Død over eks-muslimer

Walid al-Cubaisi, Lily Bandehy og Cemal Knudsen Yucel i Ex-muslims of Norway

Ofte brukes ordet frafalle i media når de skriver om dem som har snudd ryggen til islam og har konvertert til andre religioner eller har valgt å være uten religion. Det er viktig å bruke riktig begrep, og erstatte ordet frafallen med eks-muslim. De to begrepene har meget ulikt innhold og har ulik juridiske tyngde. For eksempel: Vi i organisasjonen Ex-muslims of Norway er eks-muslimer og er ikke frafalne, fordi:

1. Frafalle har en negativ tone som å falle fra noe som er positiv. Men islam på denne måten den blir praktisert under Muhammad, hans kalifer, Khomeini, IS og islamisme har ikke noe positivt i seg. Disse folkene praktiserte og praktiserer islam med slaveri, bigami, barnebruder, halshugging, tortur, salg av kvinner som er fanget i krigen, utryddelse av jøder, kvinnediskriminering, steining av kvinner, lemlesting og ikke minst total underkastelse. Konklusjonen er at islam ikke er noe positivt som jeg eller andre har falt fra.

2. Frafalle er en negative ord som ble brukt av Muhammad for 1400 år siden for å kunne slakte sine motstandere som hadde forlatt ham etter at de hadde funnet ut at han er ikke profet. Som den første «katebe», den første som skrev koranske vers hver gang Muhammad fikk en «åpenbaring». Han skrev litt ekstra for å teste Muhammad og da han leste det som han hadde skrevet selv, reagerte ikke Muhammad på disse versene. Han forsto at dette er Muhammad påfunn og ikke Guds åpenbaring, så han forlatot islam og dro tilbake til Mekka. Muhammad stemplet han som frafallen og halshugget ham ved første anledning.

3. De er rart når en journalist i en avis eller tv-program bruker samme ord som Muhammad brukte for å rettferdiggjøre drap. Fordi media er et organ som har definisjonsmakt og som påvirker samfunnet.

4. Når satan ikke bøyde seg for mennesket som Gud hadde skapt av leire, ble han utvist fra Guds rike og ble kalt frafallen. Dette er en eventyrtekst. Gud skapte mannen av leire, så skapt Gud kvinnen av mannens ribbein. Og alle englene bøyde seg for denne skapningen, bortsett fra satan. Skal vi fortsette å tro på julenissen i voksen alder?

5. Frafall betyr Svik (norsk ordbok). Men det er ikke vi som svikter, men de andre definerer oss som svikere. En objektiv oppfating uten å ta hensyn til subjektiviteten i dette begrepet. Hvis en skribent eller journalist bruke ord frafallen om meg eller andre eks-muslimer betyr det at han definerer oss som svikere.

5. Eks-muslim betyr at vi har valgt å være eks-muslim, etter at vi ble født muslim og vokste opp i en familie som var muslimsk. Etter jeg eller de andre i min situasjon vokste opp med islam og praktiserte islam, begynte vi i å tvile, tenke og lese Koran og senere haditene og historien. Vårt valg som eks-muslim er et subjektivt valg, basert på erfaring og kunnskap om islam. Vi har bevisst valgt å bli eks-muslim. 

Til slutt ber jeg alle som jobber i media bruke ord som er nøytrale og ikke ord som er negativt ladet og straffende. Frafall tilhører Muhammads tid og hans rette etterfølgere i IS. Ordet frafall har ingen plass i media i det moderne Europa i år 2017. De som bruker ord frafallen er med å opprettholde dødsstraffen mot eks-muslimer. Vi kaller oss eks-muslimer fordi vi vil fremheve kampen mot alt vold i islam og normalisere å akseptere at noen velger bort islam som religion. I 14 land er det fengselsstraff for å være eks-muslim og i fire land er dødsstraff for eks-muslimer. I alle disse landene brukes ordet frafallen som juridiske begrep for å fengsle, torturere og henrette eks-muslimer.  

Lily Bandehy, nestleder i Ex-muslims of Norway

Det var verdt det, men hva nå?

Foto: Paul Weaver/NA bilder

 

Innlegget ble først publisert for tre år siden.

Etter snart 26 år i Norge blir jeg snart pensjonist. Et viktig veiskille i livet gir rom for ettertanke: var flukten med barna mine fra Iran verdt alt tapet? Vi mistet familien, naboene, hjemmet, landet, luktene, folket, språket. Vi mistet alt generasjoner hadde bygget opp. Vi kappet røttene og kastet grener på ny jord. Som voksen er et slikt valg dramatisk.


Hadde jeg vært bestemor i dag i Iran, kunne jeg sagt til mitt barnebarn «jeg elsker deg» på persisk uten at barnet så på meg med skrekkslagne øyner og trakk seg bort. Jeg ville vært den gamle bestemoren som familien hadde slått ring rundt og rådført seg med. Jeg tenker nå oftere og oftere på alt jeg ga fra meg, fordi jeg ville leve i et demokrati: var det verdt det? Kom jeg i mål med drømmen?


For noen uker siden satt jeg meg alene i salen på Kino Victoria med en kald pils i hånden for å se «The Wolf of Wall Street». Like etter satte Kronprinsparet seg på raden foran meg, med Farris i hver sin hånd. Hverdagslig kledd som oss andre. Ingen politi å spore, ei heller sikkerhetsvakter kunne ses. Ingen i salen forstyrret dem. Det var ikke fremtidens kongepar som satt på benkeraden foran meg, det var to individer.


Gleden tok jeg med meg i hjertet på vei hjem etter filmen. Jeg hadde fått svaret: Flukten var ikke forgjeves, alt det tapte, det var verdt det. Opplevelsens betydning sank dypt ned i mitt indre: Jeg er borger av et land som setter den personlige friheten og likeverd mellom alle mennesker øverst. Som muslimsk kvinne betyr det at jeg kan gå på kino alene, med eller uten en pils, for ikke å snakke om uten at en mann i familien min skal fotfølge meg som min såkalte «beskytter».

Som Kronprinsparet er jeg beskyttet av samme personvern, av samme sekulære lovverk. Jeg tok det rette valget i 1988 da jeg forlot mitt elskede Iran, konkluderte jeg den kvelden. Mine barn og mine barnebarn har slått røtter i et fritt land. De kan nyte den selvfølgelige friheten til å ta personlige valg, de kan være seg selv, si sine meninger - høyt og tydelig - de kan leve ut sin legning, elske den de vil. For i Norge, som tidligere debatt- og kulturredaktør i Aftenposten en gang formulerte det, i Norge har vi «liberale rettigheter» for «individet, ikke for kollektivet».


Så brast gleden. Ubaydullah Hussein, tidligere leder av de voldsforherligende shariaforkjemperne i Profetens Ummah, frikjennes av Oslo tingrett for å ta til orde for steining av homofile. Ikke bare truer Hussain homofile, han forfekter at drap er en religiøs plikt. Tingretten begrunnet frikjennelsen todelt:

1. Steiningen var ikke ment utført i Norge, men i et land styrt av sharia. Altså aksepterer Oslo tingrett steining av homofile - i andre land?

2. Hussain henviser til «hellige tekster». Altså aksepterer norsk juss trusler og hatefulle ytringer mot grupper dersom man kan peke på en Koranen eller hadith (hva islams grunnlegger Muhammed skal ha sagt eller gjort). Skal norsk juss virkelig definerer disse oppfordringene som «hellige»? Kan overhodet Koranen eller hadith anses for å være «hellige» når det tas til orde for å drepe mennesker? Og: Skal norsk domstol opptre som en religiøs fortolker? 


For meg er individet hellig. Den norske grunnloven er hellig, det vil si dens grunnpilarer er verneverdig. Og både det enkelte individet og grunnloven er langt mer hellig enn religiøse tekster formulert for over 1 400 år siden, i en annen tid, i en annen kultur og et annet samfunn.


Norsk juss skal ikke akseptere trusler mot meninger, legninger og ytringer som av noen defineres som upassende eller haram, forbudt etter islamsk lov sharia. Ekstremistenes mål er nettopp å bruke hatefulle ytringer og vold for å skremme oss til å skjule vår identitet, legge lokk på våre meninger, til å leve på deres premisser.

Vi så den første gang på norsk jord da skuddene falt i Dagaliveien i 1993, og William Nygaard overlevde som vet et mirakel. Vi har sett det i nyere tid, når journalisters penn er blitt forsøkt truet til nedleggelse: avslørende og sannhetssøkende journalistikk oppleves av de ekstreme som en trussel mot deres virke. Jeg undrer meg: hvor lenge skal vi passivt vitne at disse miljøene og kreftene vokser seg større? For er det ikke dette som har skjedd?

For ti år siden var det «kun» attentatet mot Nygaard og demonstrasjonen i Oslo i 1989 mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers, som uskyldsrene Norge hadde opplevd i nyere tid. I år er det ti år siden Theo van Gogh ble skutt i Amsterdam og deretter fikk strupen skåret over fordi han satte fokus på islams kvinneundertrykking. For langt kortere tid siden, ble Kurt Westergaard forsøkt drept i sitt eget hjem i Danmark, det samme skjedde med Lars Vilks i Sverige. Vi har ingen garanti for at ikke det samme vil skje i Norge i tiden som ligger foran oss. 


Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirker oss alle. Det handler ikke kun om Amal Aden eller en gruppes legning. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt i mot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en «hellig ytring». Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati.


Trusler som dette må bekjempes med den røde boken. Hvis ikke vil vi våkne en dag til et innskrenket demokrati, der liberale verdier er underlagt «hellige» tekster.

Kvalm av nøytraliteten

Rektor ved Nylund skole opplyser at elevene skal synge julesanger, men ikke gå i kirken under årets juleavslutning. Foto: Google Maps

«- Tanken er en slags nøytralitet, sier FAU-leder Arvid Berentsen til Aftenbladet, som sier at skolens juleavslutning har vært et betent tema i flere år.»

Tanken er identitetløshet. Tanken er å miste alt som kjennetegner norske verdier og demokrati. For meg er denne nøytraliteten kvalmende. Hvordan kan man hate seg selv og sin kulturelle identitet slik at man vil erstatte alle ord som har med jul og julesanger, som er en del av den norske tradisjon, å gjøre. Hvorfor skal vi i helvete være så nøytrale? Vi bor i Norge og vi trenger den norske identiteten, det norske språket, den norske kulturen , den norske musikken og norske verdier.

Skolen har nå tilbakevist at de vil sensurere julesangene, men at dette kun ble diskutert innad på skolen. 

Hvorfor skal vi være nøytrale slik at hvilken som helst religion og farlige ideologier kan farge oss så fort. Det er ikke rart at 3000 nordmenn har konvertert. Det er ikke rart at norske ungdommer blir konvertert og dra for å bli IS-krigere, fordi deres identitet er borte. De har ingenting å stå for. Hver gang jeg snakker om hvor god norske mat er sier mine kollegaer «nei, vi har bare poteter og kålrabi» og de roser karri og sushi.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Hvis jeg sier jeg liker norske folkemusikk sier de «Nei, den hardingfela og hallingdans.» Og så beundrer de salsa og hiphop. Hvis jeg sier Norge er paradiset , sier de «Nei det er kaldt, Spania og Thailand er best». Norske verdier blir redusert til pinnekjøtt. Hvor kommer dette selvhatet hos etnisk norske fra? Hvor er deres patriotiske følelsene for landet sitt? Dere klarte å vise motstand mot tyskere og dere er stolt av deres historie. Nå tar dere flagget under foten og tråkker på det. Hvor er dere på vei? 

Les også: Jeg er for en sekulær skole, men vi må feire jul på skolen

Når en dame skriver «vi trenger ikke at de som kom til Norge lærer norsk, fordi engelsk er internasjonalt og vi må snakke engelsk» Når mange skoler går inn for å erstatte ord jul og nisse og julefeiring og sang med «nøytrale ord», er ikke rart at norske ungdommer blir identitetløse. Det er ikke rart at de som kom til Norge ikke vil lære norsk eller intrigere seg i det norske samfunnet.

Når etniske nordmenn har satt i gang en «utslettelse» av seg selv,  hvorfor skal andre bry seg med å bli integrert og få norske verdier? Nå er det nok av nøytraliseringen. Nå er det tid for en porsjon av det forbudte ordet «nasjonalisme» for å vekke etnisk nordmenn. 

Kjære rektoren på Nylund skole. Du kan hate deg selv, men du kan ikke hate Norge og norske tradisjoner og kulturen og språket. Jeg er her for å være i Norge, med kjøttkaker, med hallingdans, med hardingfela, med jul og julenisse. Jeg oppdrar mine barn og mine barnebarn til å synge julesanger av full hals, de gleder seg over julaften og julenissen. Og jeg gleder meg til julekonserten. 

Halal-poteter og norske politikere

Middagsmat på en tallerken. Kjøttkaker, poteter, saus, rotgrønnsaker og tyttebærsyltetøy. Et glass rød saft. Bestikk, kniv, gaffel og skje.Illustrasjonsbilde. Heiko Junge / SCANPIXNB Modellklarert.
Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1991, på ulike steder fra sykehjem til somatikk, rus og psykiatri. På de ulike stedene kommer middagen fra et hovedkjøkken. Vi serverte den og pasientene spiste. Det var store matbeholdere som inneholdt hovedretten og tilbehør. På sykehjemmet eller i geriatrien kom det «puré-mat» til dem som hadde dårlig tenner.

Eller hvert ble det mer variasjon med laktosefri og glutenfri mat. Senere også vegetarmat. Og noen ganger hadde vi pasienter fra muslimske land som de sa de vil ha vegetarmat eller kylling.

Men de siste to-tre årene kom det noe nytt. Halal-mat. Og hva er halal-mat?  Muslimer spiser ikke svin, helt ok. Det er mange andre typer kjøtt som de kan spise, men halal er kjøtt fra dyr som før slakting blir velsignet av en imam (mullah) . Han legger hånden på hodet til dyret og sier noen vers fra koranen. Så blir dyret slaktet på den måten det skal. Dette er også ok.

Men vi er i år 2016, og spiser hamburger og pizza. Og så skal det slaktes dyr på denne måten, som det ble gjort for 1400 år siden. Og mange reportasjer har blitt skrevet om at denne typen slakting ikke er dyrevennlig. Denne typen slakting av dyr og de arabiske ordene har ikke noen betydning på kvaliteten på kjøttet. Det øker ikke vitaminer eller proteiner og det reduserer ikke kolesterol i kjøttet. Men det skal skje fordi det har skjedd før. Og det har blitt en inntektskilde for imamen og for organisasjoner som Islamsk råd Norge som selger halal-stempel for 76.000 kroner.

Ok. Det betyr at kjøttkakene som skal komme fra hovedkjøkkenet skal være av type halal-kjøtt. Men når mattralla kommer er det ikke bare kjøttkakene som er halal. Men det er slik : 4 små matbeholdere. Jeg åpner første som hvor det står «halalmat», det er kjøttkaker, helt greit. Neste matbeholder står det også «halalmat» på. Da jeg tar av lokket er det to kokte poteter. Matbeholder nummer tre som også har påskriften «halalmat». Jeg åpner den og det ligger det noen få kokte grønnsaker. I den siste boksen med «halamat»-merke er det brun saus. Ingen etniske norske medarbeidere reagerer. 

Ikke visste jeg om halal-poteter og grønnsaker. Hvordan dyrkes eller høstes disse potetene og hva brukes som gjødsel? Er det en imam som sitter og lese koranen for grønnsakene i åkeren?

jeg tenkte det er gjort en feil, eller at noen fra hovedkjøkkenet setter ting på spissen og tuller med oss. Men nei, det kom hver dag de samme halal-potetene og grønnsakene fra kjøkkenet. Dette beviser to ting, kravstore muslimer og dumsnille nordmenn.  

De halal-potetene minner meg om våre politikere og moskeene. I muslimsk land har hver moské en imam. Imamen lever av almisser og leder fredagsbønn, leser koranen, vier folk og skiller folk. Hvis det er et religiøst spørsmål går folk til imamen. De guttene som ikke klarer å fullføre videregående skole pga økonomien eller intelligensen, slutter i 9.klasse og går to år på madresse (islamskole). Etterpå får de turban og blir imam og sendt til ulike moskéer. I gamle dager kunne de begynne etter folkeskolen (6. klasse).

Når disse imamene kommer til Norge blir de behandlet som en prest som har fullført videregående og sju år på teologisk fakultetet på universitet eller menighetsfakultet. Den importe imamen får statlig lån, moskéen hans får også statstøtte. Imamen og hans moské får alle typer støtte til ulike anledninger. Imamen blir invitert til ulike politihus, media og departement for å veilede og rådføres i alt mulig fra ungdomskriminalitet, integrering, hindre terror, hindre radikalisering og hindre kriminalitet.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Oslo 20150224.Statsminister Erna Solberg (H) får en omvisning i Islamic Cultural Centre sin moské ved Tøyenbekken i Oslo tirsdag kveld.Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg (H) får en omvisning i Islamic Cultural Centre sin moské ved Tøyenbekken i Oslo i 2015. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Døra til kulturdepartementet, familiedepartement og alle andre er åpen og  imamen får klippekort av NRK og alle andre TV- og radiokanaler. I muslimske land har vi hverken sykehus-imam eller fengsel-imam. Men her får de mange tilbud. Den imamen som kommer her for å lede bønn og lese koranen får alle roller og blir satt på tronen fra første dag. Han får til og med besøk av kongefamilien og de blir talsmenn for alle innvandrere og flyktninger som bor i Norge, uansett.  De får roller de aldri ville fått i de muslimsk landene (bortsett fra Iran etter Khomeini) og de utnytter den rollen maksimalt. Akkurat som pasienten som bestiller halal-kjøtt får halal-poteter og halal-grønnsaker i tillegg.

Og nest dag ønsker han seg litt mer krydder og tilbehør. Imamen ser alle muligheter, hvorfor ikke? Hvorfor ikke mer penger? Hvorfor ikke mer makt? Hvorfor ikke større moské og hvorfor ikke større oppmerksomhet?

En vertinne med manglende kunnskap om islam i kombinasjon med snillisme, naivisme og dårlig samvittighet over kolonitiden, kan det være noe bedre? De imamene og deres menighet blir prinsessen på erten, den minste ting og de blir krenket. De har erfart at offerrollen er best. Mer oppmerksomhet, mer makt og mer penger. Og de misbruker ord og begrep for å parkere debatten og kritikken av islam og profeten. De vet at kritikk vekker tvil, og tvil har ikke plass i islam.

Kjøkkensjefen må lese mer om halal-kjøtt og politikerne må lese mer om imamens rolle. Kjøkkensjefen trenger ikke å sende halal-poteter og politikerne må stopp statsstøtten til moskéen.

Kan ikke sammenligne jul og id

OSLO 20151129.Julestemning i Oslo. Mange tusen møtte opp for delta på Frelsesarmeens julegrantenning på Universitetsplassen i Oslo søndag kveld. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Julegrantenning på Universitetsplassen i Oslo. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Jeg er for en sekulær skole, men vi må feire jul på skolen. Fordi julefeiringen og julegudstjeneste skaper fellesskap og tilhørighet.

Jul var opprinnelig en religiøs tradisjon i Norge, men med tiden og takket være en sekulært og humanistisk tradisjon har det blitt mer en kulturarv. Man kan si at alle nordmenn feirer jul mer eller mindre, religiøse, mindre religiøse og til og med ateister og mange innvandrere. Jeg har feiret jul i 28 år og jeg har gledet meg til julefeiring i 28 år. Jeg gledet meg å gå rundt juletre i bakgården eller i skolegården med mine barn da de gikk på skolen. Jeg gledet meg å være på Universitetsplassen og synge julesanger sammen med hundrevis av andre som bor i dette landet. Jeg gledet meg til å være på julegudstjenesten på skolen sammen med mine sønner da de gikk på skolen.

Når kirkeklokka ringer på julekvelden og første juledag får jeg samme følelse som da min far ba til Gud om morgenen før soloppgang i hjembygda i Iran. Jeg fikk følelsen av trygghet og tilhørighet. I begynnelsen var det vanskelig og jeg følte meg at jeg ikke hadde noen å gi gave til eller spise julefrokost med. Men etter hvert lærte jeg meg å nyte julen ved å delta i feiringen med hele hjertet. Det gjorde at jeg i juletiden følte mer tilhørighet og kjente på gleden, i stedet for tristhet og bitterhet. Det er vårt valg og ansvar at vi deltar i julegleden og nyter den.

Vi se må bort fra den religiøse fanatismen som deler oss i grupper. Vi glede oss i fellesskap. Vi må glede oss og motivere barna våre, uansett religion eller bakgrunn, til å delta i julegudstjenesten på skolen. Norge er en nasjon med en historie og et verdigrunnlag som er tusen år gammelt. Kristendommen er en del av de verdiene og en del av den norske kulturen. Det må være en selvfølgelige og naturlig med skolegudstjeneste til jul. Vi som har kommet for å bo her skal glede oss over norsk kultur og tradisjon.

Noen sier at hvis vi skal ha nøytral skole skal det ikke være hverken julefeiring eller id-feiring der. De kan ikke se at dette er to forskjellige ting. Id-feiring har med vold å gjøre, det er feiring av krig, og det er religiøst. Jul har blitt tradisjon og det er feiring av fødsel og lyset.

Jul er mer en norsk tradisjon enn en religiøs tradisjon. Saken er ikke det samme når det gjelder id. Jul samler nordmenn uansett religiøs eller ikke religiøs, Id samler noen muslimer. Og ikke alle muslimer feirer id.

Id eller Eid ble første gang feiret av profeten da han seiret i slaget ved Bader. Han og hans menn angrep karavaner som gikk til mekka og det ble et stort slag mellom Muhammed og hans menn og Qurish-stammen. Mange Qurish-ledere og mennesker ble drept. Og han feiret Id for sine røverier og for at han hadde drept alle sin fiender. IS feirer også hver gang de vinner et slag. Mange muslimer ser på id som feiring på grunn av slutten på fasten og feiring av økt Gudsfrykt.

Id er det feiring av frykt, krig og drap. Mange muslimer vet ikke hva de feirer, og millioner er muslimer uten å vite hva islam er. De er muslimer fordi de har arvet islam. Og mange muslimer feirer ikke id hvis de blir ikke tvunget til det. Under sjahen vi hadde ikke stort feiring av id i Iran. Men under Khomeini har vi blitt tvunget til dette. Feirer du ikke id er du ikke muslim. 

Og til sist:vi som har valgt å komme hit, vi kan ikke ta gleden fra de som gi oss rom og mulighet til å være her. Vi må føle oss hjemme og dette skjer hvis vi lærer mer om norsk kultur og tradisjon. Jul er en del av norske tradisjoner og verdier. Vi må åpne vårt hjerte for gleden av å feire jul. For å lære mer. Skole er et sted for å lære mer om det norske samfunnet, historie og verdier og jul er en del av dette. Vi blir ikke mer muslim ved å sitte hjemme og nekte våre barn å delta i skolens julegudstjeneste. De bør i stedet  lære å dele glede med andre barn. Det skaper tilhørighet og hjelper barna til å integrere seg i den norske kulturen.

http://www.arabnews.com/news/603436

https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Badr

Lei av å snakke om islam

Christmas party toast
Licensed from: olga_sweet / yayimages.com

Jeg er lei av snakke om islam og tar alle verdens bekymringer innover meg. Jeg vil feire jul.

Jeg har lagt merke til at nordmenn er lei av å snakke om islam. Det er ikke rart. De har gått gjennom lange perioder med kristendom og de var ferdig med det. Det er nok å være kristen og  ha barnedåp, konfirmasjon, minneseremonier, og vielse i kirka. Resten av året vies livet til å jobbe og reise på hytta og turer, eller kort sagt leve livet.

Så kom innvandrere og flyktninger og mange av dem var muslimer. Noen som har islam som tro og andre islam som politikk. De fikk et sted å bo, barna gikk på skolen, de fikk stønader, barnetrygd og alle andre muligheter som velferdsstaten bød på. Så mange av dem så paradiset, de manglet bare de 72 jomfruene.  Så de tenkte hvorfor ikke? Og folket var i god tro og brød seg ikke om religion.

Det var en åpen plass for å plante et nytt tre. Frukten var bitter ingen visste om den. Nordmenn i god tro så på dette eksotiske treet med lukten av karri. Treet ble større og større, tok mer plass og la en mørk sky over plassen. Treet ble vannet med velferdsgodene og statlig støtte. Frukten kom i form av hijab og burka og krav etter krav, fengselsimamer, sykehusimamer, bedehus og moskeer, og muslimske organisasjoner, halal og haram, bønnerom, pause for bønn og ære og ikke ære.  

Venstre islam klappet, og danset rundt treet og tillot alt for de trodde på det flerkulturelle samfunnet. Mange sekulære muslimer advarte, men ingen hørte på dem, de var bare islamofober. Etniske nordmenn og sekulære muslimer som følte seg norske og satte pris på å bo i Norge snudde hodet på hver side for å lese ulike meninger om islam. I 2006 da Mohammed-karikaturene satt fart på veksten av islam i Europa hørte nordmenn om islam men nå de er slitne.

De er lei av islam og alt som har med islam å gjøre. De ønsker å ta livet som det var. Julepynt i vinduene, rød- og sølvfarget pynte på bordet, juletre i bakgården og i stua. Julesanger og julekonserter. Klementiner, julegløgg på bordet, pepperkakehus er store glede for barna. Å bake de små julekakene er glede for bestemødre. La oss slakte grisen, kjøpe pinnekjøttet, henge små hjerter av pepperkaker med røde bånd i vinduet, kjenne på duften av nellik og kanel, nystekte lefser, og kose oss med julebordet.

La våre jenter ta på seg rød leppestift og korte skjørt, slå ut håret og mennene ta på sine flotteste dress og holde våre barn og barnebarns hender og danser rundt juletreet og synge glad jul ,hellige jul.

La oss at vi feire jul med felles julebord og flørte og kysse hverandre. La oss heve ølglasset og skåle for hverandre. Jeg ønsker julen velkommen med akevitt og juleøl med rød leppestift og julemiddag. La oss  feire jul som før og la oss høre på juleevangeliet på julekvelden.

Vi er bare mennesker og vi vil leve som mennesker. La oss feire jul, og vi invitere de som vil feire jul med oss på julebordet , hjem til oss men de må feire jul som oss. De må forstå at mange av oss liker et glass pils, grisekjøtt og julegodterier og det er vårt hjem. Vi feirer som vi vil.

Ja vi tenker på alle ofre i krigen, vi tenker på de som mistet livet under flukten, ja vi tenker på verdens fremtid med ny president i USA. Ja alt er i tankene våre, men en gang i året er det jul, la alle bekymringer bli borte, glede oss over jul og glede oss over barnas glede. Feire jul med små norske flagg på kransekakene. Feire jul som dere har gjort 100 år i Norge. Skål for jul!

Blind tro og Nav

Foto: Menahem Kahana/AFP

«Niqab og andre heldekkende plagg er noe vi ikke ønsker i skolen eller på offentlig plass i Norge. Dessverre har vi sett en sterk vekst i slike plagg i mange europeiske land», skrev Nettavisen i forrige uke.

Denne bekymringen må tas alvorlig av politikerne. Mange samfunnsdebattanter som er sekulære muslimer eller har muslimsk bakgrunn støtter Nettavisens redaktør og ønsker et forbudt mot niqab og burka i det offentlig rom.  

Jeg er en av dem. Forbudet mot burka og niqab er ikke noe et lokalsamfunn kan bestemme. Vi kan ikke utsette en skolerektor for direkte trussel og vold. Vi trenger et nasjonalt forbud. Da jeg kom til Norge for 28 år siden var ikke niqab et tema, fordi det fantes ikke. Og i 2004 da jeg skrev om forbudet mot hijab fikk jeg som svar at «hijab er ikke noe problem og det er ikke mange som går med hijab». Og «hvis det blir et hijab-forbud slutter de 100 hijabkledde å gå på skolen». Eller «det er bedre at de har hijab på seg og er i Norge enn at de blir sendt til Pakistan».

De som var imot forbudet mot hijab brukte samme argumenter som de bruker mot niqab-forbudet i dag.

1. Når en epidemi starter begynner helsemyndighetene med forebyggende arbeid for å hindre mer sykdom eller dødsfall. Når de skal bygge veier, tunneler og offentlige bygg tar man hensyn til fremtiden og begrenser seg ikke til her og nå. I begynnelsen av utbredelsen av epidemien dør ikke alle, men kanskje en eller to. Vi kan ikke vente på at 1000 mennesker blir smittet før vi ser faren. Kampen mot niqab-epidemien må være forbyggende, og forbudet skal lovfestes i dag. Om to år er det for sent.

Etter at IS mistet mange områder i Midtøsten har deres sympatisører og de som tenker i samme konservative retningen markert seg mer i Europa gjennom å bruke slike klær. Det er vanskelig å identifisere folk med niqab. Hvem som helst kan være under niqaben. De kan bære hvilket som helst ting under en burka. For nasjonal sikkerhet og trygghet må dette plagget blir forbudt. Terrorgrupper som Taliban, Boko Haram og Daesh tvinge kvinner i deres områder til å dekke seg til med burka og niqab. Det er eneste påkledning for kvinner som er godkjent av de disse gruppene. Mens vi kjemper mot disse terrorgruppene, hvordan kan vi akseptere markering av deres tankemåte i det offentlige rom?

Norge deltok i Afghanistan-krigen for å frigjøre kvinner fra burkaen. Hvorfor får så den samme burkaen og niqaben plass i det offentlige samfunnet i Norge? Hvordan kan norske politikere og feminister tillate at kvinnerbegraver seg selv levende?  

2. Den første kontakten mellom to mennesker går via ansiktet. Gjennom ansiktsuttrykket danner to personer seg et inntrykk av hverandre. Kommunikasjonen blir vanskelig og blir forstyrret av personen som dekker ansiktet. Mesteparten av kommunikasjonen er nonverbal kommunikasjon.

Det er bedre at to eller tre går glipp av skolen i dag, enn at to hundre går glipp av skolen i morgen. Og uansett, de som dekker ansiktet på grunn av religiøse argumenter, vil heller ikke jobbe i mange bransjer der det finnes alkohol, svinekjøtt, eller kontakt med det motsatte kjønn eller alt annet som kan tolkes som synd. Og det er vanskelig å ansette dem på grunn av deres plagg.

De som dekker seg med niqab er så religiøse at de ikke vil akseptere de norske verdiene i form av aktivitet, påkledning og folkeskikk. Burde de heller bosette seg i Saudi Arabia, Jemen, Oman eller andre steder der folk kler seg slik? Det vil ha i pose og sekk? Er de her fordi de elsker å gå på ski under den lange vinteren eller er de her på grunn av NAV? Er de i Europa for å misjonere om barnebrud, sexslaveriet, kvinneunderkastelse og blind tro og terror?

3. Hvis niqab blir forbudt kanskje jentene blir sendt til hjemlandet? Dette argumentet faller bort fordi de nye fraværsreglene i skolen gjør at barna må møte på skolen og ikke sitte hjemme. Hvis noen barn blir sendt til hjemlandet til foreldre er det foreldrene som må stilles til ansvar slik at myndighetene kan hente barna hjem. I slike tilfeller må foreldre miste all økonomisk støtte. De jentene som ble sendt til hjemlandet til foreldre og mister barndommen, kommer senere til å søke erstatning av staten for omsorgssvikt.

Når fem partier er enige om forbudet, hvorfor vil ingen av dem komme med et lovforslag? Hvorfor nøler de? Skal dette brukes i valgkampen før neste stortingsvalg? Skal de prøve å få Frp-velgerne på sin side? Det er ikke noen bekymring fordi Siv Jensen har svelget mange kameler og mistet mange velgere allerede. Å vente til neste stortingsvalg er en stor feil. Epidemien er her allerede og det må settes i gang forebyggende tiltak. Et forbud mot niqab og burka hjelper mange andre jenter å ikke bli presset til å ta på seg niqab. Forbudet mot niqab og burka er den eneste fornuftige veien å gå. Eneste måten å hindre at andre jenter begraver seg levende. Takk til Nettavisens redaktør som tør å ta opp temaet.

Der pedofilien er velsignet.

Businessman sitting in chair and holding in palms man and woman
Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Kan vi fjerne «mann» fra ordbøkene for å dempe mannsjåvinismen?

 

Jeg kommer fra en kultur der man ikke snakker om voldtekt, homofili og barneekteskap. Fordi det i landet vårt og i mange av våre naboland ikke finnes ting som homofili. Alt er klar, vi er bare menn og kvinner. Vi er bare gift med hverandre og pedofilien er akseptert på grunn av vår kjære profet. Jentebarna som blir voldtatt er gift og de er velsignet av Gud og profeten. Ingen har noe å si.  Aldersforskjellen mellom de to, makt og avmakt. Klarer den lille kroppen å tåle barnefødselen? Hvilken konsekvens har det for henne eller barnet? Hun som skulle sittet på skolebenken og leke med sine jevnaldrende.

 

Hun må jobbe døgnet rundt for svigerforeldre og til og med for kona nummer én. Disse spørsmålene blir ikke stilt i media eller innen jussen i disse landene. Fordi det er vår religion og det er ikke ulovlig. Det er lovfestet i Sharialoven.  

Og barna får juling av foreldre, av onkel og tante  og av alle voksne i familien. Fordi alle «bry seg om»  ungene. Og de ungene vokser mesteparten av dagen utenfor hjemmet. De ungene blir utsatt for overgrep, spesielt guttene, av dem som «bry seg» om dem. Mest av alt fra onklene og sønnene deres eller nabogutter til og med butikkmennene. Og  ungene sier ikke noe fordi det finnes ikke voldtekt i dette landet. De kan risikere livet ved å si noe stygg om onkelen eller den gamle gode naboen. Det kostet livet og mange år med trussel og slåsskamp.

 

Jomfruhinnen er en beskyttelsesfaktor for jentene slik at de blir ikke utsatt for samleie. Og de jentene som ble gravid eller under bryllupsnatten ble avslørt, forsvinner.  De blir matforgiftet, de  faller ned fra en høyde, de forsvinner. Fordi de var skyldige.  De nærmeste vil ikke finne ut hvem som står bak ugjerningen heller. Til og med da jeg var over 30 år og lærer og viftet med det røde flagget, visste jeg ikke om homofili eller pedofili. Så jeg kom der ifra hvor det ikke  finnes noen feil. Fordi ingen vil snakke om feilene.

 

Og jeg kommer til Norge og leser, studerer, får norske venner og finner ut at det finnes andre religioner. Man kan være venn med dem, det finnes homoseksuelle som kan leve og elske hverandre. De finnes partnere som bor mange år sammen og har barn uten å være gift. Jentene kan ha kjæreste uten å bli kalt hore. Jentene kan kle seg som de vil og drikke og være ute og de får ingen trussel fra bror eller onkel. Og det beste var at barna ikke får  juling fra foreldrene. Så perfekt samfunn. Men det dukker opp seksuelle misbruk av barn, det dukker opp voldtekt. Til og med i min gate som er i hjertet av Oslo ble en jente voldtatt kl. 05 på morgenen for to år siden.

 

Jeg ble så glad at for at folk i Norge snakker om slike ting, og rettvesenet beskytter offeret.  Man kan anmelde,  saksøke, peke ut gjerningsmannen,  men hva så? Ofte tar det lang tid til anmeldelsen havner i rettssystemet. Offeret må gå gjennom langvarige avhør. Hvilke klær hadde du  på?  Hva hadde du drukket? Hadde du tatt stoff? Var du alene? Hvor var du? Hvorfor var du der? Kjente du ham fra før?  Hva hadde han på seg? Hvordan kysset han deg? Hvordan kledde han av deg? Hvordan holdt han deg? Hvorfor skrek du ikke? Hvorfor, hvor, hva og slag etter slag.

En jente som blir voldtatt er i sjokk og ofte husker hun ikke det som skjedde under det seksuelle overgrepet. Og hun skal gå gjennom voldtekten om igjen og om igjen. Først i politiavhør, så hos advokaten sin og til slutt i rettsalen. Under mange skarpe og kritiske øyne skal hun utlevere hver minste detalj og husker voldtektene på nytt.

 

Offeret blir voldtatt på ny fordi hun husker bilder, lukten, og smerten, håpløsheten, avmakten og angsten, sinne mot seg selv og andre. Hun blir voldtatt psykisk på nytt for å bevise overgrepet. Hva skjer så? Etter 24 timer i  varetekt, 6 måneders ubetinget fengsel? Hvis jenta er heldig og blir trodd av fagdommeren og meddommer. Er dette nok for en voldtektsmann?  Jenta som har fått et dypt sår for resten av livet. Hvordan skal hun komme seg på beina? Hvordan skal hun gå videre? Hun trenger mange år hos psykolog hjelp for å komme over. I de verste tilfellene voldtektsmenn blir frikjent på grunn av  dommerens holdninger. «Hva hadde hun på seg? Hadde hun drukket? Hun ble med ham hjem osv.»

 

Holdninger som preget av mannsdominert tenkning basert på religion eller gammel kultur. Mange gutter er også utsatt for voldtekt, fordi de føler seg sikrere som mann og de er mer ute, drikker mer eller drar med fremmede på nachspiel og hytte og fester. Men det er en stor krenkelse og nederlag for en gutt som er utsatt for voldtekt så han anmelder sjelden.

Når mitt barnebarn på 19 år skal ut jeg må si til henne, ha mobilen med seg. Hvis det blir seint ta taxi hjem. Ikke legg drikke fra deg. Ikke ta i mot åpent drikke fra andre, ikke bli med menn hjem. Passe på deg selv.

 

Hvorfor kan ikke jeg bare si «dra ut og kose deg» og legge meg i senga å sove uten å tenke når er hun hjemme. Hvorfor er sex, som kan være den optimale kjærlighetsopplevelsen mellom to personer, ha blitt misbrukt på denne måten? Kanskje vi må nøytralisere holdningen gjennom å nøytralisere ordene som Lagmannsrett, fylkesmann, postmann, sidemann, fagmann, politimann, brannmann, mannskap, sysselmann, sjømann. Kan vi ta et oppgjør med denne formen som ikke er riktig i dag. Ord har makt. Vi formulere tankene med ord, så et nøytralt samfunn trenger nøytrale ord.

Ære-skam-kulturen




Etter at jeg leste Azra Gilanis kronikk, ble jeg lettet av at en mor på min alder også reagerer på ære-skam-kulturen. Der menn skal bestemme over kvinners liv og død. Hennes påkledning, utdanning, vennekrets og hjerte skal styres strengt uten det minste avvik. 

Det minste avvik kan i verste fall ende med æresdrap. Et mannsdominert samfunn basert på konservativ religiøs tenkning, der Gud er den øverste makten og den neste er mannen som er guden på jorda. Kvinnen skal adlyde alt. Ikke bare kvinner men alle mennesker skal være en brikke i gruppen, klanen, menigheten.

Den strukturen kommer fra mennesker og de strukturene er konstante. De strukturene skal gjentas og etterlignes fra generasjon til generasjon. Man skal underkaste seg Guden totalt og kvinnen skal underkaste seg mannen.

«Hvis en mann har sår over hele kroppen og er full av sårsekret, og kona renser hele hans kropp med sin tunge, klarer hun ikke å betale halvparten av sin gjeld til sin mann»  - Muhammed (Ahmad b. Hanbel. Musne.V. 239.)

Mannen kjenner på makten gjennom kontroll over sin mor, kone, datter og søster. Moren ser ikke noe annen vei for å beskytte sine døtre. Mor ønsker å gi datteren en fremtid. For å gi en fremtid, er å gi henne en mann. Moren blir vokteren over sin datter for å passe på hennes ærbarhet. Datteren skal ikke leve sitt liv, men leve for broren eller farens skyld. Hun er datter, mor, søster, kone, men ikke kvinne. Hvis en kvinne ble voldtatt sier hun ikke at jeg ble krenket, men sier til sin mann at din ære er krenket.

Hun lever ikke, men hun finnes i begrepene som på en eller annen måte binder henne til en mann. Hun er en skygge. For å få utøve sin makt over henne er viktig for å kontroll hennes kjærlighet og hennes seksualitet. På grunn av dette er begrepet «jomfruhinne» viktig.  

Da jeg var barn og bodde på landsbygda i Iran, så jeg at på bryllupsnatta satt moren til mannen og moren til jenta bake døren til brudgommen. De ventet utålmodig på den blodig kluten. Deretter gikk moren rundt og viste at hennes datter var ærbar.

En kvinne som ble giftet bort i 12-årsalderen til en 70 år gammel mann fortale at hennes mann hadde brukte pipen i henne for å revne jomfruhinnen. (Pipene de brukte i gamle dager var minst 20 cm lange og 2 cm i diameter.)  Hun fikk aldri barn. Hun jobbet hos min søster.

En annen kvinne fra Irak, som bor i Norge, fortalte at hun ble bortgiftet da hun var bare 9 år. Hun ble bortgiftet til en 16 år gammel gutt. På bryllupsnatta bandt de beina hennes med to tau på hver side og svigermor kastet seg over hodet hennes og holde overkroppen og hendene. De tvang mannen hennes til å utføre samleie for å få blodkluten klar. Hun sliter fortsatt med å sove nå som 40-åring. Fordi hver gang hun legger seg på ryggen klarer hun ikke å puste og hun får angst.

Da jeg giftet meg var det ikke noen som ventet på døra, men mor sa at hun hadde vært bekymret for at jeg var ikke ærebar, fordi jeg sparket mye fotball og hoppet tau. Hun var livredd for at min jomfruhinne hadde blitt skadet. 

Nå bor vi ikke på landsbygda i Iran eller Pakistan, men mentaliteten er fortsatt der. Vi har flyttet oss fysisk. Foreldre har mer kontroll over døtrene sine enn i sine opprinnelsesland. Fordi her vet de at staten beskytter kvinnerettigheter og dette er skummelt. Kvinner har tilgang til skole og studier og mer kulturliv. Klanskulturen er truet her, så alle må passe på alle. Taxisjåfører, naboer og pappas venner blir voktere slik at datteren ikke treffer gutter, overnatter hos noen eller er med på klasseturer. Alle er i beredskap for å hindre at datteren blir «vestlig».

Mødrene har en viktig rolle. De risikerer livet hvis de skal stå mot klankulturen, men de må ta denne utfordringen som Gilani sier, slik at neste generasjon får det bedre enn oss. Muslimske mødre er glad i sine barn som andre mødre, men de viser sin kjærlighet for døtrene sine etter den gamle konservativ tankegangen for å beskytte dem mot å bli uærbare. Mødrene må forstå at ære ikke ligger mellom beina, men mellom ørene. Hva vi tenker, sier og gjør er æren ved å være menneske.

Gilani viste sine barn kjærlighet gjennom å gi dem frihet, frihet til å være menneske. Fordi først og fremst er vi mennesker uansett kjønn, religion, og legning. Den største friheten og den viktigste av den alle er at vi kan bestemme over kroppen og hjertet vårt. Velge sin make. Jeg er på samme alder som Gilani og jeg har også fire barn, men bare gutter. Jeg hadde mine kamper. Jeg måtte kutte ut det iranske miljøet. Jeg tenkte at mine barn vokser opp i Norge de må leve etter denne friheten. De må leve sitt liv og følge sin legning. Jeg håper mange andre mødre velger samme vei som oss og gir kjærlighet til barna i form av frihet.

Voldtekt er voldtekt

 



 

For noen uker siden var jeg inviterte til en mann som jeg kjente via hans organisasjon og fra media. Etter besøket var jeg på vei ut og  rakte ham hånda for å si ha det. Han sa «Nei vi må gi hverandre en ordentlig klem, som min far sa.»Han dro meg til seg og klemte meg , eller presset meg til seg. Jeg dro meg vekk og uten å snu hodet sa jeg bare «Ha det». En vemmelighet eller kvalmende følelse tok over meg. Bare en ufrivillig klem fra en mann vekket mye sinne i meg overfor han og meg selv.

Jeg tenkte jeg var med på noe som var ikke frivillig.  Jeg sendte ikke «takk for middag»-sms og jeg har ikke tenkt til å treffe ham igjen. Etter dette tenkte jeg på dem som blir utsatt for voldtekt og hvor vanskelig de har det. Hvor mye sinne og maktløshet vekkes i dem? Kan de leve et normal liv uten konstant angst, utrygghet og uten å føler seg skitten?Det er ikke bare kroppen som er utsatt, men den psykisk påkjenningen henger igjen.

 

Tirsdag  kveld traff jeg en av dem, en ung ,vakre jente som satt en rad foran meg. Helt tett inntil veggen. Hun gjorde lite øyekontakt og var beskjeden. Hun fanget min oppmerksomhet på grunn av sin uskyld og tristhet.

Tirsdag så jeg henne på utdelingen av Jenteprisen 2016 fordi jeg var så heldig at jeg var nominert for andre gang til denne prisen. Det er femte gang  Plan Internasjonal Norge deler ut Jenteprisen for å hedre en organisasjon eller person som har gjort en ekstra innsats for å stoppe krenkelser mot jenter og sikre deres rett til beskyttelse og frihet til å gjøre egne valg.

 

Når det hvert andre sekund står en jente barnebrud, har vi en lang vei å gå for å beskytte jenters rettigheter. Når millioner av jenter blir giftet bort i tvangsekteskap og «arrangerte» ekteskap er veien lang. Når kvinner og barn blir utsatt for voldtekt i hver eneste krig  har organisasjonen Plan Internasjonal og hver av oss et plikt til å  bekjempe krigen, fattigdommen, religionen og kulturen.

Jenteprisen 2015 gikk til Deeyah Khan. Vel fortjent. Hun er menneskerettighetsaktivisten, filmskaperen og sangeren vi er stolt av. En jente som satt fokus på ukulturen æresdrap.

Og i år gikk Jenteprisen 2016  til Andrea Voll Voldum fra Lærdal. Velfortjent. Hun fikk prisen for sitt mot. For hennes kamp som er ikke bare for henne selv, men en kamp for alle jenter som blir voldtatt. Hun utfordret våre holdninger, hun engasjerte hele Norge rundt voldtekt. Hun sto frem og ga et ansikt til mange voldtektsofre som ikke tør å anmelde overgrepene fordi de vet at dommeren eller pårørende ikke tror på dem.

 

Andrea Voll Voldum-saken er et bevis på at vårt samfunn fortsatt tenker feil om kvinner. En kvinne kan ikke ha samme friheten i det offentlige rom som en mann.. Når ordføreren i Köln sa at jenter må holde menn på en armlengdes avstand etter nyttårs-voldtektene, når noen anbefaler jenter å gå med sykkelbukse for å ikke bli voldtatt, når de sier at hun var full og var på leken.  Når Hallingdal tingrett slår fast at Andrea ble dopet og voldtatt av tre menn, men de tre mennene bli frikjent i Borgarting lagmannsrett. Da betyr det at vi i det norske samfunnet må jobbe med vår holdninger overfor jenter og kvinner. Det er skammelig at tre fagdommere og en lekdommer frikjenner mennene.

27-åringen som hadde invitert Andrea til nachspiel sa i avhør « jeg ble henrykt, siden jeg hadde ikke hatt sex på ett år» Denne dommen er en skam. Holdningene til de tre fagdommerne og en lekdommer er forkastelige og kvalmende.

 

Det er mange jenter og gutter som har blitt voldtatt, men de tør ikke å anmelde eller stå frem, takket være slike dommere som hører på denne 27-åringen og frikjenner ham. De er ikke nøytrale fordi deres holdning er ikke nøytrale overfor jenter. Jenteprisen 2016 var et slag mot de holdningene som fortsatt lever i vårt samfunn. Da hennes navn ble lest opp av juryen, reist hun seg som en ung rose, sterk som et bjørketre og smilte som en sol. Hun rettet ryggen, kom ut og alle reiste seg og klappet for henne. Hun gikk stolt  og tok imot prisen for sitt mot. Hun viste at hun hadde vunnet over urettferdigheten. Hun viste at hun hadde skrevet seg inn i våre hjerter, i hjertene til alle som kjemper for individets frihet. Gratulerer kjære Andrea Voll Voldum. Jeg er stolt av deg. Og en stor takk til organisasjonen Plan internasjonal Norge.

hits