Min vei ut av volden

Shabana Rehman skriver i sin bok «jeg kledde meg splitter naken og malte kroppen min med det norske flagget. Den samme kroppen som av selvforakt ikke ville reise seg opp av sengen. Den samme kroppen som lå forslått i et parkeringshus i Oslo sentrum og som slepte seg hjem til ungdomshjemmet med blåveiser. Kroppen som krøp sammen i vitneboksen av skam over å ha blitt misbrukt. Den samme kroppen som hadde reist seg og sagt ja til å fortsette å leve. Den kroppen stilte jeg opp med, avkledd, men påkledd min verdighet, fullt offentlig i Dagbladet magasinet, ikke som et offer, men endelig som en stolt og fri kvinne»

Dette er kjernen i boka hennes. Det er hele livshistorien hennes i korte trekk. Det er dette som får mitt hjerte til å danse av glede av å være kvinne. Shabana Rehmans bok må leses av alle kvinner, spesielt de som stå mellom to kulturer. Denne boka får meg til å kjenne på stoltheten over å være kvinne.

Jeg leste boka ?Blåveis? med mange tårer, med å gråte sammen med Shabana når hun fikk juling av Amir. Jeg gråt sammen med henne når hun danse macabre med livet, jeg gråt med henne når hun satt på rommet sitt på ungdomshjemmet etter aborten. Jeg tenkte sammen med henne på barnet som ble ikke født, fordi moren var et barn selv. Jeg kjente henne smerter etter at hun ble voldtatt av han som skulle beskytte henne. Jeg kjente på Shabanas angst i vitneboksen. Jeg kjente Shabanas angst på vei til terapeuten. En jente reiser seg fra asken som en føniks. Like sterk og like stolt.  Jeg kjente henne mye bedre med denne boka og jeg tar hatten for henne.

«Man er et offer så lenge man selv vil være det». Dette er budskapet til alle kvinner rundt i verden som har blitt slått ned, til alle kvinner som har blitt voldtatt, til alle kvinner som blir undertrykket av religion eller kultur. Den eneste som kan knuse kjettingene er deg, med å finne veien, med å forstå at du er like mye verdt som din mann, far eller bror. Med å forstå at du er skapt fri til å leve fri.

Shabana Rehmans skildring av sitt liv og hennes kamp for å fortsette å leve, for å bygge en trygg fremtid for seg selv og andre, for å bli den hun er «Jenta som løftet Mulla Krekar» er en veiviser for alle kvinner uansett bakgrunn eller religion.  

Hun har vært ute i runddansen, med vold, stoff, voldtekt, angst og forakt for kroppen, men hun er ikke offer. Hun tørker tårene, hun tar sin skjebne i egne hender.  Hun blir den som hun er «en offentlig stemme», en sterk stemme som hele nasjonen hører på. Gjennom sin livsskildring stiller hun mange personlige og samfunnsmessige spørsmål som er tidløse. Og hun har svaret også.

Henne bok «Blåveis» er viktig. Ikke bare for kvinner men for alle som jobber med mennesker.  Spesielt de som jobber med ungdommer, på krisesenteret, i politiet og lærere må lese den. Alle som jobber i offentlig sektor må lese den. Alle bør lese denne boken. Noen bøker forandrer deg litt - gir deg en ny innsikt. Noen bøker er rett og slett et lite bidrag til at du som menneske vokser og blir klokere. Blåveis er en slik bok.

 

Anti Islam?

Holy Koran
Licensed from: egypix / yayimages.com


I dag er det ikke nødvendig å bli innlagt på en psykiatrisk avdeling for å få en psykiatrisk diagnose. Ordene paranoid, psykopat, sosiopat blir sleng rundt omkring som aldri før, og en skulle tro at hvem som helst var kvalifisert for å stille en diagnose. Over de siste ti årene har det også tilsynelatende dukket opp en ny diagnose; Islamofob.
Vi kjenner alle til ordet «fobi», og vanlige symptomer er hjertebank, svette, uro, kvalme, magesmerte og pusteproblemer. Men jeg vil anta at få sliter med slike symptomer ved å kun se en muslim, og undrer derfor over bruken av ordet «Islamofob». 
Det virker meningsløst å definere et begrep som ikke har noen rot i virkeligheten, kun for å sette Islamkritikere i en bås og gi munnkurv til de som tør å kritisere Islam.
Jeg kjenner på få av de symptomene nevnt over når jeg ser en muslim. Som anti-Islamist respekterer jeg fortsatt personen bak troen, ja uansett hvilken påkledning, tro eller religion hun/han har. Jeg er anti Islam i klar tekst, men ikke antimuslim. Muslimer er først og fremst ofre, spesielt kvinner og barn.

"Hvorfor muslimer ville vært lykkeligere uten islam: vold mot kvinner, homofobi, Sharia, humørløs kontrollmani, terrorisme og fiendtlig holdning til forskning og utdannelse". Richard Dawkins.   

Jeg er imot ideologien, og ikke selve mennesket som tror og praktiserer. Islam er ikke bare en tro.

«Islam uten politikk er ingenting» Imam Khomeini

«Islam er politikk, og politikk er Islam» Imam Khomeini

I en statsmakt er makten fordelt mellom tre maktinstanser. Stortinget er lovgivende, bevilgende og kontrollerende mak. Regjeringen er den utøvende makt - regjeringen har ansvar for å iverksette Stortingets vedtak. Domstolen er den dømmende makt. Det må være en maktbalanse mellom de tre matkunstenes i en demokratisk stat. Alle de tre maktene finnes ikke i en islamsk stat. De baserer seg på Sharia.. 

Sharia er ikke skrevet av et menneske, og det er Gud som er den lovgivende makten. Sharia-loven er fastsatt og skal aldri forandres, nettopp fordi det er Guds lov. Alt fra familie-lovgivning, hvordan styre et samfunn, hvilke straffemetoder som skal iverksettes og behandling av krigsfanger, kvinner, barn og arv - alt er nedskrevet og bestemt, og hverken kan eller skal forandres. Guds lov er perfekt fordi Gud er fullkommen - noe mennesket ikke er. 
Guds lover er over alle menneskelige lover, og de som har i oppgave å iverksette Sharia-loven har ikke som krav å være utdannet jurist. En trenger heller ikke opptre lojalt ovenfor menneskets rettigheter eller lover skrevet av mennesket selv. For her er det nok at en har lest Koran og Hadithen. 
Religiøslederen er øverste kommandør for både politiet og det militære. Lovgivende makten er Gud og domstolen er imamer. Islamsk lov og ideologi tar ingen hensyn til menneskets natur og behov, og heller ikke hensyn til kongedømme, nasjonen eller annet enn den øverste religiøse leder.

Som Imam Khomeini sier, Islam uten politikk er ingenting.


Islam er en politisk ideologi likt som fascisme og nazisme. Jeg er anti Islam på samme måte som at jeg er anti fascisme. Men dette betyr altså ikke at jeg er imot eller hater alle mennesker som er muslimer. Men min lojalitet er hos lover som er skrevet av oss mennesker.

Jeg vokste opp med Islam under Sjahen og Khomeini, og leser til daglig det som rører seg i den «muslimske» verden. Jeg har fått nok av det islamske kvinnesynet, av barneekteskap, hvordan arv fordeles og hvordan det forbyr en kvinnes kropp, hår og stemme. Jeg har fått nok av å være vitne til at en kvinne kan bli behandlet som et umyndig individ. For meg er det forkastelig at en jente på tre år kan sees på som et sex-objekt og skal gå med hijab.

Jeg ser på kvinner som mennesker med samme rettigheter, fornuft og følelser som menn. Islam har redusert meg og andre kvinner til å bli et kjønnsorgan, som skal gi nytelse til mannen og føde av ny arbeidskraft eller krigere. 
Jeg som kvinne er ikke et redskap som en mann skal eie. Ingen skal få mulighet til å misbruke sin posisjon til å ta nytte av meg, ei heller bruke og kaste meg til bytte av en nyere utgave ved behov.

Jeg er et individ - er det vanskelig for deg som menneske, politiker, sosialantropolog, profet eller Gud å forstå?

Hvordan kan du støtte en ideologi som diskriminerer meg i mitt fulle og totale?

Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, dere som selger mine rettigheter mot en stemmeseddel, er dette vanskelig å forstå? 
Hvordan kan dere tie mot direkte overgrep av barn i det islamske navn?

Jeg ser på kvinner som et selvstendig individ. Jeg trenger ikke å bli forsørget - hverken av en far, mann eller bror. Jeg kan bestemme over kroppen min, håret mitt, jobben og personlig økonomi. Jeg kan danse, synge og snakke høyt - uten å være redd for Gud eller en mann.

Min rett og frihet til å være kvinne er over alle Guds lover.

Jeg er anti Islam fordi jeg er en kvinne med fornuft. Islam er en politisk ideologi som er farligere enn alle andre politiske ideologier vi kjemper imot. Islamsk ideologi er kompromissløst og fastsatt en gang for alle. 

Amputer Islam fra politikken ved å få islamske tegn og uniformer ut av det offentlige rom. Vi trenger et nøytralt samfunn der mennesker kan være mennesker. Islamske uniformer grupperer vårt samfunn basert på religioner. Nazistens uniformer og tegn er forbudt, og det burde også islamske uniformer bli. Jeg er anti-Islam på grunn av det islamske menneskesynet mot kvinner, barn, homofili, ateister, humanister og andre religioner. Jeg er anti islam på grunn av en umenneskelig ideologi grunnfestet i Koran og Hadithen.

Kalle meg gjerne anti-Islamist fordi er jeg det, men ikke «Islamofob», for jeg diskuterer ikke et begrep som er uten betydning.

 

 

 

Amputering av kvinnen

Lily Bandehy (i midten) sammen med Oslos ordfører Marianne Borgen og Lilys sønn Tooji under årets Pride-feiring.


Da jeg kom til Norge høsten 1988 var det ikke noen med burka her. De siste årene har burkaen farget det offentlige rom her og der. Burkakledde jenter fikk stipend til å dra til skoler og holde foredrag. Etter hvert dukket de opp med helt tildekkedee ansikter på NRK-debatt og programmer. Mange aviser og NRK prøvde å normalisere burkaen i det norske samfunnet. De klarte å normalisere hijaben og nå var det tid for burkaen. Vi blir påvirket bevisst og ubevisst av det som vi blir servert gjennom media. I 2017 ble en burkakledd jente ansiktet til Islamsk Råd Norge. Det var ikke noe rart med det fordi IRN er en konservativ organisasjon med to ansikter. Nå hadde de avslørt seg.

Jeg tenkte mye på hvordan det er å gå i burka, spesielt i sommervarmen. Hvordan ser jeg folk utenfor og hvordan reagerer folk på meg med burka? Så jeg bestemte meg for å gå med burka på lørdag da jeg skulle danse med min sønn på Pride. Jeg tok burkaen, dekket ansiktet og gikk en time i stua for å venne meg til det. Så dro jeg ut for å ta bussen. Men på hodeplagget hadde jeg regnbue. Det var ikke mye reaksjon fra etniske nordmenn. På bussen trakk ingen seg vekk fra meg eller sa ubehagelige ord. Noen norske borgere med annen bakgrunn reagerte med å stirre på burkaen og Pride-symbolet. De følte at noe ikke stemte.

To ting var plagsomt vanskelig med burka på. Først var varmen plagsom, og for det andre: jeg kunne ikke drikke vann eller spise uten å løfte på hodeplagget. Det gikk greit etter hvert. Jeg lot være å spise is. Det kunne blitt svært vanskelig å slikke på en diger softis. Men utover dagen kjente jeg ikke kroppen min. Jeg hadde ikke noen kropp å tenke på, som om jeg ikke fantes. Jeg var  totalt usynlig. Ingen kunne vite hvem jeg var, hvordan jeg så ut, eller hva jeg hadde på meg under den svarte burkaen. Det ga meg frihet på en merkelig måte.

Det var ikke en verden utenfor meg. Fordi jeg var ikke en person med kropp, bein, hår eller noe tilgjengelig. Det var ikke tosidighet mellom meg og de andre rundt meg. Jeg var fysisk amputert, til bare synet. De delene som jeg hadde vokst opp med, de delene som hadde dannet Lily, de som folk kjente, var borte. Frihet og tomhet på samme tid.



Jeg begynte å tenke: Det er ikke rart at i muslimske land tvinges kvinner inn i burkaen, til og med straffes med døden hvis burkaen ikke er på plass. Mennene bruker alle brutale straffemetoder til å få kvinnen i burka. Fordi under burkaen blir kvinnen usynliggjort, tilintetgjort for andre og for seg selv. Når hun er alene med sin mann, der mannen trenger henne bare for seg selv, får hun lov å ta burkaen bort. Der blir hun synlig for en bestemt person som trenger henne for sin del.

Men burkaen gjør noe med kvinnen selv også. Hun blir usynlig for andre og seg selv. Min følelse av at jeg ikke hadde kropp, var spesiell og vanskelig for meg å forstå. Fordi jeg har vokst opp med kroppen min. Jeg hadde vendt meg til det fysiske meg, som min sjel. Men de som tar på seg burkaen fra ung alder eller på en eller annen måte blir tvunget til å gå med burka eller «velger» å gå med burka, venner de seg til dette? De kjenner følelsen av frihet når de er usynlig for seg selv og andre når de ikke har kropp. De har lært at kvinnekropp og hår er synd. De har lært at de er de utvalgte, de som kommer til paradiset, de som blir likt av Gud og hans menn på jorda. Burkaen gir følelse av frihet, frihet av kropp, frihet av synd. Burkaen gir makt til de som definerer synd.

Burka er en total amputering av kvinnen. Dette plagget er urettferdig, umenneskelig og vi kan begrave det med de muslimske lærde som har funnet på det. Jeg ønsker sterkt et forbud mot alle typer klær som amputerer kvinners kropp og hår. Jeg føler meg fullkommen når jeg er meg selv, som gud har skapt meg.  Aldri en time med burka på. Jeg vil ikke venne meg til det. Jeg vil ikke la burkaen blir min frihet. Fordi denne friheten er den samme friheten som når en ligger i graven. Mørk og svart. 

 

Tvangsekteskap / arrangert ekteskap

 Asian wedding
Illustrasjonsfoto: Istock

For noen år siden var jeg nattoversykepleier på et sykehjem, en jente jobbet der. En pen, smilende og meget pålitelig arbeidsom jente. Hun samlet alltid det ravnfargede håret i en hestehale. Vi to hadde god kontakt. Midt på natta kunne vi ta en prat over en kopp kaffe. En natt fortalte hun at hun skulle reise til hjemlandet for å gifte seg med en fetter. Jeg frarådet henne det, men hun sa: «Jeg hadde et valg. Foreldrene mine har kommet med seks bilder av mine fettere. Når jeg kom til Pakistan kunne jeg se alle seks guttene og velge en».

Hun reiste, giftet seg og jobbet som før, til import-fetteren kom til Norge. Det tok ikke mer enn noen uker før vi så forandringer. Hestehalen var bort. Håret var over mesteparten av ansiktet. Smilet, gleden og kraften var borte. Hun sluttet midt i sin universitetsutdanning, sovnet på vakten. En kveld dro jeg håret hennes bakover for å se øynene hennes. Jeg så blåmerker under øynene og på halsen. Hun så meg på meg i en skygge av tårer. Hun måtte slutte hos oss. Hun ringte ett år senere. Jeg ba henne skille seg. Hun sa: «Det er umulig. Jeg kan kun bli skilt hvis jeg ligger i graven».

Mahmood studerte medisin. Han hadde en iransk kjæreste, de bodde sammen, de var forelsket i hverandre. Han ble tatt med til sitt hjemland tre ganger. To ganger klarte han å rømme fra et «arrangert» ekteskap. Tredje gangen måtte han komme tilbake til Norge med importkona. Kona bodde i samme hus som familien til Mahmood. Hvor mye kjærlighet hun fikk fra Mahmood var ikke viktig. Hun var der, men hvordan hun hadde det spilte ingen rolle. Mahmoods dobbeltliv var det ingen som snakket om. Mahmood sluttet på medisinstudiet. Nå har han to barn og han sitter i fengsel. Mahmood er født i Norge, og far jobber og snakker godt norsk.

Ali var innlagt på vår avdeling med diagnosen paranoid schizofreni. Alis familie er rik, meget integrert. Far og de to søstrene hans jobber og alle snakker norsk. For ett år siden måtte Ali gifte seg med en jente valgt av familien. Jenta bor hos familien til Ali, passer på hans gamle bestemor og hjelper Alis mor med mat og husarbeid. Ali har norsk kjæreste og vil ikke gå samme med faren til politiet og undertegne papirene for at kona kan fortsette å være her. Jeg har blitt blandet inn som Alis talsperson. Far er bestemt. Ali må beholde kona, men han kan ha norske kjæreste også. Det er ikke noe problem. Ali trenger ikke sove på samme rom som kona. Men Ali må være med far og undertegne papirer. Dette ekteskapet er en kontrakt mellom to familier og ingen kan komme seg ut av den.

Jeg kan beskrive episoder av livene til tusenvis av dem som jeg kjenner fra mitt land og mange andre land, som bli limt til et falskt ekteskap på grunn av foreldrene sine. Som forelder setter de to vinduer i en murvegg. Vinduene kan ikke nå hverandre. De er pynt, en pynt på familiens ære. Pynt på foreldrenes ære. De kan aldri rive seg ut av murveggen. Hvis en av dem rev seg ut, vil hele veggen raser sammen. De må være der, et sted som de ikke har valgt. Mennesket blir redusert til en ting. Umyndiggjort. De blir gjort til objekter, de kan ikke bestemme over sitt eget liv. Ikke i de timene som de bli viet og ikke i årene etter. Tvangsekteskap/arrangert ekteskap er et liv i tvang.

De har ikke valgt partneren sin, men de må dele seng med, dele kroppen med, denne personen, uansett om de hater eller liker personen. Det eneste som binder de to sammen er maktløsheten over sin skjebne. Over sin ulykke. Og senere kommer barna, hva lærer de?  Hvilken kjærlighet lærer barna av to passasjerer som sitter ved siden av hverandre på et tog som må kjøre uten et eneste stopp, eller en mulighet til å bytte plass eller bare stå?

To ulike mennesker som sitter spikret på to stoler ved siden av hverandre. Lærer barna deres kjærlighet eller skjult bitterhet? Barn forstår blikk og ømheten mellom sine foreldre. Barna blir menn og lærer seg å leve i et dobbeltliv som sin far. Jentene blir kvinner og lære seg å dele seng med en mann uten å føle noe for ham.

De guttene og jentene kan bo hvor som helst i verden. De kan ha høyeste universitetsutdannelse. De så integrerte ut, men de blir tvunget til å akseptere tvangsekteskap. De kan til og med forsvare denne kulturen med å kalle det arrangert ekteskap, for å gjøre det mer spiselig i Europa. For å bedra seg selv og andre.

Men arrangert ekteskap og tvangsekteskap er det samme. Du kan kalle det hva som helst. Hva du kaller det har ikke noe å si, innholdet er det samme. At to individet blir presset til å bo sammen resten av livet. Du kan ikke velge den du er forelsket i og du kan ikke velge å skille deg heller. Dette er en livstidsdom. Dette er en livslang kontrakt mellom to familier, to klaner og ingenting kan stoppe dette. Det er ære. Familiens ære er viktig, Klanære er viktig. Kollektivet er viktig. Individets behov, legning og frihet finnes ikke.

I noen tilfeller kan det fungere, at de to utvalgte gifter seg, får barn og blir glade i hverandre eller vende seg til hverandre. Men de mister den optimale forelskelsen, de mister å oppleve noe unik, noe som sjelden skjer i et menneskets liv. Bare å føle at du ikke har noe valg er vanskelig.


I tvangsekteskapet har mannen det kanskje litt lettere, da han kan ha en elskerinne ved siden av ekteskapet. Hvis vi ser bort fra de indre konflikter i ham. Kvinnen har ikke denne muligheten, fordi i kulturer som praktiserer tvangsekteskap er kvinnens seksualitet forbudt. Kvinnen er en felles ære. Hun skal være datter, mor, eller kone. Hun har ingen plass til seg selv eller sitt begjær. Hennes begjær er synd og skal straffes med døden.


Tvangsekteskap er noe som går ut over alle menneskerettigheter. Tvangsekteskap er å ofre individet for en kollektivet ære. Tvangsekteskap finnes i Europa, fordi kulturen som er basert på streng religiøsitet, basert på islam og klankultur lever i Europa. Fordi æreskulturen får støtte fra moskeen og det religiøse miljøet. Å stoppe tvangsekteskap er statens jobb. Staten er ansvarlig for å beskytte individet fra overgrep. Tvangsekteskap er overgrep fra foreldre mot barnas liv. Og staten svikter. Når norske statsledere løfter opp konservative krefter i det muslimske miljøet og de ikke tør å kritisere islams mørke sider kommer tvangsekteskap til å leve videre i Norge også. 

 

Tre års fangenskap

 

Hispanic Mature screaming at her wife
Illustrasjonsfoto: Istock


Klokka er rundt ni på kvelden. Vi hører en kvinne skrike. En mannlig stemme banner på norsk. Han er kjent. Når han drikker blir det bråk, og han mishandler kona si. Naboene har ringt til politiet. Vi er alle bekymret. Politiet kommer og etter hvert finner de den vettskremte damen midt i buskene langs veien.  Det tar ikke mer enn noen dager så ser jeg henne tilbake i hagen hvor hun holder på å rydde og vaske. Jeg hilser og smiler. Hun prøver å smile tilbake. Hun kan ikke norsk. Hun er fra Filippinene. Mannen er oppe i alderen og hun er den tredje kona hans. De andre har klart å komme seg ut med livet i behold. Jeg tenker mye på henne. Hvorfor hun er her? Hvordan livet hennes var i hennes eget land når hun måtte gifte seg med en ukjent mann og flytte hit uten å ha noe kjennskap til språket, landet eller lovverket.  

Hun er her på grunn av treårsregelen som åpner veien for lovlig slaveri og misbruk av et menneske i nåde. Hun har en jente på 14 år også. Hun ønsker å få henne hit. Hun er redd, ikke for at mannen skal drepe henne, men for at hun skal bli kastet ut av Norge, og for at hun ikke får datteren hit. Mannen har makt og han kan misbruke makten så langt han vil. Denne treårsregelen skaper ubalanse i dette partnerskapet.

I A-magasinet den 9. juni 2017 står en lang rapport om Belt og moren. Belt var bare tolv år gammel da han kom til Norge fra Thailand etter at moren hans hadde giftet seg med en norsk mann. Mor jobbet om natta på en bensinstasjon. Sønnen sov hos henne fordi han var redd for stefaren som drakk seg full og mishandlet dem psykisk. Han og moren ble drept av Belts stefar.

Dessverre, det er ikke bare Belt og moren, det er tusenvis av kvinner fra Filippinene, Thailand, Vietnam, China, og mange andre land som flytter til Norge for å gifte seg med norske menn. Og mange av dem har med seg barn eller barna kommer litt senere. De drømmer om et bedre liv for seg og sine barn. Men mange av dem blir sexslaver, utsatt for psykisk og fysiske vold. De er kvinner i en meget sårbar situasjon som blir avhengige av sin mann for å kunne få opphold her.

De som jobber i UDI eller UNE møter veldig få av disse kvinnene. Det finnes et unntak fra treårsregelen som gjelder for dem som blir mishandlet. Men hvor mange kjenner til dette unntaket? Jeg bodde i over 29 år i Norge og visste ikke om dette før jeg begynte å jobbe på dette feltet. Det er en lang vei å gå gjennom lang saksbehandling i UDI og en sjanse å ta. Treårsregelen åpner for at kvinnene blir tvunget til å være i et forhold hvor partnerne ikke er likeverdige. Disse kvinnene må gå på tå hele tiden og tåle all nedverdigende behandling i tre år for å få opphold.

 Det må gis opphold til disse kvinnene på deres eget grunnlag og ikke på grunn av ekteskapet.   Rapporter fra krisesentrene og politiet kan bekrefte mishandling, vold og drap mot disse kvinnene som flytter til Norge gjennom ekteskap. Treårsregelen er fangenskap for mange og må stoppes.   

 

Jeg støtter hverken Trump eller Clinton

Jeg avpubliserte mine to innlegg om Trump, fordi jeg har blitt mye misforstått. De som misforstår har også rett, fordi de ikke ser ting fra mitt perspektiv. Fordi tiden er ikke inne for å se mitt budskap klart og tydelig.

Jeg blir misforstått uansett hvordan jeg forsøker å sette det som har skjedd i mitt land og andre land i Asia og Afrika, de siste 20 årene, i et perspektiv. 

Jeg prøvde gjennom min første kronikk å gå gjennom historien og veksten av de konservativ islamske kreftene i området i de siste tjue årene. Og vise at amerikansk krigføring har bidratt til fall av sekulære stater og vekst av wahabismen, i tillegg til en forverring av kvinners situasjon. 

Jeg støtter hverken Clinton eller Trump. I og med at svigersønnen til Trump er en meget konservativ jøde, og Trump har nære vennskap til Israels president, er jeg meget redd for grønt lys fra USA til en fremtidig krig mellom Iran og Israel. 

Det blir flere flyktninger og det er bare vanlige mennesker som blir påført smerte. Min familie og søsken bor i Iran, så jeg er mer bekymret for situasjonen enn mange andre som har ikke noen slektninger der. 

Men mine to kronikker kom ut på feil tidspunkt. Folk tror at hvis man er ikke for Clinton, støtter man Trump. Men det er ikke poenget i mine artikler. Jeg støtter hverken Trump eller Clinton. Jeg støtte ikke USAs aggressive politikk heller.

Mediepolitisk Clintonisme

Når media tenker for oss ( Tegning: Thomas Knarvik )

 

Etter presidentvalget i USA og Trumps seirer pågår det en hjernevasking av folket gjennom media. De maler Trump som en stor idiot som kommer og setter fyr på verden, samtidig som de fremstille Hillary som den snille, fredelige mektige kvinnen. Hvis norske media var selvstendig og ikke kjøpt av internasjonale konserner, hadde de komme ut med fakta og hadde avslørt Hillary Clinton som hun er.  

De er mange dokumenter fra Wikileaks mange journalister ikke har brakt frem til lesere. Journalistene har blitt forvirret og ikke tør å legge fakta på bordet.  Hvor mange journalister har avslørt Bill og Hillarys forbindelse til pedofile Jeffrey Epstein som har vært fengselet for salg og kjøp av mindreåringe jenter? Elle hvorfor skriver ikke journalistene om Bill Clintons antatte reiser med «Lolita -ekspressen»? Clinton skal ha brukt denne «Lolita-ekspressen» 26 ganger, et fly der gruppesex og midreårige jenter skal ha utført seksuelle tjenester. Dette flyet skal han til og med ha reist til Norge med. Og har de glemt anklagene mot Clinton under hans presidentperiode?

Clintonparet som står bak inflasjonen i Whitewater-saken. Ingen journalist snakker hvordan Hillary femdoblet sin formue i kveginvesteringer. Denne familie har drivet med eiendomsinvesteringer, bestikkelser og løgner. Og paret har blitt etterforsket for narkotikasamling og organisert kriminalitet.

Hvorfor fjernet Clinton høyesterettsdommeren og FBI-sjefen i sin første periode i Det hvite hus? Hvorfor kvittet han seg med 93 dommere på en dag? 40 av Clintons nære venner er dømt for føderale lovbrudd. De var dømt for kokainsmugling, kidnapping og terrorisme. Selv Washington Times kalte Hillary «a congenital liar».

Hillary Clinton nektet FBI og CIA og å peke ut Booko Haram som terroristgruppe, selv etter kidnapping av 300 unge jenter, som ble voldtatt og mishandlet på verste måte. Og slike gjennomkorrupet og kjeltringaktige opprettet et fond for å «hjelpe andre». Paret reiser en gang i året hver for seg til Norge og de får en halv milliard i støtte til «fondet» sitt.

En halv milliard fra norske skattebetalere, som kunne kommet til gode i Norge, går i lomma til et par kjeltringer.  Dette paret med det lengste rullebladet får ros av norske politikere og mange gode omtaler av journalister. Feministene tar til gate for å støtte denne kriminelle damen som kaller politiet «griser»

Hvorfor bryr ikke pressen seg lenger om etikk og redelighet? At sannheten skal frem. De gir falske nyheter . Og Saudi Arabias penger som Clinton-paret har nok av, bruks til propaganda. Hvis vi leser i avsløringene til Wikileaks og graver i historien bak Clinton-paret kan vi gi en sjanse til Trump. Var det ikke Bill Clinton som kalte kvinner fersken som burde jaktes og nedlegges?  Det hører til historien at våre journalister har en hukommelse som en gullfisk. Og midt i dette er det meget uforståelig for meg at en klok mann som William Nygaard som leder Norsk PEN som ville få Edward Snowden til Norge for å gi Ossietzkyprisen,  vil angripe mediepolitisk Trumpisme. 

Det var mye bedre å angripe mediepolitisk Clintonisme i Norge også. Vi trenger en mediepolitikk basert på avsløringer og sannheter. Et uavhengig media som vi mangler.  Jeg ønsket at Norske PEN kunne gått inn og oversette Wikileaks dokumenter og lagt de ut. Da hadde det ikke vært mye støtte til Clinton heller.  

Har du lyst til å vite mer fakta om familien Clinton les avisen «Thomas Hebdo».

Du kan bestille avisen på Thomashebdo@hotmail.com eller på Narvesen i hele Norge.

Trump er oppstandelsen for moderate muslimer

Donald Trump. Foto: Evan Vucci/AP

Trump er en oppstandelse for moderate muslimer og en ende for Saudi Arabia og IS. Hvis han ikke blir skutt ned av en snikskytter fra Saudi Arabia eller Clinton-familien. Hvis vi legge bort det som er i media, en forvirret og kjøpt media, hvis vi leser historien for bare de siste 20 årene, stopper vi å demonstrere mot Trump. Hvis vi bruke fakta og fornuft, legger vekk oppblåste følelser basert på falske fakta er det lett å forstå at 2+2 = 4.  

Vi må tilbake til kalde krigen og Russland-invasjonen (Sovjetunionen) av Afghanistan. Før dette skjedde var landet et monarki og kongen var Mohammad Zahir Shah, som var en meget sekulær mann og under ham fikk kvinner stemmerett. Afghanistan var første land i Asia hvor kvinner fikk stemme ett og kunne bli medlem i parlamentet. Det var ikke hijab eller burka. Kvinner hadde mange rettigheter til utdanning og skole og ekteskap. Mohammed Zahir Shah styrte landet i 30 år. Etter han ble sønnen konge og han fortsatte samme sekulære styreform som sin far. På grunn av god utdanning og mye lesestoff og aviser vokste sosialistene frem og i 1972 tok Hezbe demokratisk Khalgh, «Afghanistans Demokratiske Parti»  makten og de var for «stalinisme». Et total diktatorregime som drepte mange tusen. Det ble motstand fra folket og Sovjetunionen invaderte Afghanistan for å hjelpe partiet som satt ved makten.  

Et total kommunistparti og Russlandtilhengere. Det var tiden for den kalde krigen. USA støttet Mujahedin, som senere delte seg i to. En del dannet Taliban. Taliban ble opprustet av USA med pengestøtte fra Saudi Arabia. De tok makten og praktiserer islam som har blitt praktisert i Saudi Arabia med Shariadomstol og burka-tvang. Fra denne tiden vokste Saudi Arabia frem ved hjelp av USA og Vesten fordi Saudi Arabia hadde olje, militærbase, og mye penger og var venn med Israel. Vi ser at IS aldri operer i Israel.  

Men Saudi Arabia hadde sine rivaler, som Irak. Irak under Saddam Hussains styre var en sekulær stat. Det var ikke hijab eller burka for kvinner, de hadde tilgang til jobb, utdanning og mye annet. Bilder av kvinner i Irak under Saddam og før Saddam viser kvinner med hår. Til og med på bilder fra 1960 er det ikke eneste kvinne med hijab. Jeg støttet ikke Saddam. Men han drev landet i en sekulær retning. USA angrep Irak med støtte fra Vesten under falske premisser og Saddam falt. Det ble et land uten stat med maktkamp mellom Saudi Arabia og Irans Khomeini. Kvinner måtte gå i hijab og burka og deres liv ble styrt av sharia enten fra Iran eller Saudi Arabia. Irak er ikke lenger en sekulær stat og er underlagt konservativ islam. 

Neste for tur var Libya, som under Muammar al-Gaddafi hadde et styresett som prøvde å kombinere marxisme med islam, med en overvekt av marxisme. Kvinner kunne gjøre hva de ville. Så Libya med sine ferieparadis, med olje, med så mye rent gull i banken, med en leder som svingte mellom Russland og Vesten var landet en trussel. USA og Vesten fjernet Gaddafi og hans sekularisme faller totalt. Og kvinner fikk det som i Saudi Arabia.  

Neste mål var Syria. Assad og faren hans var og er sekulære. Kona til president Assad bærer ikke hijab og kjemper for kvinneorganisasjoner. Også Assad er en trussel mot Israel. Så han må bort ved hjelp av IS. Saudi Arabia støtter Daesh /IS med penger og våpen. De er arabister som kjemper for Saudi Arabia. I de områdene som er under IS og «opprørere» som er verre enn IS og får støtte fra Vesten. Det blir praktisert sharia og kvinner er tilbake i den sorte burkaen. I Jemen er det på samme måte. I Afrika har den samme prosessen blitt gjennomført. 

I de siste 20 årene har Taliban, Boko Haram og IS kommet til. Hassan Nasrallah og de andre blir forsynt av Saudi Arabia med penger og våpen som blir kjøpt av Vesten og USA. (Hillary nektet FBI og CIA å peke ut Boko Haram som terroristgruppe, selv etter kidnapping av 300 skolejenter). I

I Jemen støtter Norge Saudi Arabia-krigen. På grunn av Norges innblanding skriver media lite om volden og krigen i Jemen.  De betyr at under Bushs to perioder og Obamas to perioder vokste bare wahabismen og det har vært fall av sekulære stater. I slike land har de som studerte eller har penger og muligheter reist til USA og Vesten og bosatt seg der. De landene mistet to ting: sekularisme og hjerner. Mangleen på de som kan tenke og stå imot. De betyr at i de siste 20 årene har konservativ islam /wahabister/ Saudi Arabia-tilhengere  tatt makten over hele Midtøsten. Hvis sekulære muslimer ikke blir blindet av medias falskhet, kunne de forstå at Trump er en oppstandelse for sekulær islam.  

Fra første dag som Trump stilte som presidentkanditat så vi at media skrev bare negativt om ham,  men ikke en eneste avsløring av Hillary som har det største kriminelle rullebladet i amerikansk historie. Fordi Saudi Arabia vil ha Clintons familie eller likemenn for å fortsette å vokse frem og tar hele Midtøsten under wahabismens flagg. I alle oppnevnte kriger brydde hverken Vesten eller USA seg om kvinners rettigheter, fordi vi ser at kvinners situasjon i alle områdene har blitt verre. Olje og våpensalg er viktig. Kvinnerettigheter og demokratiet er misbrukte ord for å bombe disse landene. Jeg håper at  feminister i Norge og sekulære muslimer i verden leser historien bare de 20 siste årene og forstår at hvis Trump lever er det slutten på IS og Saudi Arabias makt. Og kvinnene i disse områdene kommer til å få et bedre liv. Trump er folkelig, kan snakke, sier det han tenker på og han er eneste politiker som praktiserer det som han har lovet. Jeg ser på Trump som en oppstandelse for sekularisme.   

Død over eks-muslimer

Walid al-Cubaisi, Lily Bandehy og Cemal Knudsen Yucel i Ex-muslims of Norway

Ofte brukes ordet frafalle i media når de skriver om dem som har snudd ryggen til islam og har konvertert til andre religioner eller har valgt å være uten religion. Det er viktig å bruke riktig begrep, og erstatte ordet frafallen med eks-muslim. De to begrepene har meget ulikt innhold og har ulik juridiske tyngde. For eksempel: Vi i organisasjonen Ex-muslims of Norway er eks-muslimer og er ikke frafalne, fordi:

1. Frafalle har en negativ tone som å falle fra noe som er positiv. Men islam på denne måten den blir praktisert under Muhammad, hans kalifer, Khomeini, IS og islamisme har ikke noe positivt i seg. Disse folkene praktiserte og praktiserer islam med slaveri, bigami, barnebruder, halshugging, tortur, salg av kvinner som er fanget i krigen, utryddelse av jøder, kvinnediskriminering, steining av kvinner, lemlesting og ikke minst total underkastelse. Konklusjonen er at islam ikke er noe positivt som jeg eller andre har falt fra.

2. Frafalle er en negative ord som ble brukt av Muhammad for 1400 år siden for å kunne slakte sine motstandere som hadde forlatt ham etter at de hadde funnet ut at han er ikke profet. Som den første «katebe», den første som skrev koranske vers hver gang Muhammad fikk en «åpenbaring». Han skrev litt ekstra for å teste Muhammad og da han leste det som han hadde skrevet selv, reagerte ikke Muhammad på disse versene. Han forsto at dette er Muhammad påfunn og ikke Guds åpenbaring, så han forlatot islam og dro tilbake til Mekka. Muhammad stemplet han som frafallen og halshugget ham ved første anledning.

3. De er rart når en journalist i en avis eller tv-program bruker samme ord som Muhammad brukte for å rettferdiggjøre drap. Fordi media er et organ som har definisjonsmakt og som påvirker samfunnet.

4. Når satan ikke bøyde seg for mennesket som Gud hadde skapt av leire, ble han utvist fra Guds rike og ble kalt frafallen. Dette er en eventyrtekst. Gud skapte mannen av leire, så skapt Gud kvinnen av mannens ribbein. Og alle englene bøyde seg for denne skapningen, bortsett fra satan. Skal vi fortsette å tro på julenissen i voksen alder?

5. Frafall betyr Svik (norsk ordbok). Men det er ikke vi som svikter, men de andre definerer oss som svikere. En objektiv oppfating uten å ta hensyn til subjektiviteten i dette begrepet. Hvis en skribent eller journalist bruke ord frafallen om meg eller andre eks-muslimer betyr det at han definerer oss som svikere.

5. Eks-muslim betyr at vi har valgt å være eks-muslim, etter at vi ble født muslim og vokste opp i en familie som var muslimsk. Etter jeg eller de andre i min situasjon vokste opp med islam og praktiserte islam, begynte vi i å tvile, tenke og lese Koran og senere haditene og historien. Vårt valg som eks-muslim er et subjektivt valg, basert på erfaring og kunnskap om islam. Vi har bevisst valgt å bli eks-muslim. 

Til slutt ber jeg alle som jobber i media bruke ord som er nøytrale og ikke ord som er negativt ladet og straffende. Frafall tilhører Muhammads tid og hans rette etterfølgere i IS. Ordet frafall har ingen plass i media i det moderne Europa i år 2017. De som bruker ord frafallen er med å opprettholde dødsstraffen mot eks-muslimer. Vi kaller oss eks-muslimer fordi vi vil fremheve kampen mot alt vold i islam og normalisere å akseptere at noen velger bort islam som religion. I 14 land er det fengselsstraff for å være eks-muslim og i fire land er dødsstraff for eks-muslimer. I alle disse landene brukes ordet frafallen som juridiske begrep for å fengsle, torturere og henrette eks-muslimer.  

Lily Bandehy, nestleder i Ex-muslims of Norway

Det var verdt det, men hva nå?

Foto: Paul Weaver/NA bilder

 

Innlegget ble først publisert for tre år siden.

Etter snart 26 år i Norge blir jeg snart pensjonist. Et viktig veiskille i livet gir rom for ettertanke: var flukten med barna mine fra Iran verdt alt tapet? Vi mistet familien, naboene, hjemmet, landet, luktene, folket, språket. Vi mistet alt generasjoner hadde bygget opp. Vi kappet røttene og kastet grener på ny jord. Som voksen er et slikt valg dramatisk.


Hadde jeg vært bestemor i dag i Iran, kunne jeg sagt til mitt barnebarn «jeg elsker deg» på persisk uten at barnet så på meg med skrekkslagne øyner og trakk seg bort. Jeg ville vært den gamle bestemoren som familien hadde slått ring rundt og rådført seg med. Jeg tenker nå oftere og oftere på alt jeg ga fra meg, fordi jeg ville leve i et demokrati: var det verdt det? Kom jeg i mål med drømmen?


For noen uker siden satt jeg meg alene i salen på Kino Victoria med en kald pils i hånden for å se «The Wolf of Wall Street». Like etter satte Kronprinsparet seg på raden foran meg, med Farris i hver sin hånd. Hverdagslig kledd som oss andre. Ingen politi å spore, ei heller sikkerhetsvakter kunne ses. Ingen i salen forstyrret dem. Det var ikke fremtidens kongepar som satt på benkeraden foran meg, det var to individer.


Gleden tok jeg med meg i hjertet på vei hjem etter filmen. Jeg hadde fått svaret: Flukten var ikke forgjeves, alt det tapte, det var verdt det. Opplevelsens betydning sank dypt ned i mitt indre: Jeg er borger av et land som setter den personlige friheten og likeverd mellom alle mennesker øverst. Som muslimsk kvinne betyr det at jeg kan gå på kino alene, med eller uten en pils, for ikke å snakke om uten at en mann i familien min skal fotfølge meg som min såkalte «beskytter».

Som Kronprinsparet er jeg beskyttet av samme personvern, av samme sekulære lovverk. Jeg tok det rette valget i 1988 da jeg forlot mitt elskede Iran, konkluderte jeg den kvelden. Mine barn og mine barnebarn har slått røtter i et fritt land. De kan nyte den selvfølgelige friheten til å ta personlige valg, de kan være seg selv, si sine meninger - høyt og tydelig - de kan leve ut sin legning, elske den de vil. For i Norge, som tidligere debatt- og kulturredaktør i Aftenposten en gang formulerte det, i Norge har vi «liberale rettigheter» for «individet, ikke for kollektivet».


Så brast gleden. Ubaydullah Hussein, tidligere leder av de voldsforherligende shariaforkjemperne i Profetens Ummah, frikjennes av Oslo tingrett for å ta til orde for steining av homofile. Ikke bare truer Hussain homofile, han forfekter at drap er en religiøs plikt. Tingretten begrunnet frikjennelsen todelt:

1. Steiningen var ikke ment utført i Norge, men i et land styrt av sharia. Altså aksepterer Oslo tingrett steining av homofile - i andre land?

2. Hussain henviser til «hellige tekster». Altså aksepterer norsk juss trusler og hatefulle ytringer mot grupper dersom man kan peke på en Koranen eller hadith (hva islams grunnlegger Muhammed skal ha sagt eller gjort). Skal norsk juss virkelig definerer disse oppfordringene som «hellige»? Kan overhodet Koranen eller hadith anses for å være «hellige» når det tas til orde for å drepe mennesker? Og: Skal norsk domstol opptre som en religiøs fortolker? 


For meg er individet hellig. Den norske grunnloven er hellig, det vil si dens grunnpilarer er verneverdig. Og både det enkelte individet og grunnloven er langt mer hellig enn religiøse tekster formulert for over 1 400 år siden, i en annen tid, i en annen kultur og et annet samfunn.


Norsk juss skal ikke akseptere trusler mot meninger, legninger og ytringer som av noen defineres som upassende eller haram, forbudt etter islamsk lov sharia. Ekstremistenes mål er nettopp å bruke hatefulle ytringer og vold for å skremme oss til å skjule vår identitet, legge lokk på våre meninger, til å leve på deres premisser.

Vi så den første gang på norsk jord da skuddene falt i Dagaliveien i 1993, og William Nygaard overlevde som vet et mirakel. Vi har sett det i nyere tid, når journalisters penn er blitt forsøkt truet til nedleggelse: avslørende og sannhetssøkende journalistikk oppleves av de ekstreme som en trussel mot deres virke. Jeg undrer meg: hvor lenge skal vi passivt vitne at disse miljøene og kreftene vokser seg større? For er det ikke dette som har skjedd?

For ti år siden var det «kun» attentatet mot Nygaard og demonstrasjonen i Oslo i 1989 mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers, som uskyldsrene Norge hadde opplevd i nyere tid. I år er det ti år siden Theo van Gogh ble skutt i Amsterdam og deretter fikk strupen skåret over fordi han satte fokus på islams kvinneundertrykking. For langt kortere tid siden, ble Kurt Westergaard forsøkt drept i sitt eget hjem i Danmark, det samme skjedde med Lars Vilks i Sverige. Vi har ingen garanti for at ikke det samme vil skje i Norge i tiden som ligger foran oss. 


Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirker oss alle. Det handler ikke kun om Amal Aden eller en gruppes legning. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt i mot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en «hellig ytring». Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati.


Trusler som dette må bekjempes med den røde boken. Hvis ikke vil vi våkne en dag til et innskrenket demokrati, der liberale verdier er underlagt «hellige» tekster.

hits