«Helt Forkastelig»

Indisk barnebrud fra 2006. Illustrasjonsfoto: AFP

I begynnelse av februar var hele media preget av barnebrudene som kom til Norge.  Tall fra UDI og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viste at minst 61 mindreårige var gift da de kom til Norge som asylsøkere i fjor. Minst ti jenter var under 16 år og de var hovedsakelig fra Afghanistan, Irak og Syria. Mari Trommald i Bufdir sa at den yngste er 11 år. Hun sa videre at «Vi ser veldig alvorlig på at barn under 18 år er i risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep, vold, og tvangshandlinger. Dette kan være en straffesak.»

«En 14 år gammel gravid jente fra Syria kom for snart to uker siden til Kirkenes. Med seg hadde hun ektemannen på 23. Og en liten gutt på 18 måneder.»

«Helt forkastelig» har blitt akseptert?

Og ingen verken politi, UDI eller Hero, som driver transittmottaket, reagerte på at en så ung jente snart skal bli mor for andre gang. Eller at hun trolig ble tvangsgiftet bort som 11-12-åring i Syria. I en periode leste vi konstant om de jentebarna, og etter hvert de ble glemt. Alvoret hos Mari Trommald ble borte. Ingen straffesak kom opp. De 61 jentene ble en av 700 millioner jenter og kvinner som ble giftet bort som barn. En av tre jenter i utviklingsland tvinges inn i ekteskap før de er 18 år. Norge er ikke et utviklingsland, men 61 jenter under giftealder er gift og bor her. Fortsatt kan det komme flere i 2016.

 Innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug (Frp), mente det er «helt forkastelig at man gifter seg med barn».

Og i dag etter seks måneder etter kan jeg spør deg Sylvi Listhaug: Hva har du gjort med disse barna? Hvor bor disse jentene og hvilken hjelp har de fått? Var de 61 barna de siste eller har det kommet flere jenter i denne situasjon til Norge? Du kalte det «helt forkastelig» og jeg er enig med deg. Men hva skjedde med de barna? Hva skjedde med dette som er ulovlig i Norge? Bor disse barna med ektefellen sin? Får de lov å praktisere dette i Norge?  Hvorfor forsvarer du ikke disse jentene? Hvorfor skal vi glemme deres lidelse fordi det er deres kultur? Jeg krever et svar fra deg. Hvis vi ikke gjør noe for å bekjempe barneekteskap de neste ti årene, vil over 140 millioner mindreårige jenter bli giftet bort. Vi kan ikke redde alle disse jentene, men vi kan redde de 61 jentene som bor i Norge. Hvilke tiltak fikk du gjennomført for at «forkastelig» ikke skjer i et moderne land som Norge? Klarte du å stoppe urett mot de 61 jentebarna? Eller lever de med sine ektemenn fortsatt?

Vi må ikke tolerere barneekteskap i religion eller kulturs navn

For en jente som blir tidlig gift er ikke bare barndommen ødelagt, hele fremtiden er ødelagt. Det er ikke bare den fysiske helsa som er i fare med alt det innebærer for en alt for ung kropp å bli gravid og så deretter å ta vare på et barn. Hvis hun i det hele tatt overlever fødselen. En jente kan aldri bli et selvstendig menneske i et slikt ekteskap. Ofte blir en barnebrud brukt som sexslave av sin mann og til slavearbeid for mannens familie.

Barnebrudene er utsatt for vold, trusler og diskriminering. De har ingen rett til utdanning eller egen økonomi. De blir tilintetgjort bryllupsnatten. Ingen hører på dem, hele familien dytter jenta tilbake til mannen uansett grusomheten han kan ha begått, fordi skilsmisse betyr uærbarhet. En afghansk advokat fortalte meg at: - Hvis jeg skiller meg fra kona blir jeg steinet og latterliggjort av alle, men hvis jeg dreper kona kan jeg gifte meg med hennes søster neste dag, fordi jeg er en ærbar mann.

Som følge av æreskulturen har jentebarnet ingen vei til frihet.

Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper.

Jeg og mange andre mødre har vært gjennom dette. Fordi vi ble født i en muslimsk familie. Vi arvet religionen enten vi ville det eller ei, og å forlate den kan medføre døden. I henhold til lovverket skal man la seg styre i alle gjøremål av islamsk lov, og man skal også dø som muslim.

Fare for mor og barn

Barneekteskap er det samme som tvangsekteskap. Barnet er ikke modent psykisk eller fysisk til å velge livspartneren sin. Det er familiens forsørger eller overhode som tar beslutningen om å gifte bort jentebarnet. Å være gravid så ung og å stå i en situasjon med redselen for seg selv, for barnets liv og for hva slags kjønn barnet har, det er vanskelig å bære i ni måneder. Og når det lille barnet er født, har jenta gjerne vanskelig for å amme, mate og stelle barnet. Hun har ikke mye kjærlighet å gi. Barnet er ofte unnfanget i en smertefull voldtektstilstand. Ifølge en UNICEF-rapport har «barnet til en mor som er under 18 år 60 prosent større sjanse for å dø i dets første leveåret enn barnet til en mor eldre enn 19 år».

Hva vi følte betød ingen ting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått.

Ble formet av familiene

Jeg og millioner av mine medsøstre ble ikke direkte tvangsgiftet. Det var ikke fysisk vold i bildet. Vi ble formet av familiene våre gjennom begrensninger i livet. Det var forbud mot forelskelse og påfølgende giftemål. Vi ble behandlet som umyndige, annenrangs individer. Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper. Vi var objekter som gjennom ekteskap skulle skape sterke bånd mellom to familier eller to klaner, eller vi skulle bringe mer rikdom til kollektivet.

Hva vi følte betød ingenting. Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått. Vi ble vant til denne tilstanden, og med årene var det nesten som vi likte det: Det var en normaltilstand, en kjent tilstand. Gjennom mødrene våre hadde vi lært å ikke forvente annet. For å bli ansett som en god muslim skal du som kvinne underkaste deg ektemannen blindt. Det er hans rett og vilje som gjelder i ett og alt. Dette budskapet er spikret i Koranen.

I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt å gifte seg med jentebarn helt ned i 9-årsalderen.

Ukultur knyttet til islam

Barnebrud er en ukultur som Europa er ferdig med, fordi Europa er ferdig med klankulturen og med religionen. For Europa er menneskerettighetskonvensjonen helligere enn Bibelen. Samtidig, ordningen med barnebrud fortsetter og har blitt forsterket i de muslimske land. Fordi Muhammed var en profet, kriger, kommandant, dommer, leder, tyrann og slaveeier og gift med et barn (i henhold til alle Sahih Hadith-bøkene, så vel som Ibn Ishaq (704-767): The Life of Mohammed (den tidligste kilde om profetens liv i Islamsk historie). Og han har blitt forbilde for alle muslimer. I alle land hvor sharia-familielovgivningen har makt er det normalt å gifte seg med jentebarn helt ned i 9 -årsalderen. For brudgommen er dette helt normalt og etter lovverket og kulturen. Hans far, onkel, bestefar, imamen og profeten har gjort det samme. Sharialoven er viktigere enn menneskerettigheter og alle andre lover, fordi sharia er Guds lov og Gud er ufeilbar. Andre lover er menneskeskapte og er feilbarlige. Dermed er sharia evig og kan ikke forandres.

For mye aksept

Når staten aksepterer adskilte bønnerom, adskilte sitteplasser på skoler og på seminarer. Når staten aksepterer barnehijab stikk i strid med FNs barnekonvensjon. Når staten aksepterer adskilte innganger i moskeene, når staten støtter moskeene som driver kjønnsdiskriminering, når staten ikke har oversikt over hvor mange ekteskap som inngås i moskeene, eller når en partileder sier at vi må aksepterer at noen ikke vil håndhilse på motsatt kjønn. Når et statsoverhode sier at kvinner må holde menn på en armlengdes avstand for ikke å bli voldtatt. Ja, da er det ikke mye håp om å stoppe ukulturen som har spredd seg til Europa.

Staten må stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster.

For å hindre praktisering av sharia som tillater barnebruder, kjønnsdiskriminering og underkastelse, må staten ta ansvar for likestilling i innvandrermiljøet. Vi lever i Europa og verdsetter menneskerettigheter. Da må staten stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster. Staten og media må kreve at sentrale moskeer og Islamsk Råd må komme på banen og at muslimske kvinner gjøres fri til å ekte akkurat den de vil etter sitt eget hjerte i en voksen alder. Moskeene må ta klart og tydelig avstand fra de sataniske vers i Koranen som er kjønnsdiskriminerende og hadithene som er basert på Muhammeds seksualliv. Staten må kort og godt prioritere menneskerettigheter og FNs barnekonvensjon over religion.

 

Jeg måtte finne en ny smugler

Min bok. S. 108.109.

Uten penger har vi ikke noe sted å bo, og etter
tre måneder går turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg går til politiet, kommer de til å sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel.

Jeg ringer Tyrkia, får snakke med Reza og ber ham om å
komme og ordne opp i dette. Han svarer at han ikke har noen
kontroll over konfliktene mellom smuglergruppene, slike konflikter
må løses på toppen. Men han gir meg telefonnummeret og
navnet på smuglersjefen sin i Tyrkia. Jeg ringer denne mannen i
Istanbul og ber ham komme til Beograd neste dag og møte meg
på hotellet, ellers vil jeg gå til politiet og fortelle alt. Jeg sier at jeg
ikke kan sette livet til barna mine i fare. Hvis jeg blir her, er barna
mine ikke trygge. Uten penger har vi ikke noe sted å bo, og etter
tre måneder går turistvisumet ut og vi kan bli sendt til et annet
land. Hvis jeg går til politiet, kommer de til å sende meg tilbake
til Iran og sette meg i fengsel. Men da blir barna mine levert til
familien min i Iran og redder iallfall livet.
På denne tiden var det hard straff for menneskesmugling, det
var vanlig med livsvarig fengsel og utvisning fra landet. Etter å ha
ringt Reza, ringte jeg hovedmannen i Beograd og ba ham gi meg
adressen til landsbyen vi ble ført til. Han nektet og sa at han ikke
kjente til denne saken. Jeg truet ham og sa at hvis han ikke ringte
meg i løpet av en halvtime og ga meg adressen, ville jeg gå til
politiet fordi et av barna mine og bagasjen fremdeles var hos smugleren.
Jeg ville også ha pengene mine tilbake. Uten noe mer diskusjon
la jeg på røret.
Etter få minutter ringte han tilbake og ga meg adressen. Jeg
tok en drosje, hentet sønnen min og bagasjen hos smuglerparet
og dro tilbake til hotellet. Det gikk greit fordi hovedmannen
hadde gitt sin tillatelse. Om kvelden kom han og ga meg alle
pengene tilbake, men sa at han ikke ville ha noe med meg å gjøre
108
fra nå av. Nå måtte jeg finne en ny smugler som kunne hjelpe
meg, ellers måtte jeg dra tilbake til Tyrkia. Jeg sa at det var greit
for meg, men spurte hvordan det kunne ha seg at han, «the big
father», hadde kommet personlig og sørget for at jeg hadde fått
oppfylt alle mine krav. Han svarte at han hadde holdt 75 passasjerer
gjemt rundt omkring i nærheten av Beograd, jeg og barna
mine var de eneste som hadde klart å komme oss unna. Det
imponerte ham, og nå syntes han at han kjente meg litt og
skjønte at han ikke kunne overse meg.
Jeg ba ham sitte ned og ta en kald drikk sammen med meg og
forklarte at nå var det gått over en måned siden jeg kom til Beograd.
Jeg kjente ingen i denne byen, og det var for sent for ham
å trekke seg nå. Jeg hadde avtalt med hovedmannen i Tyrkia at
han skulle komme og treffe meg, nå måtte også han som var
hovedmann i Beograd være med på den samtalen og hjelpe til
med å løse problemet. Jeg sa at jeg verken stolte på ham eller de
tyrkiske smuglerne, det eneste jeg tenkte på var livet til barna
mine. Han ville først ikke treffe mannen fra Tyrkia fordi tyrkerne
hadde lurt ham, men etter en lang diskusjon forsto han at han
måtte stille opp likevel.
I denne perioden pleide jeg å gå ned i salongen på hotellet
etter at barna hadde lagt seg og se på TV eller snakke med folk.
Noen ganger kom det studentgrupper fra Sovjet. De var blide og
glade og pratsomme, og vi snakket mye om politikk og marxisme.
De ville også gjerne vite mer om meg og hjemlandet mitt.
Noen av dem ble mer interessert i meg og ville snakke lenger og
om mer private ting. Men jeg hadde barna mine å tenke på. Jeg
hadde tatt dem med ut av landet deres, vekk fra røttene deres, og
jeg måtte gi dem noe tilbake. De var mitt ansvar og jeg skyldte
dem mye.
På hotellet jobbet det en muslimsk kelner. Han var i sekstiårene
og gikk alltid med rak rygg og mørkeblå dress. Han var så
preget av yrket sitt at han tok jobben med seg overalt. Når vi
møttes, viste han meg mye omsorg og respekt uten å bruke ord.
Han ga meg en følelse av nærhet, og jeg følte at han skjønte min
109
vanskelige situasjon. Når jeg er i mine egne tanker, er det iblant
som om jeg kan høre den varme stemme hans og det han pleide
å si: «Frue, ikke tenk så mye, bare tro på gud, alt kommer til å
ordne seg.» Av og til om kvelden, etter at han var ferdig med jobben,
spanderte han iskrem i et fint glass på meg og gikk hjem.
Moren min pleide å si: «Hvis du gjør en god gjerning mot et
menneske uten å vente å få noe igjen for det, vil du selv få den
hjelpen du trenger den dagen du selv er i nød, men ikke fra
samme hånd.» Når jeg tenker på den situasjonen jeg var i med
alle bekymringene og presset fra de farlige smuglerne som bare
tenkte på penger og lekte med livet vårt, ser jeg for meg denne
fremmede mannen midt i det hele, denne vennlige mannen som
viste at han brydde seg om meg uten å vente å få noe igjen for
det, og husker hva mor lærte meg. Samme dag som jeg hadde
avtalt å møte hovedmennene fra disse smuglergruppene, fortalte
jeg historien min i korte trekk til kelneren. Jeg ba ham om å
holde seg i nærheten av telefonen, og hvis han hørte at jeg tok av
røret, uansett om jeg sa noe eller ikke, betydde det at jeg var i fare
og trengte hjelp. Da måtte han ringe politiet med en gang.

Kidnappet

 

Min bok. S.105,106,107.

Dette er vår eneste sjanse til å rømme, det står om sekunder.

Det er fremdeles sommer. I dag tar jeg en tur til Sentralbanestasjonen.
Derfra spaserer jeg til Youngstorget og videre mot Glasmagasinet,
oppover Prinsens gate og til Vika, ser på folk og tenker.
Etter fjorten år føler jeg at de er et mysterium for meg. Etter
Parkveien setter jeg meg på Pascal og bestiller kaffe. Denne
kaféen ligger i et dyrt område. Selv i sommerværet er mennene
kledd i dress og slips, noen av dem jobber antakelig i Utenriksdepartementet
som ligger i nærheten, eller i andre fine bygninger.
Jeg ser på den flotte fasaden til disse mennene og lurer på
hva som er bak den. De markerer seg som en slags overklasse i
dette samfunnet.
Det er lenge siden jeg sa farvel til overklassen. En gang tilhørte
jeg overklassen jeg også, det er en del av fortiden min. Men den
delen av meg kjennes ut som et gnagsår. Jeg trives ikke riktig her
105
på Pascal, jeg foretrekker å sitte på en brun kafé der folk snakker
høyt og er seg selv. Det er mer min plass.
Jeg har ruslet i byen i mer enn seks timer og tar T-banen tilbake
dit jeg bor. Jeg kan ikke si at jeg drar hjem, det ordet klarer
jeg ikke å bruke her. Jeg har en følelse av at jeg bare bor her midlertidig.
Kanskje det gjør det lettere for meg å bo her, men hver
gang jeg hører ordet hjem, blir jeg trist. Hjemmet mitt er der
hvor jeg er født. Jeg setter meg på T-banen og sender tekstmelding
til en venn: «Jeg har en følelse av ikke å høre til noe sted, det
er trist.» Etterpå lukker jeg øynene og tenker meg tilbake til
Jugoslavia.
*
Det er sommer i Beograd. Vinteren er kald der, men om sommeren
kan det bli førti varmegrader. Vi gleder oss over at vi snart
skal reise til Norge og være sammen igjen hele familien. Ungene
er utålmodige, og om dagen vandrer vi rundt i byen eller langs
bredden av elva Sava, som renner tvers igjennom hjertet av Beograd.
Om kvelden drar vi ofte til den gamle festningen Kalemegdan,
der ligger en stor park hvor ungene kan leke. Tiden går
mens vi venter og venter, og pengene minsker. Det koster mye å
bo på hotell. Jeg er bekymret for hva som kan skje hvis vi må
vente her i mange måneder. Smugleren Reza ringer fra Tyrkia og
vil vite hvordan vi greide å slippe gjennom passkontrollen. Alle de
andre iranerne som reiste sammen med oss ble sendt tilbake.
Politiet på flyplassen i Beograd sendte dem tilbake til Istanbul, og
etter det ble det vanskeligere å sende folk til Beograd. Reza ringer
ofte til meg og lover at vi skal få reise fra Beograd snart. Minstemann
er mye syk, han tåler ikke varmen og har diaré og magesmerter.
En dag kommer smugleren vår i Beograd og sier at vi har ti
minutter på oss til å pakke og gjøre opp for oss på hotellet, i natt
skal vi fly videre. Vi gjør alt smugleren sier og blir kjørt til en liten
landsby langt fra Beograd. Der blir vi installert i huset til smugleren
og kona hans. Huset har bare to rom, det ene er kjøkken
106
og spisestue, det andre er et soverom. Det bruker smugleren og
kona, vi skal bo og sove på kjøkkenet. Der er det så trangt at vi
ikke kan strekke ut beina. Smugleren krever at jeg skal levere alle
pengene mine til ham. Han sier at vi bare må oppholde oss på
kjøkkenet og ikke gå ut av huset i det hele tatt. Han vil at barna
skal være stille. Det blir et problem, minstemann er dårlig og gråter
ofte om natten. Jeg ber om å få låne telefonen for å ringe til
Tyrkia eller Norge, men det får jeg ikke. Jeg spør hvor lenge vi
skal være der. Han svarer at jeg ikke må spørre så mye, og at vi
må være der på ubestemt tid. Barna er sultne. Sent på kvelden får
vi middag. Det er ikke nok mat, jeg lar være å spise, men barna
blir bare halvmette. Smugleren får pengene mine, men jeg klarer
å holde tilbake litt.
I virkeligheten er vi blitt kidnappet. To grupper med menneskesmuglere,
en i Tyrkia og en i Jugoslavia, pleier å samarbeide.
Men de er blitt uvenner fordi den jugoslaviske banden er blitt
lurt av den tyrkiske. Derfor har den jugoslaviske banden kidnappet
alle passasjerene som den tyrkiske banden har smuglet til
Beograd og vil holde på dem til de får pengene de har krav på fra
smuglerbanden i Tyrkia. Ingen av partene i konflikten bryr seg
om oss. De bruker oss bare som en byttevare i denne mafiakrigen
mot hverandre. Livet vårt er ingenting verdt for dem. De plasserer
oss på ukjente steder i små rom rundt omkring, og vi får ikke
ta kontakt med omverdenen.
Situasjonen er svært vanskelig. Vi har lite mat, og hvis minstemann
gråter får jeg kjeft. Tredje dagen går smuglermannen ut.
Kona hans skal holde øye med oss mens han er borte. Hun er gravid,
og i denne varmen sovner hun i en lenestol. Dette er vår
eneste sjanse til å rømme, det står om sekunder. Jeg ser på barna
og gir stille beskjed med øynene og litt tegnspråk. Jeg tar minstemann
og et barn til med meg og kryper sakte ut av døren. Jeg
bærer den minste og holder den andre i hånden.Vi løper for livet,
vi vet ikke hvorhen, vi bare løper i panikk og vil komme oss bort
fra dette huset. Det er ikke et menneske å se og jeg kjenner ikke
retningen. Mens vi løper ser jeg en bilvei, det må være hoved-
107
veien. Jeg hører en bil, og vi stiller oss midt i veien så sjåføren må
bråbremse. Vi kaster oss inn i bilen og ber ham kjøre oss til Beograd,
til Hotell Moskva. Sjåføren kan ikke engelsk, men jeg sier
«Many dollars» og vifter med sedlene. Han kjører oss tilbake til
Hotell Moskva i Beograd. Jeg bestiller rom og mat og drikke til
barna og ber tolvåringen passe på lillebror. Det er ingen tid å
miste, jeg må slå til nå, smulgerne har fortsatt ett av barna mine
i landsbyen

Ny reise

 



Min bok.S.103.104.

Etter noen uker flyttet vi til en bedre leilighet, men fortsatt var
det vanskelig å holde tre unger inne hele dagen. Guttene mine
kjedet seg og var utålmodige, og Reza krevde stadig mer penger.
Jeg prøvde å bevare vennskapet, men ba om en oversikt over alle
utgifter til pass, falske dokumenter og «smøring». Reza var blitt
godt kjent med meg og satte pris på at jeg var ærlig. I hans verden
var forfalskning, korrupsjon og penger alt. Han spiste av og
til hos meg, det minnet ham om fortiden hans sammen med
familien. Jeg tror at alle mennesker har en kjerne innerst inne og
at vi, uansett hvor vi bor og hva slags roller vi spiller i samfunnet,
har et barn inne i oss med de samme lengsler og det samme behovet
for kjærlighet. Jeg tror at mennesket har en felles eksistensiell
lidenskap.
Så kom øyeblikket da jeg måtte kle på barna midt på natten,
gripe koffertene som alltid stod klare, og vi ble kjørt til flyplassen.
Der måtte vi vente og vente ? på et tidspunkt som aldri kom.
Vi ble kjørt tilbake til leiligheten, og optimismen vår ble mindre
og mindre. Tiden gikk og ingen visste hvor lenge vi måtte bli i
den leiligheten. Ofte måtte vi sove med klærne på og koffertene
klare. Hvis Reza banket på døren, måtte vi være klare til å reise
med en gang. Ofte satt vi på flyplassen i timevis med bankende
hjerte, redde og usikre. Jeg klemte den yngste sønnen min inntil
meg og prøvde å holde de to andre i ro, vi måtte være mest mulig
usynlige for ikke å vekke oppmerksomhet. Men til slutt kom Reza
og ristet på hodet, og vi ble kjørt tilbake til leiligheten igjen.
Endelig, etter fire måneder, sitter vi på flyet til Jugoslavia med
femten andre fra hjemlandet mitt. Alle ser på hverandre med
frykt og glede. Frykten er å møte passkontrollen på flyplassen i
Beograd. Blir vi oppdaget, blir vi sendt tilbake til Tyrkia. Det
betyr ny lang ventetid og større og større utgifter. Det eneste jeg
vet er at et ungt par skal vente på oss på flyplassen, kvinnen skal
utgi seg for å være min kusine.
104
Flyet lander og vi må gå gjennom passkontrollen. Vi ser på
hverandre og lurer på hvem som skal gå først. Jeg må snart
begynne å gå og tenker: «Hva er verst, å bli oppdaget i passkontrollen,
eller å vekke oppsikt her jeg bare står og står og bli avslørt
på den måten? Uansett blir resultatet det samme.»
Jeg tar barna i hånden og går ned trappen mot passkontrollen.
«Min kusine» venter på oss, og jeg holder øye med barna som har
lært rollene sine godt. De løper bort til den falske kusinen min,
kaster seg om halsen hennes og kysser henne. Ungene vet at livet
vårt avhenger av hvor gode de er til å spille. Denne episoden med
mye følelser og klemmer og tårer, demper mistenksomheten hos
politiet ved passkontrollen. De får ikke tid til å tenke seg om, men
blir påvirket av dette følelsesladede spillet. Det eneste spørsmålet
av betydning nå, er hvor mange dollar jeg har med meg. Jeg sier
ti tusen. Politiet sier at det er for mye, men jeg sier at vi er på ferie
og skal bo på hotell her i tre måneder og kose oss. Politiet er veldig
høflige og ønsker oss velkommen, og nå er tårene våre ikke
rollespill, jeg gråter av glede og puster lettet ut. Så blir vi kjørt til
Hotel Moskva, et fint hotell midt i sentrum av Beograd.

Lars Gule og rasister.



Du kan ikke vurdere kunst og karikatur, Lars Gule. Dette er ikke ditt felt. Nå vil du bli Norges Qaradawi eller Abu Laban, som vurderte Muhammeds karikaturtegning som krenkelse. De skapte internasjonalt problem. Vi har nok av de gale, Lars. Itillegg har vi erfaring om at kommunister ikke kan vurdere kunst ettersom de ikke tror på åndelighet.

Lars Gule komentar på Face book:

Hei Lily Bandehy, hvor har du det fra at jeg mener vi må akseptere at pakistanske kvinner har åtte barn og sitter hjemme fordi det er deres kultur? Har jeg sagt det noen gang?

På den annen side, hvordan har du tenkt å hindre pakistanske eller norske kvinner å få barn? Er det du som bestemmer hvilket antall som er OK?

(For egen del, uten at jeg har sagt eller skrevet noe særlig om det, det kan nok være greit å REDUSERE barnetrygden jo flere barn man får. Det har med den globale populasjonsutviklingen å gjøre - og barn/voksne i Norge belaster nok verdens ressurser mer enn indiske og pakistanske - i India og Pakistan).

Jeg må også spørre, hvorfor har du illustrert kronikken/blogginnlegget med en usedvanlig griste og rasistisk tegning

Lily Svar:

Lars Gule, ja, du har sagt dette. Jeg hørte det fra et par som siterte deg og de var enige med deg; mannen er en pensjonert professor. Jeg sa på et foredrag at det er en utvei fra dagens islamske situasjon, nemlig at vi muslimer moderniserer vår kultur.  Jeg kom i en diskusjon med professoren. Han svarte: ?Dette er svært vanskelig resept.?

Professoren nevnte at forsker Lars Gule var på lansering av Gunnar Skirbekks bok om krise og innvandring eller flyktninger. Da mente du, Lars Gule, at ?kulturell modernisering er svært vanskelig?  fordi ?pakistanske kvinner har levd i åtte generasjoner med å sitte hjemme og passe på ti barn.?

Jeg mente da at dette er rasistisk holdning uansett om det er Max Hermansen sa det eller Lars Gule. Fordi dette bildet er blitt endret i Norge og blant pakistanere av den nye generasjon fins leger og arbeidskvinner og journalister.

Jeg tvilte ikke på at dette er noe du kunne ha sagt ettersom du har i årevis vært solidarisk med de mest konservative skumle typer som er kledd i hijab, eller støtter de religiøse krefter som hindrer integrering. Ditt miljø du forsvarer og satser på, er enten generalsekretær i islamsk råd eller Lena Larsen og Linda Nor.  Har du noen gang prøvd å støtte en sekulær muslim som kritiserer islamsk råd for ekse.?

Derfor det hjelper ikke akkurat nå om du vil skifte holdning  eller hevder du ikke ha sagt dette eller du gjenformulererer og nyansererer det du sa om pakistanske kvinner. Du har selv bidratt til at du blir sett på som ?tåkete, pratsom, PR-kåt som er preget av selvhat og støtter alle som vil skape et bilde av islam som skaper rasisme.? Du trenger å bevise det motsatte og bygge tillit til muslimer og nordmenn om at du er for sekularisme i islam også, og du støtter kritiske syn på islam, og at du ikke ser på hijab og fanatikere,  og neglisjererer de sekulære krefter blant muslimene.

Når det gjelder tegningen, så betegner du den som rasistisk. Igjen generaliserer du ditt syn og tolker alt på en vrang måte.  Lars Gule, tegningene blir tolket på forskjellige måter. Det er kunst, det er ikke akademisk analyse. Bruk av tegninger blir også tegnet på forskjellige måter. For deg er verden delt til rasister og antitasister. De som ikke er enige med Lars Gule, er rasister. Du har tendens til å bruke din posisjon til å sverte og stemple dine meningsmotstandere som rasister. Dette kan du ikke gjøre mot meg ettersom jeg har vært muslim og forteller om hvordan jeg selv har opplevd islam.

Du kan ikke vurdere kunst og karikatur, Lars Gule. Dette er ikke ditt felt. Nå vil du bli Norges Qaradawi eller Abu Laban, som vurderte Muhammeds karikaturtegning som krenkelse. De skapte internasjonalt problem. Vi har nok av de gale, Lars. Itillegg har vi erfaring om at kommunister ikke kan vurdere kunst ettersom de ikke tror på åndelighet. Lars Gule, - kommunisme styrte Russland som hadde en fantastisk litteratur og kultur. Men i mer enn 70-80 år har de ikke klart å gi verden en internasjonal litterater eller en stor kunstner. Den kommunistiske ideologi dreper evnen til å vurdere kunst eller lete etter noble tolkninger av tegninger.  Din éndimensjonelle mentalitet er i ferd med å bekrefte at du er ?en ateistisk klovn som prøver å bli populær blant muslimer,? Slik en av muslimene sa til meg om deg. Jeg likte ikke det ettersom jeg er også innvandrer. Men jeg sier det til deg mens jeg sier til deg også: Du må gjøre noe med dette, ikke bare for din skyld, men for vår skyld. Håper at du oppfater dette som råd, og at ditt EGO ikke blir såret.

PS. Knarvik stemplet du som rasist. Jeg og mange andre med muslimsk bakgrunn møtte knarvik. Vi følte at du hadde fordommer mot kunstneren.  Det svekket din troverdighet blant oss, Lars Gule. Jeg anbefaler deg å revurdere dine holdninger og ditt syn på andre. Tenk før du kommer med løse skudd og uttalelser.

 

 

Flukten til Tyrkia




Min bok,s.101.102.103.

Jeg sitter på bussen som går fra Tebriz til Ankara. Minstemann blir ett år i dag, men vi har ingen fødselsdagsfeiring. Jeg bærer fremdeles sorte sørgeklær, det er ikke lenge siden min mor døde. Jeg har mannen min og de tre yngste barna med meg. Vi valgte bussen fordi det er mindre kontroll med den, og hele tiden ber jeg om at vi kommer over grensen mellom Iran og Tyrkia. Det er viktig å passere denne grensen, på Tyrkias side er det ikke så grundig kontroll. Politiet der slipper oss inn fordi vi betyr store, feite inntekter for Tyrkia. I Tyrkia er det mange muligheter og mange menneskesmuglere. Disse smuglerne har ordninger med politiet. Hvis man er rik, betaler man smuglerne og de kjøper politiet. Man kan bo der så lenge man vil, og hver tredje måned
101
får man et nytt visum. Hvis man ikke har penger, men er en pen jente, kan man kjøpe seg fordeler med seksuelle tjenester. Man kan bli elskerinnen til gamle politimenn og få opphold så lenge de er interessert. Når de er lei, sender de jenta videre til kolleger. Mange unge jenter fra mitt land har fått en svart skjebne i Tyrkia. De reiste fra hjemmet sitt fordi de var etterlyst, eller de fikk ikke lov til å begynne på universitetet fordi de hadde vært i fengsel eller ikke hadde den rette politiske tankegangen. Fremdeles blir disse jentene misbrukt av menneskesmuglere og politiet i Tyrkia, som lurer dem og holder på dem så lenge at de ikke lenger har penger til å leve for, samtidig kan de ikke dra tilbake til hjemmet. Jentene blir sendt fra arm til arm, siden må de jobbe på nattklubber og andre steder for å skaffe penger til seg selv og smuglerne. Hvis man verken er rik eller pen og blir arrestert av politiet for ulovlig opphold, blir man solgt til det iranske sikkerhetspolitiet, SAVAMA. Etter den iranske revolusjonen var hver person verdt hundre dollar når de ble levert tilbake til den iranske regjeringen. I Tyrkia hadde vi en pris på hodene våre, men i Iran var de samme hodene verdiløse. Men uten hode var vi mer verdt, for da kunne vi verken tenke eller spørre. Hizbollah, tilhengerne av Republic Islamic, hengte mennesker for å spare på kulene. Hvis man likevel ble skutt, gikk Khomeinitilhengerne til familien og forlangte penger for hvert skudd som gikk med til å drepe deres kjære. I Ankara bodde vi hos to jenter som vi kjente fra før av. De hadde kommet for seks måneder siden under beskyttelse av FN og ventet på å få plass i et europeisk land. De leide et fuktig rom med dårlig standard i et fattig område av Ankara og hadde lite av mat og penger. I Ankara kan vintrene være svært kalde, det er helsefarlig å være uten ovn og varme klær. De to jentene var ferdige med videregående skole i Iran. De var glade og livlige som ungdommer flest. De var ikke terrorister og ikke med i opposisjonen, men de hadde lest noen forbudte aviser. Bare dette var nok til at de var blitt fengslet og torturert i månedsvis. For å redde livet og fremtiden hadde de måttet flykte
102
til Tyrkia. I hjemlandet mitt på den tiden var det ikke noe som het å være nøytral. Man måtte være på presteskapets side og vise det ved påkledningen, ved å delta i fredagsbønnen og ellers gjøre alt slik Hizbollah ville. Hvis man ikke var med dem, betydde det at man var mot dem. Man var en fiende, ikke bare av dem, men en fiende av gud. Presteskapet sa at man var en fiende av gud og Muhammed og måtte drepes, eller lide så man fikk tilbake gudstroen. For presteskapet fantes det ikke noe skille mellom gud og menneske. Fra historiebøkene husker jeg at Napoleon den tredje, Hitler og Mussolini viste de samme taktene som presteskapet viste i Iran. Men Khomeini var verre fordi han brukte islam som et mektig våpen. Det er ikke islam som er brutal, det er presteskapet som misbruker sin makt. Makt gir adgang til å misbruke religionen for å kvitte seg med motstandere. Jentene hadde opplevd mye vondt i fengselet, de var blitt herdet slik at de tålte vinteren i Ankara uten å ha ovn på rommet, de kunne gå sultne i mange dager, men tilbake til hjemlandet ville de ikke. De var heldige som var kommet under FNs beskyttelse, men jeg tenker på de mange tusen jentene i Ankara og Istanbul som er blitt leketøy for politi og menneskesmuglere. Vi bodde hos jentene i to dager før vi fikk kontakt med en menneskesmugler og reiste til Istanbul. Menneskesmugleren kalte seg Reza. Av sikkerhetsmessige grunner kalte alle smuglerne seg for Reza eller Ali. Reza hadde leid en leilighet med dårlig standard til oss i et fattig område av byen, på den måten ble vi mindre synlige. Vi kunne ikke forlate leiligheten uten at han var sammen med oss. Reza skulle ordne med falske pass til oss, og vi måtte vente med å fly til en dag det jobbet noen han kjente i passkontrollen på flyplassen. Slike bekjentskaper fikk man gjennom korrupsjon. Mannen min hadde pass med turistvisum til Norge. Han reiste til Norge med lomma full av dollar, det var ikke noe problem for ham. Resten av familien måtte bli igjen i Istanbul. Vi bodde fortsatt i den samme leiligheten. Reza og jeg ble etter hvert veldig gode venner. Vi hadde felles interesser når det gjaldt politikk, og
103
mange av våre kjente hadde mistet livet fordi de tenkte annerledes enn makthaverne. Når Reza kom på besøk, lovte han å sende meg ut av Tyrkia så snart som mulig. 

«Nordmenn, de er rasister.»

 

«Nordmenn, de er rasister

 Ordet rasist har mistet sin tyngde fordi det blir brukt i ulike sammenhenger. Jeg kan fortelle om tre episoder der dette ordet ble brukt uten at det hadde noe med rasisme å gjøre.

1. Det er klokka 22.30 på kvelden og jeg er ferdig jobben. Jeg går mot T-banestasjonen for å ta toget. Bak meg er en gjeng ungdommer som snakker med høy stemme, sparker på alt som er på veien og dytter hverandre. De er afrikansk-norske.

 Da toget stopper går jeg inn og setter meg på et sete. Guttene står og holder leven. Noen flytte seg fra der guttene står på grunn av det høye lydnivået og spark. Jeg reiser meg, går til dem og ber dem om å oppføre seg litt roligere. «Er du rasist», sier en av guttene. Jeg sier «Nei, hvorfor skal jeg være rasist?»  En av guttene går til den som har kalte meg rasist og sier «Faen, ser du ikke, hun er som oss. Hun er ikke rasist

Jeg sier til dem «Jeg er ikke rasist, men deres oppførsel skaper rasister En av guttene sier «Vi er i Norge, vi kan gjøre alt vi vil

 Jeg setter meg ned og guttene setter seg rundt meg «Ja, du har rett, vi er i Norge, men i Norge er det også lover og regler. I Norge må man også ha folkeskikk.  Kan dere fortelle meg hvordan dere behandler deres bestemødre? Hvorfor behandlet dere ikke hun eldre dama, hun som måtte flytte seg fra setet sitt på grunn av bråket deres, med respekt? Samme respekt som dere viser for deres bestemødre?» «Fy... faen. Hun har rett» sier en av dem. De sitter som små barnehagebarn rundt meg og jeg snakker med dem med ro om å være høflig og det som er felles i alle kulturer. Når jeg skal gå av toget, reiser guttene seg og gir meg klemmer.

 Jeg tenker på de guttene som friske, glade og hyggelig ungdommer som sine jevnaldrende. Men deres forståelse for Norge er feil. De har fått med seg at vi har frihet, men ingen har forklart dem at deres frihet ikke ødelegge andres frihet. De hadde fått med seg at de er i Norge og er fri, men ingen hadde snakket med dem om folkeskikk i Norge. Mens jeg gikk av toget tenkte jeg på ungdommene og hvordan de kan utvikle seg positivt i et sekulært samfunn, eller blir martyrer hvis de havner i feil miljø. Et miljø preget av paradiset og helvete. De har blanke ark.  Hvem har ansvaret for å farge dem?

 2. Jeg tar buss 37 mot sentrum, Setter meg i et sete i første del av bussen. En norskafrikansk kvinne som har lett sommerkjole på seg sitter foran meg og tygger tyggegummi ivrig. Hun bøyer seg mot høyre side av stolen for å plukke opp en seddel. Samtidig kommer en hånd ned og plukker seddelen raskere enn henne. (500 norske kroner). Den norskafrikanske damen reiser seg for å få pengene, fordi hun hadde sett dem først. Den andre dame med lys hår sier nei, det er hennes penger.

Jeg drar litt i kjolen til den norskafrikanske damen og ber henne om å sette seg og ikke lage bråk bussen. Hun hører på meg og setter seg og sier «Ja, du har rett» og smiler til meg. Dama med lyst hår går mot utgangen midt i bussen. Vi to snakker hyggelig sammen. Det kommer en skjeggete mann som utsendemessige kan være pakistansk og sier til den norskafrikanske damen «Har du ikke hørt hva hun kalte deg? Jeg hørte. Hun er rasist og du må anmelde henne

Han er så bestemt at damen reiser seg overbevist og går til damen med lyst hår: «Politi, politi. Hun er rasist De to damene krangler, og den norskafrikanske damen lar ikke den andre damen gå av. Bussen stopper, bussjåføren ber dem gå ut. De hører ikke. Bussen kjører videre til holdeplassen ved Grønland politistasjon og de to går av bussen. Mens den ene drar i den andre og roper til politiet «Rasist, rasist

Bussen kjører videre. Jeg tenker på den skjeggete mannen og hans hevnlyst som fører til dette teaterstykket. En anmeldelse på feil grunnlag, slik at han får en bekreftelse på at nordmenn er rasister og alle andre, spesielt menn med skjegg og kjortel er ofre.

 3. Jeg er på Bislett Bad for å svømme. Det er 7-8 personer i bassenget, flest kvinner. Alt er rolig, lyseblått vann, hvit atmosfære og en rolig musikk. Men roen brytes av barneskrik og høy prating. Syv barn fra to år, med bleier, til åtte år hopper fra ulike kanter ned i bassenget. Uten at de har dusjet før de kommer inn.

Tre burkakledde kvinner med en baby i en babysekk setter seg på en benk inne ved bassenget. De snakker høyt på sitt språk. Skriker til barna sine og spiser frukt. De oppfører seg som de er i et privat hus på piknik. De snakker høyt og sender blikk til oss syndige mennesker i vannet.  Vi som er «Kafir» (vantro) må forlate bassenget fordi vi føler oss mer nakne enn vi er og mer syndige enn vi er. Vi går til garderoben for å kle oss. En jente sier «Det var ubehagelig. Jeg følte meg så naken.» Andre sier: «Når tre stykker sitter helt dekket fra topp til tå blir man ukomfortabel i bikinien.» Vi blir enig om å si ifra til resepsjonen. 

Vi snakker med mannen i resepsjon. Han sier at om sommeren kan barn svømmehverdager i bassenget, og fordi de ikke har badevakt kan en av foreldre være med barnet. Og at han ikke kan nekte folk å gå med klærne sine.

«Jeg er ikke rasist. De må få lov til å kle seg som de vil. Det er deres religion.» En av damene sier at reglene sier at de må dusje før de kommer inn. Og de damene har ikke dusjet. Hvordan vet du at de kan svømme? Med de klærne blir de så tung og forstyrret at de kan ikke redde barnet ved et uhell.

Men mannen i resepsjonen står på sitt. Han er ikke rasist og må akseptere andres religion. Jeg sa at disse klesdraktene ikke er religion, det er ideologi, en farlig ideologi. Denne ideologien tar livet av mange uskyldig i hele verden. Hvis det er slik, må du akseptere at jeg kommer med Ku Klux Klan-hette i morgen og setter meg ved bassenget. Mannen overser badereglene for ikke å være rasist. Han er ikke alene i dagenes Norge.

4. På jobben sier rengjøringsmannen til meg «De er rasister. De sier at jeg ikke vasker godt under skrivebordet og på hjørnet Han rister på hodet og repeterer «Nordmenn, de er rasister

Jeg kan fortelle om og beskrive hundrevis av episoder hvor folk kaller hverandre rasister for den minste ting, spesielt hvis en av partene er norske.  I de siste årene har ordet rasist blitt brukt så mye i ulike sammenhenger at det har mistet sin betydning.

Ordet «rasist» har blitt misbrukt for å avsekularisere samfunnet. Ordet rasist har blitt misbrukt for å stoppe all kunst, tekster, filmer og tegninger som på en eller andre måte kritiserer religion eller ukultur.

Det som er rart er at alle rasister er hvite menn «Norsk.» De som står for kjønnsdiskriminering er ikke rasister. Imamer som hindrer at en kvinne leder bønn er ikke rasister. To adskilte dører i moskeen er ikke rasistisk «bare religion». Tvangsekteskap og vold i familien for å hindre at datteren eller sønnen gifter seg med partner med andre religioner er ikke rasistiske. Å hindre kona å lære norsk er ikke heler rasistisk. Å hindre sine barn å spise godteri eller delta i bursdager og andre felles fester med nordmenn er ikke rasistisk heller.

All kjønnsdiskriminering og undertrykkelse som skjer i innvandrermiljøet kan begrunnes med kultur og religion.  Men hver minste misforståelse er rasistisk, hvis en av to er norsk. Rasisme ble brukt før når raseforskjellen var årsak til diskriminering. I vår tid snakker vi ikke om rase, men kultur. At høyresida bruker kulturforskjellen for å skape avstand og diskriminering.

Antirasistisk bevegelse adopterte en ny definisjon av rasisme, «New rasisme».

Denne definisjonen betrakter kritikk av andre kultur,  som årsak til å skape rasisme. Derfor nekter venstresida å kritisere reaksjonære muslimer, fordi de mener dette blir brukt av rasister til å skape rasisme.

Dette er et dilemma for venstresida fordi de hindrer utviklingen av de muslimske minoritetene, fordi utvikling finner sted via kritikk. Det norske samfunnet utviklet seg gjennom kritikk. Venstresida hindrer utviklingen av muslimene. Vi har utallige eksempler dette, feks. Hylland Eriksens samfunnsbok som sammenlikner hijab med norske bunader.

Lars Gule som mener at vi må akseptere at pakistanske kvinner kan ha 8 barn og sitte hjemme fordi det er deres kultur. Jonas Gahr Støre som mener at vi må akseptere at menn og kvinner kan ikke hilse på hverandre.

Alt dette bidrar til å avsekulalisere samfunnet gjennom å ha religiøse plagg og symboler i ofentlige rom. Dette skaper regresjon i og polarisering av samfunnet som vi har sett. De antirastiske venstre skaper flere rasister og flere konservative muslimer. Fordi de er med på å bleke sekularismen og gi grunnbunn til at konservative krefter kan vokse frem.

Nye definisjoner gir mulighet for at muslimer kan kvele all kritikk ved hjelp å skylde på rasisme.  Resultater er at det flerkulturelle samfunnet forsvant mens det parallelle samfunnet dukket opp.

 

 

 

Et par strømpebukser

 

Min bok. S. 99.100.

«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme
fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
» Salme 121, 1,2.
Denne bibelteksten står skrevet foran Østmark-kapellet. Jeg
har gått i tre timer i strekk for å være her i nærheten av gudshuset
midt i skogen, langt fra folk. I det siste har jeg isolert meg og
til og med kuttet ut telefonlinjen for å konsentrere meg om å
skrive denne boken. Men hver gang jeg prøver å skrive om fortiden,
blir hjertet flerret opp av et lyn av savn og lengsel og tårene
presser på.
I dag, på veien til Østmark-kapellet, tygget jeg på tankene
mine slik sauer gjør når de tygger gress. De går og gresser i
mange timer før de legger seg ned og gulper opp maten og tygger
den om igjen. Når tankene mine bare er kaos, pleier jeg å søke
ut i skogen for å tygge på dem. I de siste fjorten årene har livet
mitt vært så travelt at jeg ikke har hatt tid til å tenke tilbake. Nå
tar jeg opp denne tiden bit for bit og bearbeider den, men den
verker i hjertet som et stort åpent sår, og jeg strever med å få såret
til å gro så jeg kan gå videre i livet.
På denne stien er det lite folk og jeg har den kjølige, harmoniske
og vennlige skogen for meg selv. Jeg kjenner en følelse av
frihet og ro inne i meg her jeg står foran kapellet og leser bibelteksten
og kan le av tankene mine. Jeg skjønner hvorfor guds
nåde ennå ikke er kommet til meg. Skylden er min egen for guds
99
nåde kommer fra himmelen, men jeg ser bare ned på bakken hele
tiden og ser vann og bekker, busker, bær og blomster, og når jeg
ser opp på himmelen blir jeg så opptatt av skyene at jeg glemmer
å be gud om nåde.
Jeg setter meg ved Østmark-kapellet for å skrive. Ryggsekken
min står et lite stykke unna. Det kommer en bikkje og letter på
bakbeinet og tisser på sekken min. Når jeg ser hva som skjer, blir
jeg sint og ler samtidig. Jeg hadde bedt gud om nåde og fikk svar
med en gang. En overvektig, skjegget og skallet mann med bar
overkropp roper på bikkja. «Har du lært opp bikkja til å tisse på
skjegget ditt?» spør jeg. «Hæ?» svarer han. «Ja, for bikkja di tok
feil og tisset på ryggsekken min!» sier jeg. Han snur seg. «Jævla
utlending!» svarer han. På dialekten hører jeg at han er fra
Trondheim og svarer: «Jævla trønder!»
Jeg likte ham fordi han var ærlig mot meg og seg selv. Jeg kan
sitte og diskutere med folk fra ytterste høyre. Jeg kan tåle folk
som skjeller oss ut i fylla på lørdagskvelden. Jeg har respekt for
folk som ser oss rett i øynene og skjeller oss huden full. Det er
vanskeligere med dem som i utgangspunktet later som de mener
noe annet, men praktiserer sin makt på arbeidsplassen og andre
steder. Jeg blir såret av mennesker som kysser meg åpenlyst mens
de henretter meg i tankene.
Jeg liker trønderdialekten. Den har et sjarmerende tonefall
som høres litt barskt og vulgært ut, som en slags blues. Nordlandsdialekten
er flott, den har rytme, harmoni og varme og lyder
som vindens sus gjennom bladene i en tett skog. Men bergensdialekten
hørtes rar ut i begynnelsen, lik en frosk på en myr en
mørk natt, som kvekket i vei og blåste lyden ut. Skarre-r-en lød
uvant og ubehagelig. Men jeg har vent meg til den nå og liker
den godt.
Etter fjorten år i dette landet har jeg lært å svare med samme
mynt, da sparer jeg meg for å bli såret. Jeg har fått nok av å være
høflig. Jeg husker den første måneden etter at jeg kom fra
Notodden til Oslo. Jeg hadde fått midlertidig oppholdstillatelse
i Norge og hadde søkt om å få bo i Oslo. En dag kjøpte jeg meg
100
et par strømpebukser i en butikk på Solli plass. Strømpene kostet
førti kroner og jeg ga butikkdamen en hundrelapp. Hun ga meg
ti kroner tilbake. Jeg forklarte henne at hun hadde fått en hundrelapp
og at jeg skulle ha seksti kroner tilbake og ba henne
sjekke kassa. Da advarte hun meg og sa at jeg bare fikk se å forlate
butikken, ellers skulle hun anmelde meg for tyveri til politiet.
Jeg kunne ikke mye norsk den gangen og regnet med at det norske
politiet ville ha lettere for å tro på butikkdamen enn en svarthåret
utlending. Slik situasjonen var, tenkte jeg det var best å
glemme de pengene. Etter hvert lærte jeg at det var best å sette
seg på en tom benk når jeg var i parken og på et ledig dobbeltsete
når jeg tok bussen, og å unngå å ta kontakt med folk. Ellers
kunne det hende at folk ba meg finne meg et annet sted å sitte,
særlig eldre folk.
Det er stille ved Østmarkkapellet nå. Jeg bretter ut det lille
teppet jeg har stjålet fra Varig flyselskap, legger meg på det og ser
gjennom grønne trær opp på den blå himmelen med små, hvite
bomullsskyer. Jeg lukker øynene og føler at tiden har stoppet
opp. Jeg hører bare surret fra insektvinger. Det er herlig, jeg
ønsker bare å være her og ikke tenke på noen ting, men tankene
går av seg selv tilbake i tiden.
*

Jeg tørket vekk blod.

 



Jeg valgt dette bilde fra min album,vet ikke hvorfor, men hun minner meg på min avdøde søster.

Min bok,s.97,98.

På denne tiden hadde eldstesøster og mannen hennes mistet jobben
for lenge siden, og tvillingdøtrene deres gikk inn og ut av
fengsel. Eldstesøster var lam og led av store smerter. Hun ville
ikke bli innlagt på sykehus. Jeg var ofte hos henne. Hun forberedte
meg på at hun skulle dø og vi hadde mye å snakke om.
Døden var nær og begge visste det, men hun hadde godtatt det
og jeg nektet, det var forskjellen. Hun var sterkere enn meg. En
måned etter nyttårsfeiringen døde hun. Jeg var hos henne hele
den natten hun døde. Alle søsknene var der. De andre gikk gråtende
inn og ut av rommet hennes, jeg ble sittende ved sengekanten
og kjærtegne henne, tørke svette fra pannen og blod fra
munnvikene.
Det ble min oppgave å utføre dødsseremonien for henne. Jeg
leste noen koranvers og fortalte om de døde i familien som ventet
på henne og om hellige personer som var i døden og ville
hjelpe henne, og fant frem litt leire som var hentet fra Karbala der
barnebarnet til profeten Muhammed er begravd, denne leiren er
hellig og er tørket i små mengder. Jeg oppløste den i vann og litt
rosensaft og ga eldstesøster av den med en teskje. Jeg nevnte profeten
og tolv etterfølgere og ba om fred for den døde, mens jeg
hele tiden tørket vekk svette og blod fra ansiktet hennes. I tankene
mine hadde jeg fornektet at hun skulle dø. Jeg følte at jeg
var med i et drama, at dette ikke var virkeligheten, men et mareritt
som ville gå over. Og jeg gråt ikke engang da hun var død.
Eldstesøster hadde fem barn og jeg måtte ta meg av tre av dem
etter at hun døde. Jeg hadde lovet søsteren min å sende de to eldste,
tvillingjentene som var politisk aktive, ut av landet før jeg selv
forlot det. Jeg hadde noen sparepenger, men ikke nok til å sende
to personer ut av Iran. Jeg snakket med faren til jentene om dette
og han sa at han ikke kunne hjelpe, men at han ville godkjenne
alt jeg gjorde.
97
I Iran er det vanlig at en jente må ha med seg alt av utstyr til
hjemmet når hun gifter seg, alt fra kjøkkenredskaper til hvitevarer,
gardiner og sofa. For å få råd til alt, begynner foreldrene å
kjøpe utstyr med en gang de har fått et jentebarn og fortsetter
med å kjøpe inn etter hvert. Eldstesøster hadde fulgt denne tradisjonen.
Fordi jentene skulle flykte, fikk jeg lov til å selge det
innkjøpte utstyret og skaffe penger nok til at de kunne reise til
Tyrkia, og jeg fikk dem av gårde. Veslejenta på fem år så på meg
som en mor, og hver gang hun var lei seg eller savnet mamma,
var hun hos meg eller jeg hos henne. Det ble problematisk for
mannen min. Nå når søsteren min var død var det vel ikke nødvendig
å ha kontakt med familien hennes. Etter at jeg sendte tvillingjentene
ut av Iran, mistet jeg enda mer sympati fra familiene
våre. Sympatien var liten fra før av, men den lille som var ble helt
borte, og jeg hadde brukt opp alle sparepengene våre. Alt sammen
satte meg i et negativt lys. Min eneste støtte var borte og jeg
hadde ingen å snakke med. Mor sørget og gråt over eldstesøster
og hadde nok med seg selv. Førti dager etter at eldstesøster døde,
fødte jeg min fjerde sønn. Ingen i familien min ble sittende på
sykehuset og vente under fødselen, slik man pleide i Iran.
Den lille sønnen min minnet meg mye på eldstesøster. Hun
hadde kjent på magen min og barnet som sparket og sagt at hun
ønsket å leve til barnet ble født slik at hun kunne se det. Ti måneder
etter at eldstesøster døde, døde en av svogerne mine. Det var
han som av og til hadde besøkt meg mens jeg var alene, han var
alltid snill mot meg. Hans død var en sterk påkjenning for meg,
og for første gang etter at søsteren min døde, klarte jeg å gråte.
Ni dager senere døde moren min.
På kort tid hadde jeg mistet mange av dem jeg var glad i. Men
en som var igjen var min far. Etter at mor døde ble han fysisk dårligere
og måtte bo hos en av sønnene sine. Det likte han ikke.
Han ville ikke være avhengig av hjelp og ba hele tiden om at de
skulle kjøre ham tilbake til landsbyen. Han ville dø i landsbyen,
det hadde med stoltheten hans å gjøre. Han ville ikke spise i
andres hus. Han ville lage mat på sitt eget kjøkken og spise i sitt
98
eget hus. Det var vanskelig, han var nesten blind og røykte mye,
og alle var bekymret for at han skulle brenne ned huset og skade
seg. Han var blitt veldig mistenksom og ville ikke at noen skulle
bo fast hjemme hos ham og arbeide for ham.
Jeg og mannen min hadde fremdeles våre krangler. Etter hvert
ble vi enige at om vi skulle reise fra landet med de tre yngste sønnene,
den eldste var allerede i Norge. Å ordne det praktiske ble
min jobb, slik det alltid hadde vært. Jeg solgte unna og han
underskrev papirene, jeg pakket, kjøpte dollar og gjorde alt klart.

Islam ble et vendepunkt.

Min bok. S.95.96.

Den vakre hjembyen min sprudlet ikke av liv som før, nå ble
det ikke lenger produsert Shiraz-vin. Det var ikke tillatt å produ-
94
sere eller selge vin, de berømte rosene vokste ikke lenger i langs
fortauskantene og de vakre jentene som det var skrevet så mange
dikt og sanger om, var forsvunnet eller satt i fengsel eller måtte
gjemme seg bak sorte slør. Shiraz, hjembyen min som hadde vært
berømt for vin og roser, dikt og jenter, var ødelagt.
Denne byen hadde vært hovedstaden i det gamle perserriket,
og ruinene av Persepolis ligger forsatt i femti kilometer nord for
Shiraz. Persepolis er det greske navnet på folkegruppen akemenidenes
hovedstad i Fars i det sørvestre, nåværende Iran og ble
grunnlagt av Dareios ca 500 f.Kr. Men Persepolis ble brent ned
av Aleksander den store i år 330 f.Kr. Marmorruiner, palasser,
klippeskulpturer, kongegraver og inskripsjoner vitner om storslått
byggekunst og er et av de mest praktfulle monumenter over
gammel persisk kultur. Shiraz trekker til seg mange turister med
ulike interesser. For en tid siden leste jeg en artikkel om hjembyen
min som var skrevet av Andreas Hompland (Dagbladet søndag
8. september 2002) der han nevnte noen av våre berømte
poeter. En av dem er Hafez, den store persiske poeten. Han er
berømt for sitt filosofiske syn på livet, og Goethe leste ham på
tysk og ble så inspirert at han lærte seg persisk. Folk lærer diktene
til Hafez utenat og bøkene hans finnes i alle hus. Mange pilegrimer
kommer for å se graven til Hafez og lese diktene som står
skrevet på graven hans og be om frelse for ham. Men han var ikke
den eneste store poeten, også Saadi kommer fra Shiraz. Saadi var
den poetiske filosofen, og hans hovedverk er Gullistan, som er
oversatt til mange språk med navn Rosenhagen. Henrik Wergeland
har nevnt Rosenhagen i sitt dikt På sykeleiet. Mange kjente
diktere og filosofer er født i Shiraz og turistene strømmer til fra
hele verden for å besøke graven til de berømte poetene. Men det
nye regimet foraktet denne vakre byen fordi den minnet hele verden
på den gamle kulturen vår, og etter hvert ødela presteskapet
mye av arkitekturen og kunsten. De ødeleggelsen som Aleksander
den store hadde begynt (og senere angret sterkt på) og araberne
fortsatte med da de innførte islam, ble gjennomført av
mullahene da de tok over i Iran.
95
Shiraz, som en gang var et vitnesbyrd om den persiske kulturen
som strakte seg fra Aralsjøen til Det arabiske hav, fra India til
Egeerhavet og var delt i 20 stater (satropirer), brant ned under
Aleksander den store. Han brente alt som kunne brennes, men
selve byen var hugget ut i fjell og bygd av stein og ble ikke ødelagt.
Både byen og Persia reiste seg igjen etter Aleksander den stores
erobring og ble i sasanidetiden (226-651 e.Kr.) en førende
makt For-Asia. Der blomstret den gamle religionen zarathustrismen
og der fikk den hellige boken Avesta sin skriftlige utforming.
Blomstringstiden varte til den indre maktstriden åpnet for arabisk
erobring i 630-640 e.Kr. Innføringen av islam ble et vendepunkt
i persisk historie. All kunst, all skjønnlitteratur og alle vitenskapelige
bøker ble brent, alt som var tegn på persisk kultur og religion
ble hatet, brent og ødelagt. Det ble forbudt å skrive og snakke på
persisk, og islam, som var en fremgang for den arabiske verden,
førte til en tilbakegang for persisk kultur og historie og for kvinnenes
situasjon. Før islam fantes det ikke noe skjerf, burka eller
slør i det persiske kvinneliv. Kvinnene hadde samme arverett som
menn og kunne være herskere, krigere og diktere og var likestilte
med menn. Men islam og prestenes tolkning av den, skapte etIslam
mannsdominert samfunn som plasserte kvinnene bak veggene. Da
ayatolla Khomeini tok makten, ville han og prestene gjennomføre
dette arbeidet fullt ut. På veggene i Persepolis var det hogd mange
relieffer og symboler fra den gamle religionen vår, zarathustrismen,
for eksempel mannen med vinger, et symbol på Zarathustraprofeten.
Mange av symbolene bekreftet Iran som et monarki og
var i strid med mullahenes synspunkter. Derfor ville Khomeni
ødelegge Persepolis. Rosene i byen ble erstattet med søppel og
veggene pyntet med bilder av feite prester og krigsillustrasjoner,
og håpet sluknet om at sola nok en gang skulle skinne i Shiraz.
Musikken, diktningen, gleden og skjønnheten var borte.
Jeg tenkte mye på å reise bort, finne et sted der barna mine
kunne uttrykke sine tanker og meninger fritt uten å bli straffet.
Et sted der man iallfall fikk lov til å velge klesfarge eller høre på
musikk uten å bli pisket. Det nye regimet hadde prøvd å samle
96
alle i en skitten kanal som endte i en myr. Jeg ville ikke at barna
mine skulle vokse opp i denne myra og bli bitt av markene og larvene
(prestene) som hadde ynglet i revolusjonens vann.

hits