hits

Hvem styrer Iran mot stupet?

Etter den iranske revolusjonen i 1979 kom Khomeini tilbake til Iran og kapret makten mens iranere var beruset av triumfen over sjahen. Dermed stemte de inn den islamske republikken. Jeg stemte ikke, fordi den gruppen som jeg var medlem av var meget skeptisk. Hva er en islamsk republikk? Men de vant valget. Så ble hijab obligatorisk, og den iranske grunnloven, som opprinnelig var basert på den franske grunnloven, ble forandret til sharia.

Mange intellektuelle og spesielt kvinner, som følte seg lurt av Khomeini, begynte med demonstrasjoner. Hver gang demonstrasjonene begynte, kom en gjeng med svarte skjørt og pannebånd og begynte å slå oss. De hadde tapetkniver, kjettinger og metallrør. De dukket plutselig opp, vi visste ikke hvem de er og hvor de kom fra. De slo folk bevisstløse og blodige og tvang oss til å rømme fra gaten. Ingen straff ventet på dem. De var Khomeinis langarmer.

Politiet var maktløse mot dem, fordi militærvesenet og politiet var under opprydning av Khomeinis tilhenger. Mange politifolk, og spesielt de som hadde høye stillinger i militæret, marinen og mest av alt i luftvåpenet, ble avsatt eller henrettet, og de som kunne, rømte fra landet. Alt for å hindre et militærkupp mot Khomeinis regime.

Revolusjonsgarden

Av de lovløse svarte skjørtene dannet Khomeini 5. mai 1979 en militær organisasjon som ble kalt Den islamske revolusjonsgarden, IRGC. De utviklet seg til en viktig aktør i krigen mot Irak. Deres oppgave var å kontrollere militærstyrkene, forsvare landets grense og opprette indre ro ved å slå ned på alle som var uenig med Khomeini. Politiet, militæret og verneplikten ble lagt under IRGC. De fikk også kontroll over den paramilitære Basij-militsen. Under de to bevæpnede organisasjonen dannet de andre grupper som Hizbollah, og Imam Zaman. Søstre Zeinab og mange andre militsgrupper har ikke spesielle uniformer, men de har svart hijab og svarte skjørter.

I 1979-1980 fikk medlemmene av militsgruppene tildelt hus og eiendommer som ble tatt fra Bahaiene ? sjahtilhengere ? som belønning. Og de fikk mange andre fordeler, økonomisk og som hevet over loven. De har blitt en sentral politisk maktfaktor i politikken. Det var der korrupsjonen begynte.

Etter Irak-krigen i den første periode med Rafsanjani som president, begynte han å smigre revolusjonsgarden, og den fikk en stor rolle i å bidra til gjenoppreisningen av økonomien. Dette medførte til at de kunne erverve seg store verdier. Deres politiske makt økte ytterligere.

Oppgave: slå ned indre opprør

Revolusjonsgarden har rundt 125 000 soldater, som er godt trent. Basij-militsen er rundt 90 000 aktive soldater, og de andre gruppene som opererer for å kidnappe, slå ned demonstrasjoner, utføre mord, og skape redsel ved hjelp av brutal vold mot kvinner og andre aktivister har stor styrke over hele landet.  Disse gruppene blir kalt ut til tjeneste på gatene i krisetider for å bruke maksimal makt til å fjerne uenighet mot regimet. Motstandere blir drept på åpen gate, men politiet finner ikke gjerningsmennene.

Basij-militsen har en sterk tilstedeværelse i sivile situasjoner, de er bare lojale mot de konservative elementene av regimet. Sikkerhetspolitiet SAVAMA, er ører og øyne for regjeringen og passer på hva blir skrevet og hva som blir sagt. De står for avhør av politiske fanger og tortur i fengselet. Deres antall er ubegrenset, noen sier over 1,2 millioner. Men man vet ikke hvem de er, de kan være kollegaen din, naboen, eller i din egen familie.

Etter Khomeini døde, ble Ayatollah Ali Khamenei er øverstkommanderende for de væpnede styrkene, og også han har brukt sin makt til å flytte medlemmer av Revolusjonsgarden inn i vikte posisjoner i andre departementer, i store statlige virksomheter og i akademia. Revolusjonsgarden har også folk plassert på iranske ambassader rundt i verden, hvor de driver etterretningsoperasjoner og organiserer treningsleirer og våpenforsendelser. I de siste årene har revolusjonsgarden utviklet seg til et forretningsimperium.

Tilsynelatende opposisjon

I periode mellom 1997-2005 ble det dannet en front innad i selve det iranske regimet som kalte seg reformister. De ble ledet av tidligere president Mohammad Khatami. Han ønsket å endre det iranske politiske systemet for å inkludere mer frihet og demokrati. Men de er ikke imot hverken den øverste religiøse lederen eller mot den islamske republikken.

I revolusjonsforsøket i 2009 klarte de å få millioner av mennesker ut i gatene for å demonstrere mot juks i valget, der Ahmadinejad hadde blitt president. Den såkalte «grønne» revolusjonen vokste ut av reformistenes kontroll. En av de som ledet den grønne revolusjonen var Rafsanjani. En del av revolusjonsgarden og Basij ble usikre og lente seg mot Rafsanjani, fordi han var ingeniøren bak den økonomiske og politiske makten for Revolusjonsgarden.

Khamenei og den konservative delen av regimet måtte få hjelp av leiesoldater fra Hizbollah i Libanon for å slå ned demonstrasjonene. De brukte skarpskyttere for å drepe folk, tusenvis ble drept, resten ble satt i fengsel. Den illojale delen av Revolusjonsgarden ble utryddet.

Et opprør som aldri (helt) dør

Det store opprøret ble slått ned i et blodbad, men det døde ikke, og hver eneste gang blomstrer det på nytt i ulike byer. Folk var aktive og deltok i valget i fjor, og Rouhani ble valgt. Rouhani hadde fått gjennom Atomavtalen og sanksjonsreduksjoner. Men under ham har antallet henrettelser økt, menneskerettighetene er like oversett som før, og revolusjonsgarden har økt sin økonomiske innflytelse ytterligere.

Folk drukner i fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og konstant press fra regimet. Revolusjonsgarden nyter godt av nasjonale ressurser og bruker folks penger på kriger i Irak, Syria, Jemen og Palestina, mens den jevne iraner blir fattigere for hver dag. Det iranske folket har mistet troen på Reformistene fordi Rouhani i praksis støtter den øverste religiøse lederen Khamenei.

Et annerledes opprør ? fattigfolk

De siste demonstrasjonene i Iran dette året hadde ikke noen leder, var dårlig organisert og slagordene var ikke samstemt. Folket brukte slagord som kom fra hjertene deres mot økonomiske press, makt, inflasjon og korrupsjon. Slagordene var rettet mot den øverste religiøse lederen, mot islam og mot den islamske republikken. «Bort med den islamske republikk», «død over diktatoren», «død over Kamenei».

Hijaben, som er det politiske symbolet for hele prestestyret ble tatt av, eller ble bundet til en stokk som et flagg for frihet. Sinne og hat mot det islamske regimet og Khamenei var like stor som mot sjahen i sin tid.

Opptøyene var ikke organisert av reformister. Det var fattigfolk som til nå hadde støttet det islamske regime som protesterte. De forstår at islam aldri kan gi dem hverken brød eller frihet. De menneskene som fant veien til gatene var fattige folk som kunne ikke få sine basale behov tilfredsstilt, som mat, medisin og arbeid. De fikk støtte av studenter og arbeidere.

Slått ned, men bare midlertidig

Protestene i Iran ble nok en gang slått ned. Over 3700 ble drept under demonstrasjonene og tusenvis befinner seg i iranske fengsler hvor de blir voldtatt, torturert og henrettet. De er ukjente ansikter, de er fattige folk. Derfor er det vanskelig å få internasjonale organisasjoner engasjerte for å redde deres liv.

Den øverste religiøse lederen Mohammad Ali Khamenei styrer Iran brutal gjennom Revolusjonsgarden. Med over 225 000 godt trente, godt bevæpnede revolusjonsgarden, Basij, Sepa og Hizbollah, kan han massakrere hvor mange han vil og bortforklart ugjerningen i religionens navn.

Det islamske regime er så usikker på seg selv, at det ikke var nok å drepe og fengsle de som kom ut i gatene, de arresterte også tusenvis av andre for å forebygge neste demonstrasjon. Rafsanjani ? «reformisten» ? sa i sin første periode som president at «hvis vi hadde henrettet 100 stykker i begynnelsen, hadde vi unngått å henrette 100,000 i dag».

Under siste opptøyene brukte regimet samme metode som i min tid i Iran. Basij, Sepa, Revolusjonsgarden, Hizbollah og deres familier blir beordret sammen med skoleelver til å  komme ut i gatene for å demonstere til støtte for regimet. Og europeiske journalister som ikke har kjennskap til forholdene viste frem bilder av tusenvis som «støtter regimet».

Opprørene sitter i fengsel eller er drept, men de tente et lys i mørket. De svekket Khameneis makt. De viste at reformistene ikke kan lede en ny revolusjon. De viste folket i Iran hva islam er.  De viste at det ikke bare er akademikere og studenter som kan snu ryggen til islam, men at det er helt vanlige iranere som nå har fått nok. De viste veien fremover, og de ga et nytt håp til iranere om at det islamske regimet skal bort. Det er bare et spørsmål om tid.

Innlegget er publisert før. 

 

Fuck You

 

Dette brevet er til de mennene som vil hindre meg i å ytre meg fritt. Ikke til dem som er muslimer, men setter pris på ytringsfrihet. 

Jeg løfter langfingeren min i været og sier bare «fuck you» til alle muslimer som truer ytringsfriheten min. Dere kan ikke skremme meg fra å ytre meg fritt. Jeg er her fordi jeg kan tenke fritt, jeg kan snakke fritt og skrive fritt. Ingen av dere kan skremme meg, uansett hvor langt skjegg dere har og hvor mange dere er, og hvordan dere følge etter meg.

Jeg orker ikke å bruke tiden min på å anmelde dere til politiet eller ta bilde av bilen deres. Dere kan ikke skremme meg. Jeg kommer fra Persia. Jeg er en iransk kvinne som har opplevde Khomeinis regime og fengsel. Jeg har opplevd Jundallah, Hizbollah, Ayatollah, Basij og Hizbollah-søstre.

Jeg har ofret alt for å komme hit. Jeg kom ikke hit på grunn av NAV. Som mange av dere gjør. Å være «Naver» gir dere mulighet til sitte i dyre biler og fotfølge folk som forsvarer ytringsfriheten og norske verdier.

Jeg sier norske verdier, fordi jeg vil gi mitt liv for norske verdier. Det som norske politikere overser fordi de er redd for dere. Norske verdier er det som gi meg rett å være meg selv og ytre meg fritt. Samtidig gjør det meg uredd for de skjeggete mennene som ifølge deres profet skal ha nevelangt skjegg for å likne på en løve (hannen). For være skremmende. (heibat/respekt av frykt). Det er deres tanker og handlinger som skal gi dere respekt, ikke skjegget.  

Norske verdier er en dugnad som foregår over alt. I bakgårder, i nabolaget, på skolen, på jobben og som nasjonale dugnader. Der statsministeren, kongen, vaskedamen og alle små og stor deltar. Når avdelingen har dugnad er legen, overlegen, sykepleieren, pasienten, og avdelingslederen med på å male veggen, vaske under kjøkkenbenken og tømme søppel. Etter et seminar, hvem rydder etter festen? Jo fabrikksjefen, ordføreren og de ansatte.

Men i mitt og ditt land finnes det ingen dugnad. Alle sier «Jeg er sønnen til...», «Jeg er Dr...», «Jeg er moren til...) det er ikke i min favør å gjøre slike ting. Alle sitter fast i sitt trange sinn og i sin klasse. Det eneste de tenker er hvem tror på hvilken imam. Hvem er sunni? Hvem er sjia? Og hvilken kvinnes hår er synlig? Smålig ting gjør at vårt land blir værende et utviklingsland. Dere kan skylde alt på USA og Vesten. Uten å tenke eller forstå at ditt og mitt land lider fordi vår mentalitet stoppet for 1400 år siden, og brutaliteten dreper alle som tenker nytt. Fortsatt er vi opptatt av med hvilken hånd man tørke baken. Hvilket bein man setter først når vi skal gå på do eller hvilket vers som skal leses før eller under samleie.

Og vi er her. Jeg og mange andre sekulære muslimer og eks-muslimer er her fordi vi vil tenke og ytre oss fri som frie individer. Individer med full rett til sine tanker og sin kropp. Og dere er her på grunn av NAV. Dere er ikke er på grunn av været eller ytringsfriheten. Her er det vantro og horeri. Deres drøm er å ødelegge hele Vigelandparkens statuer «Inshallah». Dere er her fordi dere har det bedre enn dere har i hjemlandet. Fordi der finnes ikke NAV.  

Et tredje viktig punkt innen norske verdier er ærlighet. I Norge kommer begrepet ære fra ærlighet. Men ære i ditt og mitt land ligger ære mellom beina til søsteren og moren. Æren ligger tett opp mot åpningen i endetarmen. I ditt og mitt land skal skjeggete menn beskytte denne «æren» med all mulig type vold, syre, slag, spark, drap og steining. Dere forfølger meg fordi jeg truer deres autoritet.  Fordi jeg kan lære deres unge kvinner å ikke være redd for falske «løve»-ansikt. Jeg lærer dem å tvile på en «profet» som tillater menn å behandle kvinnen som et kjønnsorgan.

Jeg er her for de norske verdier som kan jeg oppsummere til ytringsfrihet, dugnadsånd, og ærlighet. Da jeg bodde i Iran kunne jeg ikke være ute fordi Basij og Hizbollah-mennene gjenkjente meg, forfulgte meg og plaget meg. Midt på dagen kunne to av dem kjøre med motorsykkel forbi meg og slå meg med kjetting og kjøre videre. Eller stoppe bilen og arrestere meg. Jeg kom hit og etter 30 år i Norge opplever jeg det som jeg opplevde i Iran. Dessverre. 

Jeg er ikke redd for hverken deres profet eller for dere. Jeg sier «Gud forbanne ham» for alle kvinnene som ble steinet til døde i løpet av historien. For alle barnebruder som ble revet i stykker på bryllupsnatten. For alle jentene som fikk syre i ansiktet. For jenter og gutter som ble voldtatt i iranske fengsel og torturert til døden. For de alle barna som sulter ihjel og dør i krigen. Jeg sier profeten Muhammed «Gud forbanne ham» på grunn av kriger og elendigheten i de muslimske landene. For alle muslimer som ble drept under krigen eller ble flyktninger på grunn av islam. Fordi profeten Muhammed blandet religion med politikk og bygget opp en politisk ideologi der muslimer ble oppdratt til å drepe hverandre.

Jeg sier ikke dette for å provosere dere. Jeg sier «Gud forbanne ham» fordi jeg er glad i muslimer, fordi muslimer lider. Fordi jeg ser barna i Jemen, i Syria, i Irak, i Afghanistan, og jeg gråter for dem.

Dere har ikke lært dialog, dere har lært å drepe. Dette er en virkelig historie fra Muhammeds tid: Umm Qirfa var en opprørsk kvinne som sto opp mot Muhammeds brutalitet. Hun samlet 40 ryttere fra sin familie for å krige mot Muhammed. Profeten sendte Zayd ibn Harithah, som var hans sønn, for å drepe henne. Zayd, profetens sønn, drepte hele familien og rytterne til Umm Qirfa.

Zayd på order fra «profeten» Muhammad bandt henne levende til to forskjellige kameler som ble jaget i hver sin retning, og hun ble delt i to. Og hode hennes paradert gjennom gatene i Medina. Zayd sendte hennes skjold til profeten Muhammed som en gave. Dere har vokset opp med slike historier.

På profeten Muhammeds tid gikk man i den hvite kjortelen som dere fortsatt går i. Men de hadde ikke Levis-buksa under, slik dere har. Hva skal dere gjøre med meg, dere som bruke busker som er laget av en vantro. Snakker i mobiltelefon som er laget av en vantro. Har på seg Peak Performance- jakka som er laget av en vantro, og kjøpt med skattepengene fra vantro. Skal dere binde meg til to biler, som er laget av en vantro?

For hva da? For å vise deres sanne ansikt til det norske folk? Hvis min død kan avsløre dere, er døden en gave til meg.  

Jeg har sagt at når jeg dør og hvordan jeg dør ikke spiller noen rolle. Det som er viktig er hvordan livet mitt kan påvirke andres liv. Hvordan jeg kan påvirke din søsters og andre kvinners liv. Og min død kommer når Gud vil.

 

Islam eller ukultur



Etter 2006 har det  blitt vanskeligere å kritisere islam som den politiske ideologien den er. Islam er ikke bare religion, fordi fra første dag prøvde «profeten» Muhammed å kombinere politikk med religion. Han var meget dyktig i politikken og han brukte alle brutale metoder fra lurerier til halshugging og total brutalitet for å kombinere de to. Han var en god politiker, kriger, og slavehandler. Slik kunne han kombinere makten med troen og beholde makten for seg selv og etterkommende kalifater.

I iransk historie ser vi hver eneste gang det ble opprør mot et regime, og folk ønsker seg demokrati kommer islamske ledere og hindrer demokratisering av landet. Gode eksempler på dette er hendelser fra 1953 og 1979. Det skjedde også under den arabiske våren i Egypt. Siden islam og politikk ikke kan skilles fra hverandre har dette blitt en hindring av demokratiseringenav mange land i Asia og Afrika.

Kairo-avtalen som ble undertegnet for ca tredve år siden og alle muslimske land undertegnet en bekreftelse på at islam er en politisk ideologi. Dette er en menneskeerklæring for muslimer og dette er mot menneskerettighetserklæringen som er godkjent av FN.

To grupper kom til Norge. En gruppe var muslimer som praktiserer islam. De begynte å gå i moskeene.  De dannet organisjoner, etablerte bedehus og organiserte seg. Mange norske politikere og media ga, i sin uvitenhet eller «snillisme»,stor plass til denne gruppen. 

Den andre gruppen var flyktninger som hadde rømt fra islam og de hadde sett og visste hva islam var. De hadde kommet til Norge med drømmen om demokrati, men nå så de at demokratiet og menneskerettighetene er truet av Islam/islamisme/ Euro-islam.

De begynte å forsvare menneskerettigheter og demokratiet ved å informere om sharialover, om kvinneundertrykkelse, om kjønnsdiskriminering og om islam generelt. En av de første og viktigste var Walid al-Kubaisi som har bakgrunn innen islamsk teologi og er fra Irak.

I denne debatten gikk islamister i offerrollen, og de fikk støtte av media og venstresiden som allerede hadde mistet sine borgerlige velgere. All kritikk av islam ble tolket som «krenkelser» for muslimer. Hver kritikk ble kvalt under stempelet«rasisme» og «islamofobi». Og islamkritikere fikk problemer med å bli hørt på grunn av at media kjempet om å støtte «stakkars» muslimer.

«Antirasistene» ble de verste rasistene, selv om de handlet i god tro. Fordi de nedvurderte muslimenes utviklings- ogtilpasningsevne. De mente muslimer ikke kunne tilpasse seg europeiske verdier og ville la dem leve i sitt liv i den «kulturen»de er vant til. Vi måtte ikke stille krav til dem. Så de kunne ikke tilpasse seg demokratiet. Vi måtte tilpasse oss dem og fra denne kulturen kom begrepet multikultur.

Islamkritikere så at det ble vanskelig å stå frem som anti-islam, ex-muslim eller generelt å kritisere islam.  så de fant på andre ting å kalle seg, som sekulære muslimer, kulturelle muslimer, «jeg som muslim» men det hjalp ikke. Kritikk av islam betydde å ikke bli hørt. Ikke bli tatt på alvor. Og mye sjikane.

De erstattet kritikk av islam med kritikk av «ukultur». På denne måten ble kritikken ufarliggjort. Nå kunne man snakke om æresdrap, om æresvold, sosial kontroll, hijab, kvinneundertrykkelse, og homofiles rettigheter under «ukulturen».

Men hvor kommer «ukulturen» fra? Er ikke denne «ukulturen» mest spredt i de muslimske landene eller der hvor muslimer er i flertall?


Uansett vi må huske på at religion gir en ekstra tyngde og legitimerer de konservative holdningene. Spesielt når det gjelder spørsmål om toleranse for annerledes tro, kjønn, seksualitet, holdninger til homofili, skam, ære, kjæreste , sex utenfor ekteskapet, ekteskap med «vantro», gifte seg på tvers av religion, arv, rett til skilsmisse, rett til økonomi, rett til jobb, rett til barna etter skilsmisse, å gifte seg på tvers av religion, unges autonomi, foreldres autonomi, være ateist, konvertering, religiøs praktisk, alkohol, spott mot Gud eller profeten, og mye annet.

Alle disse punktene er kritikkverdige når de overser individets rett til å velge og leve sitt eget liv. Fordi livet er hellig, og ingen andre har lov å ta dette livet fra oss i form av drap eller ta fra oss friheten til å leve slik vi ønsker.

Men denne kritikken er akseptert under betegnelsen «ukultur», men ikke under navnet «islam». For muslimer har fått stor makt over politikere og media. Men er det riktig å snakke om bare ukultur? Det som å snakke om symptomer, men ikke om årsaken.

Behandle symptomer kan demper symptomene, men årsaken er der fortsatt.  Når som helst kan symptomene blusse opp igjen og til slutt tar livet av pasienten. Et samfunn som er preget av islam og praktiserer islam i form av alle de tingene som ble nevnt ovenfor blir et sykt samfunn. Og et sykt samfunn hvor problemene ligger i bunnen, men som på overflaten er fint, vil ende i anarki og kaos.  

For å ha et sunt samfunn må man se på årsaken.  Hvis islam er årsaken til sosial kontroll, til hat mot homofili, til æresvold, og alt som ble nevnt ovenfor, må vi ta dette alvorlig. Vi må ha en viss oversikt og kontroll over hva som skjer i moskeene. Vi må få et nøytralt samfunn uten noen religiøst eller politisk uniformerte.

Vi må ha samme krav, kontroll, oversikt over moskeene som vi har over kirkene. Vi må slutte å fremme islamske symboler i media. Profeten Muhammed kombinerte politikk og religion. Etter 1400 år hvor historien har overbevist oss om ulemper med hans ideologi må vi skille religion og politikk.  Ikke blande islam og moskeene inn i politikken eller dagligliv til dem som kommer hit.

 

Fordi de kom her av eget valg, eget initiativ. Det betyr på en eller annen måte har de det bedre her enn i sitt land, uansett hvor  mye de prøver å svartmale her. I 1400 år har islamske lærde og de som vil ha "Norsk islam" sagt at originalen av Koranen er i himmelen. Jeg tror det er på tide at vi laster den ned for å se hva som står i den. Alle de versene som er mot kvinner finnes i originalen eller er de oppdiktet av skjeggete menn på jorden?

Det som er viktig å huske at mye av «ukulturen» er skrevet i Koranen og hadither , og det er viktig å kritisere islam og sette inn tiltak mot islamsk politisk ideologi. Skyve islam bort fra gater, TV-skjermer, aviser , statsråders kontorer og Stortinget til moskeer. Der islam hører hjemme. 

 

Der  trengs det også kontroll og oversikt for å ikke forgifte våre ungdommer. Islam må bli en tro og tro praktiseres hjemme og i moskeen. Det er ikke plass til å ha fredagsbønnen midt i gata, feire  eid på Fornebu og Ashura på gata på Grønnland. Offentlige rom har ikke plass til markering av ideologier som er basert på diskriminering av folk basert på rase, religion, hudfarge, kjønn eller legning. uansett om ideologiene er religiøse eller politiske. 


 

Hvem har ansvar?

 

Debattklimaet i Norge har stagnert og stoppet der det har vært de siste tjue årene. Tema som religion, ukultur, terror, gjengkriminalitet, innvandring og integrering kommer opp i media med jevne mellomrom og  forsvinner og blir erstattet med noe annet. Ingen tiltak eller løsning for den eller andre.

Men en ting har blitt verre. En skribent må velge side, du er med eller imot. Denne gråsonen som gir frihet til en skribent å bevege på ulike arenadebatt og kritisere de situasjoner som er kritikkverdige, er blitt veldig smal.

På en side er du som har blitt puttet inn i gruppen av dem som er «mot» islam og på den andre siden de som er «for» islam. Det blir vanskelig å skrive, fordi en skribent har ansvar for sin penn. Det er redaktøren som er ansvarlig for hele avisen uansett om den er en nettavis eller papiravis. En skribent eller samfunnskritiker skriver innlegget og er ansvarlig for sitt innlegg, ikke for resten av det som står i avisen.

Jeg er en av dem som har skrevet for ulike aviser i mange år. Jeg skriver et innlegg, kronikk og sender til en avis. Hvis det blir ikke antatt av de første sender skribenten videre til neste avis. Eller skribenten har et innlegg til en avis på et bestemt tidspunkt.. En skribent skriver for å sette et tema på fokus og åpner for en debatt, for at kommer ulike synspunkter frem.

Hvis avisen Dagen trykker mitt innlegg er det fint, men det betyr ikke at jeg har ansvar for alle religiøse eller ikke-religiøse innlegg og kronikker i den. Samme som hvis Resett legge ut min kronikk er det fint, men det betyr ikke at jeg ansvarlig for alt som står i Resett. Ytringsfriheten gir mulighet til ulike skribenter å skrive om ulike temaer. Ytringsfriheten også gi frihet til at en redaktør forme avisen som han vil. Ytringsfriheten gir frihet til meg som et fritt individ til jeg kan tenke fritt og skrive fritt . De som på en eller annen måte vil sensurerer seg selv, eller meg eller en redaktør jobber de for et samfunn der alle skal tenke likt, skrive likt og si likt, Det blir en hierarkisk samfunn der  en gruppe skal bestemme hva ,hvem som få lov å skrive.

De redaktørene også som velger bare å trykke innlegg fra de som er enige med dem   da er de arrogante. "Jeg vet best". At jeg vet best for dere, det er dette dere skal lese. De tror at deres lesere har ikke fornuft og vurderingsevne. På denne måte at denne redaktøren nedvurderer sine leseres intelligens.  

Jeg står ansvarlig for innholdet i min blogge. Jeg er ansvarlig for min penn. Jeg signerer mitt innlegg og ikke alt innholdet i avisen som gir ut mine kronikker. Det samme med mine intervjuer.

Det svart-hvite debattklimaet er ødeleggende for skribenter. Fordi det setter oss i en bås: mot islam/for islam. Dette er farlig. En skribent må kunne skrive i hvilken som helst avis, gi intervju til hvilken som helst avis og være ansvarlig for det hun/han skriver eller sier. Hvis det hun skriver er krenkende for en person eller gruppe er det Pressens Faglige Utvalg som vurderer dette.

 Islam trenger i likhet med alle andre religioner kritikk. Norske politikere, som alle andre politikere, trenger kritikk. Media i Norge, som alle andre media, trenger kritikk når situasjonen er kritikkverdig. En skribent trenger et nøytralt debattklima for å kunne skrive kritikken uten å bli stemplet, sjikanert, utsatt for vold i form av ord, trusler, eller fysiske vold. 

Ytringsfriheten er hellig. Ytringsfriheten kan ikke misbrukes for å sensurere ulike ytringer. Religion, politikerne, media og de som på en eller annen måte har makt, må tåle få kritikk. Å plassere en skribent i «mot eller for»-sonen er å gi munnkurv til de som tør å kritisere kritikkverdige forhold.

 

Moskeenes svartebørs

I løpet av de siste årene har vi fått mange moskeer og islamske bedehus rundt omkring i Norge. Til og med 60 moskeer og muslimske bedehus i Oslo og Akershus. Årsaken er at alle muslimer ikke kan tilhøre bare en og samme moske. Vi har Shia og Sunni muslimer og hver av dem har sine grener innen islam.  

Og dessuten vil hvert land ha sin egen moske å gå til. Så det er ikke rart at antall moskeer har blitt så stort.

Moskeene er ikke bare forsamlingssteder eller steder hvor folk ber, men etter sharialoven som moskeene er lojale mot, har de også ulike inntekter:

De får statsstøtte etter antall medlemmer. Verken den norske stat eller kommunene har oversikt over om oppgitt antall medlemmer stemmer med virkeligheten eller ikke, eller om mange av dem har vært bare en gang i moskeen og tilfeldigvis har skrevet navnet sitt der, eller hvor mange av dem er døde for lenge siden, eller om mange av dem  bor i andre land enn Norge, eller hvor mange av dem som har vært på besøk hos sin familie og da ble skrevet inn i medlemslisten av sin familie.

Saudi-Arabia og Iran konkurerer med hverandre om å støtte sine tilhengere i andre land gjennom å overføre penger til sine moskeer som propaganda i Norge .i hvert fall til en del moskeer, men ikke alle som får støtte fra de to landene.

Zakat. Zakat kan oversettes med almisser og er en av islams fem søyler. Zakat al- mal betyr skatt eller obligatoriske almisser. Zakat er basert på inntekter og verdien av all ens eiendom. Det er vanlig med 2,5 prosent. Det er Gud som har pålagt alle muslimer å betale Zakat. Den går til fattige muslimer, konvertitter og imamer.

Ved alle muslimske begravelser må familien betale til imamen som deltar i begravelsesseremonien.

Alle vielser. Vi vet at alle muslimer må bli viet i moskeer for å bli godkjent av familien og miljøet, for at de skal bli «halal» for hverandre.

Ved alle skilsmisser må begge parter betale til imamen. Jeg har selv betalt ved min skilsmisse i moskeen.

Navnedagen. Når et barn blir født, bæres barnet til imamen og det er nesten som når et barn blir døpt.

Hvis man synder, for eks. hvis du ikke faster en dag eller flere dager i året. Vi kunne tidligere lese i avisene om store summer på over 70.000 kr for en ramadan måned hvis man ikke fastet.

Ved andre synder. Hvis du har samleie med kona mens hun har menstruasjon må mannen betale til imamen. Eller hvis man har drukket alkohol eller gjort andre synder. «Guds rike er bare kjøp og salg. Rike personer har business billetter til paradiset.».

Det er ingen registrering i forbindelse med de 8 punktene som er nevnt. Pengenr ble betalt i form av kontanter. De blir verken registrert eller rapportert, og det blir ikke betalt skatt av de svarte pengene. Det er forbausende at ikke en norsk representant kan være ansatt i hver moske for å ha oversikt over imamenes og moskeenes svartebørs. Det er svarte inntekter. Ofte skjer vielser og skilsmisser i imamens hus, ikke i selve moskeen. Det føres ingen registreringsdagbok over alt som foregår i en moske. Mange moskeer praktiserer sharia lov og svarte penger. Hvorfor har staten ikke samme kontroll over moskeene som de har over kirken? Vi har sett mafiagjenger i IRN og de som drev i mange år med ulovlige inntekter i form av halal- og haram- kjøtt og mye annet? De mistet støtte. Bra. Men hvorfor må de ikke gi pengene tilbake til staten? Hvorfor har ingen kontroll og oversikt over imamenes eiendommer i Norge og i utlandet? 

 

.

Norske moskeer overser norsk lov

Min venninne er i 60-årene og vi kommer fra samme land. I Iran praktiseres sharia, hvor mannen har rett til skilsmisse, men ikke kvinnen. Uten mannens samtykke er det umulig å få skilsmisse. Men min venninne og jeg bor i Norge. Vi føler oss trygge på at her er det norsk lov som gjelder for dem som bor i dette landet. Vi var i god tro inntil min venninne traff sitt livs kjærlighet.

Hun har vært skilt fra sin mann i nesten 10 år, og eksmannen er mesteparten av året i hjemlandet sitt. Han kommer bare til Norge for å vise seg frem, slik at han mister ikke pensjonen og bostøtte. Ellers er hans liv, firma og penger i hjemlandet.

Min venninne reiste også en gang i blant to uker til hjemlandet for å besøke familien. Etter at hun traff sin nye mann kan hun ikke reise til hjemlandet. Min venninne, er skilt etter norsk lov, men i Iran er hun ikke skilt. For å bli registrert som skilt i hjemlandet må skilsmissen skje i en moské og hos en imam. 

Hun har henvendt seg på telefon til den iranske ambassadøren for å registere sin skilsmisse, men de trenger papirer fra moskeen. Hun har ringt til moskeen, men de sier at hennes mann må være tilstede og gi samtykke til skilsmissen. Moskeene kan ikke skille henne fra mannen med bakgrunn i norske skilsmissepapirer.

Nå har det gått over seks år fra hun ble skilt fra sin iranske mann i Norge etter norske lov, fortsatt aksepterer ingen moské i Norge norske skilsmissepapirer.

Og nå har hun truffet en mann som hun er forelsket i. De vil bo sammen, men hun er redd for at hennes mann skal finne ut av det når han kommer til Norge. Fordi hennes «eksmann» har beholdt makten over hennes liv ved ikke å komme til en moské i Norge for å skille seg. 
Hvis min venninne reiser til hjemlandet, hvor er hun ikke skilt fra sin mann, kan hennes «eksmann» nekte henne å reise til utlandet. Fordi i et land som styres av sharia må man ha skriftlig tillatelse fra sin mann, slik at man kan få pass eller reise til utlandet.

Jeg snakker om et land hvor kvinner ikke kan reise til annen by eller bo på hotell uten at de har tillatelse fra sin mann. Så min venninne kan aldri reise til sitt hjemland på grunn av denne trussel fra «eksmannen» sin. Hun er ikke den eneste som sitter i saksa fordi norske moskeer ikke aksepterer norsk lov og praktiserer sharia over norske lov. Mange kvinner med utenlandsk bakgrunn har samme problemet.

Dette er ikke noe nytt og det som er rart er at denne praksisen fra moskeer i Norge har pågått lenge, uten at den norske stat eller våre politikere stiller krav til alle moskeer i Norge om at de må godkjenne norske skilsmisse. At en kvinne kan henvende seg til en moské og få skilsmisse basert på sin norske skilsmisse uten at hennes eksmann er tilstede.

Det er vanskelig for mange etnisk norske å oppfatte dette problemet, men denne sharialov-praktiseringen i norske moskeer hindrer mange kvinne å leve sitt liv fritt eller kunne gifte seg på nytt. 
Jeg håper noen av politikere leser mitt innlegg og forstår problemet. Det er ikke bare at disse kvinnene ikke kan reise til hjemlandet sitt siden deres norske skilsmisse er ugyldig.  Også i Norge får de problemer fra egne landsmenn som bor her, fordi de har vanskeligheter med å godta en skilt kvinne som ikke har papirer fra en moské.   

Harald Stanghelle skriver i dag i Aftenposten «Norge er vårt liberale lille land, men det er også et land der det finnes miljøer der tvang er en helt naturlig del av kultur og religion.». Det er godt sagt. Norske moskeer en ett av disse miljøene. De driver en egen stat i staten og de praktiserer sharia overfor norsk lov.

Det er viktig at Norske moskeer som får statstøtte praktiserer og aksepterer norsk lov. 

Kropp og sjel

Maria (Alexandra Borbély) og Endre (Géza Morcsányi) i filmen «Om kropp og sjel» (Foto: Arthaus)

Noen ganger ser man en film, leser en bok, treffer en person eller er et sted og man opplever noe unikt, noe som setter seg dypt i hjerte og i sjel. Noe du tar med deg videre, som en del av deg. I ulike sammenhenger tenker man på det. De er ikke kortvarige opplevelser eller underholdning, men de preger deg på en positiv måte. Når du tenker på det du opplevde med boken, med filmen, med reisen eller med personen kan få deg til å tenke over livet ditt, dine opplevelser, få en bekreftelse på om du har gjør rett eller galt. Man tenker på den korte opplevelsen og får et ubevisst smil eller man blir melankolsk.

«Om kropp og sjel» er en slik film. Man ble sittende i stolen og tenke «hvordan kan to mennesker drømme den samme drømmen?» Hvordan kan to ensomme mennesker, hvis liv har blitt en lidelse, treffe hverandre under brutale omstendigheter og bli bundet sammen av sine felles drømmer?

Og i denne filmen er mennesket dyret og dyrene er menneske. Hovedpersonene er slaktere, de som hver dag går gjennom slakteriet og kjenner på slaktede dyr. De blir hjorter i sine drømmer i en skog som er dekket av snø, der de kjærtegner hverandre, er fortvilet og deler de tørre bladene som finnes under snøen.

Dyrene som blir fraktet og er tett plassert på slakteriet, de som føler at døden nærmere seg med soloppgangen. Døden går i slakterens skritt. Og de venter med stor øyne, fulle av angst og de ser gjennom små sprekker i stallen når slakteren kommer. De minner meg om barna i Syria og Palestina og jeg kjenner på deres redsel for bombeflyene.

Og da dyrene er slaktet, hvordan de glassaktige øynene ser på deg fra kinolerretet.

Glassaktige døde øyne som inneholder tusen ord. Du har tatt livet av deg selv, ikke av dyret. At slakteren slakter en del av seg selv, fordi han er glad i dyret også, men må gjøre jobben. «Du kan ikke jobbe på et slakteri hvis du ikke er glad i dyr» sier personalsjefen til en som er jobbsøker.

Menneskets fortvilelse over livet, over sine følelser og sin frykt for å møte kjærligheten er hovedtemaet i filmen. Frykten for å møte kjærligheten, for å se seg selv naken, for å dele sin sjel med et annet menneske og redselen for svik er like stor som angsten i dyret før slakteren kommer. 

Musikken passer godt med filmen, «What he wrote» med den unike stemmen til Laura Marling få deg til å sitte lenge i stolen i kinosalen etter at filmen er ferdig.

Filmen «Om kropp og sjel» anbefales sterk til deg for å bli kjent med deg selv. 

 

Er Gud en drittsekk?

Interior of St. Vitus Cathedral, Prague, Czech Republic

For noen dager siden satt jeg sammen med en kvinnelig teolog. Hun har en viktig stilling i kirken. Vi snakket litt om ting som man prater om under et første møte til en kort lunsj. Hun sa «av og til tenker jeg at Gud er en drittsekk»

Jeg fikk sjokk. Hører jeg riktig? Kan en teolog si slikt? Til og med jeg som er religionskritiker kunne ikke tenke meg å si sånt. 

Jeg har riktignok tenkt dette i mange sammenhenger, for eksempel:

  • Når min unge søster døde av kreft og jeg trodde at Gud kom til å hjelpe henne, at hun skulle bli frisk.
  • Når mine venninner ble voldtatt natten før henrettelse i iransk fengsel.
  • Når Irak-krigen begynte og jeg så hvordan bombene falt på hus der barn bor.
  • Når Fallujah som var en stor by med 300.000 menneske ble bombet med sennepsgass fordi de skulle finne Saddam, satt jeg tre netter våken og gråt for folket der.
  • Når Libya ble bombet dag og natt og jeg kunne se barn bli drept, hus bli revet, og sykehusene bli ødelagt. 
  • Når det palestinske folk ble murt inn på Gaza-stripen og de ble evige fanger.
  • Når rike sjeiker reiser til flyktningleire for å kjøpe jenter på 9 og 10 år.
  • Når homofile blir kastet ut fra høyden bare fordi de er homofile.
  • Når små barn blir voldtatt av sine nærmeste.
  • Når Kristoffer ble drept av stefaren sin.
  • Når kvinner blir steinet. 

Da tenkte jeg at Gud er en drittsekk.

Men:

Jeg torde ikke å si det høyt fordi min muslimske bakgrunn holder meg i redselen for Gud. Men når en prest formulerer seg slik, forstår jeg hvordan islam er tilbakestående.

Hvordan kan kristendommen bevege seg og utvikle seg gjennom forskning, film, satire og kritikk? Er europeiske folk mer intelligente enn folk fra fra muslimske land? Det er umulig.

Hvordan kunne Gaute Gunleiksrud for mer en tretti år siden si «Jeg gråter inne meg når noen gjør evangeliet  identisk med kampen mot de homofile. Det er galt». Når jeg leser om den lovende fag-teologen får jeg gåsehud, hans kloke ord får meg til å gråte. En prest kan formulerer seg slik. 

Når paven i fjor ba om unnskyldning for det kirken hadde gjort mot kvinner og homofile, faller jeg på kne for denne mannen, for hans tro og for hans bevissthet .

Hvilken imam eller aytollah har sagt noen liknende på tusen år? De preker om hat og jihad, de preker om kvinneundertrykkelse og synd og «Gud er stor». De tror  det er Vestens skyld at deres land er fattige og korrupte. De kan ikke se hvor feilen ligger.

Hvorfor har to religioner så forskjellige menneskesyn? Svaret er hos profetene. Jesus kamp var basert på bevissthet. Han ble korsfestet for sin bevissthet. Hans kamp var å skille mellom religion og tro. Fordi de jødiske religiøse lederne delte makten med keiseren. De var en elite med stor makt over samfunnet. 

Med Muhammed er det motsatt. Fra begynnelsen prøvde han å kombinere makt med tro. Slik at islam ble en maktfaktor som skal styre individets liv hvert eneste sekund. Han skaper kontroll gjennom ritualer som etter hvert blir en slags tvangstanke og tvangshandling hos muslimer.

Han kontrollere individet for å kontrollere hele samfunnet. Profeten brukte alle barbariske metoder for å skaffe seg makt. Men Jesus er motsatt, han gir seg, bærer korset og døde på korset uten medlidenhet for seg selv, uten motstand , uten å forsvare seg. Han giftet ikke seg med små jenter, han ledet ikke krig, kappet ikke hoder. Kvinner er alltid rundt ham, de er blant hans apostler.

Det er mange voldelige vers i bibelen og det er mange vers om kvinneundertrykking, men bibelen er skrevet av apostlene etter Jesus og de bruker korsfestelse for å få hevn. Peter er en av de som hatet kvinner. Og senere går kirken mot det som var hele budskapet for Jesus. Kirken vil ha makten. Så blir de kvinnelige apostlene borte fra evangeliet og kvinnene-apostlene blir sensurert og etter hvert borte fra malerier og kunst.

Men denne kirken, som er opptatt av makt, går gjennom en renessanse og utviklet seg slik at den blir mer og mer åpen for individets frihet.  Eller Europa gjennom tiden etter renessansen klarer å redusere kirkens grep på folks liv. Og i dag er kristendom en tro, en privat sak, men islam har gått motsatt vei . En tilbakestående religion som etter 1979 har hatt regresjon til under Muhammeds tid hvor man drømmer om islams storhetstid.

Tanker

Jeg fyller badekaret og legge meg i, holder meg under vannet og holder pusten så lenge jeg kan. Håret sliper ansiktet og danser i vannet som tusen vis av meitemarker. Jeg prøver å holde posten så lenge jeg kan. jeg føler meg trett, og vektløs. Jeg åpner øynene under vannet og ser opp i rommet, på taket, på veggene og tenker på de 68 årene som har gått, så fort. Et liv uten at jeg levde det.

Jeg setter meg opp, ta en pust og tenker på 68 års kamp for å frigjøre meg, fri gjøre meg fra mannen, fra ekteskapet, fra ærs-kulturen og fra religionen. Og jeg tenker er jeg fri nå? Virkelig er jeg fri? Jeg føler at jeg i alle disse årene bygget på et stort luftslott.

Jeg gikk langs en endeløs gjørmete vei gjennom en mørk natt. Og ble sliten. Har gått i denne veien 68år x 365 dager x 24 timer. Og hvor er jeg nå?  Hva jeg ser nå?  Hva er vitsen med å fortsette noen år til?

Jeg føler at Jeg var Don Quijote. Alt hadde jeg innbilte meg, kampen for friheten. Bare bedrag. Soldatene var vindmøller og hesten jeg red var ikke den arabiske hesten som jeg trodde, men en gren, en trepinne. Jeg hadde tapt kampen fra den dagen jeg ble født, navn dagen da far bar meg til moskeen og imamen la leppene inntil øre mitt og sa «Gud er stor», kampen var tapt, fordi livet hadde begynt med den største løgn.

For eksisterer Gud? , og hvis Gud likevel var til, kunne han ikke redde meg eller hvert eneste menneske.  Jeg var barbeint og tørst under et sterk sol,  jeg så en oase , løp mot den for å finne skygge og drikke kald vann, men alt var en luft-speiling.  Friheten var en illusjon.

Hver gang jeg lukker øyne mine og tenker på alle som jeg traff på min vei i 68 år x 365 dager x 24 timer, ble ansiktene rundt meg deformert og forandrer seg til ubehagelige, skumle tryner. Hver natt drømmer jeg om små røde fisker som sprekker. Fordi det er masker. Ingen er seg selv.

Fiskene er de personene som kunne ha trygget meg , de som var glad i meg og jeg var glad i dem. De som sviktet meg for de skulle være ærbare i en æreskultur. Barndommen med min gode far med den grå barten som alltid hadde noe i sin hånd til meg hver gang kom han hjem. Noen dufte narsisser som nylig hadde sprunget ut, grønne rosiner , noen druer i et sjal, eller den første modne vannmelon fra åkeren vår.

Mor med det hvite skjerfet, store smilende øyne, og lepene som hadde mage eventyr å fortelle oss. Hun luktet Jasmin, fersk brød og kjærlighet. Huset som lukter fortsatt i mine minner rosen saft og tørket leire under regn. Granat eplene i alle farger og størrelse som pyntet hele hagen rundt huset som tusen kinesiske lykter.

Kveldene var en blanding av lyden av husdyr, bjeller og opplesning fra Hafez og shahname (kongelig brev. Persiske mytologi) dikt.  Brødrene de var mine beskyttere og senere var de mine voktere, ærs voktere.

Mine søstre, de var så snille at de kunne føle når små fisker hostet i bassenget, og de delte sitt hjerte med sultene kattunger. Alt er borte. Barndommen gikk fort. Ungdommen husker jeg ikke noe av, fordi jeg hadde ingen ungdom. Jeg hadde hoppet over det. Jeg visste ikke hva det er å være ungdom. Ærs-kulturen hadde stjålet ungdommen min.  

Men å bli voksen husker jeg, fordi det er arr etter arr og de sitter fast og jeg husker alle mine kamper for å hindre et nytt sår, et nytt arr.  Under flukten og ble jeg en kattemor som tokk ungene i naken og rømte for å redde dem. Har jeg reddet dem? eller ?

jeg tokk en avgjørelse på veiene av mine barn uten si til dem?  Jeg tokk fra dem alt som kunne være deres?  Familie, naboer, lukten, landet, alt som de hadde arvet gjennom generasjonen. Og hva jeg har gitt dem tilbake?

Og nytt land, nytt språk, nytt duft, nytt folk, nytt etter nytt. Begynne på null og bygge og bygge for å vise at du kan. At du trenger ikke sosial kontoret. For å lære dine barn at de må stå på egne bein.

Og de ble voksene, og de fikk barn selv, men nærheten ble borte. De trenger ikke å fortelle meg noe om sine tanker eller jobben eller livet. Det ble en smerte full taushet på kort avstand. De er i livets runddans med jobb, barn, trening, kona og nye familie. Og jeg vil ikke bli en byrde for dem.

Og mennene som kom og de var fasinert og de fasinerte, men når vi tokk av maskene var det ikke mer å fortsette, fordi ingen av dem liknet på min far. De var falske som deres kjærlighet til kvinner. De hatet sin mor.

68år x365 dager x24 timer har gått. Far og mor er borte for lenge siden. Hjemmet mitt er borte for lenge side. Borgen er borte og tomta er solgt, noen av mine søsken ligger i graven og noen er slitne med alderen.

Mennene som hang halskjeder av kyss på halsen min er borte. Og jeg føler at jobben er gjort. Nå Don Quijote må se at soldatene var ikke soldater og hesten var bare en gren. Armene er slitne, kampen er ferdig og friheten er illusjon. Livet likner på å være på Dovrefjell. Og du sier til deg selv « i dag skal jeg oppnå denne toppen, skal gå så lang til denne toppen « og du går og går og når du er kommet ditt du skal, ser du neste topp og må gå videre .

De er topper med ulike høyder dekket av lav i ulike farger. De er i det uendelig, og du har gått hele dagen til langt på natt, og tilslutt ser du bare ei flat mark med en kiste. Og du kan ikke tilbake og du må fortsette videre men når du når kisten er det umulig å si. Bare gå å smil, bare fortsette fordi i hvert fall etter 68 år x365 dager x24 timer har du forstå at friheten er illusjon fordi du er menneske. Og du er omgitt av mennesker.

 I dag er bursdagen min, jeg farger håret som har blitt grått, henger røde øredobbe i øreflippene som har blitt lengere med årene og se meg i speilet. Jeg smiler fordi øynene har blitt svakere og kan ikke se livets spør i mitt ansikt. Jeg tenker på da jeg var barn og farget leppene mine med røde rosekroner og tok på meg mor sko ???.

 

Islam hindrer demokratisering av Iran . Del. 2.

Islam er et helhetlig politisk og juridisk system som regulerer alle muslimer liv fra vugge til grav om det ikke blir hindret med makt. Islam former og strukturer hverdagslivet inne i huset og utenfor det. Og gjennom dette systemet dannes en felles muslimsk identitet. Lojaliteten er ikke knyttet til etnisitet, geografi, språk, yrke eller klan, men bare til islam. Det er en sterk identitet.

Blir en muslim krenket et sted i verden, blir man krenket selv langt borte. Islam er et fellesskap, en umma.  Straffereaksjonene mot apostater og konvertitter er sterk. Frafall fra den muslimske enheten har historiske blitt sammenlignet med høyforræderi. Verden deles inn i dar al -islam ? «islams hus» ?  og dar al-harb ? «krigens hus» ? territorium mot muslimer, mot Allah.

Ved å tre ut av det muslimske fellesskapet ? ummaen -, svekkes enheten og samholdet mellom alle som bekjenner seg til islam. At man går ut fra dar-al-islam betyr at man går inn i dar-el harb. Islam skaper en «flokk» av alle muslimer, et felleskap. Dette hindrer integrering i de samfunnene som muslimer flytter til. 

Kontroll med kvinnene er også helt sentralt. Kvinnene er en felles ære for den muslimske enheten. De skal ikke giftes bort til ikke-muslimer. Fra ni-års alderen er de kvinne nok til å vekke begjær hos en mann uansett aldersforskjellen. I grunn de blir barn i hele livet uten mulighet til å vokse. Aldri kan de være myndige uansett alder eller utdanning.

Det er viktig å få kontroll over befolkningen i den islamske enheten. Den kontrollen begynner i hjemmet og i det daglige livet. Kontroll over mødre er kontroll over samfunnet. Denne kontrollen skjer ved bruk av sverdets makt eller prekenens makt.  Fordi det er kvinner som føder barna og oppdrar barna.

«Den befolkningsgruppen som sitter med den beste fødselsraten, og som lykkes med å videreformidle sine verdier, vinner ? så enkelt er det,» har Michel Houellebecq sagt.

Tenk etter 

Vi ser at islam er på fremgang i mange land. Iran hadde vært gjennom sekularisering i hundre år, og hadde en moderne grunnlov basert på den franske. 1979 ble alt over natten forandre til islamsk stat, med Sharia som grunnlov. Og hijab ble obligatorisk.

Irak under Sadam Hussein opplevde en periode sekularisme, med likestilling for kvinner og et moderne samfunn. I kjølvannet av kaoset i 2003 tok islam over og kvinnenes situasjoner ble forverret. Hijab og svart heldekkende chador er nå tilbake i deler av Irak.

Libya: Under Muhammad Gadafi ble landet modernisert, hijab ble borte og kvinner var i alle yrker og til og med i militæret. Hvordan er det nå? Islam på plass og uniformen er der.

Tunisia: Under Burqiba regime ble hijab forbud og kvinner var likestilt som menn. Nå er hijabforbudet borte og situasjonen for kvinner er verre i de små byene spesielt.

Afghanistan: Under Mohammad Zaher Sjah og den sovjetiske okkupasjonen var det sekularisme og begynnende kvinnefrihet. Så kom Taliban.

Tyrkia: En sterk sekulær stat ble bygget under Kemal Atatürk. Med forbudt mot hijab og barnebruder. Hvordan er det nå? Folks frihet går tilbake og islam krever stadig mer plass.

Hva med Europa?

Nå har det kommet millioner av muslimer til Europa. De føder flest barn, og er de som er flinkest til å videreformidle og kreve plass for sine verdier. Hva skjer hvis de får politisk makt gjennom et demokratisk valg? Når et muslimsk parti vinner valget i et av disse landene, blir det fortsatt demokratisk og sekulært?

Er det mulig at bjørnen vil våkne også her? Er det bare en ren hypotese? Er de som advarer paranoide alarmister? Min mor pleide å so at man «aldri skal la en slange vokse i ditt jakkeerme». Men Europa har festet slangen i sitt.

Vi har opplevd den sovende bjørnen i mange land, og jeg har personlig erfart hvordan han våkner og hva som skjer da.

Min erfaring er at de islamske lærde uansett om de har sjiia eller sunni bakgrunn drømmer om en kalifatstat og stortiden under Muhammad og like etter ham. De har hatt makten over samfunnet i ulike land i over tusen år. 

Men vanlige muslimer tenker hverken på kalifat eller hva dette innebærer. De følger islam etter fatwaer fra de islamske lærde, Ayatollaher og imamer. Den iranske befolkning var muslimer, men vi var ikke klare over faren fra islam. Vi hadde ikke tenkt på bigami, eller hijab, barnebrud eller steining. Islam var for oss omtrent som kristendom er i vestlige land. Etter 1979 har vi forstått at islam er en politisk ideologi som når den får makten sletter individet totalt. For å nå makten må islam først og fremst kontrollere familien, den minste enheten i det stor islamske enhet. Og de kan kontrollere familien gjennom å kontrollere kvinner. De føder og de oppdrar.

Hvorfor ser vi ikke hvor farlig bjørnen er? Hvorfor ser vi bare bamsen, men ikke de skarpe tennene? Jeg er redd for bjørnen fordi jeg er her i Norge, og hver natt drømmer jeg om mitt land, Iran før 1979.