Gatefotografi og støtte til HRS

 

Jeg husker den tiden hvor mine barn gikk på videregående skolen og jeg inviterte en av deres lærerinner hjem på middag. Dette er vanlig i Iran. Da jeg var lærer besøkte jeg mine elever etter jobben og av og til tok jeg en kopp te med dem. Foreldre til mine elever snakket om alt, uformelt, og jeg fikk et bilde av min elevs hjemmesituasjon.

 

Jeg inviterte lærerinnen og hun hadde meg seg gaffel og kniv godt pakket i en serviett. Hun ble forbauset over at vi satt ved bordet og spiste med kniv og gaffel. Så jeg tok de få bildene jeg hadde fra Iran og viste til henne. Bilde av mine brødre som sto sammen med slips og dress og fin frisyre. Pene unge menn som liknet på filmstjerner. Bilder fra mitt bryllup med menn i dress, kvinner som hadde satte opp håret, og hadde miniskjørt på seg. Bordet som var dekket med blomster og fine tallerkener. Jeg viste bilder av skolerevyen jeg spilte i, skoleavslutningen der elver og lærere satt med håret uten tildekning av skjerf eller hijab. Jeg viste bilder av mine søstere, mine kollegaer, tilfeldige bilder under reiser til ulike deler av Iran. Jeg viste bilder av da jeg var 14 år og badet med badedrakten som viste fram hele ryggen min. Lærerinnen ble forbauset, fordi hvert bilde ga henne informasjon om meg, min familie, landsbyen min og tiden under sjahen.

 

Ofte deler iransk folk som har reist fra Iran bilder av sine bestemødre og mødre på Facebook, for å vise hvor vestlig Iran var før Khomeini. Walid al-Kubasi i filmen «muslimske brorskap» viste bilder av egyptiske og irakiske kvinner rundt 1900-tallet og til i dag. Med bilder dokumenterte han at kvinner i den muslimske verden ikke hadde hijab og etter at Khomeini tok makten ble hijab mer og mer brukt i disse landene, slik at i dag er det helt motsatt enn i 1960. Med bilder fra skoleavslutninger og fra universiteter dokumenterte Walid al-Kubaisi at hijab er uniformen til islamister. 

 

I hele verken har det vært normalt å fotografere folk, bygninger, og alt i ulike situasjoner og senere har bildene blitt brukt i historiske museum, folkemuseum og arkeologisk museum og i skolebøker. Hvert bilde dokumenterer kulturelle forandringer i en by, et samfunn eller land. De bildene er verdifulle og hvert bilde forteller mer en hundre sider i en bok. Før fotografiene ble vanlig, som i dag, var det kunstmalere som tok denne oppgaven. Christian Krohgs maleri «Albertine i politilegens venteværelse» viser hvordan rike damer står og ser med forakt på en prostituert jente. Van Goghs maleri «Potetspiserne» viser fattige arbeiderfolk. Tiedemand og Gude «Brudeferden i Hardanger» forteller oss om påkledningen og om kulturen og tradisjonen i Hardanger.

 

Tusenvis av ansikter av vanlig folk i ulike situasjoner ble malt og de forteller oss om krigen, om døden, sykdommen, gleden, dansen og årstidene. Uten de vanlige gatebildene kunne vi ikke vite om den verdifulle arkitekturen som er lagt i ruiner i krigherjede land. Uten bilder fra Vietnam krigen hadde krigen ikke stoppet. Viktigheten av bildene er et faktum og vi ser at USA har lært av Vietnamkrigen. De nekter fotografer å komme til krigsområder før området er ryddet. 

 

Uten de vanlige bildene, gatefotografiene, kunne ikke jeg vist mine barnebarn hvordan deres besteforeldres land og samfunn var før Khomeini. Hvert bilde er unikt. Ingen bilder er like og med de bildene som ble tatt i sekunder etter hverandre, fordi mimikken, fargene og lyset forandres i løpet av et sekund. Fordi et sekund er umulig å få tilbake, på ett sekund skjer aldringsprosessen, Hvert bilde som blir tatt, enten det er på bestilling fra redaktøren i Aftenposten, eller bymuseets sjef eller Hege Storhaug er bildet verdifull dokumentasjon om en verdifull tid som passerer. Da jeg skrev om hijab i Norge for rundt 15 år siden sa feministene til meg «dette er ikke et stort problem, kanskje to hundre kvinner bruker hijab i Oslo.» Samme argument som i dag brukes om niqab. Jeg har ikke noe bilde å vise frem. Hvis jeg hadde bilder av bare Oslo City eller bare fra Sinsen skole kunne jeg dokumentert mitt utsagn om omfanget av hijab i dag. 

 

Hvis vi kunne samle klassebilder fra ulike skoler kunne vi dokumentere i hvor mange bydeler etnisk norske er i minoritet. Men vi har ikke gjort det dessverre, fordi vi vil ikke se at vår politikk har slått feil og assimilering har mer plass enn integrering. Når Hege Storhaug kommer med forslaget om gatefotografi blir det sett ned på, i stedet for at hun får ros. Ikke fordi forslaget er galt. Men fordi Hege Storhaug står bak forslaget. Dessverre er det i vår tankegang ikke plass til en gråsone. Alt skal være svart-hvitt. Listhaug, FRP, HRS de er svartelistet og alle deres forslag er gale og alt skal brukes mot dem for å sette «rasistene» på plass. Alle andre forslag, uansett hvilke moskeer, trossamfunn, islam-venstre står bak, er velkomne. 

 

Jeg ønsket at vi tenker på saken, ikke på personen. Hvis et gatefotografi kan bidra til å åpne øynene til våre politikere, til å se hvorfor de taper terreng til høyresiden, til å forstå hvorfor HRS? side er blitt populær - hvorfor ikke? Hvorfor skal vi ikke dokumentere utviklingen i det norske samfunnet. Hva vi er redd for? Hvordan noen kan si at «de bildene sier meg ingenting».  Jo hvert bilde i hvert eneste sekund sier mye. Mye om folket og situasjonen, men det er viktig å ikke overse bilder, det er viktig å ikke bare se øyne, men mimikken, kroppsholdning og atmosfæren rundt bildene skal sees. Vi ser mange ting uten å se fordi vi er ikke i stand å se nøye, fordi det er vondt å se.

 

Et bilde er en bok, en ren sannhet. Hvordan bildet av denne lille gutten «Alan» som druknet i havet under flukt mobiliserte oss. 

Hege Storhaugs bildeforslag er et forsøk på at vi forstår hverandre. Forstår denne personen som bærer hijaben eller niqaben. Et sekund, et bilde gi deg mulighet til å bedre forstå hverandre. Kanskje hjelpe mange små jentebarn til å slippe barnehijaben, kanskje skape mer forståelse for den personen som bærer hijaben.

 

I over hundre år har vi fotografert kvinner nakne eller i bikini, i pels, lettkledd og påkledd. Og det var ingen katastrofe, det var hyggelig og bare kunst. Jeg husker alle fotokonkurransene og det var bilder av menn og kvinner lettkledd og fult kledd. Ikke noe problem. Men nå er det bare katastrofe fordi kanskje noen kvinner med hijab og niqab blir fotografert.

Et falskmiljø skapt av politikere.

«Takk for svar, kjære B?. Burkini er i samme retning som hijab ? begge to markerer den muslimske identiteten og ikke den norske. ?.. Det er kjønnsdiskriminering. Å bruke burkini eller hijab bekrefter også at kvinner ikke har følelser eller seksualitet, men at kvinner er med å bekrefte at kvinner ikke er et fullkommet individ. Det reduserer henne til et kjønnsorgan som skal tilfredsstille mannen. Hijab, burka og burkini av nøytraliserer det offentlige rom.» Lily

B: «Jeg er enig med hvert eneste ord her. Jeg vil bare få innpass hos muslimer, Lily. Vi trenger deg i denne debatten. Klem»

B er en mann. Han er samfunnsdebattant, er leder for en organisasjon.  Han viser til seg selv i sine kronikker med formuleringen «jeg som muslim».

C?

Jeg treffer en mann som er leder for en annen organisasjon, og har en viktig stemme i debatten om Islam. Han blogger også. Vi er på en middag, og snakker godt sammen fordi vi kjenner hverandre fra før. Han sier det samme som B. «Jeg er enig med hvert eneste ord du skriver, men jeg kan ikke dele det på Facebook fordi jeg leder denne organisasjonen og må ta hensyn til det. Vi må ta hensyn til politikere».

D?

Jeg snakker med min gode, gamle venn, som jeg har kjent i mange år ? jeg vet også at han ikke lever som muslim. Han sier at både C og D har rett. Fordi de bruker formuleringen «jeg som muslim», blir det enklere å bli hørt av andre muslimer, bli hørt av venstresiden, media og generelt sett tatt seriøst. Samtidig er det også lettere å få økonomisk støtte. Hvis en sier «jeg er tidligere muslim» eller at man ikke er en muslim er det desto vanskeligere å bli tatt seriøst. Da får man verken innpass i politikken eller media.

Det som min venn sier minner med på en venninne av meg. Hun er utdannet sosialantropolog og fra Afghanistan og hadde et ønsket å etablere en egen organisasjon. Hun fikk da beskjed om at hvis hun ønsket å få støtte, måtte organisasjonen kobles opp mot Islam. Hun valgte selv å ikke følge dette rådet, og innen kort tid ble organisasjonen avviklet.

«Jeg som muslim» for å bli hørt:

Når jeg ser på disse tilbakemeldingene, sitter jeg igjen med inntrykket av at mennesker som har flyktet fra islam, eller dens tro, er kommet i en situasjon som ikke er noe bedre enn det de flyktet fra. Kort sagt må de være muslim i offentligheten for å bli hørt. De må da opptre som muslimer i offentligheten for å få innpass i media eller økonomiske sammenhenger. Politikere eller mediene har skapt en atmosfære som gjør at mange ateister, agnostikere og tidligere muslimer lever et dobbeltliv. De kjenner Islam godt og ønsker egentlig ikke å ha noe med Islam å gjøre lenger, men sier «jeg er sekulær muslim» «jeg er kulturell muslim» «jeg som muslim»» for å bli hørt, for å nå ut til folk og for å bli tatt på alvor. Likt er det med Iran. Alle iranere er muslimer i det offentlige rom, men hjemme og på det private er dem imot Islam. De er ateister eller har konvertert til vår gamle persiske religion, Zaradoshtisme. Men for å bli akseptert av staten og politikere, må de være under den «Islamske paraply».

Personer nevnt i dette innlegget og mange andre som jeg kjenner har gått under «jeg som muslim» bare for å få innpass i media, statskassa eller for å ikke bli ignorert. Jeg kjenner dem godt, og ingen av dem ber, faster, betaler almisser (zekat) eller har noen framtidsplaner om å besøke Mekka. Mange av dem kan heller ikke be, nettopp fordi de ikke kan tradisjonene. De har samme mening som meg om profeten, og en av dem som kaller seg muslim har til og med sagt til meg at «Jeg leser koran når jeg sitter på do».

Et falskmiljø skapt av politikere

Våre politikere har skapt denne situasjonen ved å gi stor plass til moskeer, religiøse ledere og islamske organisasjoner. Samfunnet i seg selv bærer større preg av islam enn norske flagg og symboler. I mange år har man hørt på ledere for islamske moskeer og organisasjoner. Det norske samfunnet reduserte alle muslimer til en homogen gruppe. For å få åpnet døren til en statsråd, få en utmerkelse eller oppnå en karriere innen media må det nesten stå muslim i pannen på en.

Jeg lurer på hva de menneskene som dekker seg bak masken ? «jeg som muslim» har oppnådd med dette. Bortsett fra et lite beløp til din organisasjon og en karriere i politikken. Hva har du som ikke tør å være den du egentlig er oppnådd for andre enn deg selv? Du «som muslim», har det skjedd noen forandring som jeg ikke ser? Samme temaer som et berg og dalbane som kommer og går i media med jevne mellomrom uten noe forandringen i loven. Og antall hijab, burka, bigami. Æresvold og æresdrap øker.

Islam har spredd seg som en kreftcelle i hele Europe. Islam drar oss alle til en ny holocaust fordi Islam er en politisk ideologi, som vil ha makt. Islam har brukt demokratiet for å nå målet.

Erdogan sa:

«Demokratiet er et tog. Man bruker den, men når den kommer frem, forlater man toget»

De som bruker denne teknikken «jeg som muslim» for å nå målet, og de har vært på samme tog som islamistene. De har lyge om at de er muslim for å få sitte på toget, men klarer de å kaste islamistene ut av toget ? klarer de å redde demokratiet?

Hvis dere hadde stått frem og vært ærlig fra begynnelsen av, hvis dere hadde bygget en egen konsensus utenfor «islams paraply», da hadde vi hatt større sjans for å nå ut til politikere og media. Etniske nordmenn hadde fått tilgang til mer informasjon om islam, og de kunne ha sett hvordan ting faktisk er. Etniske nordmenn setter pris på ærlighet. De tror dere driver med «Taghaih».

Etniske nordmenn er vanlige folk, som har bygget opp dette landet med verdier fra Voltaire, Wergeland og Camilla Collett. De har skilte lag med hellige vers. De er trofaste mot europeiske verdier, og de støtter oss akkurat slik vi er uansett om vi er ateister, agnostikere eller ex-muslimer.

Det er på tide å kaste masken. Det er på tida å være seg selv!  Vær ærlig ? det er det folk setter pris på. Dere som ikke tør å komme ut av «islamskapet». Dere har et stort ansvar, fordi hvis «du» tør, tør også andre. Din penn har makt. Bruk din penn med ærlighet.

 

(Taghih= det er tillat å lyve i islam hvis islam tjener på det)

 

 

 

 

 

Hvem er rasist?

 

Shurika Hansen har blitt kjent for sitt engasjement mot æreskulturen og kontrollering av kvinner i minoritetskulturer.

«Noen sitter bak burka og hijab, noen sitter på jenterommet og ser drømmende ut av vinduet, mens brødre og andre privilegerte jenter leker ute side ved side uten anstrengelse. 

Andre er fengslet i sine egne tanker. Tanker som omhandler hvilken plass hun har i verden, om hun i det hele tatt har en verdi. Et fåtall av disse jentene befrir seg fra dette fengselet. Enda færre blir sluppet ut av den kontrollerte sonen.» Shurika Hansen

Tusen takk kjære Shurika Hansen for din fantastiske kronikk i VG. 13 september. Du skriver fra ditt hjerte. Du kjenner på smertene, på blemmen i hjertet til en jente som er fanget av æreskulturen. Du kjenner på de smertene som jeg og mange millioner av dine bestemødre og mødre har opplevd. De smertene i fangenskapet som jeg trodde din generasjon, spesielt de som bor i Europa, ikke skulle ha.

Jeg føler meg sliten av å skrive om kvinnelivet i et mannssjåvinistisk samfunn basert på religionen islam. Men når jeg leste din kronikk fikk jeg en ro i hjertet. Og at den dagen som min penn ligger stille ved siden av min kalde kropp, vil du og mange andre som deg skrive om kvinnens fangenskap i burka, bikini, hijab, tvangsekteskap, æresdrap, æresvold, æres-selvmord, steining og alt som har tatt friheten fra kvinner. Friheten til å være et individ med rett til å ha en verdi lik sin bror.

Ja, vi kvinner har ikke samme verdi som en mann, vi er ikke privilegert i hverken Guds øyne eller hans profet. Vi er skapt med vinger, men fra første dag blir vingene klippet brutalt av oss i form av kjønnslemlestelse og barnehijab. 

Gitteret blitt normalisert for oss

Og vi vokser med i fangenskapet fra vi blir født til vi dør. Våre små jentebarn går med fangenskapsdrakten ikke bare i Jemen, men i Oslos gater. Vi ser dem i barnehagen, på bussholdeplassen og lekeplassen. Vi smiler til dem også, men vi ser ikke gitteret. Takket være media har gitteret blitt normalisert for oss.

Vår statsminister feirer Eid med de ulykkelige jentene som sitter bak gitter, med kvinner som sitter fengslet uten å se virkeligheten. Feirer med dem en kultur, en religion som aksepterer at kvinner er i fangenskap. Hun besøke islamskoler og roser dem mens hun ser små jenter sitte adskilt fra gutter og de er bak gitter mens guttene er frie.

Støre går lengre «vi må aksepterer at noen ikke vil håndhilse på motsatt kjønn». Har Støre tenkt på hvorfor de ikke kan håndhilse på motsatt kjønn? Hva er tanken bak dette? 

Kjære Jonas Gahr Støre fordi det er mann og kvinne, fordi der er bomull og flamme, fordi mannen bli hisset opp hvis han tar på en kvinnes hånd? Fordi islam har reduserte meg til et kjønnsorgan?  Du forstår ikke årsaken bak handlingen, du er opptatt med økonomien og partiet.

Som. Krf-leder Knut Arild Hareide mener arrangerte ekteskap ikke er tvang, og ikke bør forbys». Kan det være fordi Krf-lederen ikke forstår at arrangert ekteskap er det samme som tvangsekteskap? I begge tilfeller blir ekteparet satt sammen av to familier og blir giftet sammen på grunn av familienes interesse. 

Dette er ok. Men han forstår ikke at denne kvinnen som blir plassert i en «arrangert «ekteskap aldri får lov til å skille seg. Hvis hun nevner skilsmisse blir hun drept. Krf-lederen forstår ikke at «En rose er en rose uansett hva du kaller den» og en livstid i fangenskap kan kalles tvang eller arrangert. Begge to er ett.

Alle politikere ser barnehijaben, ser burkaen, ser hijaben, ser æreskulturen ,men de gjør ingenting fordi det er religionsfrihet. De diskriminerer minoriteters jentebarn og kvinner under navnet toleranse, under navnet religionsfrihet, respekt for andre kulturer. De aksepterer æreskultur, lar jentene være i fangenskap, la de jentene sitte på jenterommet og se andre barns lek og frihet, fordi det er «deres kultur». Slike antirasister er de verste rasister.

De skal befri oss bare med «dialog». En dialog er tragikomikk i sin verste form. En på en side av bordet snakker om kvinners frihet og den andre på andre siden av bordet smiler og nikker, men tenker på «horeri». 

Staten har ansvar for å frigjøre våre kvinner fra fangenskapet med å se på muslimske kvinner med perspektiv fra norske lover, fra den europeiske menneskerettigheter og ikke fra kulturelle og religiøse verdier som er baser på mannssjåvinisme.

Våre politikere, feminister, antirasister er de verste rasister fordi de ser fangene, men de går på premisser med vokteren. De innvilger til og med store summer fra stat og kommune, slik at fangevokteren får mer makt over fangen. De vil stoppe æresdrap med «dialog». Hvor mange år det tar, hvor mange liv går tapt, hvor mye smerte blir påført våre jentebarn, mødre og døtre er ikke viktig. De er døve og hører ikke våre skrik, de er døve som Gud.

For å frigjøre jentebarn og kvinner trenger vi lover og regler som kan hjelpe oss å kaste hijaben og burkaen som er symbolet på fangenskap for å kunne si "Nei, det er mitt liv, og jeg vil leve det som jeg vil» «for å si «Ja. Nå er det nok, jeg vill skille meg". For å si "Stopp, du har ikke lov å slå meg fordi jeg vil dra på klasseturen" for å si «Gud skapte meg med vinger, la meg fly».

 Slaveriet hadde aldri tatt slutt hvis det ikke hadde blitt et lovforbud mot det.

Vi trenger nasjonale lover for å beskytte oss. Vi trenger et lovforbud mot alt fangenskap i form av hijab, burka, arrangert ekteskap slik at foreldrene våre kan unngå press fra naboer og familien og de kan stå ved siden av sin datter med loven i hånden. 

Toleransen i religions navn kostet mange jenters liv. Nå er det nok. Med takk til Shurika.

Diskriminering av muslimske barn.

Det er lov å nekte elver å bruke caps og lue innendørs. Hijab derimot, kan ikke skolen forby fordi det anses som religionsutøvelse. Jeg vokst opp i en muslimsk familie og sier jeg at hijab er et hodeplagg som skal forbys på skolen på like linje med caps og lue.

Bruk av hijaben begrunnes i Sharia med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Hijab signaliserer en form for seksualisering av jenter. Samfunnet kan ikke akseptere at selv små jenter skal bli betraktet som seksuelle objekter.

Hijaben visker bort andre kulturelle trekk. Man ikke kan se om kvinnen som bærer hijab er tyrkisk, iransk, norsk eller arabisk. Hijaben kveler mangfoldet blant muslimer og fører til at vi ser en dominerende retning, «islamisme». Islamismen er en politisk retning som vil ha et samfunn basert på Sharialovene.

I islam er kjønnsrollene strengt definert. Kvinnen er underordnet mannen. Lydighet er en religiøs plikt som blir lært, forsterket og markert ved å bære hijab. Hijab skal vise at du er ren og ærbare, mens de som ikke har hijab er urene og uærbare. Hijab minner deg på hva som er tillatt og ikke tillatt for jenter. Som resultat av dette forsterkes skille mellom jenter og gutter og det er med på å hindre likestilling og integrering.

Et plagg som hindrer jenter i deres livsutfoldelse og som motvirker likestilling og integrering kan ikke aksepteres i norsk skole. Når noe så ukontroversielt som caps og lue kan forbys i klasserom av hygieniske årsaker eller med henvisning til folkeskikk, må staten kunne forby hijab av mange viktigere årsaker.

Her er det allerede en inkonsekvens ved at skolen tillater seg å blande seg inn i påkledningen til noen barn, men ikke til muslimske jentebarn. Diskriminering ville man sagt om det var motsatt.

(Innlegget var publisert i Aften Posten tirsdag 24 januar 2012.)

OG i dag har blitt mye verre fordi hijab har blitt normalisert gjennom media spesielt NRK.

Lov mot ansiktsdekkende plagg.

Forslag til lov om forbud mot ansiktsdekkende plagg.

Dette er en artikkel om barnehijab som angår ovenstående lovforslag

1.-Hijab og ansiktsdekkende plagg hindrer full deltagelse i lek, undervisning, utforskning av egen identitet, og som skiller jenter fra guttene. Et plagg som også skiller dem fra deres norske venninner.

Det er viktig å beskytte muslimske barns rettigheter til lek, læring og mental helse. Myndighetene har en sentral rolle i å sikre at barns rettigheter blir tolket og ivaretatt likt i Norge. Vi skal ikke forvente at barn skal ha styrke og mot til å stå frem mot tvang fra sine foreldre eller sin gruppe. Det ansvaret må vi voksne ta. Ansvaret ligger hos staten og likestillingsombudet.

Staten må ta hensyn til å beskytte muslimske jenter mot hijab-tvang , og ikke ta hensyn til foreldrenes ønske . Det er ingen tvil om at vi skal forsvare religionsfriheten og kvinners rett til å velge selv. Barnehijab er imidlertid ikke påbudt i islam, så religionsargumentet faller bort. Inntil de siste årene har det vært helt uvanlig å la barn bruke hijab i muslimske land. Frammarsj av politisk islam har gjort hijab til et politisk symbol som nå også påtvinges barn.

 2.-Barnekonvensjonen stadfester at staten har et ansvar for å beskytte barnet mot utnytting som kan være til skade for barnets ve og vel (art 36). Barnehijab er en praksis som foreldre tyr til for å hindre at jenter blir ?for norske og frigjorte?.  I FNs konvensjon om barns rettigheter sies det ingenting om religiøse og politiske symboler, men artikkel 14 stadfester barns rett til tanke‑, samvittighets- og religionsfrihet. Foreldre har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, og det presiseres at barnets beste skal komme i første rekke foran foreldre(art.18). Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og dets meninger skal tillegges vekt (art.12). Barnekonvensjonen støtter altså ikke det eierforhold menn fra patriarkalske samfunn føler i forhold til kone og barn, og da særlig jenter, og heller ikke at foreldre kan bestemme for barnet uten tanke om barnets beste.

3.-Utdanning skal ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og evner så langt det er mulig (art.29).  Barnet skal forberedes til et liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag. Fra et barneperspektiv kan hijab i barnehagen og skolen være til hinder for god undervisning, virke stigmatiserende og skape skiller mellom jenter med hijab og dem uten, ?de rene og de urene?. Ved manglende kontakt mellom barn av ulik etnisk og religiøs bakgrunn, og på tvers av kjønn, hemmes også integreringen av jenter i vårt moderne samfunn. Hijab gir også utfordringer idet muslimske jenter kan gå glipp av obligatorisk undervisning som for eksempel å lære å svømme. Her er hijaben til hinder for at skolen skal få oppfylt sine forpliktelser overfor disse jentene.

Det er problematisk når foreldre utøver press på sine barn til å dekke seg med slør eller hijab i den hensikt å kunne kontrollere deres adferd og utvikling. Med denne praksisen fratas muslimske jentebarn deres rett til samme muligheter for læring og inkludering som andre barn.

4.-Helse:Det er grunn til å minne om barnekonvensjonens art. 24. 3. som sier at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse. Tildekking av nærmest all hud kan føre til vitamin D- mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn.

5.-Seksualisering. Hijab og ansiktsdekkende plagg begrunnes i islam med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Barnehijab er derfor en misforstått måte for foreldre å kontrollere jenter på, for paradoksalt nok blir hijab en form for seksualisering av jenter. Når staten aksepterer at småjenter skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at man kvier seg for å ta grep som man ville gjort dersom det var etnisk norske barn. Et plagg på mindreårige jenter som hindrer deres livsutfoldelse og som har til hensikt å unngå å vekke seksuelt begjær hos menn, kan ikke aksepteres i norske samfunn.

6.- Diskriminering. Foreldre skal bidra til å gjøre skolehverdagen best mulig for sine barns  læring og utvikling. Samtidig er det skolens ansvar å sikre at alle barn får samme muligheter. Skolen kan forby barnehijab av hygieniske, helsemessige og utviklingsmessige årsaker. Hvis skolen, likestillingsombudet eller staten aksepterer barnehijab, betyr det at de diskriminerer barna i religionens navn.  Dette dreier seg om barns rett til å være barn sammen med andre barn uten å hindres av sitt kjønn eller sine foreldres tro.

Hvem er ansvarlig?| Det er historieløst og misforstått toleranse for annen kultur når politikere ikke tør å si nei til hijab og ansiktsdekkende plagg i undervisningssammenheng. Det er ikke religion vi kjemper mot, men en ukultur som frarøver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling som frie individer som andre barn. Vi må altså kjempe for beskyttelse av barna mot kamuflering, indoktrinering og tvang.

 

 

 

 

hits