av Iran . Del. 2.

Islam er et helhetlig politisk og juridisk system som regulerer alle muslimer liv fra vugge til grav om det ikke blir hindret med makt. Islam former og strukturer hverdagslivet inne i huset og utenfor det. Og gjennom dette systemet dannes en felles muslimsk identitet. Lojaliteten er ikke knyttet til etnisitet, geografi, språk, yrke eller klan, men bare til islam. Det er en sterk identitet.

Blir en muslim krenket et sted i verden, blir man krenket selv langt borte. Islam er et fellesskap, en umma.  Straffereaksjonene mot apostater og konvertitter er sterk. Frafall fra den muslimske enheten har historiske blitt sammenlignet med høyforræderi. Verden deles inn i dar al -islam ? «islams hus» ?  og dar al-harb ? «krigens hus» ? territorium mot muslimer, mot Allah.

Ved å tre ut av det muslimske fellesskapet ? ummaen -, svekkes enheten og samholdet mellom alle som bekjenner seg til islam. At man går ut fra dar-al-islam betyr at man går inn i dar-el harb. Islam skaper en «flokk» av alle muslimer, et felleskap. Dette hindrer integrering i de samfunnene som muslimer flytter til. 

Kontroll med kvinnene er også helt sentralt. Kvinnene er en felles ære for den muslimske enheten. De skal ikke giftes bort til ikke-muslimer. Fra ni-års alderen er de kvinne nok til å vekke begjær hos en mann uansett aldersforskjellen. I grunn de blir barn i hele livet uten mulighet til å vokse. Aldri kan de være myndige uansett alder eller utdanning.

Det er viktig å få kontroll over befolkningen i den islamske enheten. Den kontrollen begynner i hjemmet og i det daglige livet. Kontroll over mødre er kontroll over samfunnet. Denne kontrollen skjer ved bruk av sverdets makt eller prekenens makt.  Fordi det er kvinner som føder barna og oppdrar barna.

«Den befolkningsgruppen som sitter med den beste fødselsraten, og som lykkes med å videreformidle sine verdier, vinner ? så enkelt er det,» har Michel Houellebecq sagt.

Tenk etter 

Vi ser at islam er på fremgang i mange land. Iran hadde vært gjennom sekularisering i hundre år, og hadde en moderne grunnlov basert på den franske. 1979 ble alt over natten forandre til islamsk stat, med Sharia som grunnlov. Og hijab ble obligatorisk.

Irak under Sadam Hussein opplevde en periode sekularisme, med likestilling for kvinner og et moderne samfunn. I kjølvannet av kaoset i 2003 tok islam over og kvinnenes situasjoner ble forverret. Hijab og svart heldekkende chador er nå tilbake i deler av Irak.

Libya: Under Muhammad Gadafi ble landet modernisert, hijab ble borte og kvinner var i alle yrker og til og med i militæret. Hvordan er det nå? Islam på plass og uniformen er der.

Tunisia: Under Burqiba regime ble hijab forbud og kvinner var likestilt som menn. Nå er hijabforbudet borte og situasjonen for kvinner er verre i de små byene spesielt.

Afghanistan: Under Mohammad Zaher Sjah og den sovjetiske okkupasjonen var det sekularisme og begynnende kvinnefrihet. Så kom Taliban.

Tyrkia: En sterk sekulær stat ble bygget under Kemal Atatürk. Med forbudt mot hijab og barnebruder. Hvordan er det nå? Folks frihet går tilbake og islam krever stadig mer plass.

Hva med Europa?

Nå har det kommet millioner av muslimer til Europa. De føder flest barn, og er de som er flinkest til å videreformidle og kreve plass for sine verdier. Hva skjer hvis de får politisk makt gjennom et demokratisk valg? Når et muslimsk parti vinner valget i et av disse landene, blir det fortsatt demokratisk og sekulært?

Er det mulig at bjørnen vil våkne også her? Er det bare en ren hypotese? Er de som advarer paranoide alarmister? Min mor pleide å so at man «aldri skal la en slange vokse i ditt jakkeerme». Men Europa har festet slangen i sitt.

Vi har opplevd den sovende bjørnen i mange land, og jeg har personlig erfart hvordan han våkner og hva som skjer da.

Min erfaring er at de islamske lærde uansett om de har sjiia eller sunni bakgrunn drømmer om en kalifatstat og stortiden under Muhammad og like etter ham. De har hatt makten over samfunnet i ulike land i over tusen år. 

Men vanlige muslimer tenker hverken på kalifat eller hva dette innebærer. De følger islam etter fatwaer fra de islamske lærde, Ayatollaher og imamer. Den iranske befolkning var muslimer, men vi var ikke klare over faren fra islam. Vi hadde ikke tenkt på bigami, eller hijab, barnebrud eller steining. Islam var for oss omtrent som kristendom er i vestlige land. Etter 1979 har vi forstått at islam er en politisk ideologi som når den får makten sletter individet totalt. For å nå makten må islam først og fremst kontrollere familien, den minste enheten i det stor islamske enhet. Og de kan kontrollere familien gjennom å kontrollere kvinner. De føder og de oppdrar.

Hvorfor ser vi ikke hvor farlig bjørnen er? Hvorfor ser vi bare bamsen, men ikke de skarpe tennene? Jeg er redd for bjørnen fordi jeg er her i Norge, og hver natt drømmer jeg om mitt land, Iran før 1979.

 

Islam er en hindring for demokratisering i iran.

Muhammedanerne erobrete Det persiske riket i 630 og den siste Sasanidekongen, Yazdagir 3 ble drept i 651. Etter denne tid har islam aldri helt sluppet taket i mitt hjemland. Det har vært flere forsøk på modernisering, men det har aldri fullt ut lyktes. Islam virker alltid å komme tilbake, selv etter tiår med oppmykning og sekularisering.

 

Rundt 1500 startet en tid med diplomatiske forbindelse til mange land i Europa og sjiismen ble statsreligion. I 1906 Persia fikk første nasjonalforsamling, og demokratiske selvstyrekomiteer oppstod rundt i landet. I 1925 ble Reza keiser under navnet Rezah sjah Pahlavi.

Han slo hard til mot alle motstandere og satte i gang reformer for å omdanne Persia til en moderne stat. Han drev et energisk reformarbeid etter tyrkiske mønster. Han arbeidet ivrig med å vekke til live ekte, førislamsk kulturelle tradisjoner.

 

Slik som det er i Europa og Norge i dag, var det kleskoden som var tema. Og især gjaldt det hvordan kvinnene skulle gå kledt. Reza sjah Pahlavi og senere hans sønn måtte tilsidesette islamske ledere for å kunne frigjøre kvinnene fra hjemmet.

 

Det første var å frigjøre iranske kvinner fra «chador», det svarte heldekkende sløret. Soldater gikk rundt landet og delte ut hatter og kåper til kvinnene og de brente slørene. Det ble obligatorisk barneskole uansett kjønn. Veier, helsevesenet og post ble etablert, rettssystemet ble etablert. Mange studenter ble sendt til Europa for å studere. Islam var fortsatt statsreligion, men islamske ledere ble skviset ut fra tronen og henvist til moskeene.

Reformer, kupp og turbulens

I årene mellom 1949 og 1951 vokste det frem en massebevegelse for nasjonalisering av oljeindustrien i Iran ledet av den folkekjære statsministeren Muhammad Mossadegh. Han var klar over at islam og den sjiitiske tro har dyp røtter i iranske samfunnet. Han gjorde sitt beste for å opprette et hjertelig forhold til det religiøse samfunnet. Han klarte å få støtte av den innflytelsesrike Ayatollah Kashani i oljenasjonalisering. Men Kashani stilte krav om å være involvert i regjeringens viktigste saker, som valg av kabinetts medlemmer og at ayatollaens to sønner få fortrinnsrett i deres bud om valg til underhuset.

Mossadegh betraktet Kashanis krav som uetisk, ulovlig og udemokratisk. Kashani ble rival til Mossadegh og samarbeidet med en annen ayatollah, Behbahani. De to innflytelsesrike ayatollahene kalte kvinnenes stemmerett et angrep på islam. Mossadegh måtte også kjempe mot den radikale gruppen Fedaian-e Islam ledet av Navvab Safavi.

Denne organisasjonen hadde en historie for å bruke terror for å bane vei for etablering av en islamsk regjering i Iran. De hadde allerede myrdet flere intellektuelle og politiske personer. De krevde at. regjeringen implementerte Sharia, påla kvinners kleskode (hijab), skulle få ut alle kvinner som jobbet i regjeringen, forby produksjon av alkohol og gjøre offentlig bønn obligatorisk. Mossadegh, som var sterk imot en religiøs stat, nektet deres krav. De truet med å myrde ham.

Samarbeidet mellom de fiendtlige islamske fraksjoner og sjahens tilhengere, samt britisk og amerikanske konspiratorer, var en dødelig kraft for Mossadeghs regjering. De endte med CIA-kuppet 19. august 1953, som drepte det unge demokratiet i Iran og bygget et diktatur.

Noen dager senere sa Ayatollah Kashani til en egyptisk reporter at «ifølge den ærverdige loven om islam, er staffen for den som forråder jihad i stillingen som landets øver befalende, (Mossadegh) døden».

Etter kuppet utryddet sjahen kommunistene og sine motstandere i partiet som Mossadegh var medlem av. Sjahen måtte fortsetter modernisering av landet med jernhånd. Og det ble ikke Sharia i Iran. Domstolene basert på iranske grunnloven ble styrket. Og islamledere måtte tilbake til moskeene og vente til neste mulighet. Kvinnene fikk stemme rett i 1962.

Leken med bjørnen

Sjahen var klar over islam og de muslimske lærdes innflytelse i samfunnet. Han prøvde å åpne opp kanaler for dialog. Ikke ulikt det norske politikere forsøker. Han besøkte hellige steder, deltok i islamske seremonier, og bevilget penger til utbygning av nye moskeer rundt i landet. Han begynte å leke med bjørnen. Fordi han var sikkert på at aldri Iran kunne vende tilbake til de islamske tradisjonene. Han levde med andre ord i en villfarelse.

 

Kvinner med vestlig klær var over alt i denne tiden, de studerte, jobbet hvor som helst, bigami var forbudt, aldersgrense for ekteskap var 18 år, prevensjon og abort var vanlig, mange iranere levde i samboerskap i de store byene. Kino, teater, opera, dans, musikk, kunst var i full blomstring. Moderne domstoler styrte rettsvesenet, helse og utdanning var i utvikling.

 

Restauranter og alkoholservering var tillat. Bøker, aviser, tv kanaler var det mye av. Alt var tillat bortsett å snakke negativ om monarkiet. Iranske pass var godkjent over alt. Iranere var velkommen til andre land. Den islamske bjørnen var helt ut av syne.

 

Korrupsjon og forfall

Sjahen var så sikkert på sin makt at han begynte å overse sine støttespillere, som USA. Kort oppsummert: Iran fordømte Israels angrep på Egypt, i 1973 kom en lov om fullstendig nasjonalisering av olje. Iran var med å etablere OPEC og var med å forhøye oljeprisen. Iran forbedret sitt forhold til arabiske land og ble mer kritisk mot Israel. Sjahen brukte opp stor summer av oljepenger til å bygge opp den sterkeste militærmakten i Midtøsten. Iran kunne bli en stor trussel mot Israel og amerikanske oljeinteresse i den persiske golfen.

 

Monarkiets årsjubileum i 1971 var et overdådig sløseri, motstanderne ble hard slått ned av det hemmelige politiet SAVAK, som var etablert ved hjelp av CIA. Jordbruksreformen dannet en ny gruppe av fattige som kom til store byene og slo seg ned i slummen. Klasseforskjeller og korrupsjon økte. Dette skapte stor uro hos folket og et ønske om endring. Det var venstresiden som sto sterkest, men det var en bred koalisjon av misfornøyde krefter, inkludert de religiøse. Men få av oss som opplevde denne tiden kunne tro at vi var på vei til å bli en islamsk stat. Vi var ferdig med islam på alle vis. Islam hadde blitt borte fra dagliglivet.

 

Islam vinner

Ayatollah Khomeini steg frem som den sterke leder da sjahen ble styrtet. I april 1979 ble den «islamske republikk» dannet. Vi avga stemme på noe som vi ikke visste hva innebar. Vi trodde på den snille gamle Ayatollahen som snakket rolig om at «hijab er ikke obligatorisk», «vi skal ikke ha noen politiske fanger», «gratis skole og helse til alle», «islam er bare fred». Men Khomeini sto klar for å rive hjerte ut av de som hadde som hadde tatt sjahen bort.

 

Det første han gjorde var å pålegge kvinner kleskode og hijab. Og så alle de andre kravene om å få kvinnene ut av regjering, forby produksjon og salg av alkohol, innføringen av streng Sharia. Bjørnen i moskehjørnet som var fredelig og rolig, til og med bamseaktig søt, hadde fått

mulighet å stå på bakbeina. Og nå så vi hans sanne ansikt. «Islam er politikk og politikk er islam, og islam uten politikk er ingen ting,» sa Imam Khomeini.

 

Det eneste vi deretter kunne gjøre var å flykte. Vi flyktet fra islam.

Denne kronikken fortsetter i neste uker!