Barnehijab



Barnehijab er et plagg som hindrer full deltagelse i lek, undervisning, utforskning av egen identitet, og som skiller jenter fra guttene. Et plagg som også skiller dem fra deres norske venninner.

Det er viktig å beskytte muslimske barns rettigheter til lek, læring og mentale helse. Myndighetene har en sentral rolle for å sikre at barns rettigheter blir tolket og ivaretatt likt i Norge.

Vi skal ikke forvente at barn skal ha styrke og mot til å stå frem mot tvang fra foreldre eller gruppen sin. Det ansvaret må vi voksne ta. Ansvaret ligger hos staten og likestillingsombudet.

Argumentet om religion faller bort

Staten må beskytte muslimske jenter mot hijab-tvang, og ikke ta hensyn til foreldrenes ønske . Det er ingen tvil om at vi skal forsvare religionsfriheten og kvinners rett til å velge selv. Barnehijab er imidlertid ikke påbudt i islam, dermed religionsargumentet faller bort.

Inntil de siste årene har det vært helt uvanlig å la barn bruke hijab i muslimske land. Fremmarsjen av politisk islam har gjort hijab til et politisk symbol som nå også påtvinges barn.

  • Barnekonvensjonen stadfester at staten har et ansvar for å beskytte barnet mot utnytting som kan være til skade for barnets ve og vel (art 36). Barnehijab er en praksis som foreldre tyr til for å hindre at jenter blir «for norske og frigjorte». I FNs konvensjon om barns rettigheter, sies det ingenting om religiøse og politiske symboler, men artikkel 14 stadfester barns rett til tanke , samvittighets? og religionsfrihet. Foreldre har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, og det presiseres at barnets beste skal for foreldrene komme i første rekke (art.18). Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og barnets meninger skal tillegges vekt (art.12). Barnekonvensjonen støtter altså ikke det eierforhold menn fra patriarkalske samfunn føler knyttet til kone og barn, og da særlig jenter, og heller ikke at foreldre uten tanke om barnets beste kan bestemme for barnet.
  • Utdanning skal ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og evner så langt det er mulig (art.29). Barnet skal forberedes til et liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag. Fra et barneperspektiv kan hijab i barnehagen og skolen være til hinder for god undervisning, virke stigmatiserende og skape skiller mellom jenter med hijab og dem uten, «de rene og de urene». Ved manglende kontakt mellom barn av ulik etnisk og religiøs bakgrunn, og på tvers av kjønn, hemmes også integreringen av jenter i vårt moderne samfunn. Hijab gir også utfordringer idet muslimske jenter kan gå glipp av obligatorisk undervisning som for eksempel å lære å svømme. Her er hijaben til hinder for at skolen skal få oppfylt sine forpliktelser overfor disse jentene.Det er problematisk når foreldre utøver press på sine barn til å dekke seg med slør eller hijab, i den hensikt å kunne kontrollere deres adferd og utvikling.

Med denne praksisen fratas muslimske jentebarn deres rett til samme muligheter for læring og inkludering som andre barn.

  • Det er også grunn til å minne om barnekonvensjonenes art. 24. 3, som sier at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse. Tildekking av nærmest all hud kan føre til vitamin D-mangel, med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn.
  • Hijab begrunnes i islam med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Barnehijab er derfor en misforstått måte for foreldre å kontrollere jenter på, for paradoksalt nok blir hijab en form for seksualisering av jenter. Når staten aksepterer at småjenter skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at man kvier seg for å ta grep som man ville gjort dersom det var etnisk norske barn. Et plagg på mindreårige jenter som hindrer deres livsutfoldelse og som har til hensikt å unngå å vekke seksuelt begjær hos menn, kan ikke aksepteres i norske samfunn.
  • Foreldre skal bidra til å gjøre skolehverdagen best mulig for barnas læring og utvikling. Samtidig er det skolens ansvar å sikre at alle barn får samme muligheter. Skolen kan forby barnehijab av hygieniske, helsemessige og utviklingsmessige årsaker. Hvis skolen, likestillingsombudet eller staten aksepterer barnehijab, betyr det at de diskriminerer barna i religionens navn. Dette dreier seg om barns rett til å være barn sammen med andre barn - uten å hindres av sitt kjønn eller foreldrenes tro.Hvem er ansvarlig? Det er historieløst og misforstått toleranse for annen kultur når politikere ikke tør å si nei til barnehijab. Det er ikke religion vi kjemper mot, men en ukultur som frarøver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling som frie individer.

Vi må kjempe for å beskytte barna mot kamuflering, indoktrinering og tvang.

(En del av artikkelen er publisert i aften posten des.2015)

les:

http://www.nrk.no/ytring/jentebarna-som-giftes-bort-1.12783486

Likestillings-ombudets misforståelse

Oslo 20151023.Tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) blir nytt likestillings- og diskrimineringsombud.Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm. Foto: NTB Scanpix

For over tolv år siden da skrev jeg om hijabforbudet sa mange at hijab ikke er noe problem, det er ikke mer enn 200-300 hundre som bærer hijab. Etter kort tid, spesielt etter 2006, har hijabbruken blitt stor, til og med barn i barnehage bruker hijab. Fordi hijab har blitt en politisk maktmakering for ideologien islamisme. De skal vise makt mot salafistene og mot andre religioner.  Og etter at Islam Nett Norge har fått innflytelse i det norske samfunnet, krever niqaben sin rett til en plass. 

Og snart blir det så mange brukere at det blir vanskelig med et forbud. Niqabkledde kvinner bruker samme retorikken som hijabkledde kvinner har brukt i mange år «hvor er min rett til å praktisere islam?»  begrepet «min rett» «min identitet» «praktiserende muslim» og «det er likestilling» Men mange som har grundig kunnskap om islam (for eks. Jamal Al Bana islam historiker og filosof i Egypt, Ajatolah Taleghani islamsk leder i Iran som ble myrdet av Khomeini etter sin tale om hijab og diktaturet) vet de at hverken hijab eller niqab har noe med religion å gjøre.

Begge to er uniformer for to farlige ideologier som er inspirert av fundamentalistisk religion. De er farligere enn fascisme og nazisme. Fordi i andre ideologier på en eller andre måte er i kompromisser med kongen, kirken eller nasjonaliteten, men islamisme er kompromissløse og hver eneste maktsyk kan tolke den og bruke den. Vi har sett det i forhold til Khomeini eller Daesh sin leder.

De tilhengere av salafismen som går med niqab og svarte hansker og snakker om likestilling for å misbruke likestilling. Hvordan kan en som forsvarer Talibans tenkning forsvare likestilling eller demokratiet? De mistolker og misbruker islam, og skaper bevisst en assosiasjon mellom niqab og islam. Min far var en praktiserende muslim og han ba til Gud fem ganger om dagen, fastet mer enn 40 dager og bygget moske med sine egne hender, men han snakket aldri om hijab eller niqab. For islam var religion for ham. Ikke ideologi.

Politiske grupperinger har symboler og uniformer som viser tilhørighet. Symbolet må ha makt, og representere noe som folk skal tro på. Religion er allmakten. Når symboler brukes over mange år, glir disse symbolene inn som en del av religionsutøvelsen, selv om de er mistolket i utgangspunktet. Menneskets intellekt gir oss ansvar for å finne andre sider av «religiøse symboler».

Når Hanne Bjurstrøm leder i Likestillingsombudet vil sette en absolutt bom for å nekte hijabkledde damer i inn i hjemmene til folk som trenger pleie og omsorg betyr det at hun har misforstått hijaben. Hver gang noen tar hensyn til norske verdier, eldres vanskeligheter og bedriftens retningslinjer går de hijab- og burkakledde kvinnene i offerrollen og løper til Likestillingsombudet. Som gjør en motsatt jobb av sin tittel pga sin misforståtte oppfatting av hijab , burka og niqab. Jenta som hadde ikke fått jobb som assisterende hjelpepleier blir nedfor og skal tas hensyn til, men de eldre som er redde og får psykiske belastninger av å se slike uniformer skal ikke tas hensyn til. Det er ikke første gang at våre feminister og de som skal beskytte likestilling gjør det motsatte av sin jobb.

Det er ikke lenge siden at Martine Aurdal ville gå i hijab for å støtte dem, eller LO-lederen var på markering av hijabdagen. I diskusjonen om hijab i politiet og i Alnabru ansettelse av hijabkvinner var likestillingsombudet engasjert som nå. Jeg er fra Iran, men jeg ønsker ikke å komme på sykehus eller sykehjem og bli pleiet av hijab- eller burkakledde damer. De gir meg minner om de damene som torturerte meg i fengselet. Og jeg vet om ideologien bake hijaben.

Kvinnen som har hijab ser på meg som  «Kafar» vantro, uren og i hennes mening fortjener jeg å dø. I hennes mening har ikke jeg samme verdi som henne. Vi er ikke likestilt. En dame som prioritere hijaben eller niqaben det er hennes valg. Hun prioritere sin ideologi, det er ikke religion. Bare ideologien. Likestillingsombudet må forstår at niqab og hijab er politisk ideologiske symboler, og de har ingenting med religionen å gjør. For å forstå dette må de lese Koranen nøye, lese historien ril de muslimske landene og Persia, sette de tre versene som er i Koran i sammenheng med historien og tiden for å forstå  disse symbolene.

Etter andre verdenskrig ble vi mer bevisst hakekorset og det ble forbudt. Hvis en mann med hakekors på armen hadde bedt om økonomisk støtte til å holde foredrag, hadde de ikke fått denne støtten fordi vi kjenner symbolet. Men kvinner med niqab får økonomisk hjelp fordi hennes niqab mistolkes som religiøs tildekking. Hvis et Ku Klux Klan-medlem med sin hvite hette hadde skrevet innlegg og lagt ved bilde, eller hadde søkt økonomiske støtte hadde han blitt avvist fordi nordmenn har kunnskap om rasisme og nazisme.

Og likestillingsombudet hadde ikke bryd seg om at En jente med Ku klux Klan hodeplagg hadde ikke fått jobben. Men de har ikke nok kunnskap om islamisme og wahabisme og de tolker at de uniformene som inspirert av religiøs fundamentalisme som ingen fare for demokratiet. Politikere, media og feministene støtter noe uten å ha kjennskap til budskapet bak uniformen fordi de kobler niqab og hijab til religion og ikke politikk. De som bærer niqab representerer en tenkning som er mot verdiene i et demokratisk samfunn.

De er sterk motstander av likestilling og sprer en tolkning av islam basert på vold og krig. Hver gang temaet Niqab forbudet er aktuelt kommer de med samme replikken. Nå de går i offer rollen og spille det som norske feminister få på kroken. «folk har slutta, de tar ikke av seg niqaben fr å fortsette i studie» Når de kan offer studie, jobb for sin hijab eller niqab hvorfor de kan ikke offer de økonomiske godene og dra til de landene som alle går med hijab og niqab som Iran, eller arabiske land? Hvorfor de gjør vanskelig for seg selv?  

Hvis de drar til Saudi Arabia er de nærmere til Mekka også og de kan praktisere sin politiskideologi. De bor i Norge som Gahr Større sa. De må forstår at de bor i Norge og her er det vanlig å se hverandres ansikt og nonverbale kommunikasjon for å kunne snakke sammen. Her er Wergeland landet og ikke Taliban, Bukoharam, Dajesh /Is eller Hizbulah og brorskapetsland. Hvis de viste at hvis de takke nei til jobb og studie blir vanskelig med økonomien hadde de tatt av seg hijaben, men de vet at velferdssystemet gir dem alt uten at de trenger å ofre noe.

Og de økonomiske mulighetene holder dem i Norge. De får ikke alt servert på en fatt i sitt land. Kan vi spørre niqabkledd jenter om «du som er så «religiøs» at du må gå med niqab hvorfor bor du i det «vantrolandet» med så mange «kafar»rundt deg?  Jeg er for det at folk kan velge der som de vil bo, men hvorfor niqab «søstre» velger her? Her er likestilling slik at mann og kvinne kan tåler hverandres kropp og hår men dessverre de bruke den likestillingen for å ødelegge likestillingen, Det er poenget som Hanne Bjurstrøm må få med seg.  Hvis det norske samfunnet støtter Talibans tenkning, hva gjør vi i Afghanistan etter 2001 til nå, hva gjør vi i Syria ? Var ikke meningen med Afghanistan-krigen å velte Taliban og frigjøre kvinnene fra burkaen og undertrykkelsen?

Jeg er meget glad for at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet støtter et forbud mot heldekket ansikt på skole og universitet. Det hadde vært meget fornuftig hvis det var et forbudt mot niqab i offentlige rom. Det er vanskelig å kommunisere med en som dekker ansiktet. En vet ikke hvem er som under niqaben. Er mann eller kvinne. Dersom det trengs å vise legitimasjon, som på buss og bank eller hos politi blir det vanskelig å identifisere personen.  Jeg håper at Frp som har svelget mange kameler i løpet av de tre årene støtter Arbeiderpartiets forslag. Under valget vil ha Frp ha forbud mot niqab men nå har gitt fra seg alle slagordene som fikk velgerne til å stemme på partiet. Neste valg er i 2017.  Å svelge kameler for å sitte i regjeringen er ikke det beste et parti kan gjøre fordi de mister sin troverdighet hos velgerne.

 

Lysbakken undergraver velferdssystemet

Oslo 20160129.SV-leder Audun Lysbakken under partiets sentralstyremøte på Tøyen i Oslo fredag.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
SV-leder Audun Lysbakken. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

 Fattige innvandrerfamilier har med kulturen og religionen å gjøre, men våre politikere, spesielt SV, velger å behandle symptomene i stedet for å se på årsaken, fordi de mangler kunnskapen til å forstå sammenhengen

I perioden 2006 - 2012 viser tal­lene at antall inn­vand­rer­barn i lav­inn­tekts­hus­hold­nin­ger økte fra 26 100 til 38 200, om lag 50 prosent, mens barn uten. lå ganske sta­bilt på ca 40 000. Det er en liten tendens til nedgang i sistnevnte gruppe.

 Hvis vi ser på nasjonale grupper i Norge i SSBs statistikk fra 2014, blir bildet slående: lavinntektsfamilier fra Somalia, 70 prosent. Dernest Irak på om lag 55 prosent. Tredjeplassen går til familier fra Afghanistan på like i underkant av 50 prosent. Pakistanske familier med botid på snart et halvt århundre i Norge ligger på 40 prosent. Og hvordan skal politikeren Audun Lysbakken (SV)hindre dette?

Han skrive i slutten av sin kronikk «derfor burde vi istedenfor en ny diskusjon om behovsprøving og kutt av barnetrygden, diskutere hvor kraftig barnetrygden bør økes. SV mener det er på høy tid at barnetrygden reguleres igjen hvert år, og at den skal økes for aleneforsørgere og folk med mange barn, siden mange fattig i denne situasjonen.» VG.19 sep. Har SV ikke lært av sine erfaringer at deres politikk er med på å øke fattigdommen? Spesielt hos fattige barn med innvandrer bakgrunn.

Å øke barnetrygden reduserer ikke fattigdom hos hverken barn eller familier med innvandrerbakgrunn i helt tatt. Dette øker antall barnefødsler i innvandrerfamilier og dette er med på å hindre at kvinner med innvandrerbakgrunn kommer seg ut av huset og skaffer seg jobb. Det er viktig for norske politikere å lære fra Danmark og begrense barnetrygden til tre barn. De etniske norske familiene har sjelden mer enn tre barn.

I ikke-etnisk norske familier, spesielt de som er mest tilknyttet til kulturen fra opprinnelseslandet og de med religiøs bakgrunn, er barn blitt en inntektskilde for foreldre gjennom ulike velferdsordninger og spesielt barnetrygd og barnestønad. Og en unnskyldning for menn til å holde kona hjemme. Etter fem eller seks fødsler er mora så sliten og syk og opp i alder at hun ikke har energi til språkopplæring eller utdanning og jobbmuligheter. Audun Lysbakken må skaffe seg mer kunnskap om kulturen og religionens makt hos familier med innvandrerbakgrunn for å forstå årsaken til fattigdommen.  

Fattige innvandrerfamilier har med kulturen og religionen å gjøre, men våre politikere, spesielt SV, velger å behandle symptomene i stedet for å se på årsaken, fordi de mangler kunnskapen til å forstå sammenhengen.

Unni Wikan tok allerede i 1995 i boken «Mot en ny norsk underklasse: innvandrere, kultur og integrering» opp dette. Wikans motiv med boken var å få politikerne til å våkne og ta innvandrere på alvor. Behandle dem som folk med respekt. Respekt er å stille krav til dem, fordi politikere ser dem med samme intelligensen som etniske norske og forstår at de kan forandre seg og blir aktive i arbeidslivet. Stille krav til nye borgere: Krav til norskkunnskap, til arbeidsdeltakelse, til å legge menneskefiendtlige praksiser bak seg (tvangsekteskap).

Slik kan innvandrere få et verdig liv i Norge, argumenterte Wikan. Men Wikan ble stemplet som rasist. I stedet for å høre på henne og forstår henne, bidrar SV-politikere til at folk med innvandrerbakgrunn, spesielt familiene, blir avhengige av norske velferdssystem og de står hver måned «med lua i hånda» og venter på velferdsgodene som kommer uten at de har bidratt.Tankegangen til Audun Lysbakken bidrar til fire ting:

1. Undergrave velferdssystemet på grunn av stor belastning på velferdssystemet.

2. Mer bigami og henting av flere barn fra hjemlandet uten å ta hensyn til hverken mor eller barn.

3. At folk med innvandrerbakgrunn lærer seg å stå «med lua i hånda» hver måned.

4. Polarisering av samfunnet.

Da jeg kom til Norge, strevde jeg hardt for å få en jobb. Etter å ha fått jobb på et sykehjem, kom en dame fra Somalia som jeg kjente og spurte meg: «Hvor mye tjener du?» Da jeg fortalte henne det, smilte hun og sa: «Er du idiot? Du jobber åtte timer pr. dag og ødelegger ryggen din, mens jeg som sitter hjemme og koser meg hele dagen, tjener mer enn deg!» 

Hun tenkte fornuftig, ut fra den kulturelle sammenhengen hun hører til. Dette er bakgrunnen til fattigdommen. Mentaliteten er at kvinner sitter hjemme og føder barn. Kjønnsdiskriminering basert på religion er årsaken til fattigdom hos familier med innvandrerfamilier. Økt barnetrygd bidrar til at mor blir mer hjemme og produserer flere fattige barn. En familie med innvandrerbakgrunn får samme økonomiske støtte fra staten og samme muligheter som en etnisk norsk familie får. Grunnen til fattigdommen hos barn med innvandrerbakgrunn, ligger i kulturen, og i den kravløse, likegyldige norske politikken.  

Hvorfor vil de ikke lære språket? Hvorfor snakker di sitt språk eller engelsk etter så mange år i Norge? I noen innvandrermiljø for eksempel det somaliske miljøet hender det at de som jobber mobbes av sine landsmenn: «Jobb er kun for kvinner.» Og de forteller seg imellom at mannen skal være mann og sitte og tygge khat. De har fått med seg at bare man får innpass i systemet, så ordner resten seg. Derfor bryr de seg ikke om å lære språket eller å jobbe.   

Mange familier med innvandrerbakgrunn bruker heller ikke barnetrygd og barnebidrag på barnet. I stedet sender foreldrene pengene til familiemedlemmer. Noen av dem kjøper eiendom i opprinnelseslandet eller forsørger søsken, onkel og tante. Alt dette går ut over våre norske barn med innvandrerforeldre.

Andre kulturelle forskjeller er at for innvandrerfamilier er det nok med mat på bordet og klær, kanskje en dyr mobiltelefon, ikke mer.  Det handler ikke om å kunne dra på ferie eller klasseturer, ikke være med på fritidsaktiviteter og ikke gå i bursdager. I mange land blir barna spesielt guttene, voksne i gate, de trenger ikke noe annet. Kjenner man den religiøse mentaliteten forstår man at mange innvandrerfamilier hindrer barna i å delta i sosialt liv. Mange innvandrerfamilier er også muslimer, og de ønsker ikke at barna deltar på klassetur, i bursdager eller andre fritidsaktiviteter. Spesielt jentene.

Vi vet det ofte oppstår store konflikter mellom foreldre og barn, at trusler brukes for at barna ikke skal blande seg med nordmenn. Løsningen er derfor ikke å øke barnetrygden, slik Audun Lysbakken anbefaler, men begrense barnetrygden som andre europeiske land og sette krav til innvandrere. Inkluderer dem i de norske samfunnet. Få dem til å forstå at de er i Norge ikke bare geografisk men også mentalt.

Når vi stiller krav, begrenser barnetrygden, barnestønad og alle andre velferdsytelser, behandler vi folk som folk med samme intelligens og med samme respekt. Da begynner politikerne å komme ut av myra som de sitter dypt i. Barnetrygden har ikke endret seg på 20 år. For 20 år siden var Norge helt annerledes. Nå trenge vi «noen dramatiske grep», men det er ikke å øke barnetrygden derimot å begrense den til tre barn og redusere den. Familien som tar sine jente barn ut av skolen skal ikke få barnetrygd. 

Falskt pass



Del III
En høne å plukke
Når jeg prøver å skrive om erfaringene mine her i Norge blir det meget vanskelig, og jeg klarer ikke å tenke på dem. Noe sperrer veien for at jeg kan åpne meg og det er vondt å snakke om dem. Kanskje jeg ubevisst fortrenger dem. Det har gått nesten fem dager uten at jeg har skrevet noe. Jeg føler det som om jeg er under vann og vil skrike, men kan ikke. Jeg kan ikke huske mye, kanskje alt som skjedde meg har vært så vanskelig at jeg glemmer det for å beskytte meg selv. Jeg går lange turer i Sørkedalen og tenker. Det er viktig å skrive litt om disse årene. Kanskje jeg kan illustrere hvor vanskelig det er for en kvinne fra Midtøsten å komme til et nytt land og begynne på nytt med alt.
Jeg kom til Norge med tre barn og falskt pass. Vi satt på flyplassen og ventet til alle andre hadde gått gjennom passkontrollen. Så tok jeg barna med meg og gikk til passkontrollen, leverte det falske greske passet mitt og søkte politisk asyl i Norge. Politiet tok seg av oss med en gang. Vi ble kroppsvisitert og ventet på tolk og en del spørsmål. Deretter ble vi kjørt til et annet sted der politiet tok bilder og vi ble sittende i et rom i noen timer uten informasjon. Neste dag kom folk fra Røde Kors og kjørte oss til Mottakssentralen for asylsøkere på Tanum i Bærum. Der måtte vi gjennomgå helseundersøkelser, ta blodprøver og vaksineres. Vi fikk et rom på mottaket og kvotekort på klær fra lageret der. Vi fikk mat to ganger om dagen til bestemte tider i spisesalen, og vi lærte at folk spiste middag klokka fem. Hjemme i Iran spiste vi tre måltider om dagen, frokost, middag og kvelds, der spiste vi middag mellom tolv og to. Men man lærer seg skikkene her og venner seg fort til slike forandringer, man blir «sivilisert». 
119
På dette asylmottaket bodde det mange mennesker fra ulike land og i ulike aldre, de fleste var folk fra Asia og Afrika. De snakket hvert sitt språk og dannet sine egne grupper, og de familiene som hadde små barn ble lett venner. Hver familie hadde et rom. Midt i mottaket lå et kontor med resepsjon. Der kunne vi henvende oss ved sykdom og andre problemer. Av og til hadde vi en times språkkurs om dagen, men ikke bestandig, det var avhengig av bemanningen og hvem som jobbet i resepsjonen. Noen ganger tok de ansatte oss med på gruppetur til forskjellige steder og spanderte en kvote på 10 kroner på hver av oss. Mest populært var utflukter til IKEA, jeg skjønte aldri hvorfor. Kunstgallerier og muséer sto aldri på timeplanen, kanskje Røde Kors trodde det ville bli for krevende for oss. Matsalen var et møtested for alle, men det var ofte slik at hver nasjon holdt seg til hverandre på grunn av språket. I matsalen fikk vi servert to hovedmåltider, hvis noen kom for sent måtte de vente til neste måltid. Det var ikke lov å ta med mat fra matsalen på rommet. Vi fikk litt lommepenger, og for dem måtte vi kjøpe for eksempel bleier, såpe og andre nødvendige ting. Etter frokosten samlet mange seg på gårdsplassen ute og diskuterte maten, politikk og nyheter i hjemlandet, den norske innvandringspolitikken, hvem som hadde fått oppholdstillatelse eller hva de selv hadde sagt i avhør. Noen hadde lagd lange, triste falske historier som de hadde fortalt til politiet for å få opphold eller asyl i Norge. Senere fortalte de disse historiene til hverandre og lo av dem. Det var mange ulike politiske meninger som førte til lange diskusjoner. Ungene spilte fotball. Om kvelden samlet folk seg foran TV-en. Noen ganger oppsto det uenighet om hvilket program man skulle se og personalet måtte gripe inn for å få ro. De som ikke var interessert i å se på TV, spilte kort. Noen spilte gitar og noen danset, ofte i spontane dansekonkurranser. Folk kom fra ulike land og hadde med seg mange vonde opplevelser og mange drømmer. Hver dag ventet de på svar om oppholdstillatelse. Hver dag henvendte de seg håpefullt til resepsjonen. Mange av beboerne ble usikre og etter hvert utålmodige. Noen mistet kontrollen og ble aggressive.
120
I et slikt miljø er det lett å havne i krangel. Noen sniker i matkøen, noen er uenige om hvilket TV-program man skal se på eller om en takling på fotballbanen, noen liker ikke måten andre ser på dem på, alt kan føre til slåsskamp og vold, ofte ikke bare mellom to personer men mellom to grupper. Noen ganger dannet noen ungdommer en egen gjeng og ville opprette en uformell styring av hele asylmottaket. Men det holdt ikke lenge, gjengen ble som oftest oppløst på en naturlig måte fordi noen av dem ble sendt til andre asylmottak. Da jeg kom til mottaket, kjente jeg ikke et menneske og ikke et sted i dette landet. Jeg kunne ikke språket, kunne ikke lese aviser eller bøker på norsk. Dermed brukte jeg tiden på barna eller strikket klær til minstemann. Noen ganger kom Røde Kors-bussen for å hente beboere som skulle sendes til andre steder. På slike dager samlet alle seg rundt bussen for å se hvem som skulle reise og hvor. Det ble felt tårer og man lovte hverandre å holde kontakten og å skrive brev, men det var bare der og da. Når bussen var kjørt, glemte man hverandre og ble opptatt med sin nye verden. De fleste ønsket å bo i nærheten av Oslo, men alle kunne ikke bli mottatt der. Noen skulle sendes til Nord-Norge og gjorde motstand og ble hentet med makt fra rommet sitt og bannet og truet med å sende klagebrev og hevdet at de ble urettferdig behandlet.
Av og til fikk jeg og de tre yngste sønnene besøk av mannen min og Lille venn, som nå var en ung mann på nesten atten år. Det kjentes ut som det sto en høy mur mellom mannen min og meg. Den muren som hadde stått der i alle år var nå mer merkbar enn noensinne, men dette var ikke det rette tidspunktet for å ta det opp. Fotballvennen jeg hadde truffet i Beograd var fremdeles i Italia. Han sendte brev og ringte meg jevnlig. Det var vanskelig å bruke telefonen fordi det ofte var lang kø, det var bare to telefoner på hele asylmottaket og mange som ringte inn. Likevel klarte jeg å få snakket med ham og bad ham om å glemme meg og fortsette
121
reisen sin videre til Canada. Jeg sa at det ikke var håp for kjærligheten mellom oss, og at jeg ville fortsette i ekteskapet mitt uansett hvor vanskelig det var fordi barna var viktigere enn oss to. Han ville komme til Norge og gifte seg med meg, men for meg var det en drøm som måtte glemmes. Jeg skrev til ham at vi var som to vinduer i en murvegg, vi satt fast i muren og kunne aldri nærme oss hverandre. Denne murveggen var det ansvaret jeg hadde for barna mine, og det eneste som kunne fjerne avstanden mellom ham og meg var døden, men den var jeg ikke moden for. Jeg var veldig glad i ham og ønsket å være sammen med ham, men det var umulig. Etter noen måneder på asylmottaket, forsto jeg at livet her i Norge var vanskeligere for meg enn det hadde vært i hjemlandet mitt. Fantasiene mine forvandlet seg til et mareritt i møtet med virkeligheten i et nytt land med mange nye utfordringer. Jeg sto alene med barna og dårlig økonomi. Da vi bodde i Iran hadde vi slektninger som også kunne ta seg av barna, de var ikke helt alene med meg som nå, og den gang hadde vi stabil og god økonomi. Her kunne vi ikke språket, uten norskkunnskaper var vi uten forbindelse til alle nødvendige sosiale sammenhenger. Jeg hadde tatt barna med meg til noe verken de eller jeg visste noe om. Jeg måtte ta meg sammen og begynne under nullpunktet, nå var barna det eneste jeg måtte tenke på. Jeg hadde allerede tatt nok fra dem. De hadde mistet tilhørigheten til den familien, de vennene og det landet de hadde arvet gjennom mange generasjoner. Jeg hadde rodd dem langt til havs uten å ha en trygg øy i sikte. Jeg kunne ikke ta fra dem mer, og for at de ikke skulle miste kontakten med faren, måtte jeg sette alt inn på at ekteskapet skulle fungere.

Facebook og imam Khomeini 



Den ikoniske bilde av vietnamesiske Kim Phuc, som ble først sensurert av Facebook 

Da jeg var i Iran pleide min mor å si til meg «første høre, så tenke, så prate». Dette har blitt en del av meg. Og dette gir ulemper for meg, fordi dagens medievirkelighet er som et bakeri. Det som selger best er ferskt brød. Fra jeg har begynt å lese ulike synspunkter og begynt å tenke rundt et tema har brødet blitt så gammelt at ingen redaktør vil trykke det. «Det er ikke aktuelt nå.»  Tilbake til Facebook og Imam Khomeini «Gud forbanne ham»

Da jeg var ung likte jeg å tegne. I åttende klasse på videregående vant jeg en stor tegnekonkurranse, men etter at jeg var på kino og så på filmen «Katt på hett blikktak» kom hjem og tegnet en mann som kysset ei jente, ble tegneblokka revet i stykke og jeg fikk ikke lov å tegne mer. Det var gode hensikter bak dette. De ville hindre at søsteren ble lett på tråden. Ellers ville de tape familiens ære. Også da jeg etter tiendeklasse giftet meg, ble det ikke tid til å tegne fordi det var nok med å takle overgangen fra barn til voksen dame med barn, hus og alt ansvaret.

Senere ble det en trøst for meg å gå på utstillinger og se på kunstmalerier. Under Sjahen var det nok av alle typer kunst i Iran. Fra realismen til kubismen og mye annet, fra karikaturtegninger til miniatyrer. Diktbøker ble pyntet med miniatyrer. Og det var håndverkere som drev med kunst på lær, treskjæring, metall og alt annet.

I all kunst var kvinner hovedtemaet, kvinnehår, kvinnepupper, kvinnenavler og hele hennes skjønnhet ble beundret av kunstnere.  Store malerier av kvinner pyntet store kunstgallerier i storbyer. Kvinnelige engler pyntet takene på slott og store bygninger.  Kvinner som viste nakne kropper bak tynne kjoler under blomstrende kirsebær, ble satt opp for å pynte portene langs gatene av små keramikere. Hver diktbok av Hafez, Rumi, Khayyam og andre klassiske persiske poeter ble illustrert med miniatyrer der kvinner med langt hår, gjennomsiktige klær skjenket vin i glasset til sin elskede under druetrær eller blomstrende mandeltrær. Kvinner var over alt der det var kunst eller kultur. De danset ballett på scenen, de danset folkedans, de var i filmer, de var i reklamer og de var en del av livet, naturen og kulturen.  Vi hørte stemmene deres fra radioen og vi så dem på konserter, kinoer, og tv-skjermer. Det var kvinner med pupper, lår og hår, de var påkledd og halvnakne og nakne.

Så kom året 1979 og det ble revolusjon. Khomeini tok makten, og iransk grunnloven ble erstattet med Sharia. Kongeriket Persia ble forvandlet til «Islamic Republic» og da kvinner ble forbundet med erotiske lyster, med kjønnsorgan og noe som forstyrer mannens  nærhet til Guden.

Kvinner ble redusert til å være en skikkelse som skal holde seg skjult, noe som ikke skal være synlig, heller ikke i kunstform. Hennes stemme var synd. Og er fortsatt synd. Kvinnelige sangere og sang ble helt borte fra alt av media og scene. Kvinnehår måtte dekkes. Hijab ble obligatoriske, Kvinnedans ble forbudt. Plutselig ble alle diktbøkene med miniatyrene borte.  Som om de aldri hadde fantes. Og ett år etter at Khomeini hadde kommet til Iran, kunne man ikke et eneste maleri av kvinner i bøker eller på gallerier eller på treskjæringer eller andre håndverk. Jeg skulle kjøpe et miniatyrbilde på dyreskinn. Det var det vanligste man kunne kjøpe. Jeg skulle gi det i gave til en venn som skulle reise bort. Jeg lettet etter det i basaren og alle andre gatene som håndverkere holdt til i, men nei. «De har tatt alt bort og det er ikke lov å selge» sa selgere til meg.

Jeg svarte men det er kunst, Det er kultur. Hvordan kan miniatyrbildene bli borte? Men de var borte. Fotografiene ble helt borte fra fotobutikken. Kvinnekroppen var borte, håret var borte. Kvinnen som skjenket vin under druetrærne var borte og kvinnene med gjennomsiktige klær som satt under kirsebærtrærne var borte. Er det mulig? De var der, det var normalt at de var der, i bøkene, i fotobutikkene, i galleriene, under blomstene. Det var forbudt å stille spørsmål. Naturen var amputert. Kulturarven var brent eller smuglet til utlandet eller skjult under jorda. Den persiske kulturen ble sensurert av Imam Khomeini «Gud forbanne Ham».

Og det skjer fortsatt i dag, selv om Khomeini er død. Facebook sensurerer. Et historisk fotografien fra Vietnamkrigen forstås som en naken jente, dette bildet vi har forstått som total lidelse, smerte og angst. Men i dag er fokuset på nakenheten, ikke budskapet. Bilde av et japansk tresnitt fra 1750 som viste nakenhet ble sensurert. Nå er det lenge siden Khomeini døde, men hans tanker som ikke aksepterte nakenhet,spesielt kvinnekropp, skal styre media i form av Facebooks retningslinjer.  Fordi når et visst antall rapporterer inn et bilde eller tekst varsles en moderator. Spørsmålet er hvem er disse varslerne?

Millioner av Khomeinis tilhengere, eller IS -tilhengere? Folka i Riyadh eller Karachi, Jemen eller i moskeene i Kabul. Hvem er de varslerne? Er de opplyste folk fra Europa som arver Voltaire eller de som fortsatt sitter fast i et mørkt rom på 600-tallet? Skal media og nettsider i Europa la seg bli sensurert av de folka som sier «majoriteten helvete er kvinner». Eller «Kvinne er deres åker». Skal historiske fotografier, malerier og statuer av nakne kropper som har vært en del av europeisk kulturarv blir offer for Facebooks retningslinjer? Persisk kultur ble offer for muhammedanske retningslinjer på 600-tallet og det tok over ett tusen år for perserne å få tilbake litt av sin kultur. De ble rammet av Khomeinis retningslinjer i 1979 og de sitter fast fortsatt.

Facebook er en global plattform for å utveksle informasjon og vitenskap og kultur. Facebook skal være et redskap til å åpne folks øyne for det som ikke tåler ytringsfrihetens lys. Facebook skal være en global plattform for en global utvikling. Utvikling av kultur. Og kultur er musikk, arkitektur, maleri, fotografier, mat og mye annet. Facebook kan bidra til at ungdommene fra disse landene ser på kvinner som en helhet, ikke bare kjønnsorgan. Få dem til å bli vant til å se en naken kropp, uten å tenke at det er synd eller katastrofe og de forstår at dette er naturlig. Facebook kan ikke bli et bremskloss for utviklingen i Europa. De nakne fotografiene og bildene har vært i mange år og de ble sendt på nett. I form av e-post, via mobil og de ble trykket i aviser og bøker. Det var ikke noe problem. Hvorfor skal de sensureres? Facebook kan skape regresjon i europeisk kultur på grunn av sine retningslinjer som skal ta hensyn til mennene i Bangladesh. Sensur i kulturen bidrar til sensur i tanker.  

Tusen takk til Espen Egil Hansen, sjefredaktør og adm. dir. i Aftenposten som med sin sterke penn vekket oss. 

 

siste del av flukten

Min bok. S.117. siste side av del flukten

Men jeg kaster minstemann i armene hennes og løper ut av flyet, ned flytrappa som er løs og bort til utgangen mot flyplassen. Der står gutten min og gråter. Han kan ikke engelsk og roper fortvilet på meg. Jeg tar hånden hans og sier til passkontrollen at han er sønnen min, jeg hadde glemt ham. Vi løper i full fart til flyet og opp den løse flytrappen. Flyvertinnen rister på hodet og gir meg minstemann tilbake. Nå kan jeg telle sønnene mine på nytt. Alt stemmer. Jeg spenner sikkerhetsbeltene, stryker
116
over håret til den gjenglemte sønnen og sier at dette var dumt av mor, men nå er vi sammen, jeg og tre av barna mine. Vi er snart i Norge hos den fjerde, hos eldstesønnen min. De tre andre sier navnet hans hele veien, de er glade og snakker bare om ham og om gavene de skal få av ham og de små tingene de har tatt med seg for å gi til ham. Jeg kan presse hodet bakover mot flysetet og lukke øynene og spørre meg selv om hvor jeg kommer fra. Det vet jeg. Jeg kommer fra Iran. Jeg kommer fra byen som en gang var den vakreste i Lille-Asia, fra den byen der de gule rosene opprinnelig kommer fra, fra den byen der poesi og vin var en del av livet, fra den byen der alle folk var ute hver fredag for å feire fridagen sin i naturen med musikk og dans, fra den byen der det å elske sin neste og dele med hverandre og høflighet og ironi var en del av kulturen, fra den byen som var kjent for vakre jenter og kunsthåndverk, fra en by sydøst i Iran, omfavnet av Zagrosfjellene. Jeg kommer fra hovedstaden til Kyros, hovedstaden til han som grunnla det første kongeriket i Iran og var far til den mektige Dareios, han som svarte på et spørsmål om hvor stort riket hans var med de berømte ordene: «I mitt rike går sola aldri ned.» Et kapittel i livet mitt er over. Neste kapittel skal begynne i et nytt land. Hva venter på meg? Kan det nye landet bli hjemmet mitt, kan det bli barnas land? 
117

På liv og død


Kvinner fra muslimske land er reelle flyktninger.
Jeg føler at noe er galt. Jeg har veska mi og minstemann på fanget og ser etter de
to andre barna. Et er borte. Hvor er han? Hva skjedde?

Min bok. S. 115.116.

Neste dag ringer Reza og er veldig usikker på om noen fra
smuglergruppen kommer til å ta kontakt med meg. Det viser seg
at to av smuglerne fra Tyrkia og Beograd fortsatt er uvenner.
Beogradsmugleren hadde sendt meg til Wien for å slippe truslene
mine, og Tyrkiasmugleren har ingen mellommann i Wien. Reza
anbefaler meg å være tålmodig og å bli værende i Wien til de finner
en person som kan hjelpe meg. Jeg regner sammen pengebe-
114
holdningen, setter opp et budsjett over utgiftene til hotell og mat
for meg og barna og ser at pengene ikke vil rekke til mer enn toppen
to uker, mens ventetiden på en kontaktperson er ubegrenset.
«Men jeg har jo de falske passene,» tenker jeg. Nå gjelder det
bare å skaffe oss flybilletter og ta enda en sjanse, men risikoen er
stor. Hva skjer med oss hvis det går galt og noen på flyplassen
oppdager at passene er falske? Returen til Tyrkia henger fortsatt
over hodene våre.
Etter noen dager i Wien uten kontakt med noen mellommann,
bestemmer jeg meg for å kjøpe flybillett uansett. Jeg går
til det nærmeste flyselskapet og kjøper billetter. Men da selgeren
skal forklare meg noe om mellomlandinger og andre ting rundt
reisen, får jeg problemer med å forstå alt han sier. Han smiler og
er hjelpsom og sier at en av de andre ansatte er greker. Nå skal
han gå og hente denne mannen slik at han kan forklare meg på
gresk. Det går et lite sekund før jeg øyner en katastrofe. Passet er
gresk, men ikke jeg. Da selgeren går for å finne grekeren, snapper
jeg billettene, løper ut av kontoret, kaprer første drosje og ber
om å bli kjørt til hotellet. Neste dag står koffertene klare. Jeg
betaler hotellregningen og bestiller en god lunsj med is og kaffe
etterpå på hotellrestauranten. Mens vi sitter og spiser kommer en
ung mann og spør etter meg. Han presenterer seg og forteller at
han skal hjelpe oss med å ordne flybilletter.
Jeg takker ham og forteller at alt er i orden og at vi er på vei
til flyplassen. Hvis han vil, kan han være behjelpelig med å kjøre
oss dit. Han spør om jeg har med meg et eksemplar av Koranen.
Det har jeg, det ligger på hotellrommet. Han får lov til å hente
det og jeg spør om han er religiøs. «Du vet, de mange tusener av
iranere som nå flykter fra Iran, de er muslimer og har Koranen
hjemme, men de tenker annerledes enn presteskapet der. Det er
ikke religionen som driver dere ut av landet, det er presteskapet,»
sier han og forteller at han studerer i Wien og har savnet Koranen
på hybelen sin i alle studieårene sine.
Han kjører oss til flyplassen og venter for å se hva som skjer
med oss. Jeg og barna står i køen for innsjekking. Knærne mine
115
skjelver og en stund er jeg usikker. Jeg går tilbake til den unge
mannen. Han omfavner meg, kysser meg på håret og bøyer seg
og hvisker i øret mitt: «Du har klart deg til nå, du klarer resten
også. Bare gå fremover og ikke snu deg.» Jeg ønsket at alt kunne
stoppe der i favnen hans. Han holder like trygt rundt meg som
yngstebror pleide å gjøre. Men jeg må gå.
Vi sitter på flyet og skal reise til eldstesønnen min i Norge.
Etter to lange år skal jeg snart se ham igjen og omfavne ham.
Men vi har en port igjen til friheten, det viser seg å være en mellomlanding
i København og flybytte der. Det var det billettselgeren
i Wien ville få forklart meg på gresk. Det var det poenget jeg
ikke fikk med meg. I København er det passkontroll på nytt. Der
bruker de data. Jeg ser på denne dataskjermen som min store
fiende, som en løgndetektor, og tror at den kommer til å avsløre
meg. Maskinen kommer sikkert til å finne ut at jeg ikke er gresk.
Kaldsvetten renner fra hele kroppen. Beina forsvinner under
meg. Jeg er svimmel og tørr i munnen og alt går rundt for meg.
Hvert sekund kan avgjøre vår skjebne.
Men datamaskinen avslører oss ikke. Jeg puster dypt, nå er alt
i orden bare vi rekker flyet. Vi må løpe, det er heldigvis ingen
lange ganger her. Jeg springer opp flytrappen, finner setene våre,
dumper ned på mitt og sjekker om alt er i orden. Jeg føler at noe
er galt. Jeg har veska mi og minstemann på fanget og ser etter de
to andre barna. Et er borte. Hvor er han? Hva skjedde? Jeg løper
mot flydøren. Alt stresset og all angsten gjør meg stum, jeg klarer
ikke å snakke med flyvertinnen. Hun stopper meg og sier at
de skal ta bort flytrappen, jeg kan ikke forlate flyet nå.

Flukten til Wien

.

Mens han studerer passet,banker hjertet mitt så høyt at jeg tror han må høre det, svetten
renner og beina verker av angst. Jeg smiler så pent jeg kan og prøver å si mitt eget og barnas navn på gresk. Hvert sekund er en
evighet.

Min bok.S. 112.113.114

Når jeg tenker på ham og kjærligheten vår, tenker jeg på filmen
«Snakk til henne» av Pedro Almodóvar. Filmen handler om
den ubegripelige kjærligheten som gjør at man gir og gir uten å
forvente noe igjen, ja, den største gleden er å gi og glemme seg
selv. I en episode i filmen kommer det budskapet veldig tydelig
frem. Hovedpersonen har drukket noe som har gjort ham bitteliten.
Mens hans elskede sover, drukner han seg i vaginaen hen-
112
nes for å gi henne nytelse. En slik kjærlighet er sjelden her i det
vestlige samfunnet. For meg ser det ut som om begjæret er sterkere
enn kjærligheten, og at man alltid venter å få noe tilbake. Jeg
har opplevd menn og kvinner i faste forhold som sier at de er
glade i partneren sin, men kan glemme ham eller henne hvis de
en kveld treffer en annen. Hvis jeg spør dem, forsvarer de seg
med begrepene individualisme og begjær. Nå har jeg bodd her
lenge, men jeg er fremdeles like forvirret over disse svarene. Men
nå må jeg tilbake til historien min.
Det er tirsdag kveld i Beograd, den dagen jeg har avtalt med
smuglerne. Jeg har pakket og traver frem og tilbake og ser på
klokka og venter på smugleren min. Til slutt kommer smugleren
som avtalt og har med seg et gresk pass med bilde av meg i. Jeg
og barna får greske navn, smugleren skriver ned noen viktige
greske ord og lærer meg hvordan jeg skal uttale dem. Kjære gud,
hjelp meg, disse navnene er vanskelige å huske og tiden er knapp!
Smugleren ler og minner meg på at jeg hadde nektet å bleke
håret, kanskje det hadde vært lettere å lære navnene i et svensk
pass. Jeg har to timer på meg til å lære alle navnene og pugge
greske uttrykk.
Vi er på jernbanestasjonen og skal med tog til Wien. Smuglerne
forteller at det er mindre kontroll med tog enn med fly,
men barna må være stille og ikke snakke med hverandre eller med
andre passasjerer. Nå skal vi være grekere og språket kan avsløre
oss. Jeg betaler smugleren det vi har avtalt, og han sier at en
mann med visse kjennetegn vil vente på oss på stasjonen i Wien.
Reisen er lang, det er ikke lett for barna å være tause. Særlig
ikke for minstemann, han babler i vei på sitt vanlige babyspråk.
De to andre ungene blir etter hvert urolige, de krangler og vil
leke. Det hjelper ikke å se strengt på dem. To menn ved siden av
oss glaner nysgjerrig. Jeg prøver å roe guttene og bruker alle
knep for å få dem til å være stille. Når passkontrolløren kommer,
later jeg som han akkurat har vekket oss og må være forsiktig så
han ikke vekker minstemann også. Mens han studerer passet,
banker hjertet mitt så høyt at jeg tror han må høre det, svetten
113
renner og beina verker av angst. Jeg smiler så pent jeg kan og prøver
å si mitt eget og barnas navn på gresk. Hvert sekund er en
evighet. Endelig får jeg passet tilbake og kontrolløren ønsker oss
god reise. Jeg prøver å ikke briste i gråt. For tredje gang har alt
gått bra. Nå har vi bare to ganger igjen. Jeg tenker på fotballspilleren.
Jeg tenker på kelneren i mørkeblå dress. Jeg håper at noen
venter på oss i Wien. Jeg føler meg utslitt, men våger ikke lukke
øynene og hvile. Jeg må ha kontroll over situasjonen. En aldri så
liten feil nå, og vi må tilbake til Tyrkia og starte prosessen på nytt
med mindre penger. Etter ti timer er vi framme i Wien. Vi samler
sammen bagasjen vår og vakler ut på perrongen. Er det noen
her for å møte oss ??
Vi er på hovedjernbanestasjonen i Wien. Barna holder hverandre
i hånden og sleper på bagasjen, jeg bærer minstemann på
armen. Vi venter og venter, men ingen kommer. Jeg veksler
penger, kjøper mat og ringer til Tyrkia og Beograd uten å få svar.
Jeg ringer til Reza, han vet ingenting, men lover å forsøke å finne
ut av dette. En time senere ringer jeg ham igjen. Han sier at jeg
må finne et hotell og gi ham adressen slik at han kan finne kontaktpersonen
og sende ham til oss. Vi tar en drosje. Det andre
hotellet vi kjører innom passer fint og ligger sentralt. Vi får et
rom der. Barna er slitne, minstemann sovner med en gang og de
andre ligger i sengen og ser på TV. Jeg ringer til Reza og gir ham
navn og adresse på hotellet. Så tar jeg en dusj og legger meg i
sengen ved siden av minstemann. Jeg betrakter det lille ansiktet
hans og legger armen rundt ham, kjenner duften av ham og lukker
øynene. Etter ti timers reise i usikkerhet og på vakt hvert
eneste sekund, har jeg ingen problemer med å sovne.

Flukten og Beogradsmugleren

.

Min bok. S.110.111.112.

Hovedmennene for smuglergruppene ankom, dresskledde og
med mørke solbriller. Begge stilte med to livvakter. Jeg følte det
som om jeg spilte i en film. Jeg var forferdelig redd og følte meg
maktesløs. Jeg tenkte at jeg måtte ta kontrollen og sørge for at
jeg spilte hovedrollen, ellers ville jeg tape. Jeg ba dem sitte ned
rundt bordet og bestilte drikke til alle sammen. Samtidig ba jeg
dem om å ta av seg solbrillene fordi de irriterte meg. Det var sant,
men i denne situasjonen hadde jeg to andre hensikter med å be
dem ta av solbrillene. For det første ville jeg se øynene deres. Når
jeg ser øynene til folk, kan jeg bruke intuisjonen min og leve meg
inn i tankene og refleksjonene deres og forberede meg på de
neste trekkene i spillet. For det andre ville jeg markere at jeg ikke
var redd for dem og hadde vinnerkort på hånden i dette spillet.
De representerte to grupper som var i konflikt med hverandre,
det ga meg anledning til å lede samtalen. Jeg la ut om situasjonen
min og kidnappingen og krevde å få dra fra dette stedet så
110
fort som mulig. Smuglerne diskuterte livlig og sendte ballen fra
den ene til den andre, ingen ville ta ansvaret. Jeg ba de to lederne
bli med meg på rommet mitt og sa at de kanskje ville ha lettere
for å bli enige når det bare var de to. Jeg låste døren bak dem og
sa at før jeg låste opp igjen, måtte de ha funnet en løsning på problemet
mitt. Jeg fortalte at folkene i hotellresepsjonen visste hva
det gjaldt og at hvis jeg tok av telefonrøret, ville de ringe politiet.
Jeg sa at jeg ikke hadde kastet bort tiden, jeg kjente telefonnummeret
til noen i smuglergruppen og kunne beskrive andre av
utseende. Hvilken straff de risikerte, visste de bedre enn meg, og
for meg var det skjebnen til barna mine som sto på spill. Nå hastet
det, for pengene mine ville snart ta slutt. Smuglerne måtte
bestemme en reisedato og gi meg passene som de hadde fått
betalt for.
De reagerte med trusler, men til slutt ga Beogradsmugleren
opp og ba meg åpne døren, og vi ble enige om avreisedag og
klokkeslett. Vi gikk ut sammen, jeg tok passbilder og gikk tilbake
til hotellet. Der klemte jeg barna mine inntil meg og kysset dem.
Vi bestilte mat opp på rommet, og jeg kjente at nå var det slutt
på kreftene mine. Spillet var over, jeg hadde vunnet en del, men
vi var ennå ikke i sikkerhet. Jeg kjente ikke smuglernes neste trekk
og kunne ikke stole på dem. Den eneste jeg kunne stole på, var
kelneren. Senere ga jeg ham en konvolutt og sa at hvis jeg en dag
skulle være forsvunnet uten å ha sagt farvel til ham, var det galt
fatt med meg. Da måtte han ta konvolutten og barna mine og gå
til politiet.
En dag satt jeg i den gamle parken ved Kalemegdan i Beograd
mens ungene sparket fotball. Ballen trillet under benken til en
ung mann, han fant den frem og begynte å sparke fotball med
ungene. Vi begynte å snakke sammen. Det viste seg at mannen
var fotballspiller fra Nord-Iran og ventet på smugleren sin som
skulle hjelpe ham til Italia, derfra skulle han reise til Canada. Vi
fikk god kontakt og begynte å treffe hverandre hver dag. Vi snakket
om bekymringene våre og han spilte fotball med barna mine.
111
Vanligvis traff vi hverandre i lunsjtiden og tilbrakte resten av
dagen sammen. Vi ble gode venner. Han var tjueseks år og hadde
et kjent navn i sin idrett. Han leste dikt for meg og fortalte om
seg selv og sine drømmer om fremtiden.
Når jeg var alene med ham, glødet kroppen min av begjær. En
dag tok jeg minstemann med meg og gikk for å besøke ham. Han
ventet på meg, og vi tok heisen opp til etasjen der han bodde. Vi
brant av sterke følelser for hverandre, vi var røde og svette i ansiktet
og våget ikke å se på hverandre eller si noe. Da vi kom inn på
rommet hans, åpnet han verandadøren og gikk ut. Vi var forelsket
i hverandre, men våget ikke innrømme det eller ta på hverandre.
Dette var en slik kjærlighet som man kan lese om i mange
gamle persiske eventyr, en uoppnåelig kjærlighet der man bare
elsker i tankene. Men jeg var gift og måtte først og fremst tenke
på barna mine og hvordan jeg kunne redde dem ut av den usikre
situasjonen vår her i Beograd. Jeg kunne ikke tillate meg å tenke
på eller snakke om følelsene mine for ham, og han hadde det på
samme måte. Han prøvde å få smugleren sin til å sende ut meg i
stedet for ham, men det gikk ikke. Smuglerne hadde sine regler
og kunne ikke forsyne seg av andres varer.
Siste kvelden før den unge mannen reiste så vi på hverandre og
gråt begge to, men vi var fortsatt stumme om lidenskapen vår.
Han fikk telefonnummeret til eldstesønnen min i Norge. Dagen
etter reiste han til Italia og jeg ble mer alene. Han ringte mange
ganger om dagen og prøvde å hjelpe meg, men det kunne han
ikke. Han hadde ikke oppholdstillatelse i Italia og måtte leve i
skjul. Jeg ba ham om å ikke bruke penger på meg og om å være
forsiktig, men han fortsatte å ringe og risikerte alt.

Kongens tale

Kongens tale under hagefesten på slottet var meget god, ekte kjærlighet rett fra hjertet. Kongens tale rørte meg også, til og med jeg som er iraner, og iranere ble ikke nevnt i konges tale som Pakistanere og somaliere. Fordi iranere har blitt så norske så de regnes ikke med. De er ikke veldig religiøse heller.

Kongens tale var fantastisk, var ekte kjærlighet, var god og ikke minst historisk. Kongen og konges tale er historisk i den betydning at historien tilhører fortiden. Det som har skjedd, det var engang.

Kongens tale var helt på topp, det manglet bare en setning:  ?Norge er hijab, burkaer og burkinier?

Vi kan skylde på alderen. Noen setninger blir glemt, det følger med alderen.

Kongens tale var ekte kjærlighet og kongen var så snill, akkurat som alle andre konger i eventyrene. De kongene er så snille at de kan gi bort dattera og halve kongeriket uten å spørre dattera eller folket i kongeriket. Kongens tale var så snill og inkluderende at den minnet meg på Per Fugellis taler.

 

hits