hits

Islam eller ukultur



Etter 2006 har det  blitt vanskeligere å kritisere islam som den politiske ideologien den er. Islam er ikke bare religion, fordi fra første dag prøvde «profeten» Muhammed å kombinere politikk med religion. Han var meget dyktig i politikken og han brukte alle brutale metoder fra lurerier til halshugging og total brutalitet for å kombinere de to. Han var en god politiker, kriger, og slavehandler. Slik kunne han kombinere makten med troen og beholde makten for seg selv og etterkommende kalifater.

I iransk historie ser vi hver eneste gang det ble opprør mot et regime, og folk ønsker seg demokrati kommer islamske ledere og hindrer demokratisering av landet. Gode eksempler på dette er hendelser fra 1953 og 1979. Det skjedde også under den arabiske våren i Egypt. Siden islam og politikk ikke kan skilles fra hverandre har dette blitt en hindring av demokratiseringenav mange land i Asia og Afrika.

Kairo-avtalen som ble undertegnet for ca tredve år siden og alle muslimske land undertegnet en bekreftelse på at islam er en politisk ideologi. Dette er en menneskeerklæring for muslimer og dette er mot menneskerettighetserklæringen som er godkjent av FN.

To grupper kom til Norge. En gruppe var muslimer som praktiserer islam. De begynte å gå i moskeene.  De dannet organisjoner, etablerte bedehus og organiserte seg. Mange norske politikere og media ga, i sin uvitenhet eller «snillisme»,stor plass til denne gruppen. 

Den andre gruppen var flyktninger som hadde rømt fra islam og de hadde sett og visste hva islam var. De hadde kommet til Norge med drømmen om demokrati, men nå så de at demokratiet og menneskerettighetene er truet av Islam/islamisme/ Euro-islam.

De begynte å forsvare menneskerettigheter og demokratiet ved å informere om sharialover, om kvinneundertrykkelse, om kjønnsdiskriminering og om islam generelt. En av de første og viktigste var Walid al-Kubaisi som har bakgrunn innen islamsk teologi og er fra Irak.

I denne debatten gikk islamister i offerrollen, og de fikk støtte av media og venstresiden som allerede hadde mistet sine borgerlige velgere. All kritikk av islam ble tolket som «krenkelser» for muslimer. Hver kritikk ble kvalt under stempelet«rasisme» og «islamofobi». Og islamkritikere fikk problemer med å bli hørt på grunn av at media kjempet om å støtte «stakkars» muslimer.

«Antirasistene» ble de verste rasistene, selv om de handlet i god tro. Fordi de nedvurderte muslimenes utviklings- ogtilpasningsevne. De mente muslimer ikke kunne tilpasse seg europeiske verdier og ville la dem leve i sitt liv i den «kulturen»de er vant til. Vi måtte ikke stille krav til dem. Så de kunne ikke tilpasse seg demokratiet. Vi måtte tilpasse oss dem og fra denne kulturen kom begrepet multikultur.

Islamkritikere så at det ble vanskelig å stå frem som anti-islam, ex-muslim eller generelt å kritisere islam.  så de fant på andre ting å kalle seg, som sekulære muslimer, kulturelle muslimer, «jeg som muslim» men det hjalp ikke. Kritikk av islam betydde å ikke bli hørt. Ikke bli tatt på alvor. Og mye sjikane.

De erstattet kritikk av islam med kritikk av «ukultur». På denne måten ble kritikken ufarliggjort. Nå kunne man snakke om æresdrap, om æresvold, sosial kontroll, hijab, kvinneundertrykkelse, og homofiles rettigheter under «ukulturen».

Men hvor kommer «ukulturen» fra? Er ikke denne «ukulturen» mest spredt i de muslimske landene eller der hvor muslimer er i flertall?


Uansett vi må huske på at religion gir en ekstra tyngde og legitimerer de konservative holdningene. Spesielt når det gjelder spørsmål om toleranse for annerledes tro, kjønn, seksualitet, holdninger til homofili, skam, ære, kjæreste , sex utenfor ekteskapet, ekteskap med «vantro», gifte seg på tvers av religion, arv, rett til skilsmisse, rett til økonomi, rett til jobb, rett til barna etter skilsmisse, å gifte seg på tvers av religion, unges autonomi, foreldres autonomi, være ateist, konvertering, religiøs praktisk, alkohol, spott mot Gud eller profeten, og mye annet.

Alle disse punktene er kritikkverdige når de overser individets rett til å velge og leve sitt eget liv. Fordi livet er hellig, og ingen andre har lov å ta dette livet fra oss i form av drap eller ta fra oss friheten til å leve slik vi ønsker.

Men denne kritikken er akseptert under betegnelsen «ukultur», men ikke under navnet «islam». For muslimer har fått stor makt over politikere og media. Men er det riktig å snakke om bare ukultur? Det som å snakke om symptomer, men ikke om årsaken.

Behandle symptomer kan demper symptomene, men årsaken er der fortsatt.  Når som helst kan symptomene blusse opp igjen og til slutt tar livet av pasienten. Et samfunn som er preget av islam og praktiserer islam i form av alle de tingene som ble nevnt ovenfor blir et sykt samfunn. Og et sykt samfunn hvor problemene ligger i bunnen, men som på overflaten er fint, vil ende i anarki og kaos.  

For å ha et sunt samfunn må man se på årsaken.  Hvis islam er årsaken til sosial kontroll, til hat mot homofili, til æresvold, og alt som ble nevnt ovenfor, må vi ta dette alvorlig. Vi må ha en viss oversikt og kontroll over hva som skjer i moskeene. Vi må få et nøytralt samfunn uten noen religiøst eller politisk uniformerte.

Vi må ha samme krav, kontroll, oversikt over moskeene som vi har over kirkene. Vi må slutte å fremme islamske symboler i media. Profeten Muhammed kombinerte politikk og religion. Etter 1400 år hvor historien har overbevist oss om ulemper med hans ideologi må vi skille religion og politikk.  Ikke blande islam og moskeene inn i politikken eller dagligliv til dem som kommer hit.

 

Fordi de kom her av eget valg, eget initiativ. Det betyr på en eller annen måte har de det bedre her enn i sitt land, uansett hvor  mye de prøver å svartmale her. I 1400 år har islamske lærde og de som vil ha "Norsk islam" sagt at originalen av Koranen er i himmelen. Jeg tror det er på tide at vi laster den ned for å se hva som står i den. Alle de versene som er mot kvinner finnes i originalen eller er de oppdiktet av skjeggete menn på jorden?

Det som er viktig å huske at mye av «ukulturen» er skrevet i Koranen og hadither , og det er viktig å kritisere islam og sette inn tiltak mot islamsk politisk ideologi. Skyve islam bort fra gater, TV-skjermer, aviser , statsråders kontorer og Stortinget til moskeer. Der islam hører hjemme. 

 

Der  trengs det også kontroll og oversikt for å ikke forgifte våre ungdommer. Islam må bli en tro og tro praktiseres hjemme og i moskeen. Det er ikke plass til å ha fredagsbønnen midt i gata, feire  eid på Fornebu og Ashura på gata på Grønnland. Offentlige rom har ikke plass til markering av ideologier som er basert på diskriminering av folk basert på rase, religion, hudfarge, kjønn eller legning. uansett om ideologiene er religiøse eller politiske. 


 

Hvem har ansvar?

 

Debattklimaet i Norge har stagnert og stoppet der det har vært de siste tjue årene. Tema som religion, ukultur, terror, gjengkriminalitet, innvandring og integrering kommer opp i media med jevne mellomrom og  forsvinner og blir erstattet med noe annet. Ingen tiltak eller løsning for den eller andre.

Men en ting har blitt verre. En skribent må velge side, du er med eller imot. Denne gråsonen som gir frihet til en skribent å bevege på ulike arenadebatt og kritisere de situasjoner som er kritikkverdige, er blitt veldig smal.

På en side er du som har blitt puttet inn i gruppen av dem som er «mot» islam og på den andre siden de som er «for» islam. Det blir vanskelig å skrive, fordi en skribent har ansvar for sin penn. Det er redaktøren som er ansvarlig for hele avisen uansett om den er en nettavis eller papiravis. En skribent eller samfunnskritiker skriver innlegget og er ansvarlig for sitt innlegg, ikke for resten av det som står i avisen.

Jeg er en av dem som har skrevet for ulike aviser i mange år. Jeg skriver et innlegg, kronikk og sender til en avis. Hvis det blir ikke antatt av de første sender skribenten videre til neste avis. Eller skribenten har et innlegg til en avis på et bestemt tidspunkt.. En skribent skriver for å sette et tema på fokus og åpner for en debatt, for at kommer ulike synspunkter frem.

Hvis avisen Dagen trykker mitt innlegg er det fint, men det betyr ikke at jeg har ansvar for alle religiøse eller ikke-religiøse innlegg og kronikker i den. Samme som hvis Resett legge ut min kronikk er det fint, men det betyr ikke at jeg ansvarlig for alt som står i Resett. Ytringsfriheten gir mulighet til ulike skribenter å skrive om ulike temaer. Ytringsfriheten også gi frihet til at en redaktør forme avisen som han vil. Ytringsfriheten gir frihet til meg som et fritt individ til jeg kan tenke fritt og skrive fritt . De som på en eller annen måte vil sensurerer seg selv, eller meg eller en redaktør jobber de for et samfunn der alle skal tenke likt, skrive likt og si likt, Det blir en hierarkisk samfunn der  en gruppe skal bestemme hva ,hvem som få lov å skrive.

De redaktørene også som velger bare å trykke innlegg fra de som er enige med dem   da er de arrogante. "Jeg vet best". At jeg vet best for dere, det er dette dere skal lese. De tror at deres lesere har ikke fornuft og vurderingsevne. På denne måte at denne redaktøren nedvurderer sine leseres intelligens.  

Jeg står ansvarlig for innholdet i min blogge. Jeg er ansvarlig for min penn. Jeg signerer mitt innlegg og ikke alt innholdet i avisen som gir ut mine kronikker. Det samme med mine intervjuer.

Det svart-hvite debattklimaet er ødeleggende for skribenter. Fordi det setter oss i en bås: mot islam/for islam. Dette er farlig. En skribent må kunne skrive i hvilken som helst avis, gi intervju til hvilken som helst avis og være ansvarlig for det hun/han skriver eller sier. Hvis det hun skriver er krenkende for en person eller gruppe er det Pressens Faglige Utvalg som vurderer dette.

 Islam trenger i likhet med alle andre religioner kritikk. Norske politikere, som alle andre politikere, trenger kritikk. Media i Norge, som alle andre media, trenger kritikk når situasjonen er kritikkverdig. En skribent trenger et nøytralt debattklima for å kunne skrive kritikken uten å bli stemplet, sjikanert, utsatt for vold i form av ord, trusler, eller fysiske vold. 

Ytringsfriheten er hellig. Ytringsfriheten kan ikke misbrukes for å sensurere ulike ytringer. Religion, politikerne, media og de som på en eller annen måte har makt, må tåle få kritikk. Å plassere en skribent i «mot eller for»-sonen er å gi munnkurv til de som tør å kritisere kritikkverdige forhold.

 

Moskeenes svartebørs

I løpet av de siste årene har vi fått mange moskeer og islamske bedehus rundt omkring i Norge. Til og med 60 moskeer og muslimske bedehus i Oslo og Akershus. Årsaken er at alle muslimer ikke kan tilhøre bare en og samme moske. Vi har Shia og Sunni muslimer og hver av dem har sine grener innen islam.  

Og dessuten vil hvert land ha sin egen moske å gå til. Så det er ikke rart at antall moskeer har blitt så stort.

Moskeene er ikke bare forsamlingssteder eller steder hvor folk ber, men etter sharialoven som moskeene er lojale mot, har de også ulike inntekter:

De får statsstøtte etter antall medlemmer. Verken den norske stat eller kommunene har oversikt over om oppgitt antall medlemmer stemmer med virkeligheten eller ikke, eller om mange av dem har vært bare en gang i moskeen og tilfeldigvis har skrevet navnet sitt der, eller hvor mange av dem er døde for lenge siden, eller om mange av dem  bor i andre land enn Norge, eller hvor mange av dem som har vært på besøk hos sin familie og da ble skrevet inn i medlemslisten av sin familie.

Saudi-Arabia og Iran konkurerer med hverandre om å støtte sine tilhengere i andre land gjennom å overføre penger til sine moskeer som propaganda i Norge .i hvert fall til en del moskeer, men ikke alle som får støtte fra de to landene.

Zakat. Zakat kan oversettes med almisser og er en av islams fem søyler. Zakat al- mal betyr skatt eller obligatoriske almisser. Zakat er basert på inntekter og verdien av all ens eiendom. Det er vanlig med 2,5 prosent. Det er Gud som har pålagt alle muslimer å betale Zakat. Den går til fattige muslimer, konvertitter og imamer.

Ved alle muslimske begravelser må familien betale til imamen som deltar i begravelsesseremonien.

Alle vielser. Vi vet at alle muslimer må bli viet i moskeer for å bli godkjent av familien og miljøet, for at de skal bli «halal» for hverandre.

Ved alle skilsmisser må begge parter betale til imamen. Jeg har selv betalt ved min skilsmisse i moskeen.

Navnedagen. Når et barn blir født, bæres barnet til imamen og det er nesten som når et barn blir døpt.

Hvis man synder, for eks. hvis du ikke faster en dag eller flere dager i året. Vi kunne tidligere lese i avisene om store summer på over 70.000 kr for en ramadan måned hvis man ikke fastet.

Ved andre synder. Hvis du har samleie med kona mens hun har menstruasjon må mannen betale til imamen. Eller hvis man har drukket alkohol eller gjort andre synder. «Guds rike er bare kjøp og salg. Rike personer har business billetter til paradiset.».

Det er ingen registrering i forbindelse med de 8 punktene som er nevnt. Pengenr ble betalt i form av kontanter. De blir verken registrert eller rapportert, og det blir ikke betalt skatt av de svarte pengene. Det er forbausende at ikke en norsk representant kan være ansatt i hver moske for å ha oversikt over imamenes og moskeenes svartebørs. Det er svarte inntekter. Ofte skjer vielser og skilsmisser i imamens hus, ikke i selve moskeen. Det føres ingen registreringsdagbok over alt som foregår i en moske. Mange moskeer praktiserer sharia lov og svarte penger. Hvorfor har staten ikke samme kontroll over moskeene som de har over kirken? Vi har sett mafiagjenger i IRN og de som drev i mange år med ulovlige inntekter i form av halal- og haram- kjøtt og mye annet? De mistet støtte. Bra. Men hvorfor må de ikke gi pengene tilbake til staten? Hvorfor har ingen kontroll og oversikt over imamenes eiendommer i Norge og i utlandet? 

 

.

Norske moskeer overser norsk lov

Min venninne er i 60-årene og vi kommer fra samme land. I Iran praktiseres sharia, hvor mannen har rett til skilsmisse, men ikke kvinnen. Uten mannens samtykke er det umulig å få skilsmisse. Men min venninne og jeg bor i Norge. Vi føler oss trygge på at her er det norsk lov som gjelder for dem som bor i dette landet. Vi var i god tro inntil min venninne traff sitt livs kjærlighet.

Hun har vært skilt fra sin mann i nesten 10 år, og eksmannen er mesteparten av året i hjemlandet sitt. Han kommer bare til Norge for å vise seg frem, slik at han mister ikke pensjonen og bostøtte. Ellers er hans liv, firma og penger i hjemlandet.

Min venninne reiste også en gang i blant to uker til hjemlandet for å besøke familien. Etter at hun traff sin nye mann kan hun ikke reise til hjemlandet. Min venninne, er skilt etter norsk lov, men i Iran er hun ikke skilt. For å bli registrert som skilt i hjemlandet må skilsmissen skje i en moské og hos en imam. 

Hun har henvendt seg på telefon til den iranske ambassadøren for å registere sin skilsmisse, men de trenger papirer fra moskeen. Hun har ringt til moskeen, men de sier at hennes mann må være tilstede og gi samtykke til skilsmissen. Moskeene kan ikke skille henne fra mannen med bakgrunn i norske skilsmissepapirer.

Nå har det gått over seks år fra hun ble skilt fra sin iranske mann i Norge etter norske lov, fortsatt aksepterer ingen moské i Norge norske skilsmissepapirer.

Og nå har hun truffet en mann som hun er forelsket i. De vil bo sammen, men hun er redd for at hennes mann skal finne ut av det når han kommer til Norge. Fordi hennes «eksmann» har beholdt makten over hennes liv ved ikke å komme til en moské i Norge for å skille seg. 
Hvis min venninne reiser til hjemlandet, hvor er hun ikke skilt fra sin mann, kan hennes «eksmann» nekte henne å reise til utlandet. Fordi i et land som styres av sharia må man ha skriftlig tillatelse fra sin mann, slik at man kan få pass eller reise til utlandet.

Jeg snakker om et land hvor kvinner ikke kan reise til annen by eller bo på hotell uten at de har tillatelse fra sin mann. Så min venninne kan aldri reise til sitt hjemland på grunn av denne trussel fra «eksmannen» sin. Hun er ikke den eneste som sitter i saksa fordi norske moskeer ikke aksepterer norsk lov og praktiserer sharia over norske lov. Mange kvinner med utenlandsk bakgrunn har samme problemet.

Dette er ikke noe nytt og det som er rart er at denne praksisen fra moskeer i Norge har pågått lenge, uten at den norske stat eller våre politikere stiller krav til alle moskeer i Norge om at de må godkjenne norske skilsmisse. At en kvinne kan henvende seg til en moské og få skilsmisse basert på sin norske skilsmisse uten at hennes eksmann er tilstede.

Det er vanskelig for mange etnisk norske å oppfatte dette problemet, men denne sharialov-praktiseringen i norske moskeer hindrer mange kvinne å leve sitt liv fritt eller kunne gifte seg på nytt. 
Jeg håper noen av politikere leser mitt innlegg og forstår problemet. Det er ikke bare at disse kvinnene ikke kan reise til hjemlandet sitt siden deres norske skilsmisse er ugyldig.  Også i Norge får de problemer fra egne landsmenn som bor her, fordi de har vanskeligheter med å godta en skilt kvinne som ikke har papirer fra en moské.   

Harald Stanghelle skriver i dag i Aftenposten «Norge er vårt liberale lille land, men det er også et land der det finnes miljøer der tvang er en helt naturlig del av kultur og religion.». Det er godt sagt. Norske moskeer en ett av disse miljøene. De driver en egen stat i staten og de praktiserer sharia overfor norsk lov.

Det er viktig at Norske moskeer som får statstøtte praktiserer og aksepterer norsk lov. 

Kropp og sjel

Maria (Alexandra Borbély) og Endre (Géza Morcsányi) i filmen «Om kropp og sjel» (Foto: Arthaus)

Noen ganger ser man en film, leser en bok, treffer en person eller er et sted og man opplever noe unikt, noe som setter seg dypt i hjerte og i sjel. Noe du tar med deg videre, som en del av deg. I ulike sammenhenger tenker man på det. De er ikke kortvarige opplevelser eller underholdning, men de preger deg på en positiv måte. Når du tenker på det du opplevde med boken, med filmen, med reisen eller med personen kan få deg til å tenke over livet ditt, dine opplevelser, få en bekreftelse på om du har gjør rett eller galt. Man tenker på den korte opplevelsen og får et ubevisst smil eller man blir melankolsk.

«Om kropp og sjel» er en slik film. Man ble sittende i stolen og tenke «hvordan kan to mennesker drømme den samme drømmen?» Hvordan kan to ensomme mennesker, hvis liv har blitt en lidelse, treffe hverandre under brutale omstendigheter og bli bundet sammen av sine felles drømmer?

Og i denne filmen er mennesket dyret og dyrene er menneske. Hovedpersonene er slaktere, de som hver dag går gjennom slakteriet og kjenner på slaktede dyr. De blir hjorter i sine drømmer i en skog som er dekket av snø, der de kjærtegner hverandre, er fortvilet og deler de tørre bladene som finnes under snøen.

Dyrene som blir fraktet og er tett plassert på slakteriet, de som føler at døden nærmere seg med soloppgangen. Døden går i slakterens skritt. Og de venter med stor øyne, fulle av angst og de ser gjennom små sprekker i stallen når slakteren kommer. De minner meg om barna i Syria og Palestina og jeg kjenner på deres redsel for bombeflyene.

Og da dyrene er slaktet, hvordan de glassaktige øynene ser på deg fra kinolerretet.

Glassaktige døde øyne som inneholder tusen ord. Du har tatt livet av deg selv, ikke av dyret. At slakteren slakter en del av seg selv, fordi han er glad i dyret også, men må gjøre jobben. «Du kan ikke jobbe på et slakteri hvis du ikke er glad i dyr» sier personalsjefen til en som er jobbsøker.

Menneskets fortvilelse over livet, over sine følelser og sin frykt for å møte kjærligheten er hovedtemaet i filmen. Frykten for å møte kjærligheten, for å se seg selv naken, for å dele sin sjel med et annet menneske og redselen for svik er like stor som angsten i dyret før slakteren kommer. 

Musikken passer godt med filmen, «What he wrote» med den unike stemmen til Laura Marling få deg til å sitte lenge i stolen i kinosalen etter at filmen er ferdig.

Filmen «Om kropp og sjel» anbefales sterk til deg for å bli kjent med deg selv.